«Man må antagelig tilbake til Anton Martin Schweigaard for å finne en jurist som har spilt en slik rolle for rettsutviklingen og rettsoppfatningen i sin samtid som Johs. Andenæs gjør.»

Dette skrev høyesterettsadvokat Johan Hjort i innledningen til artikkelsamlingen Fra spredte felter (1982). Denne rolle skyldes dels lengden av Andenæs’ produktive liv: 43 år som ansatt ved Det juridiske fakultet i Oslo og i tillegg minst 20 år som meget produktiv emeritus ved samme arbeidssted. Dels skyldes det omfanget av og bredden i hans nesten ufattelig store faglige produksjon, også i lang tid etter hans avgang. Men først og fremst henger hans betydning sammen med hans personlighet, – hans intellektuelle kraft, hans klare form både skriftlig og muntlig, og ikke minst hans menneskelighet. Et spennende og meget interessant bilde av Johs. Andenæs får man fra et 3 timer langt videoopptak fra 1993. Førsteamanuensis Jan Erik Helgesen samtaler med Andenæs om liv og fag. Videoen finnes i biblioteket ved Institutt for offentlig rett, UiO.

Min erfaring av Johs. Andenæs’ person begrenser seg til de siste seks årene. Ved våre fredagstéer på Instituttet for offentlig rett lærte jeg å kjenne hans personlighet. Mange ganger var det Andenæs som var den som var mest interessert i de unge avhandlingsskrivende jusstudentenes prosjekter. Han skjønte raskt deres poenger, og kom med kloke innspill uten å ri egne hester.

At Andenæs aktivt fulgte med i reformeringen av strafferetten og ikke la strafferetten bak seg da han nærmet seg 90 år viser hans siste fagartikkel, publisert i TfS nr 2/2002. Der støtter han bl.a. Straffelovkommisjonens forslag på en maksimumstraff på 10 års fengsel for grov narkotikaovertredelse. Han skriver: «Man får håpe at kommisjonens nøkterne innstilling kan slå igjennom overfor den panikkartede reaksjon overfor narkotikaovertredelser som hittil har dominert i den offentlige diskusjon» (s. 164). Hans syn på straffen som et problem viser seg i kommentaren til Justisdepartementets forslag om å gjøre bruk av dopingmidler straffbart. Dopingbruk har med unfair play og juks å gjøre: straffetrussel for doping vill neppe gjøre noe større til eller fra i utøverens motivasjon, skriver Andenæs (s. 164). Problemet løses best av idrettens egne organer og ikke av politi- og påtalemyndighet. Man skal heller ikke drive avholdspolitikk med hjelp av straffeloven.

Dette ligger bak Andenæs’ kritikk mot den nye 0,2 promillegrensen for kjøring i alkoholpåvirket tilstand.

Det er påpekt at Andenæs var bekymret over at ingen har skrevet noe bedre innen alminnelig strafferett enn hans egen bok fra 1946. Det er nok dessverre riktig. Men dessverre er det også slik at det i «kvalitetsreformens» tid ikke er plass for bøker av Andenæs’ kvalitet. Nå skal det telles antall ord opp mot antall studiepoeng og da kan ikke alle sider i hans Alminnelige strafferett – uansett kvalitet – være med. Andenæs’ lærebok i strafferett passer rett og slett ikke inn i den nye tidens «kvalitetsbegrep». Faget har blitt mindre og fått en annen fokusering. En eventuell oppdatering av Alminnelig strafferett blir sikkert fortsatt en sentral bok for strafferettens praktikere og oss andre som driver med faget, men dessverre en for tung bok for morgendagens jusstudenter.

Rett før sommerferien ble Johs. Andenæs tilbudt æresmedlemskap i Den norske Kriminalistforening. Det ville være første gang et æresmedlem utpekes i Kriminalistforeningen. I et svarbrev skriver hans Ida på vegne av seg selv: «Jeg betrakter æresmedlemskapet som en stor heder, som jeg aksepterer med glede.» Dessverre rakk ikke Kriminalistforeningen å offentliggjøre æresmedlemsskapet før hans bortgang.

En omskrivning av Andenæs’ ord om professor Augdahl passer som avslutning på dette korte minnesord: Jeg tror det er en trygg forutsigelse at vi aldri kommer til å få igjen en norsk jurist som vil inneha en tilsvarende posisjon innen strafferett og straffeprosess som Johs. Andenæs.