Et utvalg avgjørelser avsagt av Høyesterett i august, september og oktober 2006

Denne seksjonen tar for seg nye avgjørelser fra Høyesterett, eventuelt også fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget omfatter de fleste av Høyesteretts avgjørelser i straffesaker. En betydelig del av disse gjelder prinsipielle avgjørelser; andre dreier seg mer om konkret straffutmåling og lignende, men antas likevel å ha betydning utenfor den foreliggende sak. Referatene fra sakene er i hovedsak basert på sammendrag som er utarbeidet internt i Høyesterett.

Legemskrenkelser, seksuallovbrudd

1 Grensen mellom straffeloven §§ 228 og 229 – spørsmål om slag og spark under et slagsmål skal bedømmes som legemsfornærmelse eller legemsbeskadigelse

Etter en krangel i en pub mellom et samboerpar og en annen mann, der samboerne begge var beruset, ble den fornærmede påført en rekke slag og spark utenfor puben, dels mens han lå på bakken. Han ble påført åtte blåmerker, seks i hodet og to i brystet. Han ble videre påført smerter i venstre kjeveledd, og ble sykemeldt i noe under to uker. I tingretten ble de to dømt for legemsbeskadigelse (§ 229 første straffalternativ) til ubetinget fengsel i 75 dager (mannen) og betinget fengsel i 45 dager og 1000 kr i bot (kvinnen). Lagmannsretten henførte – under dissens – forholdet under § 228 annet ledd om legemsfornærmelse.

Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten. Utgangspunktet er at rene bløtdelsskader ikke er legemsbeskadigelse. Summen av skadene kan likevel tilsi et annet resultat, men Høyesterett sluttet seg til aktors syn om at skadene heller ikke samlet sett var så omfattende at dette var situasjonen. Høyesterett var enig med lagmannsrettens flertall i at en sykemelding i seg selv ikke sier så mye og derfor ikke kan tillegges avgjørende vekt ved avgrensningen av begrepet legemsskade i straffeloven § 229 første straffalternativ.

(22.08.06, HR-2006-01465-A)

2 Legemsbeskadigelse m.m. – straffutmåling, blant annet om betydningen av gjentakelsesbestemmelsen i straffeloven § 61

A var i tingretten dømt til ubetinget fengsel i 7 måneder for flere forhold, der det dominerende var en legemsbeskadigelse etter straffeloven § 229 andre straffalternativ. Han anket forgjeves til lagmannsretten.

As anke til Høyesterett førte derimot frem, ved at straffen ble satt til fengsel i 5 måneder. Legemsbeskadigelsen var alvorlig ved at den skjedde i tre faser: A hadde forfulgt den fornærmede, og det siste angrepet hadde preg av mishandling. Høyesterett mente at en straff av ubetinget fengsel i 5 måneder kunne være passende ut fra tradisjonelle straffutmålingsprinsipper, blant annet om betydningen av gjentakelse.

Spørsmålet var så om gjentakelsesbestemmelsen i straffeloven § 61, som både tingretten og lagmannsretten hadde vist til, skulle føre til en strengere straff. Høyesterett pekte på at A ikke var i gruppen av «de mest iherdige gjengangere», som straffskjerping etter § 61 ifølge forarbeidene først og fremst tar sikte på. Med ett unntak hadde reaksjonen overfor hans tidligere voldsforbrytelser vært en bot, og det var gått over 4 år fra den forrige voldsepisoden til forholdet som han nå ble dømt for. Høyesterett så da ikke grunn til å skjerpe straffen på grunn av gjentakelse, ut over det man ville gjøre ut fra tradisjonelle straffutmålingsprinsipper.

(28.08.06, HR-2006-01483-A)

3 Straffutmåling for almenfarlig forbrytelse – å utsette en annen for fare for HIV-smitte

En kvinne fra Thailand ble i 1999 samboer med en nordmann, og hun har fra 2002 bodd i Norge. Hun var smittet med hiv-viruset og er under behandling for dette. I februar 2004 møtte hun tilfeldig en mann på en bussholdeplass, som hun etterpå holdt kontakt med via sms-meldinger. De møttes en uke etterpå og hadde da samleie. Det ble ikke benyttet kondom. De hadde ytterligere to samleier i løpet av kort tid. Etter det siste samleiet ga hun ham en lapp der det stod HIV. Hun hadde inntil da uttalt seg på en måte som gjorde at han måtte oppfatte det slik at hun mente han ikke trengte å benytte kondom.

I tingretten ble kvinnen dømt for overtredelse av straffeloven § 155 første straffalternativ til fengsel i 1 år og 6 måneder, hvorav 6 måneder ble gjort betinget. Lagmannsretten satte straffen til fengsel i 6 måneder, hvorav 90 dager betinget. Både domfelte og påtalemyndigheten anket til Høyesterett over straffutmålingen.

Et flertall på tre dommere kom til at straffen burde settes til fengsel i 120 dager. Det ble tatt utgangspunkt i Rt. 2002 side 606 og vist til alvoret ved hiv-smitte og følgene for de som blir rammet. Samtidig ble det pekt på at kvinnen var under behandling, og at mannen hadde tatt en risiko ved tilfeldige samleier med en ukjent kvinne. Det ble dessuten lagt vekt på at hun hadde sagt fra om at hun var smittet og dermed gjort det mulig for han å finne ut om han var smittet. Om så var, ville han kunne komme under behandling og videre smitte kunne også hindres.

Mindretallet på to dommere stemte for en straff av fengsel i 6 måneder. Også de viste til dommen i Rt. 2002 side 606. Selv om mannen ikke var blitt smittet, var det likevel tale om et alvorlig forhold som kunne fått store konsekvenser for ham.

(17.10.06, HR-2006-01770-A)

4 Oppreisning for grovt uaktsom voldtekt, jf. skadeerstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf § 3-3

En mann var i lagmannsretten frifunnet for forsettlig voldtekt. På bakgrunn av hans opptreden, som av lagmannsretten ble karakterisert som kvalifisert klandreverdig, ble den fornærmede kvinnen tilkjent 100 000 kroner i oppreisning. I begrunnelsen heter det at det ikke var noen grunn til å fravike den norm for oppreisning som er satt av Høyesterett ved forsettlig voldtekt, jf Rt. 2003 side 1580.

Mannen anket til Høyesterett over oppreisningen. Saken ble behandlet som sivil anke. Høyesterett kom til at det burde differensieres mellom forsettlig og grovt uaktsom voldtekt når det gjelder nivå for oppreisning. Det ble vist til forskjellen i straffenivå, jf Rt. 2004 side 1553, og tilsvarende differensiering mellom oppreisningsnivåene for hhv forsettlig og grovt uaktsomt drap, jf Rt. 2006 side 61. Beløpet ble satt til 60 000 kroner.

(22.08.06, HR-2006-01463-A)

Narkotika

5 Saken gjaldt oppbevaring og overdragelse av 61 kg heroin – lovanvendelse og straffutmåling

A ble i lagmannsretten dømt til fengsel i 16 år for oppbevaring og overdragelse av 61 kg heroin som ble brakt til Norge fra Tyrkia skjult i veggene i 64 pappkartonger, inneholdende klær. A sørget for å få eskene utlevert fra Gardermoen og brakt til sin svigerinnes bopel, der han fjernet klærne, buntet sammen kartongene og deretter fraktet disse til sin egen leilighet. Neste dag ble kartongene inneholdende heroin avlevert til neste ledd i formidlingskjeden.

Lagmannsretten hadde behandlet oppbevaringen og overdragelsen til neste ledd som to selvstendige straffbare forhold, hvilket innebar at maksimumsstraffen i straffeloven § 162 tredje ledd første punktum på 15 år kunne overskrides. A anket over lovanvendelsen på dette punkt. Høyesterett uttalte under henvisning til Rt. 2005 side 1524 at det må bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering ut fra de konkrete forhold i saken om det foreligger ett eller to straffbare forhold. Høyesterett fant ingen feil ved lagmannsrettens vurdering på dette punkt.

A anførte også at han ikke kunne dømmes for oppbevaring/overdragelse av heroin når han først i avslutningsfasen ble klar over at det var dette og ikke hasj kartongene inneholdt. A hevdet at han ikke hadde reelle muligheter til å komme seg ut av situasjonen på annen måte enn å tilkalle neste ledd i formidlingskjeden for umiddelbar henting av stoffet. I rettsbelæringen hadde lagmannen uttalt at han bare kunne komme fri dersom det framsto som helt umulig for han å komme seg ut av situasjonen. Dette var ikke tilfelle. Lagmannen hadde så bl.a. pekt på muligheten å ringe politiet. Høyesterett fant ingen feil ved lagmannens rettsbelæring på dette punkt.

I rettsbelæringen var også uttalt at siden A bevisst hadde begitt seg inn på en kriminell handling, måtte det – for at han skulle gå fri et medvirkningsansvar for det mer alvorlige forhold – påligge ham en streng plikt til aktivt å hindre at den kriminelle handling med hans medvirkning ble fullbyrdet. Dette kunne for eksempel skje ved å destruere stoffet eller å overlate det til politiet (uten at han dermed behøvde å melde seg). Heller ikke på dette punkt var det noen feil som kunne gi grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom. Lagmannsretten la for øvrig i sin straffutmåling til grunn at A hele tiden hadde vært klar over at kartongene inneholdt heroin.

Saken gjaldt det største narkotikabeslaget som er gjort i Norge. A hadde hatt en viktig rolle ved å sørge for at stoffet ble brakt inn i formidlingskjeden og å tilrettelegge for overdragelse til neste ledd. Dommen på fengsel i 16 år ble opprettholdt.

(22.08.06, HR-2006-01464-A)

6 Spørsmål om en lege som uten tillatelse har mottatt legemidler, klassifisert som narkotika, i postforsendelse fra utlandet, kan rammes av straffeloven § 162 første ledd for ulovlig å ha innført narkotika

I tingretten ble legen dømt til betinget fengsel i 20 dager og en bot på 5 000 kroner. Lagmannsretten forkastet domfeltes anke over lovanvendelsen. Høyesterett kom til samme resultat.

Innførselen ved postforsendelse fra Danmark gjaldt 100 tabletter à 5 mg Hexalid, som inneholder virkestoffet diazepam, og svarer til norske medikamenter som Stesolid, Valium og Vival. Etter omregning svarer innførselen til 12,5 gram hasj.

Høyesterett kom til at innførselen var en overtredelse av straffelovens § 162 første ledd. Når narkotikaforskriften var brutt ved at domfelte ikke hadde søkt om innførselssertifikat, var det uten betydning at han var lege med rekvisisjonsrett for denne type medikamenter. Den fremgangsmåte domfelte valgte, umuliggjør kontroll med hans rekvisisjons- og forskrivningspraksis når det gjelder denne type medikamenter.

De norske kontrollregler kunne klarligvis ikke sees å være i strid med EØS-avtalens hoveddel og prinsippet om fritt varebytte, slik forsvareren hadde anført.

(10.10.06, HR-2006-01728-A)

Økonomisk kriminalitet, vinningskriminalitet

7 Straffutmåling for innsidehandel, verdipapirhandelloven § 14-3 første ledd, jf. § 2-1 første ledd

Domfelte var fra sommeren 2002 finansdirektør i Xgruppen AS. Han ble i februar 2003 involvert i denne gruppens planer om oppkjøp av aksjene i det børsnoterte selskapet Y ASA. Senere samme måned kjøpte han 125 000 aksjer i selskapet. Han tilskyndet deretter sin bror til å foreta ytterligere kjøp, noe som førte til at broren kjøpte 198 000 aksjer. Da kjøpstilbud fra Xgruppen AS ble offentliggjort steg kursen betydelig, og brødrene solgte da aksjene med gevinst på vel 500 000 kroner før skatt. Aksjene var kjøpt for til sammen ca. 770 000 kroner.

Domfelte ble i tingretten straffet med fengsel i 90 dager for innsidehandel. I lagmannsretten ble straffen satt til fengsel i 90 dager, hvorav 60 dager betinget. Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen.

Høyesterett la ved straffutmålingen vekt på at innsidehandel bidro til å undergrave tilliten til verdipapirmarkedet, at det i dette tilfellet også representerte et grovt tillitsbrudd overfor domfeltes arbeidsgiver og på det økonomiske omfang. Tidsforløpet og det forhold at domfeltes godkjennelse som statsautorisert revisor var blitt tilbakekalt av Kredittilsynet som følge av domfellelsen, ble ikke tillagt nevneverdig vekt.

Straffen ble hevet til ubetinget fengsel i 6 måneder.

(05.09.06, HR-2006-01523-A)

8 Straffutmåling for omfattende posttyverier m.m.

Et samboerpar hadde over en periode på ca. 4 måneder kjørt rundt i et område om natten og tatt postsendinger i åpne postkasser. Det var 180 personer som hadde meldt slike tyverier til politiet, og dette dannet grunnlaget for tiltalen og for domfellelsen av samboerparet. De domfelte hadde tatt et stort antall brev av ulik karakter. Når de kom over bankkort, vendte de senere tilbake til postkassene for å sikre seg brev med pin-kode. De tok også følgebrev som de benyttet til å hente postpakker.

I lagmannsretten var straffen satt til fengsel i 8 måneder, hvorav 120 dager betinget, for mannen. Kvinnen ble idømt fengsel i 6 måneder, hvorav 90 dager betinget. Domfellelsene gjaldt også enkelte andre forhold, bl.a. skadeverk. Mannen ble også domfelt for en trussel, som etter sitt innhold var en drapstrussel, samt brudd på vegtrafikkloven.

Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen. Forsvareren gjorde under ankeforhandlingene i Høyesterett gjeldende at de domfelte burde idømmes samfunnsstraff.

Høyesterett viste til at vinningen ikke var større enn vel 20 000 kroner. Men det ble uttalt at tyveri – ikke minst systematisk tyveri – av postsendinger er krenkende på flere måter. Tyveriene vil kunne føre til ulempe og tap ved at personer ikke mottar regninger og offentlige dokumenter. Vel så viktig er det at slike brevtyveri innebærer krenking av privatlivet. Postsendinger kan inneholde personlige opplysninger av ulik karakter, også ved at det er tale om rettsdokumenter, likningsdokumenter, brev om sosiale forhold og helseopplysninger. Høyesterett viste også til at systemet med åpne postkasser er avhengig av at disse blir respekterte.

Høyesterett endret subsumsjonen for tyveriet av postsendinger fra simpelt tyveri til grovt tyveri, jf. straffeloven § 258, jf. § 257.

Høyesterett satte straffen for mannen til fengsel i 1 år og for kvinnen til fengsel i 10 måneder.

(07.09.06, HR-2006-01539-A)

Strafferettslige særreaksjoner

9 Spørsmål om forvaring etter gjentatte alvorlige forbrytelser – ildspåsettelse m.m.

I tingretten ble A dømt for overtredelse av straffeloven § 148 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 291 jf. § 292 og straffeloven § 257 til forvaring etter straffeloven § 39 c nr. 1, jf. § 39 e med en tidsramme på 4 år og en minstetid på 2 år og 2 måneder. Han anket til lagmannsretten, hvor flertallet satte straffen til fengsel i 3 år og 3 måneder. Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen og gjorde gjeldende at A burde idømmes forvaring som fastsatt av tingretten.

Høyesterett fant at det ikke var tvilsomt at domfellelse etter straffelovens § 148 første ledd første straffalternativ omfattes av straffelovens § 39 c nr. 1. Tre dommere mente at det var «nærliggende fare» for forbrytelse av den art og alvorlighetsgrad som § 39 c nr. 1 krever like etter ildspåsettelsen i april 2004. Imidlertid var det nå tvil om faren var tilstrekkelig kvalifisert. Flertallet viste til at varetektsfengsel etter straffeprosesslovens § 171 første ledd nr. 3 ikke var benyttet, og at han hadde vært lite observert av, eller hatt kontakt, med politiet i nesten to år. Rehabiliteringen måtte sees i sammenheng med at A i senere år hadde klart å redusere sitt rusmisbruk, og at hans situasjon var atskillig bedre i dag enn i april 2004. I denne perioden hadde dessuten hans personlighet endret seg i betydelig grad i positiv retning. Som følge av tvilen, fant flertallet at forvaring ikke burde anvendes.

To dommere fant at vilkårene for å anvende forvaring forelå, og at forvaring burde idømmes.

(01.09.06, HR-2006-01514-A)

10 Spørsmål om forvaring ved forsøk på legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap

A var funnet skyldig blant annet i forsøk på å skade en annen på legemet med et særlig farlig redskap, jf. straffeloven § 229 første straffalternativ, jf. § 232 jf. § 49. Han var tidligere straffedømt flere ganger, bl.a. i 1994 til ubetinget fengsel i 4 år og 5 års sikring. Sikringsbemyndigelsen var blitt forlenget, sist i 2001. A har en alvorlig hjerneskade etter et fall i 1984, og er blitt judisielt observert en rekke ganger, også i forbindelse med den nå aktuelle straffesaken. De sakkyndige konkluderte med at han har frembudt tegn på personlighetsforstyrrelse i flere år, at han er impulsdrevet og med svekket kontroll av følelseslivet.

Tingretten og lagmannsretten idømte ham forvaring etter straffeloven § 39 c nr. 2 med en minstetid på 1 år og en tidsramme på 3 år.

I anken til Høyesterett anførte A at vilkårene for dom på forvaring etter § 39 c nr. 2 ikke var til stede.

Dommen fra 1994 gjaldt blant annet overtredelse av straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232. Kravet i § 39 c nr. 2 om at domfelte tidligere må ha begått en forbrytelse som nevnt i § 39 c nr. 1, ble ansett å være oppfylt. For dom på forvaring etter nr. 2 kreves i tillegg at det må være en «nær sammenheng» mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen, og at tilbakefallsfaren til en alvorlig forbrytelse som nevnt i nr. 1 må antas å være «særlig nærliggende».

Høyesterett kom til at forvaring ikke kunne idømmes. Det ble vist til at de ytre omstendighetene ved de to voldsforbrytelsene ikke var nevneverdig like. Voldshandlingen i dommen fra 1994 var en ubegripelig, brutal mishandling av en forsvarsløs, eldre person, mens den nye handlingen besto i at domfelte hadde hevet tunge gjenstander fra en bil i høy fart mot en politibil. Høyesterett kom til at det ikke var tilstrekkelig underbygd at begge voldshandlingene sprang ut av hans psykiske avvik på en slik måte at det kunne sies å være en nær sammenheng mellom handlingene. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 1 år og 6 måneder.

(20.09.06, HR-2006-01597-A)

11 Spørsmål om overføring til tvungent psykisk helsevern i medhold av straffeloven § 39 nr. 1

A ble av tingretten dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern. Tingretten fant at han blant annet hadde fremsatt tre trusler, men at han var utilregnelig på handlingstidspunktene og derfor ikke kunne straffes. Også lagmannsretten mente at vilkårene for å idømme særreaksjon var oppfylt. As anke til Høyesterett over reaksjonsfastsettelsen førte heller ikke frem. Én dommer dissenterte.

Forsvareren anførte for Høyesterett at truslene ikke kunne være «en annen alvorlig forbrytelse» i § 39 nr. 1s forstand, fordi det ikke var bevist at de var alvorlig ment. Høyesteretts flertall viste til at A i alle tre tilfeller truet med å drepe de fornærmede. Truslene ble oppfattet som svært alvorlige av dem de rammet og skapte angst, og de måtte ha fremstått som høyst reelle. A hadde blant annet løpt etter en av de fornærmede med kniv og truet med å skjære av henne ørene. Hvorvidt truslene var alvorlig ment, kunne da ikke være avgjørende. Truslene var uansett av en slik art og fremsatt under slike omstendigheter at de måtte anses som en annen alvorlig forbrytelse i § 39s forstand.

Flertallet fant videre at det var gjentakelsesfare, og at det var nødvendig av hensyn til samfunnsvernet å idømme særreaksjon. Sentralt ved vurderingen var hvilken betydning det hadde at A nylig var utskrevet fra institusjon, og at han da ikke var psykotisk. Flertallet la til grunn at sannsynligheten var stor for at A på nytt ville få psykotiske symptomer dersom behandling ikke ble gjenopptatt, og at det var lite trolig at han frivillig ville la seg behandle. Utskrivningen fra institusjonsoppholdet etter administrativt bestemt tvungent psykisk helsevern, skjedde ved det lagmannsretten betegnet som en glipp. Dette svekket etter flertallets syn tilliten til at det psykiske helsevern ville makte å skape et tilstrekkelig samfunnsvern. Etter flertallets syn ga heller ikke den mulighet politiet har til å begjære ny innleggelse ved tvang etter psykisk helsevernloven § 3-7 tilstrekkelig sikkerhet i et tilfelle som dette.

Mindretallet fant at de aktuelle overtredelser, om de omfattes av § 39 nr. 1, lå helt i den nedre ende av de forbrytelser som omfattes av bestemmelsen.

Med forbehold for muligheten for nye trusler, la mindretallet til grunn at det ikke er en nærliggende fare for at A skal begå slike forbrytelser som omfattes av § 39 nr. 1. På bakgrunn av uttalelser i lovforarbeidene om at det under slike omstendigheter bare unntaksvis vil være grunnlag for overføring til tvungent helsevern, fant mindretallet at slik overføring ikke ville være riktig i den aktuelle sak. Hensynet til samfunnsvernet ble ikke ansett å være tilstrekkelig sterkt.

(20.09.06, HR-2006-01595-A)

12 Spørsmål om overføring til tvungent psykisk helsevern i medhold av straffeloven § 39 nr. 2

A ble i 2002 straffedømt for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232. Dette var ubestridt en alvorlig voldsforbrytelse som nevnt i straffeloven § 39 nr. 1. I juni 2005 overtrådte han straffeloven § 228 ved å tildele en nabo et hardt slag i ryggen. For denne handlingen ble han av tingretten i januar 2006 dømt til å overføres til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 nr. 2. Lagmannsretten forkastet As anke.

A anket til Høyesterett, som enstemmig tok anken til følge.

Det sentrale spørsmål i saken var om det «må antas å være en nær sammenheng» mellom legemsfornærmelsen fra 2005 og legemsbeskadigelsen fra 2002. Ytre sett var det atskillig likhet idet begge voldshandlinger skjedde ved målrettede angrep bakfra mot personer som A kjente fra før. Også motivet synes å ha vært det samme, nemlig et ønske om å påføre ofrene skade eller smerte, ut fra tanker om at de fortjente det som en straffereaksjon. Begge de sakkyndige for lagmannsretten hadde uttalt at de så As handlinger «som følge av hans vrangforestillinger; paranoid psykotisk lidelse». Høyesterett fant etter dette at vilkåret om nær sammenheng mellom handlingene var oppfylt.

A hadde i de senere år hatt en relativt kontrollert tilværelse, med hyppig kontakt med og kontroll fra psykiatrisk fagpersonell. Dette må tillegges vekt ved vurderingen av gjentakelsesfaren. Kravet til gjentakelsesfare i § 39 nr. 2 er meget strengt, og Høyesterett kom til at det ikke var oppfylt i As tilfelle. Etter dette ble det avsagt dom for at påtalemyndighetens begjæring om overføring til tvungent psykisk helsevern ikke ble tatt til følge.

(20.09.06, HR-2006-01596-A)

Saker om samfunnsstraff

13 Spørsmål om samfunnsstraff ved grov narkotikaforbrytelse

A ble i tingretten dømt til 420 timer samfunnsstraff for bl.a. oppbevaring av 9746 gram hasj og 657 gram kokain med en styrkegrad på 46 %, noe som i utgangspunktet ville ha gitt en straff av fengsel i 3 år og 6 måneder. Bakgrunnen for anvendelse av samfunnsstraff var først og fremst at A på egen hånd hadde gjennomgått rehabilitering som av tingretten ble karakterisert som «bemerkelsesverdig».

Lagmannsrettens flertall lot rehabiliteringshensynet, sammen med tilståelse og lang behandlingstid, komme A til gode i form av en betydelig reduksjon i fengselsstraffen, som ble satt til 2 år. Et mindretall ville gi samfunnsstraff.

A anket til Høyesterett over straffutmålingen. På bakgrunn av de alvorlige forhold som A var domfelt for, fant ikke Høyesterett at det forelå tilstrekkelig grunnlag for å anvende samfunnsstraff. Lagmannsrettens utmåling av 2 års fengselsstraff ble opprettholdt. På bakgrunn av sterke rehabiliteringshensyn ble 6 måneder gjort betinget. En dommer stemte for at hele straffen burde være ubetinget.

(08.09.06, HR-2006-01548-A)

14 Spørsmål om samfunnsstraff og betydningen av tiltaltes tilståelse ved straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse

Saken gjaldt oppbevaring av ca. 1 kg hasj og 4,7 gram kokain som politiet beslagla hjemme hos A. Han innrømmet samtidig at han i tiden forut for beslaget hadde solgt ca 1,5 kg hasj. Han ble i tingretten dømt til 1 års ubetinget fengsel for disse forhold og for innførsel av 10 ampuller med anabole steroider. Han anket forgjeves til lagmannsretten.

As anke til Høyesterett førte delvis frem. I skjerpende retning ble det lagt vekt på at størsteparten av den beslaglagte hasjen var planlagt videresolgt, og at han tidligere hadde solgt hasj til en krets på 5 personer, hvorav noe av stoffet antakelig ble videresolgt. Han hadde således bidratt til en forholdsvis omfattende spredning av narkotika.

As tilståelse av salg av ca. 1,5 kg hasj ble tillagt betydelig vekt i formildende retning, da det ikke var noen holdepunkter for at han ville ha blitt domfelt for dette hvis han ikke hadde tilstått. Saksbehandlingstiden på 1 år og 5 måneder var derimot ikke så lang at det tilsa noen lavere straff.

Spørsmålet var om det kunne idømmes samfunnsstraff. Domfelte hadde vært gjennom en positiv utvikling etter at de straffbare forhold fant sted, men det forelå likevel ingen egentlig rehabiliteringssituasjon. Høyesterett fant at det ikke var grunnlag for å idømme samfunnsstraff, da det dreide seg om en forholdsvis alvorlig narkotikaforbrytelse, hvor det normalt må reageres med ubetinget fengsel. På bakgrunn av de formildende omstendighetene i saken, og da særlig den uforbeholdne tilståelsen, ble straffen satt ned til 9 måneder.

(08.09.06, HR-2006-01549-A)

15 Spørsmål om domfeltes psykiske problemer kunne medføre samfunnsstraff for grov narkotikaforbrytelse

A var ved tilståelsesdom i tingretten dømt til fengsel i 1 år for grov narkotikaforbrytelse. Lagmannsretten forkastet hans anke over straffutmålingen.

Dommen gjaldt primært oppbevaring av 328 gram amfetamin, 33 gram metamfetamin og 60 gram hasjisj. Amfetaminbeslaget bestod av 7 forskjellige beslag med en styrkegrad mellom 5 og 9 prosent amfetamin. Metamfetaminen hadde en styrkegrad på 24 prosent. Tingretten og lagmannsretten hadde lagt til grunn at hele beslaget tilsvarte ca. 100 gram amfetamin av noenlunde normal renhetsgrad. Høyesterett hadde ikke noe å bemerke til dette.

Den lave styrkegraden måtte ha betydning for straffenivået. Tilståelsen, som først og fremst hadde hatt prosessuell betydning ved at saken kunne avgjøres ved tilståelsesdom, kunne derimot bare begrunne en mindre reduksjon av straffen. Høyesterett var etter dette enig med de tidligere instansene i at en straff på ubetinget fengsel i 1 år var passende dersom man så bort fra muligheten for å anvende samfunnsstraff.

Som følge av domfeltes psykiske problemer – F 40.01 Agorafobi med panikklidelse og F 40.1 Sosialfobi – ble det anført at det burde anvendes samfunnsstraff. Anførselen førte ikke fram. Høyesterett uttalte at det nok kan tenkes spesielle situasjoner hvor alvorlige psykiske problemer kan tilsi at samfunnsstraff anvendes – noe Rt. 2004 side 1596 gir et eksempel på i en sak om vold mot politiet. Men i motsetning til hva som var tilfellet i den saken, var det ikke opplyst at en eventuell soning ville kunne skade en pågående og nødvendig behandling. Da man ikke stod overfor et slikt tilfelle, kunne samfunnsstraff ikke anvendes.

(15.09.06, HR-2006-1573-A)

16 Spørsmål om samfunnsstraff for overtredelse av utlendingsloven § 47 annet ledd bokstav d – overlatelse av reisedokument (pass)

A, som har arbeids- og oppholdstillatelse her i landet, hadde overlatt sitt gambiske pass til en eller flere ukjente personer. Passet ble ifølge stempler brukt ved inn- og utreise fra Gambia og fra et annet afrikansk land, trolig Senegal, i april 2004. Passbildet hadde vært skiftet minst to ganger. Han ble i tingretten og senere i lagmannsretten dømt til ubetinget fengsel i 21 dager. Lagmannsretten fant at A forsettlig hadde overlatt passet til andre, og at han forsto at det kunne bli brukt av utlending til å reise inn i Norge eller til en annen stat.

Høyesterett kom til at den idømte fengselsstraffen burde bli stående. Formålet med straffebestemmelsen, som kom i 1999 som ledd i en rekke tiltak for å bekjempe menneskesmugling, var å skjerpe straffen for alle typer utlån av reisedokument, også uavhengig av økonomisk motiv. Det foreligger sterke allmennpreventive hensyn ved slike overtredelser, som har elementer som likner mye på dokumentfalsk og falsk forklaring. Utgangspunktet må derfor være en kort, ubetinget fengselsstraff. Det ligger en betydelig risiko i å overlate sitt pass til andre, og misbruk av pass er et økende og ressurskrevende problem. De personlige problemer A hadde påberopt seg, hadde ikke en slik tyngde at samfunnsstraff kunne være aktuelt, og den idømte straff var ikke for streng.

(15.09.06, HR-2006-01574-A)

17 Spørsmål om samfunnsstraff for legemsbeskadigelse, straffeloven § 229 første straffalternativ

A, som på handlingstidspunktet var 18 år og 4 måneder, kom i krangel med B utenfor et festlokale, og de to «knuffet» hverandre. A slo B hardt i ansiktet med knyttet hånd slik at B fikk et 2 cm langt kutt over venstre øye som ble sydd med 2 sting. Høyesterett la til grunn at legemsskaden lå i det nedre sjikt av straffeloven § 229 første straffalternativ.

Både tingretten og lagmannsretten hadde idømt samfunnsstraff – begge instanser under dissens. Høyesterett fant, særlig under henvisning til avgjørelsen i Rt. 2006 side 382, at det måtte idømmes ubetinget fengselsstraff. Verken skadens art eller omfang eller hendelsesforløpet kunne begrunne bruk av samfunnsstraff. Den domfeltes unge alder på handlingstidspunktet var heller ikke avgjørende, jf. Rt. 2004 side 1016.

Straffen ble satt til fengsel i 30 dager.

(25.10.06, HR-2006-01816-A)

Prosess

18 Spørsmål om lagmannsretten hadde begått en saksbehandlingsfeil ved manglende autorisasjon og godkjennelse av tolk ved fremleggelse av oversatte dokumenter for retten, jf. domstolloven § 136 annet ledd

A ble i mars 2005 pågrepet av politiet med 108 gram heroin i en jakkelomme. Dessuten ble det funnet 272 gram heroin og 285 gram kokain i et kjellerlokale der han bodde. A ble i tingretten dømt blant annet for erverv og oppbevaring av disse mengdene til fengsel i 5 år. Ankeforhandlingen for lagmannsretten gjaldt bevisbedømmelsen under straffutmålingen vedrørende den narkotikaen som ble funnet i kjelleren. Anken ble forkastet.

A er nigerianer, og i tillegg til engelsk snakker han ibo. En mobiltelefon A bar på seg da han ble pågrepet, hadde forut for pågripelsen vært gjenstand for kommunikasjonskontroll. En rekke av samtalene ble ført på ibo. Politiet besørget – etter anmodning fra forsvarer – kommunikasjonskontrollmaterialet på ibo oversatt. Det var imidlertid umulig å finne en autorisert translatør. Politiet fant heller ikke noen annen i Norge som kunne foreta en slik oversettelse. Materialet ble imidlertid oversatt av person bosatt i Sverige. Han var ikke autorisert tolk, men ble benyttet av det svenske politiet. Oversettelsen forelå under hovedforhandlingen i tingretten, og A og hans forsvarer hadde tilgang til opptakene og oversettelsen under forberedelsen til ankeforhandlingen. Under ankeforhandlingen ble det ikke protokollert noe i tilknytning til dokumentasjonen av oversettelsen.

Domfelte anket til Høyesterett over saksbehandlingen i lagmannsretten. Det følger av domstolloven § 136 annet ledd første punktum at i straffesaker må skriftlige oversettelser av dokumenter som legges frem i retten og som ikke er bekreftet av en autorisert translatør, være foretatt av «tolk, som retten har oppnævnt eller godkjent». Det fremgikk ikke av rettsboken at lagmannsretten hadde oppnevnt eller godkjent tolken i dette tilfellet. Aktors anførsel om at lagmannsretten stilltiende hadde godkjent tolken ved å tillate materialet lagt frem, kunne ikke føre frem da alt talte for at retten ikke hadde vært oppmerksom på problemstillingen. Høyesterett kom derfor til at det var en saksbehandlingsfeil å tillate oversettelsen fremlagt.

Høyesterett kunne imidlertid ikke se at saksbehandlingsfeilen i dette tilfellet kunne ha virket inn på avgjørelsens innhold, og forkastet anken.

(28.08.06, HR-2006-01480-A)

19 Spørsmål om objektiv saksbehandlingsfeil i lagmannsretten

A ble i lagmannsretten dømt for innførsel av et meget betydelig kvantum hasj og amfetamin til fengsel i 6 år og 6 måneder. Han anket over saksbehandlingen ved lagmannsretten og straffutmålingen.

Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling. Et avhør foretatt av tysk politi av As kontaktperson i Tyskland 14 dager før lagmannsretten pådømte saken, skulle vært framlagt for lagmannsretten og forsvarer om det hadde kommet til norsk politi før saken var pådømt. Selv om manglende framleggelse etter det opplyste skyldtes forhold i Tyskland, forelå det objektivt sett en feil ved saksbehandlingen. Saken hadde ikke vært fullstendig opplyst etter straffeprosessloven § 294 når retten ikke var kjent med at avhøret var gjennomført 2. februar 2006. Dette gjelder også i de tilfeller verken retten, påtalemyndighet eller forsvarer kan bebreides, jf. Rt. 2005 side 321. Det avgjørende var at avhøret forelå før pådømmelsen. Feilen ved saksbehandlingen kunne ha innvirket på avgjørelsen av skyldspørsmålet.

(05.09.06, HR-2006-01524-A)

20 Vitneforbud for privatetterforsker

Saken gjaldt rekkevidden av vitneforbudet i strpl. § 119 annet ledd. Det var spørsmål om opplysninger en privatetterforsker innhenter under utførelse av et oppdrag for en advokat i forbindelse med et klientforhold, er undergitt vitneforbud.

Politiet ønsket å avhøre privatetterforsker A i forbindelse med ny etterforskning av en drapssak. A var engasjert som privatetterforsker for den domfelte, som mente seg uskyldig dømt for drapet, og arbeidet etter kontrakt med dennes advokat. Domfelte er nå død. Politiet ønsket As forklaring om hva tredjemenn måtte ha fortalt til ham om mulige drapsvåpen. A mente han hadde vitneforbud som advokats medhjelper etter straffeprosessloven § 119 annet ledd. Tingretten og lagmannsretten var ikke enig i dette og påla ham vitneplikt.

A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som henviste saken til behandling i Høyesterett. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet på grunn av uriktig lovtolking. Advokater har etter § 119 første ledd vitneforbud om det som er betrodd dem. Dette omfatter alt de i egenskap av sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienten. Det kan ikke gjøres unntak for opplysninger fra tredjemenn. Medhjelperens – her en privatetterforskers – stilling er etter bestemmelsens annet ledd avledet av advokatens, og ordlyden kunne tale for at bare det som er betrodd direkte til advokaten selv er beskyttet. Slik kunne bestemmelsen likevel ikke forstås. Alt medhjelperen får kunnskap om i egenskap av medhjelper, og som er ment å være tilgjengelig for prinsipalen, må i realiteten ses som en betroelse gitt direkte til prinsipalen.

(07.09.06, HR-2006-01541-A)