Hensynet til den alminnelige rettsfølelse ved straffutmåling

Rettsfølelsesargumentet anvendes mange ganger uten nærmere forklaring om hva som legges i det. Det forekommer både i forarbeider: «av hensyn til den alminnelige rettsfølelse» (Ot.prp. nr. 81 (2004-2005), og i lovtekst: «skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse» (strpl. § 172).

I konkrete straffesaker anvendes rettsfølelsesargumentet både for å idømme strengere straff og for mildere straff. Et vanlig argument for strengere straff og ubetinget fengsel er «at det dreier seg om en handling som ved sin grovhet krever en streng reaksjon. Hensynet til rettsfølelsen må veie tungt» (Rt. 1982 s. 87). Et forsvarerargument mot streng straff er for eksempel at det «strider mot moralnormer og svært manges rettsfølelse å anvende ubetinget fengselsstraff» (Rt. 1980 s. 384).

Advokatforeningens leder, Anders Ryssdal, drøftet i sin årstale 2007 den alminnelige rettsfølelsen under overskriften «Den allmenne rettsfølelse – veiviser eller villeder i strafferetten». Han pekte på at «den allmenne rettsfølelse er et begrep, en referanse, et forsøk på en dyp forankring av oppfatninger om straff i den norske folkesjelen, som trekkes frem når nye straffelover gis, og når straffens innhold skal bestemmes». Så etterspør han en stor samfunnsvitenskapelig undersøkelse som kan gi begrepet «et nyttig og operativt innhold». Det er nå gjennomført en undersøkelse – Den nordiske retsbevisthedsundersøkelse – som gir oss en viss empiri når det gjelder hva folks rettsfølelse faktisk innebærer, selv om den neppe har gitt begrepet «et nyttig og operativt innhold».

På Nordisk kriminalistmøte i København nå i august ble fire delrapporter presentert. Det er interessant at resultatene fra Sverige, Danmark, Island og Norge er samstemte. Det styrker tilliten til den enkelte landrapporten. Den norske undersøkelsen er utført av førsteamanuensis Leif Petter Olaussen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Det juridiske fakultet, UiO. (http://www.jus.uio.no/ikrs/forskning/prosjekter/holdningertilstraff/Olaussen%20rapporten/olaussen-rapporten.html)

Undersøkelsen skiller mellom folks generelle og konkrete rettsbevissthet og bygger både på intervjuer og spørreskjemaer. Funnene spriker avhengig om man spør generelt om hva folk synes om straffenivået i Norge, og om spørsmålet stilles i tilknytning konkrete saker:

  • Generelt: Straffene i Norge er for milde og for korte

  • Konkret: Folk foreslår mindre bruk av ubetinget fengsel i konkrete saker enn det som følger av faktisk straff, og folk undervurderer det faktiske straffenivået

Hvis man spør allmennheten generelt, svarer 68 % at straffene i Norge stort sett er for milde. 63 % går generelt inn for lengre fengselsstraffer, og 84 % mener at voldsforbrytelser bør straffes langt hardere.

I den konkrete undersøkelsen skulle deltakerne uttale seg om straff for seks beskrevne straffbare handlinger (partnervold, heroinsmugling, ran, voldtekt, underslag og legemsbeskadigelse). På tross av at samtlige seks handlinger i praksis skulle resultert i ubetinget fengsel – ifølge en «kvalitetskontroll» av et dommerpanel – var det ingen handling der samtlige legfolk gikk inn for ubetinget fengsel. Flest svar for ubetinget fengsel gjaldt ranet (79 %) og færrest gjaldt legemsbeskadigelsen (45 %). Dette er, ifølge Olaussen, et høyst uventet resultat i lys av den sterke misnøyen med straffenivået som kom til uttrykk i den generelle undersøkelsen. Ikke i noen saker ville et flertall av de spurte selv gitt hardere straff enn det faktiske straffenivået.

I korthet viser resultatene at borgerne ser mildere enn domstolene på konkrete saker om alvorlig kriminalitet som vold, narkotikahandel og ran.

Hvilke konsekvenser bør så denne undersøkelsen få rettsanvendernes bruk av «den alminnelige rettsfølelsen»?

Fordi «den alminnelige rettsfølelsen» varierer mellom det generelle og det konkrete nivå, er mitt råd at rettsanvenderen bør være forsiktig med å bruke uttrykket. Hvis det er den generelle «strenge» rettsfølelsen det siktes til, så er det i tillegg viktig at rettsanvenderen er klar over at allmennhetens kunnskaper om det faktiske straffenivået er svakt. Hvis det er den konkrete «milde» rettsfølelsen det siktes til, så oppstår et problem. I de tilfeller den «alminnelige rettsfølelsen» er et argument for en streng reaksjon, så samsvarer den ikke med resultatene i denne undersøkelsen.

Ettersom «den alminnelige rettsfølelsen» er en uklar størrelse, bør rettsanvenderen, etter min mening, være tilbakeholden med å bruke referansen.