Uskyldige tredjemenns personvern må ikke svekkes ytterligere

I en kjæremålsbeslutning av 17. juni 2005 kom Høyesterett, under dissens, frem til at forsvarer har rett til innsyn i alt materiale innhentet i forbindelse med kommunikasjonskontroll under etterforskningen av antatt straffbare forhold. Flertallet kom til at det var riktig å benytte straffeprosesslovens regler om dokumentinnsyn også for lydopptak.

Riksadvokaten har i sin Ytring i nr. 3 2006 av Tidsskrift for Strafferett kritisert avgjørelsen og argumentert for en rask lovendring med formålet å hindre at et ubegrenset innsyn i materialet fra kommunikasjonskontroll i praksis røper politiets inngangsport – omstendighetene som førte til at kontrollen ble iverksatt. Når dette skrives, later det til at han er blitt bønnhørt. I hvert fall er lovendringsinitiativet tatt under henvisning til at kjennelsen vil kunne gjøre det mulig å skaffe seg innsikt i politiets opprinnelige utgangspunkt for kontrollen.

Problemstillingen som er reist har imidlertid også en side mot personvernet: Det kan dreie seg om innsyn i personlige og private forhold som ligger fjernt fra hva saken dreier seg om. Det er en selvfølge at den som på kontrolltidspunktet er objekt ikke har kjennskap til etterforskningstiltaket. Slik kunnskap vil vedkommende imidlertid har krav på senere. Og får det. Overskuddsinformasjonens objekter, derimot, får ikke underretning. Kommunikasjonspartneren vet – like selvfølgelig – heller ikke at hun eller han blir kontrollert, typisk ved opptak mens samtalene pågår. Men heller ikke senere er politiet forpliktet til å underrette tredjemann i triangelet. Det kan selvsagt dreie seg om en implisert, men det kan også dreie seg om fullstendig utenforstående. Tilfeldige innringere, familiemedlemmer, venner eller tilfeldige brukere. Og fullstendig utenforstående kan føre samtaler i et rom som er gjenstand for avlytting.

I Datatilsynets praksis kan det ikke erindres henvendelser med klage over at saklig sett irrelevante personopplysninger fra kommunikasjonskontroll er brakt videre og derfor representerte en ulovlig utlevering. Forutsetningen for at dette også skal prege fremtiden, vil, imidlertid, etter min mening, være avhengig av at man begrenser innsynet til et nødvendig minimum. Og dette igjen må nødvendigvis bety at man begrenser kretsen av de som har innsynsrett. Høyesteretts kjennelse peker i denne sammenheng i en personvernmessig svært uheldig retning.

Jeg begrunner synspunktet slik:

De mediene som er gjenstand for kommunikasjonskontroll vil normalt bli benyttet også av andre enn mistenkte og mistenktes – på en eller annen måte – assosierte. En offentlig telefon, for eksempel en kiosk, vil måtte kontrolleres sammenhengende i det tidsrommet kontrollkjennelsen omfatter. En mobiltelefon tilhørende en arbeidsgiver kan skifte bruker fra dag til dag. Mistenktes venner, familie og kolleger deltar – intetanende – i den overvåkede kommunikasjonen. Disse har ingen oppfordring til å velge tema, innhold og form. Sensitive opplysninger fra helsepersonale, familiær intimitet og emner som normalt berøres under den uuttalte, men underliggende forutsetning av fortrolighet, kan nå utleveres tredjemann. Og det uten at mistenktes samtalepartner blir varslet om det passerte. Ikke engang i ettertid. Selv når samtalepartneren overhodet ikke har tilknytning til de mistenkelige forhold som begrunnet for eksempel en rom- eller telefonavlytting. Verken vilje eller evne til diskresjon synes å nyte høykonjunktur hos norske forsvarsadvokater, selv om unntak hører hjemme i helhetsbildet. I hvert fall har denne oppfatningen kunnet feste seg hos oss som får vår kunnskap om deres arbeidsformer fra massemedia.

Advokatene har ingen taushetsplikt, og vil selvfølgelig ikke frivillig nekte sine klienter delaktighet i en kunnskap de selv har fått. I 2006 er mulighetene for å spre og lagre informasjon formidable. Med dagens teknologi vil lydopptak være søkbare. Det kan være ‘kjekt å ha’ – både for forbryteren og advokaten hans. Derfor kan situasjonen meget vel bli den at det nå er autorisert en storstilet utlevering av personopplysninger som ikke kan oppfattes som annet enn en åpen tilsidesettelse av personopplysningslovens uttrykkelige informasjonskrav. Jeg tar neppe meget feil om jeg spår at det kan bli megen lystighet på advokatrommene i norske tinghus i fremtiden …? Og at innholdet av fortrolige samtaler f.eks. mellom den kontrollertes mor og dennes lege, sosialkontor, svigerfar, psykolog – eller kreditor, spres til personer og i miljøer der respekten for personvern og personlig integritet kanskje ikke er så velutviklet som ønskelig kunne være.

At tetningslistene rundt enkelte politikamre for tiden også synes å morkne, er et selvstendig problem. Men dette pinlige faktum repareres neppe av Høyesteretts beslutning om å invitere prosessfullmektiger, siktede og tiltalte til innsyn i hele denne rotekassen av likt og ulikt; relevant og irrelevant, skitt og kanel som passerer gjennom mikrofoner i løpet av en periode av etterforskningen der den ene samtalepart – ja, av og til begge – som oftest ikke har noe med sakens bevisligheter å bestille i det hele tatt?

Dersom lovgiver ikke kan akseptere aktiv, etterfølgende informasjon til avlyttede – men for selve saken uinteressante – personer, bør det av hensyn til hva Høyesterett selv i en kjennelse for noen år siden betegnet som ‘alminnelige personvernhensyn’ kreves at kretsen som får innsyn snevres inn til det helt nødvendige – selvsagt også innenfor politiet.