1. Innledning

Dette nummer inneholder følgende:

  • Bøtedirektiv for manglende båtførerprøve

  • Informasjonsplikt om fritaksrett etter straffeprosessloven § 122 for nærstående medsiktede

  • Derivatregelen – retningslinjer for påtaleavgjørelser

  • Endrede retningslinjer for bruk av forelegg ved innførsel av narkotika

2. Bøtedirektiv for manglende båtførerprøve m.m.

Riksadvokaten ga 2. juli 2010 sentrale retningslinjer om bøtenivået for manglende båtførerprøve mv. Samtidig fremsatte riksadvokaten forslag om en forskriftsendring med tanke på at slike saker senere kan avgjøres med forenklet forelegg. Bøtedirektivet er inntatt i sin helhet nedenfor.

«Frå 1. mai 2010 gjeld det eit krav om båtførarbevis for å føre fritidsbåtar som er lengre enn 8 meter eller har motor med større motoryting enn 25 HK/ 19 kW, jf. forskrift om krav til minstealder og båtførerbevis mv. for fører av motorbåt § 7 (FOR-2009-03-03-259). Kravet gjeld ikkje førarar som er født før 1. januar 1980.

Oslo politidistrikt har gjort riksadvokaten merksam på at det er behov for sentrale retningsliner når det gjeld bøtesatsar for manglande båtførarprøve. Aktlause og forsettlege brot på forskrifta kan straffast med bøter når det gjeld fritidsbåtar, jf. forskrifta § 17, jf. fritids- og småbåtloven § 28 (§ 37 gjeld bare småbåtar). Etter forskrifta § 17 er det opna for å gje bota som forenkla førelegg, men forskrifta om slike førelegg i fritids- og småbåtsaker (FOR 2001-06-15-634) er så langt ikkje endra slik at den gjeld manglande båtførarprøve. Riksadvokaten vil foreslå for Justisdepartementet at brot på manglande båtførarprøve m.m. blir regulert i denne forskrifta. Fram til ei eventuell endring skjer er det behov for retningsliner frå riksadvokaten.

I ‘Utredning om obligatorisk båtførerbevis’ av 30. april 2007 utarbeidde ei arbeidsgruppe for Sjøfartsdirektøren eit forslag om obligatorisk båtførarbevis. Arbeidsgruppa foreslo ei bot på 2500 kroner for å føre båt utan båtførarbevis eller for å overlate føringa av båten til nokon utan prøva, samt ei bot på 500 kroner for å føre båt utan å kunne framvise båtførarbeviset, s. 106-107.

Dersom ein samanliknar bøtenivået for køyring på veg, så er bøtesatsane i utgangspunktet 8000 kroner for å køyre bil utan førarkort, 3000 kroner for mopedkøyring og 5000 kroner for å køyre med tilhengar utan E-tillegg, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 3/ 2009. Dersom ein har tatt førarprøva for aktuelt køyretøy, men ikkje kan framvise det ved kontroll, kan føraren få 500 kroner i gebyr, jf. forskrift om gebyr for visse overtredelser av veitrafikklovgivningen §§ 1 og 2. Når det gjeld overlating etter vegtrafikklova § 17 andre ledd, så er det ikkje fastsett ein bestemt bøtesats.

Ut frå arbeidsgruppas forslag om bot på 2500 kr (i 2007), bøtenivået generelt i forskrift om forenklet forelegg i småbåtsaker og nivået for køyring utan mopedførarrett, fastset riksadvokaten at manglande båtførarprøve i utgangspunktet skal medføre eit førelegg på 3000 kroner. Det er då tatt omsyn til tilståingsrabatten i straffelova § 59 andre ledd, slik at påstanden i retten bør vera 3500 kroner.

Dersom ein overlet båten til ein førar som ikkje har båtførarprøva bør bøtesatsen i utgangspunktet vera 1500 kr i førelegg og 1800 kr i retten. For manglande framvisning av båtførarbeviset etter forskrift om krav til fører av fritidsbåt § 8 meiner riksadvokaten at det er tilstrekkeleg med ei åtvaring i fyrste omgang. Ved stadige brot på § 8 kan førelegget setjast til 500 kr, og 750 kr er ein naturleg påstand i domstolen.

Skjematisk kan retningslinene framstillast slik:

Lovbrot

Heimel

Forskrift om krav til fører av fritidsbåt § 17, jf. fritids- og småbåtloven § 28

Førelegg

Påstand i retten

Manglande båtførarprøve

Forskrift om krav til fører av fritidsbåt § 7

3000 kr

3500 kr

Overlating av båt til førar utan båtførarprøve

Forskrift om krav til fører av fritidsbåt § 3, jf. § 7

1500 kr

1800 kr

Manglande framvisning av båtførarbevis

Forskrift om krav til fører av fritidsbåt § 8

Åtvaring

(500 kr)

(750 kr)

Utgangspunktet ved masselovbrot er at bota bør utmålast skjematisk, og at den individuelle konkrete vurdering som straffelova § 27 tilseier, bare er aktuell i særlege tilfeller. Ved fastsetjing av bota utanom normaltilfella, vil det vera naturleg å legge vekt på mellom anna alderen til lovbrytaren, om vedkommande er tidlegare straffa for liknande forhold og skade- og farepotensialet.

Dersom det er aktuelt å straffe vedkommande for fleire forhold som isolert sett tilseier forenkla førelegg eller førelegg, så gjeld regelen om fellesbot i forskrift om forenkla førelegg i småbåtsaker § 2 tilsvarande for føreleggssaker.

Subsidiær fengselsstraff fastsetjast i utgangspunktet i samsvar med forskrift om forenklet forelegg i småbåtsaker § 3.

Riksadvokaten minner om at frå 1. juli 2010 gjeld det nye reglar i fritids- og småbåtlova kap. 3 A om tap av båtførarbevis og sperrefrist, jf. lov av 25. juni 2010 nr. 50. Ved grove lovbrot eller dersom personen ikkje er skikka til å føre fritidsbåt, vil ein i førelegg eller dom kunne fastsetje tap av båtførarbevis og sperrefrist. Ut frå førearbeida i prop. 85 L (2009-2010) s. 7-8 skal manglande båtførarprøve aleine ikkje føre til sperrefrist. Riksadvokaten legg til grunn det same gjeld overlating til førar utan båtførarbevis, med mindre det ligg føre særleg skjerpande omstende.

For ordens skuld tilføyer riksadvokaten at ein normalt ville ha gjennomført ei avgrensa høyring hos utvalde politidistrikt før ein fastset slike direktiv. Tidsaspektet tillet ikkje det denne gongen.»

3. Informasjonsplikt om fritaksrett etter straffeprosessloven § 122 for nærstående medsiktede

Riksadvokaten ga 2. juli 2010 ut nye og presiserte retningslinjer om fritaksretten etter straffeprosessloven § 122 for nærstående medsiktede basert på Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2010 side 456. (Avgjørelsen er også analysert av advokat Frode Sulland i TfS nr. 2/2010 side 111-118 og på s. 255 flg. i dette nr. av TfS.)

Riksadvokatens retningslinjer er inntatt i sin helhet nedenfor.

«I brev 22. februar d.å. innskjerpet riksadvokaten viktigheten av å informere om nærståendes fritaksrett etter straffeprosessloven § 122. I brevet omtales også det særtilfellet at en person som selv er siktet også er nærstående til en medsiktet i saken. På grunnlag av Høyesteretts avgjørelser i Rt 2008 side 657 og Rt 2010 side 67 understrekes det i brevet at det i slike situasjoner skal gis informasjon både om retten til å forholde seg taus som siktet (straffeprosessloven § 232) og om retten til forklaringsfritak som nærstående (straffeprosessloven § 235 første ledd). Videre ble det gitt retningslinjer for i hvilke tilfeller påtalemyndigheten må avstå fra å gjøre bruk av forklaringer som er avgitt uten at det er gitt informasjon om fritaksretten etter § 122, og i hvilke tilfeller en kan søke å gjøre bruk av slike forklaringer. Høyesteretts kjennelse 14. april d.å. (HR-2010-612-A) [Rt 2010 side 456] endrer forutsetningene for det som er sagt i brevet om påtalemyndighetens adgang til å gjøre bruk av forklaringer.

Som nytt direktiv gjelder at det skal gjøres bruk av relevante forklaringer som bevis i retten selv om det ikke er gitt informasjon om fritaksretten etter § 122 (under den selvsagte forutsetning at det er gitt informasjon om taushetsretten som foreskrevet i § 232).

Dette innebærer imidlertid ikke – slik avgjørelsen av 14. april d.å. lett kan forstås – at man nå skal unnlate å gi informasjon om retten etter § 122 når den nærstående har status som siktet.1 Primærnormene i § 235 første ledd om opplysningsplikt er formentlig ikke berørt av Høyesteretts avgjørelse fra april, selv om deler av begrunnelsen kunne tilsi at også opplysningsplikten om retten etter § 122 bortfaller når den nærstående har status som siktet, se særlig avsnitt 33. I avgjørelsens avsnitt 1 uttales det dessuten at saken bl.a. reiser spørsmål om det er en ‘feil at siktede ikke er gjort kjent med straffeprosessloven § 122 om fritak for vitneplikt i saker mot nærstående siktede, men bare om sin generelle rett til ikke å forklare seg’. Det fremgår likevel av sammenhengen og i den videre drøftelsen at den ‘feil’ det er spørsmål om, er saksbehandlingsfeil som følge av at de omtvistede politiforklaringene ble opplest under hovedforhandlingen, jf. avsnitt 26. En forutsetning for å drøfte om opplesningen innebærer en saksbehandlingsfeil, må formentlig være at straffeprosessloven § 235 første ledd innebærer en plikt til å opplyse om fritaksretten etter § 122 forut for politiavhør. I motsatt fall må man forvente at Høyesterett ville ha løst saken ved å konstatere at ingen bestemmelser var krenket ved innhentingen av forklaringene, og at det i derfor ikke oppsto spørsmål om saksbehandlingsfeil ved opplesingen av dem.

Det er på denne bakgrunn bare for så vidt gjelder sekundærnormene om bevisforbud at rettstilstanden utvilsomt er endret, og riksadvokaten fastholder derfor direktivet om at nærstående medsiktede skal gis informasjon om fritaksretten etter straffeprosessloven § 122.

Noen begrunnelse utover selve informasjonsplikten i straffeprosessloven § 235 første ledd, slik riksadvokaten forstår bestemmelsen, er selvsagt ikke nødvendig. En vil likevel peke på en risiko for uheldig rettsutvikling dersom plikten til å informere siktede om prosessuelle rettigheter ikke etterleves etter beste evne: I norsk rett har man vært tilbakeholden med å konstatere bevisforbud ved ulike former for feil ved bevisinnhentingen. Denne grunninnstillingen hviler på en forutsetning om at politi og påtalemyndighet gjennomgående følger straffeprosessens regler lojalt, og at regelbrudd antas å representere et beskjedent problem. Dersom det – slik det har vært hevdet fra ulike hold2 – skulle vise seg at prosessuelle rettigheter ikke respekteres dersom feil ikke får prosessuell virkning, vil domstolenes holdning til bevisforbud lett kunne tenkes å endre seg.»3

4. Derivatregelen – retningslinjer for påtaleavgjørelser

Riksadvokaten ga 11. mai 2010 retningslinjer om at det ikke lenger skal tas ut tiltale, eller utferdiges forelegg rettet mot befatning med stoff som utelukkende antas å være narkotika fordi de er derivater av stoff på narkotikalisten. Bakgrunnen for retningslinjene, som i sin helhet er tatt inn nedenfor, er Høyesteretts avgjørelser inntatt i Rt. 2009 side 789 og Rt 2010 side 481.4

«Narkotikaforskriften § 2 annet ledd fastsetter som kjent bl.a. at ‘derivater’ av de stoffer som er ført opp på narkotikalisten regnes som narkotika. Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2009 side 789 og dom av 16. april d.å. [Rt 2010 side 481] fastslår at stoffene GBL og fenazepam ikke er derivater slik dette begrepet skal forstås i narkotikalisten. (Begge stoff er i ettertid ført opp på listen.)

Riksadvokaten har innhentet råd fra Statens legemiddelverk, Folkehelseinstituttet og Kripos, og har avholdt et møte i sakens anledning. Det synes å være enighet om at derivatregelen i sin nåværende form – etter den rettsutvikling som har skjedd gjennom de to rettsavgjørelsene fra Høyesterett – ikke lenger er anvendbar i praksis. Det kan også vises til Rygnestad og Slørdals artikkel i LoR 2010 side 223, ‘Domsslutninger, derivatregler og ‹designer drugs›: Manglende faktaforståelse i strafferettspleien vedrørende misbruksstoffer’.

Derivatregelen har nå fått et så usikkert anvendelsesområde at den ikke bør danne grunnlag for positive påtaleavgjørelser. På denne bakgrunn beslutter riksadvokaten at påtalemyndigheten inntil videre ikke skal ta ut tiltale, utferdige forelegg eller treffe andre positive påtaleavgjørelser rettet mot befatning med stoff som utelukkende antas å være narkotika fordi de er derivater av stoff på narkotikalisten.

Riksadvokaten har kommet til at det ikke kan være nødvendig at påtalemyndigheten selv gjennomgår tidligere pådømte saker. Situasjonen som nå har oppstått må bedømmes som et resultat av en rettsutvikling, og det er formentlig få saker hvor domfellelsen utelukkende er basert på anvendelse av derivatregelen.

Statens legemiddelverk, Folkehelseinstituttet og Kripos har etter det en forstår nå etablert gode samarbeidsrutiner bl.a. med sikte på informasjonsutveksling. En viktig side ved dette er at behovet for à jourføring av narkotikalisten kan vurderes jevnlig og eventuelle endringer gjennomføres raskt.

Det er opplyst at det relativt snart vil bli sendt på høring forslag til endringer av narkotikaforskriften og narkotikalisten.»

5. Endrede retningslinjer for bruk av forelegg ved innførsel av narkotika

Med utgangspunkt i Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2009 side 1551 har riksadvokaten gitt generelle retningslinjer for bruk av forelegg ved innførsel av narkotika. Retningslinjene er tatt inn nedenfor.

«Riksadvokatens rundskriv nr. 1/1998 punkt IV angir at forelegg kun kan brukes ved erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika som ikke tar sikte på videre omsetning. Praktiske hensyn kan likevel begrunne bruk av forelegg for innførsel dersom overtredelsen er begått av utlending som også bortvises eller utvises av riket. Maksgrensene for befatning med mengde narkotisk stoff hvor forelegg kan benyttes, ble endret ved riksadvokatens brev av 5. juli 2006.

I en avgjørelse av 4. desember 2009 har Høyesterett fastsatt straffen til kun bot ved innførsel av 3,9 gram cannabis (2,6 gram marihuana og 1,3 gram hasjisj) til eget bruk. Høyesterett uttaler at straffenivået ved innførsel av små kvanta ikke kan være upåvirket av at det i de senere år har skjedd en lemping av straffenivået i narkotikasaker, særlig for befatning med mindre mengder til eget bruk, og at riksadvokaten i brev av 5. juli 2006 har hevet grensene for bruk av forelegg for erverv og oppbevaring. Høyesterett fremhever at innførsel er mer straffverdig enn kjøp, og fastsatte boten til det dobbelte av antatt bøtenivå for kjøp og oppbevaring av tilsvarende mengde narkotika.

Ovennevnte avgjørelse tilsier ytterligere en oppmykning av de generelle retningslinjene for bruk av forelegg ved overtredelser av narkotikalovgivningen. Med utgangspunkt i at innførsel utvilsomt er mer straffverdig enn kjøp og oppbevaring, bør grensene for mengde narkotisk stoff som muliggjør bøtestraff ved slik overtredelse være lavere enn ved erverv og/eller oppbevaring. Riksadvokaten antar at forelegg bør benyttes som normal reaksjon ved innførsel av narkotiske stoffer som er beskrevet i brev herfra 5. juli 2006 og hvor stoffmengden ikke utgjør mer enn halvparten av det som er fastsatte grenser for tilsvarende reaksjon ved erverv og oppbevaring. Utlending som også bortvises eller utvises fra riket, kan ilegges forelegg for innførsel av samme mengde stoff som ville blitt avgjort med bot dersom det kun var erverv og/eller oppbevaring. (Grensene angitt i brev av 5. juli 2006 endres ikke for når forelegg kan benyttes ved erverv og/eller oppbevaring.)

For ordens skyld understrekes at hvorvidt det skal reageres med forelegg må avgjøres etter en konkret vurdering i den enkelte sak basert på alminnelige straffutmålingsbetraktninger, herunder vil gjentakelse være et moment.

Endringen kan iverksettes straks, uavhengig av når det straffbare forhold er begått.»