CSI finnes bare på TV

Den som tror at kriminalteknikere kan løse kriminalsaker like effektivt og høyteknologisk som CSI-tjenestemennene på TV gjør, må nok tenke seg om – kraftig. Og det av to grunner: Dels finnes sjelden den teknikken i virkeligheten som TV-CSI gir inntrykk av, og dels viser det seg at virkelighetens kriminaltekniske arbeid i USA langt på vei ikke holder mål. Det siste er alvorlig. Kjøpere av amerikanske tjenester må være klar over dette og være kritiske i forhold til hvem de velger som leverandør av slike tjenester.

Det amerikanske National Research Council har på oppdrag fra Kongressen i 2005 undersøkt kvaliteten i amerikansk «forensic science». Rapporten Strengthening Forensic Science in the United States: A Path Forward ble lagt fram 18. februar i år.1 Rapporten understreker med stor autoritet det som The Innocence Project lenge har påvist; kvaliteten og kvalitetskontrollen av «forensic science» er for dårlig.2

Termen «forensic science», tilsvarende kriminalvitenskap eller kriminalteknikk, omfatter et bredt felt av spesialiteter, hver med sin egen teknologi og rutine. Noen disipliner er laboratoriebasert (f.eks. DNA-, gift- og narkotikaanalyser), og andre er basert på sakkyndiges tolkninger av observerbare mønster (f.eks. fingeravtrykk, analyser av patroner, skrift, sko- og tannavtrykk). Innenfor feltet «forensic science» virker blant annet personer med vitenskapelig utdannelse, laboratorieteknikere, åstedsgranskere og etterforskere.

Rapporten innholder en massiv kritikk som kan formuleres i en setning: Det er store mangler i amerikansk kriminalteknikk og det er behov for store reformer og ny forskning. Kriminallaboratoriene rundt om i USA – i de fleste tilfeller private – er, ifølge rapporten, kraftig underfinansierte, mangler vitenskapelig fundament og har altfor lang saksbehandlingstid. Det foreslås derfor at man innretter et nasjonalt institutt – The National Institute of Forensic Science – for kontroll og regulering av disse laboratoriene, standardisering av teknikken og finansiering av forskning innen kriminaltekniske fag. En hensikt med slik sentral styring er å holde de mindre seriøse aktørene (Junk Scientists) utenfor rettssalen. Rapporten kritiserer det uregulerte markedet på denne sektoren. Her trengs det sentral styring og kontroll gjennom standardisering og akkreditering.

Rapporten drøfter den vitenskapelige kvaliteten ved stort sett de fleste kriminaltekniske metodene; analyser av fingeravtrykk, hår, tekstiler, blod, patroner og branner. DNA-faget er det eneste som ikke får kritikk. Her finnes nemlig sterk vitenskapelig kontroll og ekstern kontroll fra fagfeller som ikke jobber med straffesaker. Men siden bare 5-10 % av de tekniske analysene i straffesaker i USA gjelder DNA, er det et enormt behov for å høyne kvaliteten innenfor de andre kriminalfagene.

I tillegg, framgår det av rapporten, mangler dommere og jurister ellers den nødvendige vitenskapelige kompetansen som trengs for å forstå og evaluere kriminaltekniske spor.

En av gründerne av «the Innocence Project», Peter Neufeld, sier i tilknytning til rapporten: «This report is a major breakthrough toward ensuring that so-called scientific evidence in criminal cases is solid, validated and reliable.» Rapporten er «a roadmap for rectifying that problem.»3

Rapporten peker på systematiske feil og mangler. Det er ikke en jakt på «the bad apple». Det dokumenteres at det har skjedd feilaktige domfellelser på grunn av kritikkverdig kriminalteknikk. Men ifølge rapporten er ikke løsningen så enkel som bare å finne synderne. Det er åpenbart at det finnes dårlige kriminalteknikere. Men ingen dårlig eller svak kriminaltekniker er alene ansvarlig for en feilaktig domfellelse. Advokat og direktør for the Center for Modern Forensic Science ved John Jay College of Criminal Justice i New York, James Doyle, skriver i tilknytning til rapporten at det kreves «uheldige» ansettelser, svak finansiering, mangel på utdanning, uopplyste aktorer og forsvarere og/eller ukritiske dommere for å sende feil person i fengsel. Han skriver at en feilaktig domfellelse er en «organizational accident» som beror på mange samvirkende feiltakelser sammen med uheldige omstendigheter.4 Doyle viser til at man har sett dette så vel innenfor luftfarten som medisinen, og siterer dr. Lucien Leape: «While the proximal error leading to an accident is in fact, usually a `human error’, the causes of that error are often well beyond the individual’s control. All humans err frequently. Systems that rely on error-free performance are doomed to fail.»

Hva kan så vi i Norge lære av denne rapporten? For det første finnes allerede Den rettsmedisinske kommisjon, som utfører en slik sentral kvalitetskontroll som delvis etterspørres i USA. For det annet er det allerede foreslått tiltak for å sikre kvaliteten også innenfor andre disipliner. Dels har professorene Svein Magnussen og Ulf Stridbeck foreslått at det innrettes et kompetansesenter for rettspsykologi,5 dels har Hareide-utvalget foreslått at det innrettes et Statens rettssakkyndige institutt.6 Ifølge Hareide-forslaget skal instituttet ta seg av sakkyndige undersøkelser og analyser på oppdrag fra politiet og andre offentlige institusjoner vedrørende rettspatologi, rettsgenetikk, rettstoxiologi og kjemiske analyser. Instituttet ville også kunne være et faglig senter for rettssakkyndighet også for tilstøtende fagområder som rettsodontologi og rettsantropologi, rettspsykiatri og rettspsykologi. Muligens er den foreslåtte amerikanske modellen med sentral kvalitetskontroll av kriminalteknisk arbeid både enklere og billigere å gjennomføre enn at et sentralt institutt selv skal utføre slikt arbeid.

Etter min kjennskap har Justisdepartementet ikke fulgt opp noen av forslagene. Det er beklagelig.

I tillegg til fagområdene nevnt i forslagene er det noen fagfelt innenfor kriminalfagene som enten ikke er store nok til å kunne bygge et kompetent fagmiljø, eller så er noen kompetente fagmiljøer inkorporert i politietaten, og har ikke den nødvendige tillitskapende distansen til sin oppdragsgiver. Dette kan eventuelt løses ved samarbeid med søstermiljøer i Norden. Det er ingen tunge argumenter for, og man kan egentlig ikke forvente, at «lille» Norge skal kunne ha tung kompetanse på alle de spesialiteter som moderne kriminalitetsetterforsking måtte omfatte. Det viktige er, slik som det foreslås i den amerikanske rapporten, at det settes sentrale kvalitetskrav i form av standarder for sakkyndigarbeidet. Så kan det enkelte laboratoriet, i eller utenfor Norge, akkrediteres på grunnlag av slike sentrale krav.

Også i Norge forekommer feilaktige domfellelser og svakheter i etterforskning og strafferettspleien for øvrig, jf. f.eks. den kritiske Fritz Moen-rapporten (NOU 2007: 7). Det er åpenbart viktig å forstå og å gjøre noe med årsakene til at uskyldige blir dømt. I denne sammenheng vil et godt skritt på veien være å ta fram de konkrete forslag som allerede er presentert, med det siktemål å styrke kontrollen av kriminalteknisk og annet rettssakkyndig arbeid. Et statlig rettssakkyndig-institutt, nasjonale kvalitetskrav, frittstående akkrediterte laboratorier og styrkede sakkyndigmiljøer vil etter alt å dømme innebære flere riktige domfellelser samtidig som de uskyldige utelukkes på et så tidlig stadium som mulig, til glede for rettssikkerheten og vår tillit til rettspleien.