Vitnebeviset er sentralt i saker der det mangler tekniske bevis. Vitnebeviset er vanskelig når det er tvil om vitnet er troverdig og snakker sant. Det er særdeles vanskelig når vitnet er meget ungt, hvis vitnet forteller om saker som skjedde for lang tid siden og hvis vitnet er i et avhengighetsforhold til tiltalte. Med avhengighetsforhold sikter jeg for eksempel til et barns forhold til sin forelder, en elevs forhold til en lærer eller en pasients forhold til sin terapeut. I slike saker er det svært vanskelig å vurdere sannferdigheten av utsagnene.

Hva husker man? Hva tror man at man husker? Og er det riktig det man påstår at man husker? Den menneskelige hukommelsen er aktiv, rekonstruktiv, adaptiv og langt fra perfekt. Dessverre forekommer det også såkalte falske minner, forvrengte minner, gjenfunne minner og formidlede minner.

Professor Svein Magnussen skriver at

Etterforskere og domstoler må stille seg kritisk til bevisverdien av tidligere glemte og nå gjenoppdagede minner om tidligere traumatiske opplevelser, spesielt når minnene er fremkommet gjennom en prosess hvor det har vært aktivt søkt etter traumatiske erfaringer med regresjonsinstruksjoner, visualisering eller hypnose.

(Svein Magnussen, Lov og Rett 2002, s 18)

Om barn som vitner skriver høyesterettsdommer Hans Flock:

Bevis i straffesaker om seksuelle overgrep mot små barn vil først og fremst være barnets egne forklaringer om overgrepet, gitt i dommeravhør og/eller formidlet til retten ved pårørende (…).

Sakene er bevismessig sett ofte meget vanskelige.

(Hans Flock, Lov og Rett 1994, s 414)

Barn som vitner er vanskeligere å forholde seg til enn voksne vitner. Den mest omfattende saken der barns vitnemål har stått i sentrum er Bjugnsaken fra 1994. Med utgangspunkt i barnas fortellinger var foreldre, etterforskere, psykologisk ekspertise og barneombudet overbevist om at en pedofil hadde operert lokalt i Bjugn. Saken endte ikke med domfellelse. Men tiltale ble tatt ut og bevisene ble prøvd i en offentlig rettergang. Lignende saker har versert for domstoler i mange land. Felles for dem er både det store antall barn som er innblandet og de uvanlige handlinger som barna angivelig var utsatt for.

Slike rettssaker, hvorav de fleste har endt med frifinnelse, synes å bekrefte mer enn hundre år gamle studier som viser at barn er suggestible og kan ledes til å fortelle fantastiske historier.1 Mediedebatten i kjølvannet av Bjugnsaken hadde en tendens til å bli en debatt om man var for eller imot barn som vitner. Fagdebatten og forskningen på dette feltet er mer nyansert.2

Når det gjelder barns forklaringer i overgrepssaker, er det viktig å understreke forskjellen på den strafferettslige og den terapeutiske siden av forklaringene. Det er naturlig at de fleste barn vil synes det er vanskelig å snakke om at de har vært utsatt for slike overgrep. Borgarting lagmannsrett skriver i en kjennelse:

Av behandlingsmessige grunner er det et åpenbart behov for å få avdekket slike overgrep gjennom samtaler, leketerapi og andre tiltak som gjør at barnet blir i stand til å komme fram med det de har opplevd. På den andre siden må det anses som allment akseptert i dag at barn kan gi uriktige forklaringer om slike forhold, ikke minst hvis de stilles ledende spørsmål eller oppfatter det slik at omverdenen har forventninger om at de skal forklare seg om overgrep.

(2000 – 03–31/LB-1998–01 711)

Også når det gjelder voksne kvinners forklaringer om at de har blitt seksuelt misbrukt i sin barndom eller tidlig ungdom, så er det viktig å understreke forskjellen på den strafferettslige og den terapeutiske siden av forklaringene. Noen forklarer sin tidligere taushet med redsel. Andre har blitt seg bevisst overgrepene etter at ha gått i suggesjonsterapi eller i selvhjelpgrupper. I disse tilfellene dreier det seg om fortrengte minner eller gjenfunne minner. Og for noen kan terapien ha skapt falske minner. Flere domstoler i USA har fastslått at minner kan plantes gjennom psykoterapi, og dømt terapeuten til å betale betydelige erstatningsbeløp til pasienter og pårørende for å ha ødelagt livet deres.3

I den ovennevnte kjennelsen fra Borgarting sies det videre:

Det synes nå allment akseptert at dersom barnets forklaring skal være egnet som grunnlag for tiltale og eventuelt domfellelse i en straffesak, er det viktig at barnets opprinnelige forklaring av overgrep formidles til påtalemyndigheten og rettsapparatet så snart som mulig og i mest mulig original og upåvirket form. Særlig er det viktig at forklaringen

ikke bearbeides gjennom samtaler mellom barnet og foreldre eller andre omsorgspersoner.

(2000–03–31/LB-1998–01 711)

I Nederland har man tatt lærdom av dårlige erfaringer med sedelighetssaker. Dette gjelder både i saker der barns forklaringer har stått sentralt ved tiltalevurderingen og bevisførselen, og i saker der unge kvinner har «husket» sedelighetsovergrep i barndommen. Det er problemet med faren for «bearbeidede forklaringer» fra små barn og voksne kvinner som er grunnen til at man i Nederland har innrettet et system med «kvalitetssikring» av forklaringene før det tas ut tiltale.

Hovedproblemet er ikke mistanken om falsk forklaring, men kunnskapen om falsk hukommelse og fordreid hukommelse. Tilliten til hukommelsen og fortellinger om hendelser som skjedde for lang tid siden er særlig satt på prøve i rettssaker der mangelen på andre bevis er total. Saken står og faller med anmeldelsens troverdighet.

Etterforskningen i slike saker er vanskelig. Etterforskningen blir lett preget av for mye emosjoner og for lite saklighet. Dette ønsket man å gjøre noe med i Nederland.

Den nederlandske justisministeren bestilte derfor i 1997 en rapport om sedelighetssaker i rettspleien av psykologen Peter van Koppen4. van Koppen mente at både praksis, dvs. etterforskningen, og teori, dvs. begrunnelse for inngrep, måtte bli mer profesjonell og bygge på faglig viten. I samsvar med van Koppens forslag går den nederlandske ordningen nå ut på sakkyndig vurdering av anmeldelsene om overgrep før det tas ut tiltale. Vurderingen skal skje av en ekspertgruppe med følgende sammensetning:

  • en klinisk psykolog, alt. pedagog, alt. psykiater

  • en psykolog med spesiell kompetanse i for eksempel hukommelse

  • en erfaren sedelighetsetterforsker

    Om en anmeldelse som gjelder sedelighetsovergrep bygger på

  • erindringer fra et barn yngre enn tre år

  • gjenvunne minner (ev. etter terapeutisk behandling) eller

  • rituelt missbruk (vold/sex, satanisme, seksuell sadisme, gruppevoldtekt mot barn med ekstreme innslag av vold)

må ekspertgruppen bli konsultert.

Ekspertgruppen intervjuer anmelderen. Men for at gruppen skal kunne vurdere anmeldelsen må den også få adgang til alle dokumenter av interesse (journaler fra lege og/eller terapeut, tidligere anmeldelser og alle andre dokumenter gruppen mener at den trenger), alle personer som har vært inne i saken (familie, lege, psykolog, psykiater og alle de som gruppen mener at den trenger) og ellers det som måtte ønskes. Anmelderen må gi gruppen nødvendige fullmakter for å kunne se de nødvendige dokumentene og kunne intervjue de nødvendige personene. Ekspertgruppen leser, lytter og vurderer og tar den tid den trenger. Vurderingen skal normalt avklares på en måned, avhengig av mengden av informasjon i saken. Ekspertgruppen leverer en skriftlig rapport. Rapporten kan enten ende opp med en anbefaling om å ta ut tiltale da anmeldelsen anses troverdig. Rapporten kan også ende opp med et forslag om å etterforske et eller annet uklart spor før det tas ut tiltale. Og rapporten kan konkludere med at anmeldelsen, slik den er kontrollert av ekspertgruppen, ikke er troverdig. Med ekspertgruppens rapport som et fagkyndig dokument i tillegg til anmeldelsen vurderer siden påtalemyndigheten om det skal tas ut tiltale eller ikke. Selvsagt står påtalemyndigheten fritt å ta ut tiltale, men de har nå fått et dokument som viser til eventuelle «skjær i sjøen» når det gjelder bevisførselen i saken.

Med denne kvalitetsvurderingen av anmeldelsen slipper man å sette i gang en rettssak som med meget stor sannsynlighet ville ende opp med en frifinnelse.

Den interesse oppmerksomheten omkring sedelighetssaker vekker, skader alle impliserte parter på lang sikt. Eventuell erstatning for uberettiget forfølgning kan neppe kompensere konsekvensene av den offentlige prosess som en rettssak setter i gang. Uttrykket «ingen røyk uten ild» passer inn her.

Det er, etter min mening, gode argumenter for å vurdere behovet for en slik forhåndsvurdering av anmeldelser som faller innenfor de tre nevnte kategoriene. Hovedargumentet for forslaget er at kvalitetssikringen av anmelderens fortelling kan forhindre unødige retterganger, med unødig oppmerksomhet om private saker som uansett ikke leder til domfellelse.

Et motargument kan være at dette leder til ansvarspulverisering eller ansvarsfraskrivelse fra rettssystemet. Mot dette kan det sies at ansvaret for å ta ut tiltale, også med dette forslaget, fortsatt ligger hos påtalemyndigheten. En kvalitetsvurdering av en anmeldelse om påstått sedelighetsovergrep er bare et grunnlag som påtalemyndigheten står fritt til å forholde seg til før tiltale tas ut. Forskjellen i forhold til nåværende ordning er at de sakkyndige kommer på banen før saken er blitt offentlig.

Jeg synes den nederlandske ordningen er interessant og at erfaringene derfra bør vurderes også for norske forhold.