I Bokanmeldelser

Johs. Andenæs

Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene

Samlet utgave ved Kjell V. Andorsen.

Universitetsforlaget (Oslo) 2008. 2. opplag 2009. 519 sider. ISBN: 978-82-150-0909-4

Anmeldt av seksjonsleder Morten Holmboe, Politihøgskolen (holmboe.morten@gmail.com)

Johs. Andenæs utga i 1996 nye utgaver av både Spesiell strafferett (sammen med Anders Bratholm) og Formuesforbrytelsene. Den foreliggende utgaven er – etter anmodning fra Andenæs – bearbeidet av Kjell V. Andorsen. De to bøkene er nå samlet i én felles utgave. Tittelen er valgt for å markere dette for lesere som er kjent med de tidligere utgavene. Som forfatteren sier det (s. 6): «At det første konsumerer det andre, får da så være.» Kapitlet om ærekrenkelser er (i samråd med Anders Bratholm) tatt ut. Forfatteren har, i tillegg til å oppdatere teksten, skrevet ny tekst om motarbeiding av rettsvesenet (straffeloven § 132 a), om tortur (§ 117 a) og om folkemord mv. (straffeloven av 2005 kapittel 16, som er trådt i kraft). Også kapitlene om korrupsjon og om menneskehandel er nye siden forrige utgave. Vi har videre fått nye regler om hvitvasking av eget utbytte (straffeloven § 317 nytt annet ledd). Forfatteren opplyser i forordet at kapitlene om seksuallovbrudd og om tap og tilbakekalling av førerett er skrevet helt om. Boken har registre over lovparagrafer, rettspraksis og stikkord.

Som kjent er vi i ferd med å få en ny straffelov, og den alminnelige del er vedtatt som lov 20. mai 2005 nr. 28. (En del kapitler i den spesielle del er vedtatt ved lov 7. mars 2008 nr. 4, og forslag til den resterende delen av straffeloven av 2005 er fremmet i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009), som ble fremmet etter at boken kom ut i første opplag.) Forfatteren viser flere steder til hvordan tilsvarende spørsmål er løst i straffeloven av 2005 (så langt det forelå kilder da boken ble ferdigstilt), noe som vil gjøre det lettere for brukerne å sette seg inn i den nye loven.

1. Folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten

Reglene i straffeloven av 2005 kapittel 16 er som nevnt allerede trådt i kraft. For dette kapitlet gjelder den alminnelige del i straffeloven av 2005. I straffeloven av 2005 § 3 annet ledd er det fastsatt:

«Bestemmelsene i kapittel 16 anvendes på handlinger begått før ikrafttredelsen dersom handlingen på gjerningstidspunktet var straffbar ifølge dagjeldende straffelovgivning og ansett som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse etter folkeretten. Straffen kan likevel ikke overskride straffen som ville ha blitt idømt etter straffelovgivningen på gjerningstidspunktet.»

Forfatteren fremholder at bestemmelsen så å si er «konklusjonen av [sic] en innsiktsfull drøftelse i forarbeidene av spørsmålet om hva som må til for å gå klar av forbudet i Grl. § 97 om ulovlig tilbakevirkende straffelover» (s. 59-60).1

Etter at boken var trykket i første opplag, kom spørsmålet opp for Oslo tingrett, som kom til at det delvis ville være i strid med Grunnloven § 97 å anvende de nye reglene på forhold begått før ikrafttredelsen.2 Dommen er anket til lagmannsretten.

2. Uaktsomt drap

Utviklingen av reglene og praksis omkring uaktsomt drap i trafikken er i og for seg interessant. Jeg spør meg likevel om ikke den historiske fremstilling, som tidligere var en fremstilling av gjeldende rett, kunne vært kortet ned. – Som forfatteren peker på, må det nå legges til grunn at aktsomhetsnormene etter vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239 ikke lenger er sammenfallende. Etter at boken kom ut, la Høyesterett i Rt. 2009 s. 299 til grunn at en påkjørsel av en fotgjenger ble rammet av § 3, men ikke av § 239.

På s. 123 nevner forfatteren at det i praksis ikke blir brukt bot, men ubetinget fengsel, ved domfellelse for uaktsomt drap. For praktikeren kan det være nyttig å vite at Høyesterett har lagt til grunn at det som utgangspunkt heller ikke er rom for samfunnsstraff ved uaktsomt drap i trafikken, jf. Rt. 2005 s. 586 og Rt. 2007 s. 1774.

3. Seksualforbrytelser

Forfatteren innleder med en historisk gjennomgang av reglene om seksualforbrytelser (tidligere sedelighetsforbrytelser). Gjennomgangen er nyttig for forståelsen av dagens regler. – Forfatteren skriver (s. 138) at det kan være at «den tidligere uttrykksmåten av gammel vane er benyttet noen steder». Det har forfatteren rett i – se s. 153, s. 159 og s. 165, der uttrykket «utuktig» fortsatt brukes.

Generelt er kapitlet informativt og godt skrevet. Det ville likevel vært nyttig med en behandling av den forholdsvis nye regelen i straffeloven § 208 om ansvarsfrihet for den som beskylder en annen for seksuelt overgrep.

På s. 140 gjengir forfatteren Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2004 s. 252. Den domfelte hadde tvunget en kvinne til å ta en manns penis i munnen, og samtidig tvunget mannen til å godta dette. Forfatteren beskriver problemstillingen slik (uthevelser i originalen):

«Saken i Rt. 2004 s. 252 gjelder et tilfelle hvor gjerningsmannen tvang den ene fornærmede til å føre sin penis inn i den andre fornærmedes munn, og heller ikke dette faller inn under § 206 som samleie – det er ikke gjerningsmannen som fører sin penis inn i fornærmedes munn. Høyesterett omsubsumerte forholdet fra strl. § 192, 2. ledd til § 192, 1. ledd.»

Slik saken refereres, kan leseren lett misforstå. Forholdet ble regnet som voldtekt til samleie overfor kvinnen, men voldtekt til seksuell omgang overfor mannen. (Omgangen likestilles med samleie bare for den som får en annens penis i munnen, ikke den hvis penis blir tatt i en annens munn.)

På s. 157 nevner forfatteren at en tilsiktet sidevirkning av de strengere strafferammer for overtredelse av straffeloven § 195 om seksuelle overgrep mot barn under 14 år, er at foreldelsesfristen blir lengre. Deretter tilføyer han: «Fristen regnes fra den dag det straffbare forhold er opphørt (strl. § 68).»

Det følger imidlertid nå av straffeloven § 68 første ledd annet punktum at foreldelsesfristen for overtredelse av straffeloven § 195 og § 196 først løper fra den dagen fornærmede fyller 18 år. Med andre ord kan foreldelse inntre betydelig senere enn det som ellers ville følge av straffeloven § 68 første ledd første punktum.

Forfatteren behandler den nye bestemmelsen om såkalt grooming (straffeloven § 201 a) på s. 165-169. (Grooming vil si at gjerningsmannen avtaler møte med et barn under 16 år, og med forsett om å begå handling som nevnt i straffeloven § 195, § 196 eller § 200 annet ledd har kommet fram til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas.) Som forfatteren peker på, kan grensen for straffbart forsøk være vanskelig å trekke for en slik overtredelse, som egentlig er forberedelse til andre straffbare handlinger. Forfatteren tar også opp praktiske konkurrensspørsmål.

Fremstillingen av reglene om pornografi er preget av at den opprinnelige teksten er skrevet for mange år siden. Forfatteren redegjør godt for prinsippavgjørelsen i Rt. 2005 s. 1628, og jeg er enig med ham i at avgjørelsen er «en åpen og klar bekreftelse på samfunnets endrede syn på grensen mellom lovlig og ulovlig pornografi» (s. 185). Men da er det egnet til å forvirre at Rt. 1978 s. 1111 fortsatt beskrives som en «grunnleggende avgjørelse om hva som ligger i karakteristikken `utuktig’» (s. 184).

Det er også overraskende at det (fortsatt) vises til en artikkel fra 1977 som belegg for synet på pornografi «i våre dager» (s. 182). At det på samme side heter «[i] dette århundret» om 1900-tallet, viser at kapitlet burde vært skrevet mer grunnleggende om.

I dag er barnepornografi en viktigere utfordring for strafferettspleien. Det kan da diskuteres om det er en hensiktsmessig fordeling av forfatterens oppmerksomhet at dette underkapitlet (s. 186-188) får mindre enn halvparten av plassen til «vanlig» pornografi (s. 182-186). Forfatteren redegjør greit for hovedreglene i § 204 a, men det kunne vært interessant med en nærmere redegjørelse for grensen for det straffbare.

Forfatteren drøfter ikke straffritaksregelen i § 204 a fjerde ledd, som lyder:

«Straffen kan falle bort for den som tar og besitter et bilde av en person mellom 16 og 18 år, dersom denne har gitt sitt samtykke og de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.»

Mens reglene om straffritak på grunn av jevnbyrdighet i alder og utvikling ellers (§§ 195, 196, 200 og 201 a) ikke setter noen aldersgrense, setter § 204 a altså en nedre grense på 16 år. For seksuell omgang har Høyesterett fritatt for straff der den yngste var 13 år og den eldste 16 år (Rt. 2003 s. 442). Og der den yngste er 15 år, har vi flere eksempler på at straffritak for seksuell omgang er gitt til 19-åringer (senest i Rt. 2007 s. 40).

Forfatteren har ellers i boken på en konstruktiv måte kritisert forskjellige regler. Her kunne det derfor vært interessant å få hans vurdering av om begrensningen i straffritaksregelen i § 204 a er rimelig hvis den avbildede er under 16 år, men partene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Satt på spissen kan man tenke seg to 15-åringer som med samtykke tar seksualiserte bilder av hverandre. Slik loven og forarbeidene er formulert («der den som blir avbildet er over den seksuelle lavalder»),3 er det vanskelig å bruke straffritaksregelen her – men det kan føre til urimelige resultater overfor de aller yngste lovbryterne.4 Selv en ubetinget påtaleunnlatelse for brudd på § 204 a kan være tung å ha med seg videre i livet, og den kan tas med på en såkalt uttømmende politiattest etter strafferegistreringsforskriften 20. desember 1974 nr. 4 § 12.

Det kan nok tenkes tilfeller der det ikke er rimelig å frita for straff selv om partene er jevnbyrdige i alder og utvikling – for eksempel når gjerningsmannen har mange bilder, kanskje av flere forskjellige mindreårige. Det er også naturlig at det skal mer til for straffritak når den avbildede er under 16 år, siden «lavalderen» her går helt opp til 18 år. Når man først har en slik straffrihetsregel i § 204 a, blir det etter mitt syn likevel underlig at den avgrenses mot de yngste uten hensyn til lovbryterens alder.

4. Motarbeiding av rettsvesenet

Kapitlet er nyskrevet, og gir en god oversikt over reglene. Som forfatteren fremhever, gir strafferammen i § 132 a hjemmel for ekstraordinære etterforskingsmetoder (petitavsnittet s. 196). Jeg stusser likevel over at det deretter heter (uthevet her):

«Dersom tiltalen gjelder overtredelse av § 132 a under særdeles skjerpende omstendigheter med 10 års strafferamme, har domfelte en ubetinget ankerett til lagmannsretten.»

Når et straffebud hever strafferammen ved særdeles skjerpende omstendigheter, er det den høyeste strafferammen som gjelder ved avgjørelsen av et kompetansespørsmål, uavhengig av om påtalemyndigheten konkret påstår at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.5 Spørsmålet om ankerett ble tatt opp under lovforberedelsen, men departementet fastholdt at den alminnelige regelen om domfeltes ankerett skulle gjelde.6 Det må derfor i saker om forsettlig overtredelse av § 132 a legges til grunn at den domfelte alltid har en ubetinget ankerett til lagmannsretten.7

5. Utpressing

Forfatteren drøfter (s. 366) det klassiske spørsmål om det kan regnes som utpressing om noen «truer en overtroisk person med å skade ham ved trolldomskunster hvis han ikke betaler et beløp». Som i tidligere utgaver heter det at man står uten holdepunkter når man skal vurdere om det er rettsstridig å true med noe som «ligger utenfor det muliges verden». Jeg vet imidlertid ikke om det er nødvendig å operere med et slikt tilleggsvilkår om at trusselen må gjelde noe som (etter dommerens syn) er mulig.

Det utelukker ikke rettsstrid om man truer med noe som objektivt sett er umulig av grunner som offeret ikke kjenner til. For eksempel truer man med å fortelle offerets arvetante om en hemmelig last som vil medføre at offeret gjøres arveløs, uten å fortelle offeret at tanten allerede kjenner til det hele. Da er det vanskelig å forstå hvorfor en trussel om atferd som ville være rettsstridig hvis den lot seg gjennomføre, ikke skal rammes som utpressing. Kommer først en slik sak til myndighetenes kunnskap, kan det virke som spott til skade for offeret om saken henlegges fordi slikt «ligger utenfor det muliges verden».

6. Bedrageri

Forfatteren fremholder (s. 390) at den som bedrar en annen for illegal narkotika (§ 270), ikke kan sies å ha utsatt den andre for «tap eller fare for tap». Stoffet har ingen legal verdi for den bedratte. Jeg er enig i dét, selv om et slikt bedrageri kan skape et faktisk – og følbart – tap for den som skal selge narkotika på vegne av en annen og ikke kan levere noen salgssum til oppdragsgiveren.

På s. 396 flg. beskriver forfatteren reglene om skattesvik, som subsumeres under ligningslovens regler. Det er praktisk nyttig når han viser til den betydning Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har for reglene om straff og tilleggsskatt. Om forholdet til reglene om gjentatt straffeforfølgning etter EMKs syvende tilleggsprotokoll artikkel 4 (P7-4) skriver forfatteren (s. 397):

«EMK protokoll 7 artikkel 4 oppstiller et forbud mot dobbeltstraff, og i denne autonome betydningen av begrepet har Høyesterett slått fast at tilleggsskatt er straff. En skattyter kan således ikke først straffes (ved dom eller forelegg) og deretter ilegges tilleggsskatt av ligningsmyndighetene for det samme forhold, eller motsatt. Se Rt. 2000 s. 996 (60 % tilleggsskatt), Rt. 2002 s. 509 (30 % tilleggsskatt) og Rt. 2003 s. 1376 (tilleggsmerverdiavgift).»

Denne gjengivelsen er ikke helt dekkende for Høyesteretts praksis. I Rt. 2000 s. 996 avgjorde Høyesterett i plenum at forhøyet tilleggsskatt på 60 % var å betrakte som straff etter EMK artikkel 6, mens det først var i plenumssakene i Rt. 2002 s. 497 og s. 557 at Høyesterett avgjorde at forhøyet tilleggsskatt sperret for straffeforfølgning (og omvendt). I Rt. 2002 s. 509 ble det avgjort at 30 % tilleggsskatt var straff etter EMK artikkel 6, men dét er ikke tilstrekkelig til at saken skal avvises etter P7-4. I så fall må flere andre vilkår også være oppfylt. I Rt. 2006 s. 1409 avgjorde Høyesterett – også i plenum – at ligningsmyndighetenes ileggelse av vanlig tilleggsskatt på 30 % (etter ligningsloven § 10-2 nr. 2 jf. § 10-4 nr. 1 første punktum) rettslig sett ikke dreide seg om samme forhold («offence») som en sak om straff etter ligningsloven § 12-2. Straffesaken mot skattyteren kunne derfor fremmes til tross for at han hadde fått vanlig tilleggsskatt for de samme faktiske forhold.8 – Om denne tolkingen av begrepet «samme forhold» vil bli den samme etter EMDs storkammeravgjørelse av 10. februar 2009 i saken Zolotukhin mot Russland,9 fører det for langt å gå inn på her.

7. Utroskap og korrupsjon

I kapittel 49 behandles utroskap (straffeloven §§ 275 og 276). Et typisk eksempel på en handling som i utgangspunktet ville dekkes av straffebudet, er at en tillitsmann eller funksjonær som forhandler på prinsipalens vegne, lar seg bestikke av motparten for å gi denne bedre vilkår. Som forfatteren fremhever (s. 412), følger det nå av straffeloven § 276 a jf. § 275 siste ledd at et forhold som bedømmes som korrupsjon, ikke skal bedømmes som utroskap. Enkelte av eksemplene på «utroskap mot vederlag» som nevnes videre i kapitlet, er likevel beholdt uforandret fra tidligere utgaver, til tross for at disse forholdene nå altså må anses som korrupsjon etter § 276 a.10

I kapittel 50 gjennomgås de nye reglene om korrupsjon. Forfatteren gir en god oversikt over et viktig og praktisk emne, som er kommet til etter at forrige utgave ble utgitt. (Etter at boken ble trykket i første opplag, avsa Høyesterett i Rt. 2008 s. 1473 en prinsipiell dom om straffenivået ved korrupsjon.)

Forfatteren påpeker at kriteriet «stilling, verv eller oppdrag» er vidt, og at også en kontormedarbeider i prinsippet omfattes – «men praktisk tenkelig er det knapt med straffeforfølgning i et slikt tilfelle» (s. 421). Jeg er ikke så sikker på dét. Hvis man bestikker en kontormedarbeider hos en konkurrent til å skaffe konfidensiell informasjon, er det neppe unaturlig å anvende korrupsjonsbestemmelsen mot begge.

Som forfatteren fremholder (s. 424), kreves det ikke at ytelsen er gitt for å påvirke mottakerens beslutning i en sak, eller få ham til å utsette saken. Etter at boken kom ut, er dette standpunktet bekreftet av Høyesterett i Rt. 2009 s. 130.

Forfatteren nevner (s. 428) at strafferammen for grov korrupsjon gir adgang til å bruke kommunikasjonskontroll (jf. straffeprosessloven § 216 a). Det er en god hjelp for brukeren at forfatteren viser til slike prosessuelle konsekvenser av reglene.

8. Heleri og hvitvasking11

Etter forrige utgave har vi fått nye regler om «selvvasking» (hvitvasking av eget utbytte). Forfatteren redegjør instruktivt for de spørsmålene den nye bestemmelsen i straffeloven § 317 annet ledd reiser, bl.a. om hvordan man skal trekke grensen mot den opprinnelige, straffbare handlingen. Som forfatteren nevner (s. 485), regnes innspart skatt ved overtredelse av skattelovgivningen som utbytte, jf. Rt. 1997 s. 1637.

Kapitlet gir en god redegjørelse for reglene. På s. 492 (petitavsnittet) nevner forfatteren imidlertid at kjøp av hjemmebrent ikke er straffbart. Dette er ikke lenger riktig; se alkoholloven § 8-2 a.

I et avsluttende underpunkt redegjør forfatteren for regler om meldeplikt m.m. etter hvitvaskingsloven av 20. juni 2003 nr. 41. Redegjørelsen er instruktiv og praktisk rettet. -Etter at boken kom ut, er hvitvaskingsloven av 2003 for øvrig erstattet av lov av 6. mars 2009 nr. 11 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering, som trådte i kraft 15. april 2009.

9. Enkelte oppdateringsspørsmål

På s. 222 gjengis Rt. 1926 s. 291, med opplysningen om at «[a]v veksler skal det betales stempelavgift» (uthevet her). Stempelavgift for veksler ble imidlertid avskaffet ved dokumentavgiftsloven av 1975. Det kan vel også diskuteres hvor praktisk viktig dette eksempelet er i dag.

Om datakriminalitet heter det at enkelte «nye bestemmelser» ble gitt i 1987, og det vises til Straffelovrådets NOU 1985: 31 om datakriminalitet (s. 234). Her finnes det både nyere utredninger og nyere lovbestemmelser.

På s. 268 drøfter forfatteren situasjonen der en fører som mistenkes for promillekjøring, unnviker fra blodprøve. Som forfatteren viser til, har Høyesterett i Rt. 1989 s. 818 fremholdt at det i et slikt tilfelle er tvilsomt hvor langt man kan la usikkerhet om promillens størrelse komme føreren til gode. – Det må fortsatt være et relevant bevismoment at føreren har søkt å unnvike fra blodprøve. Likevel kunne det vært interessant om forfatteren hadde drøftet rekkevidden av avgjørelsen i Rt. 1998 s. 1945. Der avgjorde Høyesterett at prinsippet om at rimelig tvil skal komme siktede til gode, også gjelder for faktum under straffespørsmålet (i den konkrete saken mengden av narkotika).

Forfatteren viser (på s. 344) til skattebetalingsloven av 1952, men den er nå erstattet av lov 17. juni 2005 nr. 67 (som trådte etappevis i kraft 1. januar 2008 og 1. januar 2009).

På s. 352 viser forfatteren til bokens s. 37-38; disse sidetallene er blitt med fra tidligere utgaver og stemmer ikke med sidetallene i den foreliggende boken (se s. 330).

Et eksempel utenfor strafferetten på at boken kunne vært bedre oppdatert, er henvisningen på s. 442 til jordloven av 1955, som er erstattet av den nye jordloven av 12. mai 1995 nr. 23.

10. Oppsummering

Det er nyttig at forfatteren ikke bare redegjør for strafferammene, men også for straffutmålingspraksis – ikke minst om når det kan være grunnlag for å anvende samfunnsstraff. Skal man gå helt ned på detaljplanet, er det fristende å nevne at det for en del lovbrudd, bl.a. enkelte legemsfornærmelser og formuesforbrytelser, er naturlig å vurdere konfliktråd. (Etter at boken kom ut, er riksadvokatens rundskriv av 1993 for øvrig erstattet av rundskriv nr. 4 for 2008.)

Hvor lenge bør juridiske fagbøker oppdateres etter at den opprinnelige opphavsmann er gått bort? Det avhenger dels av hvor mye rettsområdet er endret og hvor lang tid som er gått – og ikke minst av hvor god boken var fra starten av. I tillegg kreves det at den som oppdaterer boken, viser en nennsom – men ikke for forsiktig – hånd.

At Johs. Andenæs’ bøker fortjener å bli holdt ved like, krever ingen nærmere begrunnelse. Bøkene har – med god grunn – formet generasjoner av norske jurister.

Når bøker skal oppdateres etter en periode med mange endringer, er det en utfordrende oppgave å skjære ut nok av det gamle – spesielt når den opprinnelige opphavsmannen er borte, slik at den nye forfatteren ikke kan samrå seg med ham.

De delene av teksten som er nye, er stort sett godt skrevet. De nye kapitlene står godt i stil med det opprinnelige innholdet, og oppdateringene glir umerkelig inn – når de er gjennomført. Der boken kan forbedres ytterligere, er særlig ved det som burde tas ut eller endres på grunn av rettsutviklingen. Noen rene overseelser er nevnt ovenfor. I tillegg nevner jeg at det er utmerket at forfatteren illustrerer drøftelsen med statistikk, men flere steder vises det (fortsatt) til Kriminalstatistikken fra 1993.

Den som kjøper denne boken for å få en oppdatert fremstilling av den spesielle strafferetten inkludert formuesforbrytelsene, får et stykke på vei valuta for pengene. Boken er imidlertid ujevn. Som et veikart over strafferetten gir boken alt i alt en god oversikt, men ikke alle endringer i veinettet er fanget opp. Ved en senere revisjon får vi håpe at de blir det.

Til tross for disse kritiske merknadene: Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene har fortjent et videre liv, og leserne kan fortsatt vende seg til «Andenæs» når de møter rettsspørsmål innen den spesielle strafferett.

Sven Å. Christianson og Pär-Anders Granhag (red.)

Handbok i rättspsykologi

Liber förlag (Stockholm) 2008. 544 sider. ISBN: 978-91-470-5287-5

Anmeldt av lektor Ivar Fahsing, Politihøgskolen (ivar.fahsing@phs.no)

Rettspsykologi (eng. Forensic Psychology) er et vitenskapsområde som gjennom de siste 30 årene har utviklet seg fra enkeltstående eksperiment til et fagfelt som knapt noen aktør innen strafferetten kan velge å overse. Publikasjoner eller tilgang på ekspertise innen dette fagområdet har lenge vært forbeholdt de relativt få som har hatt spesiell interesse, eksklusiv tilgang eller personlige kontakter innen fagmiljøet. Dette faktum er ikke uproblematisk siden utfallet av å kjenne til eller ikke kjenne til forskning på dette området kan få helt avgjørende konsekvenser for utfallet i den enkelte straffesak. Et velkjent eksempel er den såkalte Birgitte-saken fra Karmøy (1998), hvor forsvarerne før lagmannsrettbehandlingen fikk oppnevnt en rettspsykologisk sakkyndig fra England innen politiavhør, en beslutning som vel neppe verken forsvarere, påtalemyndighet eller domstol kunne innse de fulle konsekvenser av. Etterforskningfaget har på sentrale områder nærmest blitt revolusjonert etter dette, både som en direkte følge av Birgitte-saken, Liland-saken og Fritz Moen-saken, men også fordi sentrale institusjoner i norsk politi sørget for å få utdannet dedikerte fagpersoner innen dette fagområde omtrent samtidig. Utviklingen har vist seg å være av stor betydning, fordi den utfordrer det faktagrunnlaget som ligger til grunn for enhver juridisk behandling av en straffesak. Med enkelte unntak, som professor Svein Magnussens bok Vitnepsykologi. Troverdighet og pålitelighet i dagligliv og rettssal (Abstrakt Forlag 2004), er omtrent all forskning på dette området forbeholdt dem som har tid, mulighet og interesse av å lese relativt innviklede engelskspråklige artikler og journaler – det vil si de ganske få. Og nettopp derfor er Handbok i rättspsykologi så viktig.

Boken er redigert av professor Pär-Anders Granhag fra Universitet i Göteborg og professor Sven Christianson fra Universitetet i Stockholm og sammen med de andre bidragsyterne, som alle er meget kjente forskere innen fagfeltet, har de forfattet en lenge etterlengtet håndbok i rettspsykologi. Boken er viktig fordi den dokumenterer hvorfor rettspsykologi utgjør et sentralt kunnskapsfelt for alle profesjonelle aktører i rettsprosessen. Boken gir følgelig et dekkende blide av det gjeldende spennet innen rettspsykologisk forsking. Ofte blir slike fagbøker til dels overfladiske, men på en mesterlig måte har forfatterne av denne boken klart å kombinere oversikt og dybde. I boken bidrar 23 spesialister fra mange land. Det er dette, samt bredden i bokens innhold (ikke begrenset til vitnepsykologi) som hovedsakelig skiller den fra professor Magnussens bok. Derfor plasserer denne boken seg i aller fremste rekke blant lignende verk i verden på dette feltet. Det bør alle skandinaviske aktører glede seg over, og la oss håpe at ingen føler seg for gode, eller for gamle, til å ta inn ny kunnskap. Du, din sak eller din klient kan være den neste som har behov for denne kunnskapen og det bør ingen overse, spesielt ikke de som står som garantister for rettsstaten – domstolene.

Boken dekker følgende hovedtema; 1) Hva er rettspsykologi? 2) Etterforskning, hvordan kan vi bedre forstå offer, vitner og gjerningsmenn? 3) Intervjumetodikk for vitner og mistenkte 4) Bedømming av troverdighet 5) Bevisvurdering og psykologi i domstolen 6) Utredning, dom og behandling.

Boken, eller deler av den, er allerede tatt inn som pensum på de fleste studiene innen etterforskning på Politihøgskolen. Det bør andre aktører glede seg over, respektere og forstå konsekvensene av.

II Bokomtaler

Jon Petter Rui: Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning. Universitetsforlaget (Oslo) 2009. 576 sider. ISBN 978-82-150-1283-4. Fra bokens vaskeseddel:

«`Ne bis in idem’ betyr `ikke to ganger for det samme’. Dette er betegnelsen på et grunnleggende rettsstatsprinsipp: Den som har vært utsatt for en straffeforfølgning som har endt med en endelig avgjørelse kan ikke straffeforfølges på ny for samme straffbare forhold. Boken gir en grundig analyse av de mest sentrale regler som forbyr gjentatt straffeforfølgning og som kan påberopes for norske domstoler. Regelsettene som behandles er straffeprosesslovens rettskraftsregler, forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) Protokoll 7 artikkel 4 og straffeloven § 12a første ledd nr. 3. Sistnevnte bestemmelse inkorporerer Schengenavtalen artikkel 54 i norsk rett, og gir avgjørelser avsagt i Schengenområdet rettskraftsvirkning i Norge.

Sentrale spørsmål som drøftes er hvilke sakstyper og avgjørelsestyper som sperrer for ny forfølgning og hva som utgjør ny forfølgning etter de tre regelsettene. Det gjøres videre en inngående analyse av hva som skal anses som samme straffbare forhold. I en egen del gjøres det rede for hvilken betydning EMK Protokoll 7 artikkel 4 har for forvaltningens virksomhet. I tillegg behandles Sanksjonsutvalgets forslag til lovfesting av et forbud mot gjentatt forfølgning i ny forvaltningslov § 52 samt utvalgets forslag til overgang fra dagens tosporede forfølgningssystem til et ensporet forfølgningssystem. Boken inneholder også rettspolitiske vurderinger av reglene.

Boken henvender seg til advokater, dommere og jurister i forvaltningen som arbeider innen fagområder hvor dobbelforfølgningsproblematikken kan være aktuell.»

Johs. Andenæs: Norsk straffeprosess. 4. utgave ved Tor-Geir Myhrer. Universitetsforlaget (Oslo) 2009. 656 sider. ISBN: 978-82-150-1154-7. Fra bokens vaskeseddel:

«Johs. Andenes’ bøker `Straffeprosess I og II’ har lenge vært et standardverk innen norsk straffeprosess. Bøkene er nå slått sammen til én bok, og har blitt revidert og oppdatert av Tor-Geir Myhrer.

Straffeprosessen omfatter reglene for hvordan straffbare handlinger skal etterforskes og hvordan saker om straff skal behandles. Boken gir en oversikt over de hovedtankene som norsk straffeprosess bygger på, og beskriver hvordan systemet fungerer i praksis. Sentralt i fremstillingen står blant annet reglene om bevis, tiltalespørsmålene, anvendelsen av rettsmidler og reglene om anke.

Fjerde utgave av `Straffeprosess’ er oppdatert med de betydelige endringene som har skjedd på straffeprosessens område de siste årene. Boken blir regnet som et standardverk i straffeprosess.

Boken har vært i bruk som lærebok for juridiske studenter siden den første gang utkom i 1984. Den er også et viktig verktøy for alle praktiserende jurister som arbeider med straffeprosess.»

III Oversikt over noen utenlandske publikasjoner

  • Lena Ebervall: Advokatetik i brottmål – en handbok. Thomson Reuters (Stockholm) 2008. 214 sider. ISBN 978-91-7610-285-5.

  • David Harris, Michael O’Boyle, Edward Bates og Carla Buckley: Harris, O’Boyle & Warbrick. Law of the European Convention on Human Rights. 2. utgave. Oxford University Press (Oxford) 2009. 914 sider. ISBN 978-04-069-0594-9.

  • Lars Heuman, Madeleine Leijonhufvud og Annika Norée (red.): Festskrift til Suzanne Wennberg. Norstedts Juridik (Stockholm) 2009. 560 sider. ISBN 978-91-390-1330-3. Med følgende artikler:

  • Kjell V. Andorsen: Fellesskapsforbrytelse og konkurrens.

  • Petter Asp: Anteckningar i anslutning till ett avgörande angående (författningsenlig?) kriminalisering av syskonsamlag.

  • Christian Diesen: Rättshaveristsyndromet.

  • Dan Frände: Mot ett enhetlig nordisk brottsbegrepp?

  • Vagn Greve: Hvornår er bigami straffbart?

  • Lars Heuman: Får gärningsbeskrivningar tolkas med varierande metoder?

  • Lena Holmqvist: Tvångsäktenskap och integritetskränkning.

  • Nils Jareborg: Begreppet frihet.

  • Raimo Lahti: Åklagaren som kriminalpolitisk och etisk aktör.

  • Madeleine Leijonhufvud: Reasonable doubt for a reasonable fee! Försvararrollen i förändring?

  • Gustaf Lindencrona: Fakulteternas ställning i universitetsorganisationen.

  • Stafan Lindskog: Redovisningsmedel, sakrättslig identitet och några straffrättsliga randanmärkningar.

  • Göran Millqvist: Redovisningsskyldighet i senare rättspraxis. En skyldighet med komplikationer.

  • Alvar Nelson: Lagkommittén och den allmänna lagen.

  • Annika Norée: Från befallning till batong.

  • Nils Rekke: En fråga om målsägandens kostnadsansvar för åklagerens missbedömningar.

  • Daniel Severinsson: Försök till narkotikabrott: Hur långt sträcker sig det straffbara området?

  • Catharina Sitte-Durling: Barna dråp – voffor gör di på detta viset?

  • Eva Stenborre: Återfallsprognoser i vissa fall, men inte i alla.

  • Asbjørn Strandbakken: Halliken som ble menneskehandler – en vurdering av strl. § 224.

  • Malin Thunberg Schunke: En kodifiering av tillräckliga rättssäkkerhetsgarantier för misstänkta och tilltalade – krav för ett fortsatt samarbete i brottmål inom EU?

  • Per Ole Träskman: Sexuella och andra (farliga) förbindelser samt försök därtill. Legalitetsprincipen och köp av sexuell tjänst.

  • Magnus Ulväng: Through the Looking-Glass – behövs en ny påföljdsreform?

  • Terttu Ultiainen: Sexualbrott och sinnestillstånd – i Finland.

  • Jørn Vestergaard: The International Criminal Court: status 1998-2008.

  • Wiweka Warnling-Nerep: Sanktionsavgifter: Sanktioner i gränslandet mellan straffrätt och förvaltningsrätt.

  • Fredrik Wersäll: Bestraffande av brottslig vilja – något om förberedelsesbrottets konstruktion.

  • Christoffer Wong: Dubbelt straffbarhet i svensk straff- och straffprocessrätt.

  • Jack Ågren: Trafiktjänstemäns befogenheter vid fall av bedrägligt beteende och spärrforcering.

  • Helén Örnemark Hansen: Tatueringars betydelse – en studie av kriterierna för omvandling av livstidsstraff.

  • Paul Hynes, Nathaniel Rudolf og Richard Furlong: International Money Laundering and Terrioist Financing: A UK Perspective. Sweet & Maxwell (London) 2008. 1385 sider. ISBN 978-18-470-3133-4.

  • Peter Vedel Kessing: Terrorbekæmpelse og menneskeret – med særlig fokus på retten til ikke at blive udsat for vilkårlig frihedsberøvelse og tortur, umenneskelig eller nedværdigende behandling. Jurist- og Økonomforbundets Forlag (København) 2009. 692 sider. ISBN 978-87-574-1978-8.

  • Gunnel Lindberg: Straffprocessuella tvångsmedel. 2. utgave. Thomson Reuters (Stockholm) 2009. 844 sider. ISBN 978-91-7610-289-3.

  • Lasse Lund Madsen: Strafbar medvirken i erhvervsforhold. Thomson Reuters (København) 2009. 476 sider. ISBN 978-87-619-2255-7

  • Per E. Samuelson: Att förhöra ett vittne – en handbok i förhörsteknik. 3. utgave. Thomson Reuters (Stockholm) 2008. Ca 230 sider. ISBN 978-91-7610-284-8.

  • Malin Sjöstrand: Smugglingsbrott som ekonomisk och organiserad brottslighet. Rättspolitik – rättsregler – rättstillämpning. Santèrus Förlag (Stockholm) 2009. 402 sider. ISBN 978-91-7359-028-0.

IV Nytt forskningsprosjekt

Forskningsprosjektet Criminal Law Theory – A New Norwegian Approach startet opp ved Det juridiske fakultet i Bergen i februar 2009. Formålet med prosjektet er å flytte tyngdepunktet i norsk strafferettsvitenskap i en mer teoretisk retning. Prosjektet skal pågå i tre år, og er finansiert av Bergen forskningsstiftelse, Universitetet i Bergen og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

Lederen for prosjektet er Jørn RT Jacobsen. Han skal forske på strafferettens alminnelig del og dens struktur. Prosjektet består av ytterligere to stillinger som post.doc. Den ene stillingen innehas av Linda Gröning. Hun skal forske på internasjonaliseringen av strafferetten og dens konsekvenser for systemet i strafferetten. Den andre stillingen ventes besatt i løpet av våren 2009.

Prosjektets hjemmeside: http://www.uib.no/jur/forskning/eksterntfinansierte-prosjekter/criminal-law-theory-a-new-norwegian-approach.