1. Bokanmeldelser

Johs Andenæs: Norsk straffeprosess, 4. utgave – samlet utgave ved Tor-Geir Myhrer (Universitetsforlaget 2009), ISBN 978-82-15-01154-7

Anmeldt av kst. lagdommer Hans Petter Jahre, Borgarting lagmannsrett

Med 4. utgave av Norsk straffeprosess er revisjonen av Johs. Andenæs’ standardverk i strafferett og straffeprosess fullført. Alminnelig strafferett, 5. utgave ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn utkom i 2004, og Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene, samlet utgave ved Kjell V. Andorsen kom i 2008. Da Norsk straffeprosess 4. utgave kom i 2009, var dette lenge etterlengtet. Forrige utgave var nesten ti år gammel, og mye hadde skjedd i mellomtiden.

Tor-Geir Myhrer skriver i forordet at han i hovedsak har gjennomført en teknisk revisjon av verket fra 2000. Myhrer har ajourført verket med ny lovgivning og rettspraksis, men for øvrig er det i liten grad gjort endringer i Johs Andenæs’ synspunkter. Fremstillingen er tilsiktet å være à jour per 1. juli 2008.

Det er likevel på det rene at Myhrer har lagt ned et omfattende og grundig arbeid ved revisjonen. Straffeprosessen er et utpreget dynamisk rettsområde hvor lovgiver viser stor aktivitet, og hvor en betydelig rettutvikling også skjer gjennom Høyesteretts praksis, ikke minst influert av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og praksis ved Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg. Et oppslag i Lovdata viser at det siden 2001 er vedtatt 60 lover som gjør endringer i straffeprosessloven. Den siste større reformen som er kommet med i boken, er lov 7. mars 2008 nr. 5 (styrket stilling for fornærmede og etterlatte). Fra den domstolsskapte rettsutvikling i lys av EMK og EMD-avgjørelser, jf. straffeprosessloven § 4 og menneskerettsloven §§ 2 og 3, er det særlig grunn til å nevne de mange avgjørelser om opplesning av politiforklaringer (EMK artikkel 6 nr. 1 og nr. 3) og om såkalt «dobbeltstraff» (forbudet mot gjentatt forfølgning for samme forhold i Tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 (P7-4).

Rettsområdets dynamiske karakter illustreres også av at flere viktige endringer har skjedd i løpet av den relativt korte tid som har gått etter at boken kom ut. De mest sentrale er formentlig for det første nye krav til begrunnelse i lagrettesaker og ved ankesiling, og for det andre at identitetsbegrepet (hva som prosessuelt er «samme forhold») er i endring.

De sentrale avgjørelser om begrunnelse i lagrettesaker er Rt. 2009 side 750 (plenum), Rt. 2009 side 773 (plenum), Rt. 2009 side 1439 og Rt. 2009 side 1526. Se også Høyesteretts dom 30. juni 2010 (HR-2010-1138-A). Det følger av disse avgjørelsene at lagmannsretten i visse tilfeller må begrunne skyldavgjørelsen. Dette står i motstrid til bestemmelsen i straffeprosessloven § 40 første ledd om at domsgrunnene for skyldspørsmålet bare skal bestå i en henvisning til lagrettens kjennelse, men er begrunnet i hensynet til EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1.

I Rt. 2008 side 1764 (storkammer) la Høyesterett til grunn at det følger av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 5, jf. menneskerettsloven § 3 at alle avgjørelser om å nekte en anke fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd skal begrunnes.

Den 10. februar 2009 avsa EMD i storkammer dom i saken Zolotukhin mot Russland. Etter en bred prinsipiell drøftelse konkluderte domstolen med at avgjørende for om forfølgningene gjelder «samme forhold» i P7-4s forstand er om det er faktisk identitet mellom forholdene. De rettslige karakteristikker som er knyttet til overtredelsene, skal man se bort fra. Dette må også legges til grunn i norsk rett, jf. menneskerettsloven § 3 og Rt. 2010 side 72 og Høyesteretts dom 29. september 2010 (HR-2010-1613-A). I norsk rett før Zolotukhin-dommen var regelen at man sto overfor «samme forhold» hvis det forelå enten faktisk eller rettslig identitet. At det nå bare er spørsmål om faktisk identitet, må iallfall gjelde ved rettskraftsbestemmelsen i straffeprosessloven § 51 (som er den internrettslige parallell til P7-4), mens det fortsatt er uavklart om det samme vil være tilfelle for straffeprosessloven § 38 (forholdet mellom tiltale og dom) og § 254 (påtalemyndighetens adgang til å endre eller utvide tiltalen).

Denne rettsutviklingen gjør at fremstillingen i deler av boken allerede delvis er foreldet, således kap. 38 om forholdet mellom tiltalebeslutning og dom, kap. 57 om straffedommens rettskraft, kap. 62 om anke til lagmannsrett, avsiling av anker, kap. 65 om ankeforhandling med lagrette og kap. 66 om lagmannsrettens dom.

Det er et klart pluss, både for den praktiske bruk og for å understreke sammenhengene i stoffet, at de tidligere to bind nå er slått sammen til ett. Samtidig setter dette klare plassmessige begrensninger for hvor grundig det er mulig å behandle de enkelte emner.

Jeg konstaterer med glede at – som tidligere – er alle vesentlige spørsmål behandlet. Jeg har ingen forslag til kutt av betydning. Derimot kunne jeg godt ønsket fremstillingen supplert en del steder, men jeg har stor forståelse for at plasshensyn ikke har tillatt dette. Jeg vil likevel nevne to eksempler:

Med den betydning EMK og EMDs praksis har på straffeprosessens område, kunne fremstillingen i kap. 2 II med fordel vært noe mer utførlig. Således kunne Myhrer skrevet mer om tolkingsprinsippene, og plenumsavgjørelsen i Rt. 2005 side 833 burde vært nevnt.

Som det andre eksempel nevner jeg at Myhrer ved behandlingen av anke over saksbehandlingsfeil (kap. 67 II på side 521-523) godt kunne ha nevnt og problematisert avgjørelsen i Rt. 2000 side 1482 der Høyesterett legger til grunn at selv om grensene for bruk av etterforskning med provokasjonstilsnitt etter rettspraksis anses som en ulovfestet frifinnelsesgrunn, må spørsmålet prosessuelt kunne behandles som saksbehandlingsfeil ved anke til Høyesterett. Videre kunne han i samme kapittel (III på side 523) i omtalen av vilkåret «antas at feilen kan ha innvirket på dommens innhold» i straffeprosessloven § 343 første ledd ha nevnt at det sondres mellom opphevelse til gunst og opphevelse til skade for siktede, jf. Rt. 2005 side 907 (avsnitt 44).

Boken har to hovedfunksjoner. Dels er den pensumlitteratur i straffeprosess ved alle de tre juridiske fakulteter (Oslo, Bergen og Tromsø). Dels er den et oppslagsverk for advokater, dommere, jurister i påtalemyndigheten og andre som arbeider med straffesaker. Det sier seg selv at dise to bruksområdene stiller nokså ulike krav til boken. For studentene og undervisningen ved universitetene er det viktig å betone hensyn og prinsipper, hovedlinjer og struktur, mens praktikeren som er ute etter å finne løsningen på et aktuelt rettsspørsmål, eller iallfall momenter som kan brukes i argumentasjonen for hvordan et rettsspørsmål bør løses, er mer opptatt av enkeltreglene. Johs Andenæs klarte i alle sine standardverk å balansere disse nokså motstridende behov på en forbilledlig måte, og Myhrer har i sin bok utmerket videreført denne tradisjonen.

Som allerede nevnt skriver Myhrer i forordet at han i hovedsak har gjennomført en teknisk revisjon av verket fra 2000. Det er etter mitt syn naturlig at man ved revisjon av et så omfattende verk på et område preget av sterk rettsutvikling konsentrerer seg om ny lovgivning og rettspraksis, og at juridisk teori vies tilsvarende mindre oppmerksomhet. Jeg synes likevel at Myhrer her kunne gått noe kraftigere til verks. Således har han flere steder latt bli stående henvisninger til og referater fra litteratur som nok har mindre interesse nå enn før. Omvendt synes jeg at han med fordel kunne ha vist til nyere doktorgradsavhandlinger på straffeprosessens område. Ikke minst for praktikernes behov ville dette vært nyttig. Jeg savner referanser til Runar Torgersens avhandling om ulovlig beviserverv og bevisforbud i straffesaker (2008) og Jon Petter Ruis avhandling om forbudet mot gjentatt straffeforfølgning (2008). Etter at boken utkom, har for øvrig Ørnulf Øyen tatt doktorgraden på avhandlingen «Vernet mot selvinkriminering i straffeprosessen» (2010).

Avslutningsvis nevner jeg at boken skjemmes av nokså mange korrekturfeil. Forlaget burde her ha gjort en grundigere jobb.

Som det fremgår, er mine innvendinger mot fremstillingen i boken små og ubetydelige. Myhrers 4. utgave er, på samme måte som Andenæs’ egne tidligere utgaver, et selvsagt valg som lærebok i straffeprosess og en nødvendighet å ha innenfor armlengdes rekkevidde for alle som arbeider med straffesaker i praksis.

Helene I. Gundhus «For sikkerhets skyld. IKT, yrkeskulturer og kunnskapsarbeid i politiet», Unipub, Oslo, 2009 (327 sider), ISBN 978-82-7477-441-4

Anmeldt av professor Paul Larsson, Politihøyskolen

«For sikkerhets skyld» er en omarbeidet utgivelse av Helene Gundhus’ doktoravhandling fra 2006. Boka fremstår som lettere tilgjengelig og mer leseverdig enn avhandlingen. «For sikkerhets skyld» har blitt en viktig og interessant bok.

Av en eller annen grunn har jeg nærmest en fobi mot bøker som har IKT i tittelen. Ordet utstråler noe bokholderaktig, traurig og vekker definitivt ikke min vilje til å lese dem. IKT sier at her får du en manual eller noen tekniske opplysninger som du sjelden eller aldri vil få bruk for. IKT er usexy. Når det gjelder Gundhus’ bok, gjør hun heldigvis dette til skamme. Boka tar opp analyserer og forklarer noen grunnleggende endringer som har skjedd innen politiet, som langt på vei henger sammen med bruken av moderne datateknologi – IKT.

Sentralt i boka er analysen av såkalt kunnskapsstyrt politiarbeid. Det seneste tiåret har dette høyst mangetydige og uklare begrepet seilt opp som et ideal for hvordan moderne politiinnsats skal utføres. Sammen med kunnskapsstyrt politiinnsats kommer vektleggingen av analyse og forebyggende / proaktivt arbeid, vanligvis etter POP-modellen. Dette oppleves av mange i politiet som en akademisering og en dreining i retning av mer kontorarbeid. Det er ingen overdrivelse å si at denne utviklingen jevnt over ikke møtes med ovasjoner og hurrarop. Hovedtanken bak kunnskapsstyrt politiarbeid er at politiet skal bli flinkere til å benytte all den informasjonen og kunnskapen de besitter, ikke minst i et utall av registre, til å styre sin egen innsats. Politiet skal utnytte det store potensialet de besitter, for å bedre kunne arbeide både proaktivt og reaktivt mot ulike problemer. Kunnskap kan være mange ting, både praktisk ervervet kunnskap (at man lærer håndverket), kvalitativ kunnskap (eksempelvis etterretningsinformasjon fra informanter) og bearbeidede kvantitative data. Mye av fokus har dessverre av ulike grunner kommet til å rette seg mot den siste formen for kunnskap, den man kan trekke ut i tallmessig form fra ulike registre. På denne måten har kunnskapsstyrt politiarbeid langt på vei kommet til å bli knyttet opp mot dataregistre, systemer og ulike dataprogrammer.

Gundhus’ bok bygger på grundig feltarbeid ved to ulike avdelinger i Oslopolitiet. Det ene er en etterretningsseksjon, den andre er ved en enhet som er kjent for å arbeide med problemorientert politiarbeid (POP) som metode, og som i denne sammenheng blant annet har vært ledende ved såkalte GIS-analyser (geografiske informasjonssystemer) ved bruk av kartsystemer for å visualisere problemer og risikoområder.

Personlig synes jeg Gundhus’ bok er best når hun tar for seg spriket mellom idealer – policy og realiteter. I dag vektlegges det i handlingsplaner og styringsskriv fra sentrale myndigheter som Politidirektoratet og Justisdepartementet at politiet skal arbeide kunnskapsstyrt, strategisk proaktivt og langsiktig. Gundhus viser at det er langt mellom idealene og hva som skjer ute i etaten, selv i de avdelingene som ofte pekes ut som «spydspisser» innen norsk politi.

Hun spør hvorfor det er så vanskelig å få politiet til å arbeide analytisk, «proaktivt», kunnskapsstyrt og problemorientert? Hvorfor er det slik at det meste av nye reformer ender opp med å kjøre seg fast? Hva er det som gjør at det er så langt mellom Justisdepartementets og Politidirektoratets festtaler og styringsskriv og hva som skjer i politiorganisasjonen og på gata?

Det er særlig når disse spørsmål analyseres, at man kan bli klok av Gundhus’ bok. Jeg tror mange politimenn og kvinner kjenner seg godt igjen i beskrivelsene av de ulike hindre – det være seg trekk ved yrkeskulturen, ledelsen, kryssende krav, for stort arbeidspress og manglende kompetanse og kunnskap (på flere nivå).

Hvorfor blir det slik?

Det er til dels meget utbredte og klart uttrykte motforestillinger i politiet mot å arbeide kunnskapsstyrt i betydningen at deres innsats bygger på analyser og POP-modellen. Gundhus’ respondenter er klare og ærlige i sine svar når de uttrykker at det ikke oppleves som skikkelig eller egentlig politiarbeid å arbeide på denne måten. Det bryter klart mot en del grunnleggende forestillinger om hva jobben går ut på, jakten og det å fange tyver nedtones i forhold til innsats som i større grad søker å gjøre noe med årsaker til at problemer oppstår. Norsk politikultur avviker ikke nevneverdig fra annen politikultur i nordiske land, en skikkelig biljakt tilhører de ingrediensene som gir politiyrket mening. Og mange som trekkes til politiyrket, søker det på grunn av spenning og mulighetene for å kunne forme mye av arbeidsdagen selv. Det kunnskapsstyrte politiarbeidet bryter med dette og forbindes med kontor og registerarbeid. Styringen som ligger i eksempelvis POP-prosjekter, kan raskt oppleves som en tvangstrøye av polititjenestemenn som «vet hva som skjer» på gata. Det er en ganske utbredt skepsis mot statistikk på gulvplanet – alle vet hvor lett det er å jukse med tall, og at politiets data er avhengig av hva som registreres og hvordan. Statistiske fremstillinger trekkes derfor ofte i tvil og overprøves med kunnskap av større verdi, fra gata.

Den kanskje største styrken i «For sikkerhets skyld» er ikke i de fenomen hun beskriver, det meste av dette kjente vi som har arbeidet innen feltet en stund til – men måten hun forklarer det på og løfter problemstillingen opp og ut av det trivielle. Best i boka er uten tvil Gundhus’ forklaringer på hva det er som skjer i møtet mellom en mer akademisk og teknisk orientert politirolle og den «gode gamle» yrkesrollen. At hun makter å fremstille dette på en måte som ikke degraderer de til dels åpent antiintellektuelle og antiakademiske trekkene innen politirollen, taler så absolutt til Gundhus’ favør.

«For sikkerhets skyld» er som nevnt en omarbeidet doktoravhandling. Tidvis kan den også bære noe preg av det når den er meget perspektiv- og teoririk. Av og til er det kanskje for mye av det gode. Noen av kapitlene er lange, og det er ikke få ulike fortolkninger av eksempelvis POP i praksis som presenteres. Selv om det er både imponerende og lærerikt, kan det likevel tidvis bli noe tungt for leseren. Teoriene dekker dessuten til dels svært ulike sider ved politiets virke og væremåte som organisasjonsteori, yrkeskultur, kjønnsperspektiv, klasseperspektiv, teknologi og yrke og kontrollteori for å nevne noen av de viktigste. Gundhus har forsøkt å løse dette gjennom å lage sammendrag av noen av kapitlene, men disse sammendragene kunne med fordel vært gjort noe enklere og kortere. Tidvis er det kanskje noe «overkill» med perspektiver, men på den annen side er «For sikkerhets skyld» en god mulighet for leseren å sette seg inn i nyere politiforskning og kontrollteori. Det er en meget lærd og lærerik bok.

«For sikkerhets skyld» er en viktig bok, ikke bare innen politivitenskapen, kriminologien og for studiet av politiet, men også for politipraktikere. Akademikere innen fag relatert til studier av politiet vil finne mye av interesse i boka. Det er teoretisk sett et arbeid som holder meget høy kvalitet, og som jeg vil gå så langt som å hevde at er banebrytende. Måten hun analyserer sine funn og makter å forklare hvorfor det går som det går med mange av de nye metodene og ideene som politiet skal arbeide etter, er opplysende og treffer slik jeg ser det, spikeren på hodet. Hennes bruk av nyere kontrollteori med vektlegging av styringsrasjonalitet og new public managament er meget riktig. En kan si at mange av de forandringer som har skjedd innen norsk politi, ofte har blitt innført i noe utvannede versjoner og ofte på en mer indirekte måte. Målstyringen av norsk politi skjøt først fart fra midten av 1990-tallet.

«For sikkerhets skyld» er et viktig arbeid innen Nordisk politiforskning. Sammen med Finstads «Politiblikket» og Sollunds «Tatt for en annen» er Gundhus’ bok blant de viktigste studiene av norsk politi det siste tiår. «For sikkerhets skyld» skiller seg noe ut ved at den uten sammenligning er den mest teoretisk dyptpløyende analysen av hva som skjer innad i politiet når nye reformer og arbeidsmetoder innføres. Særlig når disse går på tvers av grunnleggende yrkeskulturelle trekk og mangler økonomiske og strukturelle rammer som kan hjelpe til med implementeringen.

Men boka er også et viktig bidrag innen norsk og nordisk kriminologi mer generelt. Gundhus er sentral innen «den nye bølgen» av yngre norske kriminologer som bringer faget nærmere mange av de grunnleggende temaene som diskuteres innen internasjonal kriminologi. I så måte er «For sikkerhets skyld» et viktig bidrag, som ikke bare kan leses som en studie av politiet, men som har mer generell relevans for å øke forståelsen av utviklingstrekk innen det moderne kontrollsamfunnet. Sammen med «Det selektive overblikk» av Heidi Mork Lomells og Katja Francko Aas’ arbeider har Gundhus vært med på å skape et godt fundament innen norsk kriminologi for videre studier av samfunnsmessig kontroll og regulering i det 21. århundre.

Etter å ha lest «For sikkerhets skyld» blir man likevel noe imponert over hvor mye som faktisk har skjedd i løpet av relativt få år. Å snu grunnleggende arbeidsrutiner, normer og verdier innen en så stor og grunnleggende konservativ organisasjon som politiet er ikke noe man gjør i løpet av noen få år, men det er likevel grunn til en viss optimisme. Det er ikke mer enn en knapp mannsalder siden man mente at det var nok med 80 kvinner i norsk politi, det er cirka 15 år siden Politiskolen ble høyskole. Politistudentene er ikke lenger «armsterke bondesønner», akademiseringen av politiet er en uunngåelig prosess. For å forstå hva som skjer, er Gundhus’ bok god ballast å ha med i ryggsekken.

2. Bokomtaler

Magnus Matningsdal: Norsk spesiell strafferett. Fagbokforlaget 2010. 570 sider. ISBN: 978-82-450-1006-0. Fra bokens vaskeseddel:

«I denne boken behandles de fleste sentrale straffebudene i straffeloven. Etter en innledende omtale av typiske trekk ved oppbygningen av de enkelte straffebud behandles bestemmelsene om:

 

  • narkotika og doping

  • kroppskrenkelse og kroppsskade (legemsfornærmelse og -beskadigelse), provokasjon og retorsjon

  • drap, uaktsom betydelig kroppsskade og uaktsomt drap

  • mishandling i nære relasjoner

  • samtykke til legemskrenkelser

  • voldtekt, seksuell omgang med barn, misbruk av overmaktsforhold for å oppnå seksuell omgang, seksuell omgang med innsatte i institusjon mv., seksuell handling uten samtykke eller med barn under 16 år og seksuelt krenkende atferd

  • tyveri og underslag

  • ran og utpressing

  • heleri og hvitvasking

  • brukstyveri av motorvogn mv.

  • skadeverk

  • bedrageri, forsikringsbedrageri, svikaktig dobbeltsalg og krenkelse av sikkerhetsrett

  • korrupsjon, påvirkningshandel og økonomisk utroskap

  • falsk forklaring

 

Boken bygger på straffeloven 2005, men det gjøres hele tiden klart hva som er endret i forhold til straffeloven 1902. Endringene er gjennomgående beskjedne, slik at boken har betydelig nytteverdi også for anvendelsen av straffeloven 1902. Lovendringene forsommeren 2010 med sikte på å oppnå et høyere straffenivå ved volds- og seksuallovbrudd er også behandlet, og boken inneholder et eget kapittel om endringen. Ved de fleste straffebud inneholder boken en grundig behandling av straffutmålingsspørsmål og prosessuelle spørsmål som det enkelte straffebudet aktualiserer, og det er gjort utførlig rede for lovgiverens standpunkt til nytt straffenivå. Behandlingen av de tolkingsspørsmål som det enkelte straffebudet aktualiserer, er av omtrent samme omfang som i tidligere fremstillinger av den spesielle strafferetten. Boken inneholder doms-, saks- og lovregister og et lovspeil for de straffebudene som er behandlet.»

Ørnulf Øyen: Vernet mot selvinkriminering i straffeprosessen. Fagbokforlaget (Bergen) 2010. 430 sider. ISBN: 978-82-450-1025-1. Fra bokens vaskeseddel:

«Det regnes som et grunnleggende straffeprosessuelt prinsipp at mistenkte ikke har plikt til å vitne mot seg selv eller på annen måte aktivt bidra til egen domfellelse. Grunnlaget for mistenktes vern mot selvinkriminering i norsk straffeprosess er straffeprosessloven, menneskerettsloven og legalitetsprinsippet.

For mistenkte er det interessante hva han risikerer hvis han ikke ønsker å bidra til sakens opplysning. Temaet kan deles inn i fire hovedproblemstillinger: (1) Omfatter vernet mot selvinkriminering mer enn en rett til taushet? (2) Hvilke tiltak er berettiget fra politi, domstoler eller lovgiver for å påvirke en mistenkt person, som i utgangspunktet ønsker å forholde seg passiv, til å avgi forklaring eller medvirke til sakens opplysning på annen måte? (3) I hvilken grad er en mistenkt person beskyttet mot at inkriminerende informasjon som han pliktmessig har avgitt i en annen sak, brukes mot ham i en straffesak? (4) I hvilken grad kan det vektlegges i en bevisvurdering at mistenkte forholder seg passiv eller har forholdt seg passiv?

I boken klarlegges det hva som er gjeldende rett i tilknytning til blant annet disse fire hovedproblemstillingene. I tillegg ses gjeldende norsk straffeprosess i et historisk, rettspolitisk og internasjonalt perspektiv.»

Ragna Aarli: Offentlig rettergang. Publikums adgang til innsyn i og omtale av straffesaker. Cappelen Akademisk Forlag 2010. 624 sider. ISBN: 978-82-02-33358-4. Fra bokens vaskeseddel:

«I hvilken grad har publikum krav på innsyn i straffesaker? Hvor mye offentlig omtale må en tiltalt tåle? Boken drøfter rekkevidden av rettsstatsprinsippet om offentlig rettergang. Prinsippet har tradisjonelt vært betraktet som en rettssikkerhetsgaranti for tiltalte, men gjennomføres i dag ofte mot tiltaltes ønske. Nye mediers mulighe ter til å offentliggjøre og spre opplysninger fra straffesaker kan volde tiltalte ubehag under saksbehandlingen og besvær med resosialisering etter at dom har falt. Boken drøfter hvor langt samfunnskollektivets interesser kan begrunne innsyn i straffeprosessen og hvor langt slike interesser kan begrunne omtale av straffesaker med moderne referatteknikker som TV og Internett.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens skranker for å regulere publikums adgang til innsyn i og omtale av straffesaker blir inngående behandlet av forfatteren. Hun drøfter også hvor langt det eksisterer, og bør være, begrensninger i publikums innsyns- og referatmuligheter i nasjonal rett.

Forfatteren peker på konkrete mangler og svakhetstrekk i den nasjonale reguleringen. Hun argumenterer blant annet for at det bør gis alminnelig rett til innsyn i rettsbøker i straffesaker og at det bør etableres hjemmel for å forby elektronisk referat i sanntid og sanntidsdiskusjoner av straffesaker på Internett. Hun argumenterer også for å utvide fotoforbudet til å verne vitner, fornærmede og soningsfanger og for å løsrive straffehjemmelen for krenkelser av fotoforbudet fra bestemmelsene om rettergangsstraff. Boken inviterer til en diskusjon av hvor offentlig straffeprosessen bør være og til en debatt om hvordan domstolene og dommerne bør kommunisere med sitt publikum.»

Vegard Rødås: Forkynnelse. Universitetsforlaget (Oslo) 2010. 251 sider. ISBN 978-82-15-01483-8. Fra bokens vaskeseddel:

«Fremgangsmåten ved forkynnelse av stevninger, besøksforbud, dommer og andre dokumenter i straffesaker og sivile saker er underlagt et omfattende og detaljert regelverk. Feil kan gi store konsekvenser for den videre saksgangen. I denne boka får man eksempler på problemstillinger som kan oppstå. Forfatteren gir en systematisk oversikt over forkynnelsesretten også med frister og fremgangsmåter for de ulike forkynnelsesmetoder.»

Petter Gottschalk: Ledelse og økonomisk kriminalitet. Cappelen Akademisk Forlag 2010. 360 sider. ISBN: 978-82-02-31488-0. Fra bokens vaskeseddel:

«Det er blitt et klart lederansvar å forhindre økonomisk kriminalitet. Likevel skjer økonomisk kriminalitet i og mellom virksomheter og individer i økende grad.

Økonomisk kriminalitet er profittmotiverte, lovstridige handlinger som begås innenfor en lovlig virksomhet, av en kriminell virksomhet eller i regi av kriminelle individer.

Denne boken gir leseren inngående kunnskap om hvordan økonomisk kriminalitet faktisk foregår, og hvilke teorier som kan forklare virksomheters og individers kriminelle adferd. Boken gir leseren inngående kunnskap om metoder for å forhindre og oppklare økonomisk kriminalitet alvorlig økonomisk kriminalitet er gjerne koblet til organisert kriminalitet, og boken omhandler derfor også kriminelle organisasjoner nasjonalt og globalt.»

Jo Hov: Innføring i prosess I-II. Calax forlag (Oslo) 2010. IBSN: 978-82-91-06020-0. Omtale fra forlaget:

«‘Innføring i prosess’ er en fremstilling av norsk sivil- og straffeprosess, først og fremst beregnet på juridiske studenter. Det er lagt vekt på å forklare både reglenes legislative bakgrunn og reglenes faktiske tilblivelseshistorie. Likedan er det lagt vekt på å forklare reglenes praktiske funksjon ved hjelp av eksempler. Fremstillingen består av fire hoveddeler: I første del behandles prosessens rettskilder, grunnbegreper og grunnregler. I andre del og tredje del behandles de sentrale straffeprosessuelle og sivilprosessuelle emner. I fjerde del – fellesprosess – behandles de emner hvor felles begrepsbruk i de to prosessformene gjør det fruktbart å foreta en sammenlignende behandling, f.eks. reglene om bevis og reglene om rettsmidler. Bøkene er utstyrt med lov-, doms- og stikkordregister. Det er også et tatt med eksempler på praktisk viktige rettsdokumenter.»

Jo Hov: Rettergang Vol. 1 & 2. Calax forlag (Oslo) 2010. IBSN: 978-82-91-06021-7.

«‘Rettergang’ av Jo Hov har i en årrekke vært et av de mest sentrale standardverk i norsk sivil- og straffeprosess. Bøkene foreligger nå i ny omarbeidet og à jourført utgave, og er nå samlet i to bind (mot tidligere tre). Fremstillingen består av fire hoveddeler: I første del behandles prosessens rettskilder, grunnbegreper og grunnregler. I andre del og tredje del behandles de sentrale straffeprosessuelle og sivilprosessuelle emner. I fjerde del – fellesprosess – behandles de emner hvor felles begrepsbruk i de to prosessformene gjør det fruktbart å foreta en sammenlignende behandling, f.eks. reglene om bevis og reglene om rettsmidler. Bøkene er utstyrt med lov-, doms- og stikkordregister. Det er også et tatt med eksempler på praktisk viktige rettsdokumenter. Jo Hov er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har utgitt en rekke bøker og artikler innenfor fagområdene kontraktsrett og prosessrett.»

3. Noen utenlandske publikasjoner

S. Radovic, H. Anckarsäter (red.): Tilräknelighet. Studentlitteratur 2009. 284 sider. ISBN: 978-914405546-6.

Anna-Lena Dahlquist, Rolf Holmquist: Brotten i näringsverksamhet. Norstedts Juridik 2010 (2. opplag). 327 sider. ISBN: 978-913911151-1.

Per Ole Träskman: Miljöstraffrätten. Norstedts Juridik 2010. 280 sider. ISBN: 978-913901149-1.

Jørgen Jochimsen: Hovedforhandling i straffesager. Thomson 2010 (2. utgave). 487 sider. ISBN: 978-876192800-9.

Andrew Ashworth: Sentencing and Criminal Justice. University of Oxford 2010. 502 sider. ISBN: 978-052176512-1.

Jay M. Feinman: Law 101. OUP USA 2010 (3rd Edition). 378 sider. IBSN: 978-019539513-6.

Ed Cape, Zaza Namoradze, Roger Smith, Taru Spronken: Effective Criminal Defence in Europe. 688 sider. ISBN: 940-000093-6 / 978-940000093-3.

Alex Conte: Human rights in the Prevention and Punishment of terrorism. Springer 2010. 846 sider. ISBN: 978-364211607-0

4. Avholdte disputaser

Ørnulf Øyen disputerte fredag den 11. juni 2010 for PhD-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: «Vernet mot selvinkriminering i straffeprosessen». Avhandlingen finnes i bokutgave (ISBN: 978-82-450-1025-1).

I pressemeldingen forutfor disputasen ble det opplyst:

«Det regnes som et grunnleggende straffeprosessuelt prinsipp at mistenkte ikke har plikt til å vitne mot seg selv eller på annen måte aktivt bidra til egen domfellelse. For mistenkte er det interessante hva han risikerer hvis han ikke ønsker å bidra til sakens opplysning. Temaet kan deles inn i fire hovedproblemstillinger:

Omfatter vernet mot selvinkriminering mer enn en rett til taushet? Problemstillingen er særlig aktuell i forbindelse med bevisinnhenting som forutsetter aktiv medvirkning fra mistenkte. Eksempler på slike bevissikringstiltak er pålegg om utlevering av gjenstander og dokumenter og om medvirkning til utåndingsprøve, urinprøve, bittprøve og skriftprøve.

Hvilke tiltak er berettiget fra politi, domstoler eller lovgiver for å påvirke en mistenkt person, som i utgangspunktet ønsker å forholde seg passivt, til å avgi forklaring eller medvirke til sakens opplysning på annen måte? Den motvillige må enten presses, lokkes eller lures til aktivitet.

I hvilken grad er en mistenkt person beskyttet mot at inkriminerende informasjon, som han pliktmessig har avgitt i en annen sak, brukes mot ham i en straffesak? Problemstillingen er aktuell der påtalemyndigheten vil bruke informasjon fra en annen sak, typisk en forvaltningssak, som bevis, til tross for at mistenkte pliktmessig avgav informasjonen.

I hvilken grad kan det vektlegges i en bevisvurdering at mistenkte forholder seg passiv eller har forholdt seg passivt? Et effektivt og reelt vern mot selvinkriminering forutsetter at det gjelder visse skranker for hvilken vekt mistenktes passivitet kan tillegges i en bevisvurdering. Uten et vern mot hvilke bevismessige konsekvenser passivitet kan få, blir en rett til taushet og andre former for passivitet kun en måte å inkriminere seg selv på.

I avhandlingen klarlegges det hva som er gjeldende rett i tilknytning til bl.a. disse fire hovedproblemstillingene. I tillegg ses gjeldende rett i et historisk, rettspolitisk og internasjonalt perspektiv.»

Angela Ahola disputerte 21. mai 2010 på avhandlingen Justice needs a blindfold: Effects of defendants’ gender and attractiveness on judicial evaluation ved Stockholms Universitet.

Angela Aholas forskningsområde er psykologiske mekanismer i forbindelse med etterforskning og domstolsbehandling av straffesaker, med fokus mot hvordan fordommer og stereotyper kan påvirke bedømmelsen av den som er mistenkt for å ha begått et straffbart forhold.

Det sentrale i avhandlingen er studier av hvordan kjønn og utseendemessig karakteristikk hos gjerningspersonen påvirker vurderingen av klanderverdigheten ved et lovbrudd (for eksempel ved tyveri, barnemishandling, seksuelle overgrep og drap) på ulike nivå i den juridiske prosessen.

Spørsmålet er under hvilke omstendigheter fordommer forsterkes ytterligere. Faktorer som studeres med sikte på å avklare dette spørsmålet, er bl.a. emosjonalitet, (det vil si graden av skader påført fornærmede, eiendom eller lovbruddets grovhet/art), herunder tiden mellom observasjonen av lovbruddet/gjerningsmannen til rekonstruksjon av disse minner. Tilsvarende vurdering foretas med hensyn til hvordan kvinner og menn, samt ulike aktører med ulik yrkesfaglig bakgrunn innenfor rettsvesenet analyserer og bedømmer den som er mistenkt for å ha begått en straffbar handling.

Abstract

Gender and appearance affect our judgments regarding an individual’s personality, profession, and morality, and create a reference frame within which to act toward that person. The main question of the present thesis is whether these kinds of stereotypical conceptions have implications for the judicial process: how professionals within the judicial process evaluate and judge a defendant, and how and what eyewitnesses remember. Expressed in other words: Is justice blind or do gender and appearances affect the treatment we receive in a judicial process?

The main purpose of the present thesis was to study the effects of gender and attractiveness on evaluations of defendants accused of crimes of varying seriousness and type. The second theme was to study under what circumstances these effects are particularly strong; emotionality, retention interval, as well as gender and profession of evaluators, were controlled for.

Study 1 (Justice Needs a Blindfold: Effects of Gender and Attractiveness on Prison Sentences and Attributions of Personal Characteristics in a Judicial Process) aimed at investigating «pure» gender and attractiveness effects, with psychology students as participants. Study 2 (Is Justice Really Blind?: Effects of Crime Descriptions, Defendant Gender and Appearance, and Legal Practitioner Gender on Sentences and Defendant Evaluations in a Mock Trial) added the variable of emotionality, as well as six groups of evaluators. Emotionality was studied by including emotional photographs of crime victim injury as well as two levels of vividness in the written description the evaluator was to read. The evaluators were professionals working within the judicial process in Sweden-judges, jury members, counsels for the defence, prosecutors, and police officers-as well as law students. Study 1 showed that a male defendant was evaluated more negatively than a female. Study 2 showed two main tendencies: (i) «same-sex penalty effect»: Sentencing evaluators (judges, jurors) evaluated a defendant of their own gender more harshly than one of the opposite gender; (ii) «male penalty effect»: Nonsentencing evaluators (police officers, counsels for the defence, prosecutors, and law students) evaluated and judged a male defendant more harshly than a female. Study 3 (How reliable are eye witness memories?: Effects of retention interval, violence of act, and gender stereotypeson observers’ judgments of their own memory regarding witnessed act andperpetrator) focused on exploring effects of violence (emotionality) and retention interval in the context of gender differences to investigate under which circumstances gender differences might be especially strengthened. Violence was manipulated using two acts: one neutral (walking in a store) and one violent (robbing the same store). Retention interval was of two lengths: 10 minutes and 1-3 weeks. Results revealed a gender-stereotype-enhancement effect, in which the evaluator evaluated the male defendant more harshly with the longer retention interval as well as in the violent act condition. The results of the present studies may have practical implications for the functioning of the judicial process; on the eyewitness hearing level (Study 3) as well as on the evidence evaluation-, guilt-, and punishment assessment levels (Studies 1 and 2).