Andre kvartal 2010

Prosess

1 Spørsmål om begrunnelsesplikt for bevisvurderingen under skyldspørsmålet i den konkrete saken og om en slik begrunnelsesplikt kan oppfylles ved at de tre fagdommerne begrunner hvorfor lagrettens kjennelse ikke blir satt til side, jf. straffeprosessloven § 376 c

Høyesterett fant det klart at det ikke var begrunnelsesplikt i den aktuelle saken.

Den domfelte var dømt både i tingretten og i lagmannsretten, og det var ingen særlig uforklarlige punkter i bevisvurderingen under skyldspørsmålet som måtte ha vært forklart for at dommen skulle være etterprøvbar, jf. Rt. 2009 side 1439.

Høyesteretts flertall på fire dommere kom til at i de unntakstilfellene hvor bevisvurderingen under skyldspørsmålet må begrunnes, skal det gjøres av lagmannsrettens tre fagdommere som begrunnelse for deres avgjørelse etter straffeprosessloven § 376 c. Det kunne ikke utledes noe bestemt om hvem som skal begrunne av plenumsdommen i Rt. 2009 side 750, Rt. 2009 side 1439 eller Rt. 2009 side 1526, ettersom spørsmålet ikke var tema i noen av disse sakene. Etter § 376 c har de tre fagdommerne kompetanse i skyldspørsmålet, og selv om det ikke er et generelt krav om at beslutninger skal begrunnes, fant flertallet at loven må praktiseres slik at det er de tre fagdommerne alene som gir begrunnelsen for bevisresultatet når dette er nødvendig. At fagdommerne gir den nødvendige begrunnelsen, vil også sikre lagrettemedlemmenes anonymitet som er forutsatt i lovverket.

Det ble understreket at i saker hvor bevisvurderingen under skyld- og straffespørsmålet glir over i hverandre, noe som særlig kan være aktuelt i enkelte narkotikasaker, vil det ikke være noen saksbehandlingsfeil om fagdommerne og legdommerne finner det hensiktsmessig å gi en felles begrunnelse.

Mindretallet på én dommer kom til at det følger av plenumsdommen i Rt. 2009 side 750 at det er de tre fagdommerne sammen med de fire legdommerne som fastsetter reaksjonen som også skal begrunne bevisvurderingen under skyldspørsmålet der det er nødvendig.

(30.06.2010, HR-2010-01138-A)

2 Saken gjaldt anker over lagmannsrettens begrunnede ankenektelse, jf. straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum

Saken hadde sin faktiske bakgrunn i et angrep på beboere på et asylmottak. A og B ble i tingretten domfelt for blant annet legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter. De anket begge over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, den ene også over saksbehandlingen og straffutmålingen. Lagmannsretten nektet i hovedsak ankene fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum.

Begge hadde nektet straffeskyld under henvisning til at de ikke hadde vært til stede på asylmottaket på tidspunktet for de straffbare handlinger. Tingrettens redegjørelse for hovedpunktene i bevisvurderingen etter straffeprosessloven § 40 femte ledd var meget knapp, men det fremgikk at flere fornærmede hadde forklart at de var observert på åstedet.

I anken til Høyesterett ble det anført at lagmannsretten for den ene tiltaltes vedkommende hadde nøyd seg med en gjengivelse av tingrettens knappe begrunnelse. For den andre var det – etter at ankeutvalget først hadde opphevet en tidligere beslutning om ankenektelse – gitt en bredere redegjørelse for bevisvurderingen. Men her ble det anført at lagmannsretten hadde gått utenfor de rammer som gjelder for ankeprøving, blant annet ved at det var lagt vekt på fornærmedes politiforklaringer og på andre bevis som tingretten ikke uttrykkelig hadde bygget på. Det var da ikke grunnlag for å etterprøve om anken var undergitt en reell prøving, og lagmannsrettens beslutninger om ankenektelse ble påstått opphevet.

Høyesterett kom til at ankene måtte forkastes. Det var tale om et begrenset og oversiktlig bevistema. Lagmannsretten hadde forholdt seg til anførsler i ankene og hadde ikke etablert et nytt grunnlag for domfellelse.

(24.06.2010, HR-2010-01095-A)

3 Saken gjaldt feil ved spørsmålsstillingen til lagretten

A ble i tingretten dømt til fire års fengsel for seksuell omgang med sin mindreårige stedatter i perioden fra 1997 til 2003. I lagmannsretten ble han dømt til forvaring med en tidsramme på fem år og en minstetid på tre år. Han anket over saksbehandlingen og reaksjonsfastsettelsen. Anken ble tillatt fremmet for så vidt gjaldt anførselen om manglende tilleggsspørsmål til lagretten etter straffeloven § 195 annet ledd bokstav c og d.

Høyesterett fant – i samsvar med partenes sammenfallende påstander – at lagmannsrettens dom med ankeforhandling måtte oppheves. Hvorvidt det foreligger overgrep mot barn under ti år etter § 195 annet ledd bokstav c, hører under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 367 og Rt. 2001 side 98. Det var derfor en feil at det ikke ble stilt tilleggsspørsmål om dette. Resultatet ble det samme i forhold til § 195 annet ledd bokstav d om forhøyet straff på grunn av gjentagelse. Det følger av straffeloven § 33 at tidspunktet for den påtalte handling faller inn under skyldspørsmålet, jf. Rt. 1991 side 1483.

(11.06.2010, HR-2010-01009-A)

4 Spørsmål om riktig verneting ved tiltale for innsidehandel

ØKOKRIM tok ut tiltale ved Oslo tingrett mot en mann som hadde vært bosatt i og hadde sin forretningsvirksomhet i Drammen. Tiltalen gjelder flere forhold, blant annet innsidehandel. Tiltalte begjærte saken avvist fra Oslo tingrett, med den begrunnelse at rett verneting for alle tiltalepostene er Drammen tingrett. Oslo tingrett tok ikke begjæringen til følge, og anke til lagmannsretten førte ikke frem. Lagmannsretten fant at den del av tiltalen som gjelder innsidehandel, isolert sett skal forfølges ved Oslo tingrett, og at tiltale for de øvrige postene derved også kan tas ut der, jf. straffeprosessloven § 14.

Tiltalte anket til Høyesterett, og ankeutvalget besluttet at saken skulle behandles i avdeling. Tiltalte gjorde – som for de øvrige instanser – gjeldende at bruddet på forbudet mot innsidehandel isolert sett skal forfølges i den rettskrets han oppholdt seg da han la inn ordrene om kjøp og salg, det vil si ved Drammen tingrett. Høyesterett fant imidlertid at ved innsidehandel med verdipapirer som er notert på Oslo Børs, må straffeprosessloven § 10 forstås slik at den straffbare handling «antas foretatt» på børsen. Oslo tingrett ble derfor funnet å være rett verneting.

(11.06.2010, HR-2010-01008-A)

5 Spørsmål om en lagdommer var inhabil ved pådømmelsen av en straffesak i lagmannsretten fordi han allerede hadde hatt befatning med sakskomplekset i anledning anker over fengslingskjennelser, jf. domstolloven § 108, jf. EMK artikkel 6 nr. 1

For en av de domfelte i saken – A – var det tale om to fengslingskjennelser, der lagmannsretten – ved henvisning til tidligere kjennelser i tingretten – i den ene hadde gitt sin tilslutning til at det forelå grunnlag for varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 172. I den andre kjennelsen bygget varetektsfengslingen på straffeprosessloven § 171. Lagmannsretten viste som begrunnelse til tingrettens kjennelse, hvor det blant annet fremgikk at det ikke kunne festes lit til As forklaring, og at deler av det han gjorde gjeldende som sitt forsvar, var «helt usannsynlig».

Høyesterett kom til at hver for seg medførte disse kjennelsene inhabilitet for lagdommeren i saken mot A. Lagdommeren ble også funnet inhabil for så vidt gjaldt en annen domfelt, ut fra den nære innbyrdes sammenhengen i bevisbildet.

Lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble opphevet for begge de domfelte, jf. straffeprosessloven § 343 annet ledd nr. 3.

(11.06.2010, HR-2010-01006-A)

6 Saken gjaldt dels anke over saksbehandlingen ved at saken ikke var tilstrekkelig opplyst, dels anke over lovanvendelsen under skyldspørsmålet på grunnlag av et protokollat av en del av lagmannens foredrag til lagretten

De tiltalte var av lagmannsretten idømt lengre fengselsstraffer for overtredelser av straffeloven § 162 første og tredje ledd første punktum, jf. femte ledd.

Under etterforskningen av de straffbare forhold ble det i et samarbeid mellom politiet og tolletaten foretatt kontroll av trailerankomster fra utlandet med sikte på å få klarlagt de nærmere omstendigheter rundt innførsel av et større parti amfetamin. Opplysninger fra kontrollen ble nedfelt i et notat fra en av de tolltjenestemenn som deltok. Notatet ble ikke lagt ved dokumentene i straffesaken. Verken påtalemyndighet eller de tiltalte ved deres forsvarere var kjent med disse opplysningene før etter at lagmannsretten hadde avsagt dom.

Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at det var en rimelig mulighet for at feilen kunne ha innvirket på dommen for en av de domfelte, og for hans del ble lagmannsrettens dom med ankeforhandling opphevet.

Videre opphevet Høyesterett lagmannsrettens dom med ankeforhandling for to av de øvrige domfelte for så vidt gjaldt domfellelsen etter straffeloven § 162 tredje ledd første punktum. Den protokollerte del av lagmannens foredrag var uklar om forsett som skyldkrav med hensyn til arten av det narkotiske stoffet, og om at bevisbyrden også i denne relasjon påhviler påtalemyndigheten.

(01.06.2010, HR-2010-00939-A)

7 Spørsmål om det var feil å benytte et dommeravhør av fornærmede som bevis under ankeforhandlingen for lagmannsretten, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 3 bokstav c

A ble i tingretten dømt for å ha hatt seksuell omgang med et barnebarn som var åtte år gammelt, jf. straffeloven § 195 første ledd første punktum og andre ledd bokstav c og § 197. Det sentrale beviset var et dommeravhør av fornærmede. A anket dommen til lagmannsretten. Etter ankeforhandlingens andre dag, da bevisføringen var ansett avsluttet, ble As forsvarer oppmerksom på at As daværende forsvarer for tingretten ikke hadde vært i kontakt med A forut for dommeravhøret. Lagmannsretten besluttet dagen etter at det skulle foretas nytt avhør av fornærmede. Avhøret, som ble avholdt samme dag, ble gjennomført som tilleggsavhør til det opprinnelige avhøret og ikke, slik forsvarer hadde krevd, som et nytt fullstendig avhør.

A ble også i lagmannsretten dømt etter tiltalen. Han anket til Høyesterett over saksbehandlingen, idet han anførte at kravet til kontradiksjon i EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d ikke var overholdt.

Anken førte ikke fram. Høyesterett slo fast at det opprinnelige avhøret ikke tilfredsstilte EMKs krav til kontradiksjon og derfor ikke skulle ha vært benyttet som bevis for tingretten, jf. Rt. 1999 side 586. Kravet til kontradiksjon ble imidlertid tilfredsstilt ved det nye avhøret. Det ble pekt på at dette var relativt omfattende, og at det på enkelte punkter skjedde en utdypning av fornærmedes tidligere framstilling uten at nye momenter av vesentlig betydning kom til. Hovedinntrykket var at det nye avhøret bekreftet det som kom fram ved det første. Høyesterett fant heller ikke mangler ved måten det nye avhøret ble gjennomført på. Selv om kravet til kontradiksjon er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti, var det i dette tilfellet ingen grunn til at lagmannsretten, istedenfor å avsi ny dom, skulle ha opphevet tingrettens dom.

(12.05.2010, HR-2010-00818-A)

8 Spørsmål om inhabilitet i lagmannsretten og om tilstrekkelig hurtig saksbehandling

Saken gjaldt anke over dom der lagmannsretten ikke tok til følge begjæring om prøveløslatelse fra forvaring. Det var spørsmål om en av lagdommerne var inhabil. Det var videre spørsmål om behandlingstiden var i strid med EMK artikkel 5 nr. 4 om rask avgjørelse.

Inhabilitetsspørsmålet var foranlediget av at en av dommerne i lagmannsretten vel to år tidligere hadde deltatt i lagmannsrettens beslutning om ikke å fremme domfeltes anke over tingrettens forvaringsdom, jf. straffeprosessloven § 321 andre ledd første punktum om siling av anker til lagmannsretten.

Høyesterett kom til at det ikke forelå inhabilitet. Vurderingstemaet i prøveløslatelsessaken var det samme som det lagmannsretten hadde tatt stilling til i silingssaken, nemlig om det forelå en særlig nærliggende fare for tilbakefall til en forbrytelse som nevnt i straffeprosessloven § 39 c nr. 1. Den aktuelle forbrytelsen var ildspåsettelse, som vedkommende var dømt for fire ganger. Høyesterett bemerket imidlertid at selv om de gamle forholdene naturlig danner bakteppet for den vurderingen av gjentakelsesfaren som skal foretas, vil det i slike tilfelle være det nye bevismaterialet – den utvikling som eventuelt måtte ha skjedd i mellomtiden – som vil stå som det mest sentrale, og som blir avgjørende for om utfallet av vurderingen blir en annen enn da forvaringsdommen ble avsagt. Utgangspunktet vil derfor være at det ikke foreligger inhabilitet. Dette var også situasjonen i saken.

Behandlingen i rettsapparatet – fra domfelte tidligst kunne løslates til Høyesteretts dom – tok ett år. En vesentlig grunn til tidsbruken var at tingrettens opprinnelige dom etter anke fra domfelte ble opphevet av lagmannsretten. Høyesterett fant at dette tilsa et skjerpet krav til påskyndelse av den videre saksbehandling. Det tok omkring tre måneder fra anke over tingrettens andre dom kom inn til lagmannsretten og til dom forelå. Høyesterett fant under tvil at saksbehandlingen ikke var tilstrekkelig påskyndet, siden det ikke forelå holdepunkter i sakens opplysning som kunne forklare tidsforløpet. Kravet til rask avgjørelse i EMK artikkel 5 nr. 4 var derfor ikke oppfylt. Krav om oppreisning ble ikke tatt til følge.

(15.04.2010, HR-2010-00624-A)

9 Saken gjaldt særlig spørsmålet om det var en feil at siktede ikke var gjort kjent med straffeprosessloven § 122 om fritak for vitneplikt i saker mot nærstående siktede, men bare om sin generelle rett til ikke å forklare seg, jf. straffeprosessloven §§ 232 og 90

Tre brødre, den ene brorens sønn og ytterligere fire personer ble dømt i tingretten for blant annet grov korrupsjon. Alle unntatt to av de domfelte anket til lagmannsretten, blant annet over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Under ankeforhandlingen ble forsvarerne oppmerksomme på at verken politiet eller tingretten hadde gjort de siktede kjent med fritaket for vitneplikt der siktede er nærstående, jf. straffeprosessloven § 122 – men bare om den generelle retten siktede har til ikke å forklare seg, jf. §§ 232 og 90. Da det var blitt lest fra politiforklaringene under ankeforhandlingen i lagmannsretten, ga retten de tiltalte medhold i at det var begått en saksbehandlingsfeil som måtte føre til at saken skulle utsettes og behandles med nye dommere og ny lagrette. Derimot tok ikke lagmannsretten en begjæring om å oppheve tingrettens dom til følge.

Påtalemyndigheten anket til Høyesteretts ankeutvalg over utsettelsen av behandlingen i lagmannsretten, men fikk ikke medhold, jf. kjennelse 28. januar 2010. De domfelte anket da over at tingrettens dom ikke var blitt opphevet. Aktor påsto avvisning, subsidiært forkastelse av anken. Ankeutvalget henviste saken til behandling i avdeling. Det ble under saksforberedelsen avklart at Høyesterett blant annet måtte vurdere spørsmålet om lagmannsrettens kompetanse, hva som var riktig rettsmiddel, og om det var en saksbehandlingsfeil at politiet og tingretten hadde unnlatt å gjøre oppmerksom på straffeprosessloven § 122.

Høyesterett fant at lagmannsretten hadde kompetanse til å ta under behandling og avgjøre begjæringen om å oppheve tingrettens dom, selv om bevisankene var henvist og selv om det ikke var anket over saksbehandlingen. Avgjørelsen om ikke å oppheve dommen var en beslutning. Verken straffeprosessloven § 377 eller § 378 var til hinder for å anke denne avgjørelsen.

Høyesterett kom enstemmig til at det ikke var begått en saksbehandlingsfeil. Slik hadde Høyesterett sett det i Rt. 1988 side 314, men ikke i Rt. 2008 side 657 – avsagt under tvil og med dissens 3-2. Høyesterett fant at dommen i Rt. 2008 side 657 burde fravikes. Det ble lagt til grunn at hensynene bak reglene om fritak fra vitneplikt om nærstående i § 122 er tilstrekkelig ivaretatt gjennom den generelle orienteringen siktede får om at han eller hun ikke har plikt til å forklare seg. Dersom forklaringen fra en siktet om familiemedlemmers forhold skal nektes opplest fordi det ikke også er opplyst om straffeprosessloven § 122, vil det skape et unødig hinder for opplysningen av straffesaker. Ankene ble derfor forkastet.

(14.04.2010, HR-2010-00612-A)

Seksuallovbrudd

10 Straffutmåling for en bussjåførs forsøk på seksuell handling med en sovende kvinnelig passasjer, jf. straffeloven § 200 jf. § 49

Etter å ha vært ute med venner i X tok fornærmede, som da var 19 år, natt til 1. mai 2008 buss hjem til Y. Hun sovnet, og våknet av at bussjåføren var i ferd med å ta av henne en sko. Han hadde allerede trukket hennes bukse og truse til et stykke ned på lårene. Fornærmede sa nei, reiste seg, dro opp truse og bukse og forlot bussen. Den var da parkert på et folketomt sted noen kilometer unna terminalen. Det var ingen andre passasjerer på bussen.

Bussjåføren ble funnet skyldig i å ha forsøkt å foreta en seksuell handling med noen som ikke hadde samtykket, og han ble dømt til en straff av fengsel i 120 dager.

Høyesterett forkastet domfeltes anke over straffutmålingen. Høyesterett la vekt på at selv om det ennå ikke var skjedd noen seksuell handling, var avkledningen krenkende i seg selv. Og når forsøket på en seksuell handling fant sted mens fornærmede sov i en folketom buss på et folketomt sted hvor bussen ikke skulle vært, var det også egnet til å virke svært skremmende. Det var videre tale om et grovt tillitsbrudd. Det var ved straffutmålingen viktig å markere alvoret i å frata passasjerer tilliten til sjåfører av offentlige kommunikasjonsmidler. Uten slik tillit vil særlig kvinners bevegelsesfrihet og dermed mulighet for livsutfoldelse kunne begrenses.

(02.06.2010, HR-2010-00944-A)

11 Straffutmåling for seksuell omgang med barn under 14 år, jf. straffeloven § 195 annet ledd bokstav a, jf. fjerde ledd

To gutter, hvorav den ene på gjerningstidspunktet akkurat hadde fylt 16 år og den andre var 15 år og syv måneder, hadde i fellesskap hatt seksuell omgang med en pike på 13 år og fem måneder. Lagmannsretten kom til at gjerningsmennene og fornærmede var «omtrent jevnbyrdige i alder», jf. § 195 fjerde ledd, men fant likevel at det burde idømmes 360 timers samfunnsstraff og plikt til i fellesskap å betale 80 000 kroner i oppreisningserstatning.

De domfeltes anker til Høyesterett gjaldt straffutmålingen og oppreisningserstatningen. Spørsmålet om jevnbyrdighet i alder – som tilhører skyldspørsmålet – sto altså ikke til prøving. Høyesterett kom – som lagmannsretten – til at straffen ikke skulle bortfalle. Det ble lagt vekt på at guttene nokså kynisk hadde skjenket store mengder alkohol til piken i den hensikt å bryte ned hennes uvilje mot seksuell omgang. Både straffen og oppreisningserstatningen ble imidlertid redusert, særlig under henvisning til gjerningsmennenes alder. Straffen ble satt til samfunnsstraff i henholdsvis 75 og 50 timer, mens oppreisningserstatningen ble satt til 30 000 kr.

(02.06.2010, HR-2010-00943-A)

12 Spørsmål om forvaring etter straffeloven § 39 c nr. 1 overfor en gjerningsmann som hadde begått en rekke alvorlige seksuallovbrudd

I tingretten og i lagmannsretten var A dømt til forvaring i 15 år med en minstetid på ti år. Han hadde begått åtte meget alvorlige seksualforbrytelser, herunder i alt fem fullbyrdede voldtekter til samleie eller handling som likestilles med samleie. De øvrige tilfeller gjaldt voldtekt til seksuell omgang. Forbrytelsene var begått mot forskjellige, tilfeldig utvalgte kvinner. Forholdene fordelte seg over ni år. To av handlingene var begått innenfor en fire-ukers periode i 2006. De fire siste handlingene var begått innenfor en åtte-ukers periode i 2007. Domfelte ble pågrepet ved en tilfeldighet nokså umiddelbart etter at han hadde trengt seg inn i sitt siste offers leilighet og voldtatt henne høsten 2007.

Tidligere praksis fra Høyesterett ga liten veiledning for utmålingen av en alternativ tidsbestemt frihetsstraff for de aktuelle handlingene, selv om den ga enkelte holdepunkter. Høyesterett uttalte at domfeltes brutalitet og gruoppvekkende handlingsmønster i form av overfallsvoldtekter måtte lede til en meget streng straff. Det ble antatt at en tidsbestemt frihetsstraff ville ligge på tolv års fengsel. Det ble med utgangspunkt i sakkyndige erklæringer konstatert at det forelå gjentakelsesfare, og at slik fare også ville foreligge etter en utholdt frihetsstraff av slik lengde.

Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens dom på forvaringsstraff med den endring at lengstetiden ble satt til tolv år. Minstetiden ble i samsvar med utgangspunktet om et tenkt tidspunkt for prøveløslatelse ved soning av fengselsstraff av tilsvarende lengde satt til åtte år.

(02.06.2010, HR-2010-00945-A)

13 Straffutmåling for seksuell handling, jf. straffeloven § 200.

En kvinne oppsøkte advokat for å få bistand i forbindelse med klage mot klinikk etter kosmetisk operasjon (fettsuging). Advokaten tok bilder av hennes mage mens hun delvis var avkledd. Deretter berørte han hennes kjønnsorgan under trusen, befølte brystene og suget på den ene brystvorten.

I tingretten ble advokaten idømt fengsel i syv måneder for overtredelse av straffeloven §§ 193 første ledd og 200 første ledd. Lagmannsretten fant at samtlige forhold falt inn under § 200 første ledd om seksuell handling og fastsatte straffen til fengsel i 120 dager.

Domfeltes anke til Høyesterett over straffutmålingen ble forkastet. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at berøringen av kjønnsorganet grenset opp mot § 193 om seksuell omgang. Det dreide seg om flere tilnærmelser, og handlingsforløpet fremsto som et grovt tillitsbrudd. Advokaten utnyttet situasjonen og var overlegen i alder, stilling og ved at handlingene foregikk på hans kontor.

Det var enighet om at anken skulle forkastes. Tre dommere fant ikke grunn til å uttale seg om betydningen av et eventuelt tilbakekall av advokatbevillingen etter domstolloven § 230. To dommere uttalte at ved utmåling av straff for et lovbrudd som er begått av en advokat, bør det ikke tas hensyn til om vedkommende i medhold av domstolloven blir fratatt bevillingen.

(07.05.2010, HR-2010-00776-A)

Økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet

14 Sak om overtredelse av kulturminneloven § 27 og straffeloven § 317, i forbindelse med fjerning og salg i flere ledd av inventar i en fredet bygning

Bygningen var en barfrøstue på Koppangtunet i Stor-Elvdal som var oppført et annet sted i 1809, fredet i 1923 og flyttet til Koppangtunet i 1975. Den er et sjeldent eksempel på karakteristisk lokal byggeskikk utviklet mot slutten av 1700-tallet. Innredningen på fredningstiden var i tråd med det typiske for østerdalsstuer. Et sentralt spørsmål i saken var om det aktuelle inventaret – et skatoll med overskap, et framskap, et matskap, ca. 15 meter med veggbenker, en klokke, to hyller og to hjørneskap – var omfattet av bygningsfredningen.

Høyesterett fant det ikke tvilsomt at «bygning» ikke bare omfatter de konstruktive bygningsdeler i snevrere forstand. Både i lovgivningen, sedvanen og i dagligtalen sikter man i ulike sammenhenger – blant annet ved overdragelse – gjerne videre, slik at også blant annet en hel del tilbehør og inkorporerte elementer omfattes. Det ble også vist til de kunst- og kulturhistoriske hensyn vernelovgivningen skal fremme. Samtidig tilsier både legalitetsprinsippet og hensynet til eierinteressene at man ikke trekker dette hensynet for vidt, eller lar avgrensningen bero på et helt konkret og lite forutsigbart skjønn. Ved avgrensningen må man legge særlig vekt på graden av sammenføyning, om fjerning medførte skade på bygningen for øvrig, eller på annen måte representerte et spill av økonomiske eller kulturhistoriske verdier.

Spørsmålet om noe er en del av den fredede bygningen, måtte vurderes i forhold til den enkelte gjenstand, og Høyesterett kom til at fastmonterte skatoll, framskap, matskap og benker var omfattet. Ved fjerningen av disse deler fremsto den gjenværende bygning som mangelfull – det måtte foretas endringer og reparasjoner for å skjule skadene på vegger og gulv; nytt panel måtte settes opp, og opprinnelig panel og maling med dekor ble helt eller delvis fjernet. En klokke, to hjørneskap og to hyller var derimot ikke en del av bygningen – det var tale om enklere veggfesting med spiker utenpå panelet, og flytting kunne skje uten nevneverdig skade.

Saken reiste også spørsmål blant annet om foreldelse av straffansvar for overtredelse av kulturminneloven, grensen mellom heleri og psykisk medvirkning til hovedforbrytelsen, aktsomhetsnormen ved heleri, og straffutmåling ved overtredelse av kulturminneloven og heleri av gjenstander vernet av denne.

(29.06.2010, HR-2010-01127-A)

15 Straffutmåling for forsikringsbedrageri

Eieren av en fritidsbåt meldte den stjålet og sendte skademelding til forsikringsselskapet. Det viste seg at han og to bekjente, deriblant A, hadde planlagt at båten skulle fjernes. A ytet praktisk viktig bistand ved å ta bilder av båten og sende dem til den tredje person som var innblandet, kjøre denne i bil slik at båten ble fjernet, og føre den langs kysten til bestemmelsesstedet.

De tre ble idømt ubetinget fengselsstraff i tingretten og lagmannsretten. A anket til Høyesterett fordi han mente at syv måneder fengsel var for strengt, men anken førte ikke frem.

Etter fast praksis skal det som utgangspunkt reageres med ubetinget fengsel mot forsikringsbedrageri, med mindre det dreier seg om forholdsvis beskjedne beløp, eller det foreligger særlige omstendigheter. Båten var forsikret for en million kroner. A hadde hatt en sentral medvirkerrolle, og forsikringsbedrageriet var nøye planlagt. Det forelå ingen formildende omstendigheter.

(08.04.2010, HR-2010-00587-A)

16 Straffutmåling for medvirkning til unndragelse av merverdiavgift og overtredelse av ligningsloven

En hytteeier inngikk avtale om at en snekker skulle utføre deler av byggearbeider uten å oppgi det til skatte- og avgiftsmyndighetene («svart arbeid»). Da hytteeieren senere ble kontaktet av fylkesskattekontoret, opplyste han uriktig at han selv hadde stått for innredningsarbeidet.

Tingretten satte straffen til betinget fengsel i 60 dager, og lagmannsretten forkastet påtalemyndighetens anke.

Påtalemyndighetens videre anke til Høyesterett førte frem. Etter Høyesteretts syn forutsetter en effektiv bekjempelse av skatte- og avgiftsunndragelser at også en privatperson som inngår avtale om «svart arbeid» med næringsdrivende, som utgangspunkt risikerer en ubetinget reaksjon. Det unndratte beløp var betydelig (92 785 kroner). Det var også et skjerpende moment at hytteeieren bevisst hadde gitt uriktige opplysninger til myndighetene. Familiemessige forhold var ikke sterke nok til å begrunne samfunnsstraff. Hytteeieren ble idømt ubetinget fengsel i 21 dager.

(07.04.2010, HR-2010-00572-A)

Narkotika

17 Spørsmål om benzodiazepinet fenazepam er å anse som narkotika etter derivatregelen i forskrift om narkotika mv. (narkotikalisten) § 2 annet ledd

A og B hadde importert og oppbevart ca. to kilo av stoffet fenazepam, som har narkotisk virkning på linje med Valium, Vival og lignende preparater, og som har en kjemisk struktur som er svært lik stoffer som står på narkotikalisten. Begge to ble dømt for dette i tingretten. A anket og ble frifunnet i lagmannsretten fordi rettens leder i rettsbelæringen la til grunn at det ikke var tilstrekkelig klar lovhjemmel, jf. EMK artikkel 7.

Ved tokningen av begrepet «derivat av» i narkotikalisten § 2 annet ledd, tas det utgangspunkt i den kjemiske definisjonen. De sakkyndige for Høyesterett var imidlertid uenige om hvordan begrepet «derivat» var å forstå i kjemien; om et derivat er et stoff som er kjemisk lik et annet stoff, eller om et derivat er et stoff som kan avledes eller dannes av et annet stoff. Ved den sistnevnte tolkningen ville fenazepam ikke være et derivat i § 2 annet ledds forstand, ettersom en slik omdanning vil være meget krevende i praksis. Med en slik uklarhet om forståelsen av begrepet derivat, var det ikke tilstrekkelig klar lovhjemmel til å straffe, jf. EMK artikkel 7.

Påtalemyndighetens anke ble derfor forkastet. B, som var dømt i tingretten, men ikke hadde anket selvstendig til lagmannsretten, ble frifunnet, jf. straffeprosessloven § 342 tredje ledd.

(16.04.2010, HR-2010-00630-A)

18 Straffutmåling for besittelse og forsøk på salg av et mindre kvantum narkotika. Spørsmålet var særlig om det skulle anvendes ubetinget fengselsstraff

Domfelte var ghanesisk statsborger og hadde søkt om politisk asyl i Norge. I mai 2009 hadde han tilbudt to polititjenestemenn å kjøpe hasj på Jernbanetorget i Oslo. På spørsmål fra disse om hva han kunne skaffe, hadde domfelte svart «hasj, kokain, speed». Ved pågripelsen var han i besittelse av 2,28 gram hasj. Han ble domfelt i tingretten for et forsøk på overtredelse av straffeloven § 162 første ledd samt for overtredelse av legemiddelloven for så vidt gjaldt besittelsen av hasjen. Straffen ble fastsatt til fengsel i 18 dager. Etter domfeltes anke satte lagmannsretten straffen til fengsel i 15 dager.

Både tingrett og lagmannsrett hadde vist til at kriminelle som misbruker asylinstituttet til salg av narkotika, utgjør et stort og økende samfunnsproblem, og at allmennpreventive hensyn gjorde seg særlig gjeldende. Høyesterett fant at det, slik forholdene lå an i denne saken, ikke kunne legges vekt på at domfelte var asylsøker. Det ble blant annet vist til at domfellelsen ikke ga grunnlag for en slutning om at han var kommet til Norge under påberopelse av asylinstituttet med det formål å omsette narkotika i profittøyemed.

Høyesterett kom under dissens til at det burde reageres med en betinget fengselsstraff. Det ble lagt vekt på at det ikke var bevist at forsøket gjaldt mer enn et meget begrenset kvantum, samt at domfelte ikke tidligere var straffet for overtredelse av narkotikalovgivningen. Én dommer kom til at det var riktig å reagere med ubetinget fengselsstraff, og stemte for at anken skulle forkastes.

(12.04.2010, HR-2010-00596-A)

19 Straffutmåling for tre domfelte med ulike roller ved innførsel av amfetamin

A – som hadde kontakt med bakmenn i Polen – var hovedmannen i Norge ved innførsel av til sammen 24 kilo amfetamin ved seks anledninger. Han oppbevarte 16 kilo av dette og solgte derav åtte kilo. Under henvisning til rettspraksis, særlig Rt. 2008 side 1373, fant Høyesteretts flertall på fire dommere at straffen, som også gjaldt enkelte mindre forhold, som utgangspunkt burde være fengsel i tolv år. Etter fradrag på grunn av tilståelse, fastsatte flertallet straffen til fengsel i ni år og seks måneder, mens lagmannsretten hadde satt den til åtte år og seks måneder. Én dommer stemte for at anken ble forkastet.

B var dømt for medvirkning til innførsel av 24 kilo amfetamin og til oppbevaring av 16 kilo av stoffet samt til salg av 3,3 kilo amfetamin. Han hadde en viktig rolle i mottaket av amfetaminpartiene og en sentral rolle ved oppbevaringen, men hadde ikke noen del i ledelsen og organiseringen av innførselen. Han var underordnet A og var – ifølge tingretten – utnyttet av ham. Flertallet i Høyesterett mente at straffen for B som utgangspunkt burde være fengsel i ti år, og med fradrag for tilståelse, ble straffen satt til fengsel i åtte år. Lagmannsretten hadde satt straffen til fengsel i syv år. Mindretallet på én dommer stemte for at anken ble forkastet.

C brakte som kurér ved fem anledninger til sammen blant annet 23,8 kilo amfetamin til Norge. Han hadde en underordnet rolle i narkotikahierarkiet, men viste som kurér et fast forbrytersk forsett ved å foreta fem innførsler i et tidsrom over flere måneder, og han hadde derfor en viktig rolle ved innførselen av partiene. Flertallet ble stående ved ikke å fravike lagmannsrettens straffutmåling på fengsel i ni år for C. Mindretallet mente at det burde legges noe større vekt på Cs underordnede rolle som kurér, og stemte for at straffen ble satt til fengsel i syv år og seks måneder.

(08.04.2010, HR-2010-00583-A)

Diverse annet

20 Saken gjaldt rekkevidden av straffeloven § 390 a om krenkelse av en annens fred

Sommeren 2007 sendte A i alt 46 tekstmeldinger til direktøren i Utlendingsnemnda. Meldingene ble sendt fordi A, som medlem av Støttenettverket for afghanske flyktninger, var opprørt over at afghanere som hadde fått avslag på sine asylsøknader, ble returnert til Afghanistan. I meldingene gjør A det klart at hun, og «vi» vil holde direktøren personlig ansvarlig hvis noe skjer med de returnerte afghanerne. Ellers inneholder meldingene ulike utsagn om hvordan A vurderer norske myndigheters og direktørens handlemåte.

Tingretten fant at forholdet ikke var omfattet av straffeloven § 390 a, og frifant A. Lagmannsretten domfelte henne, og fastsatte straffen til en bot på 10 000 kroner og inndragning av hennes mobiltelefon. Høyesterett forkastet hennes anke.

Høyesterett påpekte at en enkelt, eller noen få, av disse meldingene i utgangspunktet ikke kunne gitt grunnlag for strafforfølgelse. Men det store antallet meldinger, sendt daglig over et lengre tidsrom, gjør at saken kom i en annen stilling. En del av meldingene er også sendt sent på kvelden. Den vedvarende påpekningen av at direktøren vil bli holdt personlig ansvarlig av avsenderen, og av et ukjent «vi», var dessuten egnet til å skape utrygghet hos mottakeren – noe det også gjorde. Direktøren for Utlendingsnemnda må tåle kritikk og mishagsytringer, men også personer i en slik stilling har behov for vern mot plagsom opptreden som krenker deres fred. Høyesterett fant det ikke i strid med vernet om ytringsfriheten å domfelle for dette forholdet.

(29.06.2010, HR-2010-01126-A)

21 Straffutmåling for grov menneskehandel til prostitusjon

Den fornærmede ved det straffbare forhold var en jente fra Albania som var 17 år og seks uker da hun kom til Norge. Ved innreisen ble det benyttet falsk dokumentasjon med tillatelse til å reise inn i Schengenområdet, og det ble forevist pass utstedt i annet navn.

Det var ikke funnet bevist at de to domfelte hadde fremskaffet innreisedokumentene, og derfor lagt til grunn at en eller andre personer hadde vært bakmenn i organiseringen. Men begge hadde medvirket til å legge forholdene til rette for at fornærmede ble utnyttet til prostitusjon i Norge. Hun var på tidspunktet for det straffbare forhold under 18 år, og lagmannsretten hadde ved straffutmålingen lagt til grunn at hun også for øvrig befant seg i en sårbar situasjon.

De to domfelte var idømt fengselsstraff på henholdsvis tre år og tre måneder og to år og ti måneder. Straffene inkluderte for begge også andre forhold. Isolert utgjorde straffene for overtredelse av straffeloven § 224 henholdsvis tre år og to måneder og to år og ni måneder.

Høyesterett forkastet ankene fra de domfelte. Det ble lagt vekt på at det etter at Høyesterett traff avgjørelsen i Rt. 2006 side 111, hadde skjedd en utvikling både nasjonalt og internasjonalt i synet på straffverdigheten av menneskehandel til prostitusjon, og at dette ikke minst gjorde seg gjeldende i tilfeller hvor straffeloven § 224 fjerde ledd kommer til anvendelse på grunn av at fornærmede er under 18 år.

(09.06.2010, HR-2010-00982-A)

22 Spørsmål om forbudet i fritids- og småbåtloven § 33 mot å føre småbåt i alkoholpåvirket tilstand får anvendelse når en motorbåts motor ikke kan anvendes fordi den er gått tom for drivstoff

A hadde benyttet en 14 fot motordrevet fritidsbåt, men fikk motorstans da motoren gikk tom for bensin. Båten ble da drivende for vær og vind. Etter motorstansen drakk A betydelige mengder alkohol, og da han ble plukket opp etter ca. 1 ½ time, var han påvirket i lovens forstand.

Lov om fritids- og småbåter har i § 33 første ledd følgende bestemmelse:

«Under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel må ingen føre eller forsøke å føre en småbåt som har:

 

  1. motor som fremdriftsmiddel, …»

 

Høyesterett fant § 33 første ledd anvendelig på forholdet. Det ble lagt til grunn at båten ikke endret karakter da den gikk tom for drivstoff; båten hadde fortsatt motor som fremdriftsmiddel. Med støtte blant annet i lovens forarbeider ble det også lagt til grunn at tiltalte var «fører» av båten også etter at motoren stanset.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 7 kunne ikke føre til et annet resultat. Det var i saken ikke tale om å straffedømme på grunnlag av en analogisk anvendelse av en straffebestemmelse, og loven ble funnet å være adekvat utformet. Spørsmålet ble da om loven skulle tolkes innskrenkende, og EMK artikkel 7 ble ikke ansett å gi noen veiledning i den sammenheng.

(03.06.2010, HR-2010-00952-A)