– Vitnepliktens skjæringspunkt mot sakkyndighet

1 Innledning

Under Stavanger tingretts behandling av NOKAS-saken stevnet en av sakens 24 forsvarere artikkelforfatteren som vitne. Jeg har, verken som privatperson, forsker eller politietterforsker arbeidet med den aktuelle straffesaken. Det var derfor åpenbart at det var min sakkyndighet som ble etterspurt. Med vitnestevningen fulgte det imidlertid intet mandat, ingen tid til forberedelser, ei heller en forespørsel om dette var et oppdrag jeg kunne tenke meg å utføre.

Med utgangspunkt i min personlige erfaring fra NOKAS-saken søker jeg med denne artikkelen svar på spørsmålet om hvor langt vitneplikten strekker. Helt sentralt står spørsmålet om forskere har ordinær vitneplikt omkring sin egen forskning etter reglene i straffeprosesslovens kapittel 10, eller om fagpersonen bør gis status som sakkyndig etter reglene i kapittel 11.

Det aktive forsvar1, i kombinasjon med økt forskningsinteresse mot politiet og politiets arbeidsmetoder2, representerer to utviklingstrekk som stimulerer etterspørselen etter forskningsbasert kunnskap i straffesakskjeden. Det følger av straffeprosessloven og dens forarbeider at vitnets rolle i rettsapparatet er av en annen karakter enn den som ligger til grunn for den sakkyndiges rolle. Når en fagperson, uten kjennskap til den aktuelle straffesaken, like fullt stevnes som et ordinært vitne, utløses vitneplikten tiltenkt det ordinære vitnet. Rolleforandringen reiser noen juridiske og rettssosiologiske spørsmål.

I 2003 skrev jeg en artikkel om norske politiavhørsmetoder (Rachlew 2003). I kjølvannet av artikkelen har advokater kontaktet meg med forespørsel om jeg kan påta meg rollen som sakkyndig i forbindelse med politiavhør i konkrete straffesaker. Et av formålene med å publisere artikkelen var å initiere åpenhet omkring politiets avhørsmetoder. Jeg har imidlertid reservert meg for private, sakkyndige oppdrag. Ikke i mangel av tro på at åpenhet omkring politiets etterforskningsmetoder representerer et viktig element i utviklingen av vårt rettssystem. Snarere tvert imot.

For meg tilsier imidlertid faglige, juridiske og personlige hensyn at det må foreligge et reelt behov for slik sakkyndighet. Dersom retten deler advokatens (eller aktoratets) oppfatning om at saken står i fare for å ikke nå sin fullstendige opplysning uten den aktuelle kunnskap, vil retten oppnevne den sakkyndige, og utforme et begrunnet mandat.

1.1 Bakgrunn

Da bevisførselen under Stavanger tingretts behandling av NOKAS-saken nærmet seg slutten ble jeg oppringt av politiet i Stavanger. Politiet opplyste at jeg var stevnet som regulært vitne av advokat Furuholmen. Jeg tilskrev retten og påpekte at jeg stilte meg positiv til et eventuelt vitnemål forutsatt at:

  • retten mener det er et berettiget behov for min sakkyndighet

  • gir meg status som rettsoppnevnt, sakkyndig vitne og

  • et mandat med tid til nødvendige forberedelser.

I mitt svar anførte jeg at politiavhøret har mange tilstøtende fagområder, og at et oppdrag av denne karakter nødvendigvis ville medføre ikke ubetydelige forberedelser.3

I tråd med tidligere erfaringer4 og litteraturen på området (Andenæs 2000 s. 217) påpekte jeg at faglige hensyn tilsa oppnevnelse av to sakkyndige.5

Av brevet til retten går det også klart frem at jeg ikke hadde noen avtale om et privat, sakkyndig vitnemål med noen av partene (jf. strpl § 149) og at: «Å stevne meg som et regulært vitne, uten et mandat eller tid til forberedelser, vil gå ut over min og, ikke minst, rettens faglige integritet».

Jeg avsluttet brevet med å forsikre retten om at et eventuelt sakkyndig vitnemål fra min side ville bli avgitt i tråd med anbefalingene i litteraturen (for eksempel Memon 1998, s. 210), hvor det anbefales at den sakkyndige opplyser retten om aktuell forskning og praksis, og at fagpersonen ellers overlater bevisvurderingen til retten.

Dagen etter fikk jeg svar fra dommeren.

Det vises til e-post fra Dem av 06.12.2005 vedrørende vitnestevning i NOKAS-saken.

Retten legger til grunn at det er advokat Furuholmen som har foranlediget at De er blitt stevnet som vitne. Retten har ikke av eget tiltak tatt initiativ til å innstevne Dem.

Etter omstendighetene finner retten ikke grunn til å oppnevne sakkyndig innen Deres fagområde, oppgitt som politiavhøret.

Retten vil opplyse at de alminnelige regler om vitneplikt også gjelder for Dem når De er stevnet som vitne. Videre viser retten til at De har krav på dekning av tapt arbeidsfortjeneste samt dekning av utgifter til reise og losji.

Hvorvidt De skal fremstilles som såkalt sakkyndig vitne, er noe som er opp til advokat Furuholmen å avgjøre.

Med vennlig hilsen

for sorenskriver Helge Bjørnestad

Advokatkontoret tok også kontakt. Over telefon bekreftet de at det var politiavhøret de ønsket at jeg skulle forklare meg om. Advokatkontoret opplyste at retten ikke hadde noe imot at jeg ble ført som privat, sakkyndig vitne, jf. strpl § 149. Jeg påpekte i den anledning at vi ikke hadde noen avtale om et slikt vitnemål, og ba om at advokat Furuholmen tok kontakt for en avklaring. Det gjorde han aldri.

Dommerens svar gjorde meg usikker. I boken The presentation of self in everyday life (1959) forklarer sosiologen Goffman hvorfor. Fredrik Barth har skrevet innledningen til den norske utgaven6, og fremhever at situasjonsdefinisjonen står helt sentralt i Goffmans teorier om samfunnets spilleregler. Barth beskriver situasjonsdefinisjonen slik (s. 8);

… når vi samhandler trenger [vi] å etablere en forståelse av hva slags anledning det er, og hvilken sektor av vår person vi, og de andre deltagerne, skal spille ut.

Jeg hadde ingenting med den aktuelle straffesaken å gjøre. Jeg var ikke oppnevnt som sakkyndig av retten. Ei heller hadde jeg noen form for avtale med partene om privat sakkyndighet. Hvilken status hadde jeg? Hvilken rolle skulle jeg tre inn i?

Etter å ha lest dommerens svar, følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg signerte og returnerte innkallingen og var således å anse som regulært, lovlig stevne vitne, jf. bestemmelsene i strpl. §§ 110, 115 m.fl.

Følgelig satte jeg meg på flyet til Stavanger, uvitende om hvilke temaer jeg måtte påregne å bli eksaminert omkring. Det var en ubehagelig følelse. Som påpekt i mitt brev til retten er politiavhøret og de tilstøtende fagområder, et omfattende forskningsområde. Uten et mandat eller mulighet til forberedelser, ville mitt sakkyndige vitnemål nødvendigvis fortone seg som kvalifisert synsing. I tråd med føringene i mitt brev til retten var mine intensjoner nå å forsøke å argumentere hvorfor jeg ikke ønsket å vitne under de rådende omstendigheter.

Det var flere hensyn som lå til grunn for mitt standpunkt. I tillegg til at et uforberedt (sakkyndig) vitnemål nødvendigvis vil gå utover validiteten av den informasjon som presenteres for retten, tilsa situasjonen at også forskningsrelaterte og personlige hensyn trakk i samme retning. Jeg kommer tilbake til disse, men først en kort beskrivelse av selve vitnemålet slik det utviklet seg da jeg, mot egen vilje, entret vitneboksen i Stavanger tingrett som et ordinært, lovlig stevnet vitne, uten spesiell kjennskap til saken.7

2 Vitnemålet – Caset

Vitnemålet ble innledet ved at dommeren formante meg som et ordinært vitne etter reglene i strpl §§ 128 og 131, stikk i strid med det advokatkontoret hadde forespeilet meg arbeidsdagen før, hvor det ble presisert at jeg skulle avhøres som sakkyndig vitne etter reglene i strpl § 149. Umiddelbart etter formaningen henvendte jeg meg til dommeren og anførte at jeg ikke hadde noe med den aktuelle straffesaken å gjøre. Videre, at jeg ikke hadde fått noe mandat som sakkyndig, at jeg ikke var blitt forespurt om jeg kunne tenke meg å utføre et slikt oppdrag og at jeg, av faglige hensyn, ikke ønsket å gi sakkyndige vurderinger uten å være tilstrekkelig forberedt.

Dommeren svarte med å opplyse at han var inneforstått med mine reservasjoner, men at jeg likefullt måtte svare på advokatens generelle spørsmål som alle andre ordinære vitner. Dommeren henvendte seg til advokaten og presiserte at spørsmålene ikke måtte være av sakkyndig karakter.

Advokaten innledet eksaminasjonen med et knippe enkle spørsmål. For eksempel: «Når gikk du ut av politiskolen? Stemmer det at du har vært politietterforsker?» osv. Etter at jeg hadde svart på advokatens innledende spørsmål, spurte han om hvilken utdannelse jeg hadde fått i avhørsteknikk da jeg gikk på politiskolen.

Jeg henvendte meg på nytt til dommeren og stilte et retorisk spørsmål, omtrent slik:

– Dersom alle spørsmålene fra advokaten til meg er av en slik generell karakter som faller inn under vitneplikten etter § 133, hva er da grunnen til at akkurat jeg er fløyet inn fra Oslo, når enhver politimann (og dem var det mange av i umiddelbar nærhet) vil kunne besvare de generelle spørsmålene med like stor tyngde som meg selv?

Dommeren svarte at jeg var innkalt som vitne, og at jeg følgelig måtte svare på advokatens spørsmål.

Etter de innledende spørsmålene, ba advokaten meg om å redegjøre for min masteroppgave.8 Han ønsket å vite hvor og hvordan jeg hadde samlet inn mine data, samt hvilke funn jeg hadde gjort i den forbindelse. Advokatens tre, generelle spørsmål (Hvor, når og hva?) refererer seg i realiteten til hele innholdet i min masteroppgave som jeg brukte ca. seks måneder på å skrive. Mitt svar i retten ble på et par minutter. Det er ikke greit å redegjøre for en masteroppgave på to minutter, om skal det gjøres med akademisk presisjon. Det vil kreve et minimum av forberedelser, i hvert fall når arbeidet ble avsluttet for seks år siden.

Etter å ha svart på advokatens spørsmål om forskningsmetodene og sentrale funn i min masteroppgave, fulgte advokaten opp med nye spørsmål, fortsatt relatert til min forskning.

Advokaten introduserte begrepet manipulerende avhørsteknikker, og fulgte opp med spørsmål om hvilke avhørsteknikker jeg mente falt inn under denne kategorien. På nytt henvendte jeg meg til dommeren. Denne gangen påpekte jeg at det aktuelle spørsmålet nødvendigvis vil generere sakkyndige vurderinger. Jeg er usikker på om dommeren var enig eller uenig i mitt syn. Dommeren presiserte at retten ikke hadde til hensikt å oppnevne meg som sakkyndig, og at jeg måtte svare på advokatens spørsmål.

2.1 Kvalifisert synsing kontra sakkyndige vurderinger

Advokaten fortsatte sin eksaminasjon med å spørre om det var ansett som en manipulerende avhørsteknikk dersom politiet anvendte seg av en strategi der avhøreren forsøker å fremstille seg som avhørsobjektets (siktedes) «beste venn».

Jeg forsøkte å besvare advokatens spørsmål i lys av eksisterende litteratur, min egen forskning og gjeldende regelverk for politiets etterforskning. I ettertid ser jeg, i tråd med mine reservasjoner, at mitt svar ikke inkluderte alle relevante variabler.

I retten forsøkte jeg å sette spørsmålet og ikke minst mitt svar inn i relevant kontekst, ved blant annet å trekke inn formålet med etterforskningen, jf. strpl § 226. Dersom politietterforskeren under avhør av siktede fremstiller seg selv som siktedes beste vennog denne virkelighetsforvrengningen anvendes som en bevisst taktikk, motivert ut i fra et annet formål enn det som følger av strpl § 226, for eksempel for å berede grunnen for en tilståelse, så vil en slik teknikk kunne bli klassifisert som en manipulerende avhørsteknikk. Især dersom teknikken anvendes i kombinasjon med varetektsfengsling og isolasjon. Heldigvis tok jeg forbehold og presiserte at spørsmålet nok inkluderer en nærmere analyse av øvrige variabler.

Dersom jeg hadde fått dette spørsmålet i form av et mandat i forkant, hadde jeg selvsagt trukket inn hva autoritetene på området (Leo 1993, Kassin 1997 og Gudjonsson 2003) har anført om den gjeldende avhørsmetodikken9, hvilke psykologiske effekter en slik avhørsmetodikk kan få, under nærmere angitte forhold osv. Det ville i den anledning være naturlig å drøfte de relevante variabler, både med hensyn til (i) hvor langt avhøreren er villig til å gå i sitt bedrag av avhørsobjektet, (ii) i hvilken grad øvrige variabler forsterker den manipulative situasjonen og selvsagt; (iii) i hvilken grad avhørsobjektet er mottakelig for manipulasjonen (mental kapasitet, helse, alder, sårbarhet etc). Europarådets torturkomite tar avstand fra tilståelsesbaserte avhørsmetoder. Med et mandat ville jeg innledet min sakkyndige rapport med henvisninger til deres retningslinjer for avhør av siktede (CPT 2002).

Videre ville jeg trukket inn hva riksadvokaten har påpekt i rundskriv til landets politimestere og statsadvokater vedrørende avhør og varetektsfengsling/isolasjon. I riksadvokatens rundskriv presiseres det at varetekt, ikke under noen omstendigheter skal begjæres eller opprettholdes for å legge noe form for press på siktede til å forklare seg eller bidra med opplysninger på annen måte. Riksadvokaten har videre presisert at mulig økt «samarbeidsvilje» eller lignende, ikke er akseptable argumenter for bruk av varetekt eller restriksjoner. Riksadvokatens retningslinjer, som ble forfattet etter at Norge måtte tåle internasjonal kritikk (CPT 1999), er relevante med hensyn til advokatens spørsmål om angjeldende avhørsteknikk. Selvsagt hadde jeg også redegjort for hva jeg fant i min forskning om denne (og andre) manipulative avhørsteknikker.10 Relevant i denne sammenheng er nok også høyesteretts behandling av de ulike spørsmålene som har dukket opp i kjølvannet av Karmøysaken, i forbindelse med politiavhørene av den mistenkte fetteren (Rt 2003–1690), samt høyesteretts behandling av Fritz Moen-saken (Rt 2003 s. 1389) med henvisninger til Kjerschows artikkel Tilstaaelser i straffesaker (1933).

Som en direkte konsekvens av mine uholdbare arbeidsbetingelser, maktet jeg ikke å innlemme de ovenfor nevnte, relevante hensyn i mitt uforberedte svar.

Advokatens faglige spørsmål og mitt uforberedte svar i retten, holdt opp mot den korte redegjørelsen her, får stå som et illustrerende eksempel på hvorledes mitt vitnemål i NOKAS-saken fortonet seg som mer eller mindre kvalifisert synsing som tilsvar på de spørsmålene som advokaten, og etter hvert de øvrige advokatene, stilte meg i vitneboksen.

De faglige spørsmålene fortsatte. Advokaten var særlig opptatt av de (uheldige) avhørstriksene jeg redegjør for i min artikkel i Tidsskrift for Strafferett (Rachlew 2003, s. 421–436). Advokaten ønsket deretter å høre mine vurderinger om hvilke innvirkninger samfunnets forventninger til en oppklaring (oppklaringspress/forventingspress) kan få med hensyn til politiets avhørsmetoder. Advokatens spørsmål om i hvilken grad oppklaringspress påvirker politiets etterforskning er etter mitt syn faglig relevant og interessant. Det er imidlertid en ikke ubetydelig oppgave å gi et faglig godt og fundamentert svar.

Jeg henvendte meg til dommeren og påpekte at dette er en av grunnene til at jeg som forsker ønsker et mandat med tid til forberedelser og, ikke minst, mulighet til å ta stilling til om jeg ønsker å ta på meg oppdraget fra oppdragsgiveren som sakkyndig vitne.11 Jeg påpekte overfor dommeren at sakkyndige også har sin faglige anseelse å ta hensyn til. En utilstrekkelig fundert vurdering blir gjerne hengende ved en, selv om de som er til stede der og da er kjent med forbeholdene.

Advokatenes spørsmål fortsatte. Alle spørsmålene sentrerte seg rundt min forskning, politiavhør og de tilstøtende fagområder. På dette tidspunktet hadde jeg gitt opp å argumentere for at spørsmålene nødvendigvis rettet seg inn mot tema hvor sakkyndige vurderinger måtte inngå i mine svar.

Jeg ble spurt om ulike former for falske tilståelser og på hvilken måte sårbare avhørsobjekter bør avhøres med mer. Det er skrevet flere vitenskaplige bøker om hvert tema.

Etter at aktor hadde stilt et spørsmål, som faktisk var det eneste som knyttet seg direkte til faget avhørsteknikk i relasjon til NOKAS-saken, nemlig hvilke kriterier Politihøgskolen la til grunn da instruktørene til det nye utdanningstilbudet i avhørsteknikk ble rekruttert, ble jeg dimittert av dommeren. Jeg antar at vitnemålet tok ca. en time.

Da eksaminasjonen var ferdig, tillot jeg meg å stille dommeren et siste spørsmål: «De spørsmålene jeg nå har fått, faller de inn under den alminnelige vitneplikten?». «Ja», svarte dommeren.

Jeg er usikker på om dommeren har rett. Nedenfor vil jeg forsøkte å begrunne hvorfor.

3 Vitne, rettsoppnevnt sakkyndig eller sakkyndig vitne?

Utgangspunktet for min drøftelse av spørsmålet om skjæringspunktet mellom vitneplikt og sakkyndighet er straffeprosessloven kapittel 10 (Vitner) og 11 (Sakkyndige) samt lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv. Med bakgrunn i hendelsesforløpet som beskrevet ovenfor, finner jeg det naturlig å starte med spørsmålet: Hadde jeg vitneplikt?

3.1 Vitneplikten – Straffeprosesslovens kapittel 10

En fungerende rettsstat er helt avhengig av at publikum stiller som vitner. Som påpekt i St.meld.nr. 42, (2004–2005) s. 68; uten vitner undergraves rettsstaten. I tråd med dette synet, innledes kapittel 10 i straffeprosessloven med § 108 som slår fast at;

enhver plikter etter innkalling å møte som vitne og forklare seg overfor retten, med mindre annet er bestemt ved lov.

De påfølgende paragrafene i kapittel 10 beskriver ulike unntak og moderasjoner som nyanserer vitneplikten, blant annet opp imot kryssende hensyn som taushetsplikt, sosiale og familiære hensyn. Sakkyndighet er ikke inntatt i unntaksbestemmelsene, men er viet særskilt oppmerksomhet i det påfølgende kapittel. Utover de unntaksbestemmelsene som trekkes opp i kapittel 10, er det verdt å merke seg at domstolene har en generell plikt til å forebygge at vitneplikten som følger av § 108, ikke medfører unødig tidsspille eller ulempe for vitnet jf. § 113.

Med hensyn til spørsmålet om hva vitnet plikter å forklare seg om, er utgangspunktet at vitner skal forklare hva det vet om gjenstanden for bevisførselen jf. § 133, 1. ledd. Med hensyn til skjæringspunktet mellom vitneplikten og sakkyndighet gir lovens forarbeider lite informasjon. Det aktuelle rettsspørsmålet er ikke drøftet, verken i Straffeprosesslovkomiteens innstilling av 1969 (s. 196–220) eller i Ot prp nr. 35 (1978–1979) (s. 139–154). Følgelig ble heller ikke problemstillingen noe tema i justiskomiteens innstilling Innst. O.nr. 37 (1980–1981) (s. 21–23).

Litteraturen på området er også begrenset. Med hensyn til det aktuelle skjæringspunktet, går de fleste tekstene12 ikke lenger inn i materien enn å referere til Andenæs (2000), bind I, 2. opplag, s. 214–218. Bjerke og Keiserud (2001) presiserer imidlertid at vitners plikt til å forklare seg gjelder i alminnelighet bare om forhold som det har sett eller hørt, eller på annen møte iakttatt vedrørende det forhold som er gjenstand for forfølging (s. 448).

Også Andenæs (2000) påpeker at loven ikke utdyper vitneplikten nærmere, men anfører at vitneplikten i alminnelighet vil gjelde de faktiske forhold omkring gjerningen og gjerningsmannens person (s. 214). Videre, at vitnets plikt består i å møte frem i retten og forklare seg om hva det har sett eller hørt eller på annen måte iakttatt, og om sine egne reaksjoner på disse iakttakelser (s. 215). Andenæs presiserer at det heller ikke hører til vitneplikten å trekke slutninger om årsakssammenheng eller andre forhold. Vitnets oppgave er å gi retten del i sine iakttakelser (s. 216).

Andenæs forsøker å illustrere skjæringspunktet mot sakkyndighet med å trekke frem en behandlende lege som eksempel. Legen må anses som et ordinært vitne dersom han eller hun blir bedt om å fortelle om sin behandling av de skadene legen behandlet i tilknytning til den konkrete straffesaken. Andenæs anfører at også en skipper som har vært øyenvitne til en kollisjon til sjøs har vitneplikt om denne hendelsen, selv om det er skipperens sakkyndige kunnskap som gjør ham (spesielt) interessant som vitne (s. 217).

Dersom fagkyndige (lege eller skipper) imidlertid får spørsmål omkring sitt fag som ikke relaterer seg til den konkrete straffesaken, spørres det etter informasjon hvis svar er basert på fagkyndige vurderinger (s. 217).

Andenæs refererer til en eldre høyesterettsavgjørelse (Rt 1907 s. 301). Påtalemyndigheten mente at legen som hadde behandlet fornærmede i forbindelse med skadene fornærmede ble påført i den aktuelle straffesaken, ikke hadde krav på salær som sakkyndig. Høyesterett var ikke enig, og anførte at legen, utover sine iakttakelser i forbindelse med den konkrete behandlingen, også hadde tilført retten sakkyndighet fordi legen også ble eksaminert omkring Arten og Beskaffenheden av skadene. I den relativt korte kjennelsen la deretter kjæremålsutvalget til: Der blev altsaa lagt Beslag paa Vidnets Sagkundskab til Veiledning for Paatalemyndigheden. Legen fikk beholde sitt sakkyndige honorar på 25 kroner.

3.1.1 Kjentmannens vitneplikt

Andenæs (2000) påpeker at det trolig faller inn under den ordinære vitneplikten dersom en kjentmann, uten øvrig tilknytning til saken eller partene, blir stevnet som ordinært vitne, for eksempel for å få klarlagt om det foreligger lokal sedvanerett som retten eventuelt bør ta hensyn til (s. 215).

Både kjentmannen og den sakkyndige besitter altså kunnskap av omkringliggende karakter. Rollen som sakkyndig skiller seg imidlertid vesentlig fra kjentmannens, både juridisk og sosiologisk.

Kjentmannens generelle kunnskap er som regel geografisk begrenset. Innsikten er kun relevant i den (eller de få) straffesakene som har sitt utspring i det miljøet kjentmannen besitter kunnskap om. I motsetning til kjentmannen, besitter en sakkyndig normalt kunnskap av mer universal karakter. Sakkyndig kunnskap er med andre ord relevant, også for øvrige straffesaker med tilsvarende problemstillinger.

Videre forventes det ikke at en kjentmann presenterer sin kunnskap med vitenskaplig tyngde eller presisjon. Kjentmannens faglige posisjon trues neppe dersom hun ikke gis et mandat med tilstrekkelig tid til å forberede sitt vitnemål. Lovens utgangspunkt er da også at et regulært vitne normalt ikke plikter, eller har behov for å forberede seg til vitnemålet (Melheim i Norsk lovkommentar 2002, s. 288).

Dersom Andenæs, mot sin uttrykte vilje, ble undergitt alminnelig vitneplikt og tvunget til å stille som regulært vitne i kraft av sin posisjon som kjentmann på straffeprosessen, er jeg rimelig sikker på at han hadde argumentert for at hans egen redegjørelse av kjentmannens vitneplikt, i dette tilfelle var strukket vel langt.

Som påpekt av Andenæs (2000) har det tradisjonelt vært leger som har reist problemstillingene som melder seg i gråsonen mellom tradisjonelle vitner og sakkyndige (s. 217). I en artikkel om leger i vitnerollen påpeker juristen Anne Kjersti Befring (2004) at grensedragningen mellom sakkyndige og ordinære vitner får konsekvenser av juridisk, faglig og økonomisk karakter. Med hensyn til grensedragningen mellom legers ordinære vitneplikt og sakkyndige oppdrag, presiserer også Befring (2004, s. 2648) at;

… [tradisjonelle] vitner skal bidra til å opplyse de faktiske sidene av en sak

Befring støttes opp av Einar Høgetveit (2002). I Norsk lovkommentar (s. 1444) påpeker han at;

… vitne plikter å forklare seg om hva det har sett og hørt eller på annen måte iakttatt vedrørende det forholdet straffesaken gjelder, og om sine egne reaksjoner på disse iakttakelsene.

3.2 Rettsoppnevnt, sakkyndig vitne – Straffeprosessloven kapittel 11

Reglene om sakkyndige trekkes opp i straffeprosessloven kap. 11. Med unntak av § 149, som jeg kommer tilbake til nedenfor, omhandler kapittel 11 de reglene som regulerer rettsoppnevnte, sakkyndige vitner.

Stavanger tingrett fant ikke grunn til å oppnevne meg som sakkyndig innenfor mitt fagområde – politiavhøret. Dersom sakens fulle opplysning var avhengig av min sakkunnskap skulle man ha oppnevnt meg.

Det prinsipielle spørsmålet i den videre drøftelse blir da om det er rettslig grunnlag å pålegge sakkyndige alminnelig vitneplikt.

3.3 Sakkyndige vitner uten rettslig oppnevning – Straffeprosessloven § 149

Sakkyndige vitner står på flere måter i en slags mellomstilling mellom det ordinære vitnet og rettslig oppnevnte sakkyndige (Andenæs 2000 s. 253). Bjerke og Keiserud (2001 s. 571) refererer til § 149 og anvender uttrykket private sakkyndige. Andenæs veksler mellom uttrykket sakkyndige vitner og private sakkyndige. Også i lovens forarbeider (Straffeprosesslovkomiteens innstilling av 1969, s. 215) veksles det mellom betegnelsen siktedes private sakkyndige og sakkyndige vitner. Bestemmelsen representerer en hjemmel for partene til å føre sakkyndige vitner for retten selv om retten ikke oppnevner vedkommende som sakkyndig. Vedkommende får stilling som regulært vitne, men med visse særregler. Et sakkyndig vitne som fremstilles etter § 149 skal avgi forsikring etter bestemmelsene for oppnevnte sakkyndige og kan, i motsetning til ordinære vitner, være tilstede under hele rettssaken.

Forsvarets bruk av private sakkyndige etter § 149 er lite vanlig (Andenæs 2000 s. 253). Det er ikke så rart. Utgangspunktet er nemlig at den tiltalte må betale vedkommendes salær (Bjerke og Keiserud 2001 s. 572). Det kan gjøres unntak13, men utgangspunktet er altså at tiltalte selv må betale for slik sakkyndig bistand.

Reglene sikrer at domstolene får kontroll over utgifter og fremdrift under rettergangen. Retten avgjør hva den anser som relevant sakkyndighet for sakens opplysning. I gitt situasjon må retten ta stilling til behovet for sakkyndig bistand. Det er retten som har det faglige ansvaret. Som påpekt av Høgetveit (2002, s. 1451);

Retten har ansvar for at saken blir fullstendig opplyst, jf. § 294, og unnlatelse av å sørge for nødvendig sakkyndig bistand vil kunne være en saksbehandlingsfeil som kan lede til opphevelse av dommen, jf. Rt. 1983 s. 1378.

Når dommeren avslår en parts ønske om sakkyndighet, må det bero på en skjønnsmessig vurdering av a) om det er behov, eller ikke, for slik kunnskap i den aktuelle saken, eller b) om retten anser kunnskapen som sakkyndig, eller ikke.

Selv om det ikke utrykkelig står skrevet i loven, følger det av § 149 at sakkyndige vitner i denne kategori må være basert på frivillighet fra den sakkyndiges side (Melheim i Norsk lovkommentar 2002, s. 288). Som tidligere anført var det ikke slik i mitt tilfelle i NOKAS-saken, snarere tvert imot.

Dommerens manglende evne eller vilje til å ta stilling til mine reservasjoner medførte i realiteten at jeg ble tvunget, slik jeg ser det, uten hjemmel, til å stille som privat, sakkyndig vitne – vederlagsfritt.

4 Øvrige hensyn

4.1 Plikt til å levere lav kvalitet

Følgen av å trekke sakkyndige inn i rollen som ordinære vitner, uten mandat og reell mulighet til forberedelser (jf. § 145), kan bli at retten presenteres for informasjon av lavere kvalitet enn om rettsreglene iakttas. På sikt kan en slik bruk av sakkyndige svekke befolkningens tillitt, både til sakkyndige og til domstolene. Det vil muligens også svekke rettssikkerheten.

4.2 Rettsøkonomiske konsekvenser

En konsekvens som nok oftere vil gjøre seg gjeldende, er at økt bruk av private sakkyndige vil medføre en ikke ubetydelig sløsing av skattebetalernes penger. Mine kvalifiserte synsinger i Stavanger tingrett kostet staten minst 50 000 kroner.14 Relevant i denne sammenheng er det faktum at flere forskere ble stevnet som vitner av advokat Furuholmen.15

4.3 Faglige konsekvenser

I NOU 1996: 15 (Lilandsaken) – presiserer utvalget at retten har et selvstendig ansvar for at det sakkyndige grunnlaget fremstår så klart og oversiktlig som mulig (s. 48). De senere år er det lagt ned betydelig arbeid for å kvalitetssikre rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker (NOU 2001: 12). Den rettsmedisinske kommisjon med sine tre undergrupper utfører et viktig arbeid her. Uetterrettelig sakkyndighet, i kombinasjon med feil anvendelse av slik «sakkyndighet» er den variabelen som, nest etter uriktige øyenvitneidentifikasjoner, med hyppigst frekvens har forårsaket uriktige domfellelser i USA (Saks og Koehler 2005, s. 892).

I lys av nasjonal og internasjonal oppmerksomhet omkring sakkyndiges rolle og dennes betydning for rettssikkerheten, fremstår det som et paradoks at Stavanger tingrett, i en så alvorlig straffesak, skaper en fordekt rolleforandring som beskrevet ovenfor. Rolleforandringen er åpenbart i strid med de føringene som ligger til grunn for utvalgets anbefalinger i arbeidet med å styrke rettssikkerheten i forbindelse med sakkyndiges posisjon i det norske rettssystemet (NOU 2001: 12).

Å stille uforberedt vil, for en forsker med faglig integritet, oppleves som ubekvemt. Det kan fort bli useriøst. Etter skriftlig og muntlige innsigelser fra min side, er det betenkelig at det likevel var godt nok for Stavanger tingrett.

Et sentralt poeng for retten var trolig at min kunnskap var unødvendig for NOKAS-sakens fulle opplysning. Det visste administrator Bjørnestad, men valgte like fullt å bruke 50 000 kroner av skattebetalernes penger, min og rettens tid for å etterkomme forsvarerens ønske. Synd, og uholdbart for fremtidige rettssaker.

4.4 Personlige konsekvenser

Dersom Stavanger tingretts behandling av spørsmålet om hvorvidt jeg har møteplikt som ordinært vitne skulle bli stående som presedens for kommende rettsforhandlinger, vil situasjonen bli uholdbar for meg. Gjennom sine advokater kan de tiltalte i realiteten pålegge meg, og andre forskere, å møte som ordinære vitner over hele landet for å redegjøre for fragmenter av sin forskning.

Jeg har fortsatt tillit til at dommere er rette vedkommende til å vurdere spørsmålet om behovet for sakkyndighet. Hvis det ikke er et behov, så blir sakkyndige ikke oppnevnt. Prinsippet er for øvrig i tråd med Straffeprosesslovkomiteens innstilling (1969, s. 215), som argumenterte for et lovverk der den sakkyndige opptrer som domstolens rådgiver og veileder. Prinsippet forutsetter selvsagt at dommerne ikke stevner fagpersoner som kvalifiserte synsevitner med vitneplikt, uten mandat som et kompromiss for å forebygge eventuelle anførsler om saksbehandlingsfeil.

Det kan selvsagt tenkes at en forsvarer rettmessig ser behov for sakkyndighet som retten allikevel avslår. I så tilfelle vil enhver seriøs advokat henvende seg til den sakkyndige, presentere problemstillingen og eventuelt utforme et mandat og forelegge det for den privat engasjerte sakkyndige. Om den sakkyndige påtar seg det sakkyndige vervet, må i første rekke bero på en grundig vurdering av mandatets utforming i lys av egen kompetanse og, ikke minst, i lys av etablerte retningslinjer i de ulike fagmiljøene hvor sakkyndighet normalt søkes.

For å forebygge rene bestillingsverk er det av avgjørende betydning at dommerne sørger for at hovedreglen i Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv. (1916) følges opp. På den måten vil regningen for slikt arbeid presenteres for dem som bestiller varen.

Ved å tvinge fagpersoner inn som ordinære vitner risikerer domstolene å fremprovosere en situasjon der sakkyndige med faglig integritet, som jo ikke påtar seg bestillingsverk, tvinges inn i en rolle som normalt assosieres med slike bestillingsverk.

5 Oppsummering/konklusjon

Som det fremgår av kapittel 3.1, hadde jeg intet å forklare om realitetene i den aktuelle straffesaken. Den alminnelige vitneplikten knyttes opp mot det vitnet på en eller annen måte vet om den aktuelle straffesaken. Min kompetanse gjør meg ikke til kjentmann på Bankplassen i Stavanger. Min oppfatning forblir at det var galt av Stavanger tingrett å pålegge meg vitneplikt og på den måten tvinge sakkyndige Rachlew inn i rollen som et alminnelig vitne.

Av kapittel 3.2 fremgår det at jeg ikke var oppnevnt som sakkyndig av retten etter strpl. § 138. Jeg hadde, som beskrevet i kapittel 3.3, ingen avtaler med noen av partene om å vitne som sakkyndig etter reglene i strpl § 149. Jeg gav ettertrykkelig uttrykk for at jeg verken ønsket, eller følte meg juridisk forpliktet til å avgi forklaring jf. strpl. § 127, 2. ledd.

Selv om NOKAS-saken reiser en rekke, langt viktigere spørsmål enn det som presenteres i denne artikkelen, anfører jeg avslutningsvis at min erfaring setter fokus på en gråsone der dommere «for sikkerhets skyld» gir etter for «støyende» forsvarere hva gjelder bruk av sakkyndighet. En prinsipiell debatt er velkommen.

Kilder

  • Andenæs, J. (1989). Ridder for rettferdighet eller leiesoldat for kjeltringer? Forsvareren. Alf Nordhus 70 år. Et debattskrift. Stanghelle og Ulateig (red). Universitetsforlaget. (s 13–31)

  • Andenæs, J. (2000). Norsk straffeprosess. Bind I. 2. opplag 2003. Universitetsforlaget.

  • Befring, A.K. (2004), Leger i vitnerollen. Tidsskr Nor Lægeforening nr. 20, 2004; 124: 2648–9.

  • Bjerke, H.K, og Keiserud, E. (2001). Straffeprosessloven. Bind 1, 3. utgave. Universitetsforlaget.

  • CPT (2002). – European Committee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment. Paragraph 34, 12th General Report [CPT/Inf (2002)15]

  • CPT (1999). Report to the Norwegian Government on the visit to Norway carried out by CPT from 13 to 23 September 1999

  • Goffman, E. (1992). Vårt rollespill til daglig. Oversatt av Kari og Kjell Risvik. Utgitt av Pax Forlag A/S, Oslo 1992.

  • Gudjonsson, G.H. (2003). The Psychology of Interrogations and Confession. A handbook. Wiley: Chichester

  • Gudjonsson, G.H. (2004). Drap i Norge: Falsk tro som ledet til falsk tilståelse. Tidsskrift for Strafferett, 2004, Nr. 03.

  • Innst. O.nr. 37 (1980–1981). Innstilling frå justiskomiteen om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven)

  • Kassin, S.M. (1997). The psychology of confession evidence. American Psychologist, 52 (3), 221–233

  • Kjerschow (1933). Tilsaaelser i straffesaker. Norsk Retstidende nr. 1 1933 s. 1 – 16. Den norske sakførerforening.

  • Leo, R.A. (1994) Police Interrogation and Social Control..Social & Legal Studies. (SAGE, London, Thousand Oaks and New Delhi), Vol. 3, 93–120.

  • Magnussen, S. (2004). Vitnepsykologi. Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal. Abstrakt forlag as.

  • Memon, A. (1998) i Memon, A., Vrij, A., & Bull, R. (1998). Psychology and Law. Truthfulness, Accuracy and Credibility McGraw-Hill Publishing Company.

  • Norsk Lovkommentar (2002). Bind 1. 1687–1975. Gyldendal Norsk Forlag

  • NOU 1996: 15. Lilandsaken

  • NOU 2001: 12. Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker

  • Ot prp nr. 35 (1978–1979). Om lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffesaksloven). Justis- og politidepartementet

  • Otterstad, H. (2004). Klientens interesse fremst. Intervju. Advokatbladet nr. 3, 2004 s. 11.

  • Rachlew, A. (1999). An evalutation of Norwegian Police officers perception of investigative interviewing; Implications for training. Upublisert masteroppgave for graden M.Sc. Investigative Psychology, Univeristy of Liverpool.

  • Rachlew, A. (2003). Norske politiavhør i et internasjonalt perspektiv. Tidsskrift for Strafferettnr. 4/2003.

  • Saks, M.J og Koehler, J.J (2005). The coming Paradigm Shift in Forensic Identification Science. 5. August 2005 Vol 309 Science, s. 892–895.

  • St.meld.nr. 42, (2004–2005). Politiets rolle og oppgaver. Tilrådning fra Justis- og politidepartementet av 24. juni 2005.

  • Straffeprosesslovkomiteens innstilling (1969). Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker fra straffeprosesslovkomiteen. – Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv. (1916).

  • Straffeprosessloven (1981). Lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr. 25

  • Salærforskriften (1997). Forskrift om salær fra det offentlige til advokater mv (1997)

  • Rt. 1907–301.

  • Rt. 2003–1690. Karmøysaken.

  • Rt. 2003–1389. Fritz Moen saken.