Avgjørelser av Høyesterett fra første kvartal 2009

I PROSESS

1 Anke over lagmannsrettens delvis begrunnede ankenektelse etter straffeprosessloven § 321 annet ledd

A var i tingretten domfelt for overtredelse av tolloven § 61, jf. § 60, straffeloven § 182 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 333, samt flere overtredelser av vegtrafikkloven. Han anket til lagmannsretten som besluttet å nekte anken fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 annet ledd. A anket lagmannsrettens beslutning videre til Høyesterett.

Anken til lagmannsretten gjaldt for den første saksbehandlingen i tingretten. Det ble anført at det var i strid med det frie forsvarervalg ikke å oppnevne den forsvareren som A ønsket oppnevnt. Lagmannsretten ga en begrunnelse for hvorfor anken over saksbehandlingen ble nektet fremmet. Den bemerket at tingretten hadde hatt tilstrekkelige, tungtveiende grunner til å fravike prinsippet om fritt forsvarervalg, og viste til tingrettens begrunnelse inntatt i rettsboken i forbindelse med hovedforhandlingen. Det fremgikk av tingrettens rettsbok at begrunnelsen for ikke å imøtekomme begjæringen om forsvarerskifte, var at den ble fremsatt for sent i forhold til hensynet til sakens fremdrift.

Høyesteretts ankeutvalg uttalte at når lagmannsretten viser til denne begrunnelsen fra tingretten for å avslå begjæringen om forsvarerskifte, viser dette at lagmannsretten har undergitt saksbehandlingsanken en «reell overprøving», jf. det som er uttalt i storkammmeravgjørelsen Rt. 2008 s. 17641 om kravet til begrunnelse ved ankenektelse etter straffeprosessloven § 321 annet ledd. Ankeutvalget fant etter dette at anken måtte forkastes for så vidt gjaldt lagmannsrettens avgjørelse av saksbehandlingsanken.

Anken til lagmannsretten gjaldt også straffutmålingen. Lagmannsretten ga ikke noen begrunnelse for hvorfor denne delen av anken ble nektet, og ankeutvalget kom til at lagmannsrettens beslutning måtte oppheves for så vidt gjaldt nektelsen av å fremme straffutmålingsanken.

(21.01.2009, HR-2009-00117-U)

2 Anke over lagmannsrettens beslutning om ankenektelse etter straffeprosessloven § 321 annet ledd

A ble av tingretten dømt til fengsel i 6 måneder for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232. Han anket til lagmannsretten, som traff beslutning om å nekte anken fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 annet ledd. Beslutningen var ikke begrunnet. A anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett. Lagmannsretten behandlet denne anken også som en begjæring om omgjøring, og traff beslutning om ikke å omgjøre ankenektelsen.

I anken til lagmannsretten anførte A at det ikke var bevismessig grunnlag for å anvende straffeloven § 232, og subsidiært at straffen var for streng. I sin siste beslutning – hvor omgjøring ble vurdert – ga lagmannsretten en begrunnelse for hvorfor anken ble nektet fremmet. Lagmannsretten bemerket at det etter forklaringene til fornærmede og domfelte ikke hersker noen tvil om at tingrettens bevisvurdering under skyldspørsmålet er riktig, herunder at domfelte påførte fornærmede skadene ved bruk av særlig farlig redskap. Det ble vist til en epikrise som beskrev skaden. Videre bemerket lagmannsretten at det heller ikke forelå vesentlig misforhold mellom den handling domfelte var funnet skyldig i og den fastsatte straff, jf. straffeprosessloven § 344.

Høyesteretts ankeutvalg forkastet anken på bakgrunn av begrunnelsen i den siste beslutningen, jf. Rt. 1998 side 2021. Henvisningen til epikrisen ble forstått slik at lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke er rimelig tvil om at skadeomfanget viser at skadene er påført med kniv eller annet skjæreredskap. På bakgrunn av det som har vært omtvistet i saken, kom ankeutvalget til at begrunnelsen var tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten har undergitt anken vedrørende anvendelsen av straffeloven § 232 en reell overprøving.

Begrunnelsen for å nekte anken over straffutmålingen besto i realiteten stort sett bare av en gjengivelse av innholdet i straffeprosessloven § 344. Ankeutvalget bemerket at en begrunnelse med dette innholdet ofte ikke er tilstrekkelig, men da den foreliggende sak straffutmålingsmessig er relativt oversiktlig, kom ankeutvalget til at begrunnelsen var tilfredsstillende, jf. den foran nevnte storkammeravgjørelsen Rt. 2008 s. 1764 (avsnitt 107).

(22.01.2009, HR-2009-00160-U)

3 Anke over lagmannsrettens beslutning om å avslå en begjæring om omgjøring av en ankenektelse, jf. straffeprosessloven § 321 fjerde ledd annet punktum

A ble i mars 2008 domfelt i tingretten for overtredelse av straffeloven § 166 første ledd. Hans anke til lagmannsretten ble 24. april 2008 besluttet nektet fremmet i medhold av straffeprosessloven § 321 annet ledd.

Den 7. mai 2008 begjærte A ankenektelsen omgjort i medhold av straffeprosessloven § 321 fjerde ledd annet punktum. Ved lagmannsrettens beslutning 28. mai 2008 ble begjæringen avslått. Den 14. juli 2008 begjærte A på ny ankenektelsen omgjort. Denne begjæringen ble avslått ved lagmannsrettens ubegrunnede beslutning av 27. august 2008. A anket sistnevnte beslutning til Høyesterett. Anken gjaldt saksbehandlingen, og rettet seg mot manglende begrunnelse av avslaget på omgjøring.

Ankeutvalget fastslo at lagmannsrettens beslutning av 28. mai 2008 var rettskraftig – og dermed også tingrettens dom – da det 14. juli 2008 på ny ble begjært omgjøring. Spørsmålet i den foreliggende sak var dermed hvorvidt de nye strengere kravene til begrunnelse ved ankenektelser oppstilt i storkammerkjennelsene 19. desember 2008,2 kan anvendes for omgjøringsbeslutninger som er fremsatt etter at ankenektelsen er blitt rettskraftig. Utvalget understreket at temaet ved ankebehandlingene i storkammer utelukkende gjaldt begrunnelsesplikten ved ankenektelser, samt at det i den foreliggende sak ikke er nødvendig å gå nærmere inn på hvorvidt det stilles tilsvarende krav til avslag på omgjøring. For øvrig bemerket utvalget at det heller ikke fant grunn til å ta stilling til hvorvidt domfelte har et krav på å få realitetsbehandlet en begjæring om omgjøring som fremsettes etter at ankenektelsen er blitt rettskraftig.

Utvalget la til grunn at det er gjenåpning som er riktig rettsmiddel for lagmannsrettens beslutning om ikke å ta omgjøringsbegjæringen til følge, jf. straffeprosessloven § 401 annet punktum. Videre viste utvalget til at den bestemmelsen som i foreliggende situasjon eventuelt kan gi grunnlag for gjenåpning, straffeprosessloven § 392, ikke gir A et ubetinget krav på gjenåpning, jf. Rt. 2003 side 359. På denne bakgrunn fastslo utvalget at domfelte, som har fått helt eller delvis avslag på ankebehandling for lagmannsretten, ikke kan påberope seg de nye strengere kravene til begrunnelse av lagmannsrettens ankenektelser etter at ankenektelsen er blitt rettskraftig. Et slikt krav må dermed eventuelt fremmes etter reglene om gjenåpning.

(23.01.2009, HR-2009-00186-U)

4 Spørsmål om den saksbehandlingsfeil at lagmannsretten traff beslutning om delvis ankenektelse etter straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum uten begrunnelse, kan gjøres gjeldende i anke over lagmannsrettens etterfølgende avgjørelse av straffutmålingen

Lagmannsretten hadde henvist As anke over straffutmålingen til ankeforhandling, men nektet – uten begrunnelse – anke over bevisvurderingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet fremmet. Kjæremål over den delvise ankenektelsen var blitt forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i desember 2007.

Lagmannsrettens straffutmålingsavgjørelse ble anket til Høyesterett. Som ankegrunn ble blant annet påberopt at det hadde skjedd en saksbehandlingsfeil ved at den delvise ankenektelsen ikke var begrunnet.

Høyesterett fant at den manglende begrunnelse for den delvise ankenektelsen var en krenkelse av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 5 på det tidspunkt beslutningen ble fattet. Videre ble antatt at det forhold at kjæremålsutvalget tidligere hadde forkastet anke over nektelsesbeslutningen, ikke forhindret at Høyesterett nå kunne ta feilen i betraktning. Heller ikke straffeprosessloven § 321 sjette ledd annet punktum kunne forstås slik at den avskar Høyesterett fra å rette opp krenkelsen av SP. Både lagmannsrettens straffutmålingsavgjørelse og nektelsesbeslutning ble opphevet.

(04.03.2009, HR-2009-00529-A)

5 Spørsmål om lagdommeres habilitet i sak om forvaring, jf. domstolloven § 108

A ble i lagmannsretten dømt til forvaring i 8 år for overtredelser av blant annet straffeloven § 192. Høyesterett behandlet anke over lagmannsrettens saksbehandling.

To av lagmannsrettens dommere i saken hadde tidligere behandlet varetektsbegjæringer overfor A hvor straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3 ble anvendt. De hadde da tatt standpunkt til faren for gjentakelse, og ble ansett som inhabile ved senere behandling av straffesak hvor det ble spørsmål om å avsi dom på forvaring.

Ut fra den utvikling som hadde skjedd i de krav som stilles til en dommers habilitet, jf. flertallets uttalelser i Rt. 2008 side 1466, måtte opphevelsen av lagmannsrettens dom gjelde hele dommen og ikke bare den del som gjaldt reaksjonsfastsettelsen.

(27.02.2009, HR-2009-00488-A)

6 Anke til Høyesterett i sak hvor domfelte var frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten – krav om begrunnet ankenektelse

A anket til Høyesterett i sak som gjaldt medvirkning til oppbevaring og salg eller annen overlevering av et større parti hasj. Han ble frifunnet for forholdet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 6 måneder med tillegg av inndragning av 19 500 kroner. Anken til Høyesterett gjaldt prinsipalt lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen.

Under henvisning til Høyesteretts storkammerkjennelser av 19. desember 2008 i Rt. 2008 s. 1764, Rt. 2008 s. 1783 og Rt. 2008 s. 1786 konkluderte ankeutvalget med at nektelse av å fremme anke i disse sakene må begrunnes, og at begrunnelsen må tilfredsstille de krav som følger av de nevnte avgjørelser. Utvalget viste til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 5 som gir enhver som er domfelt for en forbrytelse rett til å få domfellelsen eller straffutmålingen overprøvd av en høyere instans. Etter praksis fra FNs menneskerettskomité gjelder denne retten også i situasjoner der vedkommende er domfelt i andre instans, men ikke i første. Dette innebærer at domfelte i disse tilfellene – med unntak for bevisvurderingen under skyldspørsmålet, som Norge har tatt forbehold for ved ratifikasjonen – har en rett til anke til Høyesterett. Etter menneskerettsloven § 3, jf. § 2 nr. 3, går denne retten foran samtykkeregelen i straffeprosessloven § 323. Dette betyr at ankeutvalget bare kan nekte anken fremmet for Høyesterett etter en reell overprøving av anken, som må komme til uttrykk i en begrunnet beslutning.

Anken ble med en konkret begrunnelse av ankeutvalget nektet fremmet både for lovanvendelsen og straffutmålingen.

(19.02.2009, HR-2009-00426-U)

II ØKONOMISK KRIMINALITET

7 Straffutmåling for regnskaps- og likningslovovertredelser i drosjenæringen. Saken var betegnet som en «pilotsak» i et stort sakskompleks

Overtredelsen av regnskapsloven bestod særlig i at A i årene 2000 og 2001 forsettlig og under særlig skjerpende omstendigheter unnlot å sørge for regnskapsføring av alle inntekter og kostnader han hadde som drosjeeier. Til sammen var 9,25 millioner kroner ikke regnskapsført. Overtredelsen av likningsloven gjaldt skattesvik – han oppga i perioden 2001-2003 forsettlig for lave lønnsinntekter for sine 60-70 sjåfører med til sammen 6,4 millioner kroner. – A var også av likningsmyndighetene funnet skyldig i skattesvik når det gjaldt hans egen inntekt, og var etterliknet og ilagt tilleggsskatt for det, med i alt 3,7 millioner kroner ekstra i skatt, derav vel én million kroner i tilleggsskatt. På grunn av forbudet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen mot å straffe noen to ganger for samme straffbare forhold var det ikke tatt ut tiltale for dette.

Tingretten satte straffen til fengsel i 10 måneder, derav 7 måneder betinget, og dessuten rettighetstap. A anket til lagmannsretten, som imidlertid skjerpet straffen, ved at hele fengselsstraffen ble gjort ubetinget.

A anket videre til Høyesterett. – Helt vesentlig for vurderingen av As overtredelser var etter Høyesteretts mening det systematiske og omfattende opplegget som de inngikk i. En betydelig del av drosjenæringen i Oslo satte seg gjennom nøye uttenkte og koordinerte ordninger over lengre tid utenfor samfunnets regler. Drosjeeiernes overtredelser var – i tillegg til å utgjøre det egne skattesviket som ikke var omfattet av tiltalen – et sentralt bidrag til sjåførenes skattesvik. Virksomheten fremsto på flere måter som åpenbart samfunnsskadelig. Høyesterett så en fengselsstraff på 1 år og 3 måneder som et passende utgangspunkt for As overtredelser.

Det måtte imidlertid gjøres fratrekk på grunn av at A også var ilagt tilleggsskatt, at han hadde tilstått, og at det var gått lang tid fra handlingene ble foretatt. Fengselsstraffen ble derfor satt til 1 år, derav 6 måneder betinget. Fordi A hadde gjort opp for seg og i lengre tid drevet virksomheten i samsvar med de reglene han tidligere satte seg ut over, ble rettighetstap ikke idømt.

(14.01.2009, HR-2009-00065-A)

8 Straffutmåling ved overtredelse av bestemmelsene i verdipapirhandelloven om kursmanipulering og god forretningsskikk, samt grovt trygdebedrageri og falsk forklaring i forbindelse med dette

A kjøpte på sluttauksjon på årets siste børsdag i 2004 170 000 aksjer i X Ltd. til en kurs som lå klart under siste handelskurs før sluttauksjonen. Resultatet av handelen ble at kursen på aksjene i X Ltd. sank med nesten 2 %, noe som også var As formål med handelen. For dette ble han av tingretten funnet skyldig i overtredelse av § 2-6 i verdipapirhandelloven av 1997, som gjelder kursmanipulering, og § 9-2, som gjelder god forretningsskikk. I samme dom ble han funnet skyldig i grovt trygdebedrageri av 279 000 kroner og falsk forklaring i denne forbindelse. Straffen ble satt til fengsel i 6 måneder, hvorav 120 dager ble gjort betinget. Etter anke fra Økokrim over straffutmålingen, kom også lagmannsretten til at straffen måtte settes til fengsel i 6 måneder, men den betingede del ble redusert til 60 dager.

Høyesterett skjerpet straffen ytterligere. Dommene i Rt. 2006 side 1049 og i Rt. 2007 side 275, som begge gjaldt innsidehandel, ble funnet veiledende for straffutmålingen ved kursmanipulasjon, dog slik at ubetinget fengselsstraff ikke kan oppstilles som normalregel på samme måte som ved innsidehandel. Spørsmål om ubetinget fengselsstraff må avgjøres ut fra omstendighetene i saken. Høyesterett kom til at As opptreden var av en slik karakter at straffen måtte bli ubetinget fengsel. Med hensyn til straffens lengde, fant Høyesterett veiledning i Rt. 2006 side 1049, der fengselsstraffen ble satt til 6 måneder. For trygdebedrageriet/falsk forklaring ble straffen i utgangspunktet satt til ubetinget fengsel i 5 måneder. Samlet ble straffen satt til fengsel i 10 måneder. På grunn av lang saksbehandlingstid både for kursmanipuleringssaken og trygdebedragerisaken og full tilståelse i trygdebedragerisaken ble 120 dager gjort betinget.

(16.01.2009, HR-2009-00081-A)

9 Opphevelse på grunn av feil lovanvendelse ved straffeloven § 270 første ledd nr. 1

A var i tingretten blitt domfelt for forsøk på grovt bedrageri og dokumentfalsk. I samsvar med tiltalebeslutningen la tingretten til grunn at han hadde forsøkt å forlede namsmannen til å ta utlegg hos L AS ved hjelp av et gjeldsbrev hvor han hadde forfalsket underskriften til en tidligere konsernsjef i selskapet. Anken til lagmannsretten gjaldt straffutmålingen, og retten forkastet anken.

Anken til Høyesterett gjaldt lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Høyesterett opphevet begge de tidligere instansers dommer med hovedforhandling da det forhold som var beskrevet i tiltalebeslutningen post I, og som tingretten hadde lagt til grunn, ikke er bedrageri etter straffeloven § 270 første ledd nr. 1. Domfellelse etter denne bestemmelsen krever at tap eller fare for tap voldes den som forledes til handling, eller den han handler for. Tingretten hadde i samsvar med grunnlaget for tiltalebeslutningens post I lagt til grunn at A forsøkte å forlede namsmannen, mens det var L AS som var utsatt for fare for tap. Dette var uriktig lovanvendelse.

(27.03.2009, HR-2009-00703-A)

10 Straffutmåling i sak om falske kredittkort

I alt 16 menn var satt under tiltale for lovovertredelser i perioden 2004-2006, i tilknytning til innførsel av falske kredittkort, ulovlig avlesning («skimming») av ekte kort i Norge, produksjon av falske kort, medvirkning til anskaffelse av falske kort, og et stort antall betalingstransaksjoner som i de fleste tilfellene skjedde etter avtale med innehaverne av betalingsterminalene. Tiltalen bygget på at flere av de tiltalte utgjorde en organisert kriminell gruppe hvis virksomhet hadde internasjonale forgreninger. For hovedmannen gjaldt tiltalen blant annet bedragerier for ca. 5,3 millioner kroner. Anken til Høyesterett gjaldt tre av de andre tiltalte, med mindre sentrale roller.

Høyesterett uttalte seg om det generelle straffenivået i saker som dette, og trakk linjer til pengefalsk. Uttalt at samfunnsstraff normalt vil være lite aktuelt.

Straffen for A, som hadde medvirket til produksjon av et par hundre falske kredittkort, ble satt til fengsel i 1 år og 3 måneder. 8 måneder ble gjort betinget, ettersom anken til Høyesterett var blitt liggende hos påtalemyndigheten i ca. 10 måneder. For B, som hadde forsøkt å medvirke til andres anskaffelse av falske kredittkort med sikte på bedragerier i utlandet, ble straffen satt til fengsel i 10 måneder, hvor 5 måneder ble gjort betinget på grunn av saksbehandlingstiden. For en restauranteier, C, som mot en del i utbyttet hadde tillatt sin betalingsterminal brukt ved bedrageriene overfor kortselskapene, ble straffen satt til fengsel i 120 dager. Straffen ble i sin helhet gjort betinget på grunn av tidsmomentet.

(26.03.2009, HR-2009-00693-A)

III NARKOTIKA

11 Straffutmåling for blant annet to grove narkotikaforbrytelser – samfunnsstraff

A, født 1974, hadde ved to anledninger i august-september 2006 kjøpt til sammen noe over 60 gram heroin i Oslo og transportert stoffet til Tromsø. Stoffet var kjøpt dels til eget bruk og dels for å kunne selges til finansiering av eget forbruk. Ved pågripelsen ble det også funnet vel 6 gram hasj og til sammen 156 narkotiske tabletter hos henne. Noe av den heroin hun hadde kjøpt i Oslo, var solgt.

A avga tidlig under etterforskningen uforbeholden tilståelse, og på grunnlag av denne ble skyldspørsmålet avgjort ved tilståelsesdom. Tingretten dømte A til fengsel i 2 år, hvorav 10 måneder ble gjort betinget, for overtredelse av straffeloven § 162 andre, jf. første ledd. Under dissens satte lagmannsretten straffen til fengsel i 1 år og 10 måneder, hvorav 10 måneder ble gjort betinget. Mindretallet – tre meddommere – gikk inn for samfunnsstraff.

Høyesterett kom under noen tvil til at det forelå tilstrekkelig klare og sterke rehabiliteringshensyn til at det kunne idømmes samfunnsstraff i stedet for fengsel, og fastsatte straffen til 420 timer samfunnsstraff med en gjennomføringstid på 1 år og 6 måneder. Domfelte hadde fra høsten 2003 til januar 2007 hatt behandlingsopphold ved flere institusjoner innenfor rusmiddelomsorgen, og hadde ikke brukt narkotika siden august-september 2006. I tillegg til å motta behandling hadde hun påbegynt yrkesrettet attføring, som hadde startet høsten 2005 og forventes fullført i oktober 2009. Hun tar sikte på å utdanne seg til helsefagarbeider og følger et opplegg med 50 % skolegang og 50 % arbeid. Høyesterett pekte også på at saksbehandlingstiden – særlig tatt i betraktning av at det forelå en uforbeholden tilståelse – hadde vært for lang. Det hadde nå gått to og et halvt år siden de straffbare handlingene hadde funnet sted, og særlig kombinasjonen av rehabilitering og lang saksbehandlingstid medførte at det ville være uheldig for domfeltes videre rehabilitering om hun nå skulle være nødt til å sone en fengselsstraff.

(06.03.2009, HR-2009-00554-A)

12 Straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse – samfunnsstraff

A hadde på forespørsel fra en kamerat fått et heroinparti brakt fra Oslo til Tromsø. Der hentet han og kameraten partiet og gravde det ned i skogen. Samme dag ble A pågrepet. Partiet viste seg å være på 90,83 gram. Det skulle betales med 40 000 kroner og var ment for videresalg. A, som selv misbrukte heroin, skulle få 10 gram for å ha skaffet stoffet.

A, som er 44 år, hadde misbrukt narkotika fra han var 13 år, herunder heroin fra han var 30. Etter at han ble pågrepet for vel to år siden, hadde han holdt seg borte fra stoff, noe som var dokumentert ved urinprøver på stikkprøvebasis. Han hadde begynt å arbeide i regi av NAV, og etter hvert fått fast stilling og meget gode skussmål fra arbeidsgiver. Også på andre måter hadde han grepet fatt i livet sitt. Høyesterett fant at det forelå en reell og lovende rehabiliteringssituasjon som sterkt og klart tilsa at fengselsstraff ikke burde brukes. Under tvil – på grunn av stoffets art og mengde – fant Høyesteretts flertall at hensynet til straffens formål ikke var til hinder for at det i dette tilfellet ble anvendt samfunnsstraff. I likhet med lagmannsretten fant flertallet at samfunnsstraffen burde settes til 420 timer, og at det i tillegg burde idømmes 30 dagers fengsel, som ble ansett sonet ved utholdt varetekt. Gjennomføringstiden og den subsidiære fengselsstraff ble imidlertid økt fra 1 år 6 måneder til 1 år 10 måneder.

Én dommer stemte for at straffen skulle fastsettes til fengsel i 2 år og 6 måneder, hvorav 9 måneder burde gjøres betinget på vanlige vilkår.

(06.03.2009, HR-2009-00555-A)

13 Straffutmåling for tilvirkning og oppbevaring av narkotika ved dyrking av cannabisplanter i større omfang og med profesjonelt preg

A, B og C var domfelt for å ha dyrket 224 cannabisplanter i et bolighus. Det var produsert ca. 17,7 kilo cannabis, noe som ville svare til ca. fem kilo hasj med 7 % THC-konsentrasjon. Høyesterett la til grunn at virksomhetens produksjonspotensial – representert ved antall cannabisplanter – måtte stå i sentrum for den strafferettslige bedømmelsen, men at man også måtte legge vekt på mengden cannabis som faktisk var produsert og konsentrasjonen av virkestoff. For så vidt gjaldt dette siste, ville omregning til hasj av gjennomsnittlig styrkegrad, antall rusdoser og mengden rent THC kunne gi et sammenligningsgrunnlag. Vedkommendes rolle i forbindelse med produksjonen måtte også tillegges vekt. De tre var tatt på fersk gjerning, og deres tilståelser fikk begrenset betydning.

Lagmannsretten hadde fastsatt straffen til 2 år og 3 måneder fengsel for én av de domfelte og 1 år og 6 måneder for de to øvrige – i saken omtalt som gartnere. Ankene ble forkastet, men likevel slik at straffen for den ene gartneren ble redusert til fengsel i 1 år og 4 måneder. Høyesterett la vekt på at hans befatning med produksjonen strakk seg over vesentlig kortere tid enn for de to øvriges del.

(06.03.2009, HR-2009-00548-A)

14 Straffutmåling for tilvirkning og oppbevaring av narkotika ved dyrking av cannabisplanter i større omfang og med profesjonelt preg

A var domfelt for å ha dyrket 304 cannabisplanter. Det var langt frem til ferdig utvokste planter. Det var produsert ca. 1,9 kilo cannabis – noe som kunne gi ca. 0,3 kilo hasj med normal styrkegrad. Ferdig utvokst ville plantene kunne gi ca. 24 kilo røykbart materiale.

Lagmannsretten hadde fastsatt straffen til fengsel i 1 år og 2 måneder. Under henvisning til de retningslinjene for straffutmålingen som var trukket opp i Høyesteretts dom i sak HR-2009-00548-A (sak nr. 13 ovenfor), ble domfeltes anke forkastet.

(06.03.2009, HR-2009-00549-A)

15 Saken gjaldt spørsmål om forsettsformen «dolus eventualis» var oppfylt mht. stofftype

A ble pågrepet på utenlandstoget med 420 gram heroin gjemt i 43 plastegg som han hadde svelget. Domfelte ga noe vekslende forklaringer, men forklarte i lagmannsretten at han hadde fått opplyst at det var kokain han hadde med seg. Lagmannsretten fant ikke å kunne legge hans forklaring til grunn, og et flertall på fire fant dessuten at forsettet også omfattet at det narkotiske stoffet var heroin. Flertallet begrunnet dette slik:

«Flertallet legger avgjørende vekt på tiltaltes utsagn og opptreden overfor tollvesenet og politiet kort tid etter at han ble tatt. Dette viser etter flertallets syn at han ikke var så opptatt av typen narkotika, men at han hadde vurdert heroin som en mulighet, uten at det avholdt han fra å gjennomføre turen til Norge. Forsettskravet er da oppfylt med hensyn til heroin.»

Lagmannsrettens dom ble opphevet. Det gjengitte avsnitt ble ansett utilstrekkelig til å kunne konstatere at det forelå forsett i form av «dolus eventualis». Et vilkår for å benytte denne skyldformen, er at den siktede ikke bare har tenkt på muligheten av at det kunne være heroin, men at denne også positivt har funnet å ville gjennomføre smugleroppdraget også om det faktisk skulle forholde seg slik.

(27.02.2009, HR-2009-00489-A)

IV SEKSUALLOVBRUDD

16 Straffutmåling for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd

A var både i tingretten og i lagmannsretten idømt 1 år og 8 måneders fengsel for flere tilfeller av seksuell omgang – hvorav ett kunne likestilles med samleie, jf. straffeloven § 206 – med en pike i 10-11 årsalderen. Tingretten gjorde 1 år og 2 måneder av straffen betinget, mens den betingede del ble øket til 1 år og 4 måneder i lagmannsretten.

Høyesterett gjorde hele straffen betinget. De straffbare handlinger ble avsluttet da domfelte var 17 år og 8 måneder. Han hadde en usedvanlig tragisk bakgrunn, blant annet ble han som åtteåring av sin familie sendt alene fra Somalia til Norge. Disse momenter ved straffutmålingen kunne tilsi at straffen ble fastsatt slik lagmannsretten hadde gjort.

I tillegg kom imidlertid at domfelte etter at de straffbare forhold kom for dagen, av barnevernmyndighetene var plassert ved et barne- og ungdomssenter i X hvor det i starten var døgnbemanning. Han hadde samtykket i at opplegget fortsatte frem til han fylte 20 år våren 2010. Det regime som på denne måten omga – og ville omgi – ham, var en direkte følge av de straffbare forhold. Det måtte ved straffutmålingen legges betydelig vekt på disse reaksjonene fra samfunnets side. Det ble også lagt vekt på at han hadde hatt en svært positiv utvikling siden skolestart for snart trekvart år siden.

(13.03.2009, HR-2009-00592-A)

17 Straffutmåling for voldtekt – spørsmål om samfunnsstraff pga. ung alder

Saken gjaldt straffutmåling for voldtekt begått av en 17-år gammel gutt mot en nesten 16-år gammel jente som på grunn av beruselse ikke var i stand til å motsette seg handlingen, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav b. Voldtekten omfattet fullbyrdet seksuell omgang og forsøk på samleie. Spørsmålet var om det kunne gis samfunnsstraff.

A og fornærmede var barndomsvenner. Etter at hun var blitt sterkt beruset på fest, ringte hun til A og ba ham kjøre seg til en venninne, der hun skulle overnatte i en campingvogn. Der la han seg ned sammen med henne, kledde av henne, hadde fingre i skjeden hennes og brukte hånden hennes til å onanere seg slik at han fikk utløsning i ansiktet hennes. Han gjorde også tre-fem forsøk på samleie, uten å få det til. Hun var for beruset til å kunne motsette seg handlingene. I tingretten ble han dømt til fengsel i 7 måneder hvorav 120 dager betinget. Lagmannsretten ga, ut fra hans unge alder, i stedet samfunnsstraff i 240 timer.

Høyesterett kom til samme resultat som tingretten. Selv om det er et klart ønske fra lovgiver å ikke sette unge mennesker i fengsel, er det også et uttrykt lovgiverønske å vise tilbakeholdenhet med samfunnsstraff ved grove sedelighetsforbrytelser, også når det gjelder unge mennesker. Selv om voldtekt med sterkt beruset eller sovende person ligger i nedre sjikt av hva som rammes av bestemmelsen, ligger det innenfor hva lovgiver har ment er grove seksuallovbrudd. Det var ingen formildende momenter ved voldtekten, og heller ikke forhold ved As person, som satte saken i en særstilling.

(13.03.2009, HR-2009-00591-A)

18 Straffutmåling for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ

A hadde, da han var 18 år og 1-2 måneder og gikk på videregående skole, tre samleier med ei jente på 13 år og 7-8 måneder som gikk på ungdomsskolen. De var blitt kjent med hverandre på en buss, hvor hun hadde sovnet med hodet på hans skulder. Fornærmede tok senere kontakt, og i løpet av en tre-månedersperiode møttes de jevnlig i frikvarter og fritimer, gjerne på biblioteket. Begge tok initiativ til og ville at de skulle ha samleie.

Høyesterett kom, særlig med henvisning til Rt. 2005 side 1274, til at straffen skulle settes til fengsel i 2 år, hvorav 1 år og 10 måneder ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år, jf. straffeloven §§ 52 til 54 [52, 53, 54]. Det ble lagt vekt på at aldersforskjellen var ca. 4 år og 6 måneder, at domfelte og fornærmede hadde et vennskapelig forhold, at domfelte ikke utnyttet fornærmede, at det ble brukt kondom, og at domfelte straks tilsto forholdet da han ble avhørt av politiet. Men det ble også vektlagt at det er behov for å beskytte barn under 14 år mot at kontakt med eldre barn eller ungdommer skal lede til samleie, og at allmennpreventive hensyn derfor veier tungt. Det må ikke herske noen tvil om at den eldste, under omstendigheter som i denne saken, må ta ansvar for at det ikke kommer til samleie.

(06.02.2009, HR-2009-00327-A)

19 Straffutmåling for diverse overgrep mot mindreårige begått av en mann i 30-årene

De alvorligste enkeltstående forholdene var to overtredelser av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ, i form av flere samleier med to piker – én like under 12 år og én på 13 år. Domfellelsen gjaldt videre et stort antall overtredelser av straffeloven § 200 annet ledd annet punktum, jf. også tredje ledd: Over en treårsperiode fra 2004 kom domfelte i kontakt med 46 piker mellom 9 og 16 år via Internett og ved bruk av mobiltelefon. Han forledet dem til å vise seg avkledd for ham ved hjelp av web-kamera og programmet MSN. Domfelte fikk også en del av pikene til å utføre seksuelle handlinger med seg selv mens han så på via MSN, og til å sende ham seksuelt betonte bilder av seg selv. Endelig omfattet saken overtredelser av straffeloven § 204 a første ledd bokstav a i form av produksjon, besittelse og formidling av barnepornografisk materiale og materiale som seksualiserer barn.

Ved straffutmålingen hadde overtredelsene av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ størst vekt. Men også de øvrige lovbruddene sto sentralt. Høyesterett understreket at voksnes utnyttelse av barn og unge via Internett representerer en alvorlig trussel for mindreårige, og at det er grunn til å markere alvoret og behovet for rettsbeskyttelse gjennom straffenivået. Overtredelsene strakk seg i dette tilfellet over lang tid, gjaldt mange og særlig sårbare piker, og var planmessig og viljefast gjennomført.

Straffen ble satt til fengsel i 5 år og 6 måneder. Det ble tatt hensyn til domfeltes tilståelse. Høyesterett lot prinsippet i straffeloven § 62 få noe mindre gjennomslag enn det som gjerne er utgangspunktet, ut fra at omfanget og helheten i de straffbare handlinger representerte et selvstendig straffskjerpende forhold. Forsvareren hadde for øvrig gjort gjeldende at det ved straffutmålingen måtte tas hensyn til at domfelte også var ilagt et betydelig oppreisningsansvar overfor de fornærmede. Slik samordning var det etter Høyesteretts syn normalt ikke rom for.

(06.02.2009, HR-2009-00326-A)

V DIVERSE ANNET

20 Saken gjaldt spørsmål om overtredelse av straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3

A var 18. oktober 2007 på arbeid som bussjåfør i Trondheim. Litt før klokken 13.30 skulle han kjøre gjennom krysset X gate/Y gate. A stanset for rødt lys ved stopplinjen ved X gate. Da det ble grønt lys, svingte han til høyre opp Y gate. Plutselig så A en eldre mann i fotgjengerfeltet foran fronten på bussen. Fotgjengeren gikk på rødt lys. A klarte ikke å stoppe i tide og kjørte dermed på fotgjengeren, som ble kastet flere meter foran bussen før han falt og slo hodet hardt i asfalten. Fotgjengeren døde samme dag av hodeskadene han ble påført i sammenstøtet.

A var i tingretten og lagmannsretten dømt for overtredelse av straffeloven § 239 første straffalternativ om uaktsom forvoldelse av en annens død ved bruk av motorvogn, og overtredelse av den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3. Han anket til Høyesterett over saksbehandlingen – mangelfulle domsgrunner. Utenfor anken prøvde Høyesterett lagmannsrettens lovanvendelse, jf. straffeprosessloven § 342 andre ledd nr. 1.

Spørsmålet for Høyesterett var særlig om lagmannsretten hadde lagt en for streng aktsomhetsnorm til grunn. Det som først og fremst tilsa at forholdet ble bedømt etter § 239, var at ulykken skjedde i et fotgjengerfelt i et stort og trafikkert veikryss. Det forelå følgelig en situasjon hvor bussjåføren – som førte en lang og tung buss – måtte være særlig aktsom. På den annen side måtte det vektlegges at As feil besto i at han i et komplisert trafikkbilde kortvarig konsentrerte all sin oppmerksomhet om andre, men helt sentrale trafikkrelevante forhold. I tillegg kom at fotgjengeren gikk på rødt lys.

Høyesterett fant det klart at A måtte dømmes etter den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, men frifant under tvil for overtredelsen av straffeloven § 239 om uaktsomt drap.

(06.03.2009, HR-2009-00556-A)

21 Straffutmåling, tap av førerett og oppreisning til fornærmede ved overtredelse av straffeloven § 238 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 – uaktsom forvoldelse av betydelig skade på legeme eller helbred ved bruk av motorvogn

A var av lagmannsretten domfelt for overtredelse av straffeloven § 238 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3, for uaktsomt å ha kjørt på en mann som hadde stilt seg opp ved en parkeringslomme som både han og A mente å ha krav på. Fornærmede fikk brudd på hjerneskallen og i venstre leggben og ankel, og er blitt 100 % arbeidsufør og 58 % varig medisinsk invalid. Lagmannsretten idømte fengsel i 30 dager og tap av førerett i 2 år samt oppreisning på 100 000 kroner.

Under henvisning til Rt. 2004 side 712 mente Høyesterett straffen i utgangspunktet skulle være ubetinget fengsel, og at det ikke forelå forhold som tilsa at den ble gjort betinget. På grunn av sen oversendelse av saken fra påtalemyndigheten til Høyesterett, i strid med straffeprosessloven § 316, ble imidlertid fengselsstraffen satt ned fra 30 dager til 21 dager. Tap av førerett ble satt ned fra 2 år til 1 år 6 måneder fordi A hadde hatt førerkortet i sin besittelse i 2 år og 10 måneder etter hendelsen, jf. tapsforskriften § 1-4. Oppreisningen ble under henvisning til sammenlignbare saker og nivået ellers satt ned fra 100 000 kroner til 75 000 kroner.

(14.01.2009, HR-2009-00064-A)

22 Straffutmåling for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, jf. § 232 m.m.

A hadde på en pub slått B i ansiktet med et ølglass. Glasset ble knust, og fornærmede ble påført kuttskader ved venstre øre som ble sydd med ti sting. For dette og for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 (som resulterte i en trafikkulykke hvor tre kjøretøyer var innblandet) og våpenloven (ulovlig oppbevaring av en pistol) utmålte lagmannsretten straffen til fengsel i 120 dager.

Domfelte anket straffutmålingen til Høyesterett, som uttalte at lagmannsrettens straffutmåling i utgangspunktet ikke var for streng. Det hadde imidlertid gått over 11 måneder før lagmannsrettens dom ble forkynt for domfelte, og dermed var det nå henimot ett og et kvart år siden dommen ble avsagt. Dette tidsforløpet kunne ikke forsvare at det ble gitt samfunnsstraff, men fengselsstraffen ble satt ned til 60 dager.

(16.01.2009, HR-2009-00078-A)

23 Saken gjaldt tolkingen av vilkårene om «utstrakt ødelæggelse av fremmed eiendom» og «lett kan forårsakes» i straffeloven § 148 første ledd

A hadde på vei hjem fra en fest tent på to søppelsekker fylt med brennbart materiale som sto lent mot en trevegg på en barneskole. Han forlot stedet etter å ha sett at det tok fyr i innholdet i sekkene. Ilden spredte seg til trevirket på veggen og i et overbygd tak. En nabo oppdaget brannen og slukket den raskt. Det oppsto mindre skader for 72 485 kroner.

Tingretten fant A skyldig i overtredelse av blant annet straffeloven § 148 første ledd første straffalternativ og § 292 jf. § 291. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 6 måneder, hvorav 1 år ble gjort betinget. A anket til lagmannsretten over lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen. Lagmannsretten forkastet domfeltes anke over lovanvendelsen. Straffutmålingen ble endret slik at den betingede del av dommen ble satt til 6 måneder. Lagmannsretten la til grunn at brannen, uten naboens raske inngripen, sannsynligvis ville ha medført ødeleggelse av en fløy på tre etasjer, med et samlet areal på 930 kvadratmeter, oppført i 1998 og som da hadde kostet ca. 17 millioner kroner.

As anke til Høyesterett over lovanvendelsen under skyldspørsmålet ble forkastet. Høyesterett fant at lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering ikke ble ansett å bygge på en uriktig lovtolking. Høyesterett la til grunn at § 148 første ledd, som er utformet som et faredelikt, får anvendelse når det er nærliggende mulighet for skade på fremmed eiendom av betydelig omfang. Sannsynlighetsovervekt kreves ikke. Hvorvidt ødeleggelsen vil være utstrakt, beror på en skjønnsmessig vurdering hvor omfanget av brannen og de aktuelle verdier, teller med, jf. Rt. 1990 side 999. Høyesterett fant ikke støtte for å utelukke enkeltstående eiendommer fra bestemmelsens anvendelsesområde.

(19.03.2009, HR-2009-00641-A)