Kriminalisering av onde hensikter?

Litt enkelt forklart er grooming det å bygge opp et tillitsforhold med et barn, for eksempel via chatte-kanaler på internett, med tanke på senere å begå overgrep mot barnet. Grooming er altså betegnelsen på den bearbeidelsen av barnet/offeret som ofte skjer før et seksuelt overgrep finner sted. Selv om begrepet grooming inntil nylig var ukjent for svært mange av oss, er altså fenomenet kjent. Lenge før internett ble en del av dagliglivet vårt, har personer som ønsker å begå seksuelle overgrep mot barn oppsøkt steder der barn befinner seg, eller aktiviteter som barn deltar i, for å bygge opp tillitsforhold til barn.1

Det å ta kontakt med et barn i den hensikt å begå seksuelle overgrep mot barnet er i seg selv ikke straffbart etter norsk rett. Normalt vil heller ikke grensen for straffbart forsøk på seksuelle overgrep mot barn være overtrådt. En kan selvfølgelig tenke seg situasjoner der gjerningspersonen har bestemt seg for å foreta seksuelle overgrep mot barnet (fullbyrdelsesforsett), og der denne tanken har kommet til uttrykk i handling på en slik måte at forsøkets nedre grense vil være overtrådt, men dette vil nok være unntakstilfellene.

I Storbritannia har man valgt å kriminalisere grooming. Etter den britiske lovbestemmelsen (Sexual Offences Act 2003 art. 15) kan en person (A) over 18 år straffes for grooming når:

  1. having met or communicated with another person (B) on at least two earlier occasions, he

    1. intentionally meets B, or

    2. travels with the intention of meeting B in any part of the world,

  2. at the time, he intends to do anything to or in respect of B, during or after the meeting and in any part of the world, which if done will involve the commission by A of a relevant offence (sedelighetslovbrudd, min anmerk.)

  3. B is under 16, and

  4. A does not reasonably believe that B is 16 or over.

Vi ser her at forbudet retter seg mot personer som kommuniserer med noen under 16 år, og som treffer barnet eller reiser for å treffe barnet. I tillegg til disse ytre handlingene, er det et krav om at vedkommende har til hensikt å begå seksuelle overgrep mot barnet for at han skal kunne straffes.

Det er fra flere hold tatt til orde for å innføre tilsvarende lovgivning i Norge. I den forbindelse må en spørre om det er legitimt å straffe denne typen handlinger. Straffelovkommisjonen la i sin delutredning VII (NOU 2002: 4) til grunn et skadefølgeprinsipp for hvilke handlinger som bør kriminaliseres. I dette ligger det at det først og fremst er handlinger som medfører skade eller fare for skade som bør straffesanksjoneres. Dersom vi tar utgangspunkt i den britiske lovteksten, er handlingene som er beskrevet der ikke skadelige i seg selv. Det dreier seg om dagligdagse handlinger som å ha kontakt med barn og å treffe barn. For at det skal være berettiget å straffe, må det ha skjedd noe mer enn disse handlingene. I tillegg til at vedkommende har hatt kontakt med barnet og har truffet det eller reist for å treffe barnet, krever den britiske bestemmelsen at gjerningsmannen hadde til hensikt å begå seksuelle overgrep. Det er altså et krav om en spesiell motivasjon, eller sagt på en annen måte, et krav om at gjerningsmannen må ha hatt onde hensikter. Slike onde hensikter er i seg selv ikke tilstrekkelig til å berettige straff. Dersom den onde tanke i seg selv skulle berettige straff, ville strafferetten stå ovenfor en uløselig oppgave. Det ville selvfølgelig være helt umulig å kriminalisere enhver ond hensikt, og det ville være like umulig å velge ut hvilke onde hensikter som skulle kriminaliseres dersom vi bare skulle velge noen.

I norsk rett har vi ikke tradisjon for å kriminalisere onde hensikter – det er først og fremst uønskede handlinger2 som er gjort straffbare. Dersom vi her i landet skulle få en groomingbestemmelse tilsvarende den britiske, vil dette etter mitt skjønn representere et taktskifte i norsk straffelovgivning. Det vil åpne for å kriminalisere også andre onde hensikter, og det er uendelig mange onde hensikter å ta av. Vi bør tenke grundig over konsekvensene av å kriminalisere onde hensikter før en groomingbestemmelse eventuelt vedtas.

Et argument for å vedta en slik bestemmelse vil selvfølgelig være effektivitet. Hvor effektiv en groomingbestemmelse vil være kan man ikke si på forhånd. Det er imidlertid noen generelle poeng som forteller oss noe om effektivitet. For det første dreier det seg om kriminalisering av hensikt. Det sier seg selv at det vil være svært vanskelig å føre bevis for at en gjerningsmann hadde en bestemt hensikt når vedkommende foretok en ellers dagligdags handling. Denne type bevisproblemer øker for det første faren for at bestemmelsen blir umulig å håndheve, altså at ingen blir dømt, men den øker også faren for at uskyldige blir dømt. Hvordan kan man bevise at man ikke hadde onde hensikter dersom man har chattet med et barn på nettet og har reist for å møte barnet?

Slik jeg ser det vil det høyst sannsynlig være svært vanskelig å håndheve en slik bestemmelse. At det er store bevisproblemer understrekes av opplysningene om at den britiske bestemmelsen hittil stort sett har vært brukt i konkurrens med bestemmelsene om seksuelle overgrep mot barn (opplysningene er basert på innlegg fra representanter for den britiske påtalemyndighet på Justisdepartementets seminar om grooming 10. mars 2006). Det er selvfølgelig svært mye enklere å bevise at noen har kontaktet et barn og dratt for å møte det i den hensikt å utsette barnet for seksuelle overgrep, når overgrepet har funnet sted. Dersom vi skal vedta en groomingbestemmelse i Norge, må utgangspunktet være et annet, nemlig at en groomingbestemmelse skal ha selvstendig betydning og forhindre at overgrep skjer, ikke at den skal brukes i konkurrens når overgrep allerede har funnet sted. Jeg vet selvfølgelig ikke om en eventuell norsk groomingbestemmelse vil fungere på samme måte som den britiske, men det er ingenting som tyder på at dette ikke vil skje, bevisproblemene vil neppe bli mindre med en norsk bestemmelse.

Ulike frivillige organisasjoner og politikere har foreslått at en groomingbestemmelse tilsvarende den britiske skal innføres i Norge. Slik jeg ser det, bunner dette forslaget i en svært rettsoptimistisk holdning. Altså en sterk tro på lovers effekt når det gjelder å endre samfunnsforhold, i dette tilfellet straffebestemmelsers evne til å forhindre seksuelle overgrep mot barn. Nå er det ingen som har påstått at et slikt forbud skal være det eneste eller viktigste tiltaket for å bekjempe bruk av internett til å begå seksuelle overgrep mot barn. Men dersom forbudet blir vedtatt, kan det imidlertid fort bli tatt til inntekt for at nå har man gjort noe med problemet, nå har barn fått mye bedre beskyttelse. Det vil jo ikke være riktig dersom bestemmelsen er svært vanskelig å håndheve. En groomingbestemmelse kan fort ende opp som en symbolbestemmelse som i liten grad beskytter barn mot overgrep.

Hva betyr så dette? Skal vi gi opp tanken på å kontrollere voksnes bruk av internett for å komme i kontakt med barn som de ønsker å begå overgrep mot? Skal vi si at dette får vi ikke til – problemene ved en slik bestemmelse er for store så vi gir det opp? Kanskje skal vi gi opp en bestemmelse tilsvarende den britiske. Vi har høye strafferammer for seksuelle overgrep her i landet, og vi trenger ikke en ny bestemmelse med store bevisproblemer som kun brukes i konkurrens med straffelovens § 195 og § 196. Det betyr ikke at vi skal gi opp å kontrollere voksne som bruker internett til å begå seksuelle overgrep mot barn. Vi kan for eksempel forby bruk av falsk identitet på internett. Hvorfor er det ikke forbudt for en 50 år gammel mann å bruke falsk navn og si han er 14 år når han chatter med småjenter på nettet? Vi kan forby voksne å prate om sex (griseprate) med barn på internett (i den grad dette ikke allerede rammes av straffeloven § 201). Ikke minst kan vi pålegge selskapene som tilbyr internettjenester å føre mer kontroll med det som foregår på nettet. Den type regler som er skissert ovenfor vil være langt enklere å håndheve enn et groomingforbud. I tillegg vil det her dreie seg om å kriminalisere uønskede handlinger i stedet for å kriminalisere uønskede tanker eller onde hensikter slik den britiske groomingbestemmelsen gjør. Den mest effektive måten å bekjempe at internett brukes til å begå seksuelle overgrep mot barn, vil nok imidlertid være å lære opp barn (og foreldre) i sikker bruk av internett.