Fra riksadvokaten

1 Innledning

Forrige utgave av denne seksjonen var inntatt i hefte 2/2004. Dette nummer inneholder en del avgjørelser av riksadvokaten i enkeltsaker.

Følgende materiale er inntatt:

2 Forelegg til Statens vegvesen for ikke å ha sørget for tilstrekkelige planer før sprengning.

For riksadvokaten gjaldt saken om Statens vegvesen, som var byggherre, hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold i forbindelse med en sprengningsulykke. Riksadvokaten kom til at Statens vegvesen ikke hadde overtrådt straffeloven § 239 om uaktsomt drap eller § 352 om uforsiktig omgang med sprengstoff. Selskapet hadde imidlertid, etter riksadvokatens oppfatning, brutt forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff § 10-7 som bl.a. setter krav til planverk forut for sprengning og ble ilagt en bot på kr 100.000. Forelegget er vedtatt.

Riksadvokaten fremstilte faktum i saken slik:

Den 13. januar 2003 inngikk Statens vegvesen Nord-Trøndelag Namdalsprosjektet kontrakt med fa. F om utføring av oppdraget. Samme dag undertegnet F avtale med fa. G om sprengningsarbeidet og med fastsatt frist for ferdigstillelse den 28. mars 2003.

I henhold til inngåtte arbeidsavtaler ble byggherreansvaret delegert til A som prosjektleder, B som HMS-koordinator under prosjektfasen og C som byggeleder og HMS-koordinator under gjennomføringsfasen. Anleggsleder og HMS-ansvarlig ved F var D. A, B og C var alle ansatt i Statens vegvesen.

Borings- og sprengningsarbeidene startet opp umiddelbart etter kontraktsinngåelsene. Frem til 7. februar 2003 ble det avfyrt ca. 12 salver. Flere av disse var blokksprengninger hvor det ikke ble utarbeidet salverapporter. Den 4. februar s.å. startet boringen for salve nr. 6, hvor det skulle sprenges 700 m3. Sprengstoffet ble plassert og salven forsøkt satt av kl. 11.00. Det var imidlertid bare konturen og det første borehullet som gikk av (pilsalve). Deler av dekningsmattene ble kastet opp, og steinsprut forårsaket mindre materielle skader på en bil som stod parkert på den andre siden av veien. Det ble likevel ikke inngitt noen avviksmelding fra entreprenørens side. Både prosjektleder A og byggeleder C ble orientert om uhellet, men uten at det fra deres side ble tatt initiativ til å skaffe seg oversikt over situasjonen eller kunnskap om årsaken til den mislykkede sprengningen. Nytt sprengningsforsøk ca. kl. 13.45 lyktes heller ikke, da en denne gangen ikke fikk tenning. Ca. kl. 14.00 ble salven fyrt av. En større mengde stein ble slynget vannrett ut fra sprengningsstedet og spredte seg over et område på ca. 5 000 m2. E, som var leid inn av F, stod plassert som sperrevakt ca. 78 m fra sprengningsstedet. Han ble truffet av en stein, kastet 20 m bakover og omkom på stedet.

Etter avsluttet etterforsking sendte politiet saken til statsadvokaten med forslag om personlig straffansvar for H (skytebas) og A (prosjektleder) samt foretaksstraff mot F og Statens vegvesen … Den 24. september 2004 utferdiget statsadvokaten tiltale mot H og forelegg mot F. For A og Statens vegvesen … fant han ikke grunnlag for å reagere strafferettslig og henla saken for disse, dels etter bevisets stilling, dels fordi intet straffbart forhold anses bevist.

På vegne av avdødes ektefelle, I, har advokat J påklaget statsadvokatens henleggelse for så vidt gjelder henleggelsen i forhold til Statens vegvesen … Slik klagen er formulert, legger riksadvokaten til grunn at den knytter seg til politiets siktelse av 28. juni 2004 og de straffebestemmelser og forhold som er beskrevet der. Riksadvokaten finner derfor ikke grunn til å gå inn på andre bestemmelser som er omhandlet i saksdokumentene.

Riksadvokaten ga følgende begrunnelse for avgjørelsen:

Slik saken foreligger for riksadvokaten gjennom klagen, skal følgende bestemmelser vurderes:

Straffeloven § 239

Straffeloven § 239 setter straff for den som «uaktsomt … forvolder en annens død». Ordlyden retter seg primært mot aktive handlinger, men også unnlatelser kan etter omstendighetene rammes. Uaktsomheten må omfatte dødsfølgen. Det må kunne legges gjerningspersonen til last at han ikke regnet med og innså muligheten av at noen kunne bli drept som følge av de aktuelle handlinger eller unnlatelser.

Som statsadvokaten viser til i sin påtegning av 24. september 2004, fastslår de sakkyndige at årsaksforholdene i denne saken er meget sammensatt. Selv om det skulle kunne konstateres uaktsomhet ved planleggingen og oppfølgningen av prosjektet, er det tvilsomt om svikt her i lovens forstand kan sies å ha vært årsak til (forvoldt) dødsfallet. Uansett kan det etter riksadvokatens syn ikke legges til grunn at ansatte i Statens vegvesen …, eller andre som vegvesenet hefter for, burde regnet med at unnlatelsene kunne medføre en dødsulykke. Skyldkravet er derfor ikke oppfylt.

Riksadvokaten opprettholder statsadvokatens henleggelse etter straffeloven § 239.

Straffeloven § 352

Riksadvokaten er videre enig med statsadvokaten i at det heller ikke er grunnlag for strafferettslig reaksjon mot Statens vegvesen … etter straffeloven § 352. Som byggherre har prosjektledelsen ikke hatt noen sentral rolle i utførelsen av sprengningsarbeidet og derved ikke slik befatning med «sprengstoff» som bestemmelsen forutsetter.

Forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff § 10-7

Forskriften om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff (for-2002-06-26-922) er gitt i medhold av brann- og eksplosjonsvernloven av 14. juni 2002 nr. 20. Straffebestemmelsen er plassert i loven § 42 og rammer forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.

Forskriften § 10-7 lyder slik:

Virksomhet som selv utfører sprengningsarbeid skal sørge for at det i samråd med person med sprengningsfaglig kompetanse blir utarbeidet planer og rutiner for å ivareta all sikkerhet ved bruk av eksplosive varer. Planene, som skal omfatte sprengnings- og salveplaner m.m. skal foreligge skriftlig før sprengningsarbeid igangsettes, være basert på risikoanalyser, og være integrert i overordnete planer for prosjektet/ anlegget. Etterlevelse av alle deler av planene skal overvåkes og kvalitetssikres.

Dersom det skal utføres særlig kompliserte eller risikofylte sprengningsarbeider utover det bruker med sprengningssertifikat i klasse A har kompetanse til, skal en særlig sprengningskyndig benyttes både til å utarbeide planer og til å gjennomføre sprengningen.

Virksomhet som ikke selv utfører sprengningsarbeid skal påse at utførende virksomhet ivaretar kravene i henhold til annet ledd. I antatt tilbud/ anbud for sprengningsarbeid skal det klart fremkomme at kostnader forbundet med alle nødvendige sikkerhetstiltak er tatt med. Disse bestemmelsene endrer ikke de forpliktelser som ellers følger av arbeidsmiljølovgivningen.

Når godkjent bruker utfører sprengningsarbeid som selvstendig pliktsubjekt gjelder plikten i annet ledd tilsvarende.»

I forskriften § 1-3 er «sprengningsplan» og «salveplan» definert slik:

«Salveplan: Skriftlig plan som beskriver boring, lading, tenning og dekking av den enkelte salve for å ivareta sikkerheten i samsvar med sprengningsplanen.

Sprengningsplan: Skriftlig plan for hvordan sikkerheten skal ivaretas i forbindelse med sprengning på et bestemt område.»

Som nevnt foran, utarbeidet prosjektleder A en risikoanalyse med kravspesifikasjoner som vedlegg til anbudsdokumentene. I pkt. 4 er inntatt følgende:

Da sprengningsarbeidet startet opp, forelå imidlertid det ingen sprengningsplan. Den planen H utarbeidet og som prosjektledelsen godtok uten innvendinger, oppfylte langt fra det kravet som oppstilles i forskriften, og den må anses uegnet som grunnlag for vurdering av sikkerhet og risiko. Riksadvokaten er enig med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i at den utelukkende fremstår som en fremdriftsplan, med angivelse av rekkefølgen for de 29 planlagte sprengningene.

Videre manglet salveplan forut for sprengningene. Byggeleder C har forklart at han flere ganger tok spørsmålet opp med H, uten resultat. Det er ingen tvil om at prosjektledelsen var innforstått med at det skulle foreligge skriftlig salveplan for hver sprengning og at man burde ha grepet aktivt inn, eventuelt ha stanset arbeidet inntil forholdet var brakt i orden.

Det foreligger følgelig brudd på forskriften om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff § 10-7 fjerde ledd, jf. § 10-7 annet ledd.

Etter straffeloven § 48a kan et foretak straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Offentlig virksomhet er definert som foretak, jf. § 48a annet ledd. I tillegg til den objektive overtredelse av § 10-7 som er konstatert ovenfor, må en eller flere av de ansatte i Statens vegvesen, eller selvstendige oppdragstakere som vegvesenet hefter for, ha handlet uaktsomt. Bestemmelsen i § 48a omfatter både anonyme og kumulative feil. Det er således ikke nødvendig for riksadvokaten å vurdere nærmere om enkeltpersoner har opptrådt uaktsomt og hvem dette i tilfelle er. Riksadvokaten finner det uansett klart at skyldkravet er oppfylt.

Foretaksstraff er fakultativt, jf. § 48a første ledd. Selv om vilkårene er oppfylt, beror det således på et skjønn om det bør reageres overfor foretaket. Straffeloven § 48b angir momenter som det særlig skal tas hensyn til ved denne vurderingen.

Etter riksadvokatens syn er forholdet av en slik art at det bør reageres. Særlig legges det vekt på at det her dreier seg om brudd på viktige sikkerhetsbestemmelser for en virksomhet (sprengning) som innebærer høy risiko, og som er begått av et foretak som har som en av sine hovedoppgaver å gjennomføre store prosjekter innen veg- og anleggsvirksomhet. Hensynet til straffens preventive virkning og foretakets muligheter til å forebygge overtredelser gjennom instruksjon, opplæring og kontroll (jf. § 48b bokstav a, b og c) står her sentralt.

På denne bakgrunn omgjør riksadvokaten statsadvokatens henleggelse og beslutter at det skal utferdiges forelegg på foretaksstraff, jf. straffeloven kapittel 3a mot

Statens vegvesen

…

for overtredelse av

lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) av 14. juni 2002 nr. 20 § 42 jf. §§ 5, 6, 20, 25 og 43, jf. forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff av 26. juni 2002 nr. 922 § 10-7 fjerde ledd første punktum jf. annet ledd, jf. straffeloven § 48a og § 48b

Virksomhet som ikke selv utfører sprengningsarbeid skal påse at utførende virksomhet ivaretar kravene i henhold til annet ledd:

Virksomhet som selv utfører sprengningsarbeid skal sørge for at det i samråd med person med sprengningsfaglig kompetanse blir utarbeidet planer og rutiner for å ivareta all sikkerhet ved bruk av eksplosive varer. Planene, som skal omfatte sprengnings- og salveplaner m.m. skal foreligge skriftlig før sprengningsarbeid igangsettes, være basert på risikoanalyser, og være integrert i overordnete planer for prosjektet/anlegget. Etterlevelse av alle deler av planene skal overvåkes og kvalitetssikres.

Grunnlag:

I perioden fra 13. januar 2003 til og med 7. februar 2003 under gjennomføring av prosjektet Rv …, parsell …, der det skulle sprenges 25 000 m3 fast fjell nær tett bebygd område og trafikkert veg, sørget ikke Statens vegvesen …, som oppdragsgiver, for at det forelå sprengningsplan og salveplan forut for sprengning.

Boten settes til kr. 100 000 – ett hundre tusen kroner.»

3 Bygdelaget X – spørsmål om foretaksstraff

En fem år gammel gutt ble kvalt under lek i et klatrestativ. Spørsmålet i saken var om et bygdelag som eide stativet skulle ilegges foretaksstraff. Etter en konkret vurdering av de momenter straffeloven § 48b gir anvisning på, kom riksadvokaten til at det ikke var grunnlag for dette.

Om faktum i saken bemerket riksadvokaten:

I samsvar med politiets innstilling besluttet statsadvokaten den 25. januar 2004 å henlegge saken «fordi foretaksstraff mot Bygdelaget X ikke anses hensiktsmessig». Direktoratet påklaget henleggelsen og anførte i brev av 18. februar s.å. bl.a.:

I riksadvokatens begrunnelse for avgjørelsen ble fremholdt:

Bygdelaget X ble stiftet den 19. april 1985. Det har som formål «å arbeide for å skape varierte tilbud som kan føre til trivsel og samhold mellom mennesker i alle aldre. Dette kan gjøres gjennom ulike former for inntektsbringende aktiviteter, styremøter, årsmøter og medlemsmøter», jf. vedtektene § 1». Laget har et styre på tre; leder, sekretær og kasserer. Pr. mai 2004 hadde laget ca. 25 medlemmer. Siden 2001 er det ikke innkrevd medlemskontingent.

I desember 1994 overtok Bygdelaget den gamle skolen i Y med påstående bygninger og uteareal med bl.a. det aktuelle klatrestativet. Bortsett fra noen sporadiske medlemsmøter har det ikke vært noen aktivitet i laget på flere år. Slik en oppfatter det har det heller ikke vært noe vedlikehold av bygningen eller utearealene siden siste dugnad i 1997. Fra primo januar 2003 har hovedetasjen i bygningen vært leid ut som lagringsplass for Universitetssykehuset Nord-Norge.

Klatrestativet, som opprinnelig var en del av en hinderløype, var oppmontert på eiendommen da den ble overtatt av Bygdelaget X. Stedet er offentlig tilgjengelig, men bærer preg av lite bruk, jf. politiets åstedsfoto. Tauverket, som forårsaket den tragiske ulykken, er åpenbart ingen del av det opprinnelige lekeapparatet, uten at en vet når det ble festet, eller av hvem. Politiets åstedsundersøkelse tyder på at det må ha hengt der over tid. Et vitne opplyser at hun for noen år siden kuttet ned et tilsvarende tauverk etter at et annet barn hadde satt seg fast.

Riksadvokaten går ikke nærmere inn på de bestemmelsene som etter Direktoratets syn er overtrådt. Basert på de momenter som straffeloven § 48b gir anvisning på, er riksadvokaten kommet til at det uansett ikke er grunn til å ilegge Bygdelaget X foretaksstraff.

Det som kan tale for foretaksstraff, er først og fremst preventive hensyn. På den annen side dreier det seg om et lite bygdelag som praktisk talt har vært uten aktivitet i flere år, og som heller ikke har likvide midler. Bygdelaget drev ikke noen aktiviteter eller organiserte fritidstilbud på eiendommen, og bruken av klatrestativet synes å ha vært helt tilfeldig og relativt begrenset.

I praksis hadde bygdelaget små muligheter for å ivareta sikkerheten. Som nevnt foran, var et tilsvarende tau en gang tidligere fjernet for deretter å ha blitt oppmontert igjen, uvisst av hvem og når. Ved vurdering av kravene til tilsyn og kontroll, må det ses hen til bruken av området og bygdelagets situasjon. Det ville således ha stilt seg annerledes dersom stedet var opparbeidet med det formål å være en aktiv lekeplass for barn eller hyppig var blitt brukt som oppholdssted for barn.

Statsadvokatens henleggelsesvedtak opprettholdes.»

4 Dødsulykke under militærøvelse

En soldat omkom ved en fallulykke under en militærøvelse. Han falt ned i en dyp fjellkløft i forbindelse med at han beveget seg ved en observasjonspost (OP) som var opprettet som et ledd i øvelsen. Spørsmålet i saken var om en sersjant som ansvarshavende befal på stedet hadde overtrådt militær straffelov § 78 (utvist forsømmelighet eller grov uforstand i tjenesten) ved plasseringen av observasjonsposten, ved mangelfull undersøkelse av terrenget og/eller ved mangelfull instruksjon av soldatene. Riksadvokaten kom – som krigsadvokaten og statsadvokaten – til at det ikke var grunnlag for å reise straffesak.

Riksadvokaten anførte i sin avgjørelse flg.:

Ulykken har vært gjenstand for grundig utredning og etterforsking av politiet. Sersjant B (nå fenrik) ved Garnisonen i Sør-Varanger, var ansvarshavende befal ved basen med OP-stillingen. Han rekognoserte stedet, og avgjorde hvor basen med OP-stillingen skulle etableres. B har status som mistenkt i saken, sammen med oberstløytnant C, kaptein D og løytnant E. Ingen har vært siktet i saken.

Saken har vært forelagt Krigsadvokatene for Nord-Norge, som i skriv 11. august 2004 til Troms og Finnmark statsadvokatembeter konkluderte med at straffesaken burde henlegges for samtlige mistenkte. Statsadvokaten henla saken den 1. september 2004, for C, D og E som intet straffbart forhold anses bevist og etter bevisets stilling for sersjant B. As etterlatte, ved advokat F, har påklaget henleggelsen til riksadvokaten i brev 20. oktober 2004.

Riksadvokaten bemerker innledningsvis at det, særlig ut fra det som fremkommer i rapporten fra granskningskommisjonen, ikke er grunnlag for å omgjøre statsadvokatens henleggelse for så vidt gjelder C, D og E. En kan heller ikke se at det er grunnlag for foretaksstraff, jf. straffeloven § 48 a.

Det springende punkt i klagesaken er hvorvidt det er grunnlag for å reise tiltale mot sersjant B, som ansvarshavende befal på stedet. Påtalespørsmålet er særlig blitt vurdert ut fra den militære straffelov § 78 som setter straff for befal som gjør seg skyldig i forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av sine tjenesteplikter, eller i grov uforstand i tjenesten. Bestemmelsen rammer ikke ethvert uaktsomt pliktbrudd, men bare gjentatte eller grovere tilsidesettelse av pliktmessig forhold i tjenesten. Uttrykket «grov uforstand i tjenesten» benyttes også i straffeloven § 325 nr. 1, og i forhold til denne bestemmelse har Høyesterett lagt til grunn at det kreves «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», jf. bl.a. Rt. 1986 side 670. Etter militær straffelov § 78 tredje ledd er strafferammen fengsel i inntil seks år dersom den straffbare handlingen eller unnlatelsen har medført at noen har mistet livet.

Lendet på ulykkesstedet er i følge granskningskommisjonen av tilsvarende natur som det lendet grensejegerne normalt opererer i, og det var derfor relevant å øve i området for å lære soldatene å beherske lendet. Kommisjonen har heller ikke merknader til selve forberedelsene til øvelsen. Det fremgår at oppdraget var å overvåke RV 886 og et nærliggende grustak, og at plasseringen av basen med OP-stillingen ble valgt ut fra dette. Riksadvokaten kan ut fra en samlet bevisvurdering ikke se at valget av hvor basen med OP-stillingen skulle plasseres, i seg selv innebærer at militær straffelov § 78 er overtrådt.

Det fremgår av bevismaterialet at sersjant B rekognoserte øvringsområdet i dagslys sammen med patruljefører G, før plasseringen av OP-stillingen ble besluttet. I følge sin politiforklaring registrerte ikke sersjant B kløfta, eller åpningen til denne, som A senere falt ned i. Han foretok derfor ingen undersøkelser av kløfta/hullene med sikte på vidde og dybde.

B var imidlertid klar over at terrenget var krevende, og at det var en skrent i forkant av det stedet OP-stillingen skulle plasseres. Noen nærmere orientering om eller omvisning i lendet ble ikke gitt soldatene, og det ble heller ikke gitt instruksjoner om hvordan de skulle bevege seg i området ved OP-stillingen. Forholdene på ulykkesstedet er beskrevet slik av menig G i hans politiforklaring:

Likeartede uttalelser fremkommer i politiavhørene av de øvrige soldatene som deltok i øvelsen.

Det springende punkt i vurderingen etter § 78 er om sersjant B ved ikke å oppdage inngangen til ulykkeskløften og unnlatelsen av å undersøke denne, ved ikke å gi soldatene informasjon om de utfordringer og farer terrenget bød på samt instruksjon om hvordan en av sikkerhetshensyn måtte bevege seg i området, kan sies å ha opptrådt med såvidt stor grad av uaktsomhet at grensen for det straffbare er overskredet. Det synes å måtte legges til grunn at unnlatelsen av å utarbeide postinstruks for OP-stillingen representerer et instruksbrudd, jf det som er sagt foran om granskningskommisjonens rapport. Det er også forhold som kan tilsi at det fant sted andre instruksbrudd ved innrykket i og etableringen av basen. I likhet med granskningskommisjonen, legger imidlertid riksadvokaten til grunn at det ikke er klart at det er åsakssammenheng mellom eventuelle brudd på regelverket og dødsulykken, og at det ikke kan ses bort fra at ulykken ville ha inntruffet selv om stridsdrillen var fulgt til punkt og prikke. Eventuelle brudd på stridsdrillen innebærer ikke i seg selv at det er grunnlag for å reise tiltale etter § 78, og en går derfor ikke nærmere inn på forholdet til de militære instrukser.

Avgjørelsen må forankres i sersjant Bs alminnelige plikt som befal til aktsom og fornuftig opptreden ut fra de konkrete omstendigheter på handlingstiden og under hensyn til hans evne til å bedømme situasjonen. I ettertid kan det være nærliggende å bebreide mistenkte for at han ikke oppdaget kløften, og at han ikke tok adekvate forholdsregler for å begrense risikoen for ulykker i det kritiske området. Bevismaterialet, særlig bildene fra åstedet, etterlater en viss undring over at sersjant B ikke ble oppmerksom på hullet som ledet ned i kløften, om ikke direkte, så i alle fall slik at han burde ha sett at det her forelå spesielle forhold som burde undersøkes nærmere. Det må samtidig bemerkes at soldater av den kategori det her er tale om må forventes å kunne bevege seg i vanskelig terreng, uten at befalet til enhver tid gir detaljert informasjon om naturskapte faremomenter. Det er dessuten på det rene at sersjanten rekognoserte området for OP-stillingen, og hans forklaring om at han da ikke ble oppmerksom på kløften kan ikke tilsidesettes. En nærliggende forklaring på det sistnevnte, er formentlig at en ved rekognoseringen hadde betydelig større oppmerksomhet rettet mot å finne et sted som passet godt for gjennomføring av det militære oppdrag enn på de sikkerhetsaspekter som måtte være forbundet med å etablere OP-stillingen på det aktuelle stedet. Sersjantens uerfarenhet kan også ha spilt inn her.

Ut fra en samlet vurdering av bevismaterialet har riksadvokaten etter dette kommet til at det ikke er tilstrekkelig bevisgrunnlag for reise tiltale etter den militære straffelov § 78 eller andre straffebestemmelser. Den uaktsomhet (manglende oppmerksomhet om farer i lendet) som eventuelt kan bebreides sersjant B, er ikke av så kvalifisert art at § 78 kan anses overtrådt. Det er ikke grunn til å anta at ytterligere etterforskingsskritt vil kunne endre denne vurderingen. I en slik situasjon må straffesaken forbli henlagt.

Klagen har ikke ført frem.»

5 Kildevern – ikke grunnlag for å begjære rettslig avhør av journalist

Advokat B anmeldte 28. november 2003 på vegne av A ansatte i politi eller påtalemyndighet for brudd på straffeloven § 121. Bakgrunnen for anmeldelsen var et oppslag i Se og Hør for uke 46, 2003. I artikkelen var det bilder av bl.a. A, illustrert med private bilder som var beslaglagt av politiet. Advokat B gjorde gjeldende at det var grunn til å tro at noen som var undergitt taushetsplikt, hadde bidratt til at ukebladet kom i besittelse både av saksopplysninger og de aktuelle fotografier. Spørsmålet i saken var om det var grunnlag for å begjære rettslig avhør av en journalist for å avdekke hvem som var kilde til Se og Hørs oppslag. Riksadvokaten kom til at en begjæring om rettslig avhør ikke ville føre frem.

Om bakgrunnen for saken heter det i riksadvokatens avgjørelse bl.a.:

Trøndelag statsadvokatembeter henla 14. september d.å. saken på grunn av manglende opplysninger om gjerningsmannen. Advokat B klaget i brev av 15. september d.å., og gjorde gjeldende at forsvarere og domstol kun hadde hatt sorthvittkopier av de aktuelle fotografiene, mens Se og Hør hadde gjengitt fargebilder. Etter advokat Bs syn forelå det vektige samfunnsinteresser i å avdekke lovbruddet, og journalist C måtte ha vitneplikt. Statsadvokaten opprettholdt sin avgjørelse og oversendte saken til riksadvokaten ved ekspedisjon av 1. oktober d.å., der han også viste til Høyesteretts kjennelse av 15. september d.å. Advokat B gjorde deretter gjeldende at oppslaget i Se og Hør neppe kunne gis karakteristikken samfunnsnyttig og/eller kritisk journalistikk `med slikt vern etter EMK Art 10 at strl § 121 settes ut av kraft’.»

Riksadvokatens begrunnelse var denne:

Utgangspunktet etter straffeprosessloven § 125 annet ledd jf. første ledd er at en redaktør av trykt skrift eller andre som har fått kjennskap til en hjemmelsmann for opplysninger, kan nekte å svare på spørsmål om hvem hjemmelsmannen er, eller andre opplysninger som er betrodd til bruk i virksomheten. Etter bestemmelsens tredje ledd første punktum kan retten, når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet.

Etter samme ledds annet punktum kan vitnet pålegges å oppgi navnet bare når det finnes særlig påkrevd, såfremt det er avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent. Etter riksadvokatens syn er det ikke grunnlag for å anvende tredje ledds annet punktum her. Det vises til Høyesteretts kjennelse av 15. september 2004. Det er dermed bestemmelsen i tredje ledds første punktum som må vurderes.

Riksadvokaten har ikke grunnlag for å ta stilling til om det foreligger brudd på taushetsplikten. Dokumentene har også vært utlånt til andre aktører, og det er omstridt om disse aktørene hadde fargebilder eller sorthvittbilder. For den vurdering som foretas her, er det tilstrekkelig å fastslå at det er rimelig grunn til å etterforske dette spørsmålet. Det er en vektig samfunnsinteresse å avdekke brudd på taushetsplikten, jf. Rt. 2002 s. 489 og Høyesteretts kjennelse av 15. september 2004. Også vilkåret om at opplysningen må være av vesentlig betydning for sakens oppklaring, må anses oppfylt. Spørsmålet om vitneplikt beror dermed på en interesseavveining, jf. lovens uttrykk «en samlet vurdering».

Lovendringen av 4. juni 1999 nr. 37 var bl.a. ment å styrke kildevernet. Utgangspunktet skal – også ved mulig taushetspliktbrudd – være kildevern, jf. Ot.prp. nr. 55 (1997-98) s. 20 første spalte. I forarbeidene er det videre uttalt at «en alvorlig tvil heller faller ut til fordel for at vitneplikt ikke pålegges enn for det motsatte», jf. proposisjonen s. 25. I Høyesteretts kjennelse av 15. september 2004 ble det fremholdt at avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) gir «[m]inst like sterke føringer» (avsnitt 43). I EMDs dom i [Goodwin]-saken ble det understreket at et pålegg om vitneplikt («an order of source disclosure») bare kan være i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 dersom det er «justified by an overriding requirement in the public interest».

I kjennelsen av 15. september 2004 kom Høyesterett til at reportasjen som sådan var i ytringsfrihetens kjerneområde, hvor kildevernet er nær absolutt. Man måtte da også akseptere at reportasjen i noen grad brakte informasjon som ikke var av samfunnsmessig betydning.

I den konkrete saken har advokat B som nevnt gjort gjeldende at det ikke her foreligger «samfunnsnyttig og/eller kritisk journalistikk». Det kreves imidlertid ikke at påtalemyndighet eller domstoler finner artikkelen «samfunnsnyttig»; det ville bl.a. kunne skape sensurmuligheter i tvilsom harmoni med ytringsfrihetens grunnlag. I artikkelen beskrives f.eks. at A i fengselet fikk betalt kurs i navigasjon, som angivelig satte ham i stand til senere å gjennomføre smuglerturer. Dette må anses som samfunnskritikk, og det kan ikke ha betydning at artikkelen er illustrert med bilder fra seilturer.

I den avgjørelsen fra riksadvokaten som advokat B har vist til, var den aktuelle journalisten ikke forsøkt avhørt. Det stiller seg annerledes her. Førstnevnte sak ble for øvrig henlagt etter at det var klarlagt at journalisten nektet å forklare seg.

Advokat B har fremholdt at oppslaget kom like før ankeforhandlingen i lagmannsretten, og anført at oppslaget var et forsøk på forhåndsprosedyre før sakens behandling i retten. Videre har han gjort gjeldende at «ingen journalistiske kildekritiske prinsipper … er fulgt», og at det ikke er gitt tilsvarsrett til A eller hans advokat. En kan ikke se at disse momentene kan være avgjørende i forhold til det spørsmål om vitneplikt som er temaet her. Det samme gjelder at oppslaget er tatt inn i et underholdningsblad.

Bildene identifiserer domfelte for straffbare handlinger, og det kan da hevdes at saken ligger nærmere avgjørelsen i Rt. 1995 s. 1177. Men saken stilte seg likevel annerledes i 1995-avgjørelsen ved at de aktuelle personene var avbildet i en samlet oversikt over gjengangere. For øvrig må det antas at mange av opplysningene i artikkelen ville være kjent fra behandlingen i tingretten og i tidligere dommer, og bildene viser i seg selv ikke de avbildede i private situasjoner.

Med den sterke vekt som det skal legges på kildevernet etter Høyesteretts praksis, EMD-praksis og forarbeidene til bestemmelsen, er det vanskelig å se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om kildevern her.

For øvrig bemerkes at klageren ikke har gjort gjeldende at det skulle foreligge straffansvar etter åndsverkloven § 54, jf. åndsverkloven § 43 [a] første ledd om fotografens enerett til å gjøre bildene tilgjengelige for allmennheten, eller for den saks skyld bestemmelsen om den avbildedes vern i åndsverkloven § 45 c første ledd. (Den fotografiske enerett etter § 43 a vil for øvrig i utgangspunktet tilligge den som har «laget» bildet, som normalt ikke vil være den avbildede.) Det ville her i høyden være tale om et medvirkningsansvar for den som eventuelt hadde gitt bildene til Se og Hør, og hensynene for en eventuell vitneplikt ville i hvert fall ikke stå sterkere enn for det spørsmålet som vurderes her. Riksadvokaten har ikke funnet grunn til å vurdere om det foreligger brudd på disse reglene. For straff etter disse bestemmelsene kreves det for øvrig påtalebegjæring eller at allmenne hensyn gjør påtale påkrevd med mindre det foreligger særlig skjerpende forhold, se åndsverkloven § 54 sjette ledd jf. første ledd bokstav b og annet ledd, jf. tredje ledd.

Etter riksadvokatens syn er det ikke grunnlag for å anta at en begjæring om rettslig avhør av journalist C ville føre fram. Det er da ikke grunnlag for å foreta ytterligere etterforsking.

Klagen tas ikke til følge.»