I Bokanmeldelse

Audun Kristoffer Kjus: Sakens fakta – Fortellingsstrategier i straffesaker,Doktoravhandling ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo, Unipub, Acta humaniora nr. 319, Oslo 2007, 220 sider

Anmeldt av Anders Løvlie

Kjus har skrevet en doktoravhandling hvor han tematiserer rettslig bevisvurdering. Avhandlingen tar utgangspunkt i «det fortellende mennesket» – homo narrans – og analyserer straffesaker ut fra et fortellingsperspektiv.

Av habilitetsgrunner gjør jeg innledningsvis oppmerksom på at denne anmelder spiste og drakk godt under disputasmiddagen- takk for det. Takk også for et særdeles spennende, interessant og viktig bidrag til forskning på bevisteoriens område. Bidraget er spennende fordi det foreligger begrenset empirisk forskning på rettslige bevisvurderinger, interessant fordi den rettslige bevisvurdering beskrives fra et annet faglig ståsted enn det juridiske og viktig fordi rasjonalitet ved fastsettelse av saksforhold er avgjørende for at rett skal bli rett.

Kjus har overvært 22 tingrettssaker, hvorav 21 endagssaker og 1 todagerssak. Sakene omhandlet vold, narkotika, tyveri, heleri, underslag, ran, skadeverk og bedrageri. Den ene halvparten av sakene ble tatt opp på bånd og senere transkribert i sin helhet. Den andre halvparten av sakene er nedtegnet av forfatteren. Dette utgjør sammen med domsbegrunnelsene og observasjonene i retten avhandlingens empiriske grunnlag.

Kjus er bevisst de metodiske problemer som følger av at han som forsker overværer rettslige forhandlinger, eksempelvis skriver han at det er mulig han fikk «… noen av de profesjonelle aktørene til å skjerpe seg litt ekstra» (side 51). I lys av de begrensede krav som gjelder for begrunnelse av bevisvurderingen, jf. strpl. § 40, synes de begrunnelser som inngår i materialet å være usedvanlig utfyllende. Hvis denne observasjonen medfører riktighet, kan det indikere at Kjus med sin tilstedeværelse har skapt seg et forskningsmateriale som ellers ikke ville være tilgjengelig. Hvorvidt dette har noen betydning for anvendelse av fortellingsstrategier, er det vanskelig å si noe om, men tradisjonelt er det antatt at skjerpet begrunnelsesplikt har en skjerpende effekt på beslutningsnivå.

Begrepet fortelling defineres av Kjus som ytrede representasjoner for hendelsesforløp. Fortellinger skiller seg fra øvrig kommunikasjon ved at de har begynnelse og slutt og at hendelser følger av premisser. Strukturen gir fortellingen en indre sammenheng og et enhetspreg, som gjør den egnet for lagring i hukommelsen. Et vesentlig poeng er at i fortellingsperspektivet forutsettes bakgrunnskunnskap hos mottakeren. Og denne kunnskapen, sammenholdt med ytringen, gir fortellingen mening. Forfatteren presiserer at fortellinger finner sted på ulike nivåer i straffeprosessen. For det første nyttes fortellinger for fastsettelsen av det eksterne saksforhold, for det andre kan straffeprosessen sees som en fortelling i seg selv og for det tredje nyttes fortellingsstrategier ved fastsettelse av gjeldende rett.

Avhandlingen må leses i lys av en relativt ny teoretisk strømning, hvor rettslig bevisbedømmelse sees i et fortellingsperspektiv. Et hovedpoeng i denne litteraturen er at fortellingsperspektivet bedre enn sannsynlighetsperspektivet forklarer hvorledes bevisvurderingen faktisk foregår.1

Kjus bygger på denne tradisjonen når han på bakgrunn av det materialet han har gjennomgått legger til grunn at domsbegrunnelser utgjøres av delvis gjennomførte resonnementer som må utfylles, og slutter at rettslige bevisvurderinger «… ikke [er] sannsynlighetsvurderinger i noen matematisk forstand, men slutninger til den mest nærliggende fortellingen med utgangspunkt i skriverens og (forhåpentligvis) leserens livserfaring og kulturelle kompetanse» (side 159). Videre skriver han om bevisvurderingen: «Dommerne har en sammensatt oppgave. De skal komme frem til hva som er den beste forklaringen» (side 117). Og i forlengelsen, om beviskrav, skriver han at dommerens oppgave etter å ha blitt presentert for en straffutløsende fortelling blant annet er å vurdere «… om det kan finnes andre forklaringer på bevissituasjonen som ikke er straffutløsende eller som tilsier en lavere straff» (l.c.).

Det er tungt å skulle redegjøre for prosjektets innhold i kortfattet form. Det å trenge igjennom rettslig bevisvurdering er i seg selv et tungt operasjonaliserbart prosjekt, ettersom bevisvurderingen delvis unndrar seg iakttakelse. Avhandlingen er dessuten oppgitt å være et første skritt i forsøket på å utvikle et språk for å forstå den rettslige fortellingsargumentasjonen (side 71). Strategien innebærer at prosjektet favner vidt, og tematiseringen prioriterer et bredt dekningsområde.

Skal prosjektet søkes plassert i en juridisk kontekst, kan det sees som folkloristikkens svar på Eckhoffs rettsrealistiske tilnæring for fastsettelsen av gjeldende rett. Men der Eckhoff tematiserte rettsregler, er fokuset i «Sakens fakta – Fortellingsstrategier i straffesaker» en empirisk studie av fastsettelse av saksforhold. Prosjektet har også en side til Gravers rettsretorikkperspektiv hvor retorikkens betydning for rettslige resonnementer er søkt fremhevet. Graver forstår retorikk som evnen til å se hvilke muligheter vi har til å overbevise om rettsregler og drøfter rettslig argumentasjon med dette utgangspunktet. Kjus på sin side beskriver fremgangsmåter som gir virkninger i sosiale utvekslinger ved fastsettelse av saksforhold: Fortellinger sees som argumentasjonsverktøy for aktørene med sikte på å overbevise med hensyn til fastsettelse av saksforhold/faktum. Men som nevnt kan også fortellingsperspektivet belyse hvorledes rettsregler fastsettes.

Mer konkret handler prosjektet om å lokalisere bruk av fortellinger på ulike stadier i straffeprosessen. Fortellinger sees som et instrument for erkjennelse. Kjus dokumenterer fortellinger slik de kommer til uttrykk fra rettens aktører under hovedforhandling og i domsbegrunnelser. Fortellingene studeres dels isolert, dels sammenholdes de og dels suppleres de av Kjus sine øvrige observasjoner fra retten. Materialet presenteres ved utdrag fra domsbegrunnelsen og forklaringer. Til illustrasjon kan det vises til hvordan Kjus sondrer mellom tre ulike begrunnelsesformer i domsbegrunnelser, henholdsvis stram beskjæring, helhetlig vurdering og skifte i troverdighet. Førstnevnte begrunnelsesform innebærer at de rettslig relevante momenter fremheves på bekostning av fortellingen som helhet. Helhetligvurderingstilnærmingen synes å innbefatte en holistisk tilnærming for fastsettelse av sakens fortelling, på bekostning av logiske strukturer. Med skifte i troverdighet siktes det til en begrunnelsesform som betoner konkurrerende forklaringer, hvor en av disse legges til grunn. For forfatteren betraktes begrunnelsesformene i utgangspunktet som analytiske kategorier. Hvorvidt disse begrunnelsesformene har klangbunn på beslutningsnivå, er ikke tematisert, men løftet frem som et interessant tema for senere studie.

Prosjektet kan sies å spenne over fire tematiske felt, som dels overlapper hverandre.

For det første analyseres fortellingene i et rammeverk som gir innhold og form. Eksempelvis påvises det at fortellingene som presenteres for eller av retten, er kronologisk oppbygget, og hvordan kronologi nyttes for å betone indre liv. Det påvises hvordan fortellingene knytter seg til erfaringsbaserte eller fordomsbaserte generelle fortellinger (makrofortellinger). For eksempel ble det i en domsbegrunnelse uten noen form for bevisførsel sett bort fra at tiltalte som forklart var sydame fra Polen, og lagt til grunn at hun var sigøyner som kom til Norge utelukkende for å stjele. Kjus konkluderer med at det er sjelden forsvareren eller tiltalte konfronterer slike makrofortellinger. Det tematiseres hvordan det sluttes fra objektive forhold til subjektive. Dessuten tematiseres ulike fortellingsstrategiske virkemidler som nyttes for å fremheve og tydeliggjøre ulike hendelser innenfor de ulike fortellinger, eksempelvis fremheves språklige virkemidler som politiets bruk av rapportspråk ved forklaringer.

For det andre tematiseres hvilke forkunnskaper bevisbedømmeren og senere lesere av dommen må ha om bevisbedømmelsesprosessen for å kunne vurdere denne. Med andre ord: Hvilke konvensjoner gjelder for slutningsprosessen?

For det tredje tematiseres kommunikasjonsprosessen mellom jurister og lekfolk ved at spenningen mellom fortellinger presentert i en allmenn språkdrakt holdes opp mot det juridiske språk. Eksempelvis viser Kjus til hvordan tilståelsesrabatt muligens kan forme saksforhold i en sak hvor tiltalte i sin forklaring ikke var uforbeholden med hensyn til subjektiv skyld. Forsvareren betoner ikke forbeholdet, fremhever at straffeskyld er erkjent, men at tiltalte ikke husker alt, og dommeren legger til grunn at det foreligger uforbeholden tilståelse (side 175-176).

For det fjerde anlegges et kritisk perspektiv, hvor fortellingenes forklarende egenskaper problematiseres. Særlig fremheves hvorledes fortellersituasjonen medfører en drift eller forventing mot kulturelt akseptable forklaringer. Dessuten fremheves risikoen for at fortellinger oppfattes ulikt. Rettspolitisk presenteres ulike virkemidler som kan være til hjelp, eksempelvis fremhever Kjus under forutsetningen at domsskriveprosessen virker skjerpende på bevisbedømmelsen, at dommerne bør holde tilbake «dommen/beslutningen» i domsteksten, for slik å bremse driften mot forhastede slutninger.

Avhandlingen er skrevet ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk på Det humanistiske fakultet. En jurist bør derfor være åpen og ydmyk med hensyn til at teksten tilhører en fagtradisjon som skiller seg fra den juridiske. Likevel vil jeg tørre å påstå at avhandlingen ville profitert på en mer utarbeidet struktur. Tidvis er det vanskelig å få tak i hva som problematiseres. Boken er skrevet i en fortellende form, hvilket letter lesningen, men vanskeliggjør bruk av boken som et analytisk verktøy, ikke minst fordi det fortløpende presenteres et mangfold av teorier og nye begreper. For denne leser hadde stoffet vært lettere tilgjengelig om det hadde vært trukket et skarpere skille mellom teoripresentasjonen og den empiriske studien.

I forlengelsen av denne innvendingen ligger at det blir uklart hvilken funksjon det empiriske materialet tjener: Kjus dissekerer med høy presisjon avgjørelsene til minste detalj, og instrumentene som nyttes er fortellerteknikker. Dette lar seg gjøre fordi han selv har observert bevisførselen og således kan gjøre seg opp en mening om hvorledes dommeren som bevisbedømmer betoner ulike forhold ved fastsettelse av saksforholdet. Slik sett presenteres leseren for en bevisbedømmelse av bevisbedømmelsen. Av de utvalgte sakene brukes det mye plass på enkelte, mens andre tematiseres i mindre grad. Det er således vanskelig for leseren å se hvorvidt det er grunnlag for induktivt å slutte fra domsmaterialet til generelle fortellingsmekanismer, eller om materialet først og fremst tjener som illustrasjonsmateriale for den på forhånd fastsatte modell.

Til slutt, «Sakens fakta – Fortellingsstrategier i straffesaker» bidrar til å gjøre bevisvurderingen håndgripelig og operasjonaliserbar, noe tradisjonell juridisk litteratur i begrenset grad har maktet. I et rettssikkerhetsperspektiv har betoning av rasjonalitetskriterier på dette felt stor betydning, for det er ikke før sakens fakta er fastlagt at rettsreglene gis anvendelse. Presentasjonen Kjus gir av forhandlingene og/eller domsgrunnene, for å illustrere ulike fortellertekniske mekanismer, er imponerende lesing med hensyn til klargjøring av hendelsesforløp, herunder alternative hendelsesforløp. Boken illustrerer slik sett i seg selv verdien og nødvendigheten av bakgrunnskunnskap for å få fastlagt meningsinnhold.

II Bokomtale

Jon Bing: Ansvar for ytringer på nett. Særlig om formidlerens ansvar, Universitetsforlaget, Oslo 2008, 267 sider

Fra bokens «vaskeseddel»:

«… Retten til å ytre seg – «ytringsfriheten» – er en grunnleggende menneskerett. I norsk rett er ytringsfriheten nedfelt i Grunnloven § 100. Tilsvarende er ytringsfriheten stadfestet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 10. Det er ikke alle ytringer som vernes av ytringsfriheten. For eksempel har vi bestemmelser som forbyr pornografiske ytringer, rasistiske ytringer, ytringer som er egnet til å skape ringeakt for religiøse eller etniske grupper osv. En ytring kan fremsettes på flere måter. Denne boken handler om ansvar for ytringer på Internett.

Ytring er en felles betegnelse for enhver form for melding, utsagn eller formidling av data uansett form. Det dreier seg altså om tekst, tale, musikk og signaler, bilder og bevegelser, alt som er egnet til å formidle et meningsinnhold. Ansvar kan være straffansvar, eller sivilrettslig ansvar – typisk erstatningsansvar. Når det gjelder hvem som kan være ansvarlig, behandler Bing tre typer aktører: Den første kategorien er den originære ytrerens ansvar. «Originær ytrer» er den som formulerer eller fremmer selve ytringen. Den andre kategorien er «teknisk personale», dvs. de som hjelper til med å mangfoldiggjøre, distribuere eller på annen måte formidle ytringen. I forbindelse med ytringer på Internett vil det være snakk om ansvar for telekommunikasjonsoperatører, operatører av mellomlagringstjenester, nettverter eller andre. Den tredje kategorien er «overordnede», dvs. en redaktør som bestemmer hva som skal være med i et skrift eller lignende, utgiver, arbeidsgiver, eier, behandlingsansvarlig mv.

Målgrupper: Jurister, aktører innen media, særlig på Internett.»

III Vitnepsykologisk forskning

Ellen Ottesen Wessel & Gurik C. Bollingmo: The emotional witness – A study of judgments of credibility, Department of Psychology, University of Oslo, Unipub, Series of dissertations submitted to the Faculty of Social Sciences, University of Oslo no. 100, Oslo 2007

«ABSTRACT

Testimonies and how they are presented by the victim or the perpetrator in rape cases may be crucial during an interrogation or a trial, especially when no other technical evidence is disclosed. Judgments of credibility are often the focus of attention when a statement is made, whether we are aware of it or not.

The main objective of the present dissertation is to study the influence of emotional expressions on judgments of credibility. We developed two versions of a testimony, representing a strong and a less strong rape scenario, differing with regard to the woman’s rejection to the man’s advances. They were presented in a free-recall manner, with three kinds of emotional expressions displayed, termed congruent (sad/despair), neutral and incongruent (positive). Participants viewed a video recorded version of the statement. After viewing the statement participants answered a questionnaire. The effect of emotional expression on judgments of credibility has been studied from six different perspectives.

Firstly, we examined 169 lay people in order to assess whether emotional expression influenced judgments of credibility. Participants viewed one of the two versions of the rape scenario in one of three emotional conditions. Judgments were obtained by a questionnaire.

The next two perspectives of interest concerned experts in the legal context. Police investigators and judges are both important groups of professionals in rape cases. Does their professional experience and expertise have a general «protective» effect when judging credibility? 69 police investigators and 53 judges were shown the strong rape scenario, and subsequently answered the same questionnaire as lay people in our first study. The next issue perspective on emotional expression on judgments of credibility concerned the assessment of how perceived credibility of the perpetrator is influenced. Judgments made by lay people were the object of interest and 240 students from the University of Oslo participated in the study. Both versions of the statement were used in this study. The same questionnaire as in the first studies was used, but both the statement and the questionnaire were adjusted to fit the perpetrator.

The fifth study concerns the decisions of juries. The decision of a jury is of course crucial when a rape case is brought to trial. Our question was: when judgments are made in a group, do they differ from individual judgments? Mock juries of 5-7 jurors (n = 174) viewed the same statement of the rape scenario as the judges and police investigators. The juries were requested to come to a common decision on items in an adjusted version of the questionnaire, probing the perceived credibility of the witness and the probability of a guilty verdict. The jurors were subsequently asked to complete the questionnaire a second time, individually and anonymously.

Finally, we examined how biased or un-biased information about emotional expression affects judgments of credibility of the victim. The strong scenario of the victim statement was selected. The participants were also given non-biased or biased information, either before or after the video presentation. They were then asked to complete the questionnaire. The participants in this study were 334 students from UiO.

Conclusions: emotions displayed during a statement made by a rape victim have a significant influence on judgments of credibility when judged by lay people and police investigators. Judges were affected by displayed emotions to a lesser degree, when judging credibility and differing from lay people when judging guilt. Emotional expression also influenced credibility judgments of the man accused of rape when judged by lay people. When the participants from the mock jury study made their judgments, the influence of the emotional behaviour on victim credibility diminished. In the last study lay people were given biased or non-biased information. Despite being aware of the information the experimenter gave, participants’ judgments of credibility were nonetheless influenced by emotional expression.»

Lina Leander: What sexually abused children remember and report. Minding the gap. Department of Psychology, Göteborg University, Avhandling no. 193, Göteborg 2007

«ABSTRACT

Child sexual abuse (CSA) investigations are often problematic, as there is rarely evidence available other than the child’s and the alleged perpetrator’s statements. Consequently, the outcome of CSA investigations frequently depends on the child’s testimony. This thesis aimed at investigating how sexually abused children, in cases where the abuse has been documented, remember and report about the abuse during police interviews. A secondary aim was to examine how differences in interviewer style affected children’s reports about a verbal sexual abuse. The thesis consists of four empirical studies.

In Study I, police interviews with 64 children, who had been exposed to a verbal sexual abuse during a phone call, were matched against the perpetrator’s detailed documentation of the phone call. The children were found to omit almost all of the sexual details from the phone call. However, they reported more (30 %) of the neutral details.

In Study II, we analysed eight children’s reports about a physical sexual abuse (perpetrated by a stranger) regarding the amount and type of information reported. As we had access to documentation of the sexual abuse, we knew that the abuse actually had taken place. Results showed that the majority of children did not report any or only very few sexual details. In addition, the children, at a total of 97 occasions, denied or expressed reluctance to talk about the sexual acts.

The background to Study III is that a man developed a false identity on the Internet and contacted a large number of girls, in order to lure them into conducting on- and off-line sexual activities. We had access to detailed documentation of the communications between each girl and the perpetrator. The purpose of the study was to investigate how the girls (N=68) reported about the sexual activities. The girls were found to omit and deny a large proportion of the on-line activities, especially the more severe sexual acts. In contrast, we found that there were few omissions and denials regarding the real-life meetings with the perpetrator.

The aim of Study IV was to analyse how differences in interviewer style affected 61 children’s reports about a verbal sexual abuse. Specifically, we examined how establishing rapport and different types of questions affected the richness and accuracy of the children’s statements. Results revealed a positive relationship between rapport establishing utterances and the richness of the children’s reports. However, when controlling for number of questions asked, the relationship was weakened. Interestingly, there was a positive relationship between establishing rapport and number of questions asked. The results reported in the present thesis revealed that children often produce fragmentary reports about sexual abuse, marked by a lack of details describing the course of the event. Furthermore, the results showed that these difficulties apply in cases of sexual abuse perpetrated by a stranger, and for different forms of sexual abuse (i.e., verbal, Internet-initiated and physical sexual abuse). Presumably, there is a gap between what children report about the abuse and what they actually remember (note that the gap is not between what children tell and what actually took place, where the accuracy is often high). The unwillingness to report about sexual abuse may be due to emotional factors (e.g., feelings of shame and guilt). In order to facilitate reporting and help the child overcome emotional barriers, considerable focus must be put on establishing rapport with the child during the investigative interview. Furthermore, the recommendation in the Swedish courts that CSA reports should be detailed in order to be considered credible (Gregow, 1996) may not apply in cases of CSA.»

IV Oversikt over noen utenlandske publikasjoner

Trine Baumbach, Henrik Dam og Gorm Toftegaard Nielsen (red.): Festskrift til Jørn Vestergaard, Jurist- og Økonomforbundets Forlag, København 2008, 536 sider, med følgende artikler:

  • Trine Baumbach, Kniv som religiøst symbol – strafferetligt set

  • Peter Blume, Er strafferet interessant?

  • Morten Broberg, Mad og straf i det Europæiske Fællesskab. Om håndhævelsen af fødevarereguleringen og fællesskabsretten

  • Jonas Christoffersen, Proportionalitetsprincippet og den internationale menneskeret

  • Susanne Clausen, Samfundstjenestens pønale værdi

  • Henrik Dam og Jacob Graff Nielsen, Om at straffe skatteretligt

  • Inger Dübeck, Religion i det retlige rum: Forholdet mellem Guds lov og Kongens lov i det 18. århundredes straffe- og ægteskabsret

  • Peter Garde, Løgnedetektoren i Tyskland og Norden

  • Vagn Greve, Injurier mod myndighedspersoner

  • Michael Gøtze, Dommerrekruttering

  • Michael Bjørn Hansen, Om rækkevidden af skattekontrollovens § 13, stk. 2

  • Jesper Lau Hansen, Når tanken tæller – om forholdet mellem oplysningspligt og kursmanipulation

  • Frederik Harhoff, International Criminal Proceedings – From Accusatorial To More Inquisitorial Approach

  • Mette Hartlev, Frivillighed eller tvang? Autonomiprincippet i psykiatriretten

  • Caroline Heide-Jørgensen, Leniency – konkurrenceretlige regler om strafrabat til whistleblowers

  • Carsten Henrichsen, Politisk korruption i Danmark

  • Anders Henriksen, Militærkommissioner i amerikansk retshistorie

  • Svend Gram Jensen, Strafferetsfilosofi

  • Peter Vedel Kessing, Den menneskerettlige regulering af overførsel af fanger under væbnet konflikt

  • Annette Kronborg, Ulovlige børnebortførelser

  • Peter Kruize, Påtaleopgivelse

  • Helle Krunke, Strafferetten: Den nye motor i europæisk integration

  • Annette Nørby Møller-Sørensen, En ikke retsstridig husfredskrænkelse

  • Linda Nielsen, Biorettens udfordringer – om globalisering og kombinationsteknologier

  • Gorm Toftegaard Nielsen, Selskabsansvar i arbejdsmiljøsager

  • Peter Pagh, Forslag til fælles EU-regler om miljøkriminalitet – Tomme tønder

  • Hjalte Rasmussen, Dansk procesautonomi i EU-forandring

  • Morten Rosenmeier, Strafbare ophavsretskrænkelser behov for nytænkning af forsætslæren?

  • Ole Spiermann, Personalhøjhed

  • Henrik Stevnsborg, Regioner og terror

  • Anette Storgaard, Stemmeafgivning under strafafsoning

  • Ivan Sørensen, Dolus eventualis i strafferetten og forsikringsretten

  • Ditlev Tamm, Poul Johannes Jørgensen og dansk strafferetshistorie

  • Helle Vogt, I kongens nåde eller unåde forvisning i Guds eller rigets tjeneste

  • Susanne Clausen, Samfundstjeneste – virker det? Jurist- og Økonomforbundets Forlag, København 2007, 416 sider

  • Vagn Greve, Bånd på hånd og mund strafforfølgelse eller ytringsfrihed? Jurist- og Økonomforbundets Forlag, København 2008, 158 sider

  • Pirjo Laitinen (red.), Nordisk Workshop för Straffrätt 23. 25.3.2007 (Rapport), Juridiska Fakulteten Lapplands Universitet Rovaniemi Finland 2007

  • Annika Norée, Rättsfall i straffrätt. Norstedts juridik, Stockholm 2007, 224 sider

  • Matti Pellonpää, Europeiska människorättskonventionen. Talentum, Helsinki 2007, 702 sider

  • Annette Møller-Sørensen og Anette Storgaard (red.), Jurist uden omsvøb. Festskrift til Gorm Toftegaard Nielsen 2007. Christian Ejlers’ Forlag, København 2007, 653 sider, med følgende artikler innen strafferett og straffeprosess:

  • Petter Asp, Grooming ett gott skäl att Gorma?

  • Trine Baumbach, Tiltalepraksis og lighed

  • Ellen Margrethe Basse, EF-domstolens dom C-176/03 og dens betydning for harmonisering af strafferetten

  • Ragnheidur Bragadóttir, Vold eller ulovlig tvang?

  • Bjarne Christensen, Retsplejelovens bestemmelser om fotografering og anden billedoptagelse i og uden for retsbygninger

  • Thomas Elholm, EU-konform fortolkning av national strafferet

  • Birgit Feldtmann, Nogle tanker om sprog og oversættelse ved komparativ strafferet

  • Dan Frände, Finland och den nordiska arresteringsordern

  • Hans Gammeltoft-Hansen, Om definitionen af straffeprocessuelle tvangsindgreb

  • Peter Garde, Ferierejsen til Tyrkiet

  • Vagn Greve, Holdninger i kriminalpolitik og anden politik

  • Flemming Jensen, Fra færdselslovens grænseland

  • Britta Kyvsgaard, Strafskærpelser og strafmassen

  • Raimo Lahti, Hur utföll den finska totalrevisjonen av strafflagen (1972-2003)?

  • Lars Bo Langsted, Bestikkelse

  • Lasse Lund Madsen, Lugter penge?

  • Magnus Matningsdal, Hvilken innflytelse har EMK hatt på norsk strafferett?

  • Coen Mulder og Karen ten Hove, Penge i Luxembourg, allergi over for Bryssel og lighed for loven

  • Annette Nørby Møller-Sørensen, Om politiets videregivelse af fortrolige oplysninger til forsikringsselskaber

  • Jan Pedersen, Passiv skatte- og afgiftssvig

  • Anette Storgaard, Ungdomssanktionen

  • Asbjørn Strandbakken, Innhenting av DNA-bevis

  • Per Ole Träskman, Vad duger en åklagare egentligen till?

  • Jørn Vestergaard, Om conspiracy, military commissions og separation-of-powers

  • Helén Örnemark Hansen, I nådens år eller hur långt är ett liv bakom galler?

  • Margarita Zernova, Restorative justice – ideals and realities. Ashgate, Aldershot 2007, 162 sider