Et utvalg avgjørelser avsagt av Høyesterett i første kvartal 2006

Denne seksjonen tar for seg nye avgjørelser fra Høyesterett, eventuelt også fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget omfatter de fleste av Høyesteretts avgjørelser i straffesaker. En betydelig del av disse gjelder prinsipielle avgjørelser; andre dreier seg mer om konkret straffutmåling og lignende, men antas likevel å ha betydning utenfor den foreliggende sak. Referatene fra sakene er i hovedsak basert på sammendrag som er utarbeidet internt i Høyesterett.

Seksuallovbrudd

1 Seksuell omgang med barn under 14 år og under 16 år – straffutmåling

A, som på handlingstiden var ca. 22 år, ble dømt for å ha hatt fire samleier med to jenter under 14 år, ytterligere ti samleier med den ene av disse etter at hun hadde fylt 14 år, og dessuten tre samleier med en tredje jente under 16 år. Samtlige samleier var frivillige fra jentenes side. Lagmannsretten satte straffen til fengsel i to år og ni måneder, hvorav ni måneder ble gjort betinget, særlig på grunn av As tilståelse.

De to jentene som var under 14 år hadde begge vært nær 14 års-grensen da forholdene fant sted, men samlet representerte de fire samleiene likevel alvorlige overtredelser av § 195. Lagmannsretten karakteriserte domfeltes opptreden overfor de tre som et nærmest planmessig opplegg for å ha samleie med mindreårige jenter.

Høyesterett fant ikke grunn til å nedsette straffen og forkastet domfeltes anke.

(11.01.2006, HR-2006–00054-A)

2 Seksuelle overgrep mot mindreårig stedatter og datter – straffutmåling og spørsmål om erstatning til stedatterens far

A, som i 1991 var dømt til tre års fengsel for seksuelle overgrep overfor fire mindreårige jenter, ble ved lagmannsrettens dom i en ny sak dømt til fengsel i to år og tre måneder for seksualforbrytelser begått overfor stedatter og datter. Han hadde i 1995 – da stedatteren var fire år – latt henne masturbere hans erigerte penis, mens de badet sammen i badekaret. Han var også domfelt for å ha onanert til sædavgang fem-seks ganger i påsyn av henne. I forhold til datteren var han dømt for å ha latt henne ta tak i hans penis da hun var omkring seks år. Høyesterett fremhevet at domfeltes forhold var særlig alvorlige når de overgrep han nå ble domfelt for, sees i sammenheng med dommen fra 1991. Men selv om den tidligere straffedommen måtte tillegges betydelig vekt ved straffutmålingen, kom Høyesterett – hensett til at det groveste forholdet skjedde før lovendringen i 2000, og særlig til tidsforløpet fra anmeldelsen til endelig dom forelå – til at den straffen lagmannsretten hadde fastsatt var blitt noe for streng. Straffen ble satt til fengsel i to år.

Faren til stedatteren fremsatte krav mot domfelte om erstatning for advokatomkostninger i anledning sak mot moren med krav om overføring av omsorgen. Han fikk – under dissens – medhold i kravet av lagmannsretten. Høyesterett kom til at erstatningskravet fra faren ikke kunne pådømmes sammen med straffesaken, jf. straffeprosesslovens § 3. Sammenhengen mellom den straffbare handlingen og erstatningskravet var – etter Høyesteretts syn – av utpreget indirekte og betinget karakter, og kunne således ikke sies å springe ut av de straffbare handlinger som A var domfelt for

(16.02.2006., HR-2006–00276-A)

Narkotika

3 Kjøp og oppbevaring samt delvis videresalg av 1200 gram heroin – straffutmåling og inndragning av vinning

A ble i tingretten og lagmannsretten dømt til seks års fengsel for grov narkotikakriminalitet, kjøp og oppbevaring av 1,2 kg heroin og videresalg av 600 gram. Hun ble videre dømt til inndragning av 250 000 kroner. Forholdet skjedde over en periode på halvannet år i Tromsø, ved at hun kjøpte og videresolgte mindre kvanta til ulike personer i narkotikamiljøet. Hun hadde selv vært heroinmisbruker i mange år, og videresalget skjedde for å finansiere eget bruk og håndtering av gammel narkotikagjeld.

Høyesterett fant at straffen i utgangspunktet ikke lå over syv år. At A selv var misbruker, og at salget var skjedd for å finansiere dette, kunne ikke få særlig betydning. Det kunne heller ikke legges vekt på at det var tidligere ektefelle som hadde fått henne inn i virksomheten, eller at hun nå har ny samboer og er i gang med rehabilitering. Derimot måtte det få betydning at hun innledningsvis i saken samarbeidet med politiet, og blant annet selv oppga de kvanta heroin som lå til grunn for tiltalen. Selv om forklaringen senere ble trukket, ville hun ikke uten disse opplysningene ha blitt dømt for et på langt nær så stort kvantum som hun ble domfelt for. Straffen ble derfor redusert med ca. halvannet år, til fem år og seks måneder. Inndragningsbeløpet på 250 000 kr ble stående. Gateverdien av 600 gram heroin var beregnet til 1,5 millioner kroner. Det var derfor allerede gitt en betydelig reduksjon, hvor det særlig var tatt hensyn til A svake økonomi og til at hun skal sone en lengre fengselsstraff.

(23.01.2006., HR-2006–00132-A)

4 Kjøp av amfetamin. Spørsmål om tap av førerett ut fra allmenne hensyn

Saken gjaldt spørsmålet om tap av førerett til motorvogn ved domfellelse for brudd på straffeloven § 162 første og annet ledd.

A, som bodde i Mandal, ble kontaktet av en person i Askim som hadde narkotika til salgs. A reiste sammen med en kamerat, i kameratens bil, fra Sørlandet til Askim for å gjennomføre kjøpet. De to skiftet på å kjøre. I Askim fikk de overlevert narkotikaen mens de satt i bilen. De ble pågret idet A skulle til å starte bilen. Stoffet viste seg å være 927,2 gram stoffblanding som inneholdt 9 prosent amfetamin og 19 prosent metamfetamin.

A ble domfelt for kjøp av narkotika. I lagmannsretten ble straffen satt til fengsel i to år og ti måneder. Lagmannsretten kom til at det ikke var grunnlag for tap av føreretten, i motsetning til tingretten som hadde avsagt dom på tap i to år.

Etter vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd kan føreretten fratas «dersom hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det», og fra 1. januar 2004 er det domstolene som avgjør dette i samme sak som straffespørsmålet.

Høyesterett gjennomgikk bakgrunnen for lovendringen i 2003. I håndhevingsrundskrivene fra 1992 og 2000 fra Justisdepartementet, var narkotikaforbrytelser nevnt som en type forbrytelser der førerkortet kunne inndras av allmenne hensyn. Det var samtidig stilt krav om «klar sammenheng» for inndragning. I klagesaker der narkotika ble ført med bil fra utlandet og inn i landet her, ble det ikke godtatt inndragning der «bruken av bil ikke har representert annet enn et mer eller mindre tilfeldig valg av transportmiddel». Det ble opplyst at førerkortkontoret i Oslo politidistrikt bare hadde behandlet få saker om tap av førerett etter allmenne hensyn de siste 10 år, og at ingen av disse hadde tilknytning til narkotikakriminalitet. Situasjonen synes å ha vært den samme i Bergen. Selv om det kunne finnes noen få slike saker, ga ikke det grunnlag for å tale om noen praksis av særlig omfang.

Høyesterett stilte opp et krav om kvalifisert sammenheng mellom narkotikaforbrytelsen og bruken av bil for at det kan gis dom for tap av førerett etter allmenne hensyn. Det kan ikke være nok at bil er brukt fordi det er praktisk. På den annen side kunne det ikke stilles opp noe krav om, og det var heller ikke noe egnet kriterium, at bil blir brukt fordi det er nødvendig.

I den konkrete vurderingen ble det vist til at bruken av privat bil her ikke hadde vært noe sentralt element ved transaksjonen. Slik bruk skjer ved mange forbrytelser, ikke minst ulike typer vinningskriminalitet. I dette tilfellet representerte ikke bruken av bil annet enn et mer eller mindre tilfeldig valg av transportmiddel.

Anken ble etter dette forkastet.

(23.01.2006, HR-2006–00131-A)

5 Straffutmåling i narkotikasak – spørsmål om samfunnsstraff

A, som er vel 22 år gammel, begynte å benytte narkotika 15 år gammel og er bøtelagt en rekke ganger for narkotikabruk. I mars 1999 ble han dømt for narkotikabruk til 20 dager betinget fengsel. I august 2002 ble han dømt for narkotikabruk, heleri og tyveri m.m. til betinget fengsel i 120 dager mv. Han ble videre dømt i 2004 til fengsel i 120 dager for straffbare handlinger som i all hovedsak ikke var narkotikarelaterte. Fengselsstraffen er ikke sonet. Endelig var han i 2005 ilagt bøter ved tre anledninger, dog ikke for narkotikabruk.

Saken for Høyesterett gjaldt straffutmåling for medvirkning til erverv av 88,33 gram kokain samt erverv og oppbevaring av 99 stk. valiumtabletter. Medvirkningshandlingen var av de tidligere instanser beskrevet som svært beskjeden/i nedre sjikt for det straffbare.

A ble i tingretten dømt til samfunnsstraff. Straffen var en fellesstraff med dommen fra 2002. Etter anke fra påtalemyndigheten ble straffen av lagmannsretten satt til fengsel i sju måneder, inkludert den betingede dommen fra 2002. Dommen fra 2004 ble imidlertid stående. A anket til Høyesterett og gjorde gjeldende at samfunnsstraff ville være riktig reaksjon.

Det ville ha vært adgang til å idømme samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a slik den lød før lovendringen 20. mai 2005 nr. 28, pga. den ringe medvirkningen, men dette ville etter Høyesteretts syn ikke være en riktig reaksjon gitt at domfelte måtte sone den ubetingede straffedommen fra 2004. Betydningen av bestemmelsen i § 28 a sjette ledd ble vurdert.

De omstendigheter som lagmannsretten hadde vektlagt – medvirkningens ringe omfang, domfeltes bidrag til etterforskningen og at saken var blitt gammel – førte likevel til at Høyesterett gjorde fire måneder av straffen betinget.

(16.02.2006, HR-2006–00275-A)

Prosess

6 Spørsmål om sakens dokumenter omfattet materiale opprettet i forbindelse med begjæring om å nekte tiltalte innsynsrett etter straffeprosessloven § 242a. Kjæremål i NOKAS-saken.

Etter straffeprosessloven § 242a kan retten beslutte at tiltalte ikke skal ha innsyn i enkelte saksdokumenter som påtalemyndigheten ikke vil bruke i straffesaken og som er av særlig sensitiv karakter. Nektelse kan bare skje dersom det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til tiltaltes forsvar.

Gulating lagmannsrett hadde lagt til grunn at dokument som var opprettet i forbindelse med nektelsessaken, begjæringen og andre støttedokumenter, ikke var å anse som «sakens dokumenter» etter § 264, og at tiltalte derfor ikke fikk innsyn i noen av dem. Høyesteretts flertall anså at dette var uriktig lovtolkning.

I Rt. 2005 side 1137 er det lagt til grunn at dokumenter om kommunikasjonskontroll, inkludert begjæring om slik kontroll, tilhører sakens dokumenter, der tiltalte i utgangspunktet skal ha fullt innsyn etter at tiltale er tatt ut, jf. § 264. Det samme, mente flertallet, måtte gjelde dokumenter i innsynssak etter § 242a. Dokumenter i slike delsaker er fortsatt dokumenter «som gjelder siktedes sak», jf. Rt. 2004 side 854 og 1080. Løsningen støttes også av straffeprosessloven § 52 annet jf. tredje ledd. Påtalemyndighetens behov for å kunne skjerme dokumenter som opprettes til støtte for kravet om innsynsnektelse, kan imøtekommes ved at også slike dokumenter kan unntas etter § 242a. Spørsmålet er dermed begrenset til om dokumenter i innsynssaken i sin helhet skal unntas fra innsyn eller bare etter en konkret vurdering etter § 242a. Innsynsretten er av grunnleggende betydning for en rettferdig rettergang. En unntaksregel der påtalemyndighetens behov veies mot hensynet til tiltaltes forsvar, er da den beste løsningen.

Mindretallet, en dommer, mente at innsynssakens dokumenter – med unntak av rettens avgjørelser i saken – ikke kan anses som del av straffesakens dokumenter. Dette tilsies av at innsynssaken har et annet formål enn etterforskningen av straffesaken. Etter § 242a første ledd, jf. § 272a, skal en begjæring om å nekte dokumentinnsyn behandles som en «enkeltstående rettshandling» av en «særskilt dommer». Mindretallet oppfattet dette som et klart uttrykk for at innsynssaken ikke kan anses som del av straffesaken, men som en egen sak. Mindretallet mente videre at denne løsningen også støttes av vektige systembetraktninger og reelle hensyn.

(01.02.2006, HR-2006–00189-A)

7 Spørsmål om utlevering av biologisk materiale i en biobank fra en avdød, jf. straffeprosessloven § 210 jf. §§ 203 og 204 og biobankloven §§ 15 og 16

Politiet krevde under etterforskning av grovt ran 5. april 2004 av tellesentralen Norsk Kontantservice AS (NOKAS) utlevert humant biologisk materiale fra en avdød i biobank ved Aker universitetssykehus. Aker nektet i september 2005 å utlevere fordi det ikke forelå rettslig grunnlag for dette. Stavanger tingrett tok begjæring om utlevering etter straffeprosessloven §§ 203 og 204 jf. § 210 til følge.

Aker påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som ikke tok begjæringen til følge. Lagmannsretten la til grunn at avdøde ikke hadde gitt samtykke før han gikk bort. Påtalemyndighetens videre kjæremål, som ble overført til partsforhandling i Høyesterett, ble forkastet.

Høyesterett fant at biobankloven § 15 om andres tilgang til materiale i en biobank, gjelder all utlevering av humant biologisk materiale, enten det er til medisinsk bruk, forskning eller under rettergang. Det følger av første ledd første punktum at vilkåret for å gi andre tilgang til slikt materiale er et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke etter §§ 11–13 [11, 12, 13]fra den som har gitt materialet. Behovet for personvern for levende og døde fant Høyesterett spesielt sterkt ved at biologisk materiale kan gi tilgang til bestemte personers gener, sykdommer, lyter og andre egenskaper nå og i framtida. En anførsel fra påtalemyndigheten om at biobankloven § 16 medfører at helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt, herunder § 23 nr. 4 om begrensning i taushetsplikten og § 24 om opplysninger etter en persons død, også gjelder for humant biologisk materiale i biobanker, førte ikke fram. Formålet med § 16 er å utvide virkeområde for helsepersonelloven til å gjelde andre enn helsepersonell, jf. Ot.prp. nr. 56 for 2001–2002 side 54 annen spalte.

Saksomkostninger ble tilkjent Aker etter prinsippene i tvistemålsloven § 180 første ledd og annet ledd, jf. § 172 første ledd, begge sammenholdt med § 176 første ledd. Praksis har vist at det har vært behov for å dekke nødvendige utgifter til advokat for andre enn siktede i de tilfeller vedkommende har fått en beslutning mot seg eller har måttet forsvare seg mot tvangsinngrep, jf.eksempelvis Høyesterett kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 1998 side 1891 med videre henvisninger. Omkostningene for lagmannsretten og Høyesterett ble nedsatt fra 304 125 kroner til 150 000 kroner inklusive merverdiavgift.

(01.02.2006, HR-2006–00187-A)

8 Spørsmål om opplesing av politiforklaring, provokasjon m.m.

Saken gjaldt spørsmål om opplesing av politiforklaring, provokasjon, bruk av straffeloven § 60 a og straffutmåling i en sak om distribusjon av ca. 160 kg amfetamin og 250 kg hasj og om forsøk på å inngå drapsforbund. A var funnet skyldig i lagmannsretten og dømt for brudd på straffeloven § 162 tredje ledd, jf. første ledd og straffeloven § 233 a til en straff av fengsel i 18 år.

Det første spørsmålet i saken gjaldt opplesing av politiforklaringer fra en tidligere medsiktet, B, som hadde tatt livet av seg i varetekt. Høyesterett tok utgangspunkt i Rt. 2004 side 1789 og Rt. 2004 side 1974, der det er lagt til grunn at en siktet må ha hatt anledning til å avhøre et vitne for at en domfellelse alene eller i avgjørende grad skulle kunne bygges på en vitneforklaring. I den aktuelle saken var det beslag, omfattende rapporter om kommunikasjonskontroll og avhør av en medsiktet, C, og også avhør av i alt 20 vitner. Det kunne ikke legges til grunn at forklaringene fra B var så sentrale at de ikke kunne leses opp.

Det andre spørsmålet gjaldt bruk av provokasjon, og knyttet seg til domfellelse for forsøk på å inngå drapsforbund. Her viste Høyesterett til Rt. 2000 side 1345 som grunnlag for prøvingen. I fengselet hadde A gitt uttrykk for et ønske om å ta livet av C, som hadde avgitt vitneforklaringer. En medfange til A – D – fortalte dette til politiet. D ble av politiet utstyrt med lydopptaker og gitt beskjed om å være aktiv. I samtale med A i fengselet foreslo D at broren skulle hentes fra Marokko for å gjennomføre drapet. Det ble samtidig avtalt en pris for å gjøre det.

Høyesterett uttalte at her var det gjennom handlingen til politiinformanten skapt en handling som ikke ville ha funnet sted uten aktiviteten fra informanten. Det var ikke tale om bare mindre endringer for samme handling i tid og sted eller lignende, men om et helt selvstendig opplegg. Dette var ulovlig provokasjon. Domfellelsen for forsøk på å inngå drapsforbund måtte derfor oppheves.

Som det tredje spørsmålet kom opp om det var riktig når det ved domfellelsen for distribusjon av narkotika var lagt til grunn at dette hadde skjedd som del av organisert kriminalitet, jf. straffeloven § 60 a. Høyesterett viste til sin tidligere avgjørelse av samme dag (HR-2006–00222-A),1 der det var lagt til grunn at spørsmålet om det var organisert kriminalitet hører inn under skyldspørsmålet. I en lagrettesak skulle det da ha vært fremlagt for lagretten, og ikke avgjort av retten under straffutmålingen, slik det var her. Avgjørelsen om organisert kriminalitet måtte derfor oppheves.

Etter dette gjensto domfellelsen for ett brudd på straffeloven § 162 tredje ledd, jf. første ledd. Lovens maksimumstraff for dette er fengsel i 15 år. Det var vist til at A av lagmannsretten var lagt til grunn å være hovedmannen i distribusjonen av narkotikaen i Norge, og til at det var tale om ca. 160 kg amfetamin og 250 kg hasj. Straffen ble etter dette satt til fengsel i 15 år.

(07.02.2006, HR-2006–00223-A)

9 Spørsmål om rettens plikt til å stille nye spørsmål etter at lagretten hadde svart nei på spørsmål om overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. straffeprosessloven § 364, straffeloven §§ 192 første ledd bokstav b og 193

Tiltalebeslutningen mot A gjaldt overtredelse av voldtektsbestemmelsen i strl. § 192 første ledd bokstav a. Tingretten frifant fordi den ikke fant det bevist at A hadde utøvd vold eller fremsatt trusler. Den fornærmede er psykisk utviklingshemmet, og retten ga uttrykk for at vernet for de svært ressurssvake ligger i strl. §§ 192 første ledd bokstav b og 193, men mente at den ikke hadde adgang til å prøve om disse bestemmelsene var overtrådt. Påtalemyndigheten anket forgjeves til lagmannsretten. Etter at lagretten svarte nei på spørsmålet om overtredelse av § 192 første ledd bokstav a, avslo retten aktors begjæring om nye spørsmål om § 192 første ledd bokstav b, subsidiært § 193, med den begrunnelse at det ikke var tale om samme forhold.

Påtalemyndighetens anke over lagmannsrettens saksbehandling førte til opphevelse av lagmannsrettens dom med hovedforhandling. Høyesterett mente at slik denne saken lå an, gjaldt §§ 192 første ledd bokstav b og 193 samme forhold som tiltalebeslutningen, slik at adgangen til nye spørsmål ikke var utelukket etter strpl. § 364. Videre uttalte Høyesterett at utgangspunktet må være at hvis det fremstår som nærliggende å anvende de aktuelle straffebestemmelsene, må retten ha plikt til å stille nye spørsmål. Allerede det at lagmannsrettens beslutning her bygde på den uriktige lovforståelsen at de nye spørsmålene ville gjelde et annet straffbart forhold, innebar dessuten at det forelå en saksbehandlingsfeil som måtte føre til opphevelse.

(09.03.2006, HR-2006–00414-A)

Diverse annet

10 Straffutmåling og oppreisning for uaktsomt drap av barn forvoldt ved et lekeapparat

Saken gjaldt straffutmåling ved uaktsomt drap, jf. straffeloven § 239 første straffalternativ, og i den forbindelse overtredelse av produktkontrolloven med tilhørende forskrifter. Bakgrunnen for saken var at et lekeapparat som ble satt opp på en skole i Bodø, brøt sammen under ordinær lek og falt over en 12 år gammel pike, som samme kveld døde av indre skader.

Produsenten og leverandøren ble tiltalt for uaktsomt drap og overtredelse av produktkontrolloven. De ble trukket til ansvar for mangelfull planlegging av lekeapparatet. Før materialvalg og konstruksjon var det ikke foretatt styrkeberegning av apparatet. Da det etter kort tids bruk viste seg at en av de vertikale bærestolpene bøyde seg, ble det iverksatt en høyst mangelfull reparasjon, heller ikke denne gang med styrkeberegning.

Tingretten dømte begge to etter tiltalen til en straff av fengsel i 6 måneder og hver av dem til en oppreisning til avdødes foreldre på 200 000 kroner.

Etter anke reduserte lagmannsretten straffen til fengsel i 120 dager og reduserte oppreisningsbeløpet til 100 000 kroner for hver av dem. En av lagdommerne stemte for 6 måneders fengsel og 150 000 kroner i oppreisning.

Etter påtalemyndighetens anke ble straffen satt til 6 måneders fengsel for begge. Som tingrett og lagmannsrett, kom Høyesterett til at den utviste uaktsomhet måtte karakteriseres som grov for begge de domfelte. Lekeapparatet, som besto av to vertikale stålstolper på hver 7 meter og en tverrbjelke av stål på 12 meter, hadde et betydelig skadepotensiale. Høyesterett la særlig vekt på at produsent og leverandør planla, produserte, leverte og reparerte et lekeapparat med betydelig skadepotensiale, uten at noen av dem hadde den fagkyndighet som er nødvendig for å kvalitetssikre et slikt produkt, og uten at noen av dem fant det påkrevd å innhente ekstern fagkyndig beregning av hvordan et slikt apparat må være for at ulykker skal unngås.

Den oppreisning som lagmannsretten hadde idømt, ble av de etterlatte anket særskilt etter straffeprosesslovens § 435 og ble av Høyesterett behandlet som egen sivil sak i sammenheng med straffesaken. Høyesterett sluttet seg til lagmannsrettens flertall og opprettholdt oppreisningen på 100 000 kroner, se Høyesteretts dom av 30. januar 2006 i sak HR-2006–00165-A.

(30.01.2006, HR-2006–00164-A)

11 Menneskehandel – «trafficking» – (straffeloven § 224) som ledd i organisert kriminell gruppe (§ 60 a); anke over lovanvendelse og straffutmåling.

A og B ble i Frostating lagmannsrett dømt etter straffeloven § 224 for grov menneskehandel utøvet som ledd i virksomheten til en organisert gruppe, jf. straffeloven § 60 a. De hadde i vel ett år organisert prostitusjon i Trondheim basert på seks unge kvinner, den ene under 18 år, rekruttert i Estland av en tredje person. Kvinnene hadde svært vanskelige sosiale, økonomiske og familiære forhold i Estland. I Trondheim var deres bevegelsesfrihet sterkt begrenset; de ble fulgt når de skulle ut av leiligheten, kunne lite av egnet språk og disponerte ikke selv penger. De hadde ikke herredømme over hvilke kunder de betjente, måtte stort sett være tilgjengelige til enhver tid og ble økonomisk grovt utnyttet av de domfelte. A ble ansett som daglig leder av virksomheten, mens B eide leiligheten som ble benyttet og bisto i markedsføringen. Lagmannsretten idømte dem henholdsvis fem og tre års fengsel.

Høyesterett la til grunn at karakteristikken «misbruk av sårbar situasjon» blant annet må bygge på en vurdering av offerets livssituasjon før hun utnyttes, omstendighetene ved den situasjon hun under utnyttelsen bringes inn i og hennes reelle valgmuligheter. Misbruk av sårbar situasjon forutsetter en form for samtykke, men det vil ikke foreligge noe reelt, straffriende samtykke når vilkåret om utnyttelse ved misbruk av sårbar situasjon er oppfylt. Høyesterett fant ikke at den protokollerte del av rettsbelæringen – eller premissene for straffutmålingen – ga uttrykk for en uriktig rettsoppfatning. Det ble bemerket at det korrekt var lagt til grunn at vurderingen av om vilkårene for bruk av § 60 a var en del av skyldspørsmålet.2

Under straffutmålingen viste Høyesterett til at § 224 gjelder et meget vidt spekter av lovbrudd av forskjellig grovhet, og at et viktig hensyn derfor er at det er tilstrekkelig rom for å dekke de ulike grader av straffverdighet ved disse handlingene. De domfeltes virksomhet ble karakterisert som en kynisk, økonomisk motivert, langvarig og organisert utnyttelse av unge kvinner i en sårbar situasjon, med deres fysiske og psykiske helse som innsats. Overtredelsene hadde viktige elementer av forbrytelse mot den personlige frihet og integritet, samt av seksualforbrytelse, men også av organisert økonomisk kriminalitet. Oppdagelsesrisikoen ble ansett som relativt begrenset.

Straffene på fem år for A og tre år for B ble opprettholdt.

(07.02.2006, HR-2005–00222-A)

12 Saken gjaldt anke over lovanvendelsen ved domfellelse for overtredelse av bestemmelsen om tvangsekteskap i straffeloven § 222 andre ledd første straffalternativ og straffutmålingen for dette forhold, samt for trusler og legemsfornærmelse i nær forbindelse med dette

A, som er født i 1987, ble i 2004 av sin far og sin halvbror under trussel om at hun ellers ville bli drept, tvunget til å skulle inngå ekteskap i Irak. Det ble opprettet ekteskapskontrakt, foretatt en religiøs vigsel av en imam og holdt en fest hvor den utpekte brudgom ga A gull i brudegave. Ekteskapsinngåelsen var imidlertid ikke blitt formelt registrert ved en domstol – noe som etter irakisk rett er nødvendig for at det skal anses som gyldig stiftet. I motsetning til tingretten og lagmannsretten, kom Høyesterett til at siden ekteskapet ikke var blitt gyldig stiftet etter irakisk rett, kunne de som hadde utøvd tvangen ikke straffes for fullbyrdet overtredelse av § 222 andre ledd, men bare for overtredelse av den alminnelige bestemmelse om tvang i § 222 første ledd eller forsøk på overtredelse av andre ledd. I den foreliggende sak omfattet gjerningspersonenes forsett formell ekteskapsinngåelse i Irak. De måtte da dømmes for forsøk på overtredelse av § 222 andre ledd.

Ved straffutmålingen tok Høyesterett utgangspunkt i at retten til selv å bestemme hvem man skal gifte seg med, er en grunnleggende menneskerettighet. Det ble i skjerpende retning blant annet tillagt vekt at den tvang som var utøvd var grov og at fornærmede bare var 17 år. I tillegg kom de øvrige trusler og legemsfornærmelsen. Som moment i formildende retning ble det lagt vekt på at det ekteskap som var forsøkt fremtvunget, ikke hadde resultert i noe samliv.

Etter straffeloven § 51 skal forsøk straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse, men i dette tilfellet ble det tillagt liten betydning at det bare forelå forsøk, da fornærmede i sin kultur langt på veg blir betraktet som gift selv om ekteskapet ikke er blitt formelt registrert.

Tingretten hadde satt straffen for fornærmedes far til fengsel i ti måneder og for halvbroren til fengsel i åtte måneder, mens lagmannsretten hadde fastsatt straffene til fengsel i henholdsvis ett år og ni måneder og ett år og fem måneder. Høyesterett skjerpet straffen til fengsel i to år og seks måneder for faren og to år for halvbroren.

(15.02.2006, HR-2006–00258-A)

13 Straffutmåling for medvirkning til grovt ran, spørsmål om forvaring

Ved Borgarting lagmannsretts dom 5. september 2005 ble A, B og C dømt for medvirkning til grovt ran, straffeloven § 267 jf. § 268, til fengsel i fem år og seks måneder. Påtalemyndigheten anket med sikte på å få dom for forvaring for A. De domfelte anket over straffutmålingen.

Ranet fant sted overfor en bank på Grünerløkka i Oslo 22. april 2003 ca. kl. 09.25. Ranerne var maskert og bevæpnet både med maskinpistol og revolver. De passet opp en pengetransport og tok verdikofferten inne i banken, der en av dem også forsøkte å få tak i en annen verdikoffert. Det ble ikke løsnet skudd. Lagmannsretten fant ikke å kunne legge til grunn at noen av de tre hadde deltatt i selve ranshandlingen.

Høyesteretts flertall – tre dommere – fastsatte straffen for A til forvaring med en tidsramme på sju år og en minstetid på fire år og seks måneder.

As medvirkning besto først og fremst i at han hadde bidratt til å bygge to blyfórete kasser som verdikoffertene skulle fraktes i, og en som skulle brukes i forbindelse med åpning av koffertene. Også B og C hadde bidratt til dette. A hadde hatt kontakten med eier av stedet der koffertene skulle åpnes, og ble arrestert der da dette skulle skje.

Flertallet fant at As medvirkning til ranet tilfredsstilte alternativet i straffeloven § 39 c nr. 1 om en alvorlig forbrytelse som utsatte andres liv, helse eller frihet for fare, og faren for gjentakelse var nærliggende. Da ranet ble begått, sonet A en dom fra 2001 på fengsel i åtte år, blant annet for medvirkning til to grove ran. I 1993 var han dømt blant annet for fire grove ran til fengsel i sju år. Ved et av disse ranene ble det tatt tre gisler. Flertallet mente at når selv ikke opphold i fengsel hindret A i å medvirke til grovt ran, burde det vernet av samfunnet som ligger i forvaringsinstituttet, tas i bruk.

Mindretallet fant at grunnvilkåret i § 39 c om at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, ikke var oppfylt, og at straffen burde settes til fengsel i fem år. Med en slik straff ville A ha utholdt fengselsstraff i sammenhengende 13 år på det tidspunkt han ville bli løslatt. Det ble ansett nærliggende at faren for tilbakefall da ville være redusert, og at hensynet til samfunnsvernet derfor ville være tilstrekkelig ivaretatt ved en tidsbestemt dom.

Høyesterett fastsatte enstemmig straffen for B og C til fengsel i fem år.

(10.03.2006, HR-2006–00429-A)

14 Legemsbeskadigelse, jf. straffeloven § 229 første straffalternativ – spørsmål om samfunnsstraff

A ble av tingretten funnet skyldig i én legemsbeskadigelse begått nattetid utenfor et utested i tilknytning til inntak av alkohol. Han var blitt dradd ut fra utestedet med makt av en vakt, hvorved klokken hans ble ødelagt. A kastet klokken i ansiktet på vakten, som da sto tre-fire meter fra ham. Vakten fikk tre kutt i pannen, hvorav to måtte limes. Domfellelsen omfattet også overtredelse av løsgjengerloven § 17 og legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd.

Tingretten dømte A til samfunnsstraff. Dommen ble avsagt under dissens fra rettsformannen. Etter anke fra påtalemyndigheten over straffutmålingen, dømte lagmannsretten ham til ubetinget fengsel i 30 dager.

A anket til Høyesterett over straffutmålingen. Et flertall i Høyesterett forkastet anken. De kunne ikke se at det forelå slike spesielle omstendigheter at det var grunnlag for å fravike utgangspunktet om ubetinget fengsel ved overtredelse av straffeloven § 229. En dommer stemte for samfunnsstraff. Han mente at de sterke individualpreventive hensyn som forelå i saken – en sterkt belastende bakgrunn som flyktning fra Somalia som var kommet til Norge som 14 åring sammen med en bror – måtte slå gjennom når disse ble veid opp mot grovheten i den straffbare handling som lå i det nedre sjikt av § 229.

(31.03.2006, HR-2006–00569-A)