1 Innledning

Denne artikkelen inneholder følgende:

  • Nye retningslinjer for lyd- og bildeopptak av politiforklaringer

  • Skjerpede reaksjoner for valutasmugling

  • Retningslinjer for romavlytting

  • Rundskriv om veitrafikkovertredelser

2 Retningslinjer for lyd- og bildeopptak av politiforklaringer

Riksadvokaten ga 16. oktober 2009 nye retningslinjer som avløser de midlertidige reglene fra 25. april 2007. Erfaringene med lyd- og bildeopptak av politiforklaringer er i det alt vesentlige gode og riksadvokaten har funnet grunnlag for å utvide bruken. Retningslinjene, og bakgrunnen for dem, er tatt inn i sin helhet nedenfor.

«1 Innledning – bakgrunn

I brev av 25. april 2007 ga riksadvokaten midlertidige retningslinjer for lyd- og bildeopptak av politiforklaringer. Det ble også gjennomgått hvilke praktiske muligheter som er mest aktuelle for å gjøre seg best mulig nytte av opptak av politiforklaringer, og en pekte på noen viktige fordeler og ulemper ved opptak på de forskjellige stadier i straffesaksbehandlingen.I brev av 28. januar d.å. til statsadvokatene, sjefen for Kripos, sjefen for PST og politimestrene ba riksadvokaten om en vurdering av om retningslinjene av 25. april 2007 er hensiktsmessige i praksis og eventuelt forslag til endringer. Det ble spesielt anmodet om synspunkter knyttet til om lyd- og bildeopptak av politiforklaringer nå bør gjøres obligatorisk – generelt eller i nærmere angitte sakstyper. I brev av 25. februar d.å. anmodet riksadvokaten også om merknader fra Politihøgskolen. Det har kommet inn en rekke uttalelser med gode synspunkter. Flere politidistrikter har utarbeidet interne instrukser for lyd- og bildeopptak av avhør, som gjerne fastsetter bruk av opptak utover riksadvokatens retningslinjer. Det er få innvendinger mot de gjeldende retningslinjene. Langt de fleste er også positive til å øke bruken av lyd- og bildeopptak, men synspunktene varierer når det gjelder om opptak bør gjøres obligatorisk.

For oversiktens skyld gjentas (noe bearbeidet) de generelle synspunktene i brevet av 25. april 2007 knyttet til opptak av politiforklaringer, se punkt 2 nedenfor. (Det vises til nevnte brev for oversikt over tidligere utredninger mv.)

Det kan konstateres at erfaringene med lyd- og bildeopptak av politiforklaringer i det alt vesentlige er gode. Slike avhør muliggjør høyere kvalitet, de er mer pålitelige og gjør det mulig å kontrollere hva som skjedde under avhøret. I enkelte tilfeller kan det se ut til at resyméet av avhøret har blitt for langt, og det er også eksempler på avhør med lite oversiktlig struktur. I punkt 3 gis enkelte retningslinjer med sikte på å bedre dette.

Riksadvokaten har kommet til at det nå er grunnlag for å utvide bruken av lyd- og bildeavhør av politiforklaringer. I punkt 4 fastsettes at ved avhør av visse siktede, fornærmede og vitner skal det så vidt mulig gjøres opptak og at det i enkelte sakstyper i alminnelighet skal gjøres opptak.

Et utkast til retningslinjer har vært forelagt Justisdepartementet og Politidirektoratet.Flere av de som har uttalt seg har pekt på behovet for å se på rutiner og praktiske løsninger for å oppbevare lyd- og bildeopptak. Dette hører under Politidirektoratets ansvarsområde og riksadvokaten har tatt opp spørsmålet med direktoratet i eget brev hvor høringsuttalelsene fra sjefen for Økokrim og sjefen for Kripos var vedlagt. Direktoratet har i brev av 22. september d.å. gitt uttrykk for at det ikke er satt av midler til å utvikle en løsning for sentral lagring. Inntil videre må derfor Politidirektoratets retningslinjer fra desember 2007 som fastsetter lagring på CD/DVD-plater følges. Her bestemmes bl.a. at arkivansvarlig i det enkelte politidistrikt skal kopiere til nye plater hvert syvende år.

Riksadvokaten har som kjent i brev av 15. februar 2008 gitt tilrådning om bruk av opptak av fornærmedes forklaring i voldtektssaker. I rundskrivet om familievold (nr. 3/2008) er det uttalt at politiet bør vurdere å sikre forklaringene fra fornærmede i slike saker ved bevisopptak og at det i alle fall bør gjøres opptak med lyd og bilde (punkt IV,2.2). Retningslinjene som nå gis erstatter de midlertidige i brev av 25. april 2007 og direktivene i brev 15. februar 2008 for så vidt gjelder opptak av forklaringer. Direktivene tar i prinsippet til å gjelde umiddelbart, men riksadvokaten har forståelse for at det kan ta noe tid å legge om rutiner etc. Det forventes at alle politidistrikter og særorganer har lagt til rette for full etterlevelse av retningslinjene innen utgangen av året.

2 Generelt om opptak av politiforklaringer

2.1 Innledning

Protokollering av avhør har som kjent tradisjonelt foregått ved at en etterforsker nedtegner et sammendrag av det som fremkommer ved fri forklaring fra den avhørte og etter spørsmål. Muligheten for å ta opp lyd og bilde gjør at det har åpnet seg andre muligheter, som reiser atskillige juridiske og praktiske spørsmål.

Teoretisk kunne en tenke seg at politiforklaringene bare forelå som opptak. Men det er avgjørende innvendinger mot dette, bl.a. vil risikoen for at forklaringen går tapt være for stor. Det ville dessuten på alle stadier av straffesaksbehandlingen være upraktisk om avhøret bare forelå i muntlig form. Etter dagens regelverk skal det settes opp rapport om avhør av mistenkte og vitne, se påtaleinstruksen § 8-11 første ledd. I straffeprosessloven § 230 femte ledd heter det at «forklaringen skal skrives ned», se også instruksens § 8-11 tredje ledd første punktum. Riksadvokaten legger til grunn at alle politiforklaringer skal nedtegnes skriftlig i en eller annen form.

2.2 Praktiske kombinasjoner av opptak og skriftlig nedtegnelse

Det synes i hovedsak å være flg. praktiske muligheter for å kombinere opptak og skriftlighet:

 

  1. Etterforskeren protokollerer forklaringen på tradisjonell måte samtidig som det gjøres opptak. (Protokollasjonen kan også gjøres av en annen som er til stede eller overhører avhøret.) Forklaringen underskrives «så vidt mulig» av den som avhøres, jf. straffeprosessloven § 230 femte ledd og påtaleinstruksen § 8-13 tredje ledd første punktum sammenholdt med § 8-11 fjerde ledd fjerde punktum. Tas lydopptak av avhøret, kan protokollasjon skje «ved diktat til lydopptak» istedenfor at forklaringen skrives ned og leses opp til vedtakelse, se påtaleinstruksen § 8-13 siste ledd. Det opptaket som trer istedenfor ordinær protokollasjon, skal skrives ut og undertegnes av den som har foretatt avhøret. Avhørtes underskrift er her ikke nødvendig. Den som avhøres, skal imidlertid spørres om han ønsker opptaket avspilt til godkjenning og gis anledning til tilleggsbemerkninger. Muligheten til å protokollere «ved diktat til lydopptak» er formentlig mest praktisk ved korte avhør, særlig på et åsted, under transport eller lignende.

  2. Etter at forklaringen er avgitt, lages det et resymé av forklaringen basert på opptaket. Særlig viktige deler av forklaringen kan nedtegnes ordrett mens det for øvrig lages et konsentrat av det forklarte. Denne muligheten er ikke direkte omtalt i gjeldende regelverk.Sammendraget må etter riksadvokatens oppfatning vanligvis forelegges den som avhøres til underskrift, jf. nærmere under pkt. 4.3 nedenfor.

  3. Det tas en utskrift av hele opptaket på samme måte som ved dommeravhør av barn («dialogutskrift»), jf. påtaleinstruksen § 8-13 tredje ledd annet punktum.Det er vanskelig å se noen grunner til at en fullstendig utskrift skal underskrives av avhørte. Skulle det mot formodning oppstå uenighet om utskriften er riktig, kan dette avklares ved å spille av opptaket.

 

2.3 Fordeler og ulemper ved opptak på de forskjellige stadier av straffesaksbehandlingen

Politiforklaringer spiller en sentral rolle under etterforskingen, ved påtaleavgjørelsen, under hovedforhandlingen og ved spørsmål om gjenopptakelse. Mulighetene, fordelene og ulempene er noe ulike på de forskjellige stadier av saken og noen av de viktigste momentene oppsummeres her:

2.3.1 Under etterforskingen

På etterforskingsstadiet innebærer opptak av viktige forklaringer betydelige fordeler:

 

  • Den avhørte har sikkerhet for at alt hun eller han forklarer kommer med, og at den avhørtes egne ord tas vare på.

  • Opptak vil ofte være mer hensynsfullt overfor fornærmede og vitner. Det kan være lettere å gi en fri muntlig forklaring om traumatiske hendelser enn om avhøreren med korte mellomrom må stanse for å protokollere forklaringen. Brukes resymé, går dessuten selve avhøret betydelig raskere enn ved tradisjonell protokollosjon, jf. nærmere nedenfor.

  • Det gir mulighet for bedre dynamikk i avhøret om den som avhører ikke behøver å bryte av for protokollering. Dette kan øke avhørets kvalitet. For å få full nytte av avhørsteknikker som «KREATIV», er det antakelig nødvendig at den som avhører ikke samtidig må protokollere.På den annen side kan det tenkes at protokollering er disiplinerende og bidrar til at avhøret konsentreres om det vesentlige.

  • Opptak tar vare på alle nyanser og detaljer i forklaringen. Utviklingen av etterforskingen kan vise at detaljer som fremsto som uvesentlige ved opptaket (og derfor ikke ville blitt tatt med i en ordinær avhørsprotokoll) er viktige. Bildeopptak får også med kroppsspråk og gjør det mulig for den som avhøres å vise hvordan hendelser fant sted. Dette øker avhørets kvalitet og kan i noen tilfelle trolig være avgjørende for oppklaring av saken.

  • Opptak gjør det mulig å utforme et sammendrag i ettertid. Det kan øke kvaliteten og presisjonsnivået i det som nedtegnes at man uten avhørte til stede kan formulere et dekkende resymé.

  • Opptak kan være særlig viktig ved avhør av barn, personer som er funksjonshemmede (bl.a. døve og blinde), som er fysisk redusert (bl.a. skadede, syke og svært gamle) eller som har alvorlige psykiske problemer.

  • Dersom avhøret tas opp, er det mulig å kontrollere oversettelsen i avhør hvor det brukes tolk.

  • Andre enn den som foretar avhøret kan følge avhøret «i sann tid». Det gir mulighet for at andre (bl.a. taktisk etterforskingsledelse og ansvarlig påtalejurist) kan komme med innspill til avhøreren under avhøret, og eventuelt foreta umiddelbare taktiske disposisjoner. For eksempel kan opplysninger i et avhør gi grunnlag for å beslutte ransaking, beslag og pågripelse mens avhøret fortsatt pågår.

  • Særlig videoopptak gir mulighet for at andre kan danne seg et inntrykk av den avhørte, hvordan opplysninger kom frem og om det foregikk noe irregulært under avhøret. Dette kan være aktuelt både for andre etterforskere enn den som tok avhøret, for påtalemyndigheten og for overordnede i politiet.

  • Opptak av forklaring fra siktede kort tid etter hendelsen kan også være viktig grunnlagsmateriale for psykiatrisk sakkyndige i deres vurdering av tilregnelighetsspørsmålet, se bl.a. anbefalingen i pkt 3.5 i «Etterforsking og rettsmedisinsk utredning i straffesaker der siktede kan ha vært bevisstløs på handlingstiden» (riksadvokatens publikasjoner nr. 1/2005).

  • Det kan også tenkes at opptak av avhør kan være viktig i klagesaker til Spesialenheten for politisaker.

  • Opptak gjør det mulig å arbeide systematisk med utvikling av politiavhør som metode. Tas forklaringene opp, åpner det seg også nye muligheter for forsking som kan bidra til å identifisere feilkilder, god og dårlig praksis osv. Etterforskeren gis ved opptak mulighet til å studere egen avhørsteknikk og å gjøre endringer og forbedringer («selvlæring»).

  • Opptak kan formentlig i en del tilfeller være ressursbesparende. Selve avhøret bør kunne gå vesentlig raskere når tjenestemannen ikke behøver å protokollere fortløpende og sparer tid både for tjenestemannen og den som avhøres. Er forsvareren til stede i avhøret og/eller brukes tolk, vil tidsbruken (og dermed kostnadene) reduseres også for disse. På den annen side vil det ta tid å lage et godt sammendrag. Dersom en krever at den avhørte skal skrive under sammendraget, vil også dette ta tid og kan føre til at den avhørte må komme tilbake til politistasjonen. Dialogutskrift kan umiddelbart spare tjenestemenn for arbeid, men utskriving tar svært lang tid. Dessuten er dialogutskrift tidkrevende å sette seg inn i for andre (for eksempel den taktiske etterforskingslederen, andre etterforskere og påtalemyndigheten).

 

Dersom det tas fortløpende protokollat er det vanskelig å se noen ulemper ved opptak (men noen viktige fordeler forsvinner). Bruk av resymé kan være uheldig dersom sammendraget ikke gjøres tilstrekkelig presist og omfattende. Da vil relevante opplysninger i praksis lett bli oversett fordi det er tungvint og upraktisk å kontrollere sammendraget ved å spille av opptaket. I ordinære straffesaker vil dialogutskrift trolig ofte innebære betydelige ulemper ved at det vil ta lang tid å finne frem til de relevante opplysninger.

Forutsatt at det essensielle i forklaringen finnes i skriftlig form, ser riksadvokaten bare fordeler med opptak også for påtalemyndigheten og domstolene i etterforskingsfasen. Men som grunnlag for beslutning om bruk av tvangsmidler er det etter riksadvokatens syn avgjørende at viktige forklaringer er bekreftet med underskrift av den avhørte, jf. nærmere nedenfor under pkt 4.3.

2.3.2 Påtalestadiet

Et av de viktigste formålene med etterforskingen, og dermed med å ta opp politiforklaringer, er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for å kunne treffe en påtaleavgjørelse, jf. straffeprosessloven § 226. Om en sak skal henlegges eller føres videre gjennom et positivt påtalevedtak avgjøres i høy grad på grunnlag av politiforklaringer.

I enkelte saker kan det være en ikke ubetydelig ulempe at den som skal avgjøre tiltalespørsmålet gjennomgående ikke har hatt noen mulighet til å danne seg et personlig inntrykk av de impliserte i saken. En erfaring alle påtalejurister gjør seg fra tid til annen er at «saken ble annerledes i retten enn i dokumentene». Opptak med lyd og bilde av forklaringene fra sentrale personer i vanskelige saker vil ikke fullt ut løse dette problemet, men kan redusere det. Opptak vil gi tilgang til tilleggsinformasjon som kan være avgjørende også for påtalespørsmålet.Desto mer relevant informasjon som finnes i saken, jo lengre tid tar det å påtalebehandle den. Finnes opptak, bør påtalejuristen i alle fall i vanskelige saker antakelig bruke tid på å se igjennom opptakene (helt eller delvis) før hun eller han treffer påtalevedtak, og kanskje også som et ledd i forberedelsen av aktoratet. Opptak vil altså medføre noe økt tidsbruk på påtalestadiet, men dette oppveies etter riksadvokatens oppfatning av den potensielle kvalitetsforbedring.

2.3.3 Hovedforhandling

Det er ikke uvanlig at tiltalte (og en del vitner) går fra politiforklaringene sine i retten. De årsaker som angis til dette varierer. Blant de vanligste er «politiet presset meg», «politiet la ord i munnen på meg», «politiet misforstod det jeg sa», «politiet sa jeg skulle få slippe ut av varetekt hvis jeg tilsto» og «jeg var utslitt/trøtt/i abstinens og sa hva som helst for å bli ferdig». Slike påstander fører til at mye tid går med til å lese opp politiforklaringer og til eksaminasjon og bevisførsel om hvordan politiforklaringene kom i stand. En vesentlig fordel ved opptak av forklaringene er at slike påstander enkelt kan etterprøves.

Er forklaringene tatt opp, er erfaringene entydig at færre går fra sine forklaringer. Dette er selvsagt viktig for bevissituasjonen. Ved at aktor og forsvarer slipper å lese opp politiforklaringer og drive bevisførsel om hvordan forklaringene kom i stand, spares mye tid. Etter riksadvokatens skjønn er det kanskje her det største potensial for besparelse ligger.

2.3.4 Gjenopptakelse og krav om erstatning

I begjæringer om gjenopptakelse og krav om erstatning i anledning forfølgning fremsettes fra tid til annen påstander om måten tilståelser og andre viktige opplysninger har kommet frem. Dersom det foreligger opptak av avhørene, bør det være betydelig enklere å ta stilling til gehalten i slike anførsler.

Opptakene bør derfor oppbevares på samme måte som saksdokumenter og ikke slettes etter at saken er endelig avgjort. Påtaleinstruksen § 8-13 femte ledd bestemmer at opptak skal oppbevares til saken er endelig avgjort, men dette er etter riksadvokatens oppfatning ikke tilstrekkelig, se pkt 4.5 nedenfor.

3 Nærmere om resymé av en forklaring som er tatt opp

Etter riksadvokatens skjønn er det i alvorlige saker først og fremst etterfølgende sammendrag og fortløpende protokollering samtidig som avhøret tas opp som er aktuelt. I tillegg kan trolig «straksetterforsking» ved diktat til lydopptak være aktuelt, jf. påtaleinstruksen § 8-13 siste ledd.

Fortløpende protokollering kombinert med opptak reiser ingen spesielle problemstillinger. Men ved denne fremgangsmåten faller mange av de viktige fordelene ved opptak i etterforskingsfasen bort, jf. ovenfor under pkt. 2.3.1.

3.1 Nedtegning av resymé

Inntil et prøveprosjekt eventuelt er gjennomført, bør sammendraget settes opp av den som har tatt opp forklaringen, eller av en annen tjenestemann som har fulgt avhøret.

Dialogutskrift kan med fordel gjøres av kontorpersonale. Det samme gjelder utskrift av avhør som er tatt opp ved diktat. Muligens kan det også være grunn til å forsøke andre nedtegningsformer, for eksempel at en kontoransatt mens avhøret pågår utformer et kronologisk resymé. Sammendraget må i tilfelle kontrolleres av den som har tatt avhøret og kan eventuelt umiddelbart forelegges den avhørte til underskrift.

3.2 Innholdet i sammendraget

Selv om det gjøres opptak, må sammendraget i avhørsprotokollen utformes slik at den gir et dekkende bilde av det sentrale innholdet i forklaringen. Sammendraget må inneholde alle vesentlige opplysninger, men heller ikke mer. Det bør være så kort og konsist som mulig.

Utforming av et godt sammendrag krever kunnskap om saken, vilkårene for å gjøre straffansvar gjeldende og hvilke opplysninger som er vesentlig av hensynet til siktedes forsvar. Hvilke opplysninger som er viktige vil dessuten kunne være forskjellig i etterforskingsfasen og ved forberedelse av saken for rettslig behandling og det kan derfor vanskelig gis presise retningslinjer for hva som skal tas inn i et resymé. Det er likevel grunn til å fremheve at grundig forberedelse ikke bare er en forutsetning for et godt avhør, men også gjør arbeidet med det etterfølgende resymé enklere og raskere.

Avhør skal som kjent ta sikte på å få en «så vidt mulig sammenhengende forklaring om det saken gjelder», jf. straffeprosessloven § 92 (siktede) og § 133 (vitner), se også de korresponderende bestemmelsene i påtaleinstruksen § 8-2 og § 8-6. Selv om det er viktig å innlede avhør med å åpne for «fri forklaring», bør sammendraget av forklaringen struktureres. (I en del tilfeller er det selvsagt et poeng å få frem en «utvikling» i forklaringen, for eksempel etter at den som avhøres konfronteres med nye opplysninger.) I lengre avhør kan det med fordel vurderes å dele opp resyméet tematisk, gjerne med overskrifter.

Det minnes for øvrig om at «tilståelser og andre særdeles viktige uttalelser» bør gjengis med avhørtes egne ord, se påtaleinstruksen § 8-11 tredje ledd annet punktum. Denne bestemmelsen skal også iakttas ved nedtegnelse av sammendrag.

Det er viktig at sammendraget utformes så raskt som mulig og i alminnelighet i umiddelbar forlengelse av avhøret. På denne måten blir avhøret raskt «operativt» og en sparer tid. Erfaring har vist at det er tar betydelig lengre tid å utforme et godt sammendrag lenge etter at avhøret ble tatt. I retningslinjene nedenfor er tatt inn at sammendraget bør forelegges den som er avhørt så snart som mulig, og senest innen to uker med mindre dette av særlige grunner ikke lar seg gjøre.

3.3 Underskrift av resymé

3.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende regelverk legger opp til at dersom det settes opp «rapport», bør den skrives under av den som er avhørt. Det følger av påtaleinstruksen § 8-13 tredje ledd første punktum at «[S]elv om det foretas lydopptak, skal det skrives rapport på vanlig måte». Dette må forstås som en henvisning bl.a. til straffeprosessloven § 230 femte ledd og påtaleinstruksen § 8-11 tredje ledd første punktum og fjerde ledd fjerde punktum hvor det bestemmes av at forklaringen skal «skrives ned» og «så vidt mulig forelegges avhørte til underskrift».Unntak fra regelen om underskrift er gjort i påtaleinstruksen § 8-13 tredje ledd siste punktum hvor det er bestemt at «etter omstendighetene» kan «utskrift av lydopptaket tre i stedet for nedtegning av forklaring i rapporten». Når det er bestemt at utskrift kan tre i stedet for rapport, må det bety at de alminnelige regler om avhørsrapport, herunder bestemmelsen om underskrift, ikke gjelder. Også § 8-13 siste ledd må forstås slik at den gjør unntak fra regelen om underskrift dersom protokollasjonen er skjedd «ved diktat til lydopptak». Men den avhørte skal da spørres om han ønsker dette opptaket «avspilt til godkjenning» og gis anledning til «å gjøre tilleggsbemerkninger». Etter siste punktum fremgår forutsetningsvis at det er tilstrekkelig at den som har foretatt avhøret undertegner utskriften av den dikterte «protokollasjonen».

Etter riksadvokatens oppfatning er det på denne bakgrunn best i samsvar med gjeldende regelverk at etterfølgende sammendrag av en forklaring som er tatt opp på lyd eller bilde så vidt mulig forelegges avhørte til underskrift.

Bestemmelsen om foreleggelse for avhørte «så vidt mulig» kan ikke forstås helt bokstavelig siden dette gjennomgående vil være «mulig» dersom man bruker tilstrekkelig tid og ressurser for øvrig. Etter riksadvokatens skjønn bør det ved vurderingen bl.a. kunne tas hensyn til hvor ressurskrevende foreleggelse vil være sammenholdt med hvor viktig forklaringen er.

Riksadvokaten antar det praktiske ved innhenting av underskrift på et resymé er at et utkast forelegges den som er avhørt og at eventuelle rettelser man er enige om foretas direkte i utkastet alvorlig uenighet om innholdet kan løses ved dialogutskrift av hele eller deler av avhøret. Det er intet i veien for å gjøre opptak også av møtet hvor resyméet gjennomgås, selv om det vanligvis neppe er hensiktsmessig å gjennomføre dette som et nytt avhør.

3.2.2 Betydning av underskrift av avhør

Politiforklaringer er oftest det sentrale grunnlag for påtalebeslutninger under etterforskingen, for eksempel beslutninger om ransaking og pågripelser og for begjæringer til retten om tvangsmidler etc. I praksis forutsetter dette etter riksadvokatens oppfatning enten fortløpende protokollat eller et underskrevet resymé. Det vil være noe nær umulig å tilføre så store ressurser at det er mulig å få dialogutskrifter klare så raskt at de kan danne grunnlag for påtalemyndighetens beslutninger om pågripelser og andre tvangsmidler. Og selv om dette skulle være mulig, vil det i saker av noe omfang være nesten umulig for påtalejuristen å rekke å sette seg inn omfattende dialogutskrifter. Tilsvarende problemer oppstår for retten i fengslingssaker.

Gode resyméer som foreligger raskt etter at avhøret er tatt, vil etter riksadvokatens syn både være tilfredsstillende for rene etterforskingsformål og som grunnlag for påtalemyndighetens beslutninger. Dersom sammendragene bare skulle tjene som grunnlag for den videre etterforsking, ville det neppe være nødvendig å kreve underskrift av den avhørte. Men som grunnlag for inngripende vedtak om tvangsmidler er sammendrag uten underskrift ikke betryggende nok. Det er også vanskelig å tenke seg at domstolene ville være komfortable med å treffe beslutninger om tvangsmidler basert på sammendrag av forklaringer som politiet har tatt opp, men hvor det konsentrat som legges frem for retten ikke er bekreftet av den avhørte ved underskrift.

På påtalestadiet er det svært vanskelig å se for seg at sammendrag som ikke er godkjent av den avhørte skulle kunne danne grunnlag for beslutninger om henleggelse eller tiltale. I alvorlige saker måtte med andre ord statsadvokaten eller riksadvokaten lytte/se gjennom de sentrale avhørene. Det ville ikke bare bryte med tilvante arbeidsrutiner (som i seg selv ikke er særlig tungtveiende), men føre til at behandlingen av sakene ville ta vesentlig lengre tid. Dette vil sannsynligvis mer enn «veie opp» den tid som kan spares inn for etterforskerne.

Under hovedforhandlingen ser riksadvokaten utelukkende fordeler ved at forklaringen er tatt opp dersom det også foreligger en ordinær avhørsprotokoll eller et signert sammendrag. Forklaringen kan da, som i dag, foreholdes den som forklarer seg. I særlige tilfeller kan man eventuelt spille av opptaket. Riksadvokaten antar at dette ikke så ofte vil være aktuelt. Med en underskrevet forklaring og opptak som dokumenterer hvordan forklaringen kom i stand og hva som ble sagt, er det all grunn til å tro at få vil gå fra sine forklaringer. Men det kan tenkes at det likevel er grunn til å spille av opptak av forklaringen fordi dette utfyller bevisbildet. I en voldtektssak kan det for eksempel være av interesse for retten å høre og se hvordan fornærmede forklarte seg kort tid etter at det anmeldte overgrepet fant sted. (Dette vil det være hjemmel til etter straffeprosessloven § 300, se også Bjerke og Keiserud side 1035-1036.)

Selv om opptak gjør at langt færre går fra sine politiforklaringer, vil det trolig fortsatt i praksis være et betydelig behov for å supplere avhør i retten med opplysninger fra forklaringer som er gitt til politiet. Foreligger ikke en underskrevet forklaring, vil dette være praktisk vanskelig. En siktet eller et vitne som forklarer seg annerledes eller mindre detaljert i retten enn til politiet, vil trolig ofte reservere seg mot et sammendrag de stifter bekjentskap med for første gang i retten. Forsøk på å «foreholde» en siktet eller et vitne hva de ifølge politiet skal ha forklart, men som de selv ikke har godkjent, kan lett skape flere problemer enn det løser. Dermed må man ty til avspilling. Riksadvokaten er engstelig for at dette i praksis vil bli for omstendelig. Dessuten vil det lett ødelegge flyten og dynamikken i en effektiv eksaminasjon om man stadig må bryte av for avspilling.Et siste tungtveiende moment mot å basere seg på usignerte sammendrag er at dette sannsynligvis vil føre til økt tidsbruk i retten. Uansett hvor gode systemer man har for avspilling, vil de ikke være så raske som opplesning fra dokumenter partene har for hånden. Riksadvokaten antar som nevnt at opptak kombinert med signerte avhørsprotokoller kan føre til raskere gjennomføring av hovedforhandlingene ved at man slipper bevisførsel om innholdet i politiforklaringen. Dersom sammendragene ikke er underskrevet, er riksadvokaten engstelig for at denne gevinsten forsvinner.

Det er ikke gitt opplysninger i høringsrunden om at det skaper problemer i praksis å innhente underskrift. I retningslinjene nedenfor er det videreført at sammendrag av politiforklaringer som er tatt opp så vidt mulig skal forelegges den avhørte til underskrift.

4 Retningslinjer for opptak av politiforklaringer

4.1 Innledning

Riksadvokaten har som nevnt kommet til at det nå bør gis pålegg om økt bruk av lyd- og/eller bildeopptak av politiforklaringer.

Ved avhør av «sårbare» personer som nevnt i punkt 4.2. bokstav a) har riksadvokaten kommet til at det så vidt mulig skal foretas lyd- og bildeopptak. Reservasjonen «så vidt mulig» tar særlig sikte på tilfeller hvor det av tekniske grunner er umulig eller svært vanskelig å gjøre opptak eller hvor den som ønskes avhørt nekter å gi forklaring med opptak, se nærmere under punkt 5 nedenfor.

Riksadvokaten har videre kommet til at det i visse sakstyper i alminnelighet bør gjøres opptak, helst med lyd- og bilde, men i alle fall med lyd, se punkt 4.2. bokstav b). I disse sakstypene bør det i normaltilfellene heretter foretas rutinemessig opptak av viktige forklaringer.

Flere av høringsinstansene har pekt på at det kan være betydelige fordeler ved å sikre avhør under «straksetterforsking» med opptak. I punkt 4.2 bokstav c) er det tatt inn at det i slike tilfeller bør vurderes å gjøre opptak. Etter at det er vunnet mer erfaring, kan det være aktuelt å gå lenger på dette punkt. Avhør over telefon av mindre sentrale vitner kan være praktisk og riksadvokaten oppfordrer til å gjøre opptak av slike avhør, se punkt 4.2 bokstav d).

4.2 Når opptak skal eller bør foretas

 

  1. Det skal så vidt mulig gjøres lyd- og bildeopptak av politiforklaringer dersom siktede, fornærmede eller sentrale vitner:

    • avhøres med tolk (herunder døvetolk), eller det kan være usikkert hvor godt den som avhøres behersker norsk, forutsatt at saken er av et visst alvor (ved bruk av ordinær tolk kan det vurderes om lydopptak er tilstrekkelig)

    • er under 16 år eller er psykisk utviklingshemmet (påtaleinstruksen § 8- 9), har psykiske forstyrrelser eller på annen måte fremstår som særlig sårbar

  2. I følgende sakstyper skal det i alminnelighet gjøres lyd- og/eller bildeopptak av forklaringene fra siktede, fornærmede og sentrale vitner:

    • seksuelle overgrep (straffeloven §§ 192 (voldtekt), 193 (misbruk av tillitsforhold mv.), 195 og 196 (seksuelle overgrep mot barn)1, § 200 annet ledd (seksuell handling med barn under 16 år)

    • familievold (straffeloven § 219 og andre tilfeller av vold, trusler eller annen mishandling i familieforhold, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 3/2008)

    • drap og andre alvorlige voldsforbrytelser, herunder ildspåsettelser og andre alvorlige forbrytelser som setter liv eller helse i fare

    • grovt ran begått av flere i fellesskap

    • narkotikalovbrudd med mistanke/siktelse etter straffeloven § 162 tredje ledd

    • saker som etterforskes av Politiets sikkerhetstjeneste

  3. Avhør gjort som ledd i «straksetterforsking» (for eksempel på åsted umiddelbart etter at politiet er kommet til stedet, under transport, på legevakt etc.) bør vurderes sikret ved opptak.

  4. Tas avhør over telefon, bør det vurderes å gjøre opptak av samtalen.

 

Det understrekes at direktivene ovenfor er minimumsregler. Det skal fortsatt vurderes om det er hensiktsmessig å gjøre opptak i andre tilfeller. Om ønskelig kan selvsagt sjefene for særorganene og politimestrene gi utfyllende retningslinjer for egen organisasjon hvor det fastsettes at det skal gjøre flere opptak enn fastsatt av riksadvokaten. Slike lokale retningslinjer kan med fordel forelegges for statsadvokaten før de iverksettes.

4.3 Resymé

Selv om forklaringen tas opp, skal det som hovedregel lages et sammendrag av det forklarte etter at avhøret er avsluttet med mindre det foretas tradisjonell protokollasjon under avhøret. Det vises til punkt 3.2 ovenfor om hva sammendraget bør inneholde. Det skal fremgå av det skriftlige avhøret at det er benyttet opptak, jf. påtaleinstruksen § 8-13 tredje ledd annet punktum.

Sammendraget skal så vidt mulig forelegges den som er avhørt til underskrift i samsvar med straffeprosessloven § 230 femte ledd og påtaleinstruksen § 8-11 fjerde ledd.

Resymé bør normalt utformes umiddelbart etter at avhøret er avsluttet. Det bør forelegges den som er avhørt så snart som mulig, og senest innen to uker med mindre dette av særlige grunner ikke lar seg gjøre.

Det bør i resyméet gjøres hensiktsmessige markeringer slik at det er lett å finne frem til det aktuelle punkt i opptaket.

4.4 Protokollasjon ved diktat og dialogutskrift

Fremgangsmåten nevnt i påtaleinstruksen § 8-13 siste ledd («protokollasjon … ved diktat til lydopptak») kan være hensiktsmessig ved «straksetterforsking» og åpner for at underskrift ikke innhentes. Riksadvokaten anbefaler at viktige avhør som er tatt på denne måten følges opp med ordinært avhør, eller i alle fall sikres ved at det så vidt mulig innhentes underskrift fra den avhørte.

Istedenfor sammendrag eller protokollat kan det tas fullstendig utskrift av avhøret («dialogutskrift»). En slik utskrift behøver ikke forelegges den avhørte til underskrift, jf. påtaleinstruksen 8-13 tredje ledd annet punktum.

4.5 Behandling og oppbevaring av opptak

Opptak av politiforklaringer er en del av straffesaksdokumentene og skal behandles som dokumentene for øvrig. Dette innebærer bl.a. at ved innsendelse av saken til høyere påtalemyndighet skal opptak følge saksdokumentene. Det samme gjelder ved oversendelse av dokumenter til forsvareren.

Opptak av forklaringer skal oppbevares på samme måte som sakens dokumenter for øvrig. Oppbevaringsplikten utvides således utover det som er fastsatt i påtaleinstruksen § 8-13 femte ledd.

5 Nektelse av å gi forklaring dersom det gjøres opptak

Enkelte forsvarere råder fortsatt i noen tilfeller sine klienter til å nekte å gi politiforklaring dersom det gjøres opptak, hvilket er en holdning riksadvokaten ikke har forståelse for. Initiativet til å gjøre opptak av politiforklaringer kom nettopp fra forsvarerhold fordi man mente at det var en risiko for at klientens forklaring av ulike årsaker ikke kom i stand, eller ble nedtegnet på en dekkende måte. Det er vanskelig å se noen saklige grunner til å motsette seg at det som skjer under et politiavhør dokumenteres bedre.

Politiet kan som kjent ikke pålegge noen å gi forklaring og da selvsagt heller ikke med opptak av lyd eller bilde. Det er i utgangspunktet opp til politiet om det ønsker å ta opp en politiforklaring og når og på hvilken måte dette skal gjøres. Dersom politiet ønsker å ta opp forklaringen med lyd og/eller bilde, men siktede nekter dette, bør politiet be om en nærmere begrunnelse. Gis ingen begrunnelse, eller en åpenbart uholdbar begrunnelse, bør det vurderes om saken kan opplyses tilstrekkelig uten siktedes forklaring.»

3 Skjerpede reaksjoner for valutasmugling

I brev av 21. august ga riksadvokaten retningslinjer som betydelig skjerper påtalemyndighetens reaksjoner ved valutasmugling. Normalsatsen i forelegg for brudd på meldeplikten er satt til 20 % av det ikke deklarerte beløp. Retningslinjene er tatt inn nedenfor:

«1 Innledning – bakgrunn

Økokrim har tatt opp med riksadvokaten om reaksjonsnivået for smugling av valuta bør skjerpes etter at dette spørsmålet ble reist i Økokrims samarbeidsmøter med Toll- og avgiftsdirektoratet. Riksadvokaten har forelagt spørsmålet for Romerike politidistrikt og Oslo statsadvokatembeter som begge har gitt uttalelse. Etter anmodning har Toll- og avgiftdirektoratet kommentert problemstillingen i brev av 9. mars d.å. og på generelt grunnlag blant annet uttalt:

 

«Toll- og avgiftsdirektoratet har tidligere gitt uttrykk for at valutasmugling anses å være et betydelig problem i Norge. Gjennom deltakelse i ulike internasjonale fora, herunder samarbeid mellom World Customs organisation (WCO) og Interpol, fremkommer det at det også ansees å være et betydelig problem internasjonalt. Dette samarbeidet konkluderer med at valuta som ikke deklareres ved grensepassering ofte kan være knyttet til straffbare forhold og skatteunndragelse. I arbeidet med å bekjempe valutasmugling er det derfor nødvendig at avdekket valutasmugling følges opp av politi og påtalemyndighet. Vi har grunn til å tro at beslagstallene er svært lave i forhold til hva som reelt smugles av valuta.»

 

Et utkast til retningslinjer har også vært forelagt Justisdepartementet, Politidirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet og politimestrene i Oslo, Romerike, Agder og Troms. Uttalelse er mottatt fra Politidirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet samt Oslo, Østfold og Agder politidistrikter. Høringsinstansene har i hovedsak sluttet seg til det fremlagte utkast.

«Valutasmugling» er en upresis betegnelse på det saken dreier seg om, ettersom både utførsel og innførsel av (norsk og utenlandsk) valuta er tillatt; det kreves ingen særskilt tillatelse (lisens), og det påløper verken toll eller avgift, uansett beløpets størrelse. Derimot skal beløp som overstiger NOK 25 000 (eller tilsvarende i utenlandsk valuta eller ihendehaverpapirer) meldes til Tollvesenet ved grensepassering. Temaet «valutasmugling» gjelder derfor mer presist to typetilfeller. Det ene er bruddet på meldeplikten i seg selv, (typetilfelle 1), og det andre er tilfellet der utførselen innebærer hvitvasking eller selvvasking av utbytte fra en straffbar handling, jf. straffeloven § 317 (typetilfelle 2). Det er viktig at disse holdes fra hverandre, se pkt. 4 og 5 nedenfor.

Fysisk transport av valuta over landegrensene har som nevnt ofte sammenheng med annen kriminalitet. I NOU 2009: 4 uttaler Skatteunndragelsesutvalget:

 

«Ved overføring av større valutabeløp mellom to land, er det i dag normalt og praktisk å benytte seg av for eksempel banktjenester som ivaretar rapporteringen til valutaregisteret. Det har derfor i utgangspunktet formodningen mot seg at forflytning av større kontantbeløp eller andre fysiske betalingsmidler har et aktverdig formål. I slike tilfeller vil det være stor sannsynlighet for at midlene kan knyttes til straffbare forhold. Formålet med fysisk valutatransport vil ofte være å unngå sporing av pengeflyten.»

 

2 Straffebud, reaksjonsnivå og kontrollintensitet

 

Handlingsnorm, straffebud og reaksjonsnivå

 

Den nye tolloven (lov 21. desember 2007 nr. 119) og ny tollforskrift (forskrift 17. desember 2008 nr. 1502) trådte begge i kraft 1. januar 2009 uten at det ble gjort realitetsendringer verken for plikten til å deklarere valuta eller for sanksjoner ved brudd. Det er således fortsatt slik at enhver som bringer norsk og/eller utenlandsk valuta, reisesjekker eller ihendehaverpapirer tilsvarende et beløp større enn 25 000 kroner til eller fra tollområdet, straks uoppfordret plikter å oppgi eller legge beløpet frem for Tollvesenet, jf. tollforskriften § 3-1-11. Unnlatelse av å deklarere beløpet er straffbart etter tolloven § 16-2 eller § 16-5, eventuelt § 16-7 hvis overtredelsen er særlig grov.

Hvis beløpet er under 125 000 kroner inngir ikke Tollvesenet rutinemessig anmeldelse til politiet, og slike beløp tillates etterdeklarert. Denne praksis vil bli videreført inntil videre. Toll- og avgiftsdirektoratet anslår at det i 2008 ble etterdeklarert beløp i størrelsesorden 50 millioner kroner. Ved mistanke om overtredelse av straffeloven § 317 inngis anmeldelse selv om beløpet er lavere enn 125 000 kroner.

Brudd på meldeplikten straffes i dag gjerne med en bot på omkring 3 % av det ikke-deklarerte beløp, riktignok med en viss ulikhet i bøtenivået mellom politidistriktene.Dersom pengene som forsøkes smuglet til eller fra utlandet, er utbytte av en straffbar handling, anvendes straffeloven § 317 om heleri og hvitvasking. I slike tilfeller påstås normalt fengselsstraff hvis beløpet er av noen størrelse. I tillegg påstås normalt hele beløpet inndratt etter straffeloven § 34 og/eller § 35.

 

Beslagstatistikk og kontrollintensitet

 

Opplysninger fra Toll- og avgiftsdirektoratet viser at antall beslag ved brudd på deklarasjonsplikten er mer enn doblet i perioden fra 2002 (53 beslag) til 2008 (109 beslag). Også det beslaglagte beløp er mer enn doblet (fra 9,42 millioner kroner i 2002 til 19,19 millioner kroner i 2008). Gjennomsnittlig beløp per beslag var i 2002 ca 178 000 kroner, i 2006 ca 163 000 kroner og i 2007 ca 176 000 kroner.

Direktoratet opplyser at ca 2/3 av beslagene er gjort ved utførsel, og at 70 % av beslagene er foretatt hos reisende med fly, i hovedsak ved Oslo lufthavn Gardermoen.

I perioden 2002-2007 inngikk valutakontroll i Tollvesenets kontrollportefølje, men var ikke prioritert særskilt. Fra og med 2008 har Tollvesenet opplyst at en retter større oppmerksomhet mot valutaområdet.

Toll- og avgiftsdirektoratet har forsøkt å anslå det totale omfanget av valutasmugling i 2007. Direktoratet konkluderer med at om lag 1,5 milliarder kroner i norsk eller utenlandsk valuta er smuglet ut eller tatt med som «fribeløp». I 2007 ble det deklarert 400 millioner kroner ved utførsel til 114 land. Tellesentralene håndterer årlig retur av ca 12 milliarder kroner fra utlandet, og de fleste av sedlene fremstår som nye og ubrukte.

En tilsvarende analyse for innførsel viser at ca 700 millioner kroner i valuta enten er smuglet inn eller tatt med som «fribeløp». Deklarert beløp ved innførsel var ca 250 millioner kroner fra til sammen 61 land.

3 Behov for nytt påtaledirektiv

Utviklingen av bank- og finansvesenet, med effektive tjenester for betalingsformidling over grensene, har redusert behovet for transport av kontanter over landegrensene vesentlig. Gjennomgående er det vanskelig å se at enkeltpersoner i dag kan ha et aktverdig formål for å frakte med seg store kontantbeløp ut av landet, og det er i alle fall ingen grunn til å ikke overholde meldeplikten. (Utførsel av kontanter er som nevnt ikke belagt med toll eller avgift.) Det er således grunn til å anta at det bak det økende antall ulovlige valutautførsler skjuler seg til dels alvorlige straffbare handlinger.

På denne bakgrunn har riksadvokaten kommet til at dagens praksis, hvor eneste reaksjon er en bot som utgjør noen få prosent av det beløp som forsøkes utført, er altfor mild. Den strafferettslige reaksjon må derfor skjerpes vesentlig.

4 Brudd på deklareringsplikten (typetilfelle 1)

I denne kategorien faller de tilfeller der politiet ikke har konkret mistanke om at utførselen eller innførselen av penger har tilknytning til annen kriminalitet. Uten slik mistanke kan påtalemyndigheten ikke legge til grunn en generell presumsjon for at pengene stammer fra straffbar virksomhet. Overtredelsen må bedømmes som en formalovertredelse (brudd på opplysningsplikt) av utpreget økonomisk karakter. Det er følgelig mest hensiktsmessig å reagere med en økonomisk sanksjon, dvs. en bot.

Handlingsnormen fremgår som nevnt av tollovforskriften § 3-1-11. Det aktuelle straffebud er tolloven § 16-2 eller § 16-5, som begge gir hjemmel for bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. Tolloven § 16-2 gjelder ulovlig vareførsel (utførsel eller innførsel av vare utenom tollmyndighetenes kontroll). Etter praksis regnes også penger/valuta som «vare» i tollovens forstand, se for eksempel NOU 2009: 4 side 178. Tolloven § 16-5 retter seg direkte mot brudd på opplysningsplikt overfor tollmyndighetene og rammer bl.a. den som «unnlater å gi pliktige … deklarasjoner». Etter ordlyden rammes således valutasmuglingen av begge bestemmelser. De kan ikke brukes i konkurrens, og riksadvokaten antar at unnlatt deklarering bør subsumeres som overtredelse av § 16-5 siden det er denne bestemmelsen som mest direkte retter seg mot brudd på opplysningsplikt.

Ettersom bestemmelsene i tolloven 2007 verken er mildere eller strengere enn de tilsvarende bestemmelser i tolloven 1966, følger det av hovedregelen i straffeloven § 3 første ledd at tolloven 1966 skal benyttes dersom overtredelsen er begått før 1. januar 2009 (da den nye tolloven trådte i kraft). Hjemmelskjeden for handlinger begått før årsskiftet, blir derfor tolloven 1966 § 64 (straffebudet) jf. tollovforskriften pkt 4.5.6 ved innførsel og pkt 4.10.2 ved utførsel (handlingsnormene).

Skatteunndragelsesutvalget foreslår at Tollvesenet gis kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på deklareringsplikten og uttaler om sanksjonsnivået (NOU 2009: 4) på side 178:

 

«Sakene kan likevel ha forskjellig karakter, og det kan derfor tilsi at det åpnes for en skjønnsmessig vurdering av hvilken reaksjon som skal ilegges i den konkrete sak. Det kan hevdes at en person som ikke deklarerer større valutabeløp, bør kunne avkreves en forklaring på hvorfor det ikke er blitt gjort. For å unngå en forskjellsbehandling bør imidlertid gebyr som et utgangspunkt ilegges etter faste satser. Bøtenivået blir som nevnt ovenfor satt til rundt 3 prosent av det ikke deklarerte beløp. Etter utvalgets syn vil et gebyr på 3 prosent være en alt for mild reaksjon. Utvalget foreslår derfor at det gjennom gebyrordningen gis adgang til å øke denne prosentsatsen betydelig. Etter utvalgets vurdering bør det være adgang til å ilegge gebyr med inntil 50 prosent.»

 

Riksadvokaten er enig i at det av allmennpreventive grunner – for å sikre at deklarasjonsplikten blir overholdt – er nødvendig med en forholdsvis streng reaksjon ved overtredelser, og at det nåværende bøtenivå er vesentlig for lavt. Om Tollvesenet får hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr vil avhenge av den videre oppfølging av Skatteunndragelsesutvalgets utredning.2 Riksadvokaten må selvsagt forholde seg til de bestemmelser som nå gjelder. Etter riksadvokatens oppfatning er det ikke nå grunnlag for en så høy straffereaksjon som «inntil 50 % ».

En er blitt stående ved at boten – som nå – bør graderes i forhold til størrelsen på det ikke deklarerte beløp og at normalsatsen ved den rene formalovertredelse bør utgjøre ca 20 prosent, hvilket innebærer en betydelig skjerpelse. Satsen på 20 % forutsetter at forelegget vedtas og har derfor innebygd en viss tilståelsesrabatt, jf riksadvokatens rundskriv nr 3/2007 pkt II.5 og Rt. 2005 side 641. Dersom forelegget ikke vedtas, slik at saken må fremmes for retten etter straffeprosessloven § 268, bør det påstås en bot på 25 % av det ikke-deklarerte beløp i tillegg til saksomkostninger. Riksadvokaten har vurdert om det i tillegg bør foretas inndragning. Straffeloven § 34 første punktum bestemmer at utbytte av en straffbar handling skal inndras. Den overtredelse som her drøftes (unnlatt deklarering), genererer ikke utbytte (heller ikke i form av spart toll eller avgift). Straffeloven § 34 kan følgelig ikke anvendes. Det eneste praktiske unntak synes å være der en pengekurer får betalt for å frakte valutaen. Vederlaget til kureren er utbytte som kan og bør inndras etter § 34.

Viktigere er spørsmålet om inndragning etter straffeloven § 35. Her er det aktuelle alternativet «ting som har vært gjenstand for en straffbar handling», jf. første ledd. At kontanter er «ting» i lovens forstand, er hevet over tvil. Det samme gjelder slike ihendehaverpapirer som deklareringsplikten omfatter, jf. presiseringen i § 35 første ledd annet punktum. Spørsmålet er om det kontantbeløp som skulle vært deklarert, i lovens forstand har vært «gjenstand for en straffbar handling». Straffelovkommentaren fremholder (på side 258) at det nevnte alternativet i § 35 dekker tilfeller hvor «befatningen med gjenstanden er omtrent identisk med gjerningsinnholdet i vedkommende straffebud». Som eksempler nevner kommentaren «smuglergods, ulovlig fanget fisk, varer som er ulovlig omsatt, ulovlig oppbevarte våpen mv.» Anvendes denne karakteristikken på typetilfellet her, ser en at det ikke passer. Det straffbare er unnlatelsen av å gi melding til Tollvesenet, mens gjerningspersonens befatning med pengene er den fysiske utførselen. Dette skiller seg fra den ordinære smugling, hvor det er full parallellitet mellom straffebudets gjerningsbeskrivelse «innfører en vare utenom tollvesenets kontroll» og gjerningspersonens befatning med tingen som nettopp er den fysiske innførsel uten å melde fra til Tollvesenet. På den annen side gir Høyesteretts kjennelse i Rt 1992 side 601 støtte for at også det objekt som opplysningssvikten gjelder, kan være «gjenstand for en straffbar handling» i § 35 sin forstand.Riksadvokaten har kommet til at det i denne omgang ikke er tilstrekkelig grunn til å sette spørsmålet om straffeloven § 35 gir hjemmel for inndragning på spissen, idet en bot på det nivå som er angitt ovenfor (ca 20 % av ikke deklarert beløp) anses som en tilstrekkelig reaksjon. Endringen innebærer en flerdobling av bøtenivået og vil forhåpentligvis få den tilsiktede allmennpreventive effekt.

Dersom forelegg ikke blir vedtatt, skal sakene bringes inn for retten og om nødvendig påankes til Høyesterett for å få den nødvendige rettsavklaring.

5 Mistanke om brudd på straffeloven § 317 (typetilfelle 2)

Tollvesenet vil, som nå, inngi politianmeldelse i de tilfeller der det er konkret mistanke om at pengene er utbytte fra straffbar virksomhet, eventuelt at beløpets størrelse i seg selv tilsier anmeldelse og etterforsking (typetilfelle 2). I slike tilfeller vil det regelmessig være «rimelig grunn til å iverksette etterforsking», jf. straffeprosessloven § 224. Etterforskingen kan – alt etter omstendighetene – innrettes enten mot å avdekke og oppklare primærforbrytelsen (den forbrytelsen som utbyttet stammer fra) eller mot å avklare om det er begått en forbrytelse mot straffeloven § 317 (hvitvasking eller selvvasking). Riksadvokaten minner om at det for fellelse etter § 317 ikke er nødvendig å føre bevis for hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Det er tilstrekkelig at det – etter det vanlige strafferettslige beviskrav – kan utelukkes at det aktuelle beløp stammer fra lovlige kilder, jf. Rt 2006 side 466.

I mål- og prioriteringsrundskrivet for politiet for 20093 har riksadvokaten – som tidligere år – understreket det kriminalpolitiske mål at straffbar handlinger ikke skal lønne seg (se rundskriv nr. 1/2009 pkt. III.5):

 

«Riksadvokaten understreker det kriminalpolitiske mål at straffbare handlinger ikke skal lønne seg. Gjerningspersoner må derfor fratas utbyttet av straffbare handlinger gjennom aktiv bruk av inndragningsreglene der lovens vilkår er til stede. Politiets egeninnsats er helt avgjørende når det gjelder antall inndragningskrav og omfanget av disse. Dette er også nødvendig for å forebygge hvitvasking. Det er viktig at inndragningskrav, der det er mulig, sikres ved beslag eller hefte. Påtalemyndigheten skal være særlig oppmerksom på spørsmålet om inndragning både ved påtaleavgjørelse og iretteføring.

Riksadvokaten understreker betydningen av finansiell etterforsking ved straffbare handlinger begått av personer i kriminelle nettverk, fordi dette kan fremskaffe viktige bevis for primærforbrytelsene, avdekke hvitvasking av utbytte og gi grunnlag for inndragningskrav.

Politidistriktene bør aktivt utnytte finansiell etterretningsinformasjon fra Enheten for finansiell etterretning (EFE) ved Økokrim (slik informasjonen gjøres tilgjengelig i Indicia og i etterretningsrapporter fra EFE).»

 

Om selvvasking vises til retningslinjene i riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 5. juli 2007.4

Som angitt i pkt. 2 ovenfor, er påtalepraksis i dag ved forbrytelser mot straffeloven § 317 at det tas ut tiltale og legges ned påstand om fengselsstraff hvis beløpet er av noen størrelse. I tillegg påstås normalt hele beløpet inndratt etter straffeloven §§ 34 eller 35. Denne praksis skal videreføres. Etter rettspraksis ligger grensen mellom simpel og grov overtredelse av § 317 i dag formentlig nærmere kr 100 000 når beløpets størrelse er det dominerende moment ved vurderingen etter § 317 fjerde ledd, jf. Rt 1999 side 1299.

6 Ikrafttredelse

De retningslinjer som er gitt i dette brev, trer i kraft 1. september 2009. Samtidig oppheves riksadvokatens rundskriv av 23. oktober 1991 om håndhevelse av brudd på valutalovgivningen (Del II-nr. 3/1991).»

4 Retningslinjer for romavlytting

Riksadvokaten ga 5. juni 2009 retningslinjer for romavlytting. Det gis bl.a. direktiver for når utstyret kan kobles fra i kjennelsesperioden og fastsettes regler som skal sikre notoritet for dette. Retningslinjene er tatt inn i sin helhet nedenfor.

«I Innledning

Straffeprosessloven § 216m om romavlytting ble som kjent tilføyd i straffeprosessloven kapittel 16b ved lov 17. juni 2005 nr. 87 (i kraft fra 5. august 2005).5

Politiet har etterlyst nærmere retningslinjer for bruk av metoden. I praksis har det særlig oppstått spørsmål om utstyret kan kobles fra i perioder hvor det er grunn til å forvente at det vil bli gjort opptak av samtaler mellom personer som ikke er mistenkt eller hvor det ellers antas at det ikke vil pågå aktivitet som har sammenheng med mistanken om straffbare forhold.

Kommunikasjonskontrollutvalget har i årsrapporten for 2007 bl.a. uttalt at det «bør etableres et rammeverk for å skape et minimum av kontrollmessig notoritet ved bruken av slikt utstyr. Dette rammeverket kan blant annet etableres gjennom sentral instruks om ut- og innkvittering av utstyret, samt om loggføring av bruken av slikt utstyr». I brev 24. september 2008 til politimestrene sluttet riksadvokaten seg til dette og understreket at politiet skal sørge for god notoritet om når romavlytting faktisk er foretatt. (Etter det riksadvokaten kjenner til er det allerede etablert journal for inn- og utkvittering av utstyr ved Oslo politidistrikt.)

Et utkast til retningslinjer har vært forelagt Justisdepartementet, Politidirektoratet, Kommunikasjonskontrollutvalget, statsadvokatene, sjefen for Kripos, sjefen for PST, og politimestrene til uttalelse.

Retningslinjene her gjelder for romavlytting med hjemmel i straffeprosessloven, men ikke for Politiets sikkerhetstjenestes romavlytting i forebyggende øyemed i medhold av politiloven § 17d. Det minnes om at det i forarbeidene understrekes at avvergemetodene så vidt mulig skal benyttes fremfor forebyggingsmetodene, jf. Innst. O. nr. 113 (2004-2005) side 36 første spalte og riksadvokatens rundskriv nr. 4/2007 side 7.

Retningslinjene nedenfor tar sikte på bruk av utstyr som er anskaffet spesifikt for romavlytting i medhold av straffeprosessloven § 216m.

II. Kort om straffeprosesslovens regler

Straffeprosessloven § 216m fastsetter uttømmende hvilke straffbare handlinger som kan gi adgang til romavlytting som ledd i ordinær etterforsking.6 Som ved kommunikasjonskontroll er det et vilkår at det må antas at avlytting vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Det er videre et krav at avlyttingen må innrettes slik at den i minst mulig grad fanger opp samtaler hvor den mistenkte ikke er part.7

I straffeprosessloven § 216m siste ledd er bestemt at straffeprosessloven §§ 216d til 216k gjelder tilsvarende. Av straffeprosessloven § 216f siste ledd fremgår at kommunikasjonskontroll skal stanses dersom vilkårene for kontroll ikke lenger antas å være til stede, eller dersom kontroll ikke lenger anses hensiktsmessig.

Primærkompetansen til å gi tillatelse til romavlytting er lagt til retten. Som ved kommunikasjonskontroll har påtalemyndigheten (politimester/visepolitimester) etter straffeprosessloven § 216d hastekompetanse. Retningslinjene nedenfor gjelder også når påtalemyndigheten benytter denne kompetansen.

Med mindre retten bestemmer noe annet, kan politiet etter straffeprosessloven § 216m nest siste ledd «foreta innbrudd» for å plassere eller fjerne utstyr som er nødvendig for å gjennomføre avlyttingen. Dersom det også ønskes gjennomført hemmelig ransaking, må tillatelse innhentes i samsvar med reglene § 200a, jf. Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) side 102.

I tillegg til romavlytting med hjemmel i § 216m åpner straffeprosessloven § 222d adgang til å foreta romavlytting i avvergende øyemed når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå nærmere angitte handlinger. Tillatelse kan bare gis «dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge handlingen og at avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort» og bare «når særlige grunner tilsier det», jf. § 222d tredje ledd. I bestemmelsens fjerde ledd er påtalemyndigheten gitt hastekompetanse og i siste ledd er bl.a. bestemmelsene i kapittel 16a om kommunikasjonskontroll gitt tilsvarende anvendelse så langt de passer.

III. Bakgrunn for riksadvokatens retningslinjer

Reglene for romavlytting bygger i stor grad på straffeprosesslovens bestemmelser om kommunikasjonskontroll. Det er likevel grunn til å peke på at romavlytting, både teknisk og faktisk, atskiller seg nokså mye fra avlytting av telefoner og annet kommunikasjonsutstyr. Teknisk sett er politiet ved romavlytting ikke avhengig av en utenforstående tjenestetilbyder. På den annen side er det gjennomgående praktisk sett vesentlig mer krevende å etablere romavlytting enn kommunikasjonskontroll. En annen viktig ulikhet er at ved kommunikasjonskontroll er avlyttingen bare aktiv i situasjoner hvor den avlyttede meddeler seg til andre (typisk i telefonsamtaler, e-post, sms eller lignende), mens romavlytting i utgangspunktet kontinuerlig fanger opp lyd i det avlyttede rom. Romavlytting har således felles trekk med metoder som spaning og infiltrasjon. Etter at romavlyttingsutstyret er plassert, kan det gjøre opptak kontinuerlig, men det er i en del tilfeller teknisk mulig å frakoble utstyret uten å fjerne det fra stedet.

På samme måte som for kommunikasjonskontroll gir retten bare en tillatelse til å benytte romavlytting, og politiet har selvsagt ingen plikt til å bruke metoden. Settes kommunikasjonskontroll i verk, vil tjenesteleverandøren muliggjøre avlytting og opptak av alle samtaler, og politiet vil normalt gjøre opptak av alle samtaler. Ved romavlytting taler sterke personvernhensyn for at bruk av metoden begrenses, slik at den bare benyttes når det ut fra kunnskap om saksforholdet og de involverte kan antas at det vil fanges opp informasjon av betydning. Romavlytting skal derfor brukes målrettet. For å oppnå dette skal flg. iakttas:

 

  • Innenfor kjennelsesperioden skal det løpende og kritisk vurderes om det er behov for å benytte metoden. Påtalemyndigheten i politiet har det overordnede ansvaret for dette.

  • Utstyret skal i alminnelighet kobles fra dersom det er mindre sannsynlig at det vil kunne fanges opp opplysninger av betydning for etterforskingen. Er det for eksempel på det rene at mistenkte i perioder ikke befinner seg på det sted avlytting skjer, bør utstyret kobles fra. Det samme gjelder hvor det er sannsynlig at man (også) vil avlytte samtaler der mistenkte ikke er part og det ikke er grunn til å vente at det vil kunne sikres opplysninger av etterforskingsmessig verdi. Et eksempel kan være at det arrangeres barnebursdag i lokalet som avlyttes, eller et avlyttet transportmiddel benyttes uten av mistenkte er med.

 

I alminnelighet vil det være hensiktsmessig at den politifaglig ansvarlige for etterforskingen beslutter på- og frakobling, gjerne i samråd med den påtaleansvarlige. Sistnevnte kan i den enkelte sak gi generelle retningslinjer for når avlytting faktisk skal gjennomføres. Slike retningslinjer vil bl.a. kunne ta hensyn til når det ut fra annen informasjon i saken er sannsynlig at det kan sikres informasjon som har betydning, i hvilke situasjoner det er sannsynlig at avlyttingen (bare) vil ramme utenforstående eller være særlig belastende ut fra personvernhensyn. I hastetilfeller, eller innenfor gitte retningslinjer for avlytting i saken, kan på- og frakopling overlates til den eller de som betjener utstyret. Det understrekes at politimesteren/sjef for særorgan har ansvar for å etablere rutiner for på- og frakobling, herunder hvem som skal treffe beslutningen.

Det er viktig å sikre god notoritet om når romavlytting faktisk benyttes. Etter forskrift om kommunikasjonskontroll av 31. mars 1995 nr. 281 § 7 skal det føres en egen protokoll. Formelt gjelder forskriften bare for kommunikasjonskontroll, men riksadvokaten har i brev av 22. juli 2005 lagt til grunn at forskriften også må anvendes ved romavlytting så langt den passer. Justisdepartementet har tidligere opplyst at det vurderes å gjøre endringer i forskriften for å tydeliggjøre virkefeltet. Riksadvokaten er ikke kjent med hvor langt dette arbeidet har kommet.

Det skal således føres protokoll som angitt i kommunikasjonskontrollforskriften når det gjennomføres romavlytting. Riksadvokaten har likevel kommet til at det i tillegg til de vanlige rutiner for dokumenthåndtering også skal sørges for særskilt dokumentasjon i to situasjoner:

 

  • Rutiner som dokumenterer når utstyr innkjøpt for romavlytting er tatt ut fra ordinær lagringsplass skal etableres. Det skal opprettes en særskilt journal hvor det noteres hvem som henter ut utstyr, hva som konkret tas ut, når dette har skjedd og hva som er grunnlaget for å ta ut utstyret. Det skal således angis om det foreligger kjennelse fra retten, hastebeslutning fra påtalemyndigheten eller om uttaket har annen bakgrunn (vedlikehold, øvelse, demonstrasjon etc.). Journalen skal signeres av den som tar ut utstyret, eventuelt av «eldstemann» om det er flere til stede.Journalen vil inneholde opplysninger om hva slags utstyr politiet har til rådighet og når det tas i bruk. Slike opplysninger er selvsagt undergitt streng taushetsplikt, jf. bl.a. straffeprosessloven § 216 i, og journalen skal ikke inngå i ordinære saksdokumenter. Den skal gjøres tilgjengelig for Kommunikasjonskontrollutvalget ved inspeksjoner eller etter særskilt forespørsel.

  • For å ivareta behovet for notoritet over når det faktisk foretas avlytting, skal det i alle romavlyttingssaker føres en fortløpende logg som gir oversikt over romavlyttingen i den konkrete sak. Loggen skal angi når det faktisk er lyttet og gjort opptak. Beslutning om på- og frakopling innenfor kjennelsesperioden skal loggføres (dag, tid og hvem som har truffet beslutningen) sammen med en kort begrunnelse. Denne loggen må inngå i dokumentene i romavlyttingssaken.

 

En del romavlyttingsutstyr gjør det mulig å velge om det skal lyttes i «sann tid» eller bare gjøres opptak som det senere lyttes til. Etter det opplyste vil det gjennomgående være mulig å gjøre opptak av det som avlyttes. Det bør unngås at en i bevisvurderingen er henvist til egenrapporter el. om innholdet i avlyttede samtaler. For å sikre notoritet og unngå uklarhet har riksadvokaten derfor kommet til at det normalt bør gjøres opptak dersom det foretas avlytting, så langt dette er teknisk mulig.

Dersom det er gjort opptak uten at politiet samtidig har lyttet, bør opptaket vanligvis gjennomgås for å undersøke om det finnes opplysninger av etterforskingsmessig verdi. Det kan likevel være situasjoner der en slik gjennomgang ikke er hensiktsmessig. Utvikler for eksempel saken seg slik at det er klart at den mistenkte ikke er skyldig, er det liten grunn til å gjennomgå romavlyttingsmaterialet. Heller ikke hvor skyldspørsmålet synes klarlagt på annet grunnlag enn gjennom romavlytting, for eksempel fordi siktede tilstår eller pågripes under slike omstendigheter at straffeskylden synes åpenbar er det grunn til å pålegge politiet å gjennomhøre alt materiale.

Opptak av betydning for etterforskingen bør skrives ut. Av ressurshensyn behøver lange opptak bare skrives ut så langt de har betydning for sakens opplysning. Også opplysninger som antas å være i siktedes interesse skal selvsagt omfattes av utskriften. Er ikke alle samtaleopptak skrevet ut, skal det i saksdokumentene tydelig angis hvilke opptak dette gjelder. Ved dokumentinnsyn må forsvareren selvsagt gis mulighet til å høre på det samlede materiale.

Det påhviler politimestrene og sjefene for særorganene å sørge for at retningslinjene følges og gjøres kjent på hensiktsmessig måte for alt personell som arbeider med romavlytting.

Retningslinjene gir veiledning for politiets og påtalemyndighetens bruk av romavlytting innenfor gjeldende regelverk og de begrensninger som måtte følge av domstolens tillatelse til bruk av metoden. Det er således ikke tale om regler som har betydning for adgangen til å bruke materiale fremskaffet ved romavlytting som bevis.

Etter at retningslinjene har virket en tid, vil riksadvokaten vurdere om det er behov for endringer.

Med «frakobling»/«kobles fra» menes i retningslinjene nedenfor å skru av utstyret slik at det ikke kan lyttes eller gjøres opptak, uten at utstyret nødvendigvis fjernes fra stedet det er utplassert. «Påkopling» nyttes om å begynne avlytting og opptak. (Dersom det benyttes utstyr som aktiveres av lyd, regnes dette som «påkoblet» når denne funksjonen er i bruk.)

IV. Retningslinjer

Riksadvokaten fastsetter i samsvar med foranstående følgende retningslinjer:

 

  1. Politiet skal føre journal over uttak og innlevering av politiets utstyr anskaffet for romavlytting. Det skal fremgå av journalen hvilken beslutning som ligger til grunn for uttaket (kjennelse, hastebeslutning av påtalemyndigheten, vedlikehold, øvelse, demonstrasjon mv.), hva som er tatt ut, tidspunkt (dag og tid) og hvem som har tatt ut utstyret. Journalen skal signeres ved uttak og innlevering av utstyr. Journalen gjøres ikke til saksdokument og opplysningene der er undergitt streng taushetsplikt.

  2. Innenfor kjennelsesperioden skal påtalemyndigheten nøye og løpende vurdere om det er behov for å benytte romavlytting som metode.

  3. Utstyret skal i alminnelighet kobles fra dersom det er mindre sannsynlig at det vil kunne fanges opp opplysninger av betydning for etterforskingen, jf. straffeprosessloven § 226 første ledd (formålet med etterforsking) og tredje ledd (objektivitetsprinsippet). Det samme gjelder hvor det er sannsynlig at politiet (også) vil avlytte samtaler der mistenkte ikke er part og det ikke er grunn til å tro at det vil kunne sikres opplysninger av etterforskingsmessig verdi. Beslutning om på- og frakobling treffes i alminnelighet av den som er politifaglig ansvarlig for etterforskingen. Tjenestemenn som betjener utstyret kan treffe avgjørelsen i hastetilfeller og ellers innenfor retningslinjer påtalemyndigheten har gitt for på- og frakobling i den aktuelle saken.

  4. Politiet skal føre fortløpende logg over avlyttingen. Beslutning om på- og frakobling innenfor kjennelsesperioden skal loggføres (dag, tid og hvem som har truffet beslutningen) med en helt kort begrunnelse for beslutningen. Loggen skal inngå i saksdokumentene for romavlyttingssaken.

  5. Dersom det foretas avlytting, skal det normalt også gjøres opptak av samtalene så langt dette er teknisk mulig.

  6. Gjøres det opptak uten at politiet samtidig lytter, skal politiet senere gjennomgå opptaket for å avgjøre om det er sikret informasjon av etterforskingsmessig verdi, med mindre en slik gjennomgang ikke lenger kan ha betydning for saken.

  7. Opptak av samtaler av betydning for etterforskingen må skrives ut. Det understrekes at dette selvsagt også gjelder opptak som antas å være i favør av siktede. Ved opptak av lange samtaler er utskrift bare nødvendig for deler som har betydning for sakens opplysning. Det skal fremgå tydelig av saken hvilke samtaler som er skrevet ut, helt eller delvis. Finnes det samtaler som ikke er skrevet ut, skal det utarbeides en oversikt over slike samtaler med angivelse av hvor opptaket finnes, slik at andre med tilgang til saksdokumentene enkelt kan finne frem til og lytte på disse samtalene.

  8. Opptak og utskrift fra romavlytting følger reglene for saksdokumenter så langt de passer. Forsvareren gis innsyn etter straffeprosesslovens og påtaleinstruksens alminnelige regler om dokumentinnsyn.

  9. Utløpet av rettens kjennelse er det absolutte ytterpunkt for romavlytting, og utstyret skal deretter fjernes så snart det er praktisk mulig.

  10. Politimestrene og sjefene for særorganene har det overordnede ansvar for at ovenstående retningslinjer gjøres kjent og følges av alt personell som er involvert i bruk av romavlytting. Bistår Oslo politidistrikt andre distrikter med å gjennomføre romavlytting, har den lokale politimester ansvaret for at retningslinjene iakttas, dog slik at journal som nevnt i punkt 1 føres der utstyret hører hjemme.

 

5. Rundskriv om veitrafikkovertredelser

Riksadvokaten ga 25. mai 2009 ut rundskriv 3/2009 hvor det bl.a. fastsettes standardiserte bøtesatser for en del praktiske lovbruddskategorier. Det gis også retningslinjer for beslag av førerkort. Som vedlegg til rundskrivet følger tabeller hvor de konkrete beløpene er angitt. Rundskrivet er relativt omfattende og tas ikke inn. Det kan lastes ned fra riksadvokatens hjemmeside (www.riksadvokaten.no).