Juryordningen igjen

Justisdepartement har i et høringsnotat 29. september i år presentert forskjellige forslag om tiltak for å få en hurtigere straffesaksbehandling.1 Høringsfristen er 5. januar 2007. I denne Ytring tar jeg for meg høringsnotatets kapitel 6 om endring av juryordningen.

Allerede før notatet lå i postkassene kom den gamle diskusjon opp igjen – for og imot juryordningen. Det er vanskelig å drøfte nyanser og varianter uten å få opp selve det underliggende problem. Når vi nå inviteres til drøftelse av en serie praktiske tiltak med sikte på høyere tempo og bedre ressursutnyttelse i strafferettsapparatet, burde vi kunne konsentrere debatten om de konkrete forslagene. Men noen politikere i følge med noen – etter hvert færre – forsvarsadvokater sørger for at spørsmålet «ja eller nei til jury» straks settes på spissen – de insisterer på at ordningen ikke skal røres: I et rettssamfunn er det ikke tillatt å svekke rettssikkerheten for å spare penger!

Og dette sier de vel vitende om at juryordningen like siden 1887 stadig har vært begrenset, nettopp fordi den ble for dyr og usikker. Og de vet at utviklingen vil fortsette til ordningen også hos oss er opphevet. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til.

Hovedspørsmålene i kapitel 6 gjelder begrensning av juryordningen, valgfrihet for tiltalte, mulig innføring av «plea bargaining» à la USA og økt siling av ankesaker. Ellers drøftes nye regler om utskyting i lagrettesaker, rettens sammensetning ved ankebehandling av reaksjonsutmålingen og ordningene rundt tilståelsessaker i førsteinstansen. Spørsmålet om begrunnelse av lagrettekjennelser tas opp på ny, og høringsinstansene blir avesket uttalelse om lydopptak av «lagmannens rettsbelæring». Stikkord for øvrig: Bevisavskjæring, forenklet behandling av foreleggssaker, kjæremål fra siktede, tidsfrister for påtalevedtak og gjennomføring av hovedforhandlingen, påtalemyndighetens organisering og arbeidsform.

Ett sett av reformer som i bredde og tyngde ikke ligger noe tilbake for To-instansreformen i 1993.

Kort om realitetene

Slik juryordningen virker nå, behandles skyldanke i saker med strafferamme over seks års fengsel som hovedregel med lagrette. Det som nå er på tale, er å begrense bruken av ordningen ved innføring av et tilleggsvilkår: Krav på lagrettebehandling skal bare gjelde i saker der tingretten har idømt, eller påtalemyndigheten vil påstå, fengsel i mer enn fire år, forvaring, eller særreaksjoner etter strpl. § 2 nr. 1.

Meddomsretten vil da overta et stort antall narkotika- og sedelighetssaker, der utmålt straff gjerne ligger under tre års fengsel. For Borgarting lagmannsrett vil dette føre til en halvering av jurysaksmengden. For landet som helhet blir bortfallet noe lavere, men likevel betydelig.

Videre foreslås valgrett for tiltalte – en ordning som praktiseres i England. Den nyttes i stor utstrekning og er alminnelig akseptert som en forutsetning for opprettholdelse av et generelt jurykrav. Selv om valget der står mellom jurybehandling og ren fagdommerbehandling, er de engelske forsvarerne med på ordningen. Det «sies» at valget mange ganger er taktisk i forhold til egen skyld, og at riktig valg kan ha betydning for reaksjonen. Men tiltalte kan også ha andre grunner.

Hos oss ville jo valget stå mellom lagrettebehandling og stor meddomsrett. Departementet har en forsiktig holdning, tar ikke opp noen bred diskusjon om spørsmålet, men nevner muligheten. Tilbudet er allerede avslått av Forsvarergruppen av 1977.

Mer detaljert går departementet inn på den spesielle amerikanske valgretten, «plea bargaining». Dette er en forhandlingsordning: Påtalemyndigheten sløyfer tiltaleposter eller nedsubsumerer og svekker påstanden mot at tiltalte avgir uforbeholden tilståelse for alle eller noen av de forhold siktelsen gjelder. Saken går da til behandling for enkeltdommer uten jury, som forutsettes å legge den fremforhandlede påstand til grunn. Det er ikke uvanlig at dommeren deltar i forhandlingene om straffepåstand. Forhandlingsordningen er lovregulert, og oppfatningen er at valgrett er en betingelse for opprettholdelse av et generelt jurykrav. De aller fleste saker som normalt skulle ha gått for jury avgjøres på denne forenklede måten.

Kan reformene forsvares uten at juryordningen angripes for sterkt?

Justisministeren har en utfordring når forslagene skal begrunnes: På den ene side skal han amputere juryordningen, samtidig må han være beredt til å forsvare den mot full opphevelse.

Problemet er egentlig ikke så stort. Man kan godt argumentere med at juryordningen i seg selv er god, men at den bør reserveres for de «alvorligste sakene». Det er dét som skjer her.

Den formelle avgrensning vi har valgt, å knytte jurykravet til strafferammen, kan synes enkel, oversiktlig og forutsebar, men det er nokså utbredt enighet om at en stor del av «seksårs-sakene» ikke lenger hører til «de alvorligste». Dét avspeiles i domstolenes reaksjonsutmåling etter Høyesteretts normer. Både straffeloven § 162 annet ledd (såkalt «grov» narkotikaforbrytelse) og straffeloven § 192 (som blant annet rammer relasjonsvoldtekter) er eksempel på straffebud som i praksis medfører langt lavere straff enn man opplever i saker som går uten jury.

Og grensevalget, en fireårs-grense i tillegg til seksårs-grensen, virker hensiktsmessig. Vi får stort sett opp de virkelig alvorlige sakstypene uten å trekke med for mye annet.

Men en del forsvarere klarer ikke å følge en slik tankegang. Enhver beskjæring av juryordningen oppleves av dem som en trussel mot rettssikkerheten. Og man kommer ikke unna dette debattspor.

I et rettssamfunn skal borgerne være trygget mot overgrep fra det offentliges side, men også mot andre overgrep. De uriktige frifinnelsene – også de uten begrunnelse fra juryen – har det på politisk hold vært liten interesse for. Men uriktige frifinnelser rammer ofrene og i sin ytterste konsekvens samfunnet; et politisk ansvar det har vært tatt lett på. Forsvareren har det jo enklere, der er det bare tiltaltes interesser som teller.

Hvis vi oppfatter «rettssikkerheten» som et privatgode for den enkelte siktede, kan man forstå deres bekymring. Men «rettssikkerhet» kan også oppfattes som noe annet enn et slikt privatgode. For meg står begrepet i strafferettslig sammenheng som idégrunnlaget for et sett av ordninger som skal sikre riktige avgjørelser. Da blir stikkordet «tvilsvurdering» viktig. Dersom det er grunn til å frykte at lagretten i en viss og ikke helt ubetydelig utstrekning avsier uriktige kjennelser fordi tvilsvurderingen ikke er grundig nok, må man se seg om etter sikrere løsninger. Det er da meddomsretten står frem som et alternativ – også i de «alvorligste sakene». De omtalte justismordene – uskyldig person dømt – er alle skjedd etter ubegrunnede lagrettekjennelser.

Jeg kvier meg for å tro at denne juryforsvarergruppen legger vekt på en mulig frykt for at ordningen skal forsvinne av seg selv. De stadige begrensningstiltak (eksempelvis «tilsidesettelsessaker», «ungdomssaker» (strpl § 352), økokrimsaker og uaktsomt bildrap), fører jo til at det blir det mindre og mindre igjen. Til slutt er det kanskje så få saker at også politikere spør hvorfor vi skal ha dette ekstra apparatet. Det er tross alt ikke så mange skikkelig alvorlige saker, drap (41)2, grov vold (30), grove ran (323), menneskehandel (3), store narkotikasaker (103) eller grove voldtekter (43). Kanskje vil også den politiske dommerskepsis fra dansketiden forta seg noe etter hvert?

To ganger har forsvarsadvokater klart å stoppe en samlet samfunnsvitenskapelig bevegelse til fordel for meddomsretten, ved straffeprosessreformen i 1981 og To-instansreformen i 1993. Skal det skje igjen?

Det politiske problem er «folkestyre»-innvendingen. Det er ikke nok å ha folkestyre i Storting, kommuner, forvaltning og organisasjoner, vi må også ha folkestyre-kontroll i domstolene. Mens mange, for ikke å si de fleste land har et lekmanns-korrektiv, skal vi ha lekmanns-flertall og lekmanns-kontroll. Mange fag bygger på kunnskap, innsikt og yrkeserfaring, men vi skal – i den mest alvorlige maktutøvelse samfunnet har – bygge på en avgjørelsesprosess som ligner den politiske.

Og la gå med dét. Sannsynligvis fungerer lekdommerne godt, selv om vi egentlig ikke vet så mye om dét. Men hvorfor skulle ikke disse fornuftige, voksne mennesker kunne fungere like godt sammen med fagdommere? Der vil de, med sitt flertall, kunne prege avgjørelsene på en slik måte at samfunnet utenfor rådslagningsrommet kan se hva de mener. Begrunnede avgjørelser kan overprøves, feil avsløres og gjenopptakelse gjøres enklere. Jeg kan ikke få meg til å forstå at dette svekker demokratiet!

De siste gangene juryspørsmålet har vært oppe i Stortinget, har Justiskomiteen vist til at juryordningen er gammel og velprøvd, og det er lagt vekt på at skadevirkninger ikke er påvist. Men hva har man egentlig visst om virkningene av juryordningen, eller hvordan meddomsretten fungerer? «Juristene» må jo ikke spørres, de har alltid «sagt det samme – like siden innføringen av juryordningen»!

Prisen for veloverveide politiske ytringer tar Justiskomiteens flertall i Innst. O. nr. 137 (1992–93):

Den lange demokratiske tradisjon som er knyttet til at skyldspørsmålet i alvorlige straffesaker skal avgjøres av tiltaltes likemenn, har solid forankring i folks bevissthet.

Flertallet er klar over at en meddomsrett vil ha et flertall av lekmenn. Flertallet er imidlertid sterkt bekymret for at drøftingene i en meddomsrett lett vil kunne domineres av fagdommerne. På denne måte vil lekmannsskjønnet i en rettssak svekkes.

Skal vi høre det igjen? Eller har de uriktige domfellelser i jurysaker gjort noe med det politiske tillitsforhold?