1

1 Innledning

1.1 Emnet

Det er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at enhver har rett til å bli ansett uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Dette er kommet til uttrykk i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6 nr. 2, som lyder slik:

«Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proven guilty according to law.»

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har utledet fem rettssetninger av uskyldspresumsjonen.2For det første har EMD slått fast at det er påtalemyndigheten som i utgangspunktet skal ha bevisbyrden.3For det andre er det utledet en regel om at tvil skal komme tiltalte til gode. Dette beviskravet er tolket strengt, slik at et faktum må være bevist utover enhver rimelig tvil dersom det skal legges til grunn i skyldspørsmålet mot tiltalte i en straffesak.4For det tredje medfører uskyldspresumsjonen en begrensning i forhold til å operere med straffebud uten skyldkrav, nærmere bestemt objektive straffbarhetsvilkår.5For det fjerde setter uskyldspresumsjonen begrensinger med hensyn til uttalelser om straffeskyld etter at det er avsagt frifinnende dom i en straffesak.6For det femte setter uskyldspresumsjonen begrensinger i forhold til uttalelser om straffeskyld før det foreligger en avgjørelse av skyldspørsmålet.7

Temaet for denne artikkelen er å gi en analyse av den sistnevnte delen av uskyldspresumsjonen. I pkt. 2. klarlegges anvendelsesområdet for vernet mot uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort. Deretter undersøkes i pkt. 3 hvilke begrensninger art. 6 nr. 2 legger på uttalelser fra offentlige myndigheter om straffeskyld. I artikkelens pkt. 4 gjøres det kort rede for virkningene av at det foreligger krenkelse. I pkt. 5 knyttes det noen bemerkninger til temaets betydning for norsk straffeprosess og forvaltningsrett. Visse faktiske forhold kan etter omstendighetene rammes av uskyldspresumsjonen. Det kan for eksempel problematiseres om det utgjør en krenkelse når siktede som sitter i varetektsfengsel, må sone på lik linje med straffedømte.8 Slike faktiske forhold vil ikke tas opp til behandling i det følgende.

Forholdet mellom intern norsk rett og EMK aktualiseres ved at menneskerettsloven9§ 2 jf. § 3 inkorporerer menneskerettighetskonvensjonen og gir den forrang foran annen norsk rett. At konvensjonen skal ha forrang, innebærer at EMK går foran annen norsk rett ved motstrid. Om det foreligger motstrid, beror på en selvstendig tolkning av EMK, jf. Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt. 2000 s. 996 (Bøhlerdommen).10

1.2 Plassering

Flere avgjørelser fra EMD har slått fast at uskyldspresumsjonen er et av elementene som utgår av det overordnede kravet til en rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1. EMD har uttalt at uskyldspresumsjonen må sees i lys av – og som utslag av – kravet til «fair trial».11 Det er på det rene at det er nær sammenheng mellom uskyldspresumsjonens begrensninger med hensyn til uttalelser om straffeskyld og andre rettsikkerhetsgarantier i EMK. For detførste er det nær sammenheng mellom begrensningen i forhold til uttalelser om straffeskyld og kravet til en til en uavhengig og nøytral domstol i EMK art. 6 nr. 1.12 Begge rettighetene krever at domstolen ikke starter en sak med en forutinntatt holdning om at tiltalte er skyldig. Retten til en uavhengig og nøytral domstol i art. 6 nr. 1 er imidlertid av en mer generell karakter enn vernet etter uskyldspresumsjonen i art. 6 nr. 2. For det andre er det en nær sammenheng mellom begrensingen i adgangen til uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort og forbudet mot selvinkriminering, som forankres i kravet til en rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1.13 Fremtvinging av innrømmelser fra siktede i strid med selvinkrimineringsforbudet vil kunne bygge på forutinntatte oppfatninger fra de som fremtvinger innrømmelsene, om at siktede er skyldig.14For det tredje er det nær sammenheng mellom begrensningen med hensyn til uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort og retten til privatliv i EMK art. 8.15 Uttalelser om straffeskyld vil kunne være problematiske både i forhold til EMK art. 8 og EMK art. 6 nr. 2. EMK art. 8 gir imidlertid en mer generell beskyttelse av privatlivet.16

Vernet i uskyldspresumsjonen mot uttalelser om straffeskyld vil også kunne komme i konflikt med andre rettsikkerhetsgarantier i EMK, nærmere bestemt ytringsfriheten i EMK art. 10. Mens EMK art. 10 beskytter ytringsfriheten, setter EMK art. 6 nr. 2 opp begrensninger i forhold til ytringer om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort. Rettighetene må da avveies mot hverandre. I Allenet De Ribemont v. France uttales det eksempelvis at vernet mot uttalelser etter EMK art. 6 nr. 2 ikke skal forhindre myndighetene i å informere allmennheten, men at vernet må respekteres ved måten det gjøres på.17

1.3 Begrunnelse

Det er i hovedsak fire hensyn som begrunner at uskyldspresumsjonen setter begrensninger i offentlige myndigheters adgang til å fremsette uttalelser om en persons straffeskyld, før det foreligger en avgjørelse av skyldspørsmålet. For det første kan regelen begrunnes i rettssikkerhetshensyn, nærmere bestemt hensynet til et materielt riktig resultat. Dersom det skulle være en ubegrenset adgang til å uttale seg om en persons straffeskyld før domstolen hadde tatt stilling til skyldspørsmålet, er det en fare for at en slik uttalelse ville kunne påvirke retten. Dette kan i ytterste konsekvens medføre en uriktig domfellelse.18

For det andre kan regelen begrunnes i hensynet til omdømmet.19 Det er skadelig for en persons omdømme dersom offentlige myndigheter omtaler vedkommende som straffeskyldig før straffeskyld er konstatert i en straffedom. Dette hensynet står på egne ben i forhold til hensynet til et materielt riktig resultat. Selv om det er klart at en uttalelse om straffeskyld ikke har påvirket utfallet av en straffesak, kan likevel omdømmet til vedkommende være skadet. Hensynet til omdømmet tilsier da at uskyldspresumsjonen vil komme til anvendelse, selv om saken ikke ender med domstolsbehandling.

For det tredje skal dette aspektet av uskyldspresumsjonen ivareta hensynet til tillit til rettsystemet. Et rettsystem som uten begrensinger tillater uttalelser om straffeskyld før det foreligger en avgjørelse av skyldspørsmålet, vil virke lite tillitvekkende for siktede, parter og samfunnet for øvrig. Hensynet står på egne ben i forhold til hensynet til en materielt riktig resultat. Selv om en domstol ikke lar sin avgjørelse bli påvirket av uttalelsene om straffeskyld, er det en verdi i seg selv at siktede, parter og samfunnet for øvrig har tillit til at retten har vært upåvirket.

For det fjerde kan regelen begrunnes ut fra hensynsfullhet i forhold til personen uttalelsen rammer. Det vil være en sterk belastning å bli omtalt som straffeskyldig, før straffeskyld er endelig konstatert av domstolene. Forskjellen mellom belastningshensynet og hensynet til omdømmet, er at uttalelser før straffedom som er skadelige for omdømmet, kan repareres ved en frifinnelse i etterkant. Men uttalelsen vil like fullt ha medført en belastning for vedkommende som ble rammet av den.

2 Anvendelsesområdet

2.1 Når kommer vernet mot uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort til anvendelse?

Etter ordlyden i EMK art. 6 nr. 2, kommer vernet til anvendelse når den som uttalelsen retter seg mot, er «charged with a criminal offence». Ordet «charged» henspeiler på at vedkommende må være siktet. Etter EMDs praksis er en person å anse som siktet når han er «substantially affected».20 Dette vil kunne være et tidligere tidspunkt enn når det foreligger en formell siktelse. Hvorvidt vedkommende er «substantially affected», avgjøres etter en konkret vurdering. Som eksempler fra EMDs praksis kan det nevnes at en person er blitt ansett som «substantially affected» når vedkommende er blitt meddelt om at han vil bli straffeforfulgt, ved innledning av etterforskning og på tidspunktet for arrestasjon.21 For øvrig har vedkommende blitt ansett som «charged» ved iverksettelse av tvangsmidler, eksempelvis fra det tidspunkt ransakingsordre blir utstedt.22

En problemstilling som reiser seg, er om vernet mot uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort, vil komme til anvendelse også før vedkommende kan anses som «charged». Ordlyden i EMK art. 6 nr. 2 taler klart mot dette. Ordlyden støttes også av konvensjonspraksis. I avgjørelsen Lutz v. Germany23 slo EMD fast at begrepet «charged» har sammenfallende innhold i art. 6 nr. 2 og art. 6 nr. 1. Det er klart ut fra konvensjonspraksis at rettsikkerhetsgarantiene i art. 6 nr. 1 ikke kommer til anvendelse, med mindre vedkommende kan anses som «charged».24

Det kan imidlertid i lys av EMDs avgjørelse i Böhmer v. Germany25 stilles spørsmål ved om det aspekt av uskyldspresumsjonen som er til behandling her, kommer til anvendelse selv om vedkommende uttalelsen retter seg mot ikke er «charged». Faktum var at Böhmer var dømt for heleri og tyveri til to års fengsel. Dommen var gjort betinget, med 4 års prøvetid. I prøvetidsperioden ble han straffeforfulgt for bl.a. «fraud to the detriement of witness». Den domstol som var satt til å overvåke at Böhmer ikke begikk nye lovbrudd i prøveperioden, opphevet på bakgrunn av den nye straffeforfølgningen den betingede dommen, slik at Böhmer måtte sone straffen som først var blitt gjort betinget. Retten begrunnet opphevelsen med at den «… had been able to obtain certainty that the applicant was guilty of fraud to the detriment of witness … »26 Böhmer klagde saken inn for EMD. Han anførte at det forelå krenkelse av EMK art. 6 nr. 2, idet domstolen hadde gitt uttrykk skyld med hensyn til de forhold han var under etterforskning for, før disse var avgjort av en domstol. Böhmer fikk medhold i at det forelå krenkelse. Hva angår anvendelsen av vernet etter uskyldspresumsjonen mot skyldkonstateringer før skyldspørsmålet er avgjort, uttalte EMD:

«The presumption of innocence, considered in the light of the general obligation of a fair criminal trial under Article 6 § 1, excludes a finding of guilt outside the criminal proceedings before the competent trial court, irrespective of the procedural safeguards in such parallel proceedings and notwithstanding general considerations of expediency.»27

EMD er her klar på at uskyldspresumsjonen forbyr at det foretas skyldkonstateringer på annen måte og andre steder enn for den domstol som behandler den aktuelle straffesak. Det er med andre ord ikke adgang til å ta stilling til spørsmål om straffeskyld prejudisielt i en sak om andre forhold eller krav.28 Dette gjelder etter avgjørelsens ordlyd uavhengig av om vedkommende som rammes av uttalelsen, er «charged» eller ikke. Enhver vil være beskyttet av vernet etter uskyldspresumsjonen. Rettsoppfatningen som kommer til uttrykk i Böhmer støttes også av Kommisjonens praksis29 og juridisk teori.30

Hva kan så grunnen være til at ordlyden «charged» i realiteten er blitt bortfortolket i forhold til det aspektet av uskyldspresumsjonen som er til behandling her? Dersom formålet med vernet mot uttalelser om straffeskyld før straffedom kun var å ivareta hensynet til et materielt riktig resultat, ville det gitt mening at vernet bare kom til anvendelse i de tilfellene vedkommende var «charged». EMDs praksis viser imidlertid at vernet også skal ivareta hensynet til omdømmet. Dersom man hadde lagt til grunn at vernet kun kom til anvendelse når vedkommende var «charged», ville ikke hensynet til omdømmet blitt ivaretatt på en effektiv måte. I så måte skiller dette elementet av uskyldspresumsjonen seg fra de øvrige elementene som kan utledes av uskyldspresumsjonen, herunder beviskrav og bevisbyrde, som er begrunnet i rettsikkerhetsbetraktninger, og ikke samtidig skal ivareta omdømmehensyn.

Etter at vedkommende er domfelt kommer vernet etter EMK art. 6 nr. 2 ikke til anvendelse. I Böhmer-saken31 uttaler EMD:

«Once an accused has properly been proved guilty of a particular offence, article 6 § 2 can have no application in relation to allegations made about an accused ‘s personality as part of the sentencing process, unless they are of such a nature and degree as to amount to the bringing of a new charge.»32

EMD foretar en viktig presisering i denne uttalelsen; selv om siktede blir funnet skyldig i det forholdet han har vært tiltalt for, er det ikke fritt frem for nasjonale myndigheter å konstatere straffeskyld. Det vil fortsatt kunne være i strid med uskyldspresumsjonen dersom nasjonale myndigheter uttaler seg om straffeskyld for andre forhold enn det siktede er domfelt for. Dersom nasjonale myndigheter uttaler seg om forhold som ikke omfattes av domfellelsen, vil uttalelsen kunne bli ansett som en «… new charge … ». Et spørsmål som reiser seg, er hvordan grensen samme/forskjellige forhold skal trekkes. Det finnes ingen avklarende konvensjonspraksis og jeg kan heller ikke se at spørsmålet er behandlet i teorien.33 Det er tre mulige måter å avgrense samme/forskjellige forhold på her; enten ut fra en vurdering av hvilke faktiske forhold uttalelsene knytter seg til, eller ut fra en vurdering av om uttalelsene knytter forholdet opp mot andre rettslige karakteristikker enn det vedkommende ble domfelt for, eller begge deler. Et eksempel som illustrerer problemstillingen, er dersom siktede er domfelt etter vtrl. § 31 jf. § 3 for uaktsom kjøring. Kan dommeren uttale i premissene for eksempel i forbindelse med straffeutmålingen at siktede har gjort seg skyldig også i uaktsomt drap, jf. strl. § 239, eller vil dette være en «… new charge … », jf. Böhmer? Hensynet til effektiv konvensjonsbeskyttelse taler for at dommeren ikke skal kunne uttale seg om straffeskyld i forhold til § 239. Dette må være en «… new charge … » som bringer vernet til anvendelse.

Det må presiseres at ved anke kommer vernet etter uskyldspresumsjonen til anvendelse selv om vedkommende er domfelt. Skyldspørsmålet kan ikke anses som endelig avgjort før saken er rettskraftig avgjort. Først når det foreligger en endelig avgjørelse av saken, opphører anvendelsen av vernet etter uskyldspresumsjonen. En konsekvens av dette er at påtalemyndigheten må avstå fra skyldkonstateringer i media før siktede er dømt i siste instans, dersom vedkommende anker dommen. Retten på sin side, kan selvsagt konstatere skyld ved domfellelse i alle instanser, uavhengig av eventuell anke.

Når vedkommende er frifunnet kommer derimot ikke nærværende element av uskyldspresumsjonen til anvendelse. Etter frifinnelse legger uskyldspresumsjonen strengere begrensninger med hensyn til uttalelser om straffeskyld; her vil selv en mistankekonstatering kunne medføre krenkelse.34

Det må presiseres at vernet mot uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort, kommer til anvendelse også dersom saken ender uten noen avgjørelse av skyldspørsmålet, for eksempel dersom den blir henlagt, fordi straffansvaret er foreldet. EMD har uttalt at uskyldspresumsjonen er anvendelig også i saker der nasjonale domstoler ikke har måttet avgjøre skyldspørsmålet.35 Dette anses ikke som en frifinnelse av EMD.36

2.2 Uttalelsen må referere seg til at vedkommende har gjort noe straffbart

Det er ikke nødvendig at det foreligger en straffesak som sådan, for at vernet skal komme til anvendelse. En forutsetning er imidlertid at uttalelsen må referere seg til et forhold som er å anse som straff etter EMK. En uttalelse om et forhold som rammes av straffeloven vil opplagt være en skyldkonstaterende uttalelse som bringer EMK art. 6 nr. 2 til anvendelse. Men også uttalelser om forhold som ikke rammes av straffeloven, vil kunne falle inn under uskyldspresumsjonens anvendelsesområde, dersom forholdet er å anse som straff etter EMKs straffebegrep. Derimot vil en uttalelse om at noen er erstatningsansvarlig, eller en uttalelse om at en lege ikke er egnet til å inneha legelisens på grunn av manglende faglige kvalifikasjoner, ikke kunne bringe vernet etter uskyldspresumsjonen til anvendelse.37 Slike uttalelser er ikke er knyttet til forhold som materielt sett er å anse som straff, verken etter straffeloven eller etter straffebegrepet i EMK.

Hva som materielt sett er å anse som straff, avgjøres etter EMDs praksis på bakgrunn av de tre engelkriteriene; nasjonal klassifikasjon, normens karakter («the nature of the offence») og sanksjonens innhold og alvor («the nature and degree of severity of the penalty»).38 EMD har videre slått fast at straffebegrepet i EMK art. 6, skal tolkes autonomt.39 Det første kriteriet, nasjonal klassifikasjon, er som hovedregel avgjørende dersom forholdet nasjonalt sett er å anse som straff.40 Dersom forholdet ikke er klassifisert som straff i nasjonal rett, går en videre til de to andre kriteriene. Det andre og det tredje kriteriet kan hver for seg medføre at et forhold er å anse som straff.41 Et forhold kan alternativt anses som straff ut fra en kumulativ vurdering av det andre og tredje engelkriteriet, dersom kriteriene hver for seg ikke er oppfylt.42 Kriterienes innhold fastlegges ved hjelp av en rekke momenter som er nærmere utpenslet gjennom EMDs praksis.43 Engelkriteriene ble først benyttet i forhold til straffebegrepet i EMK art. 6 nr. 1, men EMD har senere slått fast at straffebegrepene i EMK art. 6 nr. 1 og nr. 2 er sammenfallende, slik at samme kriterier må anvendes i forhold til EMK art. 6. nr. 2.44

2.3 Hvem er pliktsubjekt etter vernet?

2.3.1 Overfor hvilke myndigheter kommer vernet til anvendelse?

Konvensjonens ordlyd gir bare anvisning på den materielle rettigheten og hvem som er vernet av rettigheten. Ordlyden sier ikke noe om hvem som er bundet av konvensjonen. Generelt kan man si at menneskerettighetskonvensjonen forplikter statene. Den nærmere løsningen på hvem som er adressat for vernet, finner man i EMDs praksis. I Allenet De Ribemont v. France45 uttaler EMD;

«… The Court considers that the presumption of innocence may be infringed not only by a judge or court, but also by other public authorities.»46

Der er altså på det rene at retten og dommeren er adressat for vernet, samt offentlige myndigheter. Begrunnelsen for at offentlige myndigheter er adressat for vernet, er hensynet til et materielt riktig resultat, hensynet til omdømmet og belastningshensyn. På grunn av den autoritet uttalelser fra offentlige myndigheter innehar, vil disse kunne påvirke rettens og allmennhetens oppfatning av siktede, og kunne lede til en uriktig domfellelse. I Daktaras v. Lithuania47 presiseres det at offentlige tjenestemenn, herunder påtalemyndigheten, vil kunne krenke uskyldspresumsjonen gjennom sine uttalelser. I praksis for øvrig har en sett at ministrer og politimestrer også vil kunne stå for krenkelse.48 Også uttalelser om straffeskyld fra øvrige representanter for departement, tilsyn og andre offentlige myndigheter, vil bringe vernet til anvendelse.

En problemstilling som reises i og med at domstolen og den øvrige forvaltningen er bundet av vernet etter uskyldspresumsjonen, er om det kreves at uttalelsen fremsettes i embetets medfør. Spørsmålet har ikke fått noen avklaring, verken i konvensjonspraksis eller i juridisk teori. Uttalelser fra en representant for det offentlige vil være egnet til å påvirke allmennhetens oppfatning av siktede og i ytterste konsekvens rettens oppfatning av hans skyld, uavhengig av om uttalelsen kommer fra tjenestemannen i embetets medfør eller ikke. Det vil til dels kunne være vanskelig å skille mellom rollene, i hvert fall for allmennheten. Dette tilsier at vernet bør komme til anvendelse også utenfor embetets medfør.

Når det gjelder formen uttalelsene fremsettes i, må både muntlige og skriftlige uttalelser falle inn under vernet. Reelle hensyn, nærmere bestemt hensynet til effektiv konvensjonsbeskyttelse, tilsier dette.

Et spørsmål er om uskyldspresumsjonen gjelder for offentlige oppnevnte bistandsadvokater. Det er antatt i teorien at idet bistandsadvokater utfører handlinger for staten, må staten holdes ansvarlig for deres ytringer i forhold til uskyldspresumsjonen.49 Rettoppnevnte sakkyndige står i en nokså lik posisjon som offentlig oppnevnte bistandsadvokater, noe som taler for at staten er ansvarlig også for disses ytringer i forhold til EMK art. 6 nr. 2.50

2.3.2 Kommer vernet til anvendelse overfor andre enn offentlige myndigheter?

Private personer og media51 er ikke pliktsubjekter etter EMK. Uskyldspresumsjonen vil derfor som utgangspunkt ikke kunne komme til anvendelse i forhold til uttalelser om straffeskyld fremsatt i media eller av privatpersoner. Saken vil imidlertid stille seg annerledes dersom det kan legges til grunn at uskyldspresumsjonen pålegger statene positive forpliktelser til å sikre at det ikke fremsettes uttalelser om en persons straffeskyld før skyldspørsmålet er endelig avgjort. Saken von Hannover v. Germany52 er interessant i forhold til spørsmålet om det kan utledes en slik positiv forpliktelser av uskyldspresumsjonen. Faktum i saken var at Caroline von Hannover var blitt avbildet i diverse magasiner på en måte som hun anførte krenket retten til privat- og familieliv. Bildene var av privat karakter og hadde ikke sammenheng med hennes offentlige rolle som representant for fyrstedømmet Monaco. EMD gav henne medhold i at EMK art. 8 var blitt krenket. Som begrunnelse vektla EMD at tysk rett ikke i tilstrekkelig grad hadde hensyntatt artikkel 8 ved utformingen av ulovfestede kriterier for hvorvidt retten til privatliv er krenket. EMD uttalte:

«The Court reiterates that, although the object of Article 8 is essentially that of protecting the individual against arbitrary interference by the public authorities, it does not merely compel the State to abstain from such interference: in addition to this primarily negative undertaking, there may be positive obligations inherent in an effective respect for private or family life. These obligations may involve the adoption of measures designed to secure respect for private life even in the sphere of the relations of individuals between themselves … »53

Uttalelsen må forstås slik at EMK art. 8 pålegger statene en viss positiv forpliktelse til å gjennomføre tiltak for å sikre retten til privat- og familieliv. Det mest praktiske tiltaket vil være at det finnes rettsregler, lovfestede eller ulovfestede, som på en tilstrekkelig måte verner den konvensjonsbeskyttede interessen. Disse betraktningene har etter min mening, også betydning i forhold til spørsmålet om det kan utledes positive forpliktelser av det element av uskyldspresumsjonen som drøftes her. EMK art. 8 og nærværende element av uskyldspresumsjonen hviler på samme begrunnelse, nærmere bestemt hensynet til vedkommendes omdømme. Videre er det i forhold til nærværende element av uskyldspresumsjonen også snakk om en balansegang mellom en persons rettigheter og andres ytringsfrihet. I von Hannover uttaler EMD at statene har en viss skjønnsmargin når det gjelder balansegangen mellom rettighetene til den enkelte og andres ytringsfrihet.54 Denne skjønnsmargingen er imidlertid meget snever når det gjelder rettighetene etter art. 6.55 Dersom EMD kan pålegge statene en positiv forpliktelse til å bedre lovgivningen for å beskytte individer mot å bli avbildet, taler dette for at konvensjonen også skal kunne pålegge statene positive forpliktelser i forhold til vernet mot skyldkonstaterende uttalelser før skyldspørsmålet er avgjort, ut ifra konsekvens- og harmonibetraktninger. Også hensynet til effektiv beskyttelse av rettigheten i EMK art. 6 nr. 2 tilsier at statene har et ansvar for å utforme og iverksette positive tiltak. Det mest aktuelle tiltaket vil være utforming av lovgivning og rettsregler, samt håndheving av overtredelser.

Private bedrifter som utfører offentlig myndighet må klart anses som pliktsubjekter etter EMK. Dette kan eksempelvis være råfisklaget når det utøver offentlig myndighet.56 De samme hensynene som gjør seg gjeldende i forhold til å begrense offentlige myndigheters adgang til å fremsette uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort, gjør seg gjeldende også i forhold til private bedrifter som utfører offentlig myndighet.

3 Hvilke begrensinger legger EMK art. 6 nr. 2 på uttalelser fra offentlige myndigheter?

3.1 Innledning

Temaet i det følgende er å gjøre nærmere rede for hvilke begrensninger EMK art. 6 nr. 2 legger i forhold til uttalelser om straffeskyld, før skyldspørsmålet er avgjort. Siktemålet er å oppstille noen generelle retningslinjer for vurderingen av om uskyldspresumsjonen er krenket. Begrunnelsen for en slik fremstilling er at en oppstilling av typetilfeller aldri vil bli uttømmende. Generelle retningslinjer vil i større grad være egnet til å løse de problemstillinger som måtte oppstå.

Helhetsinntrykket av konvensjonspraksis er at skyldkonstateringer som hovedregel vil medføre krenkelse av uskyldspresumsjonen. Hva dette innebærer, vil jeg gå nærmere inn på i pkt. 3.2. Unntaksvis ser man imidlertid at skyldkonstateringer ikke krenker vernet etter uskyldspresumsjonen. I pkt. 3.3 søkes det klargjort når en skyldkonstaterende uttalelse likevel ikke vil bli ansett som en krenkelse av EMK art. 6 nr. 2. Det eksisterer et grunnleggende skille mellom uttalelser som har falt før skyldspørsmålet er avgjort, og uttalelser etter dette tidspunkt. Vurderingene av om det foreligger krenkelse av uskyldspresumsjonen er ulik i de to tilfellene. I pkt. 3.4 knyttes det noen bemerkninger til dette skillet.

Én presisering er viktig å foreta, nemlig at en bestemt type avgjørelse ikke i seg selv vil kunne være i strid med vernet mot uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort. Verken en avgjørelse om å nekte erstatning for lovlig varetekt, eller en avgjørelse om å nekte kompensasjon for omkostninger ved innstilt straffeforfølgning, krenker eksempelvis i seg selv uskyldspresumsjonen. Men den konkrete begrunnelsen i slike avgjørelser kan medføre en krenkelse av vernet, dersom begrunnelsen gir uttrykk for at vedkommende oppfattes som skyldig før skyldspørsmålet er avgjort.57

3.2 Skyldkonstatering vil som hovedregel utgjøre en krenkelse av uskyldspresumsjonen

3.2.1 Når foreligger skyldkonstatering – utgangspunkt for vurderingen

EMD har i en rekke avgjørelser slått fast hva som er den overordende retningslinjen ved vurderingen av om en uttalelse fra offentlige myndigheter utgjør en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Det fremgår av disse avgjørelsene at det foreligger en krenkelse dersom uttalelsen:

«… reflects an opinion that he is guilty before he has been proved so according to law. It suffices, even in the absence of any formal finding, that there is some reasoning to suggest that the court or the official regards the accused as guilty.»58

Etter EMDs utsagn vil den overordnede retningslinjen være om uttalelsen fra offentlige myndigheter gir uttrykk for en skyldkonstatering, før domfellelse foreligger. Det er etter ordlyden i EMDs avgjørelser ikke nødvendig at det foreligger en skyldkonstatering med rene ord. Man må se på hva uttalelsen i realiteten innebærer. Selv om uttalelsen ikke med rene ord konstaterer straffeskyld, vil det kunne være slik at uttalelsen i realiteten må anses som en skyldkonstatering. Ved den nærmere vurderingen av om det foreligger en skyldkonstatering, tar EMD utgangspunkt i hvordan den bestridte uttalelsen er formulert. I en rekke dommer presiseres dette slik:

«… the Court emphasises the importance of the choice of words by public officials in their statements before a person has been tried and found guilty of an offence.»59

At myndighetenes formulering er utgangspunktet, illustreres av avgjørelsen Böhmer v. Germany.60 Problemstillingen var som nevnt, om det forlå krenkelse på bakgrunn av rettens uttalelser om et straffbart forhold som Böhmer ikke var domfelt for. Retten hadde uttalt at den «… had been able to obtain certainty that the applicant was guilty of fraud to the detriment of witness». Böhmer klagde saken inn for EMD og fikk medhold i at det forelå krenkelse. EMD begrunnet dette blant annet med at rettens ordlegging:

«… unequivocally declared that the applicant was guilty of a criminal offence. That is evidenced by the clear phrasing.»61

3.2.2 Hva refererer skyldkonstatering seg til?

En problemstilling er om det er tilstrekkelig at uttalelsene refererer seg til at handlingen oppfyller den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, eller om uttalelsen i tillegg må gi uttrykk for at vedkommende subjektivt sett er skyldig i overtredelse. Spørsmålet har, etter hva jeg kan se, ikke fått noen klar løsning i EMDs praksis. Ordlyden i EMK art. 6 nr. 2, «guilty», kan tyde på at uttalelsen må gi uttrykk for at vedkommende er skyldig både i objektiv og subjektiv forstand. Når konvensjonsteksten bruker begrepet «guilty», har det formodningen for seg at det menes skyldig både i objektivt og subjektivt henseende. Hensynet til sammenheng med de øvrige rettssetningene som kan utledes av uskyldspresumsjonen, støtter dette. Som nevnt i innledningen fremgår det av konvensjonspraksis at straffesanksjonering uten skyld som hovedregel vil stride mot uskyldspresumsjonen. Det er også på det rene at ordet «guilty» i forhold til beviskravet i uskyldspresumsjonen refererer seg til alle straffbarhetsvilkårene.62 Dette taler for at det tilsvarende må gjelde ved tolkingen av nærværende aspekt av uskyldspresumsjonen. Det er også lagt til grunn i juridisk teori at de subjektive og objektive vilkårene for straff må være konstatert, for at det skal foreligge en skyldkonstaterende uttalelse.63

Dette kan imidlertid ikke medføre at det kun er uttalelser der det offentlige uttrykkelig uttaler at alle straffbarhetsvilkår er oppfylt, som omfattes av vernet etter uskyldspresumsjonen. Hensynet til en effektiv konvensjonsbeskyttelse taler klart for det. Dersom det bare var uttalelser der det offentlige var klare på at alle straffbarhetsvilkårene var oppfylt som ble rammet av uskyldspresumsjonen, ville artikkelen gi et begrenset vern. Allmennheten vil etter all sannsynlighet anse en uttalelse fra en offentlig tjenestemann, om at noen har forvoldt en legemskrenkelse, som en skyldkonstatering. De færreste vil i et slikt tilfelle tenke at dette kun er en konstatering av at de objektive vilkår for straff er tilstede, men at det ikke er sikkert at vedkommende har utvist den nødvendige grad av skyld. En slik tolking finnes det støtte for i konvensjonspraksis, nærmere bestemt i avgjørelsen Allenet DeRibemont v. France.64 Politidirektøren uttalte her at Allenet De Ribemont var en av «… one of the instigators of the murder».65 Uttalelsen sier direkte kun at Allenet De Ribemont objektivt sett var anstifter for drapet. Det er imidlertid naturlig å legge til grunn at uttalelsen også innbefatter at han hadde anstiftet drapet med den nødvendige skyld. Det ville være unaturlig å legge til grunn at det ikke forelå en skyldkonstaterende uttalelse, fordi politidirektøren ikke hadde vært klar på at Allenet De Ribemont var tilregnelig og at det ikke forelå noen straffrihetsgrunner. EMD kom da også til at det forelå krenkelse.

Et spørsmål er om det vil foreligge en skyldkonstaterende uttalelse dersom en offentlig tjenestemann uttaler at mistenkte åpenbart eller sikkert er tilregnelig. Situasjonen som aktualiserer problemstillingen er at mistenkte har tilstått, men hevder å ha vært utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Om en slik uttalelse fra offentlige myndigheter vil rammes av vernet er usikkert, men hensynene som begrunner uskyldspresumsjonen taler for at uttalelsen etter omstendighetene må kunne anses som en skyldkonstatering. Det samme må gjelde i de tilfeller mistenkte tilstår å ha begått en straffbar handling, men han påstår at det foreligger en straffrihetsgrunn. Dersom en offentlig tjenestemann uttaler at det er åpenbart at det ikke forelå noen nødvergesituasjon, taler hensynene bak vernet etter uskyldspresumsjonen for at dette etter omstendighetene må kunne anses som en skyldkonstatering.

3.2.3 Uttalelser om mistanke er tillatt / sondringen skyld- og mistankekonstatering

3.2.3.1 Innledning

Det er lagt til grunn i EMDs praksis at uttalelser som kun innebærer mistankekonstateringer, ikke vil være i strid med uskyldspresumsjonen.66 I Del Latte v. the Netherlands67 uttaler EMD således, under henvisning til sin tidligere praksis:

«… the Court distinguished between decisions which describe a «state of suspicion» and decisions which contain a «finding of guilt». Only the second is incompatible with Article 6 § 2.»68

I ordet mistanke ligger at det ikke er bevist at vedkommende er skyldig, men at det foreligger en mulighet for dette. Begrunnelsen for at mistankekonstateringer er tillatt, må først og fremst være at det er et behov for å uttrykke mistanke i mange tilfeller, for eksempel ved bruk av tvangsmidler og andre inngrep som gjøres på bakgrunn av mistanke.69 En mistankekonstatering er ikke i like stor grad belastende for omdømmet, eller problematisk i forhold til hensynet til et materielt riktig resultat, som en skyldkonstatering vil være.

Da en mistankekonstatering fra offentlige myndigheter vil gå fri av vernet etter uskyldspresumsjonen, mens en skyldkonstatering i utgangspunktet vil være forbudt, må det trekkes en grense. Det fremgår av EMDs praksis at det beror på en konkret helhetsvurdering om det foreligger en mistanke- eller en skyldkonstatering. Umiddelbart skulle man tro at det avgjørende for grensedragningen skyld- og mistankekonstatering, er hvilken grad av sannsynlighet offentlige myndigheter har angitt for at vedkommende er skyldig. I enkelte tilfeller vil dette være avgjørende. I andre tilfeller er graden av sannsynlighet ett av flere momenter i en helhetsvurdering, men uten at graden av skyldkonstatering er avgjørende.70 Hvilken betydning angivelse av sannsynlighetsgrad har ved vurderingen av om det foreligger skyld- eller mistankekonstatering, behandles i pkt. 3.2.3.2. Andre momenter i vurderingen er hvor grundig bevisene er vurdert (pkt. 3.2.3.3) samt hensikten med uttalelsen (pkt. 3.2.3.4).

3.2.3.2 Uttalelser om graden av bevis

Et relevant moment ved vurderingen av om det foreligger skyld- eller mistankekonstateringer, er om uttalelsene knytter seg opp mot hvor sterke bevis det foreligger mot vedkommende. Dersom uttalelsen bruker formuleringer som at det er hevet over enhver rimelig tvil eller sikkert at vedkommende er skyldig i et straffbart forhold, vil det utgjøre en konstatering av skyld, og ikke bare av mistanke. Dette følger av EMDs praksis om skyldkonstateringer. Grunnen til det, er at formuleringene hevet over enhver rimelig tvil og sikkert, henviser til beviskravet som må være oppfylt for at en domstol skal kunne konstatere straffeskyld. På den annen side vil uttalelser om at det er overveiende sannsynlig at vedkommende er skyldig i et straffbart forhold, ikke bli ansett som en skyldkonstatering, men en mistankekonstatering. Hensynet til sammenheng og konsekvens ved konvensjonstolkingen taler for dette. Det følger av EMK art. 5 nr. 1 c) og art. 5 nr. 3 at det er i samsvar med konvensjonen å ytre mistanke i forbindelse med varetektsfengsling. EMK art. 6 nr. 2 må tolkes i lys av konvensjonens øvrige artikler ut i fra konsekvensbetraktninger, slik at det som er tillatt etter art. 5, ikke samtidig kan være i strid med art. 6 nr. 2. EMK art. 5 vil i denne sammenheng utgjøre en lex specialis-regel.71

Mer tvilsomt er det om offentlige myndigheter kan angi en høyere grad av sannsynlighet for at vedkommende har begått en straffbar handling. Den nærmere grensen er vanskelig å trekke. I Minelli v. Switzerland72 gjaldt saken en journalist (Minelli) som var anmeldt for ærekrenkelse på bakgrunn av en artikkel han hadde forfattet om et firma. Saken mot han ble satt på vent mens en injuriesak for en nesten identisk artikkel om samme firma var oppe for retten. Denne journalisten ble dømt for ærekrenkelse. Da saken mot Minelli skulle tas opp igjen til behandling, var imidlertid påtalefristen gått ut slik at saken ble innstilt, uten noen avgjørelse av hans straffeskyld. Da retten skulle fordele de påløpte kostnadene i saken, ble det bestemt at Minelli skulle betale rettens, egne, samt motpartens omkostninger med saken. Det var hjemmel i lovgivningen for å pålegge Minelli dette. I rettspraksis ble det ved kostnadsfordelingen lagt vekt på hva det sannsynlige utfallet i saken ville blitt, dersom saken ikke var blitt innstilt. Retten tok tak i den fellende dommen mot den andre journalisten og uttalte at Minellis sak på denne bakgrunn «… very probably would have led to conviction». Minelli klaget saken inn for EMD, og fikk medhold i at det forelå krenkelse av EMK art. 6 nr. 2.

I storkammeravgjørelsene Lutz v. Germany,73Englert v. Germany74og Nölkenbockhoff v. Germany75 ble klagerne nektet erstatning for sonet varetekt og for utgifter i forbindelse med saken, ved innstilt straffeforfølgning. Som begrunnelse for avgjørelsene hadde de interne rettsinstanser uttalt blant annet at klagerne «… most probably … » og «… almost certainly … » ville blitt dømt for overtredelsene, dersom sakene mot dem ikke hadde blitt innstilt. Her kom derimot EMD til at det ikke forelå krenkelse.

Uttalelsene som fremkommer i Minelli og storkammeravgjørelsene er tilnærmet like. Likevel ble det konstatert krenkelse i Minelli, men ikke i storkammeravgjørelsene.76 Uttalelsene i storkammeravgjørelsene lå muligens enda nærmere en skyldkonstatering enn uttalelsene i Minelli-saken, ut fra ordleggingen. Grunnen til at utfallet ble forskjellig, blir av EMD forklart blant annet med at Minelli ble dømt til å betale motpartens omkostninger, i tillegg til sine egne. I Lutz bemerkes det således:

«… the refusal to order the Treasury to pay Mr. Lutz’s necessary costs and expenses does not amount to a penalty or a measure that can be equated with penalty. In this respect … the instant case very clearly differs from the Minelli case.»77

EMD la vekt på at det at Minelli måtte betale motpartens omkostninger, var et tiltak som kunne likestilles med en straffereaksjon. Det kan imidlertid innvendes at formålet bak de nasjonale reglene som tillater å ilegge omkostninger ved innstilt straffeforforfølgning, rett og slett er at noen må bære dem når staten ikke kan. Det kan etter dette umiddelbart synes som om EMD har vært noe inkonsekvent; temmelig like uttalelser er blitt oppfattet både som skyldkonstateringer og mistankekonstateringer. Vurderingen er imidlertid mer kompleks, da også andre momenter er av betydning når man skal ta stilling til om det foreligger en skyldkonstaterende uttalelse, se like nedenfor.

Oppsummeringsvis må det legges til grunn at offentlige myndigheter kan antyde atskillig grad av sannsynlighet for at det foreligger en straffbar handling, uten at dette i seg selv blir ansett som en skyldkonstatering.

3.2.3.3 Hvor grundig vurderes bevisene

På bakgrunn av en rekke EMD-dommer ser man at det er av betydning i forhold til om det foreligger en skyld- eller mistankekonstatering, om retten har gransket bevisene i detalj, i tillegg til å ha kommet med en problematisk ordlegging i uttalelsene. En illustrerende avgjørelse i denne sammenheng er saken Baars v. the Netherlands.78 Faktum i saken var at Baars og en annen ble arrestert og tiltalt for å ha avgitt falsk forklaring og medvirkning til bestikkelse av en offentlig tjenestemann. Saken mot Baars ble imidlertid avvist fra retten idet den ikke var blitt behandlet innen rimelig tid. Saken endte med andre ord uten noen avgjørelse av skyldspørsmålet. Baars’ medansvarlige ble derimot dømt for forholdet. Baars krevde i etterkant av endt straffeforfølgning kompensasjon for utgifter i forbindelse med saken samt erstatning for sonet varetektsfengsling. Det fikk han ikke medhold i av nederlandske rettsinstanser, under henvisning til at han «… would in all likelihood have been convicted» dersom straffesaken ikke hadde blitt avvist fra retten. Det ble vist til den fellende dommen mot medvirkeren, og lagt til grunn at de samme forholdene som her var funnet bevist, gjorde seg tilsvarende gjeldende i forhold til Baars. I tillegg gikk de nederlandske rettsinstansene grundig inn og vurderte en rekke av de bevis som forelå mot Baars. Baars klaget saken inn for EMD, idet han mente at nasjonale rettsinstanser hadde kommet med uttalelser om straffeskyld som krenket uskyldspresumsjonen. EMD konstaterte krenkelse, og begrunnet det slik:

«In the present case … the Court of Appeal based its decision not to make any award to the applicant, who had been charged with forgery, on its view that «the receipt had been forged by the applicant», and enumerated in detail the elements from which this followed. In these circumstances, it cannot be said that the Court of Appeal merely indicated that there were still strong suspicions concerning the applicant.»79

Det fremgår her at EMD tilla det stor vekt i retning av at det forelå en skyldkonstatering, at nasjonale rettsinstanser foretok en grundig bevisvurdering. Selv om nasjonale rettsinstanser ikke uttalte at det var hevet over enhver rimelig tvil at Baars var skyldig, kom EMD til at det forelå en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Hvorvidt nasjonale myndigheter har foretatt en grundig bevisvurdering, synes også å være tillagt stor vekt i storkammeravgjørelsene Lutz, Englert og Nölkenbockhoff. I disse avgjørelsene kom EMD som nevnt til at det ikke forelå skyldkonstateringer. Dette ble blant annet begrunnet med at de nasjonale rettsinstanser ikke hadde begrunnet avgjørelsene ved å foreta detaljerte utredninger av bevisene.80 Begrunnelsen for at nærmere granskning av bevis vil kunne medføre krenkelse, er at det lett vil kunne få preg av å være skyldkonstaterende, og ikke bare et uttrykk for mistanke.

3.2.3.4 Hensikten med uttalelsen

Hva den offentlige tjenestemannen mente å indikere med uttalelsen, synes etter EMDs praksis å være et moment som kan medføre at en uttalelse ikke vil bli ansett som en skyldkonstatering. I storkammeravgjørelsen Lutz, var forholdet som nevnt at de interne rettsinstanser nektet Lutz kompensasjon etter innstilt straffeforfølgning, under henvisning blant annet til at han «… almost certainly … » ville blitt dømt. På tross av at EMD mente at denne ordleggingen

«… may appear ambigious and unsatisfactory … »,

kom EMD til at det ikke forelå krenkelse. Den interne rettsinstans hadde i følge EMD

«… meant to indicate reasonable suspicion … »,

og ikke at Lutz var skyldig.81

Å vektlegge hva som blir ment med en uttalelse, i retning av at det likevel ikke foreligger en konstatering av skyld, er problematisk ut i fra flere årsaker. Å legge vekt på hva som ble ment med uttalelsen, kan gå direkte mot utgangspunktet, som er at ordleggingen i uttalelsen er det sentrale ved vurderingen av om det foreligger en skyldkonstatering. Videre tilsier hensynet til effektiv konvensjonsbeskyttelse at det som faktisk ble uttrykt gjennom uttalelsen, bør være avgjørende. Rettighetene i konvensjon vil kunne miste sin gjennomslagskraft dersom konvensjonsstatene i etterkant skal kunne unnskylde seg med at en uttalelse som etter sin ordlyd er skyldkonstaterende, ikke var ment å være skyldkonstaterende. Selv om hensikten med uttalelsen ikke var å konstatere straffeskyld, vil uttalelsen like fullt være egnet til å påvirke utfallet i saken og skade vedkommendes omdømme. Ut fra dette, bør det ikke legges avgjørende vekt på hensikten med uttalelsen. I enkelte tilfeller kan imidlertid hensikten med uttalelsen være egnet til å avdekke meningsinnholdet bak måten offentlige myndigheter har ordlagt seg på, når de har uttrykt seg uklart. I en slik sammenheng, må hensikten bak uttalelsen kunne tas i betraktning.

3.2.4 Særlig om det offentliges behov for å informere allmennheten

Offentlige myndigheter vil kunne ha behov for å gi allmennheten informasjon om en pågående etterforsking. EMD har i flere avgjørelser uttalt:

«The freedom of expression, guaranteed by Article 10 of the Convention, includes the right to receive and impart information. Article 6 § 2 cannot therefore prevent the authorities from informing the public about criminal proceedings in progress, but it requires that they do so with all the discretion and circumspection necessary if the presumption of innocence is to be respected.»82

Det må altså foretas en avveining mellom retten til ytringsfrihet i art. 10 og de begrensinger art. 6 nr. 2 legger i forhold til uttalelser om straffeskyld før skyldspørsmålet er avgjort. Ut fra konvensjonspraksis, ser det ut som at uttalelser der offentlige myndigheter viser til bevis eller faktiske forhold som er avdekket, ikke er problematiske i forhold til uskyldspresumsjonen. I kommisjonsavgjørelsen Petra Krause v. Switzerland83 uttales det således at offentlige myndigheter ikke vil krenke vernet etter uskyldspresumsjonen dersom «… they state that suspicion excist, that people have been arrested, that they have confessed etc.» Andre eksempler på slike uttalelser vil kunne være at påtalemyndigheten redegjør for eksempelvis DNA-bevis, tilståelser og vitneforklaringer. Dersom myndighetene går lenger enn å vise til bevis eller faktiske forhold som er avdekket, nærmere bestemt dersom det foretas en vurdering av de foreliggende bevis, kan dette, som nevnt ovenfor i pkt. 3.2.3.3, skape problemer i forhold til uskyldspresumsjonen.

Når det gjelder tilfeller der mistenkte har kommet med en tilståelse, krever dette noen særbemerkninger. Ved tilståelser vil det spesielt kunne være grunn for offentlige myndigheter til å utvise forsiktighet med å informere allmennheten.84 Praksis viser at tilståelser kan bli trukket tilbake. Forholdet kan være at vedkommende har kommet med tilståelsen etter lange sesjoner med avhør. Det behøver ikke nødvendigvis være noe kritikkverdig ved måten avhørene har foregått på. Hensynet til en effektiv konvensjonsbeskyttelse trekker derfor i retning av at påtalemyndigheten bør være noe forsiktig med å gå ut offentlig med tilståelser. Det kan farge allmennhetens oppfatning av siktede, noe som er problematisk både ut fra hensynet til et materielt riktig resultat, hensynet til omdømmet og belastningshensyn.

I den juridiske teori er det ulike syn på hvordan offentlige myndigheter skal forholde seg til en tilståelse. Aall synes å mene at ingen skade er skjedd i de tilfellene vedkommende senere frifinnes.85 Begrunnelsen for dette må være at hensynet til omdømmet blir gjenopprettet ved en frifinnelse. I tillegg vil en frifinnelse selvfølgelig vise at uttalelsen ikke har påvirket resultatet. Det må imidlertid tilføyes at selv om vedkommende senere blir frikjent, vil det likevel ha vært en belastning for vedkommende å ha blitt omtalt som straffeskyldig.

Trechsel mener at skyldkonstateringer i tilknytning til tilståelser ikke vil krenke vernet etter uskyldspresumsjonen. Det anføres at tilståelser fra siktede vil frita staten fra forbudet mot skyldkonstateringer. Siktede har gjennom sin tilståelse gitt offentlige myndigheter tillatelse til å omtale hans straffeskyld. Oppfatningen hjemles blant annet i Lutz. I forhold til denne avgjørelsen konstruerer imidlertid Trechsel et ratio decidendi. Det sies ikke direkte i dommen at tilståelser vil kunne frita fra vernet etter uskyldspresumsjonen. Begrunnelsen for det synet som Trechsel anfører, er at tilståelser i en rekke land har samme status som en domfellelse. Dette er tilfellet i common-law systemene, men derimot ikke i de kontinentale og skandinaviske rettssystemene. Her er tilståelse bare ett av en rekke bevis som må granskes før det eventuelt skjer en domfellelse. Videre anfører Trechsel at det er nokså selvmotsigende å først tilstå, for deretter å påberope seg retten til å bli ansett som uskyldig inntil motsatt er bevist.86 Det kan rettes innvendinger mot dette. Som nevnt ovenfor, bør det offentlige, ut fra de hensyn som begrunner vernet mot skyldkonstateringer før skyldspørsmålet er avgjort, være forsiktig med å gjengi tilståelser før det foreligger en avgjørelse av skyldspørsmålet.

3.3 Skyldkonstateringer kan unntaksvis aksepteres etter en helhetsvurdering

3.3.1 Innledning

Som nevnt vil skyldkonstateringer som hovedregel medføre at det foreligger krenkelse av nærværende aspekt av uskyldspresumsjonen. Men selv om ordleggingen er uheldig og til og med utgjør en skyldkonstatering, er det ikke dermed gitt at det foreligger en krenkelse. Etter EMDs praksis ser man at skyldkonstateringer unntaksvis ikke vil være i strid med uskyldspresumsjonen.87 Det beror på en helhetsvurdering om den skyldkonstaterende uttalelsen likevel ikke skal anses som en krenkelse. En retningslinje av mer overordnet betydning i helhetsvurderingen er konteksten uttalelsen fremsettes i.88 Temaet i det videre er å undersøke hvilke momenter som er av betydning ved helhetsvurderingen. For det første vurderes flere uttalelser i sammenheng (pkt. 3.3.2). For det andre er det av betydning på hvilket tidspunkt en skyldkonstaterende uttalelse er fremsatt (pkt. 3.3.3). For det tredje sees det hen til uttalelsens nedslagsfelt (pkt. 3.3.4). For det fjerde er det av betydning hvilke offentlige tjenestemenn som fremsetter den skyldkonstaterende uttalelsen (pkt. 3.3.5).

At ikke enhver skyldkonstatering vil være i strid med EMK art. 6 nr. 2, kan forklares ut fra at uskyldspresumsjonen må tolkes i sammenheng med kravet til fair trial i EMK art. 6 nr. 1. Det er presisert i EMDs praksis at uskyldspresumsjonen er et utslag av kravet til rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1.89 Det er et gjennomgående trekk ved EMDs drøftelser av de konkrete rettigheter i art. 6, at rettighetene tolkes i lys av og i sammenheng med det overordnede kravet til rettferdig rettergang. Denne fremgangsmåten benyttes blant annet ved tolkningen av retten til krysseksaminasjon i art. 6 nr. 3, bokstav d, retten til tolk i bokstav e, og retten til fritt forsvarervalg i bokstav c. Denne fremgangsmåten relativiserer vernet etter disse rettighetene; selv om siktede ikke har hatt anledning til kontradiksjon, og selv om siktede ikke ubetinget har fått velge forsvarer fritt, har EMD i flere avgjørelser kommet til at det likevel ikke foreligger krenkelse, fordi rettergangen sett som et hele fremstår som «fair».90

På samme måte relativiserer «fair trial»– garantien vernet etter uskyldspresumsjonen; selv om det er fremsatt en skyldkonstaterende uttalelse, er det ikke alltid gitt at dette vil være i strid med det overordnede kravet til rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1.

3.3.2 Flere uttalelser må sees i sammenheng

Om uttalelser fra offentlige myndigheter representerer en krenkelse av uskyldspresumsjonen, vil for det tilfelle at det foreligger flere uttalelser, måtte vurderes på grunnlag av alle uttalelsene sett under ett. Vurderingen blir med andre ord mer kompleks enn dersom man bare hadde én uttalelse å forholde seg til. I saken Adolf v. Austria91 fremkom den påstått krenkende uttalelsen i første rettsinstans. Saken ble anket til Høyesterett som presiserte at det ikke vil være i samsvar med uskyldspresumsjonen å konstatere straffeskyld før domfellelse. Saken ble anket inn for EMD, som uttalte at avgjørelsene avsagt av de interne rettsinstansene måtte leses i sammenheng.92 EMD kom til at det ikke forelå krenkelse på tross av at uttalelsen i første instans utgjorde en skyldkonstatering.93 Dette begrunnet EMD med at Høyesterett:

«… has cleared Mr. Adolf of any finding of guilt and thus the presumption of innocence is no longer called into question.»94

Minelli v. Switzerland95 følger opp Adolf og gjentar at de nasjonale avgjørelsene, der uttalelsene fremkommer, må leses i sammenheng.96 Her kom imidlertid EMD til at den høyere rettsinstans ikke hadde uttalt seg på en måte som tilstrekkelig veide opp for den skyldkonstaterende uttalelsen som fremkom i den lavere rettsinstansen.97

På bakgrunn av EMDs praksis må man altså se uttalelser som fremsettes i nasjonale domstoler i flere omganger (ankerunder) under ett.98 Umiddelbart kan det synes som om EMD i Adolf og Minelli kom til at det forelå krenkelse av uskyldspresumsjonen, men at overordnede rettsinstanser hadde gitt klagerne et effektivt botemiddel mot konvensjonsbruddet, jf. EMK art. 13.99 Det er imidlertid mer dekkende å forklare avgjørelsene i Adolf og Minelli med at det forelå en skyldkonstatering, men at den skyldkonstaterende uttalelsen måtte sees i sammenheng med de øvrige uttalelser fra nasjonale domstoler. EMK art. 13 om effektivt botemiddel var ikke påberopt i sakene, og ble heller ikke behandlet verken i Adolf eller Minelli.

Begrunnelsen for at EMD ser flere uttalelser i sammenheng ved vurderingen av om det foreligger krenkelse, er at hensynene bak vernet ikke tilsier at det foreligger krenkelse dersom statene internt reparerer eller modifiserer tidligere gitte uttalelser. Hensynet til effektiv konvensjonsbeskyttelse tilsier at det må fremkomme på en tydelig og uomtvistelig måte at statene ikke aksepterer de fremkomne uttalelser, for at de ikke skal utgjøre en krenkelse av uskyldspresumsjonen.

I retning av at det foreligger krenkelse ved skyldkonstaterende uttalelser, har EMD lagt vekt på om de samme skyldkonstaterende uttalelsene har fremkommet ved flere anledninger.100 Hensynene bak vernet etter uskyldspresumsjonen taler da for at det foreligger krenkelse. Dersom budskapet om at vedkommende er skyldig blir gjentatt, er det større risiko for at oppfatningen festner seg.

3.3.3 På hvilket tidspunkt er uttalelsen fremsatt

Ved vurderingen av om en skyldkonstaterende uttalelse unntaksvis ikke skal anses som en krenkelse, ser det ut til å være av betydning når den skyldkonstaterende uttalelsen er fremsatt. I avgjørelsen Butkevicius v. Lithuania101 var faktum at påtalemyndigheten og formannen i Parlamentet hadde kommet med uttalelser til media vedrørende forsvarminister Butkevicius, som henspeilte på at han var skyldig i å ha mottatt bestikkelser. Dette ble han senere dømt for. Butkevicius klaget saken inn for EMD og anførte at uttalelsene til media utgjorde krenkelse av uskyldspresumsjonen. Dette fikk han medhold i av EMD som begrunnet dette blant annet med at:

«… the statements at issue were made just a few days following the applicant’s arrest … However, it was particularly important at this initial stage, even before a criminal case had been brought against the applicant, not to make any public allegations which could have been interpreted as confirming the guilt of the applicant in the opinion of certain important public officials.»102

EMD var her klar på at det var særlig viktig i den innledende fasen av saken at det ikke ble fremsatt uttalelser om straffeskyld. I denne fasen av saken er siktede særlig sårbar i forhold til uttalelser som straffeskyld; en skyldkonstatering på et så tidlig stadium i prosessen vil som oftest komme overraskende på den uttalelsen gjelder. Skyldkonstateringer på dette stadiet i saken kan også medføre at det festner seg en oppfatning i opinionen om at vedkommende er skyldig. Og jo tidligere i prosessen en slik uttalelse fremsettes, desto mer tid har oppfatningen på å festne seg. EMDs uttalelse om at det er spesielt viktig at det ikke fremsettes skyldkonstaterende uttalelser i den innledende fasen av saken, kan således forklares både ut fra belastningshensyn og hensynet til et materielt riktig resultat. Ut fra dette, må det legges til grunn at en skyldkonstaterende uttalelse fremsatt på et tidlig stadium i prosessen stort sett alltid vil bli ansett som en krenkelse av uskyldspresumsjonen; det vil i et slikt tilfelle ikke kunne gjøres unntak fra hovedregelen om at en skyldkonstaterende uttalelse medfører krenkelse. Uttalelsen kan neppe tolkes antitetisk. Det er ikke slik at behovet for vern mot skyldkonstateringer avtar jo lengre straffesaken har versert.

3.3.4 Uttalelsens nedslagsfelt

Ytterligere et moment i vurderingen av om en skyldkonstaterende uttalelse likevel ikke skal anses som en krenkelse, er hvorvidt uttalelsen om straffeskyld når mange personer, eller om uttalelsen bare når en mer begrenset personkrets. I saken A.L. v. Germany103 var faktum at straffesaken mot A.L. ble innstilt da den kom opp for retten, på den betingelse at han betalte en bot. A.L. hadde vært varetektsfengslet mens han var under etterforskning for forsikringsbedrageri, og krevde kompensasjon for dette. Han ble nektet slik kompensasjon med den begrunnelse at saken ville blitt forfulgt i retten hvis den ikke var blitt innstilt. Det ville da, etter rettens mening, ikke være rettferdig å tilkjenne ham slik kompensasjon. A.L. anket saken nasjonalt. I påvente av ankesaken mottok A.L.s advokat et brev fra en av dommerne (rettsformannen), som hadde nektet ham kompensasjon. Der skrev dommeren at straffesaken mot A.L. «… with predominant probability … » ville resultert i domfellelse, dersom den hadde kommet så langt. Ankene internt ble avvist, og A.L. klaget saken inn for EMD. Han anførte for EMD at begrunnelsen til de interne domstolene generelt, og brevet fra rettsformannen spesielt, reflekterte en skyldkonstatering som stred imot uskyldspresumsjonen. Det følger av sammenhengen at EMD betraktet uttalelsen som en skyldkonstatering. EMD kom imidlertid til at den ikke utgjorde en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Dette ble begrunnet slik:

«… the impugned statement was not made in a public context – but in a letter exclusively directed to the applicant’s counsel.»104

EMD la altså avgjørende vekt på at den fremsatte skyldkonstateringen hadde et begrenset nedslagsfelt, slik at den hadde «… limited external effects».105 I denne saken kom skyldkonstateringen kun siktede og siktedes advokat for øret. At nedslagsfeltet skal ha betydning, har gode grunner for seg. En skyldkonstaterende uttalelse som kun når et fåtall personer, har et mindre potensial til å påvirke utfallet av en senere straffesak. Belastningshensyn og hensynet til omdømmet gjør seg heller ikke i så stor grad gjeldende når en uttalelse om straffeskyld har et begrenset nedslagsfelt.106

Dersom skyldkonstateringen derimot fremsettes i det offentlige rom, vil det være lite rom for å anse den i samsvar med konvensjonen. EMD har i flere avgjørelser presisert viktigheten av at offentlige tjenestemenn respekterer uskyldspresumsjonen på pressekonferanser.107 I slike tilfeller når den skyldkonstaterende uttalelsen en meget stor personkrets.

3.3.5 Hvem fremsetter den skyldkonstaterende uttalelsen?

Det kan synes som om EMD tar i betraktning hvilke offentlige tjenestemenn som har fremsatt en skyldkonstaterende uttalelse, ved vurderingen av om en skyldkonstaterende uttalelse skal anses som en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Som nevnt ovenfor i avgjørelsen Butkevicius, hadde både den øverste leder for påtalemyndigheten og formannen i parlamentet kommet med uttalelser om at Butkevicius var straffeskyldig. Ved vurderingen av om det forelå krenkelse, la EMD vekt på at skyldkonstateringen var fremsatt av «… certain important public officials … ».108 Dette er fornuftig; jo mer fremstående og betydningsfulle de personer som fremsetter en skyldkonstaterende uttalelse er, desto større er muligheten for at uttalelsen kan påvirke opinionen, herunder domstolene. Det vil også være en større belastning for den uttalelsen rammer å bli karakterisert som straffeskyldig av sentrale offentlige personer, enn av personer som ikke har noen sentral posisjon. Det må etter dette legges til grunn at dersom en høyt plassert tjenestemann fremsetter en skyldkonstaterende uttalelse, vil det være lite rom for å anse skyldkonstateringen i samsvar med konvensjonen.

Det er på det rene at visse offentlige myndigheter kan fremsette skyldkonstaterende uttalelser, uten at dette medfører en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Den aktor som er ansvarlig for å prosedere straffsaken for domstolene, kan klart nok gi uttrykk for at tiltalte er skyldig.109 Dette må aktor kunne gjøre i tiltaleskrift, samt under hovedforhandlingen og eventuelle ankeforhandlinger. Vernet etter uskyldspresumsjonen gjelder som nevnt også for også for bistandsadvokater.110 Det kan derfor reises spørsmål ved om fornærmedes bistandsadvokat har anledning til å konstatere at tiltalte er skyldig i henhold til tiltalen. Det er bistandsadvokatens oppgave å ivareta fornærmedes interesser. Dette taler for at han må ha adgang til å konstatere at tiltalte er straffeskyldig under hovedforhandlingen.111

3.4 Skillet mellom uttalelser før avgjørelse av skyldspørsmålet og uttalelser etter endelig frifinnelse

Som jeg har vært inne på i innledningen, er et annet aspekt av uskyldspresumsjonen at den gir et vern mot uttalelser fra det offentlige også etter endelig frifinnelse. Begrunnelsen for dette, er belastningshensyn og hensynet til den frifunnedes omdømme; ingen skal kunne påføres den belastning det er å bli trukket i tvil om sin uskyld etter endelig frifinnende dom. Uttalelser fra det offentlige vil ha stor påvirkningskraft, slik at den som er frifunnet lett vil kunne bli oppfattet som skyldig utad, selv om han er endelig frifunnet. Om skillet mellom de to rettighetene etter uskyldspresumsjonen, uttaler EMD:

«The voicing of suspicion regarding an accused’s innocence is conceivable as long as the conclusion of criminal proceedings has not resulted in a decision on the merits of the accusation. However it is no longer admissible to rely on such suspicions once an acquittal has become final.»112

Det fremgår av sitatet at det er adgang til å gi uttrykk for mistanke før det foreligger avgjørelse av skyldspørsmålet. På det tidspunkt det foreligger en endelig frifinnelse, blir derimot adgangen til å gi uttrykk for mistanke helt avskåret.113 Det er altså på det rene at det foreligger et sterkere vern etter endelig frifinnelse enn før det foreligger en avgjørelse av skyldspørsmålet.

Hva er så begrunnelsen for denne forskjellen? En forklaring kan være at dersom det tillates at det stilles spørsmålstegn ved en frifinnelse, kan dette uthule den frifinnende avgjørelsen. Dette kan anføres å ha en side til kravet om «access to court».114 Dersom det tillates at det sås tvil om en endelig frifinnende avgjørelse, vil avgjørelsen ikke ha en fullt ut effektiv virkning for den frifunnede. Avgjørelsens endelighet vil bli uthulet dersom offentlige myndigheter tillates å gi uttrykk for mistankekonstatering etter en frifinnende avgjørelse. I tillegg taler belastningshensyn og hensynet til vedkommendes omdømme klart for at det må settes snevre grenser for adgangen til å så tvil om en endelig frifinnelse.

Som nevnt er belastningshensyn og hensynet til omdømmet relevante hensyn også i forhold til vernet mot konstatering av straffeskyld før straffedom. Men siden vedkommende ikke er frifunnet, men under straffeforfølgning, må man kunne si at hensynene ikke er så tungtveiende før konstatering av straffeskyld, som etter en frifinnende avgjørelse. En logisk konsekvens av dette, blir – noe spissformulert – at man har rett til å bli ansett mer uskyldig etter frifinnelse enn før avgjørelse av skyldspørsmålet. Dette kan umiddelbart høres noe oppsiktsvekkende ut, men det har sin forklaring i praktiske hensyn. Dersom det ikke var anledning til å konstatere mistanke før straffeskyld var konstatert av domstolen, ville det vært tilnærmet umulig å etterforske straffbare forhold. Påtalemyndigheten har behov for å anvende tvangsmidler overfor siktede ut fra at det foreligger berettiget mistanke mot ham.

4 Virkningen av krenkelse

Dersom EMD finner at en konvensjonsstat har brutt nærværende aspekt av uskyldspresumsjonen, vil virkningen være at EMD konstaterer krenkelse.115 EMD kan også tilkjenne klager erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap etter EMK art. 41.116

Spørsmålet er så hvilken virkning et konvensjonsbrudd vil få dersom nasjonale rettsinstanser finner at uskyldspresumsjonen er krenket. I et slikt tilfelle har den krenkede krav på «effective remedy» (effektivt botemiddel), i henhold til EMK art. 13. Avvisningsavgjørelsen Arrigo and Wella v. Malta117 er interessant i forhold til hvilke krav som stilles til et effektivt botemiddel ved krenkelse av nærværende aspekt av uskyldspresumsjonen. Forholdet var her at to dommere var mistenkt for å ha mottatt bestikkelser. Statsministeren på Malta kom med noen uttalelser på en pressekonferanse, som dommerne anførte, krenket deres rettigheter etter uskyldspresumsjonen. «Constitutional Court», som var den høyeste rettsinstans på Malta, konstaterte at uttalelsene stred imot uskyldspresumsjonen. I tillegg beordret «Constitutional Court» at dommen skulle bringes til kjennskap for domstolen som skulle avgjøre straffesaken mot dommerne. Dette skulle forhindre at saken ble innledet med en forutinntatt oppfatning om straffeskyld. De to dommerne mente imidlertid at dette ikke var tilstrekkelig for å ivareta konvensjonens krav til effektivt botemiddel etter EMK art. 13. De anførte at straffesaken skulle vært innstilt på grunn av uttalelsene. EMD kom til at klagen var åpenbart grunnløs, og avviste saken med følgende begrunnelse:

«It is true that the applicant ‘s request for a stay in the criminal proceedings had been rejected; however, the effectiveness of a remedy does not depend on the certainty of a favourable outcome … The Court furthermore observes that, as noted above under Article 6 § 2 of the Convention, the Constitutional Court adopted measures aimed at providing redress for the violations of the presumption of innocence and of the right to a fair trail. It also sought to place the applicants, as far as possible, in the position they would have been in had the requirements of Article 6 not been disregarded.»118

Med bakgrunn i uttalelsen kan det legges til grunn at den som er blitt utsatt for en krenkelse, ikke har krav på en frifinnelse eller en avvisning av saken. Det sentrale ser ut til å være at nasjonale myndigheter må forsøke, så langt som mulig, å stille den som har blitt krenket som om krenkelsen ikke hadde funnet sted. Hva som vil bli ansett som et effektivt botemiddel ved krenkelser i norsk rett, behandles nærmere nedenfor i pkt. 5.4.

5 Vernet mot skyldkonstateringer før skyldspørsmålet er avgjort – forholdet til annen norsk rett

5.1 Innledning

I det følgende vil det bli knyttet noen bemerkninger til hvilken betydning uskyldspresumsjonens vern mot skyldkonstateringer før skyldspørsmålet er avgjort får for norsk forvaltningsrett og straffeprosess. I pkt. 5.2 drøftes betydningen av vernet mot skyldkonstateringer i saker som ikke er straff etter EMK. I pkt. 5.3 knyttes noen bemerkninger til forholdet mellom uskyldspresumsjonen og saker som er å anse som straffesaker etter straffebegrepet i EMK. I pkt. 5.4 undersøkes hvilke tiltak som vil bli ansett som et effektivt botemiddel ved krenkelse av vernet mot skyldkonstateringer før straffedom.

5.2 Vernet mot skyldkonstateringer og saker som ikke er straffesaker etter EMK

Som det fremgår av pkt. 2.2, kommer vernet mot konstatering av straffeskyld til anvendelse, uavhengig av om vedkommende er under straffeforfølgning. Særlige problemer kan oppstå i de tilfeller et forvaltningsvedtak begrunnes med at en person har begått straffbare handlinger. Dette vil for eksempel være aktuelt i saker om tilbakekall av legelisens etter helsepersonelloven § 57.119 Tilfellet kan være at legelisensen tilbakekalles fordi legen er anklaget for å ha misbrukt pasienter seksuelt eller fordi han er anklaget for narkotikamisbruk.120 Ved ileggelse av en slik sanksjon vil det gjelde et skjerpet beviskrav; det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at forvaltningen skal legge til grunn et så stigmatiserende faktum til legens ugunst.121 Det er åpenbart at helsepersonellnemnda i et slikt vedtak ikke kan slå fast som sikkert at legen har begått de straffbare forholdene som vedtaket begrunnes med. Dette vil klart bli ansett som en skyldkonstatering som krenker uskyldspresumsjonen. Dersom forvaltningen angir en høy grad av sannsynlighet for at vedkommende er straffeskyldig, og samtidig foretar en grundig bevismessig vurdering, kan dette også bli ansett som en skyldkonstatering. For å unngå å krenke uskyldspresumsjonen i et slikt tilfelle, bør forvaltningen avstå fra en grundig evaluering av de bevis som måtte foreligge for legens straffeskyld.122 Som det fremgår av pkt. 3.2.3 ovenfor, kan angivelse av høy grad av mistanke, kombinert med en grundig evaluering av sakens beviser, medføre at det foreligger en krenkende skyldkonstatering. Det bør presiseres i forvaltningsvedtaket at vedtaket ikke innebærer en konstatering av straffeskyld for de forhold vedtaket er begrunnet med. Det bør i denne sammenheng påpekes at vedtaket bygger på en mistanke om at det er begått straffbare forhold, og at dette er noe annet enn en konstatering av at vedkommende er straffeskyldig. Det kan videre presiseres at spørsmålet om straffeskyld er et spørsmål den kompetente straffedomstol må ta stilling til, og at dette ikke er forvaltningsorganets oppgave.

Tilsvarende problemstillinger oppstår i de tilfeller en lovbestemmelse krever høy grad av sannsynlighet for at vedkommende har begått straffbare handlinger. Et eksempel er straffeprosessloven § 172.123 Etter bestemmelsen kan mistenkte varetektsfengsles, dersom det foreligger «… tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken … ». Høyesterett har presisert at mistanken må være «særlig sterk» dersom fengsling i medhold av § 172 skal kunne besluttes.124 Det vil i alle tilfelle være en krenkelse av uskyldspresumsjonen, dersom det i en fengslingskjennelse slås fast at vedkommende er skyldig. Ved utforming av en fengslingskjennelse vil de samme retningslinjene som er angitt ovenfor i forhold til forvaltningsavgjørelser, måtte gjelde. Siden det her dreier seg om en enda klarere mistankekonstatering, må domstolen være enda mer forsiktig med å gå inn i en grundig vurdering av bevisene. Uttalelser om høy grad av sannsynlighet for at straffbare forhold er begått, kombinert med grundige bevisvurderinger, vil etter omstendighetene kunne medføre krenkelse av uskyldspresumsjonen.125 Derfor vil det være behov for en klar markering av at fengslingskjennelsen ikke er en konstatering av straffeskyld.

5.3 Vernet mot skyldkonstateringer og saker som er straff etter EMKs straffebegrep

En særskilt problemstilling i forhold til forvaltningsvedtak vil oppstå i de tilfeller ileggelse av en forvaltningssanksjon er å anse som straff etter EMKs straffebegrep. Når en sanksjon er å anse som straff etter EMKs straffebegrep, kommer rettssikkerhetsgarantiene i EMK art. 6 til anvendelse, herunder det strenge beviskravet som kan utledes av uskyldspresumsjonen.126

Situasjonen er da at forvaltningen ikke kan ilegge en sanksjon uten at den finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at vedkommende er skyldig, uten samtidig å komme i konflikt med vernet mot skyldkonstateringer.

Et konkret eksempel finnes i barnevernloven § 4-24 første ledd, første alternativ.127 Bestemmelsen gir anvisning på tvangsplassering i barnevernsinstitusjon dersom barnet har utvist

«… alvorlige atferdsvansker … ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet … ».

Ileggelse av sanksjonen er å anse som straff etter EMKs straffebegrep,128 slik at både vernet mot skyldkonstatering og det strenge beviskravet kommer til anvendelse.129 I forhold til tvangsplassering på barnevernsinstitusjon etter § 4-24 er det anført at problemet løses ved at saksbehandlingen for fylkesnemnda, som behandler disse sakene, tilfredsstiller de krav EMK stiller til behandling av straffesaker. Prosessen for fylkesnemnda kan da anses som en straffesak, slik at det ikke vil krenke vernet mot skyldkonstateringer, at fylkesnemnda konstaterer straffeskyld.130

På bakgrunn av Böhmer v. Germany,131 kan det imidlertid reises spørsmål ved om dette er riktig. Som nevnt ovenfor, var forholdet her at Böhmer hadde blitt dømt til en betinget fengselsstraff, med en prøvetid på 4 år. I prøvetidsperioden ble det iverksatt ny straffeforfølgning på grunnlag av mistanke om nye straffbare forhold. På bakgrunn av den nye straffeforfølgningen ble den betingede dommen opphevet, slik at Böhmer måtte sone straffen som først var gjort betinget. Dette ble gjort av den domstol som var satt til å overvåke at Böhmer ikke begikk nye lovbrudd i prøveperioden. Böhmer påstod for EMD at det forelå en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Han anførte at den domstolen som overvåket at det ikke ble begått nye straffbare forhold i prøvetiden, hadde kommet med en skyldkonstaterende uttalelse da den betingede dommen ble opphevet. EMD uttalte innledningsvis ved drøftelsen av om det forelå krenkelse:

«In the Court’s opinion, the Court of Appeal, sitting as court supervising the execution of sentences, had assumed the role of the Hamburg District Court, the competent trial court, and had unequivocally declared that the applicant was guilty of a criminal offence.»132

Staten hadde anført som argument for at det ikke forelå krenkelse, at domstolen som overvåket den betingede dommen – «Hamburg Court of Appeal» – ved opphevelsen av den betingede dommen, hadde gått frem på samme måte som den domstol som skulle behandle straffesaken for de nye forholdene, ville gjort. De rettssikkerhetsgarantier som fulgte av «the rule of law» var derfor iakttatt.133 EMD fant ikke denne argumentasjonen overbevisende:

«Nor does the Court subscribe to the Government’s claim that the applicant was, before the Court of Appeal, afforded proceedings in accordance with the rules of law. The presumption of innocence, considered in the light of the general obligation of a fait trial under Article 6 § 1, excludes a finding of guilt outside the criminal proceedings before the competent trial court, irrespective of the procedural safeguards in such parallel proceedings … »134

Det fremgår av disse uttalelsene at det sentrale for at EMD kom til at det forelå krenkelse, var at det var en annen domstol enn den domstolen som var den kompetente til å behandle straffesaken, som hadde uttalt at Böhmer var straffeskyldig. Det må være nokså sikkert at også «Hamburg Court of Appeal» oppfylte de krav som EMK stiller til behandlingen av straffesaker. Dette støttes for så vidt også av at EMDs uttalelse om at det er den kompetente domstol som må konstatere straffeskyld, uavhengig av prosessuelle rettssikkerhetsgarantier i eventuelle parallelle forfølgninger. Dersom uttalelsen i Böhmer legges til grunn etter sin ordlyd, er det på det rene at det bare er den domstol som er kompetent til å ta stilling til skyldspørsmålet, som kan konstatere straffeskyld. Det kan vanskelig sies at fylkesnemnda er den kompetente straffedomstolen i forhold til å slå fast straffeskyld for de forhold et tvangsplasseringsvedtak bygger på.135

Det er fremsatt forslag om opphevelse av vilkåret om alvorlige straffbare handlinger som grunnlag for tvangsplassering i barnevernsinstitusjon.136 Når vilkåret er opphevet, vil et vedtak om tvangsplassering hjemlet i de øvrige vilkårene i § 4-24 ikke bli ansett som straff, slik at det strenge beviskravet ikke lenger kommer til anvendelse.

Forholdet mellom vernet mot skyldkonstateringer og det strenge beviskravet, kan tenkes aktualisert i andre sammenhenger i norsk forvaltningsrett, nærmere bestemt i forhold til forvaltningssanksjoner som anses som straff etter EMKs straffebegrep. Det vil imidlertid føre for langt å gå inn på de problemstillinger som oppstår her.

5.4 Hva vil være et effektivt botemiddel i norsk rett ved krenkelse av uskyldspresumsjonens vern mot skyldkonstateringer?

Dersom forvaltningen eller domstolene kommer til at det foreligger en krenkelse av det aspekt av uskyldspresumsjonen som behandles her, oppstår spørsmålet om hvilke tiltak som vil bli ansett som et effektivt botemiddel. En uttømmende fremstilling vil føre for langt, men ulike typetilfeller kan angis. Dersom eksempelvis en offentlig tjenestemann har gitt uttrykk for at en siktet i en straffesak er straffeskyldig, må den domstol som behandler straffesaken kunne gi et effektivt botemiddel på konvensjonskrenkelsen. Slikt botemiddel må kunne anses gitt, dersom domstolen som behandler straffesaken konstaterer at uttalelsen innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen, og i tillegg gir uttrykk for at de krenkende uttalelsene ikke har medført at domstolen har hatt en forutinntatt holdning i forhold til siktedes straffeskyld.

Saken kan stille seg annerledes dersom eksempelvis Høyesterett kommer til at lagmannsretten faktisk har hatt en forutinntatt holdning til skyldspørsmålet, og saken har endt med domfellelse. En slik feil må anses som en saksbehandlingsfeil.137 Når vedkommende er domfelt, kan det tyde på at feilen har virket inn på lagmannsrettens avgjørelse, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd. Konvensjonsbruddet må da medføre at lagmannsrettens avgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling. Dette vil gi effektivt botemiddel, jf. EMK art. 13.

Dersom forvaltningen har krenket uskyldspresumsjonen med en uttalelse, og saken ikke kommer opp for domstolene, må forvaltningen selv sørge for et effektivt botemiddel for konvensjonsbruddet. Dersom uttalelsen om straffeskyld ikke har hatt betydning for et forvaltningsvedtak, må det være et effektivt botemiddel at forvaltningen konstaterer at de har krenket uskyldspresumsjonen, og at uttalelsene trekkes tilbake. Uttalelsen kan også ha hatt betydning for vedtakets innhold. Forvaltningen har eksempelvis trukket tilbake en leges lisens med den begrunnelse at det er sikkert at legen har begått seksuelle overgrep mot pasienter. Dette vil klart være en uttalelse om straffeskyld. Når uttalelsen om straffeskyld har hatt betydning for forvaltningsvedtakets innhold, må det kunne kreves for å oppfylle kravet til effektivt botemiddel, at forvaltningen av eget tiltak – i tillegg til å konstatere konvensjonsbrudd og trekke uttalelsene tilbake – omgjør vedtaket av eget tiltak, etter forvaltningsloven § 35. Forvaltningen har ved uttalelsen opptrådt som domstol og tatt stilling til vedkommendes straffeskyld. Som nevnt ovenfor fremgår det av EMDs avgjørelse i Böhmer at det bare er den kompetente domstol som kan ta stilling til skyldspørsmålet i en sak om straff. Dersom forvaltningen ikke sørger for et effektivt botemiddel mot en konvensjonskrenkelse, må nasjonale myndigheter tillate at den som er utsatt for krenkelsen går til domstolene, med påstand om fastsettelsesdom, jf. tvistemålsloven § 54138 om at det foreligger et konvensjonsbrudd. Dette, uten at det samtidig legges ned påstand om ugyldighet eller erstatning.139

Litteraturliste

  • Aall 1995: Jørgen Aall, Rettergang og menneskerettigheter, Bergen 1995

  • Aall 2004: Jørgen Aall, Rettsstat og menneskerettigheter, Bergen 2004

  • Danelius 2002: Hans Danelius, Mänskliga rättigheter i europeisk praxis, Stockholm 2002

  • Graver 2004: Hans Petter Graver, «Bevisbyrde og beviskrav i forvaltingsretten», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2004, s. 465-499

  • Jebens 2004: Sverre Erik Jebens, Menneskerettigheter i straffeprosessen, Oslo 2004

  • Holmboe 2006: Morten Holmboe, «Ungdom, ran og dobbeltstraff», Tidsskrift for Strafferett, 1/2006, s. 39-50

  • Johnsen 2006: Jon T. Johnsen, «Hva ble Norge dømt for i Strasbourg?», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1/2006, s. 1-70

  • Kjølbro 2005: Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere, København 2005

  • Lorentzen/Rehof/Trier/Holst-Christensen/Vedsted-Hansen 2003: Den Europæiske Menneskeretskonvention med Kommentarer, København 2003

  • Møse 2003: Erik Møse, Menneskerettigheter, Oslo 2003

  • Rui Johansen 2005: Jon Petter Rui Johansen, «Det materielle straffebegrepet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen», Tidsskrift for Rettsvitenskap 3/2005, s. 294-369

  • Skoghøy 2001: Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave, Oslo 2001

  • Skoghøy 2002: Jens Edvin A. Skoghøy, «Norske domstolers lovkontroll i forhold til inkorporerte menneskerettighetskonvensjoner», Lov og Rett 2002, s. 337-355

  • Strandbakken 2003: Asbjørn Strandbakken, Uskyldspresumsjonen, Bergen 2003

  • Trechsel 2005: Stefan Trechsel, Human Rights in Criminal Proceedings, Oxford 2005

  • van Dijk/van Hoof 1998: P. van Dijk og G.J.H. van Hoof, Theory and Practice of the European Convention on Human Rights, The Hague 1998