Trenger vi flere kontrollorgan for politiets virksomhet?

Ved etableringen av Finstad-utvalget uttalte justisministeren at politiet nyter stor tillit i befolkningen, og denne tilliten må man sørge for at bevares.1 Men på den annen side ble det i kjølvannet av Obiora-saken, både fra øverste politisk hold og fra Politidirektoratet, erkjent at man befant seg i en tillitskrise. Uten denne erkjennelsen ville det neppe vært behov for ny utredning så kort tid etter opprettelsen av Spesialenheten for politisaker: Man må i det minste gjøre noe som viser at kritikken som har kommet til uttrykk gjennom opprop, demonstrasjonstog, punktmarkeringer og ytringer tas på alvor. Et første grep er Riksadvokatens meget omfangsrike og offentlig gjengitte henleggelsesbeslutning av Obiora-saken.2 Finstad-utvalget får muligheten til å ta steget videre når det har fått et mandat til nytenkning:3 Ved evaluering av dagens ordning skal det veies om kontrollmekanismen er god nok til å fange opp alle de kritikkverdige forhold som bør ilegges reaksjon.

Håndteringen av de mest omstridte politisakene, Tony Askvold-saken (Bærums Verk 1990), Tómasz Wacko (Mysen 2003),4 Robert M Aconcha-Kohn (Oslo 2004) og Eugene Obiora (Trondheim 2006), har vært egnet til å øke mistilliten blant publikum. Maglite-saken fra Follo Politidistrikt, behandlet av Høyesterett for annen gang den 7.5.2008,5 illustrerer hvor vanskelig det er å få dømt en polititjenestemann for alvorlig handling begått i tjenesten. Det blir fra allmennheten stilt spørsmål om det skal det være mulig å slippe unna uten noen form for reaksjon, ingen korreks, ingen advarsel, ingen bot, ingen straff, ikke en gang at de lukes ut av tjeneste? Det er neppe kun mangel på saksinformasjon som vekker disse spørsmålene.

Overtramp fra politiets side skjer daglig, men har heldigvis sjeldent fatale konsekvenser for de som utsettes for ulovlige ransakelser og pågripelser. At det skjer feilgrep er naturlig; det er basert på menneskelige vurderinger som foretas i en ofte opphetet situasjon. Det er likevel ikke skader som avgjør om overgrepene er alvorlige; om handlingene ikke er tilstrekkelig hjemlet i lov, er de automatisk brudd på EMK art 8 nr 2. Brudd på reglene gir bare helt unntaksvis en reaksjon for tjenestemannen og kommer heller ikke den senere tiltalte til gode; en ulovlig ransaking som eneste tilkomst til bevisene foranlediger ikke bevisavskjæring og gir ingen straffereduksjon, kun en konstatering av konvensjonsbrudd som effektivt vern av friheten mot vilkårlige inngrep.6 Setter man seg til hinder eller motverge mot slik ulovlig tjenestehandling må man derimot forvente fengselsstraff for brudd på strl § 127.7 Sett i sammenheng kan senere års rettsavgjørelser tillate å antyde at man i praksis har åpnet for helt konsekvensfrie overtramp på de kjerneområder av politiarbeid som skiller en rettsstat fra en politistat.

Spesialenheten mottar en rekke anmeldelser for ulovlig ransakelse, men det store gross av saker henlegges uten etterforskning, idet en klart ulovlig ransakelse sjelden vil være av en slik art at den kvalifiserer som grov uforstand i tjenesten.8 Å få melding om henleggelse kort tid etter innlevert anmeldelse, bidrar ikke til styrking av Spesialenhetens tillit og legitimitet. Ved første revisjon av SEFO ble det bestemt at juridiske krefter med lokalkunnskap på utsiden av politiorganisasjonen måtte ta del i arbeidet for å styrke legitimiteten. Ved opprettelsen av Spesialenheten for politisaker ble denne ordningen avskaffet med samme begrunnelse, uten at helomvendingen i seg selv forklares.

Spesialenheten har en tøff oppgave i retten. En polititjenestemann har i utgangspunktet en sterk troverdighet i retten og hukommelsen trekkes sjelden i tvil. Det er ikke enkelt for en dommer å omstille seg om den samme tjenestemann senere har overtrådt en eller flere straffebestemmelser som han nå vil kjempe mot å bli domfelt for. Som tiltalt vil han da ha det samme ytre skallet, men har nye hensyn å ta i forhold til hvordan han forklarer seg. Politimannen har i motsetning til mannen i gata en handlingsplikt når han ankommer en situasjon hvor en kriminell handling er i utfoldelse. Selv om han er profesjonell og trent til å holde hodet kaldt når ingen andre klarer det, vil handlingsplikten gjerne fremstå som sterkt formildende. I de tilfeller hvor det etter straffebudet ikke er tilstrekkelig med utvist uaktsomhet, vil Spesialenheten ofte ha en tung pedagogisk oppgave med å overbevise retten om det forbryterske forsett. Alle disse forhold setter begrensninger for Spesialenheten.

Selv etter få år i drift synes det klart at det mandat og den begrensede kompetanse Spesialenheten er tildelt, ligger langt unna behovet for et kontrollorgan av en yrkesgruppe med voldsmonopol. Hva med de tilfeller som er klart kritikkverdige, men ikke ulovlige? Hva med alle handlinger som er ulovlige, men ikke straffesanksjonerte? Hva med de sakene hvor det sannsynligvis er begått straffbar handling, men hvor strafferettens beviskrav anses umulige å nå? Hvordan tar man tak i negative holdningsskapere og utviklingen av uheldige subkulturer?

Tillitsflukten skyldes nok i hovedsak at det ikke finnes noe offentlig kontrollorgan i det vakuum hvor straff nødvendigvis ikke kan være løsningen. Spesialenheten har en ordning hvor den oversender kritikkverdige saker til administrativ vurdering hos det enkelte politidistrikt, men har ingen ordning for tilbakemelding på hva som blir gjort videre i saken. De administrative reaksjonene når uansett aldri offentligheten. I Aconcha-Kohn-avgjørelsen skriver riksadvokaten: «Det er opp til politimesteren å ta stilling til om, og eventuelt hvilke, tjenestelige konsekvenser de kritikkverdige forhold skal få for de impliserte polititjenestemennene.»9 Vet noen hva som skjedde med polititjenestemennene? Kompetansebegrensningen til Spesialenheten og uvissheten om utfallet av saken forveksles av allmennheten så gjerne med lukkede dører og kameraderi.

Advokater må ha en selvjustis gjennom Advokatforeningen og offentlig tilsyn gjennom Tilsynsrådet, blant annet begrunnet i at man forvalter store midler for enkeltindividet. Pressen har et eget faglig utvalg som sikrer enkeltmennesket mot integritetskrenkelser. Politiets utførelse av arbeidet kan ha stor betydning for den enkeltes helse, frihet og sosiale anseelse. I enkelte tilfeller, som i sakene referert ovenfor, kan handlingen utgjøre forskjellen mellom liv og død.

Finstad-utvalget bør følgelig se hen til hvordan klager behandles mot autorisert helsepersonell som på mange måter forvalter de samme godene. Helsetilsynet forvalter som uavhengig statlig organ over en autorisasjonsbevilling tilhørende et regelsett helt uavhengig av de virkemidler man har gjennom arbeidsmiljølov og tjenestemannslov. Ved lovbrudd som ikke gir grunnlag for administrativ reaksjon, gis det påpekning av pliktbrudd til den enkelte og enheten, den autoriserte kan ilegges advarsel etter en helhetsvurdering eller få autorisasjonen helt eller delvis tilbakekalt. Ved å autorisere uteksaminerte politistudenter gis større mulighet til offentlig kontroll av tjenestemenn på et langt bredere spekter av kritikkverdige forhold enn de Spesialenheten har kompetanse til å vurdere i dag.

Ved politireformen i England i 2002 ble en tilsynsmodell vedtatt som et tillegg til den særskilte etterforskning av lovbrudd foretatt av polititjenestemenn.10 The Independent Police Complaints Commission (IPCC)11 erstattet fra april 2004 The Police Complaints Authority, som i hovedsak tilsvarte dagens norske ordning. IPPC er uten knytning til noe departement, men er finansiert av Innenriksdepartementet. Hovedreformen består i at kommisjonen også er tillagt en sentral vaktrolle («guardianship role»), men kompetansen synes begrenset til å påpeke det kritikkverdige, samt gi veiledning til hvordan saken bør løses administrativt. IPPC har vide fullmakter, det har myndighet til å etablere bindende instrukser og retningslinjer for politiarbeid og utsteder offentlige årsrapporter over sitt tilsynsarbeid. England har således kommet lengre enn oss i å styrke offentlig tiltro til forsvarlig politiarbeid, men ikke så langt som til å ha egne reaksjonsformer gjennom en autorisasjonsordning.

For å rette på tillitskrisen her i Norge er det ikke nok å nedsette et utvalg, det kreves også handling på bakgrunn av utvalgets tilrådninger. Den raskeste og mest effektive måte å øke tilliten på, vil være å synliggjøre de administrative reaksjonene i større grad enn i dag. Det er ikke vanskelig å se for seg at et klageorgan vil måtte håndtere et stort tilfang av åpenbart grunnløse klager, men dersom man unnlater å innføre en ny modell, vil et for stort ansvar forbli hos politiledelsen og det vil være behov for større detaljregulering for å oppnå resultater. Det har så langt syntes å være til liten hjelp å utstyre mannskapene med tjenestenummer når de færreste av politiadvokatene kjenner til retningslinjene for klager.

De fleste polititjenestemenn er dyktige yrkesutøvere og vil være de som gjennom økt tillit hos publikum daglig drar nytte av at administrative reaksjoner gjøres offentlig tilgjengelige.

Det må både være nyttig og føles nyttig å klage når politiet går for langt. Nettopp derfor trenger vi noe nytt.