Formålet med seksjonen er å gi en relativt kortfattet oversikt over lovendringer på strafferettens og straffeprosessens område, slik at praktikere og andre kan skaffe seg et overblikk over de seneste lovendringene. Hovedvekten er lagt på lovendringer som nylig er vedtatt eller satt i kraft, men i den grad plassen tillater vil det også bli gjort rede for lovgivningsinitiativ på et tidligere stadium, for eksempel i form av utredningsarbeid. Seksjonen sikter til å gi en mest mulig objektiv gjengivelse av hovedinnholdet i lovendringene slik de er fremlagt i proposisjoner eller vedtatt av Stortinget.

1 Ikraftsettelser

Lov 19. desember 2003 nr. 125 om endringer i straffeprosessloven (utvidelse av politijuristenes påtalekompetanse mv.) ble satt i kraft 1. april 2004. Endringene er en del av «Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling» og en oppfølgning av et vedtak i Stortinget der Stortinget anmodet regjeringen om å fremme lovforslag om utvidet påtalekompetanse til politiet. Politiet er gitt påtalekompetanse i alle saker om forbrytelser som ikke kan medføre fengsel i mer enn 1 år, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b. Den generelle strafferammen er avgjørende – ikke den konkrete straffen i den enkelte saken. Det er gjort unntak for straffeloven kapittel 12 om forbrytelser mot offentlig myndighet og §§ 176 annet ledd, 198 og 237. Politiets påtalekompetanse er videreført for de sakstypene med høyere strafferamme enn 1 år hvor politiet også tidligere hadde kompetanse. Videre er politiet gitt påtalekompetanse i ytterligere noen slike saker, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav c. For eksempel har politiet fått påtalekompetanse i saker om uaktsomme narkotikaforbrytelser, simple dopingforbrytelser og medvirkning til disse (straffeloven §§ 162 fjerde og femte ledd og 162 b første ledd, jf. tredje og fjerde ledd) og grove og grovt uaktsomme bedragerier (straffeloven §§ 271 og 271 a). Etter straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav d har politiet også fått påtalekompetanse i saker om overtredelse av bestemte straffebud i spesiallovgivningen. Det gjelder for eksempel saker om overtredelse av utlendingsloven § 47 annet ledd, jf. femte ledd, og regnskapsloven § 8-5 første ledd første og tredje punktum, jf. tredje ledd første punktum.

I straffeprosessloven § 67 tredje ledd første punktum er det bestemt at politimesteren skal avgjøre spørsmålet om tiltale. Kompetansen kan delegeres etter reglene i annet punktum. Spørsmålet var tidligere bare regulert i påtaleinstruksen § 22-2.

Politijuristenes ankekompetanse er utvidet noe ettersom den myndighet som har besluttet tiltale, gjør vedtak om anke, jf. straffeprosessloven § 68 første ledd. Videre er spørsmålet om delegasjon av politimesterens ankekompetanse regulert i tredje ledd annet punktum. I politimesterens fravær kan den faste stedfortrederen ta avgjørelsen. Videre kan politimesteren beslutte at også enkelte andre skal ha den samme kompetansen.

Reglene om hvem som skal føre aktoratet i straffesaker er klargjort, jf. straffeprosessloven § 76 fjerde ledd. Når politiet har tatt ut tiltale, skal det som regel være en polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten, som aktorerer saken for tingretten.

Det er også gjort enkelte endringer i påtaleinstruksen med virkning fra 1. april, blant annet i § 21-1 om kompetanse til å begjære en sak pådømt etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom). Etter første ledd avgjør politiet i en sak om forseelse om saken skal begjæres pådømt etter straffeprosessloven § 248. Dersom saken antas å ha særlig stor allmenn interesse, overordnet påtalemyndighet har bestemt det eller den gjelder overtredelse av straffeloven §§ 326, 327 eller 330, skal saken likevel forelegges statsadvokaten til avgjørelse. I forbrytelsessaker der påtalekompetansen ligger til politiet, avgjør politiet om saken skal begjæres pådømt etter § 248, jf. annet ledd. Også slike saker skal forelegges statsadvokaten dersom de antas å ha særlig stor allmenn interesse eller overordnet påtalemyndigheten har bestemt det. I forbrytelsessaker der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, avgjør statsadvokaten om saken skal begjæres pådømt etter § 248, med mindre tiltalespørsmålet hører under riksadvokaten eller Kongen.

Videre er § 22-2 om kompetansen til å avgjøre tiltalespørsmålet endret. Når påtalekompetansen ligger til politiet, skal spørsmålet om tiltale likevel forelegges for statsadvokaten til avgjørelse dersom saken har særlig stor allmenn interesse, det er bestemt av overordnet myndighet eller saken gjelder overtredelse av §§ 326, 327 eller 330, jf. første ledd. Etter annet ledd avgjør statsadvokaten om det skal utferdiges tiltalebeslutning i saker om forbrytelser der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, med mindre tiltalespørsmålet hører under riksadvokaten eller Kongen eller skal forelegges riksadvokaten.

Forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 98 (2002–2003) Om lov om endringer i straffeprosessloven (utvidelse av politijuristenes påtalekompetanse mv.) [tilgjengelig på Justisdepartementets område på http://www.odin.dep.no/jd, se publikasjoner], Innst. O. nr. 18 og Besl. O. nr. 12 (2003-2004) [tilgjengelig på http://www.stortinget.no].

2 Odelstingsproposisjoner til behandling i Stortinget

2.1 Offentlig fremvisning av grove voldsskildringer

Justisdepartementet fremmet 23. januar 2004 Ot.prp. nr. 32 (2003–2004) Om lov om endring i straffelova (avgrensa rett til offentleg framsyning av grove valdsskildringar utanfor næring). Proposisjonen ligger til behandling i justiskomiteen. I proposisjonen foreslår departementet endringer i straffeloven § 382 slik at film og liknende på bestemte vilkår kan vises selv om den inneholder grove voldsskildringer. Forslaget omfatter ikke andre medier, som for eksempel dataspill. Bakgrunnen for forslaget er et anmodningsvedtak fra Stortinget. Etter forslaget vil rettstilstanden bli tilnærmet den samme som mellom 1988 og 1998.

Grove voldsskildringer er tillatt forutsatt at fire kumulative vilkår er oppfylt. Fremvisningen må for det første skje utenfor næring. Følgelig kan grove voldsskildringer for eksempel vises som ledd i undervisning, på et debattmøte eller i filmklubber med ideelle formål. For det andre kan fremvisningene bare overværes av personer som har fylt 18 år. For å sikre at ingen under 18 år blir utsatt for grove voldsskildringer, er det for det tredje bestemt at fremvisning bare kan skjer i et lokale der den ansvarlige kan kontrollere at ingen under 18 år er tilstede. For det fjerde skal melding sendes til politiet med opplysning om visningssted, visningstidspunkt og navn på visningsansvarlig person over 18 år. Meldingen vil ikke medføre forhåndsgodkjenning fra politiet. Er vilkårene oppfylt, er det ingen grenser for hva slags voldsskildringer som kan vises offentlig. Det samme gjelder i dag for private fremvisninger.

Unntaket gjelder etter forslaget bare fremvisning av grove voldsskildringer. Omsetning er ikke foreslått legalisert. Følgelig må filmer med grove voldsskildringer hentes fra utlandet.

2.2 Forbrytelser i gjeldsforhold

Justisdepartementet fremmet 12. mars 2004 Ot.prp. nr. 37 (2003–2004) Om lov om endringer i straffeloven mv. (forbrytelser i gjeldsforhold). Proposisjonen ligger til behandling i justiskomiteen. I proposisjonen foreslår departementet å revidere straffeloven kapittel 27 om forbrytelser i gjeldsforhold. Forslaget bygger på Straffelovrådets utredning NOU 1999: 23 Forbrytelser i gjeldsforhold. Generelt er vilkåret om insolvens foreslått også å omfatte situasjoner hvor skyldneren står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen. Videre foreslår departementet å forenkle skyldkravene og plassere bestemmelsene kronologisk etter gangen i en konkurssak.

Etter forslaget til § 281 er det straffbart forsettlig eller grovt uaktsomt å påføre fordringshavere betydelig tap ved pengespill eller annen risikopreget aktivitet, annen lettsindig atferd, overdrevent forbruk eller grovt uordentlig forretningsførsel. Straffen for denne typen uforsvarlige økonomiske disposisjoner skal være bøter eller fengsel inntil to år. Forslaget viderefører nåværende § 285 første ledd med enkelte endringer.

Videre kan en skyldner etter forslaget til § 282 straffes for forsettlig eller grovt uaktsomt å gi en fordringshaver oppgjør eller sikkerhet, dersom skyldneren er, blir eller står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen, og derved forringer fordringshavernes dekningsutsikt i betydelig grad. Straffen for kreditorbegunstigelse skal være bøter eller fengsel inntil to år. Utkastet til § 282 viderefører nåværende § 284 om kreditorbegunstigelse med enkelte endringer.

I utkastet til § 283 har departementet foreslått regler om formuesforringelse. En skyldner som foretar en handling som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener som dekning for en eller flere av fordringshaverne kan i visse tilfeller straffes med bøter eller fengsel inntil tre år, jf. første ledd. En skyldner kan straffes for formuesforringelse enten dersom det pågår tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring rettet mot skyldneren, eller dersom skyldneren er, blir, eller står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen, og handlingen er uforsvarlig. Det fritar ikke for straff at vilkåret om insolvens mv. ikke lar seg fastslå, dersom dette skyldes at skyldneren forsettlig eller grovt uaktsomt har overtrådt regnskapsbestemmelser i lov eller forskrift. Straffen for overtredelse av første ledd skal være bøter eller fengsel inntil tre år. Grov overtredelse skal straffes med bøter eller fengsel inntil seks år, jf. annet ledd. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, eller om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter. Etter tredje ledd skal grovt uaktsomme overtredelser straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Utkastet til § 283 viderefører nåværende § 282 om eksekusjonshindring og nåværende § 281 annet og tredje ledd om formuesforringelse ved insolvens, med enkelte endringer.

Forslaget til § 284 fastsetter regler om unnlatelse av å begjære oppbud eller gjeldsforhandling. Etter utkastet straffes en skyldner som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å begjære åpning av gjeldsforhandling etter konkursloven eller konkurs, dersom skyldneren er insolvent og unnlatelsen medfører at en disposisjon eller et utlegg ikke kan omstøtes, og dette forringer fordringshavernes dekningsutsikt. Det samme gjelder dersom skyldnerens næringsvirksomhet klart går med tap og skyldneren må innse at han ikke vil kunne gi fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid. Unnlatelsen er straffri dersom skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig del av fordringsmassen med hensyn til både beløp og antall. Forslaget til § 284 viderefører nåværende § 283 a om unnlatelse av å begjære oppbud mv. med enkelte endringer.

Utkastet til § 285 regulerer straffansvaret for boforringelse ved konkurs og gjeldsforhandling etter loven. Departementet foreslår at en skyldner som under konkurs eller gjeldsforhandling etter loven opptrer slik at det er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne, eller uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser, skal straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Grov overtredelse skal straffes med bøter eller fengsel inntil seks år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, eller om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter. Videre skal grovt uaktsom overtredelse straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Forslaget til § 285 viderefører nåværende § 281 første ledd med enkelte endringer.

I utkastet til § 287 foreslår departementet regler om medvirkning. Etter første ledd skal den som til fordel for eller på vegne av skyldneren foretar en handling som nevnt i §§ 281 til 285 [281, 282, 283, 284, 285], straffes som bestemt i de aktuelle paragrafene. Bestemmelsen regulerer følgelig de tilfellene der en annen enn skyldneren opptrer som selvstendig hovedperson. Videre hjemler annet ledd første punktum et alminnelig medvirkningsansvar for overtredelser av §§ 281 til 286. I annet punktum foreslår departementet å gjøre unntak for fordringshavere. Disse kan bare straffes dersom de har brukt utilbørlige trusler eller andre utilbørlige midler for å få skyldneren til å oppfylle kravet eller stille sikkerhet for det. Forslaget til § 287 viderefører med enkelte endringer nåværende § 288.

Endelig foreslår departementet ny § 68 a om foreldelsesfrist for overtredelse av §§ 281 til 287. Fristen løper ikke under konkurs eller gjeldsforhandling eller loven, likevel slik at den ikke kan forlenges med mer enn fem år. Suspensjonsregelen gjelder både overfor skyldnere, medvirkere og andre selvstendige gjerningspersoner.

2.3 Pårørendes rettigheter

Justisdepartementet fremmet 26. mars 2004 Ot.prp. nr. 45 (2003-2004) Om lov om endringar i lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. og i straffeprosesslova. Proposisjonen ligger til behandling i justiskomiteen. I proposisjonen foreslår departementet å styrkes de pårørendes rettigheter i saker der barn er døde som følge av en straffbar handling. Departementet foreslår at reglene i lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse også skal gjelde for bestemte foreldre. Etter forslag til nytt annet ledd i § 1 har den som hadde foreldreansvar eller var verge for noen under 18 år som er død som følge av en straffbar handling og som følger hovedforhandlingen, krav på godtgjørelse som vitner. Følgelig vil foreldrene kunne få dekket reiseutgifter og få erstatning for dokumenterte utlegg og tapt arbeidsfortjeneste så langt det er rimelig.

Videre foreslår departementet at den samme persongruppen skal få visse straffeprosessuelle rettigheter. For det første får foreldre rett til bistandsadvokat dersom de ønsker det, uavhengig av om de fremmer borgerlige krav, jf. forslag nytt annet ledd i straffeprosessloven § 107 a. Også foreldre til barn som hadde fylt 18 år på gjerningstidspunktet får rett til bistandsadvokat dersom særlige forhold foreligger. For det andre foreslår departementet at påtalemyndigheten blir pålagt en plikt til å underrette foreldrene om at det er tatt ut tiltale i saken, se utkastet til § 264 a nytt fjerde ledd. Departementet foreslår for det tredje at foreldrene får den samme retten til dokumentinnsyn som fornærmede, jf. forslaget til endring av § 242 første ledd første punktum. Endelig foreslår departementet at retten får mulighet til å pålegge siktede eller andre å forlate rettssalen når foreldrene forklarer seg, selv om det er grunn til å tro at vitnet uansett vil gi en uforbeholden forklaring, jf. utkastet til § 245 første ledd nytt femte punktum og § 284 første ledd nytt sjette punktum.

2.4 Prøveordning med sprøyterom

Justisdepartementet fremmet 2. april 2004 Ot.prp. nr. 56 (2003–2004) Om midlertidig lov om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsordning). Proposisjonen ligger til behandling i justiskomiteen. I proposisjonen foreslår departementet en særlov for å kunne gjennomføre en treårig prøveordning med sprøyterom. Tungt belastede heroinmisbrukere over 18 år skal kunne sette én brukerdose heroin i sprøyterom. Etter lovforslagets § 2 kan ikke den som med lovlig adgang til sprøyterom injiserer narkotika eller besitter en brukerdose narkotika til eget bruk, straffes etter legemiddelloven § 31, jf. § 24 første ledd. Besittelse og bruk vil følgelig være straffri, men ikke lovlig. Det dreier seg altså om en unnskyldningsgrunn, og ikke en rettmessighetsgrunn.

Etter forslaget kan Kongen gi bestemmelser om den nærmere gjennomføringen av ordningen med sprøyterom, blant annet om hvem ordningen skal gjelde for, om adgangsregulering og om krav til personalet. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer og gjelder i tre år fra ikraftsettelsen.

2.5 Fast promillegrense og avholdspliktregler for større skip, straffebud mot tortur og forklaringsplikt for ansatte i finansinstitusjoner

Justisdepartementet fremmet 2. april 2004 Ot.prp. nr. 59 (2003–2004) Om endringer i straffeloven, straffeprosessloven og sjøloven mv. (fast promillegrense og avholdspliktregler for større skip, et eget straffebud mot tortur, forklaringsplikt for ansatte i finansinstitusjoner mv.) Proposisjonen ligger til behandling i justiskomiteen. I denne samleproposisjonen foreslår departementet blant annet fast promillegrense for større skip og avholdspliktregler for skip som brukes i næring, et særskilt straffebud mot tortur og innføring av en forklarings- og utleveringsplikt overfor politiet for ansatte i finansinstitusjoner.

Departementet foreslår for det første et nytt kapittel 6 A i sjøloven om promillegrense og avholdsplikt. Reglene har tidligere vært nedfelt i straffeloven § 422 annet ledd og avholdspliktloven § 9. Etter forslaget til § 143 må ingen føre skip som er 15 meter eller mer, med en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,2. Forbudet skal gjelde for skipsfører, los og andre som utøver tjeneste av vesenlig betydning for sikkerheten til sjøs, som for eksempel førstemaskinister og styrmenn. Videre foreslår departementet forbud mot å nyte alkohol i tjenestetiden og inntil åtte timer før tjenesten begynner, jf. forslaget til § 144. Forbudet mot å nyte alkohol i tjenestetiden foreslås å gjelde om bord på alle skip på 15 meter eller mer i næring. Det skal også gjelde for småbåter som brukes til passasjertransport i næring. Forbudet mot å nyte alkohol skal gjelde for de samme personene som promilleregelen.

Videre foreslår departementet at det innføres et særskilt straffebud mot tortur, jf. forslaget til ny § 117 a i straffeloven. Bakgrunnen for forslaget er anbefalingen fra FNs torturkomité om å ha et eget straffebud mot tortur. Forslaget vil neppe føre til at handlinger som i dag er lovlige, kriminaliseres. Med tortur menes at en offentlig tjenestemann påfører en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte med forsett om å oppnå opplysninger eller en tilståelse eller avstraffe, true eller tvinge noen. Det vil også være tortur dersom en offentlig tjenestemann påfører en person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte på grunn av personens trosbekjennelse, rase, hudfarge, kjønn, homofil leveform eller orientering eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Strafferammen er fengsel i inntil 15 år. Medvirkning straffes på samme måte. Endelig regnes det også som tortur dersom de nevnte handlingene begås av en person som handler etter oppfordring eller med uttrykkelig eller underforstått samtykke fra en offentlig tjenestemann. Med offentlig tjenestemann menes enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune eller utfører tjeneste eller arbeid som stat eller kommune i medhold av lov eller forskrift skal oppnevne noen for å utføre eller helt eller delvis skal betale for.

Dernest foreslår departementet personer som utfører arbeid for banker og andre finansinstitusjoner, skal få forklarings- og utleveringsplikt overfor politiet. Straffeprosessloven § 210 er foreslått endret slik at påtalemyndigheten skal kunne pålegge disse personene å utlevere dokumenter og andre ting som antas å ha betydning som bevis. Videre foresår departementet å inneføre en forklaringsplikt i straffeprosessloven § 230 annet ledd første punktum for personer som er underlagt taushetsplikt etter sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven, finansieringsvirksomhetsloven, verdipapirhandelloven og verdipapirregisterloven. Forklaringsplikten skal ikke slå igjennom i forhold til annen lovpålagt taushetsplikt.

2.6 Helsesjekk ved politiarrest mv.

Justisdepartementet fremmet 2. april 2004 Ot.prp. nr. 61 (2003–2004) Om lov om endringer i politiloven (vurdering av helsetilstanden ved innsetting i arrest, politimyndighet, Politihøgskolen mv.) Proposisjonen ligger til behandling i justiskomiteen. I proposisjonen foreslår departementet endringer i politiloven § 9 for å sikre at nødvendig helsepersonell tilkalles dersom det anses for nødvendig. Hvis den innbrakte på grunn av beruselse er ute av stand til å ta vare på seg selv eller gjøre rede for seg, skal politiet vurdere umiddelbart å overføre vedkommende til sykehus, legevakt eller avrusningsstasjon. Dersom den innbrakte ikke overføres, skal vedkommende ha legetilsyn ved innsettelse i arresten. Videre skal politiet straks tilkalle lege eller helsepersonell dersom det er grunn til å tro at den innbrakte har hodeskade, indre skade eller betydelig kroppsskade, eller helsetilstanden for øvrig er slik at helsetilsyn anses for nødvendig. Før den innbrakte blir overført til sykehus eller liknende eller får tilsyn av helsepersonell, skal vedkommende ha skjerpet tilsyn av politiet. Endelig skal politiet formidle kontakt med lege eller annet helsepersonell dersom den innbrakte ber om det.

Proposisjoner inneholder også forslag til presisering og supplering av bestemmelsene om tilsetting i Politidirektoratet og i politiets særorganer og om tildeling av politimyndighet, se forslag til endringer blant annet i politiloven §§ 18 til 20 [18, 19, 20]. Videre foreslår departementet å gi bestemmelser om Politihøgskolens organisasjon, oppgaver, opptak og undervisning i politiloven, jf. forslag til nytt kapittel IV A.

3 Utvalgsarbeid og rapporter

Politimetodeutvalget overleverte 29. mars NOU 2004: 6 Mellom effektivitet og personvern. Etter mandatet skulle utvalget utrede og fremme forslag til regler om politiets bruk av metoder i forebyggende øyemed. Utvalget har bestått av førstelagmann Odd Jarl

Pedersen (leder), statsadvokat Kjerstin Kvande, politiinspektør Terje Lunde, advokat Aase K. Sigmond, seniorrådgiver Guro Slettemark og assisterende sjef for Politiets sikkerhetstjeneste Trond Egil With.

Et flertall bestående av Pedersen, Lunde og With foreslår å plassere bestemmelser om forebyggende politimetoder i politiloven. Mindretallet Kvande, Sigmond og Slettemark mener at disse bestemmelsene bør plasseres i straffeprosessloven.

Et flertall bestående av Pedersen, Lunde og With foreslår å åpne for bruk av bestemte tvangsmidler for å forebygge alvorlige straffbare handlinger. Mindretallet Sigmond og Slettemark mener at det alminnelige politiet bare i meget begrenset utstrekning bør få adgang til å benytte forebyggende metoder. Derimot mener dette mindretallet at Politiets sikkerhetstjeneste vil ha behov for selvstendige, forebyggende metoder. Et annet mindretall bestående av Kvande er enig med flertallet i at dagens trusselbilde berettiger bruk av avvergende (forebyggende) tvangsmidler. Men dette utvalgsmedlemmet mener at det ikke er behov for å lovfeste adgang til særskilt metodebruk utenfor etterforskning. Etter medlemmets oppfatning omfatter etterforskningsbegrepet i praksis alle tilfeller hvor det bør kunne brukes forebyggende metoder. Derimot er det behov for å utvide adgangen til å bruke tvangsmidler for å avverge visse alvorlige straffbare handlinger, inkludert romavlytting.

Flertallet, bestående av alle utvalgsmedlemmene unntatt Kvande, mener at de mindre inngripende metodene må kunne anvendes dersom metoden må antas å ville gi politiet opplysninger av vesentlig betydning for å forebygge kriminalitet, og inngrepet ikke vil være uforholdsmessige. De mer inngripende metodene skal bare kunne benyttes dersom politiet har mistanke om at en person har foretatt en forberedelseshandling med sikte på å begå en alvorlig straffbar handling. Et flertall bestående av Pedersen, Lunde og With mener at det må stilles som krav at det foreligger «god grunn til å tro» at personen forbereder en alvorlig straffbar handling. Kravet til sannsynlighet ligger noe lavere enn sannsynlighetsovervekt. Mindretallet Sigmond og Slettemark foreslår å stille krav til «skjellig grunn til mistanke». Kvande foreslår å benytte vilkåret «grunn til å tro». Videre mener dette medlemmet at forebyggende metoder bare bør kunne benyttes for å forebygge alvorlige straffbare handlinger. Dernest oppstiller dette medlemmet et skjerpet krav til nødvendighet. Metoden må være av vesentlig betydning for å avverge handlingen.

Flertallet Pedersen, Lunde og With foreslår å gi bestemmelser om politiets oppgaver i politiloven kapittel 2. Etter § 2-1 skal politiet blant annet forebygge kriminalitet og andre krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet, se utkastet til § 2-1 nr. 1 bokstav b. Politiets sikkerhetstjenestes oppgaver er angitt i § 2-2. Tjenesten skal blant annet forebygge overtredelser av straffeloven kapittel 8 og 9, ulovlig etterretningsvirksomhet, spredning av bestemte våpen, sabotasje, politisk motivert vold og terrorhandlinger. I forslaget til kapittel 6 er det gitt alminnelige regler om politimyndighet, mens det i kapittel 7 er fastsatt bestemmelser om politiets avvergende, stansende og hjelpende myndighet. I kapittel 8 foreslår flertallet bestemmelser om skjulte politimetoder i forebyggende øyemed. I dette kapitlet er det blant annet fastsatt bestemmelser om spaning, teknisk avlytting i det offentlige rom, romkontroll, infiltrasjon, provokasjon, kommunikasjonskontroll, opptak av egne samtaler, forsendelseskontroll, dataavlesning og hemmelig ransaking. I kapittel 9 foreslår flertallet regler om åpne metoder i forebyggende øyemed. Kapitlet gir bestemmelser om fjernsynsovervåkning, visitasjon av person på offentlig sted, hjemvisning av barn, forebyggende samtale, oppholdsforbud for personer under 15 år, besøks- og oppholdsforbud overfor mulig voldelig person og oppholdsforbud for personer med tilknytning til voldelige grupper.

Et mindretall bestående av Sigmond og Slettemark foreslår et nytt kapittel 17 a om forebyggende politimetoder i straffeprosessloven. Kapitlet gir bestemmelser om uriktig legitimasjon, intensiv spaning i det offentlige rom, skult fjernsynsspaning, teknisk avlytting i det offentlige rom, teknisk sporing, infiltrasjon, provokasjon, kommunikasjonskontroll, opptak av egne samtaler, pålegg om utlevering av trafikk- og posisjonsdata og undersøkelser i friluft mv. Videre foreslår mindretallet regler om åpne metoder som skult fjernsynsovervåkning, visitasjon av person på offentlig sted og ulike former for oppholds- og besøksforbud.

Et mindretall bestående av Kvande foreslår et nytt kapittel 17 b i straffeprosessloven om bruk av tvangsmidler for å avverge straffbare handlinger og for å forebygge ulovlig etterretningsvirksomhet. I utkastet til § 222 d foreslår dette medlemmet at retten kan gi påtalemyndigheten tillatelse til å benytte tvangsmidlene i kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b i avvergende øyemed dersom det er grunn til å tro at noen vil begå en alvorlig straffbar handling som ville krenke andres liv, helse eller frihet. Videre foreslår medlemmet regler om avlytting av andre samtaler enn de som er nevnt i § 216 a og om Politiets sikkerhetstjenestes adgang til å benytte tvangsmidler for å forebygge ulovlig etterretningsvirksomhet.