Utvalgte avgjørelser for perioden 22. desember 2005 – 11. april 2006

Denne seksjonen gir et sammendrag av utvalgte avgjørelser avsagt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) om forhold oppstått i en strafferettslig eller straffeprosessuell kontekst. Sammendraget gir en kort innføring i sakens faktum, en oversikt over de sentrale problemstillinger saken reiser, en redegjørelse for hovedpunktene i EMDs begrunnelse for resultatet samt det resultat EMD kom til. Avgjørelsene er sortert etter hvilke artikler i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) som er påberopt av klager. Hvis klager har påberopt krenkelse av flere artikler, behandles krenkelse av flere artikler samlet.

I tillegg til avgjørelsens navn og dato for avsigelse, refereres det til søkenummer. Søkenummeret er det mest effektive data for lesere som ønsker å skaffe seg avgjørelsen. EMDs avgjørelser er lagt ut på databasen HUDOC. Det er gratis tilgang til denne databasen via EMDs internettside http://www.echr.coe.int. EMD-avgjørelser publiseres for øvrig også fra og med 1996 i serien Reports of Judgments and Decisioons (Köln: Carl Heymanns Verlag), som finnes tilgjengelig ved de juridiske universitetsbiblioteker. Dersom en avgjørelse er avsagt av storkammer (17 dommere), opplyses det. Det opplyses også om avgjørelsen er en realitetsavgjørelse/dom eller en avvisningsavgjørelse.

Art. 2 (retten til liv)

Arrestasjon/gjennomføring av etterforsking

Scavuzzo-Hager og andre mot Sveits, søkenummer 41 773/98, dom av 7. februar 2006

Faktum

Klagerne var nærmeste slektninger av P, som hadde omkommet tre dager etter en arrestasjon.

P var blitt observert klatrende på et stillas som var satt opp foran en boligblokk. En av beboerne i blokken oppdaget P, og syntes at han oppførte seg merkelig. Han tok P inn i leiligheten og prøvet å roe ham ned, mens han kontaktet politiet. Da politiet kom til stedet, fikk de klarlagt at P var ettersøkt for ran. P var i utgangspunktet villig til å følge med politiet, men da de kom til politibilen, slo han seg vrang og prøvde å rømme. Under rømningsforsøket mistet P bevisstheten. Politiet la P i stabilt sideleie og tilkalte ambulanse. P kom til bevissthet igjen, men døde på sykehuset tre dager senere. Myndighetene iverksatte etterforsking i forhold til omstendighetene omkring Ps død. Etterforskingen bestod for det første av at polititjenestemennene som hadde arrestert P, avhørte en rekke personer. For det andre ble det utarbeidet en obduksjonsrapport. Rapporten konkluderte med at Ps død var forårsaket av en overdose narkotika. På bakgrunn av etterforskingen, ble saken henlagt, med den begrunnelse at Ps død skyldtes overdosen, og ikke inngrep fra andre.

Klagerne gikk til sivilt erstatningssøksmål mot staten, og det ble utarbeidet en rettsmedisinsk rapport. Rapporten konkluderte med at det var samvirkende årsaker til Ps død; overoppheting som følge av kokainbruk, nyresvikt, svikt i blodsirkulasjon og den fysiske belastningen arrestasjonen innebar. Klagerne fikk ikke medhold i erstatningssøksmålet. Retten la til grunn at Ps død ville inntrådt i nær fremtid, uavhengig av arrestasjonen, på grunn av hans svake helsetilstand.

Problemstilling

Klagerne gjorde blant annet gjeldende for EMD at det forelå en krenkelse av EMK art. 2. De anførte for det første at politiet hadde brukt unødvendig makt ved arrestasjonen. For det andre ble det anført at det forelå en krenkelse, ved at politiet ikke hadde gitt P nødvendig førstehjelp. For det tredje ble det anført at myndighetene ikke hadde utført en effektiv etterforsking av Ps død.

Begrunnelse/resultat

EMD drøftet først anførselen om unødvendig maktbruk. Domstolen uttalte at det, på grunn av Ps dårlige allmenntilstand, ikke kunne utelukkes at arrestasjonen hadde ført til Ps død. Det kunne imidlertid ikke legges til grunn at polititjenestemennene hadde noen grunn til å tro at P var så svak at han ikke tålte en arrestasjon etter normale prosedyrer.

Domstolen kom til at det heller ikke forelå krenkelse av art. 2 ved at politiet ikke hadde gitt P nødvendig førstehjelp. Politiet hadde umiddelbart tatt kontakt med ambulanse, og lagt P i stabilt sideleie. Den medisinske hjelp P trengte, ut over dette, var så avansert at det ikke kunne kreves at politiet ytet slik hjelp.

I forhold til anførselen om utilstrekkelig etterforsking, pekte Domstolen på at det var tjenestemennene som arresterte P som også utførte den innledende etterforskingen. Videre ble det påpekt at tjenestemennene ikke var blitt avhørt. Domstolen uttalte at dette vanskelig kunne være i samsvar med de krav art. 2 satte i forhold til en hierarkisk, institusjonell og praktisk uavhengig etterforsking. I tillegg bemerket Domstolen at sveitsiske myndigheter hadde henlagt etterforskingen, uten å undersøke om arrestasjonen hadde fremskyndet Ps død. Etterforskingen hadde heller ikke brakt på det rene hvilken metode som var brukt ved arrestasjonen. Ytterligere ble det påpekt at etterforskingen skulle ha undersøkt spørsmålet om tjenestemennene hadde noen foranledning til å vite om Ps sårbarhet. EMD konkluderte etter dette enstemmig med at myndighetene ikke hadde gjennomført en effektiv etterforsking, og at det forelå en krenkelse av art. 2.

Art. 3 (forbudet mot tortur mv.)

Politiets bruk av skytevåpen

Tzekov mot Bulgaria, søkenummer 4550/99, dom av 23. februar 2006

Faktum

Klager hadde sammen med noen venner stjålet mais fra en bonde. Da klager passerte en politipatrulje med hest og vogn, fattet politiet mistanke, og tok opp forfølgningen. Siden veien var så dårlig, greide ikke politiet å innhente og pågripe klager. Politiet anropte klager og varslet om at de kom til å løsne skudd mot ham dersom han ikke stoppet. Klager stoppet ikke, og skudd ble løsnet. Ett av skuddene traff klager i ryggen. Det ble brukt en spesiell type ammunisjon; blykule omgitt av plast. Skuddet var ikke dødelig, og klager var etter behandling ute av sykehuset etter en ukes tid. Det ble ikke iverksatt straffeforfølgning av klager. Myndighetene iverksatte etterforsking av politiet. Etterforskingen konkluderte med at politiet ikke hadde opptrådt ulovlig.

Klager gikk til sivilt erstatningssøksmål mot politiet, og hevdet at politiets handlinger natten han ble skutt, var ulovlige. Klager fikk ikke medhold. Begrunnelsen var at politiet hadde brukt våpen korrekt i samsvar med nasjonal politilov.

Problemstilling

Klager gjorde blant annet gjeldende at art. 3 var krenket. Han anførte at politiets våpenbruk ikke hadde vært absolutt nødvendig.

Begrunnelse/resultat

EMD uttrykte innledningsvis bekymring i forhold til at nasjonal politilov åpnet for bruk av skytevåpen, uavhengig av alvorligheten av den handling det forelå mistanke om og uavhengig av hvilken fare mistenkte utgjorde. Det fremgikk av loven at politiet kunne skyte enhver person som ikke stoppet etter anrop fra politiet. Loven hadde heller ikke regler som regulerte i hvilke situasjoner det kunne brukes makt ved en lovlig arrest. Domstolen kom til at lovverket som regulerte politiets bruk av skytevåpen ikke var tilstrekkelig i forhold til å beskytte personer mot uforsvarlige inngrep i deres integritet. Bulgarsk lovgivning hadde derfor sviktet i forhold til den positive forpliktelsen som påhvilte staten i art. 3.

Deretter drøftet EMD om maktbruken i den foreliggende sak kunne anses som nødvendig og proporsjonal. I denne vurderingen fremhevet Domstolen blant annet at det ikke var hevdet verken at klager var mistenkt for å ha begått voldskriminalitet, at klager var farlig eller at det ville få alvorlige konsekvenser dersom klager ikke ble pågrepet. Det ble videre lagt til grunn at politiet kunne ha forsøkt å arrestere klager uten å bruke skytevåpen.

På bakgrunn av det utilstrekkelige lovverket og politiets fremgangsmåte, konkluderte EMD enstemmig med at art. 3 var krenket.

Art. 5 (retten til frihet og sikkerhet)

Fengslingstidens lengde/rett til prøveløslatelse

Léger mot Frankrike, søkenummer 19 324/02, dom av 11. april 2006

Faktum

Klager ble i 1966 funnet skyldig i drap på en 11 år gammel gutt, og dømt til fengsel på livstid. Klager hadde først tilstått drapet for politiet, men trukket tilståelsen noen måneder senere. Siden da hadde han påstått at han ikke var skyldig. I perioden 1979 til 1999 søkte klager om prøveløslatelse en rekke ganger, men uten å få innvilgelse.

Klager søkte på ny i 2001. Han opplyste i søknaden at han hadde ordnet med bosted hos venner, og arbeid i et bakeri. Klager fikk på ny avslag. Avslaget ble blant annet begrunnet med at klager fortsatt benektet at han hadde begått forbrytelsen han var dømt for. Videre ble avslaget begrunnet med at eksperter ikke kunne utelukke muligheten for at han fortsatt var farlig og kunne begå ny kriminalitet. Han hadde også nektet å delta på et rehabiliteringsprogram.

I 2005 søkte klager enda en gang om prøveløslatelse. Påtalemyndigheten tilrådet at søknaden ble avslått på grunn av fare for gjentakelse. Domstolen som behandlet søknaden, innvilget imidlertid prøveløslatelse. I tillegg til de vanlige begrensingene som fulgte med prøveløslatelse, måtte klager blant annet avstå fra enhver offentlig uttalelse vedrørende lovbruddet. Ved prøveløslatelsen i oktober 2005 hadde klager sittet mer enn 41 år i fengsel.

Problemstilling

Klager gjorde gjeldende for Domstolen at det forelå en krenkelse av art. 5 nr. 1 bokstav a. Dette ble begrunnet med at fengselsstraffen fremstod som vilkårlig, særlig etter avslaget på søknaden om prøveløslatelse i 2001.

Begrunnelse/resultat

Med hensyn til den svært alvorlige forbrytelsen klager hadde begått, mente Domstolen at ileggelse av en livstidsdom i seg selv ikke kunne anses som vilkårlig etter art. 5. Når det gjaldt fulle livstidsdommer, uttalte Domstolen at når straffeelementet av dommen var sonet, måtte fortsatt fengsling begrunnes i fare for gjentakelse og lovbryterens farlighet. Domstolen gikk så over i en vurdering av om begrunnelsene for avslag som var gitt, fremstod som rimelige. Domstolen kom til at ingen av avslagene fremstod som urimelige, inkludert avslaget i 2001. Det ble vektlagt at helt til i 2004 hadde ekspertene som vurderte klager ikke kunnet utelukke med sikkerhet muligheten for at klager fortsatt representerte en fare for samfunnet. Domstolen kom, under dissens 6–2, til at det ikke forelå krenkelse av art. 5.

Art. 6 (retten til rettferdig rettergang)

Domfellelse in absentia

Sejdovic mot Italia, søkenummer 56 581/00, dom av 1. mars 2006 (storkammer)

Faktum

Klager var mistenkt for drap. I oktober 1992 beordret en etterforskingsdommer arrestasjon av klager for å få ham til å møte til hovedforhandling i drapssaken. Klager lot seg imidlertid ikke spore opp. Myndighetene la da til grunn at klager forsettlig hadde unndratt seg fra å møte til hovedforhandlingen, og han ble erklært som «rømling». Klagers advokat var til stede i rettssaken, men klager dukket ikke opp. I 1996 ble klager dømt for drapet in absentia, og ilagt en fengselsstraff på 21 år og 8 måneder.

I september 1999 ble klager arrestert av tysk politi, og den italienske justisministeren anmodet om å få klager utlevert til Italia. Anmodningen ble avslått av tyske myndigheter, med den begrunnelse at italiensk lovgivning ikke var tilstrekkelig klar på at klager hadde mulighet til å få saken sin gjenopptatt.

Klager ble løslatt av tysk politi i november 1999. Klager brakte sin sak inn for EMD, og påstod at det forelå en krenkelse av art. 6 nr. 1, idet han var domfelt in absentia, og at han ikke fikk en ny prøvelse av saken der han kunne være til stede og forsvare seg. Da EMD behandlet saken i kammer, ble det enstemmig konkludert med at det forelå en krenkelse av art. 6 nr. 1. Domstolen uttalte at krenkelsen hadde sin årsak i at italiensk lovgivning tillot at personer ble dømt in absentia, og at lovgivningen ikke gav domfelte mulighet til å få en ny realitetsprøvelse av saken.

Problemstilling

Staten klaget kammerets avgjørelse inn for storkammer. Det ble anført at staten ikke hadde krenket art. 6 nr. 1 ved å dømme klager in absentia. Det ble herunder anført at italiensk lovgivning ikke var i strid med de krav konvensjonen stilte for domfellelse av en tiltalt uten at tiltalte var til stede under hovedforhandlingen.

Begrunnelse/resultat

EMD uttalte innledningsvis at selv om det ikke fremgikk uttrykkelig av art. 6 nr. 1, måtte det ut fra formålet med artikkelen legges til grunn at siktede som utgangspunkt hadde rett til å delta i en hovedforhandling der han stod tiltalt. Dette fulgte også av sammenhengen med art. 6 nr. 3 bokstav c, d og e. Domstolen slo videre fast at det ikke i seg selv var i strid med konvensjonen å dømme in absentia; det ville ikke foreligge krenkelse av art. 6 dersom siktede hadde unndratt seg rettsforfølgning. En unndragelse fra rettsforfølgning ville foreligge dersom siktede visste eller hadde grunn til å anta at han var ettersøkt, men likevel ikke møtte til hovedforhandlingen. Det ville heller ikke foreligge en krenkelse dersom en domfelt hadde fått mulighet til å få en ny avgjørelse av saken i en prosess der han var til stede, eller dersom en domfelt hadde frasagt seg retten til å møte personlig og forsvare seg.

I foreliggende sak hevdet italienske myndigheter at klager hadde mistet retten til en ny sak fordi klager hadde unndratt seg rettsforfølgning. EMD uttalte til dette at påstanden om at klager hadde unndratt seg rettsforfølgning, ikke bygget på andre forhold enn at klager ikke hadde vært å treffe på sin bopel, og at han var involvert i drap. Dette var etter EMDs oppfatning ikke tilstrekkelig til å underbygge at klager hadde unndratt seg rettsforfølgning. Det ble også uttalt at å akseptere denne argumentasjonen, kunne komme i konflikt med uskyldspresumsjonen.

EMD vurderte så om italiensk lovgivning hadde gitt klager mulighet til en ny rettssak, der han kunne møte personlig og forsvare seg. Etter en konkret vurdering av italiensk straffeprosesslov, kom Domstolen til at lovgivningen ikke gav klager tilstrekkelig mulighet til å få prøvd saken sin på ny. På denne bakgrunn konkluderte Domstolen enstemmig med at det forelå krenkelse av art. 6 nr. 1. En dommer hadde særmerknader.

Uskyldspresumsjonen – uttalelser om straffeskyld før endelig avgjørelse i straffesaken

Freimanis og Lidums mot Latvia, søkenummer 73 442/01 og 74 860/01, dom av 9. februar 2006

Faktum

Klagerne hadde hatt sentrale posisjoner i Latvias største bank. Banken gikk konkurs, noe som medførte stor skade på latvisk økonomi, herunder økonomisk ruin for hundretusener av privatpersoner. Klagerne ble, sammen med den tidligere styreformannen, Mr. Lavents, siktet for økonomisk kriminalitet i forbindelse med konkursen. Under straffesaken mot klagerne og Mr. Lavents, fremsatte Mr. Lavents flere påstander om at dommerne var forutinntatte og at de skjulte viktige bevis som kunne frifinne dem. Det var tre dommere i saken. To av dommerne anmodet om at den tredje – Mrs Steinerte – måtte trekke seg, men fikk ikke medhold i dette. I tillegg, kom Mrs. Steinerte med en rekke uttalelser i to latviske aviser. I disse uttalelsene kritiserte hun forsvarets opptreden, og kom med antydninger om utfallet av den pågående straffesaken. Hun uttalte videre at hun var overrasket over at Mr. Lavents fastholdt sin uskyld, og oppfordret ham til å bevise sin uskyld. Både klagerne og Lavents ble dømt til lange fengselsstraffer. Lavents brakte saken inn for EMD, som konstaterte at det forelå krenkelse av art. 6 nr. 2.

Problemstilling

Klagerne gjorde – i likhet med Mr. Lavents – blant annet gjeldende det forelå en krenkelse av art. 6 nr. 2.

Begrunnelse/resultat

EMD viste til sin avgjørelse i saken Lavents mot Latvia. Domstolen hadde her lagt til grunn at Mrs. Steinertes uttalelser hadde vist at hun var forutinntatt i forhold til Lavents’ straffeskyld. Domstolen fant ingen grunn til å komme til en annen konklusjon i forhold til klagerne. Selv om Mrs. Steinerte ikke hadde nevnt klagernes navn uttrykkelig, hadde hun brukt uttrykk som «forsvaret» og «de tiltalte», og det var klart at hun da også refererte til klagerne. EMD konkluderte etter dette enstemmig med at det forelå en krenkelse av art. 6 nr. 2.

Uskyldspresumsjonen – uttalelser om straffeskyld etter frifinnelse

Yassar Hussain mot Storbritannia, søkenummer 8866/04, dom av 7. mars 2006

Faktum

Klager ble arrestert og varetektsfengslet, idet det forelå mistanke om at han hadde truet vitner. Han ble tiltalt for å ha lagt hindringer i veien for rettssystemet. Ett av påtalemyndighetens vitner møtte ikke i retten. Påtalemyndigheten ønsket ikke å benytte seg av muligheten til å tvinge vitnet til å møte. Dette medførte at saken ble avsluttet og klager ble frifunnet. Klagers advokat ba om å få dekket saksomkostninger. Dette ble avslått av retten med følgende begrunnelse: «Det finnes klare beviser for tiltaltes skyld i sakens dokumenter. Påtalemyndigheten har imidlertid valgt å ikke tvinge vitnet til å møte i retten».

Problemstilling

Klager påstod for Domstolen at det forelå en krenkelse av art. 6 nr. 2. Han anførte at dommerens begrunnelse for ikke å tilkjenne saksomkostninger var i strid med artikkelen.

Begrunnelse/resultat

EMD slo innledningsvis fast at uskyldspresumsjonen kom til anvendelse i de tilfeller straffeforfølgningen var avsluttet, under forutsetning av at det forelå tilstrekkelig sammenheng mellom straffeforfølgningen og den saken uttalelsene om straffeskyld hadde falt. Dersom det forelå slik sammenheng, var den relevante problemstillingen i forhold til uskyldspresumsjonen om dommeren hadde stilt spørsmål ved klagers frifinnelse. I så fall ville det foreligge en krenkelse av artikkelen. Domstolen presiserte videre at verken uskyldspresumsjonen eller andre artikler i konvensjonen gav en frifunnet rett til dekning av saksomkostninger.

I forhold til den foreliggende sak, kom Domstolen til at den eneste naturlige tolkingen av dommerens uttalelser var at han anså klager skyldig i forholdet han var tiltalt for. Når dommeren hadde trukket klagers frifinnelse i tvil etter at klager var frifunnet, konkluderte EMD enstemmig med at det forelå en krenkelse av art. 6 nr. 2.

Uskyldspresumsjonen/konvensjonens straffebegrep

Mayer mot Tyskland, søkenummer 77 792/01, avvisningsavgjørelse av 16. mars 2006

Faktum

Klager ble, ved skifte av foreldrenes bo, pålagt å betale en forsinkelsesrente på 14.561 tyske mark. Grunnen til dette var at klagers avdøde foreldre forsettlig hadde unnlatt å gi opplysninger som var nødvendige for at myndighetene skulle kunne foreta en korrekt beregning av eiendomsskatt.

Problemstilling

Klager påstod at det forelå en krenkelse av art. 6 nr. 2. Under henvisning til tidligere praksis fra EMD, anførte hun at det ville være i strid med grunnleggende strafferettslige regler, herunder uskyldspresumsjonen, å ilegge gjenlevende en straffesanksjon for handlinger begått av avdøde personer. Det ble også anført krenkelse av tilbakevirkningsforbudet i art. 7.

Begrunnelse/resultat

EMD drøftet først om sanksjonen kunne anses som en straffesiktelse («criminal offence»). Dersom sanksjonen ikke kunne anses som en straffesiktelse, kom ikke uskyldspresumsjonen til anvendelse. Ved drøftelsen tok Domstolen utgangspunkt i de såkalte Engelkriteriene (klassifikasjon i nasjonal rett, normens karakter og sanksjonens innhold og alvor). Det ble først drøftet om sanksjonen var klassifisert som straff i nasjonal rett. Etter en konkret helhetsvurdering av flere faktorer, kom Domstolen til at sanksjonen ikke kunne anses som straff etter intern rett.

Deretter drøftet Domstolen om normens karakter var strafferettslig. Innledningsvis ble det fremhevet at ileggelsen av sanksjonen hadde tilknytning til strafferetten; for at forsinkelsesrente kunne ilegges klager, var det et vilkår at hennes foreldre hadde begått et straffbart forhold. Dette trakk i retning av at normen hadde strafferettslig karakter. Domstolen foretok videre en konkret vurdering av hvordan forsinkelsesrenten ble beregnet, og kom til at forsinkelsesrenten hadde som formål å dekke det tap staten hadde lidt på grunn av at det var blitt gitt uriktige opplysninger. Sanksjonen hadde derfor et erstatningsrettslig preg, og ikke et strafferettslig preg. Dersom utmålingen av sanksjonene hadde gått ut over en ren tapsdekning, ville normen fått strafferettslig karakter, og forholdet hadde blitt ansett som en straffesiktelse.

Til slutt foretok EMD en vurdering av sanksjonens alvor, og kom til at sanksjonen ikke var så alvorlig at den av den grunn kunne anses som en straffesiktelse. Etter en gjennomgang av Engelkriteriene, kom et flertall i Domstolen til at det var en overvekt av momenter som talte for at forholdet ikke kunne anses som en straffesiktelse, og konkluderte med at art. 6 nr. 2 ikke kom til anvendelse.

I forhold til anførselen om krenkelse av art. 7, uttalte EMD, under henvisning til tidligere konvensjonspraksis, at straffebegrepet i art. 7 var sammenfallende med straffebegrepet i art. 6. Konklusjonen ble følgelig at heller ikke art. 7 kom til anvendelse.

Anonym vitneførsel

Krasniki mot Tsjekkia, søkenummer 51 277/99, dom av 28. februar 2006

Faktum

Klager var tiltalt for å ha solgt heroin til to personer. Han erkjente ikke straffeskyld. Personene som klager skulle ha solgt heroin til, avga anonyme vitneforklaringer for politiet. Under hovedforhandlingen ble ett av vitnene avhørt av dommeren utenfor rettslokalet, og ute av syne for tiltalte og hans forsvarer. Det andre vitnet lot seg ikke spore opp. Dette vitnets politiforklaring ble lest opp i retten, uten at vitnets identitet ble opplyst til forsvaret. Klager ble funnet skyldig etter tiltalen, og dømt til fengsel i to år, samt utvist fra Tsjekkia. Det fremgikk av dommen at retten baserte domfellelsen utelukkende på de anonyme vitneforklaringene.

Problemstilling

Klager gjorde blant annet gjeldende at det forelå en krenkelse av art. 6 nr. 3 bokstav d. Som grunnlag ble det anført at domfellelsen utelukkende baserte seg på anonyme vitneforklaringer, og at klagers advokat hadde blitt nektet både å se vitnene under deres vitneforklaring, og å få vite vitnenes identitet.

Begrunnelse/resultat

Domstolen konstaterte innledningsvis at det ikke var noen opplysninger i sakens dokumenter som kunne forklare hvorfor retten hadde besluttet anonym vitneførsel. Det var derfor ikke mulig å klarlegge hvordan politiet og dommeren hadde vurdert holdbarheten og rimeligheten av vitnets frykt for represalier fra klager. Det ble videre konstatert at dommeren hadde unnlatt å ta stilling til behovet og begrunnelsen for å åpne for anonym vitneførsel. Videre ble det fremhevet at domstolen hadde basert domfellelsen i avgjørende grad på de anonyme vitneforklaringene. EMD kom etter dette til at prosessen sett som et hele ikke kunne anses som rettferdig. Domstolen konkluderte enstemmig med at det forelå en krenkelse av retten til en rettferdig rettergang i art. 6 nr. 1.

Art. 7 (ingen straff uten lov)

Lovskravet og forbudet mot tilbakevirkende lov

Achour mot Frankrike, søkenummer 67 335/01, dom av 29. mars 2006 (storkammer)

Faktum

Klager ble den 16. oktober 1984 funnet skyldig i narkotikasmugling, og dømt til fengsel i tre år. Han ble løslatt den 12. juli 1986. Daværende lovgivning om tilbakefallskriminalitet slo fast at dersom en som var domfelt for en forbrytelse med strafferamme på ti år, begikk ny lignende kriminalitet i løpet av en femårsperiode, regnet fra tidspunktet for løslatelsen, skulle straffen for den nye overtredelsen dobles.

Den 1. mars 1994 ble fransk straffelovs bestemmelse om tilbakefallskriminalitet endret. Det fremgikk av den nye bestemmelsen at dersom en som var domfelt for en forbrytelse med strafferamme på ti år, begikk ny lignende kriminalitet i løpet av en tiårsperiode, regnet fra løslatelsestidspunktet, skulle straffen for den nye overtredelsen dobles.

I 1995 begikk klager ny narkotikakriminalitet. Den 14. april 1997 ble klager dømt for forholdet. Den nye straffutmålingsregelen ble lagt til grunn, slik at klager fikk det dobbelte av den straff han ville fått dersom bestemmelsen ikke hadde kommet til anvendelse. Klager hadde brakt saken inn for EMD, som i kammeravgjørelse av 10. november 1994 hadde konkludert med at det forelå en krenkelse av art. 7. Dette ble begrunnet med at den nye loven var blitt tillagt tilbakevirkende kraft. Det første lovbruddet hadde blitt begått før den nye straffutmålingsregelen ble vedtatt. Ved pådømmelsen den 14. april 1997 skulle således lovbruddet ha blitt bedømt som en førstegangsforbrytelse, og ikke som tilbakefallskriminalitet.

Problemstilling

Staten brakte saken inn for storkammeret, med påstand om at art. 7 ikke var krenket. Det ble anført at det verken var i strid med lovskravet eller tilbakevirkningsforbudet i artikkelen å ta i betraktning lovbruddet før lovendringen ved utmålingen av straffen for det andre lovbruddet.

Begrunnelse/resultat

EMD slo innledningsvis fast at art 7for det første inneholdt et krav om hjemmel i lov for å ilegge straff. I dette ligger en begrensning med hensyn til utvidende tolking av straffebud; et straffebud må være forutberegnelig og tilgjengelig. Disse krav er oppfylt dersom tiltalte, med nødvendig bistand, har mulighet til å gjøre seg kjent med hvilke handlinger eller unnlatelser som er straffesanksjonert. For det andre ble det slått fast at art. 7 forbyr tilbakevirkende anvendelse av straffebud i de tilfeller dette vil være til tiltaltes ugunst.

Domstolen drøftet først om lovgivningen om tilbakefallskriminalitet tilfredsstilte konvensjonens krav til forutberegnelighet og tilgjengelighet. I denne vurderingen ble det fremhevet at den nye loven om tilbakefallskriminalitet hadde trådt i kraft i 1994. Loven var derfor i kraft da klager begikk ny kriminalitet i 1995. Videre la EMD vekt på at fransk Høyesterett helt siden sent på 1800-tallet hadde lagt til grunn at lovgivning om tilbakefallskriminalitet kunne gis anvendelse, så lenge den nye overtredelsen var begått etter at den nye loven var trådt i kraft. Det var derfor ikke tvil om at klager hadde mulighet til å forutberegne sin rettsstilling; da han begikk ny kriminalitet før tiårsfristen løp ut, var det klart for ham at han risikerte å bli dømt for tilbakefallskriminalitet, med en dobling av straffen. EMD la etter dette til grunn at kravene til forutberegnelighet og tilgjengelighet var oppfylt.

Domstolen vurderte deretter om den nye lovgivningen var gitt tilbakevirkende kraft. EMD la avgjørende vekt på at det siste lovbruddet var begått etter at den nye loven trådte i kraft. Klager var etter EMDs oppfatning ikke berettiget til å legge til grunn at han ikke kunne straffes for tilbakefallskriminalitet da femårsfristen, som gjaldt etter den tidligere lovgivningen, løp ut (12. juli 1991).

Domstolen konkluderte under dissens 16–1, med at det ikke forelå krenkelse av art. 7. Den dissenterende dommeren mente at Domstolen med denne storkammeravgjørelsen hadde fraveket tidligere fast praksis ved tolkingen av art. 7. En dommer hadde særmerknader.

Protokoll 7 art. 4 (forbudet mot gjentatt straffeforfølgning)

Forholdet mellom gjenopptakelse og ny forfølgning

Bratyakin mot Russland, søkenummer 72 776/01, avvisningsavgjørelse av 9. mars 2006

Faktum

Klager ble den 11. desember 1998 dømt til en fengselsstraff på fem år for skatteunndragelse. Soningen ble påbegynt samme dag. Klager anket saken, og fikk redusert straffen til ett år og seks måneder.

Den 20. juni 1999 anmodet klager presidiet (ledelsen) i Moscow Regional Court om å foreta en «supervisory review» av saken hans. Ordningen med «supervisory review» gir domstolene adgang til å foreta en ny vurdering av en endelig avgjørelse. Utfallet av en slik vurdering, kan være at den endelige avgjørelsen blir stående eller at avgjørelsen blir annullert og saken blir henvist til ny behandling i førsteinstans. Vilkårene for å annullere saken er at det foreligger saksbehandlingsfeil, lovanvendelsesfeil eller at presidiet finner at det ble begått feil bevisbedømmelse i den endelige avgjørelsen. Den 16. november 1999 annullerte presidiet avgjørelsen fra ankedomstolen. Begrunnelsen var blant annet at avgjørelsen fra ankedomstolen var beheftet med lovanvendelsesfeil. Det ble også fremhevet at retten hadde pådømt et annet forhold enn det påtalemyndigheten hadde fremmet for retten til pådømmelse. Saken ble henvist til ny behandling i førsteinstansen.

Den 24. januar 2001 dømte underinstansen klager for skatteunndragelse, og ila en fengselsstraff på ett år og seks måneder. I samme avgjørelse ble klager fritatt fra å sone straffen i medhold av lov om amnesti.

Problemstilling

Klager påstod at det forelå en krenkelse av Protokoll 7 artikkel 4 og art. 6. Han anførte at han på grunn av prosedyren med «supervisory review» hadde blitt straffeforfulgt og straffet på ny for et forhold han allerede var dømt for.

Begrunnelse/resultat

Domstolen viste innledningsvis til den tidligere dommen Nikitin mot Russland (søkenummer 50 178/99). I denne avgjørelsen hadde Domstolen slått fast at en prosess med «supervisory proceeding» ikke kunne anses som en ny forfølgning, men som en fortsettelse av forfølgningen av samme sak, som tidligere var endelig avsluttet. I likhet med gjenopptakelse ville således en prosess med «supervisory proceedings» ikke bli ansett som en ny forfølgning som reiste problemer i forhold til Protokoll 7 art. 4.

Etter å ha slått fast at protokoll 7 artikkel 4 ikke kom til anvendelse, uttalte Domstolen at det måtte tas stilling til om prosessen med «supervisory proceedings» var problematisk i forhold til art. 6. Det ble i denne sammenheng uttalt at forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i Protokoll 7 art. 4 bare var en av de spesifikke rettssikkerhetsgarantiene som stod i sammenheng, og måtte tolkes i lys av, det generelle kravet til rettferdig rettergang i art. 6.

Ved vurderingen av om art. 6 var krenket, uttalte Domstolen innledningsvis at det ville foreligge en krenkelse av artikkelen dersom det grunnleggende prinsippet om rettslig forutberegnelighet, som kunne utledes av art. 6, var krenket. Det ble videre slått fast at det måtte forligge særlig viktige hensyn for å gjenåpne en endelig avgjørelse. Etter en konkret vurdering, kom Domstolen til at prinsippet om rettslig forutberegnelighet i dette tilfellet ikke var krenket. Det ble særlig lagt vekt på at det forelå alvorlige svakheter med den endelige avgjørelsen som ble opphevet, og at klager, etter å ha blitt dømt på ny, slapp å sone en ny fengselsstraff. Det var ingen holdepunkter for at russiske rettsinstanser ikke ville gjort fratrekk for den første fengselsstraffen ved utmålingen av en ny fengselsstraff, dersom klager ikke hadde blitt benådet og han hadde blitt ilagt en strangere fengselsstraff ved den nye behandlingen av saken.