Denne seksjonen tar for seg nye avgjørelser fra Høyesterett, eventuelt også fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Avgjørelsene er i hovedsak hentet fra Høyesteretts hjemmeside på internett, ikke fra Retstidende.Utvalget omfatter de fleste av Høyesteretts avgjørelser i straffesaker. En betydelig del av disse gjelder prinsipielle avgjørelser; andre dreier seg mer om konkret straffutmåling og lignende, men antas likevel å ha betydning utenfor den foreliggende sak.

Et utvalg avgjørelser avsagt av Høyesterett i første kvartal 2004

Seksualforbrytelser

1 Incest. Seksuell omgang med barn under 14 år, straffeloven §§ 197 og 195 – straffutmåling

Saken gjaldt straffutmåling for domfeltes seksuelle omgang med sin tolvårige datter, som han hadde fått samvær med etter ikke å ha hatt kontakt med henne siden hun var fire år. Under et besøk hos domfeltes søster sov far og datter i samme dobbeltseng. Faren benyttet anledningen til å stryke datteren oppover lårene, å dra opp nattskjorten hennes og bite henne i brystvortene, samt at han to-tre ganger førte hånden inn under trusen hennes og beveget en finger inn mellom kjønnsleppene. Lagmannsretten betegnet dette som masturbasjon. Som tillitsbrudd fikk overgrepet sin særlige karakter ved at det ble begått da datteren, etter mange års atskillelse fra faren, var i ferd med å opparbeide et tillitsforhold til ham og hans familie. Overgrepet førte til at kontakten med faren og hans familie ble brutt. I likhet med tingretten og lagmannsretten satte Høyesterett straffen til fengsel i ni måneder.

(09.01.2004/NH-2004-0034-A)

2 Incest. Seksuell omgang med barn under 14 år, straffeloven §§ 197 og 195 – straffutmåling og rettighetstap

Saken gjaldt straffutmåling for domfeltes seksuelle overgrep mot sin datter på 12 1/2 år, derunder spørsmålet om fradømmelse av retten til å praktisere som lege. I tingretten ble straffen satt til fengsel i ett år og seks måneder, i lagmannsretten ett år og åtte måneder. Begge instanser fradømte ham retten til å praktisere som lege i tre år. Høyesterett fant ikke tilstrekkelig grunn til å gi dom for rettighetstap. Det ble fremhevet at når overgrepet var skjedd uten tilknytning til det yrke som det er tale om å fradømme, er det særlig grunn til å vise varsomhet med en så streng reaksjon som rettighetstap. I dette tilfelle hadde nok det alvorlige overgrepet mot datteren ført til et skår i den tillit domfelte er avhengig av i sitt virke som spesialist i kirurgi, men det ble ikke ansett påkrevd av allmenne hensyn at han ble fradømt retten til å praktisere, selv for en begrenset tid, jf. strl. § 29 nr. 2.

Når rettighetstap ikke ble idømt, fant Høyesterett at straffen burde skjerpes til fengsel i to år.

(09.01.2004/NH-2004-0035-A)

3 Seksuell omgang med barn under 14 år, straffeloven § 195 – straffutmåling

Saken gjaldt straffutmåling for 33-årig mann som hadde hatt ett samleie med ei jente på 13 år og åtte måneder.

Domfelte og fornærmede hadde kommet i kontakt med hverandre på en chatteside på internett, der han opplyste at han var 28 år gammel, og hun at hun var 16. De møttes deretter på en parkeringsplass, og hadde ett samleie. Han ble tiltalt både for voldtekt og for samleie med et barn under 14 år, og ble i tingretten dømt for dette til en straff av fengsel i fire år. I lagmannsretten ble han frifunnet for voldtekt, og straffen for samleie med mindreårig ble satt til fengsel i to år og en måned, hvorav ett år ble gjort betinget. Lagmannsretten – flertallet – la i formildende retning vekt på domfeltes villfarelse om alderen, at fornærmede tidligere hadde hatt samleie, at forholdet var slått stort opp i media, og hensynet til domfeltes familie.

Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for å gjøre noen del av straffen betinget. Minstestraffen for samleie med barn under 14 år er fengsel i to år, og det er lovgivers klare forutsetning at straffen i utgangspunktet skal være ubetinget. Villfarelse om alderen vil ikke kunne tillegges nevneverdig betydning med mindre domfelte, ut fra et strengt aktsomhetskrav, ikke er noe som helst å bebreide i så måte. Slik saken lå an, var dette ikke tilfelle. Selv om presseomtalen av saken – der domfelte uten å være tilstrekkelig anonymisert var blitt uthengt som voldtektsforbryter – hadde rammet hardt, måtte den likevel anses for å ligge innenfor rammen av det påregnelige. De andre forholdene ble ikke ansett av betydning for straffutmålingen. Straffen ble likevel, under henvisning til Rt. 2003 side 128, satt ned til minstestraffen på to år.

(09.01.2004/NH-2004-0036 A)

4 Besittelse av barnepornografi, straffeloven § 204 første ledd bokstav d – straffutmålingen

Saken reiste spørsmål om besittelse av 34 bilder og en videosnutt med barnepornografisk innhold kunne gi grunnlag for en betinget reaksjon.

A hadde i perioden august 1998 til juli 1999 lastet ned fra internett barnepornografi i form av 34 fotografier og en videosnutt av ca ett minutts varighet. Materialet var tatt fra en amerikansk nettportal, der han i alt ni ganger hadde vært inne mot en månedlig betaling på 29 dollar. Han oppbevarte materialet på en diskett. Forholdet ble oppdaget gjennom sporing av kredittkort i august 2002, og etterforskningen viste at filene ikke hadde vært åpnet siden mai og august 2000. A tilsto forholdet, og ble i tingretten idømt fengsel i 20 dager. Lagmannsretten kom etter anke til samme resultat. A anket til Høyesterett og gjorde gjeldende at straffen burde gjøres betinget.

Høyesteretts flertall – tre dommere – kom til at anken måtte forkastes. Selv om materialet var lite, og det ikke var snakk om videre distribusjon, var innholdet svært grovt. Det ble vist dels små barn i seksuell omgang med voksne, penetrering i ulike kroppsåpninger og sædavgang på barna. Det ble også lagt vekt på at materialet var innhentet mot betaling gjentatte ganger, og at dette bidro til å opprettholde et marked. Mindretallet – to dommere – stemte for at fengselsstraffen skulle gjøres betinget, med en ubetinget bot på 10 000 kroner.

(05.02.2004/HR-2004-00248-A)

5 Straffutmåling ved flere voldtekter, straffeloven § 192. Lovanvendelse, straffeloven § 206 – tolking av uttrykket «innføring av penis i munn»

A var i lagmannsretten dømt til fengsel i fem år for flere voldtekter begått samme dag.

Om formiddagen hadde han med kort mellomrom gjennomført to fullbyrdede vaginale samleier med ei jente som han hadde vært kjæreste med. Samleiene fant sted i hennes hjem og ble fremtvunget ved hjelp av pistol.

A mente at den tidligere kjæresten hadde «rotet» med en annen gutt, og tvang derfor samme kveld denne gutten og den tidligere kjæresten til å komme til parkeringsplassen utenfor et kjøpesenter. Her tvang han først jenta til å suge den andre guttens penis. Deretter tvang han henne til å suge sin egen penis, før han gjennomførte et analt og smertefullt samleie med henne inntil han fikk sædavgang inne i henne. Lagmannsretten anslo dette hendelsesforløpet til å ha vart mellom 40 minutter og 1 1/2 time.

Høyesterett fant ikke grunn til å redusere den straffen lagmannsretten hadde utmålt og forkastet således domfeltes anke over straffutmålingen.

Domfeltes anke over lovanvendelsen førte frem. Lagmannsretten hadde stilt lagretten spørsmål om også overgrepet mot gutten kunne likestilles med samleie, jf. straffeloven § 206 annet punktum – alternativet «innføring av penis i munn». I rettsbelæringen uttalte lagmannen at dersom lagretten fant handlingen bevist, måtte den besvare spørsmålet bekreftende – noe som også ble gjort. Under henvisning til forarbeidene kom Høyesterett til at dette var uriktig lovanvendelse. Alternativet er begrenset til menns innføring av penis i en annens munn.

Da feilen bare hadde ført til at det var stilt et tilleggsspørsmål som ikke skulle vært stilt, var det ikke nødvendig å oppheve dommen, jf. Rt. 1999 side 1008, men dette forholdet ble nedsubsumert til overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav c.

(11.02.2004/HR-2004-00301-A)

6 Seksuell omgang med mindreårig under 16 år, straffeloven § 196 første ledd

A var i tingretten dømt for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd til en straff av fengsel i 60 dager hvorav 21 dager ubetinget. Fornærmede var en pike som nettopp hadde fylt 14 år. De kom i kontakt via en chattekanal på internett. Det oppsto et kjærlighetsforhold som varte i noe over ett år. De møttes første gang kort tid før fornærmede fylte 14 år. Hun opplyste da at hun snart fylte 16 år. De hadde sitt første samleie måneden etter at hun var fylt 14 år, etter at de hadde møtt hverandre en del ganger. Kort tid senere fikk domfelte vite at fornærmede nettopp hadde fylt 14 år.

Domfelte var knapt 27 1/2 år da forholdet startet. Han var separert og hadde to barn. Det utviklet seg raskt til et kjærlighetsforhold mellom ham og fornærmede. Til å begynne med fortalte fornærmede sin familie at hennes kjæreste var 19 år. Han ble akseptert i familien og var etter hvert på flere besøk hjemme hos fornærmede. De overnattet da sammen på hennes rom.

Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen til lagmannsretten ble forkastet.

Påtalemyndighetens anke til Høyesterett ble tatt til følge av flertallet – tre dommere – som fastsatte straffen til ubetinget fengsel i 60 dager. Som et sentralt moment ved straffutmålingen ble fremhevet at domfelte i det hele tatt etablerte en slik kontakt at det utviklet seg til et kjærlighetsforhold. I formildende retning ble tatt hensyn til at domfelte tilsto forholdet i det første politiavhøret, og at han dermed sparte fornærmede og hennes familie for den ytterligere belastning det ville være å bli mistrodd, jf. straffeloven § 59 annet ledd. Mindretallet på to dommere stemte for at anken ble forkastet og la større vekt på den omstendighet at det forelå et gjensidig kjærlighetsforhold mellom domfelte og fornærmede.

(12.02.2004/HR-2004-00312-A)

7 Sak om «hallikvirksomhet», straffeloven tidligere § 206 annet ledd bokstav a – «fremmer … andres ervervsmessige utukt», straffeloven § 202 første ledd bosktav b – «fremmer … andres prostitusjon» – lovanvendelse og straffutmåling

Saken hadde sin bakgrunn i driften av en campingplass i Finnmark (Skippagurra). I løpet av første halvdel av 1990-tallet hadde eieren av campingplassen kommet i kontakt med et russisk reisebyrå, som opprettet en bussrute forbi campingplassen og noen mil videre i retning Karasjok.

I 1998 inngikk A leieavtale for campingplassen, og straffesaken gjaldt driften av campingplassen i perioden 1. januar 1999 til 17. november 2000. Campingplassen ble i hele perioden drevet for As regning og risiko.

Lagmannsretten hadde lagt til grunn at allerede før 1999 og fram til ordningen med busstransport opphørte i første halvår 2000, var campingplassens gjester i all hovedsak russiske kvinner som kom med bussen. Lagmannsretten la videre til grunn at de russiske kvinnene i hele perioden drev «utstrakt» prostitusjon på eller fra campingplassen, og at A visste om det. Det var videre lagt til grunn at B, som drev campingplassen for A i perioden juni til 23. desember 1999, C, som drev den for A fra ultimo januar 2000 til 17. november 2000, og D, som bisto C fra juni til 17. november 2000, hadde samme kunnskap.

Ved Hålogaland lagmannsretts dom av 15. mai 2003 ble A dømt for overtredelse av straffeloven § 206 annet ledd bokstav a (for tiden før 11. august 2000) og straffeloven § 202 første ledd bokstav b (for tiden etter 11. august 2000), til en straff av fengsel i ett år og tre måneder. B ble dømt for overtredelse av straffeloven § 206 annet ledd bokstav a til fengsel i sju måneder, som en felles straff med den rettskraftige del av en tidligere tingrettsdom. C ble dømt til fengsel i seks måneder for overtredelse av straffeloven § 206 annet ledd bokstav a (for tiden før 11. august 2000) og straffeloven § 202 første ledd bokstav b (for tiden etter 11. august 2000), som en felles straff med den rettskraftige del av en tidligere tingrettsdom. D ble dømt for overtredelse av straffeloven § 206 annet ledd bokstav a (for tiden før 11. august 2000) og straffeloven § 202 første ledd bokstav b (for tiden etter 11. august 2000), til en straff av fengsel i 90 dager, som ble gjort betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven §§ 52 – 54 [52, 53, 54].

Overfor A og B ble det videre avsagt dom på inndragning av utbytte med henholdsvis kroner 800 000 og 75 000, jf. straffeloven § 34. Hos A ble det videre inndratt en del treningsutstyr som retten fant bevist var finansiert ved ulovlig utbytte, jf. straffeloven § 34 annet ledd første punktum.

I tingretten var alle de fire tiltalte blitt frifunnet. Tingretten viste til overnattingsstedenes kontraheringsplikt, jf. straffeloven § 349 a, og at de tiltalte ikke visste hvem av kvinnene som drev prostitusjon. Lagmannsretten hadde i liten utstrekning redegjort for sin lovtolking, men Høyesterett forsto dommen slik at lagmannsretten hadde kommet til at det ikke kunne stilles et slikt krav som tingretten hadde gjort.

Samtlige domfelte anket til Høyesterett over lovanvendelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen – mangelfulle domsgrunner – for domfellelsen etter straffeloven §§ 202 og 206. A, B og C anket også over lagmannsrettens straffutmåling. Disse ankegrunnene ble tillatt fremmet. Anke fra A og B over inndragningen og en anke fra D vedrørende ytterligere påståtte saksbehandlingsfeil, ble ikke tillatt fremmet.

Høyesteretts flertall på tre dommere forkastet ankene fra A og B over lovanvendelsen. Om vilkåret «fremmer» viste flertallet til at det oppstår særlige spørsmål for personer som har ansvaret for driften av overnattingssteder, idet avvisning av kvinner fordi de har en bestemt etnisk opprinnelse vil være diskriminerende og kan utløse straffansvar etter straffeloven § 349 a. Men til tross for dette utgangspunktet, måtte det legges til grunn at de hadde fremmet de russiske kvinnenes prostitusjon. Det ble særlig vist til forretningsforbindelsen med det russiske reisebyrået. Hver weekend hadde reisebyrået sendt en liste over gjestene, og deretter inviterte A og B (fram til september 1999) disse gjestene. Dermed slapp kvinnene ved grensepasseringen å forevise kr 500 for hver dag de skulle oppholde seg i Norge. Et betydelig antall kvinner hadde dessuten forlenget oppholdet, og da måtte det utstedes garanti for deres videre opphold. I perioden 1. januar til 14. mai 1999 hadde A utstedt garantier for 84 personer, hvorav 83 kvinner. Disse garantiene hadde i tillegg til weekendoppholdene gitt dem i gjennomsnitt ytterligere opphold i 22 dager. På denne bakgrunn kunne verken kontraheringsplikten, oppslag i hyttene om at prostitusjon var forbudt, og at invitasjonene opphørte i september 1999, frita dem for straffansvar for den videre driften som de hadde ansvaret for – for As vedkommende helt fram til 17. november 2000, idet driften hele tiden foregikk for hans regning og risiko.

Flertallet kom videre til at vilkåret om at de russiske kvinnene måtte ha drevet «ervervsmessig utukt», var oppfylt. Da «ervervsmessig» betyr inntektsgivende arbeid, ville et eventuelt krav om at den enkelte kvinne måtte prostituere seg regelmessig, representere en innskrenkende tolking. Selv om et slikt resultat kunne synes å ha støtte i forarbeidene, tok det aktuelle utsagnet etter flertallets oppfatning sikte på tilfeller hvor bistanden bare ytes til en kvinne. Det kunne derimot ikke stilles et tilsvarende krav når bistanden, som i denne saken, ble ytt til et stort antall kvinner.

Med det aktuelle saksforholdet kunne det heller ikke kreves at de domfelte hadde vært kjent med hvem som prostituerte seg.

For Cs vedkommende var domsgrunnene uklare mht. om samarbeidet med det russiske reisebyrået hadde fortsatt i noen del av den tiden han hadde ansvaret for driften. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet for hans vedkommende.

For Ds vedkommende måtte det legges til grunn at kvinnene hele tiden hadde kommet i privatbiler, og at samarbeidet med det russiske reisebyrået var opphørt. Han ble etter dette frifunnet.

Flertallet fant ikke grunn til å redusere den straffen lagmannsretten hadde utmålt for A – fengsel i ett år og tre måneder. B var i lagmannsretten idømt fengsel i sju måneder. Sett hen til at det var gått fire år siden hans straffbare forhold opphørte, og at han hadde vært ansatt, kom flertallet til at seks måneder av straffen kunne gjøres betinget. Reststraffen – 30 dager – ble ansett utholdt ved varetekt.

Mindretallet på to dommere mente at dommen måtte oppheves for A og Bs vedkommende, og at de to andre måtte frifinnes. For vilkåret «fremmer» var de enig med flertallet i at lagmannsrettens lovanvendelse var riktig for perioden fram til september 1999, da B sluttet å utstede invitasjoner. Men ut fra den beskrivelsen lagmannsretten hadde gitt, kunne det ikke legges til grunn at de hadde «fremmet» prostitusjonen i den videre perioden.

Mindretallet hadde også et annet syn på hva som omfattes av «ervervsmessig utukt». Det måtte som utgangspunkt kreves at de tiltalte var klar over at den eller de personene som ble invitert, drev regelmessig prostitusjon. Dersom de ikke hadde denne kunnskapen, måtte det kreves at den vesentlige del av de som ble invitert/garantert for, drev prostitusjon regelmessig. Lagmannsrettens domsgrunner ga ikke grunnlag for å legge til grunn at dette vilkåret var oppfylt. Mindretallet mente derfor at dommen måtte oppheves for A og Bs vedkommende.

For C og D måtte lagmannsrettens domsgrunner forstås slik at det ikke var utstedt invitasjoner eller garantier i deres driftstid. Dermed var ikke vilkåret «fremmer» oppfylt for deres vedkommende. De måtte derfor frifinnes.

(24.02.2004/HR-2004-00381-A)

8 Seksuell omgang med mindreårig, straffeloven § 195 første ledd, første straffalternativ – straffutmåling, samfunnstraff

A – en tidligere ustraffet mann, 17 1/2 år på gjerningstiden – var i tingretten idømt åtte måneder fengsel, hvorav 90 dager ubetinget – for å ha ført en finger inn i kjønnsorganet til en sju år gammel pike, slikket hennes kjønnsorgan og fått henne til å onanere seg. Etter domfeltes anke fastsatte lagmannsretten straffen til samfunnsstraff i 240 timer med en gjennomføringstid på åtte måneder.

Påtalemyndighetens anke til skjerpelse av straffen ble forkastet av Høyesterett under dissens 3-2.

Høyesteretts flertall konstaterte at selv om strafferammen er fengsel i inntil ti år, var det adgang til å idømme samfunnsstraff, idet domfelte var under 18 år på gjerningstiden, jf. straffeloven § 55. Det dreide seg om et enkeltstående, men samtidig alvorlig overgrep, forøvet ved en uforklarlig impulshandling. Flertallet la, i likhet med lagmannsretten, til grunn at det forelå klare individualpreventive hensyn som talte for samfunnsstraff. Lagmannrettens konkrete utmåling, 240 timer med en gjennomføringstid på åtte måneder, måtte karakteriseres som en meget følbar sanksjon, og flertallet fant at heller ikke hensynet til den alminnelige lovlydighet talte avgjørende imot samfunnsstraff. Det ble også lagt vekt på at domfelte straks hadde tilstått forholdet. Etter dette fant flertallet ikke å ville fravike det resultatet en enstemmig lagmannsrett, etter en umiddelbar bevisførsel, hadde kommet til.

Mindretallet fant at det i en sak som denne – en meget alvorlig sedelighetsforbrytelse mot en pike som nettopp var fylt sju år – ikke var grunnlag for å anvende samfunnsstraff.

(24.02.2004/HR-2004-00380-A)

9 Straffeloven § 195 første ledd første punktum og andre ledd bokstav c – straffutmåling

A var domfelt for tre ganger å ha hatt seksuell omgang med en pike på vel ni år som var datter av hans venninne. Handlingene bestod i at piken masturberte ham.

Tingretten fastsatte straffen til fengsel i ett år og seks måneder, mens lagmannsretten etter anke over straffutmålingen fra både A og påtalemyndigheten skjerpet straffen til fengsel i ett år og ni måneder.

A anket til Høyesterett over straffutmålingen, og påtalemyndigheten motanket. Ved straffutmålingen for Høyesterett kom det inn på den ene siden at straffen var en fellesstraff med en resttid på 45 dager fra en tidligere dom for blant annet flere tilfeller av blotting, på den andre siden at A kort før behandlingen i Høyesterett hadde fått en tilståelsesdom på fengsel i fem måneder for en rekke tilfeller av blotting mv.

Ingen av ankene til Høyesterett førte frem. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at As personlige problemer måtte tre i bakgrunnen ved straffutmålingen. Høyesterettsavgjørelser fra 1990-årene ga et klart inntrykk av et lavere straffenivå enn det lagmannsrettens dom innebar. Men i tråd med lovgiverens intensjoner har Høyesterett i de senere årene skjerpet straffenivået ved alvorligere seksuelle overgrep mot barn, og lagmannsrettens straffutmåling måtte sies å samsvare godt med dette.

(12.03.2004/HR-2004-00518-A)

Drap og legemskrenkelser

10 Spørsmål om forvaring i drapssak

A ble i tingretten og lagmannsretten dømt til forvaring med tidsramme 13 år og minstetid åtte år for å ha drept ei 14 år gammel jente og for trusler og truende atferd mot tidligere ektefelle, jf. straffelovens §§ 233 første ledd, 227 og 390 a. Høyesterett kom derimot til at det ikke var grunnlag for å idømme forvaring. Man fant at kravet til kvalifisert og reell tilbakefallsfare ikke var oppfylt, til tross for at de oppnevnte psykiatrisk sakkyndige konkluderte med at slik fare forelå. I den forbindelse inneholder dommen generelle uttalelser om den rolle rettspsykiatrisk sakkyndige er tiltenkt av lovgiver, og som de bør ha, når domfelte er en tilregnelig karakteravviker (med dyssosial personlighetsforstyrrelse). Dessuten pekes det på at faktiske opplysninger om domfeltes livsførsel som de sakkyndiges farlighetsbedømmelse bygger på, og som det ikke kan føres straffeprosessuelle bevis for, svekker betydningen av denne bedømmelse.

Høyesterett fant også at grunnvilkåret for forvaring ikke var oppfylt. Domfelte er i dag 56 år og vil ved en løslatelse etter alternativ tidsbestemt fengselsstraff på elleve år, være ca. 65 år gammel. En tidsbestemt straff på fengsel i elleve år ble ansett som tilstrekkelig til å verne samfunnet i dette tilfellet.

(05.02.2004/HR-2004-00247-A)

11 Forvaring av tidligere drapsdømt. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4, Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7

Saken gjaldt spørsmål om konvertering av sikring til forvaring er i strid med forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i protokoll 7 artikkel 4 og forbudene mot tilbakevirkning i Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7.

A ble i 1989 dømt til ni års fengsel og fem års sikring for drap. Mens han var under frisikring, begikk han i 1999 en ny voldsforbrytelse, og for denne ble han dømt til fengsel i ett år og ni måneder og fem års sikring. På grunnlag av denne dommen ble han sikret ved Ila landsfengsel og sikringsantalt. I forbindelse med at de nye reglene om forvaring trådte i kraft 1. januar 2002, begjærte A seg løslatt. Påtalemyndigheten reiste etter dette i 2002 sak om konvertering av dommen for sikring til forvaring. I tingretten ble A dømt til forvaring med en tidsramme på fem år for de forhold han var dømt for i 1989 og i 2000. A anket til lagmannsretten over lovanvendelsen, men anken ble forkastet.

As anke til Høyesterett førte ikke frem. Høyesterett la til grunn at innholdet av forvaring i det vesentlige er det samme som sikring i anstalt. Det fulgte av reglene om sikring at sikringstiden kunne forlenges. Det å konvertere sikring til forvaring kunne på denne bakgrunn ikke være i strid med EMK protokoll 7 artikkel 4. Konvertering av sikring til forvaring ble heller ikke ansett å være i strid med Grunnloven § 97 eller EMK artikkel 7, selv om forvaring – i motsetning til sikring – er klassifisert som straff, unndragelse av forvaring etter straffegjennomføringsloven § 40 siste ledd er straffesanksjonert, og den som er dømt til forvaring ikke kan begjære prøveløslatelse før det er gått ett år fra forvaringsdommen eller dom som nekter prøveløslatelse, ble endelig, jf. straffeloven § 39 f femte ledd.

(24.02.2004/HR-2004-00375-A)

12 Forsettlig drap, straffeloven § 233 første og annet ledd. Straffutmåling – herunder spørsmål om «særdeles skjerpende omstendigheter»

Domfelte var idømt 16 års fengsel i tingretten og 13 år i lagmannsretten for et forsettlig drap (samt befatning med 45 gram amfetamin).

Påtalemyndigheten anket til Høyesterett til skjerpelse av straffen. Domfelte motanket over straffutmålingen, og herunder om drapet – slik både tingretten og lagmannsretten kom til – var begått under «særdeles skjerpende omstendigheter», straffeloven § 233 annet ledd, annet punktum.

Saken dreide seg om et uprovosert knivdrap på en forsvarsløs kvinne, som ble oppsøkt i sitt hjem midt på natten, etter at domfelte – bevæpnet med drapskniven – hadde brutt seg inn i oppgangen til hennes blokkleilighet. Hendelsesforløpet ble avsluttet med kraftige spark og/eller tramp mot offerets hode og kropp; på dette tidspunktet var hun antagelig allerede død. Deretter ble hun avkledd, med sikte på at det skulle se ut som en seksualforbrytelse, og etterlatt på trappeavsatsen utenfor leiligheten.

Høyesterett var enig med de foregående instanser i at drapet – etter en helhetsvurdering – måtte ansees begått under særdeles skjerpende omstendigheter.

Straffen ble skjerpet til fengsel i 14 år. Det ble ikke lagt vekt på bakgrunnen for drapet, en ubegrunnede engstelse for å være blitt

HIV-smittet av fornærmede. Heller ikke tidsforløpet – drapet ble begått for nær to og et halvt år siden – eller domfeltes vanskelige personlige og sosiale situasjon ble tillagt vekt.

(05.03.2004/HR-2004-00467-A)

13 Drapsforsøk, narkotika. Forvaring. Kravet til gjentakelsesfare. Straffeloven § 39 c

Saken gjaldt spørsmål om å idømme forvaring for to drapsforsøk. A – en 25 år gammel mann med tilknytning til narkotikamiljø – ble dømt for drapsforsøk på to personer. Begge ble stukket med kniv i mageregionen. Han ble i lagmannsretten dømt til fengsel i åtte år, og påtalemyndigheten anket til Høyesterett med påstand om forvaring.

Høyesterett kom til at det burde idømmes forvaring, med en tidsramme på åtte år og en minstetid på fem år. A hadde siden 18-års alderen vist et vedvarende mønster med til dels grov voldskriminalitet, med stigende bruk av vold, og etter stadig kortere tid fra løslatelse fra fengsel. Han har diagnosen ADHD, og fyller kriteriene for diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse. Selv om det hadde skjedd en viss modning i hans personlighet, hadde han ikke avstått fra rusmisbruk i fengselet.

Ved farevurderingen la Høyesterett til grunn at As tidligere voldsatferd i stor grad har sammenheng med eget rusmisbruk, og med at han har vanket i et rusbelastet, kriminelt miljø. En annen viktig faktor av vekt var hans ADHD-lidelse, som ikke vil kunne forsøkes dempet med bruk av Ritalin før han er rusfri. Selv om hans atferd i fengselet for øvrig nå er positiv, og preget av andre måter for konfliktløsning enn vold, gjenstår derfor et svært viktig element. I og med at han har vist et fast mønster for ny grov voldskriminalitet kort tid etter løslatelse, mente retten at det må kreves at han også viser vilje til å ta fatt i dette problemet. Slik saken nå står ble det ansett å være en nærliggende fare for at han fortsatt vil forgå seg.

Forvaring ble derfor ansett som nødvendig ut fra samfunnsvernet. Når det gjaldt tidsrammen, ville en alternativ fengselsstraff i saken i tilfelle ligget på åtte år, slik lagmannsretten var kommet til. Tidsrammen burde da være på åtte år, slik også lagmannsrettens mindretall og tingretten var kommet til. Minstetiden ble satt til fem år.

(24.03.2004/HR-2004-00613-A)

14 Vold mot offentlig tjenestemann. Kravet til forsett i forhold til straffelovens § 127 første ledd – lovanvendelse

A ble tiltalt for overtredelse av straffeloven § 127 første ledd første straffalternativ ved at han under besøk på et sosial- og barnevernssenter tildelte sosialsjefen et slag på kinnet mens hun informerte ham om saksbehandlingen i forhold til sosiale ytelser. Han ble domfelt i tingretten til en straff av ubetinget fengsel i 21 dager. Lagmannsretten kom til at det ikke var bevist at A hadde utvist forsett for å hindre sosialsjefen i utøvelsen av en tjenestehandling, eller at slaget var ment som et forsøk på å oppnå utbetaling av støtte. Derimot fant lagmannsretten ham skyldig i overtredelse av straffeloven § 326 første ledd nr. 2 og satte straffen til betinget fengsel i 14 dager.

Påtalemyndigheten anket lagmannsrettens lovanvendelse til Høyesterett, som opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling. Lagmannsretten hadde ikke gjort nærmere rede for hvilke sider ved gjerningsinnholdet i § 127 første ledd retten hadde kommet til at tiltalte ikke var seg bevisst da han slo. Dersom retten hadde ment at domfelte ikke var klar over at sosialsjefen var en offentlig tjenestemann som var i ferd med å utføre en tjenestehandling, talte mye for at dette i tilfelle skulle vært bedømt som en rettsvillfarelse, som ikke utelukker forsett. Hadde retten derimot ment at domfelte til tross for slik kunnskap ikke har vært seg bevisst at han hindret sosialsjefen i utførelse av en tjenestehandling, var dette så vidt vanskelig å forstå at det i det minste måtte kreves en nærmere begrunnelse. Avgjørelsene i Rt. 1986 side 393 og Rt. 1987 side 844 er eksempler på at forsett i en slik situasjon må anses for å omfatte vilkårene for straffbarhet i § 127 selv om volden er en følge av aggresjon eller en impulshandling.

(19.02.2004/HR-2004-00352-A)

15 Lovanvendelse ved straffeloven § 229 tredje straffalternativ – hensettelse i avmakt eller lignende tilstand

A ble i tingretten domfelt for flere alvorlige forbrytelser, blant annet forsettlig drap og ulovlig frihetsberøvelse. Han anket til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for domfellelse for forsettlig drap. Lagretten svarte nei på spørsmålet om han var skyldig i forsettlig drap. Lagretten ble deretter stilt spørsmål om A var skyldig i å ha hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand med døden til følge, eller medvirket til dette. Grunnlaget var at han til tid og på sted som var angitt, bandt B fast til en stol og tilstoppet munnen hans ved hjelp av papir og limbånd. B døde deretter av kvelning. Lagretten svarte ja på spørsmålet. Lagmannsretten fastsatte deretter straffen til fengsel i ni år for overtredelse av straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232 og for de lovbrudd som var rettskraftig avgjort ved tingrettens dom.

As anke over lagmannsrettens anvendelse av straffeloven § 229 ble forkastet. Høyesterett fant at en person som satt fastbundet og kneblet i en stol uten mulighet for å påkalle hjelp, var hensatt i avmakt eller en lignende tilstand selv om bevisstheten ikke ble påvirket. Virkningen i forhold til omgivelsene er i slike tilfeller den samme som om fornærmede hadde vært lammet eller bevisstløs. Den protokollerte rettsbelæring var følgelig bygd på riktig lovforståelse.

(27.02.2004/HR-2004-00419-A)

Narkotika

16 Straffutmåling for salg av heroin. Straffeloven § 162 annet ledd

En tidligere ustraffet mann, født i 1976, ble i lagmannsretten idømt fengsel i ett år og tre måneder for salg ved én anledning av 17,5 gram heroin. I tingretten var straffen satt til fengsel i tre år, men tingretten hadde funnet det bevist at domfelte hadde solgt til sammen mellom 60 og 80 gram.

Påtalemyndighetens anke til skjerpelse av straffen ble tatt til følge. I de senere år er det skjedd en lempning av reaksjonsnivået for narkotikaforbrytelser som gjelder kjøp eller oppbevaring for egen bruk og ikke primært med sikte på spredning av stoffet. Domfelte var imidlertid ikke selv misbruker, og salget skjedde ut fra et rent profittmotiv. Straffen ble satt til fengsel i ett år og åtte måneder.

(06.02.2004/HR-2004-00263-A)

17 Narkotika. Straffeloven § 162 første og annet ledd, jf. femte ledd – straffutmåling

Saken gjaldt straffutmåling ved ulovlig innførsel og oppbevaring av et meget stort parti Rohypnol-tabletter.

To brødre på 33 og 24 år ble i tingretten dømt for innførsel og oppbevaring av 257 270 Rohypnol-tabletter. I lagmannsretten ble 24-åringen frifunnet for innførsel. For øvrig ble begge dømt som i tingretten. Straffen ble satt til fengsel i sju år for 33-åringen og fire år og seks måneder for 24-åringen. For begge gjaldt domfellelsen også andre forbrytelser, men Rohypnol-forholdet var dominerende ved straffutmålingen.

Rohypnol-partiet ble innført i november 2001 skjult i emballerte kjøleskap på lastebil. Innførselen ble foretatt av to unge menn fra Litauen, som de to norske brødrene var blitt kjent med året før. 33-

åringen var hovedmannen for mottak av partiet i Norge, og hadde organisert et mottakerapparat her. 24-åringen var også sentral etter at partiet var ankommet Norge. Han bisto den litauiske hovedmannen og hjalp ham til å styre operasjonen i Norge.

Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens straffutmåling og forkastet ankene fra de domfelte. Ved straffutmålingen baserte Høyesterett seg på de første dommene som gjaldt store partier Rohypnol, Rt. 2002 side 599 og 2003 side 413. Den første gjaldt innførsel av 75 000 Rohypnol-tabletter og forsøk på innførsel av ytterligere 57 000. Den andre gjaldt innførsel av 28 000 Rohypnol-tabletter. I disse to sakene tok Høyesterett utgangspunkt i en omregning av Rohypnol-tablettene til en sammenlignbar mengde hasj. Dette var nå ikke lenger nødvendig og heller ikke hensiktsmessig, fordi Rohypnol må anses klart farligere enn hasj.

(24.03.2004/HR-2004-00611-A)

Økonomisk kriminalitet og lignende

18 Datakriminalitet. «Hacking» og skadeverk på datamaskiner. Lovanvendelse og straffutmåling

Domfelte – som var programmerer og sikkerhetsansvarlig i et dataselskap – hadde flere ganger i løpet en fire-dagers periode trengt («hacket») seg inn i webserveren til et konkurrerende firma. Han benyttet programmer og hjelpemidler som er allment tilgjengelig på internett. I tingretten ble han dømt til fengsel i 45 dager for overtredelse av straffeloven §§ 145 annet ledd og 393, samt for skadeverk ved å slette data, jf. straffeloven § 291. Skaden ble gjenopprettet ved at det fornærmede firmaet kjørte «back up».

I lagmannsretten ble straffen satt til 60 timer samfunnsstraff, jf. straffeloven § 28 a. Påtalemyndigheten anket til Høyesterett over lovanvendelsen – spørsmålet om skadeverket var grovt, jf. straffeloven § 292 – og over straffutmålingen.

Lovanvendelsesanken førte ikke frem. De økonomiske skadevirkninger – på noe over kr. 25.000 – ble ikke ansett som betydelige. I tillegg til slettingen av data hadde domfelte lagt inn et program – en såkalt «netcat» – som kunne gjøre serveren sårbar for innbrudd fra andre. Dette ble ikke tillagt avgjørende vekt. Det dreide seg om et program som bare ville være til nytte for en potensiell skadevolder som på egen hånd hadde foretatt en kartlegging av svakheter i programvaren, og netcat-programmet kan enkelt hentes fra internett.

Forholdene var for alvorlige til at det var aktuelt med en betinget fengselsstraff. Selv om tjenestene som ble rammet ikke berørte viktigere samfunnsfunksjoner, understreket Høyesterett betydningen av å kunne stole på datasystemenes konfidensialitet og pålitelighet. Etter en konkret vurdering, fant Høyesterett likevel at samfunnsstraff var en passende reaksjon. Under henvisning til allmennpreventive hensyn ble domfelte i tillegg idømt en bot på kr. 10.000.

(22.01.2004/NH-2004-00127-A)

19 Organisert menneskesmugling, utlendingsloven § 47 fjerde og femte ledd – straffutmåling

A ble i tingrett og lagmannsrett dømt til fengsel i ett år og ti måneder for profesjonelt organisert smugling av i alt tolv kinesere fra Norge og angivelig til England. Smuglingen skjedde ved fem forskjellige anledninger. Den siste gangen ble A pågrepet med tre kinesere. Kineserne opptrådte med ekte japanske pass, som var ulovlig anskaffet, og utga seg for passinnehaverne. Under etterforskningen kom det frem at transporten fra Kina til Norge dels hadde foregått i tanken på en tankbil og i bagasjerom på bil. A hadde tjent ikke ubetydelige beløp på sitt nødvendige og viktige bidrag til smuglingen her i landet. Det var økonomisk profitt som også var formålet med As bidrag.

Høyesterett fastslo at forbrytelser av denne karakter må straffes strengt. Det ble særlig vist til avgjørelsen i Rt. 2002 side 4. Likevel fant Høyesterett, under henvisning til rettspraksis, at straffen var blitt noe høy og reduserte den til fengsel i ett år og åtte måneder. Det ble uttalt at det normalt ikke vil være aktuelt med en slik finjustering av lagmannsrettens straffutmåling, men siden dette er et relativt nytt strafferettslig område med begrenset rettspraksis, må veiledningshensynet veie tyngre enn ellers.

(11.02.2004/HR-2004-00299-A)

20 Straffutmåling for simpelt tyveri begått av en gjenganger

Saken gjaldt straffutmåling for et simpelt tyveri – tyveri av en lommebok – begått av en narkotikamisbruker som tidligere var straffedømt til sammen 28 ganger – i det vesentlige for vinnings- og narkotikakriminalitet av mindre alvorlig karakter.

Både tingretten og lagmannsretten hadde ut fra behovet for samfunnsvern og for å få domfelte til å avstå fra ny kriminalitet i det minste i soningstiden, fastsatt straffen til ni måneder ubetinget fengsel. Domfelte hadde i tiden mellom dommen i tingretten og ankebehandlingen i lagmannsretten begått nye straffbare handlinger, og ved dom i tingretten før den foreliggende sak ble behandlet i lagmannsretten, var han med en tilsvarende begrunnelse også for disse forholdene blitt dømt til ni måneder ubetinget fengsel. Denne dommen ble ikke påanket.

Ved en lovendring i 2003 ble straffeloven § 61 om økning av strafferammene ved gjentatt kriminalitet, endret. Siden det forhold saken for Høyesterett gjaldt var begått før denne lovendringen, gikk Høyesterett ikke inn på betydningen av denne. Under henvisning til tidligere rettspraksis uttalte førstvoterende at tidligere domfellelser også før lovendringen i 2003, måtte tillegges betydelig vekt i skjerpende retning, men at det ved straffutmålingen også måtte tas individuelle hensyn. Prinsippet om at det skal være forholdsmessighet mellom handling og reaksjon, setter dessuten en grense for hvor mye straffen kan skjerpes på grunn av tidligere domfellelser.

I den foreliggende sak var den straff lagmannsretten hadde fastsatt, etter Høyesteretts syn blitt uforholdsmessig streng – både isolert sett og når man så hen til den samlede soningstid av den straff som var utmålt i de to sakene. Den 15. april 2004 ville straffen etter den rettskraftige dom på ni måneder fengsel være sonet fullt ut. For at hjelpeapparatet skulle ha tilstrekkelig tid på seg til å iverksette planlagt metadonbehandling og andre hjelpetiltak etter løslatelse, ble straffen satt til fengsel i 120 dager.

Tre dommere uttalte i en særmerknad at hvis ikke hensynet til behandlingsopplegget hadde kommet så sterkt inn, skulle fengselsstraffen i det foreliggende tilfellet ut fra forholdsmessighetsprinsippet ikke ha vært satt til mer enn for eksempel 45 dager.

(25.02.2004/HR-2004-00395-A)

21 Grovt underslag av ca. 500 000 kroner fra spilleautomater, straffeloven §§ 255, jf. 256. Straffutmåling – spørsmål om samfunnsstraff

A var agent for Redningsselskapet med oppgave å tømme og drive service på selskapets spilleautomater i sitt distrikt. Han ble etter hvert grepet av patologisk spillelidenskap og underslo i tidsrommet august 2002 – januar 2003 ca. 500 000 kroner. I tingretten ble han dømt til fengsel i seks måneder, mens lagmannsretten fastsatte straffen til 180 timer samfunnsstraff. Lagmannsretten vektla domfeltes personlige forhold, herunder at han er rehabilitert fra sin spillelidenskap, og at fornærmede ikke hadde grepet inn overfor ham på et tidligere tidspunkt.

Påtalemyndighetens anke til Høyesterett ble tatt til følge, og straffen satt til fengsel i seks måneder. Høyesterett uttalte at det grove underslaget gjaldt beløp i en størrelsesorden langt over det minstenivået der Høyesterett har ment at det som hovedregel må anvendes ubetinget fengselsstraff, og at det i saken ikke forelå slike helt særegne forhold som tilsa bruk av samfunnsstraff.

(18.03.2004/HR-2004-00565-A)

Prosess

22 Opplesning av medtiltalts politiforklaringer – spørsmål om saksbehandlingsfeil

Saken gjaldt spørsmålet om det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten i en større narkotikasak tillot opplesning av politiforklaringene til en av de tiltalte i saken, som – for lagmannsretten – benyttet seg av sin rett til å nekte å avgi forklaring.

Lagmannsretten hadde forent behandlingen av fullstendige anker fra tre domfelte i en større narkotikasak med straffutmålingsanken fra en fjerde domfelt i samme sak. Sistnevnte nektet å avgi forklaring under hovedforhandlingen for lagmannsretten. Påtalemyndigheten begjærte hans politiforklaringer opplest, og fikk medhold i dette. Forsvareren til en av de domfelte protesterte mot at opplesning skulle tillates. De to tiltalte som ble domfelt i lagmannsretten, gjorde i anke til Høyesterett gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil at politiforklaringene ble tillatt opplest. Den tredje tiltalte – som ønsket forklaringene opplest – ble frifunnet i lagmannsretten.

Høyesterett uttalte at opplesningsadgangen når det gjelder en medtiltalts forklaring, beror på tilsvarende betraktninger som for vitner, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 d. Lagmannsretten hadde ikke foretatt den brede vurdering som bestemmelsene i EMK legger opp til. Høyesterett hadde imidlertid full kompetanse til å prøve lagmannsrettens saksbehandling.

På tross av at det forelå øvrige sentrale bevis i saken, mente Høyesterett at det var «en reell mulighet» for at opplesningen av den medtiltaltes politiforklaringer har hatt «utslagsgivende betydning i den samlete bevisbedømmelse», jf. Rt. 2001 side 29. I slike tilfeller vil opplesning regelmessig måtte avskjæres med mindre tiltalte har hatt anledning til å stille spørsmål til vitnet. Det har i praksis vært ansett som tilstrekkelig at tiltalte har hatt en formell adgang til å utspørre vitnet, selv om vedkommende for eksempel har påberopt seg sin rett til å nekte å avgi forklaring, jf. nærmere Høyesteretts kjennelse av 19. desember 2003 (sak nr. 2003/1098) med henvisninger til avgjørelser av EMD.

Det fremgår imidlertid av avgjørelsen i Rt. 1994 side 1324 at en formell adgang til å utspørre en medtiltalt, som under hovedforhandlingen nekter å avgi forklaring, ikke alltid vil være tilstrekkelig. Det må blant annet legges vekt på om det er praktisk mulig å føre beviset på annen måte. – Høyesterett fant at saksbehandlingen måtte anses å tilfredsstille de krav til forsvarlig og rettferdig rettergang som er stilt i EMK artikkel 6, selv om politiforklaringene ble tillatt opplest uten at utsettelse av hovedforhandlingen – i forhold til en eller flere av de tiltalte – først ble forsøkt.

(22.01.2004/NH-2004-0128-A)

23 Begjæring om gjenopptakelse. Grunnloven § 97, EMK artikkel 7, straffeloven § 193, straffeprosessloven § 392 annet ledd

A var domfelt i tingretten og lagmannsretten etter bestemmelsen i straffeloven § 192 første ledd bokstav b, som på tidspunktet for handlingen var vedtatt, men ikke kunngjort i Norsk Lovtidend. Høyesterett hadde ved kjennelse 25. april 2003 (Rt. 2003 side 495) forkastet hans anke over lagmannsrettens straffutmåling – fengsel i to år.

A begjærte gjenopptakelse overfor lagmannsretten, og viste til Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7. Lagmannsretten forkastet begjæringen under henvisning til at forholdet var straffbart også før lovendringen, da etter straffeloven § 193.

As kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg over lagmannsrettens avgjørelse ble henvist til behandling i Høyesterett. Kjæremålet førte frem. Høyesterett la til grunn at anvendelsen av den ikke kunngjorte bestemmelsen ikke stred mot Grunnloven § 97, men mot EMK artikkel 7, slik den er forstått i EMDs praksis og juridisk teori. Problemet i forhold til EMK lå ikke i at A var funnet skyldig i en straffbar handling – handlingen var straffbar også før lovendringen – men i straffutmålingen, ettersom lovendringen skulle innebære en vesentlig straffskjerpelse.

Straffutmålingen hadde sammenheng med den uriktige lovanvendelsen, og Høyesterett kom til at gjenopptakelse kunne besluttes etter straffeprosessloven § 392 annet ledd. As subsidiære påstand om gjenopptakelse av Høyesteretts kjennelse av 25. april 2003 ble tatt til følge, slik at subsumsjonen ble endret til å gjelde straffeloven § 193 første ledd første straffalternativ, og straffen ble – ut fra straffenivået på tiden like før lovendringen – satt til fengsel i ti måneder.

(25.02.2004/HR-2004-00393-A)

24 Spørsmål om inhabilitet for tingrettsdommer etter domstolloven § 108 og virkning av inhabilitet

I tingretten var A dømt til fengsel i 13 år for grove narkotikaforbrytelser og grove tyverier. Han anket over saksbehandlingen, blant annet inhabilitet hos tingrettens formann, og over bevisvurderingen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Lagmannsretten tillot anken fremmet bare for så vidt den gjaldt narkotikaforbrytelsene. A påkjærte nektelsen av å henvise saksbehandlingsanken. Høyesterett opphevet denne beslutningen for så vidt den gjaldt habilitetsspørsmålet. Etter ny behandling i lagmannsretten ble denne del av saksbehandlingsanken forkastet etter skriftlig behandling. A påanket denne avgjørelsen til Høyesterett.

I lagmannsretten ble tiltalte dømt til fengsel i elleve år. Straffen omfattet ikke de forhold som var pådømt av tingretten og ikke henvist til ankeforhandling, siden tingrettens dom ikke var rettskraftig fordi anken over habiliteten ikke var avgjort.

For Høyesterett ble det gjort gjeldende at tingrettens formann var inhabil etter domstolloven § 108, både fordi hun i en tidligere dom mot medskyldige også hadde tatt standpunkt til As skyld, og fordi hun under etterforskingen hadde avsagt en rekke kjennelser om kommunikasjonskontroll mot ham. Det var også spørsmål om en lagdommer var inhabil fordi han hadde avgjort et kjæremål i en slik sak.

Høyesterett kom til at tingrettens formann ikke kunne anses inhabil som følge av uttalelsene i den tidligere dommen, men at avgjørelsene om kommunikasjonskontroll måtte medføre inhabilitet. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 216i om hemmeligholdelse i slike saker måtte medføre at dommeren som utgangspunkt ville bli inhabil etter domstolloven § 108. Avgjørende var at det ikke kunne ses bort fra at formannen hadde fått opplysninger som verken A eller hans forsvarer var gjort kjent med.

Lagdommeren ble ikke kjent inhabil. Saken var behandlet som jurysak, og han hadde ikke vært rettens formann med ansvar for rettsbelæringen. Det ble vist til Rt. 2003 side 1269.

Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at det ikke var grunn til å oppheve lagmannsrettens dom, men at tingrettens dom måtte oppheves i sin helhet.

(17.03.2004/HR-2004-00546-A)

Diverse annet

25 Straffeloven § 326 første ledd nr. 1. Barnevernloven § 6-8. Politiloven § 2 nr. 5 Politiinstruksen Kap.13

Saken gjaldt spørsmål om straff etter § 326 første ledd nr. 1 for å søke å hindre en offentlig tjenestemann (politi) i den lovlige utførelse av tjenesten. En far hadde ytt motstand mot politiets bistand til tilbakeføring av hans 14 år gamle datter som hadde rømt fra en barneverninstitusjon. Spørsmålet var om faren kunne straffes i et tilfelle der barnevernet manglet hjemmel til å kreve slik bistand.

Barneverntjenesten traff med hjemmel i barnevernloven § 4-6 første ledd midlertidig vedtak om anbringelse av den 14 år gamle jenta i institusjon i den foreliggende helg. Moren, som var den som etter loven hadde myndighet til det, motsatt seg ikke tiltaket. Datteren ble plassert i institusjonen, men rømte samme kveld til sin far, som ikke hadde foreldreansvar eller omsorg. Barneverntjenesten anmodet politiet om bistand til tilbakeføring av jenta. Politiet oppfattet henvendelsen som et krav om bistand etter barnevernloven § 6-8, og to polititjenestemenn møtte opp i farens hjem sammen med representanter for barnevernet. Faren motsatte seg at de fikk adgang til leiligheten, og sperret sammen med sin 17-årige sønn inngangen.

Faren, som nektet å vedta forelegg for overtredelse av straffeloven § 326 nr. 1, ble frifunnet i tingretten og i lagmannsretten. Lagmannsretten viste til at barnevernloven § 4-6 første ledd ikke omfattes av § 6-8 og til at begjæringen ikke var truffet på riktig nivå i etaten. Høyesterett var enig i at § 6-8 ikke ga politiet grunnlag for inngrep i saken. Flertallet fant imidlertid at lagmannsrettens domsgrunner var utilstrekkelige til å vurdere om det kunne foreligge grunnlag for inngripen etter politiets alminnelige bistandsplikt. Barnevernloven § 6-8 gjelder bistand som gjennomføres mot foreldrenes vilje, men hindrer ikke at politiet etter omstendighetene bistår foreldre og barnevern der nødvendig samtykke foreligger fra dem som har ansvar og omsorg for barnet. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.

Mindretallet – én dommer – stemte for at anken skulle forkastes. Bvl. § 6-8 var det eneste grunnlag påberopt av påtalemyndigheten gjennom tre rettsinstanser. Inngrep i henhold til den alminnelige politifullmakten ville kreve andre vurderinger med hensyn til om og hvordan bistand skulle ytes, og kunne i ettertid, slik denne saken lå an, ikke legitimere politiets handlinger.

(26.01.2004/HR-2004-00146-A)

26 Promillekjøring. Spørsmål om promilleprogram. Straffeloven § 53 nr. 3 bokstav e, jf. nr. 6

Domfelte, en 70 år gammel mann, var i tingretten idømt en straff av ubetinget fengsel i 90 dager samt en bot på kr 30 000 for promillekjøring. Det var hans syvende dom for promillekjøring. Etter anke fra domfelte reduserte lagmannsretten boten til kr 20 000. For øvrig førte hans anke – som primært rettet seg mot at han ikke var idømt betinget fengsel på vilkår av at han gjennomfører promilleprogram – ikke frem. Lagmannsretten la vekt på at domfeltes førerkort måtte forventes inndratt for alltid. Det måtte da legges til grunn at domfelte ikke ville få anledning til å kjøre bil i fremtiden. Formålet med promilleprogrammene – å bedre trafikksikkerheten – ble på denne bakgrunn antatt ikke å foreligge.

Domfeltes anke til Høyesterett ble tatt til følge.

For Høyesterett fremhevet aktor at hensynet til allmennprevensjonen tilsier tilbakeholdenhet i anvendelsen av ordningen med promilleprogram. Høyesterett var enig i at allmennprevensjonen er et sentralt hensyn i promillesaker. Men dette hensynet ble vurdert av lovgiver da ordningen med promilleprogram ble vedtatt i 1995. Det er antatt at promilleprogrammenes individualpreventive virkning ville tjene det overordnede formålet, en bedring av trafikksikkerheten, og at programmene ville være så krevende og tyngende at ordningen ikke innebærer noen liberalisering.

Aktor hadde også – i tråd med lagmannsrettens syn – gjort gjeldende at det ikke var grunnlag for å anvende promilleprogram siden førerkortet ville bli inndratt for alltid. Høyesterett var uenig i dette. Det ble vist til at mange i den sentrale målgruppen for ordningen i så fall ville falle utenfor. Høyesterett pekte også på at det ikke er uvanlig at personer med alkoholproblemer kjører uten gyldig førerkort, og at trafikksikkerhetshensynene således kan tale for promilleprogram også i slike tilfeller. Høyesterett la til at også den som har fått inndratt førerkortet «for alltid», vil kunne få retten tilbake.

Da personundersøkelsen viste at domfelte var egnet for promilleprogram, og han også var motivert for dette, ble lagmannsrettens dom endret slik at fengselsstraffen ble gjort betinget på det vilkår at domfelte gjennomfører et promilleprogram. Domfeltes alder talte heller ikke avgjørende imot dette.

(30.01.2004/HR-2004/00196-A)

27 Straffeloven § 168 første straffalternativ – straffutmåling ved falsk anklage om drap

A ble av lagmannsretten i 2001 dømt til fengsel i 18 år for overlagt drap, medvirkning til falsk forklaring og noen ytterligere lovovertredelser.

Domfellelsen for medvirkning til falsk forklaring var begrunnet i at han få dager etter drapet i juni 1999 hadde fått en bekjent – B – til å gi en falsk politiforklaring for på denne måten å skaffe seg alibi for drapstidspunktet. Etter kort tid trakk B denne forklaringen tilbake.

Etter domfellelsen i herredsretten i juni 2000 regisserte A et nytt opplegg for å få det til å fremstå som om drapet var begått av B, slik at han selv kunne bli frifunnet. A engasjerte en privat etterforsker, som foretok en del avhør og rekonstruksjoner i saken. Overfor forsvareren og etterforskeren uttalte A at han mente B stod bak drapet – noe som også ble brakt videre til en avis i hjembyen og førte til store oppslag der, uten at B ble navngitt. Privatetterforskeren ga også en omfattende forklaring under ankeforhandlingen. Videre fikk A en tidligere medsiktet i saken til å gi en forklaring som skulle styrke versjonen om at det var B som stod bak drapet.

I saken som ble reist mot A angående falske drapsanklager, fastsatte tingretten og lagmannsretten – etter å ha anvendt straffeloven § 64 – en fengselsstraff på henholdsvis seks og ni måneder for overtredelsen av straffeloven § 168. Både domfelte og påtalemyndigheten påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjaldt straffutmålingen.

Høyesterett uttalte at allmennpreventive hensyn tilsier at det må reageres strengt mot falsk anklage om forbrytelser. Straffutmålingen må ta utgangspunkt i alvoret i den handlingen beskyldningen gjelder. Den aktuelle beskyldningen gjaldt en svært alvorlig drapshandling og en narkotikaforbrytelse som samlet kvalifiserte for henimot lovens lengstestraff på fengsel i 21 år. Man stod ikke overfor noen impulshandling, men velregisserte, vedvarende og overlagte anklager. Dersom man så bort fra straffedommen på fengsel i 18 år, ville et naturlig straffenivå ha vært fengsel i om lag fire år for forholdet.

Det var uriktig av tingretten og lagmannsretten å anvende straffeloven § 64 i saken, da det er domsavsigelsen i tingretten som danner skjæringspunktet for anvendelsen av § 64, jf. Rt. 2001 side 1606. Men selv om § 64 ikke er direkte anvendelig, kan det likevel ved straffutmålingen legges vekt på samlet soningstid for de to dommene. Hvilken vekt den tidligere dommen eventuelt skal ha, beror på lengden av den tidligere utmålte straff. Etter dette skjerpet Høyesterett straffen til fengsel i to år.

(27.02.2004/HR-2004-00418-A)

28 Publisering av fotografier av domfelte på vei ut av rettslokalet. Domstolloven § 131 a jf. § 198 tredje ledd. EMK artikkel 10

Saken gjaldt spørsmålet om sjefredaktørene i Dagbladet og Aftenposten kunne straffes for å ha offentliggjort fotografier av Veronica Orderud på vei ut av rettslokalet etter domfellelsen i Nes herredsrett 22. juni 2001.

To bilder av en gråtende Veronica Orderud på vei ut til en sivil politibil ble offentliggjort, i Dagbladet 22. og 23. juni 2001 og ett i Aftenposten 23. juni 2001. Det ble utferdiget forelegg mot sjefredaktørene i begge avisene, samt de fotojournalistene som hadde tatt bildene, for overtredelse av domstolloven § 198 tredje ledd jf. § 131 a. Samtlige nektet å vedta foreleggene, og saken ble brakt inn for Nedre Romerike tingrett, som frifant samtlige. Riksadvokaten anket frifinnelsen av de to sjefredaktørene direkte til Høyesterett, som kom til at de måtte domfelles.

Høyesterett fastslo at løsningen etter tradisjonell norsk rett er klar: Domstolloven § 131 a første ledd annet punktum forbyr fotografering av siktede eller domfelte på vei til eller fra rettsmøtet, og åpner ikke for andre unntak enn samtykke fra den siktede eller domfelte selv. Den dekker også Veronica Orderud på vei ut av rettslokalet og inn i en ventende sivil politibil. At hun straks etter domfellelsen var pågrepet, skapte ikke noen annen situasjon.

Bestemmelsen om ytringsfrihet i EMK artikkel 10 medførte ikke noe annet resultat. I kjennelsen av 13. mai 2003 (saken mot sjefredaktøren i TV2 i anledning visning av en av de domfeltes oppførsel ved domsavsigelsen i «Baneheia-saken») – Rt. 2003 side 593 – la Høyesterett til grunn at fotograferingsforbudet ikke vil gjelde «hvor helt særegne hensyn tilsier at det må være adgang til å fotografere og offentliggjøre bilder». Slike helt særegne hensyn ble ikke funnet å være til stede i saken vedr. Veronica Orderud. Avvisningsavgjørelsen fra EMD 6. mai 2003 i saken P4 Radio mot

Norge, som nettopp gjaldt Orderudsaken, viser at statene har en vid skjønnsmargin når det gjelder «fair administration of justice». Høyesterett viste til at fotograferingsforbudet ikke bare skal verne mot identifisering og mot å bli avbildet i situasjoner med redusert selvkontroll, men også skal sikre en tillitvekkende og hensynsfull prosessordning. Hensynet til domstolenes verdighet og anseelse er også viktig. Orderudsaken var gruoppvekkende og gjenstand for enorm interesse, og Veronica Orderuds identitet var i høy grad allerede kjent. Hun var likevel i kjerneområdet av hva forbudet skal beskytte, og Høyesterett fant ikke at det forelå andre momenter som skulle gi pressen rett til å ta bildene og offentligheten krav på å få se dem.

Sjefredaktørene ble begge idømt en bot på 10 000 kroner, subisidiært fengselsstraff i 15 dager. Høyesterett fant ikke tilstrekkelig grunn til å ta Veronica Orderuds krav om oppreisning til følge.

(23.03.2004/HR-2004-000586-A)