– Om utpeking av gjerningsmenn1

Nordamerikanske studier viser at feilaktig vitneidentifikasjon er den hyppigste årsaken til at uskyldige mennesker dømmes for forbrytelser de ikke har begått.23 Nærmere analyser viser at etterforskningsmetoden har produsert flere villedende bevis enn øvrige, umiddelbare4 årsaker til sammen.5 Det tallmessige grunnlaget av tilsvarende saker i Norge er heldigvis så begrenset at liknende analyser ville hatt begrenset verdi. En ny dom fra 2008 i Oslo tingrett6 viser imidlertid at uskyldige mennesker plukkes ut og dømmes, også i Norge. Videre viser dommen at den vitnepsykologiske forskningen på området er relevant for alle som er opptatt av rettssikkerhet.

1. Grefsen-saken. Politiets etterforskning

I august 2002 ble en kvinnelig jogger forfulgt og overfalt ved Grefsenkollen i Oslo. Med en kniv mot strupen ble kvinnen truet ca. 40 meter inn i skogen og voldtatt. Delvis naken klarte fornærmede etter hvert å flykte. Hun løp hjem, dusjet og ringte politiet, som rykket ut og avsperret åstedet. I sin første forklaring til politiets etterforskere, avgitt ca. 4 timer etter hendelsen, gav fornærmede følgende beskrivelse av gjerningsmannen:

«Gjerningsmannen: Mann, ca. 45 år, ca. 180 cm. høy, litt kraftig kroppsbygning, og noe mage. Mørkebrunt tynt kort hår, med noe gråstenkt, tynt oppå fremparten av hodet med viker. Meget dårlige tenner, kan muligens mangle noen tenner i undermunnen.

Særkjenne: Ikke helt mørk i huden, kan muligens være sydeuropeer, tyrker utseende (?), snakket gebrokkent norsk, og sa at han hadde bodd i Norge i 10 år.»

Ut fra beskrivelsen ovenfor ble det laget to fantomtegninger av overfallsmannen. Figur 1 viser gjerningsmannen i helfigur og profil.

Tegningene ble publisert i media og genererte flere tips, blant annet at tegningene lignet en navngitt mann. Til Aftenposten7 uttalte en av tipserne at «tegningen er nesten som et fotografi av mannen».

Mannen, en tidligere ustraffet familiefar med bosnisk etnisk opprinnelse, ble oppsøkt av politiet og avga forklaring. Under avhøret benektet han enhver befatning med saken. Han lot seg avfotografere og samtykket til at fotografiet kunne brukes i en vitnekonfrontasjon for å avkrefte mistanken mot ham.

Figur 1: Fantomtegninger av gjerningsmannen fra Grefsen, publisert i flere aviser.

Fotokonfrontasjonen: Syv uker etter hendelsen arrangerte politiet en fotokonfrontasjon med fornærmede. Fotokonfrontasjonen ble gjennomført i tråd med Riksadvokatens rundskriv av 1933, oppdatert med vedlegg fra Kriminalpolitisentralen fra 1973. Med ett unntak (som vi kommer tilbake til i artikkelens avsluttende del) mener vi videre at fotokonfrontasjonen ble gjennomført i tråd med de overordnede prinsippene for vitnekonfrontasjoner, jf. påtaleinstruksens § 8-6 fjerde ledd. Fotografiet av mistenkte ble redigert inn i en fotomontasje. Foruten mistenkte besto fotomontasjen av ni like bilder av menn av tilsvarende alder, etnisk bakgrunn og omtrent samme utseende for øvrig, jf. riksadvokatens rundskriv.8 Alle ble rutinemessig plukket ut fra politiets fotoregister. Fotomontasjen ble fremvist simultant, det vil si at fornærmede fikk se alle bildene samtidig. I politiets rapport9 om fotokonfrontasjon står det skrevet:

«Fornærmede sa fort at hun kjente igjen personen på bilde nr. 2 som mulig gjerningsmann. Hun forklarte at han lignet veldig mye og at ingen av de andre bildene lignet. På spørsmål om hva som lignet på bilde nr. 2, svarte hun at det var alt. Det var håret, munn, øyenbryn og nese. Hun sa videre at hun ikke kunne være 100 prosent sikker, men at han var veldig lik og mente at det kunne være gjerningsmannen.»

Tre dager etter fotokonfrontasjonen skrev fornærmedes bistandsadvokat et brev til politiet. Av brevet fremgår det blant annet at

«[fornærmede] forteller at hun har vært til fotokonfrontasjon. Hun anmoder om at det blir gjennomført en personkonfrontasjon da dette i større grad vil bidra til å fastslå om hun kjenner igjen/kan utelukke at vedkommende er rett gjerningsperson. Jeg viser til Riksadvokatens retningslinjer om slike konfrontasjoner.»

Etter et purrebrev fra bistandsadvokaten besluttet politiet å etterkomme fornærmedes ønske. Oslo Politidistrikt valgte å leie inn en pensjonert avdelingssjef til å lede personkonfrontasjonen.10 Det er ingen spor i saksdokumentene som antyder at politiets etterforskere forsto at de nå, med påtrykk fra bistandsadvokaten, var i ferd med å begå en alvorlig justisfeil.

Personkonfrontasjonen: Tre uker etter fotokonfrontasjonen ble mistenkte stilt opp sammen med tre politimenn og tre tolker i en parade på syv. Av politirapportene fremgår det at fornærmedes subjektive sikkerhet forsterket seg:

«Vitnet er helt sikker på at nr. X er gjerningsmannen. Hun sier: alt stemte, kroppen, håret, ansiktet, øynene, nesen og munnen … Med en gang hun så paraden så hun at gjerningsmannen var nr. X. Da han kom enda nærmere, var hun helt sikker på at det var han og pulsen hennes ble svært høy. Hun legger til at hun kjente igjen kroppen og kroppsholdningen. Med det mener hun at han var `fremoverlutet’ og hadde `krumme skuldre’.

[…] Hun sier videre at det ikke er noen andre enn nr. X som kan være gjerningsmannen.»

Figur 2: Personkonfrontasjonen. Sladdet bilde fra illustrasjonsmappen, fremvist i tre rettssaker.

Figur 2 er en sladdet versjon av et bilde fra personkonfrontasjonen. Bildet ble lagt inn i et dokument som fulgte saken (illustrasjonsmappe). Er det mulig å se hvem som er politi, tolk og den siktede?

Forhåpentligvis ikke, men da rettspsykologen Sven-Åke Christianson dro til USA med videokonfrontasjonen der Lisbet Palme plukket ut Christer Petterson, demonstrerte Christianson identifiseringsbevisets sårbarhet.11 Forsøkspersonene i USA ante ikke hvem Christer Petterson var, men ble like fullt bedt om å plukke ut den personen de trodde hadde drept den svenske statsministeren (på tilsvarende måte som du ovenfor ble bedt om å plukke ut den mistenkte i Grefsen-saken). Av forsøkspersonene i gruppe 1, som ikke fikk noe tilleggsinformasjon, ble Petterson plukket ut på sjansenivå. Med andre ord, figurantene (også her politimenn) ble plukket ut like hyppig som mistenkte. Svensk politi hadde (ved første øyekast) satt sammen en pålitelig identifiseringstest, uten slagside mot den mistenkte. Av forsøkspersonene i gruppe 4, som fikk vesentlig deler av den informasjonen som hadde versert i media før Lisbeth Palme identifiserte Petterson,12 plukket derimot tre av fire forsøkspersoner (74 %) ut Christer Petterson. Den svenske studien illustrerer hvordan ekstern informasjon kan påvirke påliteligheten av vitnebeviset. Som påpekt av grunnleggeren av The Innocence Project: En liten feil, bevisst eller ubevisst, kan lede ut i en feilidentifisering.13 Uten sammenlikning for øvrig, men allikevel interessant: Ta en ny titt på bilde i figur 2 og tenk på at politiets konfrontasjonsleder gir instruksjoner til alle i paraden om hvor figurantene skal stå, gå, opptre osv. Kan du se hvem som, kanskje fordi han er mer nervøs enn de øvrige, ikke har fulgt politiets instruksjoner?

Tilbake til Grefsen-saken og hvordan straffesakskjedens øvrige aktører vurderte beviset. Etter hintet ovenfor er det ikke vanskelig å se hvem som holdt hendene på ryggen, mens politi og tolker lot dem henge ned langs siden. Dette burde straffesakskjedens aktører også reagert på, men de så det tydeligvis ikke. Ingen gjorde dem oppmerksom på det. Mer bekymringsfullt, de så heller ikke de øvrige, mer subtile feilene som forplantet seg videre i straffesakskjeden: subtile feil som leseren allerede nå, og definitivt etter vår gjennomgang av teorien, bør kunne diagnostisere før vår sakkyndige vurdering av identifiseringsbeviset i Grefsen-saken presenteres i artikkelens avsluttende del.

1.1 Grefsen-saken. Påtale- og domstolleddet

Påtalevedtak: Foruten fornærmedes identifisering forelå det ingen øvrige bevis mot mistenkte, snarere tvert imot. DNA, sikret fra noen flekker14 i en underbukse for menn innenfor det avsperrede åstedet, stammet ikke fra mistenkte. Statsadvokaten besluttet derfor at saken mot mistenkte måtte henlegges. Fornærmede, som på dette tidspunktet var «100 prosent sikker» på at mistenkte var gjerningsmannen,15 påklaget henleggelsen til riksadvokaten. Etter sin gjennomgang av saken omgjorde riksadvokatembetet statsadvokatens henleggelsesvedtak og tok ut tiltale.

Oslo tingrett (2004): Av dommen fra Oslo tingrett 27. august 2004 fremgår det blant annet at det ikke finnes tekniske bevis i saken, og at rettens bevisvurdering må ta utgangspunkt i fornærmedes forklaring. Videre at:

«Fornærmede har ikke vært i tvil om at tiltalte er rett gjerningsmann. Hennes forklaring er svært troverdig.»

Flertallet, inkludert rettens fagdommer, konkluderte med at det var «hevet over enhver rimelig, forstandig tvil at tiltalte er rett gjerningsmann», og dømte tiltalte for overtredelse av strl. § 192 første og andre ledd og satte straffen til 3 1/2 års fengsel pluss 100 000 kroner i oppreisning til fornærmede. Tiltalte anket.16

Borgarting lagmannsrett: I februar 2005 ble ankeforhandling med lagrette holdt i Borgarting lagmannsrett.17 Av rettsboken fremgår det at aktor i tilknytning til fornærmedes vitneforklaring fremla tegninger av tiltalte i profil og helfigur (figur 1). Riktignok lignet tiltalte på tegningene, men i rettsboken skulle det ha stått at aktor fremla tegninger av gjerningsmannen. Videre fremgår det at aktor, fortsatt i tilknytning til fornærmedes forklaring, fremviste fotomontasjen og illustrasjonsmappen fra personkonfrontasjonen (figur 2). Oss bekjent sto saken i all vesentlighet som den gjorde under tingrettens behandling. Etter å ha hørt fornærmede, tiltalte og 15 vitner, frifant juryen tiltalte.

Drøye to år senere pågrep politiet i Oslo en annen mann, siktet for å ha drept sin kone. Mannens DNA-profil ble rutinemessig sjekket opp mot DNA-registeret over uløste straffesaker. Undersøkelsene viste at mannens DNA var identisk med sporene i underbuksen fra åstedet ved Grefsenkollen. Mannen, også han av baltisk opprinnelse, ble dømt for drapet på sin kone, men nektet enhver befatning med voldtektssaken. I tillegg til DNA-beviset og det faktum at den nye mistenkte også var svært lik tegningene, fant politiet ut at han, i tidsrommet da voldtekten skjedde, var psykiatrisk dagpasient med foreskrevet antidepressiva (med virkestoff Citalopram). Analyser av noen tablettfragmenter som ble funnet og sikret av politiet fra åstedet, avdekket samme virkestoff. Ny tiltale i saken ble tatt ut.

Oslo tingrett (2008):18 I dommen beskrives det samme hendelsesforløpet, men med ny gjerningsmann. Dommen avsluttes med en oppfordring til ansvarlige myndigheter:

«Når det gjelder [fornærmedes] tidligere sikkerhet på at [tiltalte nr. 1] var gjerningsmannen, skal kort bemerkes at fotokonfrontasjonen og særlig personkonfrontasjonen led av betydelige mangler i måten de ble gjennomført på […] Nyere forskning han [den sakkyndige] har fordypet seg i, viser at rutinene for slike konfrontasjoner bør endres.»

Tiltalte ble dømt for voldtekt, og den samlede dommen for voldtekt og drap ble satt til 15 år. Dommen ble ikke anket. Nedenfor vil vi forsøke å forklare, på tilsvarende måte som tingretten fikk det forklart, hvorfor tiltalte nr. 1 ble dømt i Oslo tingrett til 3 1/2 års fengsel for en voldtekt han ikke hadde begått.

Innledningsvis vil vi trekke paralleller til tilsvarende saker fra internasjonale undersøkelser. Deretter vil vi kort redegjøre for noen minnepsykologiske faktorer som påvirker påliteligheten av øyenvitner generelt, før vi belyser de mest sentrale faktorene som knytter seg til vitnekonfrontasjoner spesielt. I artikkelens avsluttende del knytter vi teorien tilbake til Grefsen-saken og norsk straffeprosess. Med bakgrunn i forskningsbaserte anbefalinger foreslår vi i den anledning noen systemendringer som vil kunne heve påliteligheten av fremtidige vitneidentifikasjoner i Norge.

2. Når uskyldige pekes ut

Juni 2000 skrev Jennifer Thompson et innlegg i New York Times med tittelen: «I Was Certain, but I Was Wrong».19 Innlegget refereres hyppig i akademiske tekster fordi teksten gir et enestående innblikk i de problemstillingene som beskrives ovenfor, fra fornærmedes perspektiv. Thompson- og Grefsen-saken har mange fellesnevnere. Begge kvinnene ble voldtatt av overfallsmenn med kniv. Begge hjalp politiet med produksjon av detaljerte fantomtegninger. Begge gjennomgikk to vitnekonfrontasjoner hos politiet: først en fotokonfrontasjon med positiv identifisering, deretter en personkonfrontasjon. Begge kvinnene ble så sikre at domstolene dømte personene de plukket ut, uten øvrige bevis. Thompsons utpekte måtte imidlertid sone 11 år av sin livstidsdom før DNA-teknologien reddet ham.20

Analyser av de første 40 straffesakene som ble omgjort i USA med bakgrunn i nye DNA-analyser, viser at 90 % av de uskyldige var blitt feilaktig utpekt av et eller flere vitner. I sakene som inngikk i dette studiet, hadde de uskyldige sonet til sammen 340 år i fengsel. Fem sonet i påvente av henrettelse.21

The Innocence Project i USA, et uavhengig juridisk organ som ved hjelp av DNA-teknologien arbeider med å få uskyldige mennesker ut av amerikanske fengsler, bekrefter disse funnene. I en analyse av de 130 første domfellelsene som prosjektet fikk omgjort etter nye DNA-analyser, fremsto feilaktige vitneidentifikasjoner igjen som den ledende årsak til de uriktige domfellelsene. Og denne trenden fortsetter. Frem til våren 2009 har 238 uskyldige mennesker fått omgjort sine dommer på bakgrunn av nye DNA-analyser i USA. Deres analyser viser at vitneidentifikasjoner var vesentlige bevis i den feilaktige domfellelsen i ca. 75 % av sakene.22 De kjente sakene utgjør bare en liten brøkdel av problemet. De aller fleste som sitter uskyldig domfelt i USA, har ikke mulighet til å bevise sin uskyld gjennom nye DNA-analyser, primært fordi det ikke eksisterer biologisk materiale i sakene de er dømt for.23

Avsløringene av feilaktige vitneidentifikasjoner med påfølgende uriktige domfellelser har medført at forskere har viet denne etterforskningsmetoden stor oppmerksomhet, spesielt de siste 20 årene. I vitenskapelige studier som har til hensikt å undersøke påliteligheten av vitneidentifikasjoner, blir gjerne deltagerne vitne til en iscenesatt forbrytelse og senere bedt om å forsøke å gjenkjenne gjerningsmannen i en vitnekonfrontasjon. Studiene har demonstrert betydelig varians, både med hensyn til korrekte og feilaktige identifikasjoner. Som påpekt av Wells har forskere oppnådd alt fra bare noen få prosent til over 90 % feilidentifisering i sine undersøkelser.24 Flere undersøkelser har vist at den totale andel korrekte responser fra vitnene typisk ligger rundt 50 %.25 Gjennom matematiske sannsynlighetsberegninger fant Levi at frekvensen av feilaktige vitneidentifikasjoner i reelle kriminalsaker kan være så høy som 25 %.26 Det vil si at en av fire individer som blir plukket ut i en vitnekonfrontasjon og senere dømt, teoretisk sett kan være uskyldig.

Dette tallet stemmer godt overens med funn fra såkalte arkivanalyser, hvor forskerne har undersøkt vitners identifikasjonsprestasjoner i reelle kriminalsaker. På bakgrunn av et betydelig antall vitnekonfrontasjoner gjennomført av britisk og amerikansk politi, viser flere uavhengige undersøkelser at vitner plukker ut en av de personene i konfrontasjonsgruppen som politiet med sikkerhet vet er uskyldige (figuranter) i ca. 20 % av tilfellene.27

3. Bevisverdi

Systematiske undersøkelser dokumenterer altså at uriktige domfellelser forekommer, og i USA er feilaktige vitneidentifikasjoner utvilsomt den variabelen som forårsaker de aller fleste av disse. Like fullt viser en rekke undersøkelser at vitneidentifikasjoner står meget sterkt som bevis i straffesaker.28

I 1996 gjennomførte Elizabeth Loftus et klassisk eksperiment hvor hun demonstrerte nettopp dette. Forsøkspersonene i studien ble bedt om å ta på seg rollen som jurymedlem i en fiktiv drapssak. I den første versjonen av studien fikk jurymedlemmene høre om en rekke indisier mot den tiltalte. Med denne informasjonen tilgjengelig fant 18 % av jurymedlemmene den tiltalte skyldig i drap. I en annen versjon fikk jurymedlemmene i tillegg høre at det fantes et øyevitne til hendelsen, og at dette øyevitnet hadde identifisert den tiltalte som gjerningsmannen. Det viste seg da at hele 72 % av jurymedlemmene fant den tiltalte skyldig. I en tredje versjon dømte overraskende nok 68 % av deltagerne den tiltalte skyldig, til tross for at de samtidig fikk vite at øyenvitnet på grunn av svært dårlig syn åpenbart ikke hadde hatt mulighet til å se gjerningsmannen.29

Undersøkelsene til Loftus demonstrerer at jurymedlemmer i større grad legger vekt på vitneutsagn enn andre former for bevis når de trekker sine slutninger. Videre viser det seg at desto sikrere vitnet er i sitt vitneutsagn, jo større er tiltroen til vitnet og dermed også sjansen for at juryen finner den tiltalte skyldig.30 Som illustrert gjennom Grefsen-saken, og som vist i en mengde studier, eksisterer det imidlertid ingen perfekt sammenheng mellom vitners subjektive sikkerhet og deres pålitelighet som vitner.31 En nordamerikansk spørreundersøkelse dokumenterer i tråd med dette at potensielle jurymedlemmer har begrenset og mangelfull kunnskap omkring faktorer som påvirker hukommelsen generelt, og øyevitners pålitelighet spesielt.32

I en nyere spørreundersøkelse av norske og amerikanske dommere fant Magnussen og medarbeidere at også profesjonelle dommere synes å ha begrensede kunnskaper, og til dels også oppfatninger som motstrider dagens vitenskapelige kunnskap omkring faktorer som påvirker øyevitners pålitelighet.33

4. Feilaktig vitneidentifikasjon: Forskning og teori

Selv om vår episodiske hukommelse inneholder minner fra vårt eget liv, lagres ikke disse minnene, som man intuitivt kan tenke seg, som en film man senere kan spole tilbake og spille av. Episodisk hukommelse er ingen reproduksjon av virkeligheten, men snarere en rekonstruksjon av det som har hendt.34 Rekonstruksjonen er basert på det vi faktisk har opplevd og observert, men er i tillegg også påvirket av flere andre faktorer som kan opptre både ved innkoding, lagring og i gjenhentingsfasen. Disse faktorene kan enten påvirke vår hukommelse kvantitativt ved å føre til utelatelse av informasjon (vi husker mindre), eller kvalitativt ved en fordreining av minnet (vi husker feil).3536

Vår hukommelse er både konstruktiv og påvirkelig. Vi oppfatter verden slik vi tror den er, noe som ikke nødvendigvis er i samsvar med den objektive virkelighet. Vitnepsykologien kan lett gi inntrykk av at menneskers hukommelse stort sett er mangelfull og upålitelig. Det er selvsagt ikke riktig. I det daglige gjør hukommelsen en fremragende jobb. Men i det øyeblikket vi skal vitne i en rettslig kontekst, blir imidlertid hukommelsen vår satt på prøver den primært ikke er designet for, og konsekvensene av hukommelsesfeil kan således bli større og mer alvorlige.37

I løpet av de siste 30 årene er det utført et stort antall studier som har hatt som formål å avdekke hvilke faktorer som påvirker påliteligheten av vitneidentifikasjoner. Selv om det meste av vår kunnskap omkring dette temaet stammer fra denne perioden, kan man allikevel spore forskningstradisjonen så langt tilbake som til begynnelsen av 1900-tallet.38 I sitt klassiske verk On the Witness Stand trakk Hugo Münsterberg (1908) vitners pålitelighet i tvil, og oppfordret rettsvesenet til å erstatte sine intuitive antagelser om vitners pålitelighet med vitenskapelig psykologisk kunnskap. Hans viktige bidrag begrenset seg imidlertid til det å rette søkelyset mot temaet. Det var som nevnt ikke før på slutten av 1970-tallet at forskere for alvor begynte å jakte på mulige årsaker, det vil si å analysere hvorfor feilaktige vitneidentifikasjoner forekommer, og ut ifra dette også forsøke å utvikle mulige løsninger på problemet.39

4.1 Estimat- versus systemvariabler

Et viktig teoretisk bidrag i denne forbindelse har vært Wells’ skille mellom såkalte estimatvariabler og systemvariabler.40 Dette skillet, som vil bli nærmere beskrevet nedenfor, har fungert som en nyttig retningslinje for, og som en god måte å kategorisere den eksisterende forskningen på området.

I henhold til denne inndelingen er det altså to hovedretninger innenfor identifikasjonsforskningen. Den første retningen undersøker variabler som kan påvirke et vitnes nøyaktighet og treffsikkerhet, men som ikke kan kontrolleres av rettssystemet, for eksempel lysforhold, avstand, eksponeringstid, vitnets alder, osv. Dette er variabler som kan manipuleres i forskningsøyemed, men altså ikke i reelle kriminalsaker. Slike variabler burde derfor, ifølge Wells, kalles for estimatvariabler, fordi man i reelle straffesaker kun i etterkant kan estimere deres rolle i et vitneutsagn. Den andre typen identifikasjonsforskning undersøker derimot variabler som er eller potensielt kan være under direkte kontroll av rettssystemet, for eksempel valg av konfrontasjonstype (foto-, video- eller personkonfrontasjon). Ifølge Wells burde disse variablene kalles for systemvariabler, fordi forskning på denne typen variabler har et potensial for å kunne være med på å forandre og forbedre den daglige praksis innenfor rettssystemet. En fullstendig forståelse av de sosiale og kognitive prosessene som påvirker øyevitners pålitelighet, krever imidlertid kunnskap og forskning innenfor begge disse retningene. Vitenskapelig kunnskap om estimatvariabler hjelper oss til å forstå hvorfor feilaktige vitneutsagn og -identifikasjoner kan forekomme. Kunnskap om systemvariabler kan derimot være med på å øke nøyaktigheten av vitneutsagnene, og således redusere sjansen for at feilaktige identifikasjoner forekommer i det hele tatt. Forskning på estimatvariabler er med andre ord primært av teoretisk interesse, mens systemvariabler knyttes tettere til gjennomføringen av vitneidentifikasjonene og utleder således mer praktiske implikasjoner.

4.2 Estimatvariabler

Et illustrerende eksempel på en estimatvariabel er lysforholdene under den aktuelle hendelsen, det vil si hvor godt vitnet fikk se den aktuelle personen. Et annet eksempel er eksponeringstiden, det vil si hvor lenge vitnet fikk se den aktuelle personen.41 Begge disse eksemplene er variabler som kan knyttes direkte til den observerte hendelsen. I tråd med vår intuisjon har forskning dokumentert at bedre lysforhold og lenger eksponeringstid gir mer pålitelige prestasjoner enn korte observasjoner under dunkle forhold. Estimatvariabler kan imidlertid også være knyttet til vitnet eller til den mistenkte. Et eksempel på en estimatvariabel knyttet til vitnet, er vitnets alder. Forskning viser tydelig at små barn og eldre individer gjør flere feilidentifikasjoner enn hva unge voksne gjør, spesielt hvis målpersonen (gjerningsmannen) ikke er til stede i konfrontasjonsgruppen.42 I tillegg viser det seg at barn kan være svært suggestible, og således også lettere å påvirke enn hva unge voksne er.43

Den kanskje mest undersøkte estimatvariabelen, som fungerer både som et kjennetegn ved vitnet og hos den mistenkte, er individenes etniske opprinnelse. Det er ikke slik at individer med en bestemt etnisk bakgrunn kan vise til bedre prestasjoner enn andre, men en rekke studier over en 35-årsperiode viser at det er vanskeligere for oss mennesker å identifisere individer med en annen etnisk opprinnelse enn vår egen.44 Videre demonstrerer en nyere svensk undersøkelse, hvor deltagerne var vitner til en voldsepisode, at vitner har en tendens til å oppfatte den kriminelle handlingen som grovere og mer klanderverdig dersom gjerningsmannen er av en annen etnisk opprinnelse enn dem selv.45 Dette fenomenet, ofte kalt den kryssetniske effekten, viser seg både hos voksne og hos barn,46 er gyldig på tvers av en rekke etniske grupper,47 og refererer altså til den interaksjonen man finner mellom vitnets og den mistenktes etniske bakgrunn.

Studier tyder imidlertid på at den kyssetniske effekten påvirkes av sosial kontakt mellom gruppene. En undersøkelse fra USA kom frem til at hvite individer som fulgte ivrig med på basketball, hvor majoriteten av spillerne er av afrikansk opprinnelse, viste mindre kryssetnisk effekt enn de som ikke var interessert i denne sporten. Videre viser flere studier at barn og unge oppvokst i integrerte nabolag har lettere for å gjenkjenne ansikter fra en annen etnisk gruppe enn de som er oppvokst i segregerte nabolag. Også individer som selv rapporterer at de har hatt mye sosial kontakt med individer fra andre etniske grupper, har vist seg å prestere bedre enn de som rapporterer lav sosial kontakt.48

4.3 Systemvariabler

Som tidligere nevnt er systemvariabler (valg av konfrontasjonstype osv.) de variabler som kan påvirke nøyaktigheten av vitneidentifikasjoner, og som er eller potensielt kan være under direkte kontroll av rettssystemet.49 Før vi går nærmere inn på beskrivelsen av disse, kan det imidlertid være relevant å trekke en parallell til generell psykologisk forskningstradisjon.

Et vitenskapelig eksperiment utføres gjerne for å teste en spesifikk hypotese. For at resultatene skal være informative, må man sørge for at eksperimentet er riktig designet, variablene godt operasjonalisert og prosedyren godt kontrollert, dette for å kunne eliminere alternative fortolkninger av resultatene. I vitenskapelig forskning antar man altså at validiteten av et oppnådd resultat er avhengig av de metoder man har benyttet seg av. Denne antagelsen kan man direkte overføre til identifikasjonssituasjonen.50 Som i vitenskapelig forskning starter politiets etterforskere gjerne med en hypotese (at den mistenkte er den faktiske gjerningsmannen), utarbeider et design for å teste denne hypotesen (plasserer den mistenkte blant en rekke figuranter), gjennomfører en bestemt prosedyre (instruerer vitnet og presenterer konfrontasjonsgruppen), observerer og registrerer data (vitnets atferd og beslutning), for så å tolke resultatene opp mot den originale hypotesen (om den mistenkte er den faktiske gjerningsmannen). Ut ifra dette er det rimelig å anta at alle de faktorer som kan forårsake misledende resultater i et vitenskapelig eksperiment, også kan gjøre seg gjeldende i identifikasjonssituasjonen. Systemvariablene kan altså sammenliknes med potensielle metodefeil innenfor vitenskapelig forskning, og i all hovedsak dreier det seg om de prosedurale utfordringene rundt det å skulle sette sammen, presentere og gjennomføre en vitnekonfrontasjon.51

4.3.1 Ulike konfrontasjonsmetoder. Foto-, video- eller personkonfrontasjon

Valg av presentasjonsmetode er ansett som en systemvariabel. Ulike land har ulik praksis, både med hensyn til gjennomføring og foretrukket presentasjonsmetode.52535455,,, Generelt kan man si at en vitnekonfrontasjon er en form for gjenkjenningstest som har til hensikt å teste et vitnes evne til å identifisere en person de har sett ved en tidligere anledning. Hensikten med konfrontasjonen er at den skyldige eventuelt skal identifiseres, eller at en uskyldig fris fra mistanke.56 Med dette som formål har de fleste land inntil nylig i all hovedsak benyttet seg av enten personkonfrontasjon og/eller fotokonfrontasjon.57

I en tradisjonell personkonfrontasjon blir mistenkte gjerne plassert i et rom med enveisspeil sammen med en gruppe andre personer (figuranter). I henhold til Riksadvokatens rundskriv fra 1933 skal

«[…] den siktede/mistenkte framstilles sammen med fra 5-8 personer av omtrent samme alder, høyde, og utseende forøvrig i en identifikasjonsparade. Deltagerne skal være kledd så likt som mulig, og helst noenlunde slik som den ukjente (gjerningsmannen) var da han ble iakttatt».

I England er det påkrevd at personkonfrontasjonen består av minst 8 figuranter i tillegg til den mistenkte. I Sverige skal en personkonfrontasjon bestå av 6-10 figuranter i tillegg til den mistenkte. I USA er det derimot kun 4 figuranter som er påkrevd i en personkonfrontasjon. Figurantene kan bli bedt om å bevege seg ved for eksempel å gå eller snu seg rundt, eller de kan bli bedt om å snakke, alt etter som hva vitnet måtte ønske. Vitnet står på den andre siden av enveisspeilet, og blir bedt om å si ifra om han eller hun gjenkjenner noen av personene i konfrontasjonsgruppen.58

En tradisjonell fotokonfrontasjon består av et sett med portrettbilder som viser mistenkte og de andre figurantene forfra og i profil. Bildene blir gjerne satt sammen til en fotomontasje, slik at alle bildene blir vist samtidig (simultant) til vitnet. Ifølge Riksadvokatens rundskriv skal fotokonfrontasjonen bestå av «minst 10 fotografier av personer i samme aldersgruppe og mest mulig like av utseende for øvrig». I England er det påkrevd at man viser 12 bilder i en fotokonfrontasjon, i Sverige krever de bilder av 6-10 figuranter i tillegg til den mistenkte, mens man i USA kun krever 5 figuranter per konfrontasjonsgruppe. Vitnet blir bedt om å studere bildene nøye og se om det gjenkjenner noen av personene som gjerningsmannen.59

Personkonfrontasjon sies å bli foretrukket fremfor bruk av fotografier, dette fordi de er mer virkelighetsnære og av den grunn antas å produsere mer nøyaktige identifikasjonsbedømmelser, og således står sterkere som bevis i en eventuell rettssak senere.60 I praksis viser det seg imidlertid at politiet som regel benytter foto- fremfor personkonfrontasjon.61 Årsaken til dette er trolig av rent praktiske hensyn.62 Å sette sammen og administrere en personkonfrontasjon er både ressurs- og tidkrevende. Det tar tid å finne frem til personer som både er villige til å stille opp som figuranter, og som i tillegg likner den mistenkte i saken. Det kan også være vanskelig for et vitne å møte opp der hvor personkonfrontasjonen finner sted, og man har ellers liten kontroll over målpersonens (og figurantenes) atferd under en personkonfrontasjon. Man kan for eksempel tenke seg at den mistenkte, selv om vedkommende er uskyldig, er i en annen sinnstilstand enn figurantene. I motsetning til den mistenkte har jo ikke figurantene noe å tape på å være med på konfrontasjonen. De kan derfor fremstå som tryggere og roligere i sin atferd enn hva den mistenkte gjør (vi minner i denne anledning på bilde av personkonfrontasjonen i Grefsen-saken, figur 2). Det kan tenkes at usikre vitner kan oppfatte denne subtile forskjellen i ikke-verbal atferd, og dermed plukke ut den mistenkte på bakgrunn av denne misvisende informasjonen. I den vitnepsykologiske litteraturen påpekes det videre at det for enkelte vitner vil fremstå som mer psykisk belastende å delta i en personkonfrontasjon enn en fotokonfrontasjon.63

Bruk av fotokonfrontasjon gjør det enklere å møte disse potensielle utfordringene. Alle som blir arrestert og brakt inn på en politistasjon, blir som regel fotografert, og disse bildene kan således benyttes ved en senere fotokonfrontasjon. Det betyr at man har et stort og allerede eksisterende lager av fotografier å velge figuranter ut ifra. En fotokonfrontasjon er i tillegg også transportabel og i større grad kontrollerbar.

Videokonfrontasjonen er et relativt nytt alternativ til disse to konfrontasjonstypene. Ved en slik konfrontasjonstype får vitnet se et visst antall videoklipp som viser målpersonen og figurantene i bevegelse. Hvert videoklipp viser kun én person av gangen, men videoklippene skal ellers være så like som mulig med hensyn til for eksempel hvilke bevegelser som utføres. På bakgrunn av en generell beskrivelse av den mistenkte kan man raskt hente frem videoklipp fra en database som matcher denne beskrivelsen, og således sette sammen en konfrontasjonsgruppe.

Videokonfrontasjon har mange av de praktiske fordelene man finner ved en fotokonfrontasjon. Samtidig kan man også tenke seg at de intuitive fordelene ved personkonfrontasjonen vil gjøre seg gjeldende.6465 Metoden er tids- og ressursbesparende som en fotokonfrontasjon, den er antagelig mindre angstfremkallende enn en personkonfrontasjon, samtidig som den igjen er mer virkelighetsnær sammenliknet med bruk av fotografier.

Videokonfrontasjon har i de senere årene blitt tatt i bruk i blant annet Storbritannia.66 En undersøkelse viste nemlig at 50 % av personkonfrontasjonene ble avlyst før de i det hele tatt ble vist til vitnene nettopp på grunn av utfordringene beskrevet ovenfor.67 Politiet fikk ofte problemer med å finne personer som var villige til å stille opp som figuranter, og likedan å få vitnene til å møte opp til konfrontasjonen. I tillegg tok det ofte lang tid å få i stand en personkonfrontasjon. Med dette som bakgrunn utviklet de derfor videokonfrontasjonen som et forsøk på å bøte på disse problemene. En studie utført av Pike og medarbeidere i 2000 demonstrerer at forsøket har vært vellykket. Etter innføringen av videokonfrontasjoner sank avlysningsprosenten fra 50 til 5 %.68

Undersøkelser tyder også på at videokonfrontasjon er mer rettferdig mot den mistenkte enn hva den tradisjonelle personkonfrontasjonen er. Valentine og Heaton lot 216 tilfeldige personer (såkalte falske vitner) studere enten en personkonfrontasjon eller en videokonfrontasjon, og deretter plukke ut den de trodde var den mistenkte på bakgrunn av en generell beskrivelse av vedkommende. Disse personene hadde ikke sett den mistenkte tidligere. I en fullstendig rettferdig konfrontasjon ville den mistenkte derfor bli plukket ut ved ren tilfeldighet av 11 % av de falske vitnene. Det viste seg imidlertid at de falske vitnene plukket ut den mistenkte i 25 % av tilfellene ved personkonfrontasjon, mens dette kun skjedde i 15 % av tilfellene ved videokonfrontasjon. Denne forskjellen var statistisk signifikant, og som påpekt ovenfor kan en mulig forklaring være at den mistenktes atferd har skilt seg ut fra de andre figurantene under personkonfrontasjonen.69 Likeså kan den økte tilgjengeligheten av mulige figuranter ved bruk av videokonfrontasjonsmetoden ha vært med på å øke rettferdigheten og således reliabiliteten til vitnekonfrontasjonsbeviset. Videokonfrontasjon har ved senere undersøkelse også vist seg å være like rettferdig både ved etnisk europeiske og etnisk ikke-vestlige konfrontasjonsgrupper.70 I dag gjennomføres nær sagt alle vitnekonfrontasjoner i Storbritannia med video.71

4.3.2 Sammenlikning av ulike konfrontasjonsmetoder

Vi vet relativt lite om hvordan de ulike konfrontasjonsmetodene (person- foto- eller videokonfrontasjon) påvirker vitners evne til å identifisere en gjerningsmann. Intuitivt kan det imidlertid være rimelig å anta at man vil oppnå bedre identifikasjonsresultater ved bruk av en personkonfrontasjon enn ved videokonfrontasjon, og videre at resultatene vil være bedre ved en videokonfrontasjon enn ved bruk av fotografier. Man bygger i så fall på antagelsen om at en økning av bildekvalitet og antall tilgjengelige visuelle holdepunkter vil lette identifikasjonsoppgaven for det potensielle vitnet.72 På den andre siden kan man også tenke seg at en personkonfrontasjon kan forårsake mer stress hos enkelte vitner enn de andre metodene. Som påpekt tidligere kan det å stå ansikt til ansikt med en potensiell gjerningsmann for noen individer oppleves som så angstfremkallende at det kan gå ut over deres evne til å identifisere den rette personen.73 Men hva sier egentlig forskningen på dette området?

Kort oppsummert gir forskningen ulik støtte til antagelsen om at en økning av bildekvalitet og antall tilgjengelige visuelle holdepunkter vil lette identifikasjonsoppgaven for det potensielle vitnet. I en meta-analyse sammenliknet forskerne resultater på tvers av 128 rene ansiktsgjenkjenningsstudier og kom frem til et resultat stikk i strid med antagelsen.74 Resultatene fra mer kontrollerte undersøkelser, hvor antall tilgjengelige fysiske holdepunkter ble manipulert innenfor en identifikasjonsmetode, tyder på at det med hensyn til treffsikkerhet ikke er av noen betydning hvorvidt vitner får tilgang til få eller et større antall fysiske holdepunkter ved testing.75,76

Seks eksperiment hvor metodene er direkte sammenliknet opp mot hverandre, viser imidlertid resultater som er i tråd med antagelsen.

I ett av disse77 ble en ukjent person eksponert for 337 deltagere under hva de trodde var en vanlig hukommelsestest. Den ukjente personen kom inn i rommet og avbrøt testingen ved å snakke til testlederen. Hendelsen varte i ca. tretti sekunder, og etter at personen gikk ut av rommet igjen, måtte deltagerne fullføre hukommelsestesten. Umiddelbart etter dette ble deltagerne bedt om å forsøke å identifisere den ukjente personen blant syv andre figuranter. Deltagerne ble enten utsatt for en person, video- eller fotokonfrontasjon, hvor målpersonen enten kunne være til stede eller fraværende i konfrontasjonen. Resultatene fra dette studiet viste at alle de tre metodene førte til et likt antall korrekte identifikasjoner, uavhengig av om målpersonen var til stede eller ikke. Deltagerne utførte imidlertid flere feilidentifikasjoner når de ble utsatt for enten video- eller fotokonfrontasjon (i motsetning til personkonfrontasjon) hvis de hadde sett konfrontasjonsgrupper der målpersonen ikke var til stede blant figurantene. Tilsvarende funn ble også rapportert i de øvrige sammenlikningsstudiene. Å øke antall tilgjengelige visuelle holdepunkter (fra foto til video eller person eller fra video til person) gjør det ikke enklere for vitnene å identifisere gjerningsmannen, men synes å redusere utpeking av feil gjerningsmann.7879,

I Rachlew, Rachlew og Magnussens studie80 viste fotokonfrontasjon seg mer sårbar enn video- og personkonfrontasjon på to måter. Vitnene som ble testet med foto to måneder etter en arrangert hendelse, presterte signifikant dårligere enn vitnene som ble testet samtidig, men med video eller personkonfrontasjoner. Videre fant vi, i motsetning til hos forsøkspersonene som ble testet med video eller personkonfrontasjon, en kryssetnisk effekt blant de som ble testet med foto. Holdt opp imot vitnenes evne til å identifisere «gjerningsmannen» når denne var av etnisk norsk opprinnelse, presterte vitnene (etnisk norske) signifikant dårligere i sine forsøk på å identifisere den etnisk pakistanske «gjerningsmannen».

Etter sin grundige gjennomgang av temaet konkluderte Cutler mfl. med at de på bakgrunn av de gjennomgåtte studiene ikke hadde noe grunnlag for å hevde at en konfrontasjonsmetode burde foretrekkes fremfor noen andre. Samtidig påpeker de at det vil være naivt å anta at bruk av fotografier uten videre kan måle seg med en personkonfrontasjon på bakgrunn av deres analyse. Darling, Valentine og Memon formulerer seg slik:81

«Selv om våre data favoriserer levende bilder (når dette er mulig), ser vi ingen sterke argumenter til å forandre retningslinjene og gjøre levende bilder (video) obligatorisk i alle saker, uten unntak. Vår anbefaling bør være relevant for lesere som er opptatt av nordamerikansk jurisdiksjon, hvor bruken av statiske bilder er normalen» (vår oversettelse).

Anbefalingen er følgelig relevant, også for de som er opptatt av norske forhold. Video- og personkonfrontasjon synes å være mer pålitelig, i den forstand at det forebygger positive, falske identifiseringer, men effektene er ikke så store som man intuitivt skulle tro. Det eksisterer imidlertid andre systemvariabler som er av større betydning.

4.4 Konfrontasjonsgruppens struktur

En viktig systemvariabel er hvordan konfrontasjonsgruppen er strukturert eller satt sammen. Dette innebærer både hvor mange og ikke minst hvilke individer som inngår i konfrontasjonsgruppen. Generelt kan man si at en konfrontasjonsgruppe er strukturert slik at den mistenkte plasseres sammen med en gruppe individer (figuranter) som man med sikkerhet vet ikke har noe med den aktuelle saken å gjøre. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at heller ikke den mistenkte nødvendigvis er innblandet i den aktuelle saken. En mistenkt kan være skyldig eller uskyldig. Sagt på en annen måte, den faktiske gjerningsmannen kan enten være eller ikke være til stede i en bestemt konfrontasjonsgruppe.

Hensikten med figurantene er først og fremt å redusere sjansen for at den mistenkte blir plukket ut ved ren tilfeldighet.82 Mest alvorlig er dette selvsagt i de konfrontasjonsgruppene hvor gjerningsmannen ikke er til stede. Et viktig poeng er skillet mellom faktisk og funksjonell størrelse på konfrontasjonsgruppen.83 Faktisk størrelse er antall figuranter. Funksjonell størrelse refererer til det antall figuranter som deler et adekvat antall fysiske kjennetegn med den mistenkte. En rettferdig konfrontasjonsgruppe vil derfor være en konfrontasjonsgruppe hvor den faktiske og den funksjonelle størrelsen er lik hverandre. Det vil med andre ord si at den mistenkte ikke skiller seg systematisk ut fra de andre figurantene i gruppen, for å forhindre at han risikerer å bli plukket ut som gjerningsmann kun fordi han stikker seg ut. Studier har da også vist at sjansen for feilidentifisering er større dersom den mistenkte og figurantene i konfrontasjonsgruppen ikke likner på hverandre.84

En konfrontasjonsgruppe bør imidlertid ikke bestå av fullstendig like individer. Blir figurantene for like, vil det gå utover antall korrekte identifikasjoner der gjerningsmannen er til stede.85 Balansegangen med hensyn til utvelgelsen av figuranter er altså en viktig systemvariabel. Utvelgelsen kan skje på flere måter, men velger man å se bort ifra prosedyrer med åpenbare svakheter, står man igjen med to ulike utvelgelsesprosedyrer: å rekruttere figurantene på bakgrunn av deres ytre likhet med den mistenkte, eller å rekruttere figuranter på bakgrunn av vitnets beskrivelse av gjerningsmannen. Den førstnevnte synes å være den mest brukte i den daglige praksis.86 Enkelte forskere har imidlertid argumentert for den sistnevnte, fordi man på denne måten baserer utvelgelsen på bakgrunn av likhet med den faktiske gjerningsmannen istedenfor likhet med den mistenkte, som jo potensielt kan være uskyldig.8788 Det knyttes imidlertid flere utfordringer til sistnevnte utvalgsmetode, blant annet en forutsetning om at mistenkte ikke avviker fra vitnets opprinnelige beskrivelse.89 Nyere studier har dessuten ikke funnet den ene metoden tryggere enn den andre.90 Forskningen om hvordan konfrontasjonsgruppen er strukturert eller satt sammen, gir med andre ord ingen grunn til å forandre føringene som gis i Riksadvokatens rundskriv (punkt 6), hvor det fremgår at figurantene skal velges ut med bakgrunn i mistenktes utseende.

4.5 Relativ bedømmelse versus absolutt bedømmelse

Som beskrevet ovenfor er det å sørge for en rettferdig konfrontasjonsgruppe, i form av en god struktur, en grunnleggende forutsetning for et pålitelig resultat. Dette er imidlertid verken nok til å forstå hvorfor feilaktige vitneidentifikasjoner forekommer, eller forhindre at dette skjer.

En psykologisk prosess som kan være med på å forklare hvorfor feilidentifiseringer forekommer, er menneskets tendens til å foreta relative bedømmelser. Elimineringsmetoden er kjent for oss alle, og det finnes god empirisk støtte for at øyevitner har en tendens til å plukke ut det medlemmet av en konfrontasjonsgruppe som likner mest på deres hukommelse av gjerningsmannen, sammenliknet med de andre medlemmene av gruppen.91 Dette kan ved første øyekast virke som en opplagt og logisk måte å foreta et valg på, men det kritiske aspektet ved denne tendensen blir tydeligere hvis vi tenker oss hvilke konsekvenser den har for konfrontasjonsgrupper der gjerningsmannen ikke er til stede. Under slike betingelser vil det fremdeles være noen i konfrontasjonsgruppen som likner gjerningsmannen mer enn andre, og en identifisering på bakgrunn av en slik prosess blir følgelig feilaktig.

En norsk, uoppklart drapssak illustrerer poenget. I 1999 ble 12 år gamle Kristin Juel Johannesen funnet drept i Hedrum, utenfor Larvik. Etter lengre tids etterforskning ble en 25 år gammel mann mistenkt og pågrepet for drapet. Mistenkte forklarte til politiet at han var uskyldig, men ble ikke trodd. Et sentralt vitne i saken plukket ut mistenkte i en fotokonfrontasjon hos politiet. Det var da gått 7 måneder siden vitnet gjorde sin observasjon. Under rettssaken kom det imidlertid frem at vitnet ikke lenger var så sikker på om den tiltalte var den samme mannen som hun hadde sett den kvelden drapet på Kristin fant sted. Som referert i Aftenposten uttalte kvinnen fra vitneboksen: «Jeg pekte ut han fordi det var han som lignet mest.»92 Mannen ble for drapet på Kristin dømt til 12 års fengsel og 240 000 kroner i erstatning til Kristins foreldre, men ble senere frikjent på bakgrunn av nye DNA-analyser som viste at hårstrået som ble funnet på åstedet, med sikkerhet ikke kunne ha tilhørt han.93

En undersøkelse utført av Dunning og Stern (1994) illustrerer problemene med relative bedømmelser ytterligere. I etterkant av en iscenesatt forbrytelse med påfølgende vitnekonfrontasjon ble vitnene spurt om hvordan de hadde gått frem i sitt forsøk på å identifisere den aktuelle gjerningsmannen. De vitnene som rapporterte at de hadde benyttet seg av en relativ prosess gjennom elimineringsmetoden, viste seg å ta oftere feil enn de vitnene som ikke kunne gjøre rede for noen bevisst avgjørelsesprosess, men som isteden hadde opplevd at de bare automatisk gjenkjente ansiktet til den personen de plukket ut.94 I tråd med dette tyder flere studier på at vitner som klarer å identifisere riktig gjerningsmann, viser seg å bruke kortere tid på å komme frem til en beslutning enn de som identifiserer feil person.95 Forskningsresultatene gir god støtte til antagelsen om at feilaktige identifikasjoner er et resultat av en relativ bedømmelsesprosess, en kognitiv prosess som man jo logisk kan anta vil ta lenger tid enn en automatisk gjenkjenning.

Den relative bedømmelsesprosessen står altså i kontrast til en såkalt absolutt bedømmelse, hvor vitnet, i motsetning til å sammenlikne de ulike medlemmene av en konfrontasjonsgruppe opp mot hverandre, automatisk bruker sin egen hukommelse som sammenlikningsgrunnlag. På bakgrunn av dette vil enhver variabel som kan være med på å redusere tendensen til relativ bedømmelse og øke tendensen til absolutt bedømmelse, være med på å redusere sjansen for at feilaktige identifikasjoner vil forekomme.

4.6 Presentasjonsmetode: simultan versus sekvensiell

En systemvariabel som nettopp har dette potensialet, handler om hvordan politiet velger å presentere selve konfrontasjonsgruppen for et potensielt vitne. I en tradisjonell vitnekonfrontasjon blir vitnet presentert for den mistenkte og figurantene samtidig. Som påpekt ovenfor kan dette foregå på flere ulike måter, men hovedpoenget her er altså at hele konfrontasjonsgruppen blir vist simultant. De aller fleste vitnekonfrontasjonene som utføres i USA, benytter seg av en slik fremgangsmåte.96 Gjennom Riksadvokatens rundskriv (1933) anbefales også norsk politi en simultan visning i sine vitnekonfrontasjoner. På bakgrunn av kunnskap omkring øyevitners tendens til relativ bedømmelse og ikke minst farene ved dette har imidlertid Lindsay og Wells (1985) foreslått en alternativ måte å presentere konfrontasjonsgruppen på, nemlig sekvensielt.97

I sin banebrytende undersøkelse arrangerte Lindsay og Wells en hendelse med 240 uvitende deltagere (vitner) til stede. Halvparten av vitnene ble presentert for en tradisjonell, simultan konfrontasjon, mens den resterende halvparten fikk se en sekvensiell presentasjon av den samme gruppen. Ved den sekvensielle presentasjonen fikk deltagerne se ett og ett bilde av de ulike konfrontasjonsmedlemmene, og måtte for hvert medlem uttale seg om vedkommende var eller ikke var den faktiske gjerningsmannen før de fikk se neste bilde. Deltagerne fikk beskjed om å bruke så lang tid de ville på hvert bilde, men at de kun fikk se de enkelte bildene én gang. Dette ble gjort for å forhindre tendensen til relativ bedømmelse, og isteden fremme bruken av en absolutt bedømmelse av bildene. Den faktiske gjerningsmannen kunne enten være eller ikke være til stede blant figurantene. Resultatene viste tydelig at sekvensiell presentasjon av konfrontasjonsgruppen signifikant reduserte antall falske identifikasjoner sammenliknet med den tradisjonelle, simultane prosedyren, uten å ha noen signifikant innvirkning på antall korrekte identifikasjoner.

I en meta-analyse på bakgrunn av 23 ulike studier kom forskerne frem til et mer differensiert, men dog liknende resultat. De fant at simultan presentasjon av konfrontasjonsgruppen førte til et høyere antall korrekte identifikasjon (50 % versus 35 %) der hvor gjerningsmannen var til stede i konfrontasjonsgruppen. Under disse betingelsene viste det seg altså å være lettere å gjenkjenne gjerningsmannen hvis man fikk se alle konfrontasjonsmedlemmene samtidig. I de konfrontasjonsgruppene hvor gjerningsmannen ikke var til stede blant figurantene, hadde imidlertid den sekvensielle fremgangsmåten klare fordeler. Under disse betingelsene viste det seg at 72 % av deltagerne klarte å avstå fra å feilaktig plukke ut et medlem av konfrontasjonsgruppen, sammenliknet med bare 49 % av de som så en simultan konfrontasjon. Følgelig var det altså færre feilidentifikasjoner ved de sekvensielle konfrontasjonsgruppene (28 %) enn ved de simultane konfrontasjonene (51 %).98

Det sentrale, minnepsykologiske poenget er at mennesker som presenteres for en sekvensiell visning av bilder, tvinges til å vurdere de enkelte bildene opp imot sitt eget minne fra hendelsen (absolutt bedømning). Ved simultane presentasjoner kan vitnene henge seg opp i de ulike bildene og vurdere dem opp imot hverandre (relativ bedømning).

Oppsummerer man disse resultatene, kan det altså se ut som om den sekvensielle fremgangsmåten fører til en større grad av tilbakeholdenhet hos vitnene. Det vil si at de som blir utsatt for sekvensiell konfrontasjon, sjeldnere velger å plukke ut et av konfrontasjonsmedlemmene. Det betyr at i de konfrontasjonsgruppene hvor gjerningsmannen faktisk er til stede, vil bruken av denne fremgangsmåten kunne gå på bekostning av antall korrekte identifikasjoner, mens den på den andre siden vil være med på å beskytte mot feilidentifisering av uskyldig mistenkte individer. På tross av visse begrensninger konkluderer analysen med at den sekvensielle presentasjonsmåten har klare fordeler fremfor den simultane – hvis man legger avgjørende vekt på betydningen av å unngå utpeking av feil gjerningsmann med påfølgende uriktig domfellelse.

Det er i denne anledning verdt å merke seg at flere forskere argumenterer for at reduksjonen i antall korrekte identifiseringer ved den sekvensielle fremgangsmåten ikke er annet enn en reduksjon i heldige eller kalkulerte gjetninger.99

Dette ser også ut til å være den generelle oppfatningen blant eksperter på området: 81 % av forskerne som ble spurt, mente at den såkalte sekvensielle overlegenheten var et svært robust vitenskapelig funn.100

Senere har forskere imidlertid blitt opptatt av å nyansere dette bildet. Selv om sekvensiell presentasjon beviselig reduserer tendensen til relativ bedømmelse, og således også feilaktige identifikasjoner, har søkelyset i større grad blitt rettet mot de mulige negative aspektene ved den sekvensielle presentasjonsmåten. En generell innsigelse er at de robuste funnene til fordel for en sekvensiell visning i all vesentlighet er identifisert gjennom laboratoriestudier. Som påpekt av Memon og Gabbert (2003) er det i reelle saker en stor sannsynlighet for at gjerningsmannen kan ha forandret utseende i tiden mellom den aktuelle hendelsen og konfrontasjonstidspunktet. Denne variabelen fanges imidlertid ikke opp av laboratorieundersøkelser, hvor forsøkspersonene som regel blir testet umiddelbart etter eksponering av gjerningsmannen. Memon og Gabbert testet denne variabelen i sin studie, og fant at når gjerningsmannen hadde forandret utseende, så var den sekvensielle presentasjonsmetoden assosiert med både færre responser totalt, samt et lavere antall korrekte responser, sammenliknet med en simultan fremvisning. Forskere har derfor innsett at behovet for mer spesifikk forskning og kunnskap rundt dette temaet fremdeles er til stede.101102,

I sin bok Witness identification in criminal cases oppsummerer Wilcock, Bull og Milne slik (vår oversettelse):103

«Med bakgrunn i tilgjengelig forskning angående sekvensiell presentasjon mener vi at det vil være prematurt å trekke den konklusjonen at sekvensiell presentasjon (som anbefalt av mange forskere) er å foretrekke fremfor simultan presentasjon.»

Like fullt, og som påpekt av Granhag og Christianson: Poenget med vitnekonfrontasjoner er ikke å anvende den metoden som gjør vitnene mest villige til å forsøke en identifisering. Hensikten må være å anvende den metoden som gir det mest pålitelige resultatet. Det gjør, påpeker de, den sekvensielle fremvisningen. Granhag og Christianson støtter seg i den anledning til den (foreløpig) siste meta-analysen av studier som direkte har sammenliknet sekvensielle og simultane vitnekonfrontasjoner. Meta-analysen, som inkluderer ca. 70 studier og 10 000 vitner, er ennå ikke publisert, men presentert av Steblay på en internasjonal konferanse i 2007.104 Granhag og Christiansons primære begrunnelse for sin anbefaling av den sekvensielle presentasjonsmetoden ligger i metodens overlegne resultater i de tilfellene der gjerningsmannen ikke er til stede i konfrontasjonen. «I dessa situationer leder den sekventiella varianten till ungefär hälften så många felaktiga utpekanden som den simultana varianten».105 At gjerningsmannen ikke nødvendigvis er til stede i konfrontasjonen, er selvsagt noe politiet må ta høyde for: Når politiet føler seg sikre på gjerningsmannens identitet, arrangerer de normalt ikke vitnekonfrontasjoner.

4.7 Sosial påvirkning og behovet for dobbel-blind administrering

De to neste systemvariablene vi vil trekke frem, dreier seg begge om konfrontasjonslederens rolle under konfrontasjonsgjennomføringen. Klassiske psykologiske studier, som Solomon Aschs konformitetsstudier og Stanley Milgrams lydighetsstudier, viser tydelig at vi mennesker har en tendens til å la oss påvirke av andre mennesker, og spesielt av individer vi har respekt for.106 Nyere vitnepsykologiske undersøkelser demonstrerer, i tråd med den klassiske forskningen, at konfrontasjonslederens instruksjoner og/eller eventuelle tilbakemeldinger til vitnet både før, under og i etterkant av en vitnekonfrontasjon kan ha stor innvirkning på påliteligheten av vitneidentifikasjonene. Det vil således være svært viktig å påse at disse individene opptrer så korrekt som overhodet mulig for å forhindre mulig påvirkning av vitnet. Denne holdningen er da også nedfelt som et grunnleggende prinsipp i det instruksverket norsk politi forholder seg til (påtaleinstruksen § 8-6 fjerde ledd). Påtaleinstruksen sier imidlertid ingenting om hvordan prinsippet skal etterleves rent praktisk. Derimot har omfattende forskning identifisert kritiske variabler, og på bakgrunn av dette kommet med konkrete anbefalinger som, dersom de følges, eliminerer konfrontasjonslederens mulighet for å påvirke vitnet.

Det var Malpass og Devine som først stilte spørsmålet om konfrontasjonslederens instruksjoner i forkant av en vitneidentifikasjon på en systematisk måte. Etter å ha vært vitne til en iscenesatt forbrytelse ble deltagerne i deres studie bedt om å delta i en vitnekonfrontasjon. Konfrontasjonslederen fortalte halvparten av vitnene i forkant av konfrontasjonen at han trodde gjerningsmannen var til stede blant figurantene. Den andre halvparten ble imidlertid gjort oppmerksom på at gjerningsmannen enten kunne være eller ikke være til stede i gruppen. Denne instruksjonen viste seg å være svært utslagsgivende i de konfrontasjonsgruppene der gjerningsmannen var fraværende. Av de som ble fortalt at konfrontasjonslederen trodde at gjerningsmannen muligens var til stede, plukket 78 % ut en figurant som gjerningsmann. Kun 33 % av de som mottok advarselen, begikk samme feil. Å informere vitnene om at gjerningsmannen ikke nødvendigvis var til stede blant figurantene, hadde imidlertid liten negativ innvirkning med hensyn til korrekte identifikasjoner: Av de som mottok informasjonen, klarte 87 % å identifisere gjerningsmannen når han var til stede.107

Steblay utførte en meta-analyse av forskningslitteraturen på dette området, og kom frem til at effekten av å inkludere instruksjonen om at gjerningsmannen ikke nødvendigvis var til stede blant figurantene, var både stor og konsistent. Det viste seg at sjansen for feilidentifisering ble redusert med hele 42 % hvis vitnene mottok denne instruksjonen.108

Instruksjonen hadde, som i Malpass og Devines originalstudie, imidlertid svært liten effekt på antall korrekte identifikasjoner.

Ut ifra dette kan det altså se ut som om vitner har en tendens til intuitivt å anta at gjerningsmannen er til stede i konfrontasjonsgruppen. En mulig årsak til dette har nok bakgrunn i en generell respekt for politiet og dets arbeid, og et genuint ønske om å være til hjelp fra vitnets eller den fornærmedes side. Hvis så er tilfelle, er sjansen for bruk av en relativ bedømmelse stor. Dersom et vitne er av den godtroende oppfatning at politiet ikke ville innkalt til en vitnekonfrontasjon med mindre de var sikre på at den skyldige var blant figurantene, samtidig som de ønsker å være til hjelp, så er sannsynligheten for at de plukker ut den personen i konfrontasjonsgruppen som likner mest, relativ høy. En viktig systemvariabel er derfor å inkludere en slik instruksjon for å justere vitnets virkelighetsbilde, og således oppfordre dem til å benytte seg av en mer absolutt bedømmelsesprosess. Som påpekt av Smith var slike instruksjoner inkludert i britiske instrukser allerede i 1978. Smith anfører på samme side: «I Skandinavien findes ikke sådanne regler, men meget taler for at indføre noget lignende.»109

Hvilke instruksjoner vitnet mottar i forkant av en vitnekonfrontasjon, kan altså ha stor innvirkning på identifikasjonsprosessen. Hva som blir sagt og gjort underveis eller i etterkant, kan imidlertid også være utslagsgivende. I en undersøkelse var forskerne opptatt av å studere hvorvidt konfrontasjonslederens kunnskap om den mistenktes identitet kunne føre til påvirkning av vitner, og således ha noen innvirkning på vitners identifikasjonsprestasjoner. Deltagerne i undersøkelsen ble vilkårlig plassert i en av to grupper, enten som vitne eller som forsøksleder. En forbrytelse ble iscenesatt, og vitnene ble bedt om å identifisere de to gjerningsmennene ut ifra en fotokonfrontasjon. De faktiske gjerningsmennene var imidlertid ikke representert i konfrontasjonsgruppen, noe konfrontasjonslederne var uvitende om. Halvparten av konfrontasjonslederne fikk derimot uriktig informasjon om hvem som var den mistenkte blant figurantene, mens den resterende halvparten forble uvitende. Resultatene viste at konfrontasjonslederens kunnskap om den mistenktes identitet påvirket vitnene i deres identifikasjoner. Det var flere vitner som identifiserte den mistenkte (som jo faktisk var uskyldig) der hvor konfrontasjonslederen visste hvem dette var. Dette tyder på at konfrontasjonslederne på en eller annen måte må ha gitt vitnene noen hint i retning av den mistenkte. Dette kan skje enten bevisst eller ubevisst i form av verbale ytringer, ansiktsuttrykk, eller kroppsbevegelser.110

Tilbakemeldinger i etterkant av en vitnekonfrontasjon har vist seg å ha en annen, men like alvorlig, innvirkning på vitnet. Flere uavhengige studier viser at vitner som begår en feilaktig identifisering av en uskyldig person, men som i etterkant mottar tilbakemeldinger som: «Et annet vitne identifiserte også denne personen»,111 eller: «Bra, du identifiserte den mistenkte»,112113 øker vitnets egen subjektive sikkerhet om at de identifiserte korrekt person. Videre fører slike tilbakemeldinger til at vitnet i tillegg har større sannsynlighet for å overdrive med hensyn til andre aspekter ved vitnemålet i en senere rettssak, som for eksempel hvor godt de så gjerningsmannen, eller hvor lett de syntes det var å foreta identifikasjonen. Som nevnt innledningsvis gir dette grunn til bekymring fordi vitnets inntrykk av subjektiv sikkerhet har vist seg å ha en stor innvirkning på en jurys evaluering av deres vitnemål, hvor sikrere vitner blir vurdert som mer pålitelige.114

På bakgrunn av dette vil enhver variabel som kan være med på å redusere sjansen for sosial påvirkning av vitnet, enten det skjer på et bevisst eller på et mer subtilt nivå, være med på å redusere sjansen for at feilaktige identifikasjoner forekommer. En måte å møte dette problemet på er å sørge for at de etterforskerne som skal administrere vitnekonfrontasjonen, ikke selv vet hvem av personene i konfrontasjonsgruppen som er den mistenkte.115 Denne formen for administrering, såkalt dobbel-blind administrering, hvor verken vitnet eller forsøkslederen vet hvem som er den mistenkte, kan spores tilbake til generell vitenskapelig forskning. Dersom man for eksempel ønsker å finne ut om et bestemt medikament har en medisinsk virkning eller ei, er det vanlig å gi halvparten av forsøkspersonene det aktuelle medikamentet, mens den andre halvparten får et blindpreparat uten noen spesiell virkning. I en slik situasjon er det helt avgjørende at alle parter er uvitende om hvem som har fått hvilke medikamenter, for å forhindre forekomsten av såkalte placeboeffekter, det vil si at den terapeutiske virkningen kan tilskrives andre, ikke-medisinske faktorer, som for eksempel sosial påvirkning eller forventning.116 Som påpekt av Magnussen117 er en slik fremgangsmåte en forutsetning for at seriøse medisinske tidsskrifter i dag vil anta artikler som omhandler utprøving av nye medikamenter. Forskere har påpekt at disse høye kravene også bør gjelde i forhold til identifikasjonssituasjonen. En dobbel-blind administrering eliminerer praktisk talt sjansen for at vitnet kan bli utsatt for påvirkning fra konfrontasjonslederen både før, under og i etterkant av identifikasjonen, nettopp fordi grunnlaget for påvirkning, kunnskap omkring den mistenkte, blir fjernet.

På oppdrag fra justisministeren i USA ble Wells og medarbeidere (1998) bedt om å foreslå nye retningslinjer for avhør og vitnekonfrontasjon. På bakgrunn av en omfattende gjennomgang av forskningslitteraturen, hvorav deler er blitt gjengitt her, utarbeidet forskerne fire anbefalinger med hensyn til gjennomføring av en vitnekonfrontasjon:

  • Dobbel-blind administrering

  • Informasjon om muligheten for at den faktiske gjerningsmannen ikke nødvendigvis er til stede i konfrontasjonsgruppen

  • At den mistenkte ikke skal skille seg ut fra de andre figurantene

  • At konfrontasjonslederen umiddelbart etter identifikasjonen skal spørre vitnet om hvor sikker han eller hun er på sin avgjørelse118

Det fremgår videre av deres rapport at en sekvensiell presentasjonsform foretrekkes, men at metoden ikke ble inkludert som en konkret anbefaling fordi ekspertgruppen fryktet at for mange (nye) rutiner ville bli vanskelig å gjennomføre i praksis.119 Året etter ble anbefalingene inntatt i en ny håndbok om vitnekonfrontasjoner, utgitt av U.S. Department of Justice.120

Flere land, blant annet England og Sverige, har utarbeidet eksplisitte og detaljerte regler som regulerer gjennomføringen av vitnekonfrontasjonen på bakgrunn av oppdatert vitenskapelig forskning. I alle reglene er de fire ovennevnte anbefalingene inkludert.121

Det norske instruksverket var godt da det kom, faktisk et forbilde for Nederland, som fortsatt bruker betegnelsen Oslo-confrontatie når de taler om personkonfrontasjon.122 I dag mangler imidlertid det norske rundskrivet de to første og delvis også den siste anbefalingen i Wells og medarbeideres innflytelsesrike rapport. Regelverket bør følgelig oppdateres.

5. Kritiske punkter i Grefsen-saken

Etterforskningsstadiet. Som tidligere anført er det ingenting som tyder på at etterforskeren som gjennomførte fotokonfrontasjonen med fornærmede i Grefsen-saken, ikke forholdt seg til gjeldende retningslinjer. Problemet med denne og trolig også de aller fleste andre konfrontasjoner som gjennomføres i norsk politi, er altså at retningslinjene ikke er oppdatert. Det mest åpenbare problemet er at gjeldende metodikk ikke inkluderer informasjon om hvordan politiet skal instruere vitnet før konfrontasjonen starter. Uten informasjon kan paradoksalt nok de mest hjelpsomme vitnene bli den uskyldiges verste fiende. Som påpekt av Granhag og Christianson (2008 s. 280):

«Om det finns brister i en instruktion av detta slag – och om den misstänkte är oskyldig, men lik den faktiska gärningsmannen – så finns en markant ökad risk för ett felaktigt utpekande.»

I artikkelens innledning gjengav vi fornærmedes forklaring fra fotokonfrontasjonen. Her forklarte hun blant annet at «[bilde nr. 2] lignet veldig mye og at ingen av de andre bildene lignet». Uttalelsen tyder på at politiet ikke har informert fornærmede om at gjerningsmannen ikke nødvendigvis var med i fotomontasjen.123 Videre kan dette tyde på at mangelfull informasjon til vitnet, i tråd med forskernes advarsler, kan ha medvirket til at fornærmede plukket ut den som lignet mest (relativ bedømmelse).

Etterforskeren som gjennomførte fotokonfrontasjonen, visste selv hvem den mistenkte var. Han var således ikke blind, og selv om etterforskeren aldri bevisst avslørte sin viten ovenfor fornærmede, kan verken han eller vi utelukke at det hjelpsomme vitnet ubevisst fanget opp signaler under eller etter sin identifisering av mistenkte. Fordi etterforskeren selv ikke var blind, kunne han følgelig heller ikke informere vitnet om at han ikke visste hvem den mistenkte var. Det bør politiet gjøre for å forebygge situasjoner der vitnet søker etter signaler fra etterforskeren.124

Av påtaleinstruksens § 8-6 fjerde ledd fremgår det at politiet må benytte en fremgangsmåte under konfrontasjoner «som så vidt mulig utelukker mistanke om påvirkning og risiko for gal identifikasjon» (vår utheving). I lys av dagens teknologi tolker vi instruksen som et krav om at alle vitnekonfrontasjoner skal tas opp, i alle fall på lyd og helst med video. Opptak av vitnekonfrontasjoner anbefales av nær sagt alle forskere.125 Kassin anser videoopptak som «arguably the most important rule of all», og begrunner sine anbefalinger med at videoopptak blant annet vil gi et objektivt bilde, både av politiets fremgangsmåte og av vitnets beslutning.126 Videre leser vi de overordnede prinsippene i påtaleinstruksen som et krav til blind administrering. Ikke bare fordi en slik metodikk så vidt mulig utelukker mistanke om påvirkning. Forskning viser at denne og øvrige anbefalinger reduserer risikoen for gal identifikasjon.

Da Oslo politidistrikt tillot fornærmede å delta i en ny identifiseringstest (personkonfrontasjon), hvor den mistenkte var den eneste personen som gikk igjen fra den første testen (foto), ble vondt til verre for den uskyldige. Politiet brøt med gjeldende retningslinjer (Riksadvokatens rundskriv, punkt 11) og skapte en situasjon som fremprovoserte en feilattribusjon. Isolert sett var det ingen feil ved sammensetningen av personkonfrontasjonen. Det har Stridbeck og Mestad testet127, men blant annet fordi menneskets episodiske hukommelse påvirkes kontinuerlig, ble det vanskelig for fornærmede å skille mellom den hun kjente igjen bra bildet og den hun kjente igjen fra virkeligheten. Vitners subjektive sikkerhet er ingen god indikator på pålitelighet128, og som påpekt av Stridbeck og Mestad: «På bakgrunn av vitnepsykologisk forskning må man legge til grunn at når et vitne først har utpekt en uskyldig er det svært sannsynlig at hun vil utpeke ham også ved en senere konfrontasjon.»

Påtale- og domstolsstadiet. Vi har ingen informasjon om hva riksadvokatembetet la vekt på da det omgjorde politiets innstilling. Like fullt, fornærmedes subjektive sikkerhet og det faktum at politiet tilsynelatende hadde fulgt gjeldende instrukser for vitnekonfrontasjoner, må ha påvirket deres beslutning. Riksadvokaten, og mange med ham, har i lengre tid vært bekymret over den lave andelen av voldtekssaker som oppklares, påtales og pådømmes.129 Fornærmede og hennes bistandsadvokat argumenterte aktivt for at embetet skulle omgjøre politiets henleggelse, både gjennom formelle klageskriv og gjennom media. Forskning har dokumentert at politiets beslutninger påvirkes av eksterne faktorer.130 I hvilken grad påtalemyndigheten påvirkes av oppklaringspress og andre variabler som forsterker menneskelige bekreftelsesfeller, er imidlertid et forsømt forskningstema.131 Uten informasjon eller forskningsbasert kunnskap blir det meningsløst å spekulere om hvorvidt og eventuelt i hvilken grad de utenforliggende omstendighetene påvirket embetets beslutning.

Av den første dommen fra Oslo tingrett (2004) kan det synes som om domstolen vurderte vitnebeviset ut ifra en generell evaluering av fornærmedes troverdighet. Som presentert innledningsvis fremgår det av dommen at «[r]ettens bevisvurdering må ta utgangspunkt i fornærmedes forklaring, som retten har funnet troverdig», og videre at «[f]ornærmede har ikke vært i tvil om at tiltalte er rett gjerningsmann. Hennes forklaring er svært troverdig». Dette og tilsvarende vitnebevis handler ikke primært om troverdighet. Det er identifiseringens pålitelighet som er det avgjørende punkt. Som påpekt av Magnussen og medarbeidere:132

«Når retten skal vurdere øyenvitner, melder det seg to spørsmål: For det første, er vitnet troverdig? Og for det andre, er vitnet pålitelig?»

For å vurdere påliteligheten må beslutningstakeren for det første ha kjennskap til relevante estimat- og systemvariabler, og dernest kritisk evaluere disse i lys av sakens faktum. Først når det er gjort, blir det meningsfylt å påstå at de juridiske beslutningene treffes etter en samlet bevisvurdering.

De som leder, kontrollerer, vurderer og bedømmer bevisene som produseres i politiets avhør, er jurister. Et nærliggende spørsmål blir hvor juristene får sin innsikt fra. Påtalemyndighetens jurister har samme grunnutdannelse som dommerne. Forsvarerne likeså. Grefsen-saken støtter opp under Magnussen og medarbeideres påstand om at utdannelsen ikke gir juristene tilstrekkelig kunnskap om de faktorene som påvirker påliteligheten av vitnebevis.133 Etter sin relativt omfattende spørreundersøkelse av 157 dommere konkluderte forskerne med at norske dommere i stor grad trekker veksler på psykologisk folklore i sine evalueringer av vitnebevis. Det er bekymringsfullt og virker fornuftstridig i lys av juristenes egne karakteristikker av vitnebeviset som det viktigste bevis.134

I tråd med forskningen på området demonstrerer Grefsen-saken at vitneidentifikasjoner står meget sterkt som bevis i straffesaker, også i Norge. Feil i gjennomføringen av vitnekonfrontasjoner er vanskelig eller umulig å rette opp. På tilsvarende måte som tekniske bevis kan også vitnebevis forringes eller tapes for alltid. I samarbeid med medisinere, biologer og kjemikere kan det synes som om politiet har kommet lengre i sin tankegang om hvordan fysiske bevis skal innhentes, sikres og bevares. Vi tror i så fall at det skyldes begrenset kunnskap om menneskets konstruktive og påvirkelige hukommelse. Konsekvensen er at aktørene ikke behandler vitnebevis med tilsvarende (åsteds)disiplin som faller seg naturlig når det er tale om fysiske bevis.

I fremtiden må justissektoren sørge for å organisere seg slik at forskningsbasert kunnskap om vitnebevis implementeres, slik at unødvendige justisfeil elimineres.