Journalistisk rettskildeforståelse på villspor

Høyesterett avsa 23. mars 2004 fellende dom over redaktørene i Dagbladet og Aftenposten for brudd på fotoforbudet i domstolloven § 131 a.1 og 2 Avisene hadde uten samtykke offentliggjort fotografier av Veronica Orderud på vei ut av rettslokalet etter domfellelse i Nes herredsrett 22. juni 2001.

På lederplass hevder Dagbladet 25. mars 2004 at: «Det er grunn til å tro at Høyesterettsdommen bare vil forbli en parentes. Den er så å si innhentet av rettsutviklingen idet den falt.» Påstanden vitner om en manglende forståelse for den dom som ble avsagt, og de kilder som ble lagt til grunn for domsavsigelsen.

Den rettsutvikling Dagbladet sikter til er to forhold. For det første nevnes Stortingsmelding nr. 26 (2003–2004) «Om endring av Grunnloven § 100» som ble fremlagt 19. mars 2004, bare dager før Høyesteretts avgjørelse. Meldingen var kjent under Høyesterettsforhandlingene, og aktor tok den også opp i sin prosedyre. Departementet tilrår i stortingsmeldingen at utformingen av fotoforbudet i straffeloven § 390 litra c vurderes på ny, og det bebudes et endringsforslag høsten 2004.3 Straffeloven § 390 litra c har imidlertid aldri vært i kraft, selv om bestemmelsen ble vedtatt ved lov av 4. juni 1999 nr. 37. Aftenposten og Dagbladet er ikke dømt etter denne bestemmelsen. Avisene ble dømt for brudd på det gjeldende fotoforbudet i domstolloven § 131 a. Dette forbudet er videreført som en del av den nye straffelovens § 390 litra c. Det vesentlige i denne sammenheng er at denne siden av det nye straffebudet ikke har vært omtvistet fra noe hold. Noe annet fremgår heller ikke av Stortingsmelding nr. 26 (2003–2004). Den journalistiske rettskildeforståelse synes derfor å være helt på villspor på dette punkt.

Det nye straffebudet i straffeloven § 390 litra c legger i tillegg opp til mye mer omfattende restriksjoner på adgangen til å fotografere siktede, domfelte eller fornærmede i tilknytning til straffesaker enn det dagens forbud gjør. Det er denne markante utvidelsen av fotoforbudet som har skapt slik harme at bestemmelsen aldri har fått noe signal om å tre ikraft. I diskusjonen rundt utvidelsen av forbudet har det vært en bemerkelsesverdig samstemthet i klagekoret. Det er klart at presseorganisasjonene ikke kunne akseptere en slik utvidelse. Mer oppsiktsvekkende er det kanskje at heller ikke Riksadvokaten fant å kunne håndtere den nye regelen, og så å si taler presseorganisasjonenes sak her.4 På dette grunnlag tilrår departementet å vurdere utformingen av straffelovens § 390 litra c på ny. Lovforslaget som det gis løfter om til høsten, vil mot denne bakgrunn neppe rokke ved den siden av straffelovens § 390 litra c som viderefører dagens forbud.

Er fotoforbudet i strid med Europakonvensjonen?

Det annet grunnlag Dagbladet påberoper seg for sin påstand om at rettsutviklingen allerede har løpt fra dommen, er «påvirkning fra Den europeiske menneskerettighetskonvensjon». Heller ikke denne påstand synes særlig treffende, og tyder på at journalisten verken har fulgt med under forhandlingene eller finlest den dom avisen fikk mot seg.

Det fremheves i dommen avsnitt 26 nettopp at fotoforbudet er en bestemmelse som «ikke har vært oppfattet som et problem i forhold til EMK artikkel 10». Dette er ytterligere underbygget i avsnitt 20 der Høyesterett ser Den europeiske menneskerettighetsdomstols avvisingsavgjørelse av 6. mai 2003 i saken P4 Radio Hele Norge ASA mot Norge5 som en styrking av det synspunkt at fotoforbudet i utgangspunktet ikke er i strid med artikkel 10. Høyesteretts tolkning av denne avvisingskjennelsen, er at det som ble lagt til grunn i den mye medieomtalte Valebrokk-kjennelsen6 i Rt. 2003 s. 593 om EMDs prøvingsintensitet i forhold til artikkel 10, nok kan «modifiseres noe i forhold til domstolsforhandlinger». Høyesterett trekker videre i avsnitt 23 den slutning at «skjønnsmarginen for hvilke inngrep som vurderes som nødvendige for å sikre ‘fair administration of justice’ er forholdsvis vid». Dette er kanskje en forsvarlig konklusjon i forhold til P4-saken som gjaldt spørsmålet om et avslag på søknad om å radiokringkaste opptak fra forhandlingene for Nes herredsrett i Orderudsaken, var i strid med EMK artikkel 10. Det er likevel ikke uten videre gitt at konklusjonen må bli den samme når det gjelder adgangen til å nekte fotografering etter at domsforhandlingene er avsluttet, og domfelte er på vei ut av rettslokalet.

Dagens fotoforbud verner to situasjoner. For det første verner forbudet aktørene under rettsmøtet. Det var dette rettsmøteforbudet P4-saken forsøkte å utfordre. Etter at P4-saken ble avvist, har Europarådet kommet med en rekommandasjon og deklarasjon om mediedekning i straffesaker der de tilrår en hovedregel om at direkte medieoverføring fra rettsforhandlinger bør være forbudt, med mindre loven eller retten uttrykkelig har tillatt det.7 Det er altså ikke aktuelt å la medienes skjønn være bestemmende for om rettsmøteforbudet kan brytes.

Den andre situasjonen fotoforbudet verner, er når tiltalte eller domfelte oppholder seg i nær tilknytning til rettsmøtene, en situasjon jeg tidligere har kalt for «tilknytningsforbudet».8 Det er denne situasjonen Aftenposten og Dagbladet utfordret. Vi er neppe i samme grad innenfor vilkåret «fair administration of justice» her. Europarådets rekommandasjon tar i principle 18 «Media reporting after the end of court sentences» opp spørsmålet om vern mot mediedekning etter at rettsforhandlingene er avsluttet.9 Anbefalingen går i første rekke ut på å verne aktørene mot identifisering i tråd med vernet om privatlivets fred i Europakonvensjonens artikkel 8, men reserverer seg for de tilfeller der identiteten er av offentlig interesse. Her åpnes det med andre ord for at ikke bare lovgiver eller rettsapparat kan avgjøre spørsmålet om adgang til fotografering.

Det finnes imidlertid ingen avgjørelse fra EMD som direkte avgjør spørsmålet om et tilknytningsforbud kan komme i konflikt med EMK artikkel 10. De fleste land som har et rettsmøteforbud, har ikke et tilknytningsforbud. Norge er likevel ikke alene. Både England og Danmark har en tilsvarende regel.10 Danskene later ikke til å ha tenkt den tanke at EMK artikkel 10 skulle representere en hindring mot en slik regel. Folketinget vedtok 16. mars

2004 å skjerpe det danske tilknytningsforbudet ved å føye til et nytt fjerde ledd i retsplejeloven § 32 med følgende ordlyd: «Billedoptagelse uden for rettens bygninger af sigtede, tiltalte og vidner, der er på vej til eller fra et retsmøde i en straffesag, er forbudt, medmindre den pågældende har samtykket i optagelsen.» Danske medier har vært bemerkelsesverdig tause i denne anledning.

Inntil EMD uttrykkelig har sagt noe annet, er det etter mitt skjønn all grunn til å forfekte det standpunkt at det norske fotoforbudet – også tilknytningsforbudet – i utgangspunktet ikke er i strid med EMK artikkel 10. Det er ikke dermed sagt at det ikke kan tenkes unntak. Det kan tenkes tilfeller der en håndhevelse av fotoforbudet kan komme i strid med EMK artikkel 10. Høyesterett har selv åpnet for dette, i et tilfelle der det etter mitt skjønn ikke var påkrevd,11 og har dermed skapt en nokså finurlig grensedragning for det norske fotoforbudet.

Valebrokk-kjennelsen og jakten på det korrigerende bilde

Hvor står så fotoforbudet i dag? Orderud-fotoet ble av Høyesterett funnet å ligge «i kjerneområdet av hva fotograferingsforbudet skal beskytte».12 Det poengteres at fotoet av en fortvilet kvinne oppløst i tårer nettopp viste en reaksjon som «må betegnes som normal og forventet», situasjonen tatt i betraktning. Slik var ikke tilfellet i Valebrokk-kjennelsen, der domfelte virket uberørt etter å ha blitt idømt lovens strengeste straff. Høyesteretts resonnement beveger seg her på farlig grunn, slik jeg ser det. Dersom ytre normalitet hos den tiltalte eller domfelte skal være et kriterium for å være vernet av fotoforbudet, svekkes personvernet betraktelig. Så langt går heller ikke Høyesterett i Valebrokk-kjennelsen. Det avgjørende moment for Høyesterett i frifinnelsen av Valebrokk, var at bildene av domfelte bar preg av å være et korrektiv.13 De stod i direkte motstrid til den uttalelse domfeltes forsvarer hadde kommet med om domfeltes reaksjon.

Valebrokk-sakens rettslige scenario fremsto allerede i utgangspunktet som nokså bisart. Her stod påtalemyndigheten i retten og argumenterte for å beskytte den person påtalemyndigheten nylig hadde fått domfelt, mot sin egen forsvarer. Høyesteretts aksept av TV2s korrigerende bilde skapte etter mitt skjønn en uklar og uheldig situasjon. Uklar fordi det skulle så lite til for å bryte fotoforbudet. Uheldig fordi kjennelsen inviterte mediene til å skape korrigerende bilder i sin redaksjonelle utforming av nyhetsstoffet.

Valebrokk-kjennelsen var en invitt til mediefolket om alltid å ha et kamera på lur.

Slik jeg leser dommen mot Aftenposten og Dagbladet, forsøker Høyesterett her å innsnevre den unntaksadgangen fra fotoforbudet som ble lansert i Valebrokk-kjennelsen. I avsnitt 29 skriver Høyesterett at brudd på fotoforbudet kun kan legitimeres dersom bildene viser noe «helt spesielt, for eksempel knyttet til politiets fremgangsmåte ved selve pågripelsen». Eksempelvalget tyder på at det skal mer til for å legitimere brudd på fotoforbudet, enn en uheldig forsvareruttalelse. Her er det tale om maktovergrep av en art som for eksempel i den medieomtalte Rodney King-saken.

Det er ingen grunn til å tro at den fellende dommen mot Aftenposten og Dagbladet kommer til å bli en parentes. Spørsmålet er vel snarere om Valebrokk-kjennelsen allerede har blitt en parentes i det norske fotoforbudets rettshistorie.