Utvalgte avgjørelser for perioden 31. juli til 8. november 2006

Denne seksjonen gir et sammendrag av utvalgte avgjørelser avsagt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Avgjørelsene som behandles, tar opp menneskerettslige spørsmål i tilknytning til fagområdene strafferett og straffeprosess. Også enkelte avgjørelser som reiser menneskerettslige spørsmål i forhold til strafferettspleien mer generelt blir behandlet. Sammendraget av avgjørelsene gir en kort innføring i sakens faktum, en oversikt over de sentrale problemstillingene saken reiser, en redegjørelse for hovedpunktene i EMDs begrunnelse for resultatet samt det resultat EMD kom til. Avgjørelsene er sortert etter hvilke artikler i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) som er påberopt av klager. Hvis klager har påberopt krenkelse av flere artikler, behandles artiklene samlet.

I tillegg til avgjørelsenes navn og dato for avsigelse, refereres det til avgjørelsens søkenummer. Søkenummeret er det mest effektive data for lesere som ønsker å skaffe seg avgjørelsen. EMDs avgjørelser er lagt ut på databasen HUDOC. Det er gratis tilgang til denne databasen via EMDs internettside http://www.echr.coe.int. EMD–avgjørelser publiseres for øvrig også fra og med 1996 i serien Reports of Judgments and Decisions (Köln: Carl Heymanns Verlag), som finnes tilgjengelig ved de juridiske universitetsbiblioteker. Dersom en avgjørelse er avsagt av storkammer (17 dommere), opplyses det. Det opplyses også om avgjørelsen er en realitetsavgjørelse/dom eller en avvisningsavgjørelse.

Art. 5 (retten til frihet og sikkerhet)

Krav til domstolens prøvelsesrett ved frihetsberøvelse

McKay mot Storbritannia, søkenummer 543/03, dom av 3. oktober 2006 (storkammer)

Faktum

Klager ble arrestert den 6. januar 2001 på grunn av mistanke om at han hadde ranet en bensinstasjon. Dagen etter innrømmet han at han hadde begått ranet. Den 8. januar møtte klager for første gang i retten. Ha ba advokaten om å anmode om løslatelse, mot at det ble stilt kausjon. Påtalemyndighetens representant samtykket i at klager kunne bli løslatt mot kausjon dersom han oppfylte lovens vilkår for løslatelse mot kausjon. Dommeren avslo imidlertid forsvarers anmodning. Dette ble gjort med henvisning til terrorlovgivning. Det fremgikk av denne lovgivningen at dommere i første instans ikke hadde kompetanse til å beslutte løslatelse mot kausjon, dersom det var mistanke om at et lovbrudd hadde tilknytning til terrorisme. Lovgivningen la kompetansen til å løslate mot kausjon til ankeinstansen. Klager anket saken. Dagen etter, den 9. januar, besluttet ankeinstansen at klager skulle løslates mot kausjon.

Kammeret som skulle behandle saken, henviste den til storkammerbehandling i medhold av EMK art. 30.

Problemstilling

Klager påstod at det forelå en krenkelse av EMK art. 5 nr. 3. Det ble anført å være i strid med artikkelen at domstolen i første instans ikke hadde kompetanse til å løslate klager mot kausjon.

Begrunnelse/resultat

Dommen er avsagt under dissens 16-1. Flertallet uttalte innledningsvis at det var på den rene at dommeren i første instans hadde kompetanse til å vurdere lovligheten av arrestasjonen og fengslingen og om det var rimelig grunn til å mistenke klager for å ha forholdt seg slik påtalemyndigheten påstod. Dommeren hadde også myndighet til å løslate klager dersom arrestasjonen ikke var lovlig, eller dersom det ikke var rimelig grunn til å mistanke han for å ha begått den handling han var siktet for. Flertallet mente at dette gav klager et tilstrekkelig vern mot myndighetsmisbruk og var i samsvar med kravene i EMK art. 5 nr. 3, i forhold til et tidlig stadium i forfølgningen. Spørsmålet om løslatelse mot kausjon var etter flertallets mening et annet spørsmål, som først ble aktuelt etter at lovligheten av frihetsberøvelsen var vurdert. Spørsmålet om løslatelse mot kausjon ble behandlet av domstolene om lag 24 timere senere, og endte med løslatelse. Flertallet uttalte at det ikke lå noen form for mulig myndighetsmisbruk eller vilkårlighet i fremgangsmåten med at spørsmålet om løslatelse mot kausjon ble vurdert av en annen dommer og at muligheten til løslatelse mot kausjon var avhengig av at saken ble anket. Det var heller ingen begrensinger i ankeadgangen som kunne medføre at klager ikke fikk prøvd spørsmålet om løslatelse mot kausjon. Flertallet konkluderte etter dette med at det ikke forelå noen krenkelse av EMK art. 5 nr. 3.

To fraksjoner hadde særlige bemerkninger til flertallets votum. Den første fraksjonen på fem dommere var uenig i flertallets oppfatning om at en vurdering av løslatelse mot kausjon ikke var nødvendig på et tidlig stadium i forfølgningen. Disse dommerne mente at flertallets tolking av EMK art. 5 nr. 3 var i strid med formålet med artikkelen, nemlig at domstolen skal ha full adgang til å prøve alle sider av en frihetsberøvelse og at siktede har krav på å bli satt fri umiddelbart, med mindre det er tilstrekkelige grunner til at han skal være fengslet. At dommeren ikke hadde kompetanse til å frigi klager mot kausjon, var derfor ikke forenlig med EMK art. 5 nr. 3. Klager hadde imidlertid fått prøvd anførselen om frigivelse mot kausjon dagen etter og hadde blitt frigitt. Dette tilfredsstilte kravet i EMK art. 5 nr. 4, til rask behandling av spørsmålet om frihetsberøvelsen var lovlig. Klager kunne derfor ikke høres med at myndighetene ikke hadde oppfylt kravet til full prøvelse.

En dommer mente at saken burde vært avvist av storkammeret. Han begrunnet det med at klager hadde fått prøvd lovligheten av frihetsberøvelsen fullt ut, og blitt løslatt tre dager etter arrestasjonen.

Én dommer dissenterte, og konkluderte med at det forelå en krenkelse av EMK art. 5 nr. 3. Han mente at det forelå en krenkelse, siden dommeren i første instans ikke hadde kompetanse til å ta stilling til om klager skulle løslates mot kausjon; dette innebar en begrensing i domstolens prøvelsesrett ved frihetsberøvelse som ikke var i samsvar med EMK art. 5 nr. 3. Etter den dissenterende dommerens mening kunne det faktum at klager hadde fått prøvd spørsmålet om frigivelse mot kausjon i ankerunden, ikke gjøre begrensingen i førsteinstansens prøvelsesrett rettmessig.

Art. 6 (retten til rettferdig rettergang)

Tiltaltes rett til å være til stede ved ankeforhandling

Hermi mot Italia, søkenummer 18114/02, dom av 18. oktober 2006 (storkammer)

Faktum

Klager ble arrestert for besittelse av 485 gram heroin. Han ble tiltalt for narkotikasmugling, og dømt i samsvar med tiltalen til en fengselsstraff på seks år og en bot på 20.658 euro. Det ble lagt til grunn i dommen at klager hadde vært i besittelse av en mengde heroin som tilsvarte 8.000 dagsdoser. Klager var til stede under hovedforhandlingen. Han var tyrker, men gav uttrykk for at han forstod hva tiltalen gikk ut på og at han forstod italiensk. Han hadde bodd i Italia i ti år.

Domfellelsen ble anket. Det ble gjort gjeldende i anken at narkotikaen hadde vært til personlig bruk, at retten hadde tolket narkotikalovgivningen på en måte som var i strid med Grunnloven og at den kjemiske analysen av narkotikaen som var beslaglagt måtte sees bort fra på grunn av at den var beheftet med feil. Den 1. september 2000 ble det sendt varsel til klager og en av hans advokater om at ankeforhandling ville finne sted to måneder senere. Det fremgikk av italiensk Høyesteretts rettspraksis, at den part som ønsket å overvære ankeforhandlingene, måtte gi varsel om det innen fem dager før ankeforhandlingene startet. Denne regelen fremgikk ikke av varselet som ble sendt til klager. Klager hadde ikke noen kontakt med sine advokater fra varselet ble sendt og til ankeforhandlingen startet, den 3. november 2000. Da ankeforhandlingene startet, anmodet klagers advokat om at klager måtte få tillatelse til å være til stede under ankeforhandlingene. Anmodningen ble avvist. Begrunnelsen var at klager ikke hadde varslet domstolen innen fem dager før ankeforhandlingene tok til, om at han ønsket å være til stede ved behandlingen av anken. Ankedomstolen opprettholdt domfellelsen fra første instans.

I kammerdom avsagt den 28. juni 2005, kom EMD under dissens 4–3 til at det forelå en krenkelse av kravet til rettferdig rettergang i EMK art. 6, fordi klager ikke hadde fått mulighet til å være til stede under ankeforhandlingene. Den 23. september 2005 anmodet italienske myndigheter om behandling av saken for storkammer.

Problemstilling

Klager påstod at det forelå en krenkelse av kravet til rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1, fordi han ikke hadde hatt mulighet til å være til stede under ankeforhandlingene.

Begrunnelse/resultat

Dommen er avsagt under dissens 12–5. Flertallet gjorde først, under overskriften «general principles», rede for tiltaltes rett til å være til stede under rettsforhandlingene, retten til å bli informert om anklager som rettes mot en og prosessen for øvrig på et språk tiltalte forstår, samt muligheten til å fraskrive seg retten til å være til stede under rettsforhandlingene. I forhold til retten til å være til stede under rettsforhandlingene, fremhevet EMD innledningsvis at det var av sentral betydning for kravet til en rettferdig rettergang at tiltalte var til stede under hovedforhandlingen. Dette var en av de helt sentrale rettssikkerhetsgarantiene i kravet til en rettferdig rettergang. Tiltaltes tilstedeværelse under ankeforhandlingen var imidlertid ikke like viktig for å oppfylle kravet til en rettferdig rettergang. Det ble i denne sammenheng fremhevet at prosessen må sees på som et hele. Dersom temaet for ankebehandlingen ikke var bevisbedømmelse, men kun lovanvendelse, ville det som utgangspunkt være i samsvar med EMK art. 6 nr. 1 at tiltalte ikke var til stede under forhandlingene, forutsatt at han hadde vært til stede da første instans behandlet bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Også i tilfeller der ankedomstolen hadde kompetanse til å vurdere både bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen, kunne det etter omstendighetene være i samsvar med kravet til en rettferdig rettergang at tiltalte ikke var til stede under forhandlingene.

I forhold til retten til å bli informert om prosessen fremhevet EMD blant annet at tiltaltes kunnskaper om det språk prosessen foregår på, er helt sentralt. Det ble i denne sammenheng uttalt at domstolene har det overordnede ansvaret for å sikre at en tiltalt som ikke forstår det språk prosessen føres på, får den nødvendige bistand fra tolk eller oversetter.

Hva angikk muligheten til å fraskrive seg retten til å være til stede under rettsforhandlingene, var en slik fraskrivelse verken i strid med EMK eller formålet med konvensjonen. En slik fraskrivelse kunne enten skje direkte, eller gjennom konkludent atferd. For at en fraskrivelse gjennom konkludent atferd skulle kunne aksepteres, måtte det være på det rene at vedkommende hadde vært i stand til å forutse virkningene av ikke å være til stede.

Etter å ha redegjort for de generelle prinsipper som kom til anvendelse, tok EMD fatt på den konkrete anvendelsen av prinsippene. I forhold til retten til å være til stede kom EMD til at retten ikke var krenket. Det ble lagt stor vekt på at temaet i ankeforhandlingene i det vesentligste var lovanvendelsesspørsmål og spørsmålet om gyldigheten av den sakkyndige rapporten. Flertallet mente at klagers tilstedeværelse ikke ville ha hatt noen betydning for den rettslige klassifisering av forbrytelsen. Det ble videre lagt til grunn at klager hadde tilstrekkelige språkkunnskaper til å forstå varselet om ankeforhandlingen, som hadde blitt sendt til ham i fengslet. Flertallet uttalte at det var kritikkverdig at det ikke fremgikk av varselet at klager måtte gi beskjed innen fem dager før ankeforhandlingen dersom han ville være til stede. Det ble imidlertid lagt til grunn at staten ikke kunne pålegges å redegjøre i detalj om prosessen ved ankebehandling overfor klager. Dette var advokatens hovedoppgave. Riktignok hadde myndighetene et ansvar for å vareta tiltaltes rettigheter dersom advokaten vesentlig brøt sine forpliktelser overfor tiltalte. Dette var imidlertid ikke tilfellet her. Det ble også tatt i betraktning at det krevde ekstra sikkerhetstiltak dersom en straffedømt og fengslet skulle overvære rettsforhandlingene. Dette rettferdiggjorde en streng praktisering av femdagersfristen. Det ble etter dette konkludert med at det ikke forelå en krenkelse av retten til rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1.

Mindretallet på fem dommere kom til at det forelå en krenkelse. Mindretallet fremhevet at ankedomstolen etter italiensk straffeprosess hadde full prøvelsesrett over saken, slik at også bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet kunne prøves, og at grensen mellom bevisbedømmelse og lovanvendelse kunne være flytende. Det ble også påpekt at klager ikke på noe trinn i prosessen hadde blitt informert om at han måtte melde fra innen fem dager før ankeforhandlingene dersom han ville være til stede. Klager hadde således ikke hatt mulighet til å vurdere om han skulle fraskrive seg retten til å være til stede under ankeforhandlingen. Mindretallet mente, til forskjell fra flertallet, at manglene ved advokatens bistand ikke fritok myndighetene fra deres plikt til å holde klager informert om detaljene i prosessen.

Rettens bruk av juridisk betenkning

Eskelinen og andre mot Finland, søkenummer 43803/98, dom av 8. august 2006

Faktum

Klagerne ble tiltalt for å ha avslørt en forretningshemmelighet. Klagerne erklærte seg ikke skyldige, men ble dømt i samsvar med tiltalen. Det ble i tingrettens dom flere ganger sitert fra en juridisk betenkning skrevet av professor M.C., på oppdrag fra påtalemyndigheten. I betenkningen hadde professoren vurdert om den informasjon de tiltalte hadde gitt, var å anse som forretningshemmeligheter i rettslig forstand. Det faktiske grunnlaget for betenkningen var politiets etterforskingsmateriale.

Klagerne anket dommen. En av klagerne anførte blant annet at professoren måtte innkalles som vitne, fordi det under hovedforhandlingen ikke hadde vært mulighet til å stille professoren spørsmål. Ankedomstolen avviste klagernes anførsel uten noen begrunnelse og opprettholdt i grove trekk tingrettens domfellelse. Klagerne anket saken til finsk Høyesterett, som avviste anken.

Problemstilling

Klagerne påstod at det hadde skjedd en krenkelse av EMK art. 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d, sammenholdt med det overordnede kravet til rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1. Kravet til rettferdig rettergang var ikke oppfylt siden de nasjonale domstoler ikke hadde ført professoren som vitne, selv om domfellelsen av klagerne i stor utstrekning bygget på betenkningen. Det ble videre anført at professoren måtte anses som et vitne i forhold til EMK art. 6 nr. 3 bokstav d, siden han hadde avgitt en skriftlig erklæring basert på informasjon som var gitt av politiet. Denne informasjonen var ensidig, ufullstendig og forutinntatt. Betenkningen hadde i følge klager tatt stilling til spørsmål om straffeskyld i en konkret sak.

Begrunnelse/resultat

EMD drøftet innledningsvis om professoren skulle anses som et vitne i EMK art. 6 nr. 3 bokstav d’s forstand. Etter å ha slått fast at begrepet er autonomt, ble det uttalt at professoren ikke hadde opptrådt som sakkyndig i forhold til sakens faktiske omstendigheter, men som en juridisk ekspert. Siden nr. 3 bokstav d var å anse som et element av det overordnede kravet til rettferdig rettergang, fant EMD at spørsmålet om konvensjonsbrudd måtte drøftes i forhold til det overordnede kravet til rettferdig rettergang. Det ble deretter uttalt at ett av kravene til en rettferdig rettergang er at partene i prinsippet må få mulighet til å presentere egne bevis og å få kjennskap til og kommentere samtlige andre bevis som presenteres for retten. EMD viste til at klagerne hadde hatt full mulighet til å kritisere professorens betenkning, noe de også hadde gjort.

Deretter ble det uttalt at det sentrale spørsmålet i foreliggende sak var om de nasjonale domstoler hadde hatt mulighet til å foreta en helt selvstendig vurdering av de fremlagte beviser, eller om betenkningen på noen måte hadde begrenset domstolenes tilgang til bevisene og domstolens frie bevisvurdering. EMD kom til at de nasjonale domstolene ikke hadde vært rettslig bundet av de rettslige standpunktene professoren hadde inntatt. De nasjonale domstoler hadde heller ikke basert sine konklusjoner utelukkende på professorens betenkning. EMD konkluderte enstemmig med at det ikke forelå krenkelse av retten til rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1.

Utforming av spørsmål til lagretten

Miraux mot Frankrike, søkenummer 73529/01, dom av 26. september 2006

Faktum

Klager ble tiltalt under forsøk på voldtekt og legemsfornærmelse av seksuell art («sexual assault»). Saken ble behandlet med lagrette. Ved rettsforhandlingens slutt leste rettens administrator opp spørsmålene som retten og lagretten skulle besvare. På grunnlag av det som hadde kommet frem under hovedforhandlingen ble det stilt et subsidiært spørsmål, nærmere bestemt om klager var skyldig i voldtekt mot ett av ofrene. Klager ble domfelt for voldtekt, og ikke forsøk på voldtekt. Han ble ilagt en straff på 12 års fengsel, samt en rekke former for rettighetstap.

Problemstilling

Klager påstod for EMD at det hadde skjedd en krenkelse av retten til rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1. Det ble anført at dommeren som utformet spørsmålsskriftet, ikke hadde adgang til å stille et subsidiært spørsmål om tiltalte hadde begått «voldtekt», når tiltalen lød på «forsøk på voldtekt».

Begrunnelse/resultat

EMD viste innledningsvis til at det var en forskjell i alvorlighetsgrad mellom en tiltale for voldtekt og forsøk på voldtekt. Forskjellen hadde etter EMDs mening utvilsomt påvirket lagrettens vurdering av faktum og fastsettelse av fengselsstraffen; det var på det rene at juryen hadde en tendens til å være særlig sensitiv i forhold til ofre for seksuelle lovbrudd. Det var derfor relevant å anføre, slik forsvarer hadde gjort, at dommerens tilleggsspørsmål kunne ha medført at klager ble ilagt en strengere fengselsstraff enn dersom tilleggsspørsmålet ikke hadde blitt stilt. Klager hadde ikke fått mulighet til å forberede og fremføre et forsvar mot det forholdet som ble brakt inn i saken ved tilleggsspørsmålet. EMD konkluderte etter dette, under dissens 6-1, med at det forelå en krenkelse av klagers rett til å bli informert i detalj om anklager som blir rettet mot ham, og en krenkelse av retten til tilstrekkelig tid og mulighet til å forberede sitt forsvar, jf. EMK art. 6 nr. 1 og nr. 3.

Kravet til en upartisk domstol, dommerhabilitet

Schwarzenberger mot Tyskland, søkenummer 75737/01, dom av 10. august 2006

Faktum

Klager og A ble arrestert i Spania for mistanke om at de sammen hadde drept As adoptivmor. A ble utlevert til Tyskland, mens klager motsatte seg utlevering. A ble i Tyskland tiltalt og dømt for drapet på adoptivmoren, forsøk på drap på adoptivfaren og for ran av adoptivforeldrene. Domfellelsen var i det vesentlige basert på forklaringer, herunder innrømmelser fra A. A hadde i forklaringene gitt uttrykk for at ugjerningene var begått i fellesskap med klager.

Klager ble etter hvert utlevert til Tyskland. Han ble tiltalt for de samme forhold som A. Klager erklærte seg ikke skyldig og benektet enhver befatning med forholdene han var tiltalt for. Han ble funnet skyldig og dømt til fengsel på livstid. Det var den samme domstol som hadde dømt A som dømte klager. To av dommerne som hadde dømt A, var også med på domfellelsen av klager. Klager anket saken. I anken anførte han at de dommerne som hadde vært med på å dømme A, var inhabile i forhold til å dømme ham. Det ble blant annet påpekt at det var deler av dommen i As sak som beskrev klager i negative ordelag. Klager fikk ikke medhold.

Problemstilling

Klager påstod for EMD at det forelå en krenkelse av retten til en rettferdig rettergang i EMK art. 6, ved at domstolen som hadde dømt ham til livstidsfengsel ikke oppfylte kravet til upartiskhet.

Begrunnelse/resultat

EMD viste til at bevisbedømmelsen i dommen mot klager skilte seg klart fra bevisbedømmelsen i dommen mot A. Dommen mot klager inneholdt heller ingen henvisninger til saken mot A. Dette viste at dommerne som hadde deltatt ved domfellelsen av A hadde foretatt en uhildet vurdering av klagers sak. EMD konkluderte etter dette enstemmig med at det ikke hadde skjedd noen krenkelse av kravet til en upartisk domstol i EMK art. 6 nr. 1.

Kravet til «Access to court» ved oversittelse av ankefrist

Labergère mot Frankrike, søkenummer 16846/02, dom av 26. september 2006

Faktum

Klager ble den 9. oktober 2001 dømt for drap og ilagt en fengselsstraff på 18 år. Den 12. oktober ble han sendt til en psykiatrisk klinikk, hvor han var innlagt til den 19. oktober. Den 24. oktober anket forsvareren domfellelsen. Det var på det rene av ankefristen var oversittet. Forsvareren gjorde gjeldende i forhold til fristoversittelsen, at klager hadde vært i isolasjon på den psykiatriske klinikken og at det derfor hadde vært umulig å anke saken innen ankefristen. Ankedomstolen avviste anken, under henvisning til at den var fremsatt for sent.

Problemstilling

Klager gjorde gjeldende at kravet til «Access to court», som inngår i kravet til en rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1, var krenket, og viste til at det hadde vært umulig å få fremsatt en anke innen fristen.

Begrunnelse/resultat

Tatt i betraktning klagers behov for medisinsk behandling og hva som stod på spill for klager, mente EMD at franske myndigheter hadde lagt til grunn en svært streng fortolking av en prosessuell regel. Den strenge tolkingen av prosessregelen hadde medført at klager ikke hadde fått mulighet til å få anken behandlet av domstolene. EMD konkluderte etter dette enstemmig med at det forelå en krenkelse av kravet til «Access to court» i EMK art. 6 nr. 1.

Retten til krysseksaminasjon

Kaste og Mathisen mot Norge, søkenummer 18885/04; 21166/04, dom av 9. november 2006

Faktum

Klagerne ble i mars 2002 dømt for oppbevaring og forsøk på smugling av 48, 41 kilo amfetamin. En av medhjelperne (A) ble i oktober 2002 dømt for å ha samvirket i forbrytelsene klagerne hadde blitt dømt for. Til forskjell fra klagerne, tilstod A forholdet.

Både klagerne og A anket domfellelsene til Borgarting lagmannsrett. Klagerne inngav en fullstendig anke, mens A anket over straffutmålingen. Lagmannsretten forente klagernes saker og As sak til felles behandling. Etter at klagerne hadde avgitt forklaringer for retten, kom turen til A. Han nektet å forklare seg, og påberopte seg retten til å forholde seg taus. Aktor ba da – under henvisning til straffeprosessloven § 290 – om tillatelse til opplesing av As politiforklaringer. Den ene klagerens forsvarer motsatte seg opplesing, og henviste til EMK art. 6 nr. 3 bokstav d. Den andre klagerens forsvarer ønsket ikke å gi uttrykk for noen bestemt oppfatning om adgangen til opplesing.

Lagmannsretten avsa deretter kjennelse om at politiforklaringene kunne leses opp. I kjennelsen ble det lagt til grunn at A ikke hadde status som vitne i saken, men som tiltalt. Spørsmålet om opplesing måtte derfor vurderes etter strpl. § 290 og ikke strpl. § 296. Det ville ikke være i strid med EMK art. 6 nr. 3 bokstav d å tillate opplesing, siden artikkelen gjaldt retten til motavhør av vitner.

Den ene av klagernes forsvarer begjærte saken utsatt for hans klients vedkommende inntil det forelå rettskraftig dom for A, slik at A da kunne innkalles som vitne med forklaringsplikt. Lagmannsretten avslo begjæringen, og aktor leste deretter opp As politiforklaringer.

Etter at politiforklaringene var opplest, ønsket den ene av klagerens forsvarere å stille A et spørsmål. Begrunnelsen var at det i en av politiforklaringene var skrevet ned at A på et tidspunkt hadde gitt uttrykk for at avhøret inneholdt så mange feil at han ikke så noen hensikt i å gjennomgå det ytterligere. Rettens administrator tillot ikke at forsvarer stilte direkte spørsmål til A, fordi A hadde påberopt seg sin rett til ikke å avgi forklaring. Rettens administrator spurte om A nå ønsket å avgi forklaring. A meddelte at han fortsatt ikke ønsket å gi forklaring. Klagerne ble domfelt, og ilagt 11 og 9 års fengsel. A ble dømt til 9 års fengsel.

Begge klagerne anket saken til Høyesterett og gjorde gjeldende at det forelå saksbehandlingsfeil, ved at lagmannsretten hadde krenket EMK art. 6 nr. 3 bokstav d, men fikk ikke medhold. Høyesterett la til grunn at det var en reell mulighet for at politiforklaringene hadde hatt utslagsgivende betydning ved bevisbedømmelsen. I en slik situasjon måtte opplesing regelmessig avskjæres, med mindre tiltalte hadde hatt anledning til å stille spørsmål til vitnet på ett eller annet stadium i saken. Det var på det rene at klagernes advokater ikke hadde hatt mulighet til å stille spørsmål til A før lagmannsrettsbehandlingen. I lagmannsretten var saksbehandlingen lagt slik opp at klagernes advokater hadde en formell adgang til å stille spørsmål til A. (Advokatene hadde imidlertid ikke hatt en reell mulighet til å stille A spørsmål, siden rettens administrator hadde nektet at det ble stilt spørsmål direkte til A.) Høyesterett fant at lagmannsrettens saksbehandling etter en helhetsvurdering ikke krenket kravet til en rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d.

Problemstilling

Klagerne påstod for EMD at deres rettigheter etter EMK art. 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d hadde blitt krenket. Det ble anført at domfellelsene i lagmannsretten i vesentlig grad baserte seg på As politiforklaringer, som hadde blitt lest opp under rettsforhandlingene. Det ble videre anført at kravet til en passende mulighet for kontradiksjon («adequate and proper opportunity») ikke kunne tolkes rent formelt; muligheten til kontradiksjon måtte være effektiv, også i praksis. Det ble fremholdt at det var stor forskjell mellom å bli forhindret fra å stille ethvert spørsmål til vitnet, og å få adgang til å stille spørsmål som vitnet, for hvert spørsmål som ble stilt, måtte vise til sin rett til å forholde seg taus.

Staten gjorde gjeldende at det ikke forelå en krenkelse av konvensjonen. I forhold til en av klagerne ble det anført at han hadde fraskrevet seg retten til konvensjonsvern ved at forsvareren ikke hadde protestert mot opplesingen. Etter statens oppfatning var det sentrale tema i saken forholdet mellom en medtiltalts rett etter EMK til å forholde seg taus og en annen tiltalts rett til å avhøre eller la avhøre vitner som ble ført mot han. Det ble anført at staten hadde oppfylt sine plikter ved at medtiltalte var til stede under lagmannsrettens behandling av saken, og at det hadde blitt lagt til rette for kontradiktorisk saksbehandling. Myndighetene verken burde eller kunne øve påvirkning på A i forhold til å avgi forklaring. Dette ville ha grepet inn i As rett til å forholde seg taus. Når saksbehandlingen var lagt slik opp at klagerne hadde formell mulighet til å avhøre eller la avhøre A, forelå det ikke krenkelse av konvensjonen.

Begrunnelse/resultat

EMD innledet med å slå fast at et vitnes tilstedeværelse var en forutsetning for å etterkomme klagers rett til å avhøre eller la avhøre et vitne som blir ført mot han. Det måtte imidlertid i tillegg være en adekvat mulighet til å stille vitnet spørsmål. Det ble videre slått fast at selv om den ene av forsvarerne ikke hadde protestert uttrykkelig mot opplesingen, kunne ikke dette tolkes som at klager hadde fraskrevet seg sine rettigheter etter EMK art. 6 nr. 1, jf. nr. 3 bokstav d.

EMD viste til at så snart A hadde erklært at han ville forholde seg taus, gav lagmannsretten adgang til å lese opp As forklaring. Klagernes advokater fikk ikke anledning til å stille noen spørsmål til A før opplesingen tok til. As påberopelse av retten til å forholde seg taus, fritok han altså fullstendig fra å svare på spørsmål som klagerne muligvis ønsket å stille han. EMD uttalte videre at dette hadde vært situasjonen også etter at As politiforklaring hadde blitt lest opp. Rettens administrator tillot overhodet ikke at det ble stilt spørsmål direkte til A. På denne bakgrunn kom EMD til at klagerne ikke hadde hatt en reell mulighet til å konfrontere vitnet A med spørsmål. EMD var ikke overbevist om at det ikke hadde vært mulig å forene As rett til å forholde seg taus med klagernes rett til å stille spørsmål direkte til A.

Det ble videre vist til at lagmannsretten ikke hadde ansett A som et «vitne» i forhold til EMK art. 6 nr. 3 bokstav d. EMD viste til at det fremgikk av tidligere konvensjonspraksis at begrepet skulle tolkes autonomt. Det fremgikk også av denne konvensjonspraksisen at det var irrelevant om en vitneforklaring var avgitt av en medtiltalt eller et vitne. Det avgjørende var om forklaringen var blitt brukt som bevis for klagernes straffeskyld, og om forklaringen hadde hatt avgjørende betydning for domfellelsen. I et slikt tilfelle måtte forklaringen anses å være avgitt av et «vitne» i konvensjonens forstand, slik at kravene til kontradiksjon i EMK art. 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d kom til anvendelse.

Oppsummeringsvis ble det slått fast at As forklaring hadde hatt avgjørende betydning for sakens utfall og at klagerne ikke hadde hatt adekvat og passende («adequate and proper») mulighet til å imøtegå forklaringen som domfellelsen var basert på. Klagerne hadde derfor ikke fått en rettferdig rettergang. Det ble enstemmig konkludert med at det forelå en krenkelse av EMK art. 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d.

Uskyldspresumsjonen, forbudet mot skyldkonstaterende uttalelser før domfellelse

Matijasevic mot Serbia, søkenummer 23037/04, dom av 19. september 2006

Faktum

Klager ble arrestert og varetektsfengslet på grunnlag av mistanke om at han hadde begått drap og bedrageri. I en av avgjørelsene om å forlenge varetekten, ble det uttalt at klager hadde begått de straffbare forholdene han var under etterforsking for. Klager anket avgjørelsen til Høyesterett. Han gjorde gjeldende at avgjørelsen om fortsatt fengsling innebar en forhåndsdømming i straffesaken mot ham og at dette krenket hans rett til å bli ansett uskyldig inntil skyld var bevist etter loven. Klager fikk ikke medhold. Han ble senere dømt for medvirkning til drap og ilagt en fengselsstraff på 8 år.

Problemstilling

Klager gjorde gjeldende at uttalelsene i avgjørelsen om forlenget varetekt krenket uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2.

Begrunnelse/resultat

EMD slo fast at domstolen som hadde behandlet spørsmålet om forlenget varetekt hadde slått fast at klager var skyldig før skyld var bevist etter loven. Det ble videre lagt til grunn at serbisk Høyesterett ikke hadde reparert krenkelsen da Høyesterett hadde behandlet klagers anke. Avslutningsvis viste EMD til at det faktum at klager til slutt hadde blitt funnet skyldig, ikke fratok han retten til å bli ansett som uskyldig inntil skyld var bevist etter loven. EMD konkluderte på dette grunnlag enstemmig med at det forelå en krenkelse av EMK art. 6 nr. 2.

Uskyldspresumsjonen, forbudet mot skyldkonstaterende uttalelser før domfellelse

Pandy mot Belgia, søkenummer 13583/02, dom av 21. september 2006

Faktum

Klager ble siktet for drap på seks familiemedlemmer (to koner og fire barn). Forhørsdommeren som var ansvarlig for etterforskingen av saken, varetektsfengslet klager. Klager stilte seg under hele etterforskingsprosessen seg uforstående til anklagene mot han. Han sammenlignet sin situasjon med den franske prosessen mot kaptein Dreyfus.1 I forbindelse med en forlengelse av varetektsfengslingen, uttalte forhørsdommeren at klager, i stedet for å sammenligne seg med kaptein Dreyfus, kunne sammenligne seg med kjente seriemordere. Dommerens uttalelser ble gjengitt i pressen.

Klager anmodet om at forhørsdommeren måtte tas av saken fordi han hadde krenket uskyldspresumsjonen og retten til en rettferdig rettergang, men ble ikke hørt. Klager ble senere dømt for drap på seks familiemedlemmer samt for voldtekt av flere av hans døtre.

Problemstilling

Klager påstod for EMD blant annet at det forelå en krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2.

Begrunnelse/resultat

Domstolen mente at forhørsdommerens sammenligning av klager med kjente seriemordere var kritikkverdig. Dette uavhengig av om klager hadde opptrådt provoserende overfor forhørsdommeren. Det ble fremhevet av forhørsdommeren har ansvar for å etterforske saken. I denne sammenheng er han forpliktet til å forholde seg objektiv og å søke etter beviser som både taler til siktedes fordel og ulempe. I dette lyset var uttalelsen uakseptabel. EMD kom til at uttalelsen om at klager kunne sammenligne seg selv med seriemordere i stedet for kaptein Dreyfus, utgjorde en skyldkonstaterende uttalelse. Uttalelsen hadde oppfordret publikum til å tro at klager var skyldig og tatt stilling til skyldspørsmålet før det var gjort av domstolen. På dette grunnlag konkluderte EMD enstemmig med at det forelå en krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2.

Protokoll 7 artikkel 4 (forbudet mot gjentatt straffeforfølgning)

Grensen mellom ny forfølgning og reaksjonsfastsettelse i flere etapper

Maszni mot Romania, søkenummer 59892/00, dom av 21. september 2006

Faktum

Den 29. mai 1997 fikk klager inndratt førerkortet. I juni 1997 ble han stoppet i en trafikkontroll. Klager foreviste et førerkort, men det ble fattet mistanke om at førerkortet var forfalsket. En polititjenestemann ble siktet for å ha utstedt falsk førerkort til klager. Den 31. august 1998 ble straffesaken både mot klager og politimannen behandlet av en militær domstol. Klager ble funnet skyldig i å ha medvirket gjennom anstiftelse til utstedelse av falske dokumenter, samt bruk av falske dokumenter. Han ble ilagt en betinget fengselsstraff på ett år og fire måneder.

Ved utløpet av inndragningsperioden for førerkortet, fikk klager tilbake førerkortet fra politiet. Inndragningsperioden som nå løp ut, refererte seg til inndragningen som var gjort den 29. mai 1997. I september 1999 traff politimesteren vedtak om at førerkortet skulle inndras på nytt. Grunnen til denne inndragningen var at klager hadde operert med et forfalsket førerkort.

Problemstilling

Klager gjorde blant annet gjeldende at det forelå en krenkelse av forbudet mot gjentatt straffeforfølgning og straff for samme forhold i EMK Protokoll 7 art. 4 nr. 1. Det ble anført at den siste inndragningen av førerkortet var en konvensjonsstridig ny domfellelse for den samme handling som han tidligere hadde blitt straffedømt for.

Begrunnelse/resultat

EMD mente at det var en nær sammenheng mellom straffedommen og inndragningen av førerkortet. På grunn av denne nærheten så Domstolen det slik at inndragningen av førerkortet var en del av straffutmålingen i saken om dokumentforfalskning og bruk av falske dokumenter, og ikke en ny straffeforfølgning. Det ble etter dette enstemmig konkludert med at det ikke forelå krenkelse av EMK Protokoll 7 art. 4.