Avgjørelser av Høyesterett fra tredje kvartal 2009

I Prosess

1 Høyesteretts ankeutvalg opphevet lagmannsrettens beslutning om å nekte anke fremmet fordi rettens begrunnelse ikke fylte de krav til begrunnelse som er oppstilt i Høyesteretts praksis

A var i tingretten dømt til fengsel i 60 dager for overtredelse av tolloven og alkoholloven i anledning smugling av store mengder alkohol. A og en medtiltalt anket til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten traff beslutning om å nekte anken fremmet. Det ble gitt følgende begrunnelse:

«Lagmannsretten finner det klart at ankene ikke vil føre frem, og at de bør nektes fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at tingrettens bevisbedømmelse er riktig når tingrettens flertall har funnet de tiltalte skyldig etter tiltalen. Tingrettens dom inneholder en grundig redegjørelse for bevisvurderingen. Lagmannsretten finner det klart at både de subjektive og objektive vilkårene for straff er oppfylt. Lagmannsretten viser til de bevismomenter som tingrettens flertall har fremhevet. Det som er fremhevet i støtteskrivene fra forsvarerne, stiller ikke saken i noen annen stilling.»

A anket til Høyesterett over lagmannsrettens beslutning og anførte blant annet at begrunnelsen ikke er tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten har foretatt en reell prøving av anken. Høyesteretts ankeutvalg tok anken til følge og opphevet lagmannsrettens beslutning. Utvalget fant at lagmannsrettens begrunnelse ikke tilfredsstilte de krav til begrunnelsen som følger av storkammeravgjørelsen i Rt. 2008 side 1764. Det ble uttalt at lagmannsrettens begrunnelse i saken har preg av en standardfrase som i og for seg – og uten noen endring – kunne ha vært brukt ved nektelse av de fleste bevisankene. Begrunnelsen var ikke egnet til å vise at det har skjedd en reell overprøving av de anførslene som særlig ble fremhevet i støtteskrivet til anken.

(13.07.2009, HR-2009-001461-U)

2 Lagmannsrettens kjennelse om forlenget varetektsfengsling ble opphevet på grunn av mangler ved forholdsmessighetsvurderingen, jf. straffeprosessloven § 170a

A var siktet for overtredelse av straffeloven § 148 første straffalternativ, jf. § 49, og straffeloven § 162 første ledd m.m. Han ble første gang fengslet i saken den 17. april 2009, og fengslingen var senere forlenget flere ganger. Fengslingsgrunnlaget var gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3. Påtalemyndigheten begjærte den 8. juli 2009 siktede fortsatt fengslet i fire uker. Tingretten avsa den 9. juli 2009 kjennelse om fortsatt fengsling til 10. august 2009. Siktede anket til lagmannsretten, som forkastet anken ved kjennelse av 16. juli 2009. Siktede anket videre til Høyesterett og anførte at det var uforholdsmessig å holde ham fengslet ytterligere. Han anførte at han ikke fikk tilstrekkelig kontakt med helsevesenet når han satt i varetekt. Høyesteretts ankeutvalg, som hadde begrenset kompetanse i saken etter straffeprosessloven § 388, opphevet lagmannsrettens kjennelse på grunn av mangler ved vurderingen av spørsmålet om forholdsmessigheten av fortsatt fengsling, jf. straffeprosessloven § 170a. Det fremgikk av påtalemyndighetens begjæring om fortsatt varetektsfengsling at det var lagt opp til å holde siktede varetektsfengslet frem til det forelå rettskraftig dom i saken. Hovedforhandling var ikke berammet. I slike tilfeller følger det av fast praksis at forholdsmessighetsvurderingen etter § 170a må foretas ut fra dette perspektivet, jf. Rt. 2008 side 1035 med videre henvisninger. Når hovedforhandling ikke er berammet, må det vurderes når den tidligst kan avvikles, jf. Rt. 2008 side 376. Det fremgikk ikke av lagmannsrettens kjennelse at denne tidsrammen er lagt til grunn ved vurderingen av spørsmålet om forholdsmessighet. Utvalget fant derfor at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves.

(28.07.2009, HR-2009-001530-U)

3 Lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling av en 17 år gammel gutt ble opphevet

Den 17 år gamle A ble av tingretten den 20. mai 2009 dømt for to tilfeller av voldtekt, tre tilfeller av grovt skadeverk, ett tilfelle av forsøk på grovt skadeverk, to tilfeller av trusler, tyveri og overtredelse av våpenloven. Han ble frifunnet for ett tilfelle av voldtekt og seksuell omgang med barn under 16 år. Straffen ble satt til fengsel i fem år og to måneder, som en fellesstraff med en tidligere betinget dom fra august 2008. A anket dommen til lagmannsretten.

A hadde vært varetektsfengslet i anledning saken i to omganger, først senhøsten/vinteren 2008 da siktelsen kun gjaldt skadeverk, og deretter fra 10. februar 2009, etter at han også var tiltalt for voldtekt. Fengslingsgrunnlaget var først bevisforspillelsesfare, deretter gjentakelsesfare. Den 12. juni 2009 ble han begjært fengslet for nye åtte uker grunnet gjentakelsesfare. Tingretten tok begjæringen til følge og besluttet fengsling til 12. august 2008. A anket til lagmannsretten og anførte blant annet at fortsatt fengsling var uforholdsmessig. Lagmannsretten forkastet anken. A anket til Høyesterett over lagmannsrettens lovanvendelse med hensyn til lengden på varetektsperioden.

Høyesteretts ankeutvalg bemerket at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. I saker som aktualiserer anvendelsen av EMK, prøver utvalget også den konkrete anvendelsen av konvensjonens bestemmelser, jf. Rt. 2007 side 404. Tilsvarende må gjelde de andre konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettsloven. Utvalget hadde således kompetanse til å prøve lagmannsrettens konkrete subsumsjon ved anvendelsen av barnekonvensjonen.

Straffeprosessloven § 185 første ledd annet punktum fastslår at fengslingsfristen skal være så kort som mulig og som hovedregel ikke overstige fire uker. Retten kan sette en lengre frist dersom «etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning», jf. første ledd tredje punktum. Adgangen til å forlenge fristen utover fire uker er imidlertid snever, jf. Rt. 2005 side 884.

Etter barnekonvensjonen artikkel 37 b skal fengsling av barn «bare benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom». I Rt. 2004 side 1655 slås det fast at konvensjonsforpliktelsene er «ivaretatt gjennom [straffeprosessloven] § 174, jf. § 184», som fastsetter at personer under 18 år ikke bør varetektsfengsles med mindre det er særlig påkrevd. I avgjørelsen heter det videre at § 174 gir «føringer for forholdsmessighetsvurderingen etter § 170 a slik at kravene til begrunnelse for fengslingen skjerpes». Konvensjonen gjelder også som norsk lov, jf. menneskerettsloven 1999 § 2 nr. 4.

Ankeutvalget uttalte at det av disse utgangspunktene følger at varetektsfengsling av barn krever en skjerpet begrunnelse, og at det – hvis fengsling er særlig påkrevd – må vurderes om det ikke bør settes en kortere frist enn fire uker, og at det under enhver omstendighet kreves en særlig begrunnelse når det er tale om å forlenge fristen utover normalregelen i § 185 første ledd annet punktum.

Utvalget kunne ikke se at lagmannsretten uttrykkelig hadde begrunnet hvorfor det var grunn til å fravike fireukersregelen, og pekte i denne forbindelse på at det var nedlagt subsidiær påstand om at fengslingen under enhver omstendighet ikke kunne forlenges med mer enn to uker. Lagmannsretten hadde for øvrig vurdert forholdsmessigheten av fengslingen i tidsperspektivet frem til sannsynlig ankeforhandling i oktober-november i år. Utvalget understreket at domstolene har et særlig ansvar for å føre kontroll med at barn ikke utsettes for unødig eller unødig lang fengsling, og for at belastningen ved fengslingen kontinuerlig vurderes, eventuelt i forhold til alternative og mindre inngripende tiltak.

Utvalget fant etter dette at lagmannsrettens kjennelsesgrunner ikke var tilstrekkelige for så vidt gjaldt lengden av fortsatt fengsling. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.

(28.07.2009, HR-2009-001529-U)

4 Lagmannsrettens avgjørelser ble opphevet grunnet mangelfull begrunnelse

As anke til Høyesterett gjaldt straffutmåling for frihetsberøvelse, trusler og brudd på besøksforbud. Ankeutvalget tillot anken fremmet. Under forhandlingene for Høyesterett anførte imidlertid forsvareren utenfor anken at lagmannsrettens dom og rettens tidligere beslutning om bare å tillate deler av anken fremmet, måtte oppheves fordi beslutningen ikke var begrunnet.

Høyesterett fant det klart at det forhold at ankenektelsesbeslutningen ikke var begrunnet utover en henvisning til lovens vilkår, var en saksbehandlingsfeil som måtte lede til at i alle fall deler av lagmannsrettens ankenektelsesbeslutning og dom med ankeforhandling måtte oppheves, jf. straffeprosessloven § 342 annet ledd nr. 3, jf. § 385 tredje ledd, jf. § 343 første ledd. Det ble vist til storkammeravgjørelsene i Rt. 2008 side 1764, Rt. 2008 side 1783 og Rt. 2008 side 1786 samt avgjørelsene i Rt. 2009 side 252 og Rt. 2009 side 510.

Et spørsmål for Høyesterett var om opphevelse av ankenektelsesbeslutningen bare skulle gjelde straffekravet, eller om den også fikk virkning for et sivilt krav. Høyesterett kom under dissens 3-2 til at hele beslutningen måtte oppheves – også den delen som gjaldt det sivile krav.

(04.09.2009, HR-2009-01755-A)

II Narkotika

5 Straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse, jf. straffeloven § 162 første og annet ledd – spørsmål om samfunnsstraff

A var dømt for i mars 2007 å ha oppbevart minst 100 gram amfetamin for en person som ble dømt i samme sakskompleks. Han var ikke selv narkotikamisbruker, men hadde hatt en ren oppbevarerrolle. Under henvisning til domfeltes familiesituasjon hadde lagmannsretten gitt 240 timer samfunnsstraff, men denne ble av Høyesterett omgjort til fengselsstraff.

Domfelte hadde ved en ulykke i 2004 mistet sin samboer, og etter dette hadde han hatt ansvaret for deres to felles barn, født i henholdsvis 1991 og 1996. Senere hadde han fått ny samboer, som hadde en sønn som var åtte år. Etter ulykken i 2004 brøt familieøkonomien sammen, men etter hvert hadde han fått orden på denne. Det sentrale for lagmannsretten hadde vært at barna og domfeltes nye samboer og hennes åtte år gamle sønn «fortsatt [er] svært avhengige av ham», men at det nå «samlet går […] langt bedre for familien». Høyesterett fant at disse forholdene måtte tillegges vekt i formildende retning, men at de ikke var tilstrekkelig spesielle og tungtveiende til at det kunne gis samfunnsstraff i stedet for fengsel. Ved domfellelse for grov narkotikaforbrytelse har det i rettspraksis vært oppstilt som vilkår for å anvende samfunnsstraff at det foreligger «klare og sterke rehabiliteringshensyn eller andre spesielle og tungtveiende grunner».

Høyesterett fastsatte straffen til fengsel i åtte måneder, hvorav fire måneder ble gjort betinget. Når straffeloven § 25 bestemmer at frihetsstraff på inntil fire måneder skal fastsettes i dager, går dette på den totale fengselsstraff. Når det utmåles en fengselsstraff som er lengre enn fire måneder, og en del gjøres betinget, skal den betingede del fastsettes i måneder selv om denne ikke overstiger fire måneder.

(31.08.2009, HR-2009-01718-A)

6 Straffutmåling ved erverv av amfetamin, overdragelse av metamfetamin og falsk anklage, jf. straffeloven §§ 162 første og annet ledd og 168. I denne sammenheng også spørsmål om utmåling av fellesstraff med en resttid etter prøveløslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 45

A ble av tingretten dømt for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd og annet ledd, jf. § 49 og legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd, forsøk på erverv av 249,3 gram amfetamin og ett tilfelle av bruk av hasj. Han ble frifunnet for overdragelse av 110 gram metamfetamin (med en styrkegrad på 11-12 prosent) og falsk anklage. Straffen ble satt til fengsel i ett år og to måneder.

Påtalemyndigheten anket dommen til lagmannsretten. Der ble A funnet skyldig i de forhold han var frifunnet for av tingretten. Han ble dømt til fengsel i tre år, hvor to år ble gjort betinget med en prøvetid på tre år for overtredelse av straffeloven § 162 første og annet ledd og straffeloven § 168 første straffalternativ. Han ble også dømt til å tåle inndragning av 10 000 kroner, jf. straffeloven § 34. Dommen er avsagt under dissens, idet de tre fagdommerne voterte for ubetinget fengsel i tre år og tre måneder, som var i samsvar med aktors påstand.

Påtalemyndigheten anket lagmannsrettens dom til Høyesterett over straffutmålingen.

Også den domfelte anket. Hans anke over saksbehandlingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet ble ikke tillatt fremmet. Både domfeltes og påtalemyndighetens anke over straffutmålingen ble tillatt fremmet.

Høyesterett tok påtalemyndighetens anke til følge og skjerpet straffen til ubetinget fengsel i tre år og tre måneder, som var en fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse fra to dommer fra 2005. De straffbare forholdene tiltalte ble dømt for nå, var begått kort tid etter prøveløslatelse, og Høyesterett mente klart at det burde utmåles fellesstraff.

Høyesterett mente de tidligere instanser hadde lagt for stor vekt på tiltaltes tilståelse når de reduserte straffen. Da saken allerede måtte behandles i meddomsrett og pågripelsen av tiltalte var resultat av spaningsvirksomhet, ga tilståelsen liten prosessuell besparelse. Høyesterett fant ikke å kunne bruke samfunnsstraff eller betinget dom.

(18.09.2009, HR-2009-001827-A)

7 Lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble opphevet på grunn av feil forståelse av forsettsformen dolus eventualis

Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsrettens straffutmålingsgrunner ga uttrykk for en riktig forståelse av kravet til forsett – her dolus eventualis – når det gjaldt størrelsen av et parti narkotika.

I det sentrale avsnittet i lagmannsrettens dom het det blant annet:

«Tiltalte innså derfor muligheten av at det kunne være så mye som 15 kilo. Allikevel har han bevisst tatt det standpunkt at han ville skaffe garasje og vise litauerne en skog hvor partiet kunne gjemmes og gjort dette.»

Det fremgikk ikke av det siterte at den tiltalte oppfylte det kravet til positiv innvilgelse som var beskrevet i Rt. 2004 side 1769, i et avsnitt som senere er gjengitt og lagt til grunn blant annet i Høyesteretts plenumsdom i Rt. 2009 side 750. Kravet innebærer at lagmannsretten måtte finne det bevist at den tiltalte – i tillegg til å ha vurdert 15 kilo av stoffet som en mulighet – bevisst hadde tatt det standpunktet at han ville medvirke til oppbevaringen selv om det var 15 kilo som skulle oppbevares.

Høyesterett opphevet dommen med ankeforhandling for den tiltaleposten dette gjaldt. For en annen tiltalepost, som gjaldt kjøp av en kilo metamfetamin med sikte på videresalg, ble straffen satt til fengsel i to år og sju måneder.

(26.08.2009, HR-2009-01694-A)

III Diverse annet

8 Spørsmål om det forelå unnskyldelig rettsvillfarelse ved landing av helikopter i landskapsvernområde, og om NRK hadde medvirket og eventuelt skulle ilegges foretaksstraff

I forbindelse med en reportasje leide NRK et helikopter som brakte en journalist inn i Muradalen i Hattebergsdalen landskapsvernområde, der helikopteret landet. Politimesteren i Hordaland utferdiget forelegg mot NRK og helikopterføreren for overtredelse av ferdselsforbud i landskapsvernområdet, jf. naturvernloven § 24 første ledd, jf. forskrift om vern av Hattebergsdalen landskapsvernområde § 3 nr. 5.1. Etter at begge nektet å vedta forelegget, ble saken brakt inn for tingretten, som med dissens fra fagdommeren frifant begge med den begrunnelse at det forelå unnskyldelig rettsvillfarelse. De tiltalte ble domfelt i lagmannsretten, også her med dissens.

De domfelte anket til Høyesterett, som opphevet lagmannsrettens dom for så vidt gjaldt domfellelsen av helikopterføreren. Han hadde holdt seg til de sentrale informasjonsbaser som foreligger for sivil luftfart. For å avgjøre om dette var tilstrekkelig til at kravet til aktsomhet var oppfylt, krevdes opplysninger om basenes generelle troverdighet, rutiner ved oppdatering, spesielt hva angår nye verneområder, presentasjon av basene overfor brukerne med mer – opplysninger som manglet i lagmannsrettens premisser.

Høyesterett kom til at NRKs medarbeidere hadde medvirket til overtredelsen, og at det ikke forelå unnskyldelig rettsvillfarelse. Reportasjen gjaldt en rettskonflikt vedrørende vernebestemmelser i området, noe som tilsa at medarbeiderne burde ha gjort undersøkelser om eventuelle ferd selsforbud. På grunn av lav skyldgrad ble NRK likevel ikke idømt foretaksstraff.

(08.09.2009, HR-2009-01767-A)

9 Straffutmåling for uaktsomt drap forøvet ved overlatelse av stjålet motorvogn til ruspåvirket fører uten førerkort og unnlatelse av å gripe inn overfor hasardiøs kjøring samt enkelte andre forhold

Lagmannsretten hadde utmålt fengselsstraff på henholdsvis tre år og tre måneder og tre år for to unge menn (21 år og nær 24 år på domstidspunktet). Det sentrale ved straffutmålingen var at de i fellesskap hadde stjålet en bil, og deretter kjørte av veien – i høy fart og med betydelig ruspåvirkning. En kvinnelig passasjer omkom. Gjennom bevisførselen var det ikke brakt på det rene hvem av dem som kjørte bilen.

De domfelte anket over straffutmålingen. Forsvarerne gjorde gjeldende at lagmannsretten hadde tatt et for høyt utgangspunkt for fengselsstraffen, sammenlignet med det som ellers fulgte av etablert straffutmålingspraksis i sammenlignbare saker. Det ble også argumentert for at lagmannsrettens straffutmåling ikke i tilstrekkelig grad avspeilet at begge de domfelte måtte bedømmes som passasjerer. Den lange tiden som var gått siden ulykken – omkring tre år – hadde heller ikke fått noe synlig utslag i straffen. Endelig pekte forsvarerne på at lagmannsretten med urette har forutsatt at det burde skje en skjerping av straffenivået i saker som den foreliggende.

Flertallet – fire dommere – fant at anken fra de domfelte måtte tas til følge. Straffen ble satt til fengsel i henholdsvis to år og en måned og to år. Også den ene dommeren som var mindretallet ville ta anken til følge, men stemte for en straff på fengsel i henholdsvis to år og seks måneder og to år og fem måneder. Ettersom det var tale om et fellesforehavende, fant mindretallet ikke å kunne legge særlig vekt at det ikke var avklart hvem av de to domfelte som kjørte.

(31.08.2009, HR-2009-01719-A)

10 Sak om overtredelse av blant annet utlendingsloven § 47 første ledd bokstav a, jf. § 6 første ledd om arbeid i Norge uten gyldig arbeidstillatelse

Hovedspørsmålet var om ansvar for inndragning av utbytte skulle reduseres, jf. straffeloven § 34 første ledd annet punktum.

A ble i tingretten funnet skyldig i ulovlig opphold og arbeid i Norge, samt i to tilfeller av dokumentfalsk. Han ble idømt en straff av fengsel i 60 dager samt inndragning av til sammen 917 997 kroner. Inndragningsansvaret relaterte seg til den delen av lønnen fra det ulovlige arbeidet som fortsatt var i behold. A anket over inndragningsavgjørelsen til lagmannsretten, som forkastet anken. Også As anke til Høyesterett gjaldt omfanget av inndragningsansvaret.

Høyesterett understreket at den klare hovedregelen er at utbytte av en straffbar handling skal inndras når vilkårene er oppfylt – spørsmålet om inndragning er i utgangspunktet ikke overlatt til rettens skjønn, jf. straffeloven § 34 første ledd første punktum. Ansvaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig, jf. første ledd annet punktum. Bestemmelsen er ment som en snever sikkerhetsventil og tar først og fremst sikte på tilfeller hvor utbyttet er forbrukt og den siktede har en svak økonomi. Muligheten for å redusere inndragningsansvaret er riktignok ikke avskåret helt selv om utbyttet er i behold, men det skal da svært mye til.

Etter en helhetsvurdering kom Høyesterett til at inndragningsansvaret burde reduseres med et beløp som tilsvarte utgiftene til operasjon og rehabilitering av den domfeltes sønn bosatt i Moldova, skjønnsmessig fastsatt til 200 000 kroner. Sønnen hadde hatt en berettiget forventning om å få gjennomført en hofteoperasjon, som ville være av stor betydning for hans livskvalitet. Dersom inndragningsansvaret ikke ble redusert, var mulighetene små for at han ville kunne bli operert. Tatt i betraktning at utbyttet stammet fra arbeid som etter sin art var lovlig, og som det til dels var betalt skatt av, fant Høyesterett det klart urimelig om inndragningsansvaret ikke ble redusert.

(31.08.2009, HR-2009-01716-A)