Denne seksjonen tar for seg nye avgjørelser fra Høyesterett, eventuelt også fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Avgjørelsene er i hovedsak hentet direkte fra Høyesteretts hjemmeside på internett, ikke fra Retstidende.

Utvalget omfatter de fleste av Høyesteretts avgjørelser i straffesaker. En betydelig del av disse gjelder prinsipielle avgjørelser; andre dreier seg mer om konkret straffutmåling og liknende, men antas likevel å ha betydning utenfor den foreliggende sak.

Et utvalg avgjørelser avsagt av Høyesterett i første kvartal 2005

Drap og andre voldsforbrytelser

1 Straffutmåling for drap og grovt ran, og grovt ran med dødsfølge

A og B hadde brutt seg inn i boligen til en 83 1/2 år gammel kvinne. Innbruddet skjedde i vinnings hensikt. Fornærmede lå og sov i sin seng, men våknet da A kom inn i hennes soverom. Hun ble brutalt slått i hjel med en øks som de to hadde tatt fra en bod i et nabohus. Da B kom til, var fornærmede døende som følge av en rekke øksehugg fra A, rettet mot blant annet hode- og nakkeregionen. Etter voldsutøvelsen fortsatte begge gjennomsøking av boligen og tok med seg et mindre kontantbeløp, smykker og stereoanlegg.

I tingretten ble straffen for de to satt til fengsel i henholdsvis 16 og 9 år. Lagmannsretten satte straffen for A til 18 år og for B til 8 år. For B ble dommen avsagt under dissens, idet to av meddommerne stemte for fengsel i 9 år, og de to øvrige meddommerne for fengsel i 7 år.

De domfelte anket over straffutmålingen. Høyesterett forkastet anken fra A, men satte straffen for B til fengsel i 5 år. For A ble det lagt vekt på at drapet var begått både for å skjule og for å lette ranet, og det forelå særdeles skjerpende omstendigheter. For B ble det lagt vekt på det noe spesielle grunnlaget for at han var påført ansvar for ranet – med laveste grad av forsett – og for dødsfølgen. Normalsituasjonen i rettspraksis ved domfellelse etter straffeloven § 268 tredje ledd forelå ikke her; dødsfølgen var uforsettlig for B, som selv ikke hadde utøvet vold.

(01.02.2005, HR-2005-00161-A)

2 Voldtekt, straffeloven § 192 første ledd bokstav a – gjentakelse, straffeloven § 192 tredje ledd bokstav c – forvaring – straffutmåling

B ble i 1994 dømt til 2 års fengsel for to tilfeller av voldtekt til seksuell omgang (ikke samleie) begått i 1993. Straffen var ferdig sonet i 1998. Han begikk ny voldtekt i 2002, hvor en prostituert var fornærmet. Ved vold og trusler tiltvang han seg seksuell omgang ved bruk av fingre. I tingretten ble B dømt til forvaring i 6 år med minstetid på 2 år og 2 måneder. Lagmannsretten kom til at vilkårene for forvaring ikke var oppfylt og utmålte straffen til fengsel i 2 år og 6 måneder.

Etter anke fra påtalemyndigheten kom også Høyesterett til at vilkårene for forvaring i straffeloven § 39 c ikke var oppfylt. Det avgjørende spørsmål var om det kunne «antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse». Oppnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige hadde konkludert med at B tilfredsstilte diagnosen «Dyssosial personlighetsforstyrrelse». Høyesterett viste til lovforarbeidene om at det må kreves «en kvalifisert grad av risiko for tilbakefall, og faren må på domstidspunktet vurderes som reell». Etter en samlet vurdering kom retten til at det i dette tilfellet ikke var noen slik kvalifisert risiko for gjentakelse. Det ble blant annet lagt vekt på at domfelte etter prøveløslatelse fra soning ville være rundt 65 år.

Domfelte hadde truet med bruk av skarpe gjenstander og flamme mot fornærmedes nakne kropp, og mishandlingen hadde vart i atskillig tid. Straffen ble skjerpet til fengsel i 3 år.

(16.02.2005, HR-2005-00246-A)

3 Konvertering av dom på sikring til forvaring

A ble i desember 2000 av lagmannsretten dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring for overlagt drap på sin kjæreste, og for to forutgående forgiftninger av henne. Dommen er rettskraftig. I desember 2002 ble det tatt ut tiltale om konvertering til forvaring etter de nye bestemmelsene i straffeloven §§ 39 c ff. Tingretten ila forvaring med tidsramme på 21 år og minstetid på 10 år, mens lagmannsretten kom til at vilkårene for forvaring ikke var til stede. Påtalemyndigheten anket til Høyesterett, som forkastet anken.

Drapet ble beskrevet som særdeles gruvekkende. Det var en planlagt, overveid forgiftning over lang tid som medførte store lidelser for offeret. Ifølge de sakkyndige har A blant annet diagnosen «Dyssosial personlighetsforstyrrelse», og ville ha fylt kriteriene for «mangelfullt utviklede sjelsevner» etter den tidligere straffeloven. Slike personlighetstrekk er vanskelige å behandle, og motivasjonen for behandling er foreløpig lav hos A. Høyesterett fant derfor at om han skulle vært løslatt i dag, ville så mye vært uavklart i forbindelse med hans bearbeiding av sine personlighetstrekk og det grusomme han har begått, at det ville være en reell og kvalifisert risiko for tilbakefall.

Høyesterett kom imidlertid til at grunnvilkåret for forvaring, at en tidsbestemt straff ikke vil være tilstrekkelig til å verne samfunnet, ikke var oppfylt. Fengselsstraffen er på 21 år, og A vil være 71 1/2 år når han vil måtte løslates i 2020. Det er hans forhold til det å bli avvist av kvinner i nære relasjoner som er risikofaktoren. Han har vært velfungerende på andre områder i livet, og har heller ikke vist påfallende atferd i tidligere parforhold, så lenge han selv har kontroll. Selv om han igjen skulle komme i en situasjon der han blir avvist, er det i dette lange tidsperspektivet svært usikkert om det igjen skulle føre til alvorlige voldshandlinger. Forhistorien viste at ikke enhver avvisning fører til vold, og det måtte legges til grunn at årene vil gjøre sin virkning.

(17.03.2005, HR-2005-00428-A)

4 Saken gjaldt fastsettelse av reaksjon for blant annet forsøk på overlagt drap og fullbyrdet overtredelse av straffeloven § 148 samt utmåling av oppreisning til fornærmede

Domfelte hadde etter lang tids overveielser og forberedelse forsøkt å drepe sin fraseparerte ektefelle ved å plassere i underkant av ett kg dynamitt og en kanne bensin i førersetet på fornærmedes personbil, som stod parkert på en parkeringsplass i et boligområde i Drammen. Sprengladningen ble koblet til en utløsermekanisme festet til døren på førersiden. Da fornærmede om morgenen 23. januar 2003 åpnet døren, ble det utløst en kraftig eksplosjon og brann i fornærmedes bil og i en bil som stod parkert ved siden av. Fornærmede kom alvorlig til skade, og det var bare tilfeldigheter som gjorde at hun overlevde.

I tingretten ble straffen satt til fengsel i 10 år og i lagmannsretten fengsel i 14 år. Etter anke fra påtalemyndigheten kom Høyesterett under dissens (4 mot 1) til at det måtte reageres med forvaring. De rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten hadde kommet til at domfelte hadde en uspesifisert personlighetsforstyrrelse (diagnose F 60.9 i diagnosesystemet ICD-10). Høyesterett la enstemmig til grunn at det på domstidspunktet forelå en kvalifisert og reell gjentakelsesfare. Dette ble begrunnet i den måten forbrytelsen var gjennomført på, tidligere trusler og de avvikende personlighetstrekk som domfelte hadde. Selv om gjentakelsesfaren bare rettet seg mot fornærmede, kunne forvaring anvendes. Dommerne var også enige om at alternativet til forvaring var fengsel i 14 år. Fire dommere kom til at forvaring måtte anses nødvendig for å verne samfunnet, da det etter endt soning av en tidsbestemt fengselsstraff fortsatt ville være fare for at domfelte på nytt vil begå alvorlige voldsforbrytelser mot fornærmede. Èn av dommerne kom til at det etter endt soning av en fengselsstraff på 14 år ikke lenger kunne antas å foreligge en gjentakelsesfare som kunne begrunne forvaring.

Lagmannsretten hadde fastsatt oppreisningen til fornærmede til kroner 300 000. Under henvisning til de omfattende skader og smerter fornærmede var blitt påført, ble domfeltes anke over utmålingen av oppreisningen enstemmig forkastet. Høyesterett la til grunn at det ved utmåling av oppreisning ikke kan tas hensyn til utbetalt førerulykkesforsikring eller tilkjent ménerstatning.

(17.03.2005, HR-2005-00429-A)

5 Reaksjonsfastsettelse – spørsmål om å idømme forvaring overfor ung lovovertreder

A, født i 1983, var domfelt for grov legemsbeskadigelse og trusler. Han hadde i sterk narkotikarus stukket en av de fornærmede med kniv i ryggen slik at venstre lunge ble skadet. Det oppsto kraftig blødning, og skaden var livstruende. Han hadde deretter løpt etter den andre fornærmede og truet denne på livet, samtidig som han hadde hugget kniven flere ganger i døren inn til et rom der denne hadde søkt tilflukt.

Tingretten satte straffen til fengsel i 3 år. Etter påtalemyndighetens anke ble A av lagmannsretten idømt forvaring med en tidsramme på 6 år og en minstetid på 4 år. Det ble lagt vesentlig vekt på at han var straffedømt en rekke ganger tidligere for alvorlig voldskriminalitet, at knivstikkingen var nær ved å være livstruende overfor de to fornærmede, og at det var en klar sammenheng mellom narkotikabruk og rus som følge av denne, og voldskriminaliteten.

Høyesterett fant at vilkårene for forvaring forelå – herunder at en tidsbestemt fengselsstraff ikke ville være tilstrekkelig til å verne samfunnet. A hadde ennå ikke fylt 18 år da han begikk de meget alvorlige straffbare handlinger som lå til grunn for de tidligere dommer, og han hadde ennå ikke fylt 21 år på gjerningstidspunktet for de handlinger som nå ble pådømt. Slik forholdene for øvrig lå an, kunne likevel tiltaltes unge alder ikke tillegges avgjørende vekt. Men tidsrammen og minstetiden ble satt ned til henholdsvis 5 år og 2 år og 9 måneder.

(17.03.2005, HR-2005-00433-A)

Økonomisk kriminalitet

6 Straffutmåling ved skatte- og avgiftsunndragelser, særlig spørsmålet om og i hvilken utstrekning nivået ved forhøyet tilleggsskatt og -avgift skal være bestemmende for bøtefastsettelsen

Den domfelte hadde i årene 1998, 1999 og 2000 drevet med salg hovedsakelig av kosttilskudd, uten at virksomheten var registrert i merverdiavgiftsregisteret, uten at det var ført noen form for regnskap og uten at inntektene ble oppgitt til ligningsmyndighetene.

Han ble av tingretten dømt for å ha unndratt en inntekt på nær 600 000 kroner fra beskatning og unnlatt å betale ca. 365 000 kroner i merverdiavgift, til en straff av fengsel i 90 dager og en bot på 290 000 kroner. Han ble dessuten fradømt retten til å drive næringsvirksomhet i 3 år. Ved fastsettelsen av boten inkorporerte tingretten de beløp han sannsynligvis ville ha blitt ilagt ved forhøyet tilleggsskatt etter den tidligere tosporede ordning, som ble avviklet etter Høyesteretts plenumsavgjørelser i 2002 om forståelsen av EMK og forbudet mot dobbeltforfølgning.

Etter anke fastsatte lagmannsretten boten til 150 000 kroner. Lagmannsretten hadde Høyesteretts dom i Rt. 2004 side 645 å holde seg til. I denne dom konverterte Høyesterett en ordinær tilleggsskatt på 30 prosent til en del av den boten som ble ilagt ved forelegg. Et sentralt element i begrunnelsen var at det dreiet seg om en masseovertredelse (unnlatt innlevering av selvangivelse) der det var et klart behov for å standardisere boten, og at det ville gi urimelige resultater å straffe vesentlig mildere de overtredelser som ble innberettet, enn de som ble avgjort med tilleggsskatt.

Selv om lagmannsretten fant at denne saken skiller seg fra Rt. 2004 side 645 ved at den ikke dreier seg om en masseovertredelse, men tvert om alvorlig økonomisk kriminalitet, kom lagmannsretten til at iallfall en ordinær tilleggsskatt på 30 prosent må inkorporeres i bøtefastsettelsen.

Høyesterett delte seg i spørsmålet om bøtefastsettelsen. Flertallet (3 dommere) fant at denne sak på avgjørende vis skilte seg fra saken i Rt. 2004 side 645, slik at straffeloven § 27 måtte gjelde fullt ut ved bøtefastsettelsen. Det ble særlig vist til at saken var så alvorlig at den kvalifiserte til ubetinget fengselsstraff, og da er det ikke grunnlag for en standardbot. Flertallet fant heller ikke noe grunnlag for lagmannsrettens inkorporering av 30 prosent tilleggsskatt ved bøtefastsettelsen, men var enig i at det burde skje en viss skjerpelse av bøtestraffen når de administrative sanksjoner var falt bort. Flertallet pekte på at den ubetingede fengselsstraff som tingrett og lagmannsrett hadde utmålt til 90 dager, nok var for lav. Men siden det også ble idømt rettighetstap og det var gått noen tid siden de straffbare forhold ble begått, aksepterte man denne straff.

På grunnlag av straffeloven § 27 og de øvrige reaksjoner som ble idømt, satte flertallet boten til 100 000 kroner.

Mindretallet sluttet seg i det vesentlige til lagmannsrettens syn. Mindretallet fant med grunnlag i Rt. 2004 side 645 at det bør skje en viss standardisering av bøtene også i alvorlige saker som medfører fengselsstraff, og som ligger utenfor masseovertredelsens område. En ordinær tilleggsskatt på 30 prosent måtte kunne legges inn som et utgangspunkt i bøtefastsettelsen, og mindretallet fant en bot på 150 000 kroner passende, under hensyn også til straffelovens § 27.

(08.02.2005, HR-2005-00203-A)

7 Skatte- og avgiftsunndragelser. Straffutmåling. Spørsmål om samfunnsstraff grunnet daglig omsorg for barn

A ble i tingretten dømt til fengsel i 30 dager for overtredelse av merverdiavgiftsloven, ligningsloven og regnskapsloven. Han hadde drevet et lakkeringsverksted i 3 år uten å føre regnskaper, registrere firmaet i avgiftsmanntallet eller oppgi firmaets inntekter til beskatning. Etter bokettersyn ble det lagt til grunn at han hadde unndratt 270 000 kroner fra beskatning og innkrevet merverdiavgift med ca. 41 500 kroner i løpet av perioden.

A påanket straffutmålingen til lagmannsretten, som under dissens forkastet anken. En dommer stemte for å ilegge 30 timer samfunnsstraff. Etter anke til Høyesterett ble straffen fastsatt til 45 timer samfunnsstraff.

Høyesterett uttalte at det straffbare forholdet i utgangspunktet måtte medføre en ubetinget fengselsstraff. I dette tilfellet forelå likevel så tungtveiende familiegrunner at utgangspunktet kunne fravikes. A hadde nylig overtatt eneansvaret for sin seks år gamle sønn, noe som medførte flytting til nytt miljø og ny skole. Barnets mor var blitt fratatt omsorgen for sine to yngre barn, og sønnen hadde levd i en omsorgssviktsituasjon, som hadde gitt ham skader og krevd ekstra oppfølging over lang tid. På det halve året etter omsorgsovertakelsen hadde sønnen på flere områder hatt en positiv fremgang. Hans situasjon var likevel uavklart ved at han fortsatt var under utredning av barnevernet. Nettverket rundt sønnen – når man så bort fra faren – var spinkelt.

(18.02.2005, HR-2005-00259-A)

8 Grovt uaktsomt trygdebedrageri. Spørsmål om påtalebegjæring og straffutmåling, samfunnsstraff

Etter å ha blitt frifunnet i tingretten, ble A av lagmannsretten funnet skyldig i grovt uaktsomt grovt trygdebedrageri og dømt til ubetinget fengsel i 24 dager. Det straffbare forhold besto i at han i en periode fra september 1998 til juli 2001 hadde mottatt 162 615 kroner i uførepensjon som han ikke hadde krav på. Han hadde fortiet at han hadde en lønnsinntekt som oversteg det han kunne tjene for samtidig å ha krav på 30 prosent uførepensjon.

A anket til Høyesterett over straffutmålingen.

Utenom anken anførte forsvareren at lagmannsrettens dom måtte oppheves fordi det ikke var inngitt påtalebegjæring innen seksmånedersfristen i straffeloven § 80. Dette førte ikke frem, idet Høyesterett mente at straffeloven § 280 andre ledd ikke gjør unntak fra hovedregelen om ubetinget offentlig påtale når det er tale om grovt bedrageri begått ved grov uaktsomhet.

Anken over straffutmålingen førte derimot frem, ved at straffen ble satt til samfunnsstraff i 36 timer. Riktignok må utgangspunktet være ubetinget fengsel for et grovt trygdebedrageri av slik størrelse som her, selv om det ikke foreligger forsett, men grov uaktsomhet. Ved straffutmålingen kunne heller ikke et lavt evnenivå hos A få betydning, på grunn av den vekten dette allerede hadde fått ved subsumsjonen som grovt uaktsomt, ikke forsettlig, grovt bedrageri. Derimot la Høyesterett vekt på lang saksbehandlingstid hos trygdemyndigheter og politi eller påtalemyndighet; det var gått mer enn 2 1/2 år fra forholdet ble avdekket til tiltale ble tatt ut. Angstproblemer kunne ha gjort den lange saksbehandlingstiden særlig tyngende for A.

(03.03.2005, HR-2005-00328-A)

Vegtrafikkloven, fartsovertredelse

9 Fartsovertredelse i 60 km/t-sone. Straffutmåling – samfunnsstraff

B var dømt for å ha kjørt i 112 km/t i en 60 km/t-sone. Både i tingrettens og lagmannsrettens dom var straffen fastsatt til ubetinget fengsel i 14 dager. Spørsmålet var om det var grunnlag for å anvende samfunnsstraff.

For fartsoverskridelse i 60 km/t-sone har det tradisjonelt vært reagert med ubetinget fengsel dersom farten har vært over 110 km/t. Etter tre avgjørelser av Høyesterett 17. november 2004 (HR-2004-01 913-A, HR-2004-01 914-A og HR-2004-01 915-A1) kan det imidlertid ved fartsoverskridelser som så vidt ligger over grensen for å reagere med ubetinget fengsel, anvendes samfunnsstraff dersom det ikke foreligger særlige omstendigheter som tilsier noe annet.

Under dissens (4 mot 1) kom Høyesterett til at det kunne gis samfunnsstraff i denne saken. Det syn som er lagt til grunn i avgjørelsene av 17. november 2004, må også anvendes ved fartsoverskridelser i 60 km/t-sone. Den aktuelle fartsoverskridelse hadde funnet sted på en oversiktlig fire felts-veg uten avkjøringer. Den omstendighet som kunne tale mot å anvende samfunnsstraff, var at fartsoverskridelsen hadde skjedd i et kollektivfelt, og at kjøring med høy fart i et kollektivfelt kan innebære særlige faremomenter. Da lagmannsretten hadde lagt til grunn at det i det foreliggende tilfellet ikke oppstod andre faremomenter enn den risiko som farten i seg selv innebar, fant flertallet at den omstendighet at fartsoverskridelsen hadde funnet sted i et kollektivfelt, i dette tilfellet ikke kunne være til hinder for å anvende samfunnsstraff. Samfunnsstraffen ble satt til 36 timer med en gjennomføringstid på 90 dager, og den subsidiære fengselsstraff ble satt til 18 dager.

Mindretallet la avgjørende vekt på at fartsoverskridelsen hadde skjedd ved uhjemlet kjøring i kollektivfelt og stemte for å forkaste anken. Mindretallet viste til betydningen av forutsigbarhet i trafikkbildet i kollektivfelt og fremholdt at det bør unngås at bilførere fristes til å utnytte den mindre trafikkbelastningen i dette feltet til å kjøre over fartsgrensen for å komme fortere frem. Det at lagmannsretten hadde lagt til grunn at det ved kjøringen konkret ikke oppstod andre faremomenter enn farten, kunne etter mindretallets syn ikke være avgjørende.

(01.03.2005, HR-2005-00209-A)

10 Fartsovertredelse i 100 km/t-sone. Straffutmåling

A hadde kjørt i 155 km/t i en 100-sone. I tingretten ble straffen satt til fengsel i 21 dager. Den ble redusert til fengsel i 15 dager i lagmannsretten. Domfelte anket til Høyesterett og gjorde gjeldende at han måtte idømmes samfunnsstraff.

Høyesterett forkastet anken. Det ble vist til HR-2004-01 915-A og to andre avgjørelser av 17. november 2004 i saker om fartsovertredelse (HR-2004-01 913-A, HR-2004-01 914-A), og uttalt at det kan være rom for å reagere med samfunnsstraff der hastigheten bare så vidt ligger over grensen for å anvende ubetinget fengsel. A var tidligere straffedømt fire ganger og bøtelagt ni ganger for brudd på vegtrafikkloven. Dette var en omstendighet som tilsa at det ikke burde reageres med samfunnsstraff.

(01.03.2005, HR-2005-00310-A)

Narkotika

11 Saken gjaldt straffutmåling for erverv av litt hasj og ca. tre gram amfetamin, straffeloven § 162 første ledd

A var tidligere straffedømt til sammen 19 ganger – i det vesentlige for vinnings- og narkotikakriminalitet. Han var avhengig av narkotika, og det aktuelle forholdet var begått åtte dager etter at han var løslatt på prøve etter soning av forrige dom. Tingretten fastsatte straffen til fengsel i 30 dager, mens lagmannsretten hadde fastsatt straffen til fengsel i 14 dager.

Under dissens (3 mot 2) forkastet Høyesterett domfeltes anke. Det forelå ikke noen rehabiliteringssituasjon, og dommerne var enige om at valget bestod mellom bot og ubetinget fengsel.

Flertallet fant det lite formålstjenlig å reagere med bot. Det ville etter flertallets syn kunne stimulere til ytterligere vinningskriminalitet alternativt ville en bøtestraff lett medføre at den subsidiære fengselsstraffen måtte fullbyrdes. Det ble også vist til at det av allmennpreventive grunner er uheldig om narkotikamisbrukeres erverv av narkotika til eget bruk bare skal sanksjoneres med bot. Narkotikamisbruk koster årlig svært mye i form av ødelagte liv for de narkomane selv og deres pårørende og betydelige tap for de som er ofre for den vinningskriminalitet som skjer for å finansiere misbruket. På dette grunnlag fant flertallet at den straff lagmannsretten hadde fastsatt, var passende.

Mindretallet fant at verken individualpreventive hensyn eller hensynet til den alminnelige lovlydighet kunne begrunne ubetinget fengsel overfor denne gruppe narkomane. Dersom den subsidiære fengselsstraff skulle komme til fullbyrdelse, vil det regelmessig være tale om noen få dagers frihetsberøvelse, mens det ved dom på ubetinget fengsel ikke kan idømmes lavere straff enn fengsel i 14 dager. Mindretallet stemte derfor for å sette straffen til en bot på kroner 2 500, som skulle anses utholdt ved varetektsfradrag på tre dager.

(26.01.2005, HR-2005-00132-A)

12 Innførsel av betydelig mengde heroin og kokain. Forsøk på mottak av et mindre kvantum heroin. Straffutmåling

A innførte fra Tyskland, via Sverige, til Norge 1200 gram heroin med styrkegrad 16 prosent, 196 gram kokain med styrkegrad 76 prosent og 10 gram blanding av heroin og kokain. Stoffet var gjemt i to par sko. A ble pågrepet med narkotikaen på seg. Han tilstod straks og sa at dette var heroin, og at noe av stoffet kunne være kokain. Denne tilståelsen holdt han fast ved.

Ved straffutmålingen fant Høyesterett en viss veiledning i Rt. 2000 side 828, og tok utgangspunkt i mengden heroin. Kokainen ble vurdert på linje med om det hadde vært en ekstra mengde heroin med tilsvarende skadepotensial. Høyesterett uttalte at ut fra stoffmengde, styrkegrad og As rolle – han var kurer, men hadde tidligere vært i Oslo for å tilrettelegge – måtte straffenivået så langt antas å være fengsel i 7 år, eller noe under det. Det var ikke opplyst om A tidligere var domfelt.

Høyesterett vurderte deretter betydningen av As tilståelse. Det ble uttalt at narkotikasaker ofte blir oppklart ved at det blir funnet narkotika, ofte i tilknytning til personer. Det avgjørende spørsmålet vil være den subjektive skyld. Her vil en tilståelse være viktig for bevisvurderingen. En tilståelse har også en prosessøkonomisk side. Det ble gitt fradrag i straffen for tilståelsen med 1 1/2 år. Det ble også gitt fradrag for at A samarbeidet med politiet slik at mottakeren kunne pågripes. Straffen for A ble etter dette satt til fengsel i 4 år og 9 måneder.

En bil som A hadde brukt ved transporten, men satt fra seg i Göteborg, kunne ikke inndras, da den ikke hadde vært «brukt» til en handling som er straffbar etter norsk rett, jf. straffeloven § 35 annet ledd. A er ikke norsk borger eller hjemmehørende her.

Mottakeren B ble domfelt for forsøk på mottak til oppbevaring av et kvantum på 15-20 gram heroin. Høyesterett la til grunn at avgrensningen til dette kvantumet skjedde ut fra lagmannsrettens vurdering av bevisene i saken. Det kunne da ikke tas hensyn til at det objektivt sett var tale om et større kvantum. Heller ikke kunne det legges vekt på uaktsomhet med hensyn til overskytende kvantum, da forsøk på uaktsom oppbevaring av narkotika ikke er straffbart, jf. straffeloven § 49.

Ut fra kvantumet og Bs rolle i saken, satte Høyesterett straffen til fengsel i 1 år og 2 måneder.

(17.03.2005, HR-2005-00436-A)

13 Grov narkotikaforbrytelse, blant annet salg av 100 gram amfetamin. Straffutmåling – samfunnsstraff

A ble i tingretten dømt til fengsel i 1 år, hvorav 9 måneder betinget, for salg av 100 gram amfetamin og for kjøp, oppbevaring og salg av rohypnoltabletter. Lagmannsretten reduserte den ubetingede delen av straffen til 45 dager.

Etter anke fra A fastsatte Høyesterett straffen til samfunnsstraff i 300 timer, subsidiært 10 måneders fengsel. Det ble lagt avgjørende vekt på at saken var ferdig etterforsket høsten 2001, og at tiltale først ble tatt ut ca. 2 1/2 år senere, i april 2004. A, som var 19 år på gjerningstidspunktet, var tidligere ustraffet. Han hadde senere skikket seg vel og var i full gang med høyere utdannelse. Selv om det i dette tilfellet ikke var tale om noen rehabilitering, fremsto soning av en kortvarig del av en fengselsstraff henimot 4 år etter pågripelsen som lite formålstjenlig. At den individualpreventive virkning av samfunnsstraffen i dette tilfellet spilte mindre rolle, forhindret ikke bruk av denne reaksjonsformen når forholdene ellers lå til rette for det.

(18.03.2005, HR-2005-00446-A)

14 Straffutmåling for forsøk på å oppbevare ca. 450 gram amfetamin i fengsel

A ble i tingretten dømt til fengsel i 3 år og 3 måneder for grov narkotikaforbrytelse – forsøk på å oppbevare 457,5 gram amfetamin i et fengsel. Han anket til lagmannsretten, som satte straffen ned til fengsel i 2 år og 6 måneder.

A anket til Høyesterett over straffutmålingen. Påtalemyndigheten motanket over straffutmålingen.

As anke førte frem. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at man tok som utgangspunkt et straffenivå på fengsel i ca. 2 år for å oppbevare en slik mengde amfetamin, og i at det ble gjort et visst – men begrenset – fradrag fordi det gjaldt forsøk og saksbehandlingstiden var noe lang.

Det sentrale spørsmålet var betydningen av at narkotikaforbrytelsen var foretatt i et fengsel. I Rt. 2003 side 1818 lot Høyesterett særlig dette momentet føre til en ganske betydelig skjerping av straffen. Avgjørelsen gjaldt imidlertid et rent profittmotivert salg foretatt av en innsatt som ikke selv var misbruker, og den kunne ikke sees som uttrykk for at tilsvarende tillegg i straffen generelt ville være riktig når det var tale om narkotikalovbrudd i fengsler. A var misbruker og hadde ifølge lagmannsretten hatt en tilbaketrukket rolle i saken, uten profittmotiv, og med en involvering som kunne vært tilfeldig. Ut fra dette mente Høyesterett at lagmannsretten hadde latt det veie noe for tungt at forbrytelsen skjedde i fengselet. Høyesterett satte straffen til fengsel i 2 år og 3 måneder.

(31.03.2005, HR-2005-00491-A)

Diverse annet

15 Saken gjaldt kjæremål over en kjennelse om delvis fullbyrdelse av subsidiær fengselsstraff pga. brudd på vilkår for samfunnsstraff. Spørsmål om lagmannsrettens kjennelse var i strid med FNs barnekonvensjon.

Domfelte, født 20. desember 1987, var idømt 30 timers samfunnsstraff, subsidiært 21 dagers fengsel, for blant annet vold mot politiet og promillekjøring. Etter at han hadde uteblitt flere ganger fra samtaler med kriminalomsorgen, og to innskjerpingssamtaler var gjennomført uten at det forhindret ny uteblivelse, besluttet tingretten, etter kriminalomsorgens begjæring, at 8 dager av den subsidiære fengselsstraff skulle fullbyrdes.

Lagmannsretten forkastet domfeltes kjæremål over tingrettens kjennelse. Tingrettens rettsanvendelse ble bedømt og funnet i orden også i forhold til barnekonvensjonens artikkel 3 nr. 1 og artikkel 37 bokstav b.

Domfeltes videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble besluttet avgjort av Høyesterett.

Kjæremålet ble forkastet. Høyesterett fastslo at det ikke er grunnlag for å anføre at reglene om fullbyrdelse av subsidiær fengselsstraff ved samfunnsstraff, uten videre strider mot barnekonvensjonens bestemmelser. Det er innenfor rammen av straffegjennomføringslovens § 58 og straffelovens § 28 b fullt mulig å ta tilbørlig hensyn til «barnets beste» og bare benytte fengselsstraff som «en siste utvei» og innenfor «kortest mulig tidsrom».

Høyesterett fant videre at lagmannsrettens rettsanvendelse bygget på en riktig forståelse av barnekonvensjonens bestemmelser. Lagmannsretten hadde vurdert kriminalomsorgens behandling av domfeltes manglende gjennomføring av samfunnsstraffen i forhold til barnekonvensjonens krav. Det ble ikke ansett som noe problem i forhold til barnekonvensjonen at lagmannsretten etter straffelovens § 28 b var forpliktet til å bestemme hel eller delvis fullbyrdelse. Den nødvendige tilbakeholdenhet med å bruke fengsel overfor en så ung person som den domfelte i saken, var ivaretatt av kriminalomsorgen i forbindelse med de mange uteblivelser fra pålagte samtaler. Høyesterett pekte også på at den domfelte var idømt samfunnsstraff for kriminalitet som normalt ville ha medført ubetinget fengselsstraff for en voksen person.

Høyesterett hadde heller ikke noe å innvende mot lagmannsrettens bemerkninger til barnekonvensjonens artikkel 3 nr. 1 om at «barnets beste» skal være et overordnet hensyn.

(26.01.2005, HR-2005-00131-A)

16 Straffutmåling for brudd på viltloven § 56 – ulovlig felling av jerv

Saken gjaldt straffutmåling ved ulovlig felling av jerv foretatt av fire personer. Bakgrunnen var at jerv foregående sommer hadde drept og lemlestet deres sauer. Den påfølgende vinteren kom de fire over jervespor og fulgte disse til et daghi. De mente dette var den samme jerven, gravde ut hiet, og skjøt jerven straks den kom til syne. På dette grunnlag ble de frikjent på grunn av nødrett i tingretten. Lagmannsretten fant dem skyldige, og de ble dømt til betinget fengsel i 30 dager og tap av retten til å drive jakt i 2 år. I tillegg kom inndragning av skytevåpen og delvis verdiinndragning av snøscooter.

Påtalemyndigheten anket og påstod at det forelå særlig straffeskjerpende omstendigheter, som hevet maksimumstraffen fra 1 til 2 års fengsel, jf. viltloven § 56 første ledd første og annet punktum. Det burde reageres med en ubetinget fengselsstraff. De domfelte anket over rettighetstapet.

Høyesterett fant at selv om jerv står på den såkalte rødlisten etter Bernkonvensjonen og er totalfredet, var dette i seg selv ikke tilstrekkelig til å anse at det forelå særlig skjerpende omstendigheter etter viltloven § 56. Rødlisten deler opp de vernede dyreartene i fem grupper. Mens ulv er i den mest verneverdige gruppen, «Direkte utryddingstruet», er jerv i gruppe 3, «Sjelden». Det forelå heller ikke andre vesentlige straffskjerpende omstendigheter. Høyesterett konstaterte samtidig at dette subsumsjonsspørsmålet ikke hadde noen betydning for straffutmålingsspørsmålet i saken. I utgangspunktet burde ulovlig og forsettlig felling av de totalfredete rovdyrene ulv, bjørn og jerv føre til en ubetinget fengselsstraff. Det var ingen spesielle formildende omstendigheter i saken, og straffen ble satt til ubetinget fengsel i 21 dager for alle fire. Rettighetstapet ble opprettholdt.

(01.02.2005, HR-2005-00162-A)

17 Vegtrafikkloven § 33 nr. 1 – tap av førerett

Saken gjaldt for Høyesterett spørsmålet om tap av retten til å føre motorvogn for en mann som var dømt for en rekke overgrep mot sin ektefelle, og blant annet var funnet skyldig i å ha brukt bil som middel ved et skremmende, forsettlig grovt skadeverk og forsettlig overtredelse av vegtrafikkloven § 3.

I tingretten ble mannen dømt til fengsel i 4 år, derav 1 år betinget, til å betale erstatning og oppreisning til ektefellen, og fradømt retten til å føre motorvogn for alltid. Etter anke fra den domfelte satte lagmannsretten fengselsstraffen ned til 2 år og 6 måneder, og begrenset varigheten av tapet av føreretten til 4 år.

Den domfelte anket til Høyesterett. Anken over tapet av føreretten ble tillatt fremmet, men førte ikke frem. Begge alternativer i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 – «hensynet til trafikksikkerheten» og «allmenne hensyn ellers» – tilsa tap av føreretten ut fra hans atferd ved skadeverket og vegtrafikkovertredelsen. Han kjørte forsettlig to ganger på ektefellens bil, som ble forskjøvet et titalls meter og fikk store skader. Dette skjedde i et boligstrøk, og i en situasjon der ektefellen hadde stoppet fordi det var barn ved veien. Alternativet «allmenne hensyn ellers» tilsa tap av føreretten også ut fra den domfeltes etterfølgende straffbare handlinger, der han tvang ektefellen inn i sin bil, kjørte av gårde med henne og slo henne flere ganger inne i bilen med en hammer han hadde tatt med.

Det ble tatt inn i avgjørelsen krav om full ny førerprøve som vilkår for gjenerverv av førerett, jf. § 8-3 sjette ledd i forskrift om tap av føreretten.

(09.02.2005, HR-2005-00 209-A)

18 Medvirkning til falsk forklaring, straffeloven § 166 og § 171 nr. 2 – spørsmål om samfunnsstraff

A og B hadde urettmessig tatt en bil og kjørt med den til de kjørte utfor veien. De avtalte med to venner at den ene av disse skulle påta seg skylden for bilbrukstyveriet og utforkjøringen, mens den andre skulle forklare at hun hadde hentet vedkommende med bil etter uhellet. Disse falske forklaringene ble gitt til politiet, men han som hadde påtatt seg skylden, angret kort tid etter og forklarte den riktige sammenhengen.

Tingretten idømte A og B samfunnsstraff. De hadde begge vært beruset under kjøringen, men det var ikke kjent hvem av dem som kjørte. A ble dømt for promillekjøring ved en annen anledning. Påtalemyndigheten anket. Lagmannsretten dømte B til ubetinget fengsel i 15 dager og A til 30 dager, herav 15 dager betinget med gjennomføring av promilleprogram som vilkår. Han ble også ilagt en bot.

De domfeltes anker for å få samfunnsstraff ble forkastet. Høyesterett fant ikke grunnlag for å fravike hovedregelen om ubetinget fengsel for medvirkning til falsk forklaring.

(08.03.2005, HR-2005-00344-A)

19 Spørsmål om det var en saksbehandlingsfeil at lagrettens medlemmer fikk reise hjem og overnatte etter at rådslagningen var begynt, men før den var fullført, jf. straffeprosessloven § 359

I en større narkotikasak med flere tiltalte ble A i lagmannsretten dømt til fengsel i 3 år og 6 måneder. Han anket til Høyesterett over straffutmålingen og saksbehandlingen. Bare saksbehandlingsanken ble tillatt fremmet. A anførte der at det var en feil at lagrettens medlemmer fikk overnatte hjemme etter at de hadde begynt på rådslagningen, men før de hadde kommet frem til sin konklusjon.

Anken førte ikke frem. Høyesterett tok utgangspunkt i strpl. § 359, og uttalte at bestemmelsens ordlyd må forstås slik at den legger det til et skjønn fra rettens formann om lagrettemedlemmene skal få forlate rådslagningsrommet, også når det gjelder et såpass langvarig fravær som å reise hjem for natten. Etter Høyesteretts mening foreligger det ikke rettskildemomenter som begrunner en annen løsning. En annen sak er at det, ganske særlig når medienes pågang er stor, kan være en klok utøvelse av rettsformannens skjønn å beslutte felles, isolert innkvartering av lagrettemedlemmene, noe som har vært gjort enkelte ganger. Men en slik situasjon forelå ikke her, og saken ga ikke foranledning til å gå inn på om det kan tenkes tilfeller der rettsformannens skjønn er utøvet på en slik måte at det må anses å foreligge en saksbehandlingsfeil.

(17.03.2005, HR-2005-00430-A)