Denne seksjonen skal ta for seg nye avgjørelser fra Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Avgjørelsene er således hentet direkte fra nettet, ikke fra Retstidende.Det må selvsagt gjøres et bestemt utvalg, og det er avgjørelser som enten har et visst prinsipielt preg eller som tar opp spørsmål som ikke så ofte kommer opp i rettspraksis, som har den største interessen. Det trenger selvsagt ikke gjelde spørsmål knyttet til ansvarsvilkårene og kan med andre ord også gjelde et straffutmålingsspørsmål. Eller det kan gjelde et straffeprosessuelt spørsmål som for eksempel bruk av tvangsmidler, typisk varetektsfengsling som erfaringsmessig ofte kommer opp for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Et utvalg avgjørelser fra Høyesterett fra perioden 30.04.03–01.07.03

1 Straffeprosessloven § 343 første ledd

Saken gjelder spørsmålet om en formløs beslutning om å tillate bevisføring om to politibetjenters samtale med siktede umiddelbart etter pågripelsen, hvor siktede ikke var gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter, fører til at lagmannrettens dom må oppheves etter straffeprosessloven § 343 første ledd.

A ble tiltalt for narkotikaforbrytelse etter straffeloven § 162 første og annet ledd, jf femte ledd, for oppbevaring av ca 36 gram heroinholdig stoffblanding, for erverv og oppbevaring av ca 2,7 gram hasjisj og for ved en eller flere anledninger å ha solgt heroin for til sammen minst 16 650 kroner. Tiltalen gjaldt i tillegg overtredelse av legemiddelloven.

I tingretten ble A domfelt etter straffeloven § 162 første og annet ledd, jf femte ledd, straffeloven § 162 første ledd og legemiddelloven § 31, annet ledd jf § 24, første ledd. Straffen ble fastsatt til fengsel i tre år. I tillegg ble han dømt til å tåle inndragning av 16.650 kroner.

A anket til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen for så vidt angikk domfellelsen for oppbevaring og omsetning av heroin. Bevisanken vedrørende oppbevaring av ca 36 gram heroin ble fremmet til ankeforhandling. For øvrig ble anken nektet fremmet.

I lagmannsretten ble A domfelt etter straffeloven § 162 første og annet ledd og straffen – som var fellesstraff med de forhold som var rettskraftig avgjort av tingretten – ble fastsatt til fengsel i 3 år.

A anket over lagmannsrettens saksbehandling, subsidiært straffutmålingen. Det ble gjort gjeldende at de to polititjenstemennene i strid med straffeprosessloven § 232 og om påtaleinstruksen § 8-1 hadde avhørt ham umiddelbart etter pågripelsen uten å opplyse om hans straffeprosessuelle rettigheter og at det ville bli skrevet rapport om hva han hadde forklart. Det var da, ble det hevdet, en saksbehandlingsfeil at retten hadde tillatt at politivitnene fikk forklare seg om avhøret. Forklaringene tok sikte på å svekke As troverdighet og det ble hevdet at de kunne ha hatt utslagsgivende betydning for lagrettens bevisbedømmelse.

Anken førte ikke frem. Uttalt at straffeprosessloven og påtaleinstruksens bestemmelser om siktede rettigheter ved avhør ikke er til hinder for at polititjenestemenn under og etter pågripelsen hadde samtaler med en siktet, men at slike samtaler ikke må gå over i et avhør uten at den siktede uoppfordret og tydelig gjøres kjent med sine prosessuelle rettigheter, herunder retten til å forholde seg taus. I dette tilfellet var det klart at samtalen under pågripelsen hadde gått over i et avhør uten at siktede var blitt foreholdt sine rettigheter.

Det var en klar saksbehandlingsfeil at lagmannsretten hadde truffet en formløs beslutning om å tillate bevisførsel om den samtalen polititjenestemennene hadde hatt med siktede i forbindelse med pågripelsen. Avgjørelsen skulle ha vært inntatt i rettsboken. Spørsmålet var om feilen kunne ha virket inn på lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet, jf straffeprosessloven § 343 første ledd.

På bakgrunn av det som var nedtegnet i spaningsrapporten om denne samtalen med siktede sammenholdt med det øvrige bevismaterialet, kom Høyesterett til at forklaringene åpenbart ikke hadde hatt noen betydning for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet, som for lagmannsretten var begrenset til oppbevaring av den heroinen som var beslaglagt. Når det var situasjonen, innebar den omstridte bevisførsel for lagmannsretten ikke at domfelte ikke hadde fått en rettferdig rettergang etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr 3 bokstav g eller EMK artikkel 6.

(30.04.2003/2002-01547)

2 Straffeloven § 192 første ledd bokstav b

Hovedspørsmålet for Høyesterett var om straffeloven § 192 første ledd bokstav b rammer et tilfelle der en mann fortsetter å ha seksuell omgang med en kvinne som opprinnelig er med på dette frivillig, men etter hvert har sovnet.

I tingretten ble A domfelt for voldtekt etter straffeprosessloven § 192 første ledd bokstav b. Straffen ble fastsatt til fengsel i ett år og to måneder. Han ble også dømt til å betale erstatning til fornærmede med 75 000 kroner.

Etter anke fra A, opprettholdt lagmannsretten domfellelsen, men straffen ble fastsatt til fengsel i ett år hvorav syv måneder ble gjort betinget. Oppreisningsbeløpet ble fastsatt til 40 000 kroner.

A anket til Høyesterett over lovanvendelsen, straffutmålingen og idømmelsen av oppreisning.

Høyesterett kom til at A uriktig var domfelt etter straffeloven § 192 første ledd bokstav b. Fra rettsbelæringen var blant annet følgende protokollert:

Hva hvis fornærmede i bevisst tilstand gir sitt samtykke – og den seksuelle omgangen deretter foretas etter at hun er kommet i bevisstløshet? Hva da? Rammes dette? Ja. At fornærmede samtykker i handlingen i bevisst tilstand, gir ikke gjerningsmannen rett til å benytte seg av samtykket etter at bevisstløshet er inntrådt.

Høyesterett la til grunn at det i rettsbelæringen var gitt uttrykk for at et forutgående samtykke fra den fornærmede ikke fritar gjerningspersonen for straff, selv om den seksuelle omgangen hadde startet mens hun var ved bevissthet.

Den lovforståelse lagmannsretten her hadde bygget på, var ikke riktig. Uttalt at lovens ordlyd kan sies å omfatte den be-skrevne situasjonen. En slik situasjon var imidlertid ikke omtalt i lovforarbeidene og var ikke tidligere behandlet av Høyesterett. Reelle hensyn og hensynet til konsekvenser av lovtolkingen, måtte da få betydning.

På den ene siden kom hensynet til fornærmede. På den annen side kom hensynet til at det her var spørsmål om å anvende en meget alvorlig straffebestemmelse, rettet mot det lovgiver betegner som voldtekt. Situasjonen i denne saken adskiller seg klart fra de typetilfeller som voldtektbestemmelsen særlig skal ramme og som det også er vanlig å tenke på som voldtekt. Uttalt at det neppe er upraktisk at et par starter seksuelle handlinger som begge ønsker, men den ene sovner, på grunn av beruselse eller tretthet, uten at det fører til at den andre avbryter handlingene.

Det ble lagt til grunn at det var så stor forskjell i graden av krenkelse og klanderverdighet sammenliknet med det som typisk rammes som voldtekt etter straffeloven § 192 at det ville være å gå for langt å la et forhold som dette rammes. Denne konklusjonen gjaldt likevel med visse presiseringer. Dels må straffriheten være avhengig av at gjerningspersonen ikke har gått over til mer inngripende handlinger etter at partneren har sovnet. Dersom tiltalte i denne saken for eksempel hadde gjennomført et samleie med fornærmede etter at hun hadde sovnet, ville forholdet vært straffbart – og da også etter bokstav a i § 192. En annet forbehold var at bevisstløsheten ikke hadde inntrådt som følge av et epileptisk anfall, en ulykke eller liknende.

Etter dette avsa Høyesterett frifinnelsesdom for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b. Avgjørelsen om oppreisning kunne da heller ikke opprettholdes.

(02.06.2003/2003-00368)

3 Straffeprosessloven § 3

Spørsmålet i saken var om lagmannsretten uriktig hadde avsagt dom for et borgerlig rettskrav i en straffesak, jf straffeprosessloven § 3.

A var tiltalt prinsipalt for bedrageri etter straffeloven § 270 ved å ha lurt B til å betale 30 000 kroner til seg til kjøp av aksjer til tross for at A ikke hadde til formål å kjøpe, subsidiært for underslag etter straffeloven § 255. Det ble senere reist tilleggstiltale mot A for et annet bedrageri; denne gangen for å ha tatt imot 40 000 kroner fra C i en liknende situasjon som for B.

I tingretten ble A dømt for overtredelse av straffeloven § 255. Straffen ble fastsatt til 30 dager betinget fengsel pluss en bot. I tillegg ble det avsagt namsdom hvor A ble dømt til å betale erstatning til B og C med henholdsvis 30 000 kroner og 40 000 kroner.

Tingrettens dom innebar at A ble dømt etter den subsidiære tiltalen om underslag i den opprinnelige tiltalebeslutningen og frifunnet for straff etter tilleggstiltalebeslutningen samtidig som han ble dømt til å betale erstatning til både B og C.

A anket til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldsspørsmål og idømmelsen av de borgerlige rettskrav. Bevisanken ble henvist til ankeforhandling og erstatningskravet vedrørende B fulgte da med. Lagmannsretten avviste anken som gjaldt det borgerlige rettskrav vedrørende C. Begrunnelsen var at avgjørelsen av dette kravet måtte skje etter reglene i tvistemålsloven. Denne avgjørelsen ble i en separat sak opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg (Rt 2002 1173). Ved den nye behandlingen av det borgerlige kravet vedrørende C kom lagmannsretten til at kravet ikke kunne pådømmes i forbindelse med straffesaken fordi det bygget på en særskilt garanti.

I den anken som ble henvist til ankeforhandling avsa lagmannsretten dom hvoretter A ble frifunnet for straff samtidig som han ble dømt til å betale 30 000 kroner til B.

A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt det borgerlige rettskravet. Det ble anført at lagmannsretten ikke hadde hjemmel til å pådømme kravet, subsidiært at domsgrunnene var utilstrekkelige.

Anken førte under dissens frem. Frifinnelsen bygget på at det ikke var tilstrekkelig bevis for at A hadde handlet i vinnings hensikt. Spørsmålet var om det dreide seg om et krav som kunne pådømmes i forbindelse med straffesaken; om det var et krav som sprang ut den samme handling som saken gjaldt, jf straffeprosessloven § 3. Med «samme handling» er ment den handling som er gjenstand for tiltalen, jf Rt 1999 1363. Flertallet la til grunn at § 3 i straffeprosessloven av 1981 stiller noe lempeligere krav til årsakssammenhengen enn det den gamle loven gjorde.

Lagmannsretten hadde ikke i sine domsgrunner bygget på underslag som grunnlag for namsdommen. Frifinnelsen var basert på at det ikke var bevis for vinnings hensikt og det var uklart om de objektive vilkår for underslag var oppfylt. Dommen var basert på et hevingsgrunnlag. Uttalt at en kontrakt kan heves uten hensyn til den strafferettslige vurdering og at det på ingen måte er gitt at det her vil eller må være en sammenheng med et straffbart forhold.

Flertallets konklusjon var etter dette at kravet om tilbakeføring av beløpet på 30 000 kroner ikke kunne sies å springe ut av den handling som var gjenstand for tiltalen. Underinstansenes dom-mer ble opphevet så langt de ga dom for det borgerlige rettskrav i forhold til B.

(02.06.2003/2003-00271)

4 Straffeloven § 268 første ledd, jf § 267 – straffutmåling

A ble i tingretten dømt for overtredelse av straffeloven § 268 første ledd, jf § 267 og legemiddelloven § 31, annet og fjerde ledd, jf § 24 første ledd. Straffen ble fastsatt til fengsel i 3 år.

Etter anke fastsatte lagmannsretten straffen til fengsel i 1 år og 6 måneder.

Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen førte frem. De dominerende forhold ved straffutmålingen var fem ran, begått i løpet av en periode på to uker og som opphørte da A ble pågrepet i forbindelse med det femte ranet. Ved alle ranene hadde A rettet/presset en pistollignede gjenstand mot offerets hode/nakke eller kropp og forlangt å få overlevert verdigjenstander.

Alle ranene var subsumert under straffeloven § 267 første ledd, jf § 268, men det dreide seg om handlinger som grenset opp mot grove ran. Det var ikke brukt en ekte pistol og det forelå således ikke noen objektiv fare for at ransofrene ville ha blitt påført skuddskade. Ofrene trodde imidlertid at de ble truet med skytevåpen. Ved straffutmålingen måtte det legges vekt på at ranshandlingene var egnet til å fremkalle fare for psykiske skadevirkninger.

Straffen ble fastsatt til fengsel i to år og tre måneder.

(05.05.2003/2002-01521)

5 Spritsmugling – straffutmåling

Saken gjelder straffutmåling for omfattende spritsmugling.

A var satt under tiltale for overtredelser av alkoholloven og -tolloven for en rekke tilfeller av spritsmugling. Tiltalen gjaldt også overtredelse av valutaloven og våpenloven.

I byretten ble A domfelt etter alkoholloven § 10-1, første ledd, jf § 2-1, første ledd, jf § 10-1, tredje ledd, tolloven § 61, jf § 66, jf § 60, valutaloven § 10, jf § 4 og våpenloven § 8, jf § 33. Straffen ble fastsatt til fengsel i fem år, hvorav to år ble gjort betinget. Han ble i tillegg dømt til å tåle inndragning av 3 000 000 kroner.

A anket byrettens dom til lagmannsretten som henviste anken over straffutmålingen. Ved lagmannsrettens kjennelse ble anken forkastet.

Lagmannsrettens kjennelse ble anket til Høyesterett. Anken gjaldt straffutmålingen. Forsvaret anførte at straffen var for streng hensett til A’s rolle i saken, at han hadde gitt en uforbeholden tilståelse, jf straffeloven § 59 annet ledd, at han hadde bidratt til å oppklare saken i forhold til andre impliserte og at saken var blitt gammel uten at det kunne legges A til last. Aktoratet anførte at A hadde vært sentral som initiativtaker og organisator ved praktisk talt alle innsmuglingstilfellene og at straffen ikke var for streng.

Anken førte ikke frem. Uttalt at det ved straffutmålingen blant annet må få betydning at det dreier seg om en rekke tilfeller av planmessig og organisert innsmugling via tre forskjellige ruter og at virksomheten oppfylte viktige kriterier for organisert kriminalitet: den dreide seg om meget store verdier, den hadde forgreninger til utlandet og bestod av et leverandørledd og et mottakerapparat. Virksomheten var nøye planlagt og hadde foregått over et lengre tidsrom. Vinningspotensialet var betydelig. As bidrag var av sentral betydning for at den omfattende spritsmuglingen til Norge kom i gang.

Det måtte videre få betydning for straffutmålingen at det dreide seg om en meget samfunnsskadelig virksomhet, i første rekke ved at store mengder 96 prosent sprit på en ukontrollert måte ble spredd i det norske samfunnet, med de helse- og sosialpolitiske skadevirkninger det kunne få.

Som en særlig skjerpende omstendighet ble det videre lagt vekt på at A hadde gått i gang med å organisere ny spritsmugling etter at han var blitt løslatt fra varetektsfengsel og mens han fortsatt var under etterforskning.

Høyesterett var enig med underinstansene om at fem års fengsel var et riktig utgangspunkt for straffutmålingen og at to år burde gjøres betinget under henvisning til As bidrag til oppklaring av saken i forhold til andre involverte og at saken var blitt relativt gammel. Uttalt at det for Høyesterett er uten betydning hva straffen er blitt for medskyldige i samme sakskompleks, som har fått sine saker rettskraftig avgjort av tingrett eller lagmannsrett, jf Rt 2001 1408.

(06.06.2003/2003-00281)

6 Inndragning etter straffeloven § 34a

Saken gjelder utvidet inndragning etter straffeloven § 34a.

A var blant annet tiltalt for kjøp/erverv av 1.927 gram hasjisj. Han ble i tingretten dømt til en straff av fengsel i 1 år og 4 måneder. Straffen var fellesstraff med en tidligere dom. I tillegg ble han i medhold av straffeloven § 34a dømt til å tåle inndragning av 48 600 kroner. I lagmannsretten ble straffen og inndragningen den samme.

A anket til Høyesterett over straffutmålingen og inndragningen, men bare anken over inndragningen ble tillatt fremmet. Han bestred ikke at grunnvilkårene for utvidet inndragning etter straffeloven § 34a var til stede, men anførte at lagmannsretten i for liten grad hadde foretatt en selvstendig vurdering av om inndragning burde skje. Anken førte ikke frem.

Spørsmål om inndragning etter straffeloven § 34a hadde ikke tidligere vært forelagt for Høyesterett. Bestemmelsen er ny, og det ble uttalt at det ved tolkningen da må legges vekt på forarbeidene i tillegg til ordlyden.

Inndragningsspørsmålet gjaldt 48 600 kroner som var funnet i kontanter på As kontor, fordelt på 4 tusenkronersedler, 9 femhundrekronersedler, 36 tohundrekronersedler og 658 femtikronersedler. Det ble lagt til grunn at grunnvilkårene for utvidet inndragning – strafferammen og at det dreier seg om en straffbar handling som er av en slik art at den kan gi betydelig utbytte – forelå.

Selv om de generelle vilkårene for utvidet inndragning er oppfylt, skal det foretas en skjønnsmessig vurdering av om slik inndragning bør foretas, jf «kan» i bestemmelsens innledning. Høyesterett gikk først inn på forholdet mellom straffeloven § 34 og § 34a. Det er straffeloven § 34 som fastsetter hovedregelen om inndragning. Etter denne bestemmelsen er det – i motsetning til

§ 34a – et vilkår at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Dette vilkår er forankret i rettssikkerhetshensyn. Selv om inndragning ikke er straff, har det vært fremhevet at -prinsippet om påtalemyndighetens bevisbyrde også kommer til anvendelse med inndragning etter lovens hovedregel. Ved utvidet inndragning etter § 34a er bevisbyrden snudd.

Bestemmelsen om utvidet inndragning er langt på vei begrunnet i at fraværet av en slik mulighet kan virke støtende for den alminnelige rettsoppfatning. Det fremgår av forarbeidene at lov-giver særlig har tenkt på tilfeller der personer med en kriminell livsstil som finnes skyldige i straffbare handlinger av en karakter som normalt gir betydelig vinning, disponerer en stor formue som ikke kan tilbakeføres til noen konkret straffbar handling og således ikke kan inndras med hjemmel i § 34.

Høyesterett la til grunn at A, selv om han var tidligere straffet, ikke kunne sies å tilhøre den målgruppen som forarbeidene primært tok sikte på med de nye reglene om adgang til utvidet inndragning. Rettens flertall kom likevel til at inndragning burde foretas. Uttalt at lovens ordlyd ikke oppstiller noen skranke ut over de generelle vilkår og at forarbeidene heller ikke gir støtte for at utvidet inndragning skal være begrenset til personer med en klart «kriminell livsstil». Ved den konkrete vurderingen la flertallet videre vekt på at lagmannsretten i sin dom hadde lagt til grunn at de siste domfellelsene trakk stekt i retning av at A jevnlig hadde drevet med omsetning av hasjisj. Den aktuelle domfellelsen viste dessuten at A hadde vært engasjert i straffbar virksomhet med et betydelig økonomisk potensial. Han hadde ikke sannsynliggjort at pengene var ervervet på lovlig måte. Det ble også lagt vekt på at inndragningen var begrenset til de pengesedler som ble beslaglagt i forbindelse med pågripelsen av de straffbare handlinger A nå var domfelt for.

Mindretallet la til grunn – blant annet fordi bestemmelsen opererer med omvendt bevisbyrde og fordi den gir hjemmel for meget vidtrekkende konsekvenser – at § 34a ikke bør gis anvendelse vesentlig ut over sitt kjerneområde.

(26.06.2003/2003–00383)

7 Straffeloven § 132a og § 227 – trusler

Saken gjelder straffutmålingen for to tilfeller av alvorlige trusler mot et vitne i en straffesak.

I tingretten ble A domfelt etter straffeloven § 132a, første ledd bokstav a, jf fjerde ledd, § 227, annet straffalternativ, jf § 232, tredje punktum og § 222, første ledd, første straffalternativ. Straffen ble fastsatt til fengsel i 1 år, hvorav 6 måneder ble gjort betinget. I lagmannsretten ble straffen fastsatt til fengsel i 1 år, hvorav

8 måneder ble gjort betinget. Det var uenighet i lagmannsretten om straffutmålingen.

Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen førte frem. Det truede vitnet – C – hadde arbeidet som ekspeditør i en forretning da den ble utsatt for tyveri. B ble senere anholdt med tyvegodset i sin besittelse og C bekreftet i politiforklaringer at B var en av de to som hadde begått tyveriet.

Ved to anledninger ble C utsatt for alvorlige trusler på grunn av sin vitneposisjon. A – som var en venn av B – deltok begge gangene i trusselangrepet på C. A var begge gangene sammen med B. Det ble uttalt, med henvisning til blant annet Rt 2002 846 at det er en viktig offentlig interesse å verne aktørene i rettssaker mot å bli utsatt for trusler og represalier. Den aktuelle saken gjaldt langt mer alvorlige forhold enn de som lå til grunn for kjennelsen i Rt 2002 846 og Høyesteretts dom av 28. februar 2003 (HR-2002–01433).1 Den aktuelle saken gjaldt to tilfeller av grove trusler fremsatt direkte overfor vitnet for å få ham til å endre sin forklaring. Han ble holdt tilbake i lengre tid og det ble lagt til grunn at truslene må ha fremstått som særdeles skremmende. Det forhold at A hadde handlet i lojalitet overfor sin eldre venn B, ble ikke tillagt vekt i formildende retning. A var henholdsvis 17 år og 10 måneder og 18 år og 2 måneder da de straffbare forholdene ble begått. Siden han var fylt 18 år da det mest alvorlige forholdet fant sted, ble hans unge alder ikke tillagt særlig vekt. Det ble heller ikke tidsforløpet.

Høyesterett endret lagmannsrettens dom slik at straffen på fengsel i 1 år i sin helhet ble gjort ubetinget.

(24.06.2003/2003–00500)

8 Gjenopptakelse av straffesak

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesak.

A ble i 1989 satt under tiltale for to overtredelser av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ, og ved samme handling to overtredelser av straffeloven § 207 første ledd første straff-alternativ. Overtredelsene skulle ha bestått i at A en gang i 1984 og en gang i 1986 hadde befølt sin datter i skrittet og i den forbindelse ført en finger inn i hennes skjede. Datteren var født i 1979.

Saken ble første gang behandlet i lagmannsretten i 1989. Lagretten besvarte alle spørsmål med nei. Rettens fagdommere fant det utvilsomt at A var skyldig og bestemte at saken skulle behandles på ny. Ved den nye jurysaken i 1990 ble A funnet skyldig og ble dømt til fengsel i 1 år og 3 måneder. Han ble også dømt til å betale oppreisning til fornærmede med 30 000 kroner og til å betale saksomkostninger med 2 000 kroner. Straffen ble sonet i 1990/1991.

A begjærte saken gjenopptatt i 2001. Begjæringen var i første rekke begrunnet med at det forelå nye omstendigheter og bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse, jf straffeprosessloven § 391 nr 3. Subsidiært ble lovens § 392 annet ledd anført som grunnlag for begjæringen.

I lagmannsretten ble begjæringen om gjenopptakelse ikke tatt til følge. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjaldt lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Kjæremålsutvalget besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett.

Kjæremålet førte frem. Straffesaken ble besluttet gjenopptatt med hjemmel i straffeprosessloven § 391 nr 3.

A hadde hele tiden benektet å ha begått de handlinger han var domfelt for. Skyldspørsmålet var avgjort av lagretten og det forelå derfor ingen begrunnelse. Som grunnlag for sin avgjørelse hadde lagretten hørt tiltaltes forklaring, forklaringer fra tre sakkyndige, forklaringer fra 14 vitner, herunder en av de sakkyndige fra første gangs behandling i lagmannsretten, dommeravhør av datteren som da var 9 år og en del skriftlig materiale, blant annet legejournal og skriftlige erklæringer fra de sakkyndige.

Som ny omstendighet eller nytt bevis påberopte A ny medisinsk kunnskap i tiden etter 1990 for så vidt gjelder vurderingen av anogenitale funn hos små barn. Det ble vist til at funn som tidligere ble ansett som mer eller mindre sikre tegn på seksuelt misbruk, nå vurderes å ligge innenfor en normal variasjonsbredde. A anførte at en ny sakkyndiguttalelse som vurderte den under-søkelse som var gjort av datteren ved et sykehus i Oslo av lege X og dennes uttalelse, måtte anses egnet til å føre til frifinnelse.

Høyesteretts vurdering var at den nye sakkyndiguttalelsen basert på ny medisinsk viten var å anse som et nytt bevis i saken. Etter straffeprosessloven § 391 nr 3 er det et vilkår at det nye beviset må være egnet til å føre til frifinnelse. En rimelig mulighet har etter praksis vært ansett som tilstrekkelig, jf Rt 1999 690. Vurderingstemaet er betydningen av de nye omstendigheter eller bevis sammen med de bevis som den gang forelå for den dømmende rett, dersom de hadde foreligget da saken ble pådømt.

Den nye sakkyndiguttalelsen innebar at den medisinske undersøkelse av piken isolert sett verken bekreftet eller avkreftet at det hadde skjedd overgrep. Problemstillingen ble da hvordan lagretten ville ha vurdert det øvrige bevismaterialet i saken dersom den hadde kjent til at det ikke forelå noen medisinsk indika-sjon på at overgrep hadde funnet sted.

Etter en konkret gjennomgang av det øvrige bevismaterialet – herunder uttalelsene fra de øvrige sakkyndige – konkluderte Høyesterett med at undersøkelsen og uttalelsen fra lege X hadde vært av så sentral betydning for sakens utvikling og for konklusjonene til de psykologisk sakkyndige, at det måtte anses som en rimelig mulighet at A var blitt frifunnet hvis uttalelsen hadde hatt en -nøytral konklusjon slik den nye sakkyndiguttalelsen hadde. Grunnlaget for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 391 nr 3 var da til stede.

(01.07.2003/2002–01417)

9 EMK artikkel 6 – rettergangsbot

Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om rettergangsbot for ikke å ha møtt som vitne i straffesak, jf domstolloven § 205. Hovedspørsmålet er om det er i strid med EMK -artikkel 6 nr 1, jf nr 3 å ilegge slik rettergangsstraff uten at vedkommende er gitt anledning til å uttale seg, jf domstolloven § 215 første ledd annet punktum.

A, som var innstevnet som vitne til en hovedforhandling som ble holdt 23. mai 2002, møtte ikke. Lagmannsretten ila samme dag A en rettergangsbot på 3 000 kroner.

Før kjennelsen ble avsagt, var det besluttet at A skulle pågripes for fremstilling samme dag, jf straffeprosessloven § 115. Da det ble konstatert at forsøk på pågripelse hadde vært forgjeves, ble As politiforklaring og hans tidligere rettslige forklaring, tillatt opplest.

Senere kom det frem opplysninger om at A var til legeundersøkelse hos en allmennpraktiker den 22. mai 2002 og at han med attest fra denne legen skulle til røntgenundersøkelse dagen etter, den 23. mai. Det var imidlertid uklart om – og i tilfelle når – denne erklæringen var sendt til lagmannsretten og også hvorvidt og i tilfelle når A varslet lagmannsretten om at han ikke kunne møte som vitne under hovedforhandlingen.

A påkjærte kjennelsen om rettergangsboten. Etter at det var foretatt et politiavhør av A, ble saken sendt til Høyesteretts kjæremålsutvalg som besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle behandles av Høyesterett, og partene ble bedt om å prosedere spørsmålet om det etter EMK artikkel 6 nr 1 er et vilkår for ileggelse av rettergangsbot at vedkommende har fått anledning til å uttale seg.

Domstollovens bestemmelse om at rettergangsbot kan ilegges uten forhåndsvarsel, jf domstolloven § 215, er et unntak fra den generelle plikten til å gi forhåndsvarsel. Hovedregelen er et utslag av det alminnelige prinsipp om kontradiksjon, som er et grunnleggende prinsipp i prosesslovgivningen. Det er siste alternativ i § 215 første ledd som er den aktuelle unntakbestemmelsen i denne saken. Lagmannsretten hadde ilagt rettergangsboten av eget tiltak med hjemmel i domstolloven § 214 første ledd, og det ble avsagt en særskilt kjennelse under straffesaken. Den materielle hjemmel for å ilegge A boten var domstolloven § 205, første ledd, hvoretter et vitne som uteblir uten gyldig forfall, eller som har forsømt å melde sitt forfall i tide, kan straffes med bøter. I saken var det ikke bestridt at vilkåret om at vitnet måtte være lovlig stevnet, var oppfylt.

Spørsmålet om denne ordningen etter domstolloven strider mot EMK artikkel 6 nr 1, jf nr 3, har ikke tidligere vært forelagt for Høyesterett. Uttalt, med henvisning til tidligere rettspraksis, at unntaksbestemmelsen ikke er unntaksfri – når omstendighetene omkring vitnets uteblivelse er slike at det kan være grunn til å tro at det foreligger et gyldig forfall, følger det allerede av en riktig anvendelse av domstolloven § 215 første ledd annet punktum at det må gis særskilt varsel, slik at vitnet får anledning til å uttale seg. I rettspraksis er det videre lagt vekt på den underretning om mulig straffansvar som gis i vitnestevningen samt adgangen til å omgjøre en ilagt rettergangsbot ved uteblivelse. I denne aktuelle saken var det benyttet standard formular for vitnestevning i offentlig straffesak, hvor det i den trykte teksten blant annet heter:

Uteblir et vitne uten gyldig forfall, eller melder det ikke i tide at det har forfall, eller forlater det rettsstedet uten lov før møtet er slutt, kan det straffes med bøter og pålegges helt eller delvis å erstatte de omkostninger som er voldt. Retten kan også bestemme at et vitne som uteblir uten lovlig forfall, skal hentes til samme eller et senere rettsmøte.

Avgjørende for om EMK artikkel 6 nr 1 kommer til anvendelse, er at ileggelse av en rettergangsbot etter domstolloven § 205 er en «criminal charge» i konvensjonens forstand. I rettspraksis er det lagt til grunn at dette uttrykk ikke skal tolkes snevert. De sentrale vurderingskriterier er klassifikasjonen etter nasjonal rett, karakteren av lovbruddet og innholdet og alvoret i sanksjonen.

Det er ikke tvilsomt at en rettergangsbot ilagt etter domstollovens bestemmelser er straff etter norsk rett. Høyesterett har i plenumsavgjørelser lagt til grunn at statens egen rubrisering om straff etter EMDs praksis er tillagt avgjørende betyding ved vurderingen av om artikkel 6 er anvendelig. Konklusjonen var etter dette at en rettergangsbot ilagt i medhold av domstolloven § 205 jf § 214, er en straffeanklage – «a criminal charge» – i relasjon til EMK artikkel 6 nr 1.

Spørsmålet var etter dette om bestemmelsen var krenket. Høyesteretts konklusjon var at ordningen med at norske domstoler i første og annen instans ilegger rettergangsbøter overfor vitner som enten uteblir uten gyldig forfall, eller som forsømmer å melde fra om lovlig forfall i tide, uten at det gis særskilt varsel før ileggelsen, er forenlig med retten til en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 nr 1, jf nr 3. Begrunnelsen var at ordningen etter en hel-380hetsbedømmelse – og på nærmere bestemte forutsetninger – tilfredsstiller de rettssikkerhetskrav som følger av konvensjonen.

Lovens ordning med rettergangsbot bygger på hensynet til en effektiv håndhevelse av vitneplikten. Det må heller ikke tapes av syne at det er viktig for tiltaltes rettssikkerhet i hovedsaken at de vitner som er stevnet, møter.

At den domstol som har ilagt boten har omgjøringskompetanse, er bakgrunnen for at ileggelse av rettergangsstraff uten at den fraværende har uttalt seg, i noen grad kan sies å være av foreløpig karakter, jf Rt 2002 1128. Dette ble ansett som et sentralt moment ved vurderingen. Dersom det innen fristen fremsettes en begjæring om omgjøring, har domstolen plikt til å endre sin avgjørelse til gunst for vitnet dersom det gis opplysninger som etterlater rimelig tvil om de objektive eller subjektive vilkår for straff etter domstolloven § 205 første ledd foreligger. Men selv om det ikke fremmes noen omgjøringsbegjæring, vil domstolen ha plikt til å omgjøre til gunst for vitnet dersom den får informasjon som er egnet til å skape rimelig tvil om vilkårene for straff foreligger. Hertil kommer at en kjennelse om rettergangsbot kan påkjæres og at kjæremålsinstansen i utgangspunktet har full prøvingskompetanse. Det ble videre lagt vekt på regelen i straffeprosessloven § 52 som bestemmer at en kjennelse skal meddeles snarest mulig og at det skal gis opplysning om adgangen til å påkjære.

Uttalt at det må foretas en helhetsvurdering hvor særtrekkene ved ordningen etter domstolloven, må ses i sammenheng med sakens karakter. Vurderingstemaet etter domstolloven § 205 første ledd er oversiktlig, og det vil gjennomgående ikke by på de store utfordringer å ta stilling til om vilkårene er oppfylt.

Ved den konkrete vurderingen, konkluderte Høyesterett med at vilkårene for å ilegge A rettergangsbot forelå. Kjæremålet ble forkastet.

(23.06.2003/2002–01285)

10 Medvirkning til ulovlig tilvirkning av brennevin

Saken gjelder spørsmål om medvirkning til ulovlig tilvirkning av brennevin, jf alkoholloven § 10–1 annet ledd jf § 8–1.

Det ble reist straffesak mot A og tre andre tiltalte for overtredelse av alkolhollovens forbud mot tilvirkning av brennevin. A, som var tiltalt for medvirkning, ble frifunnet i tingretten. Påtalemyndigheten anket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet. I lagmannsretten ble A domfelt.

A anket til Høyesterett. Anken, som gjaldt lovanvendelsen under skyldspørsmålet, førte frem.

Tilvirkningen av brennevinet hadde skjedd i et rom i forretningslokaler som ble leid av det firmaet A drev. Fremgangsmåten var filtrering av rødsprit. A hadde stilt rommet til disposisjon for B, som var far til hans samboer, for at B kunne lagre møbler og annet løsøre der. Lagringsbehovet oppstod da B flyttet inn hos datteren og A. Rommet var avlåst og det var B som hadde nøkler til lagerrommet. Det ble ikke opprettet noen formalisert leieavtale og B betalte heller ikke leie. A hadde ikke hatt noen befatning med tilvirkningen av brennevinet, men han ble klar over hva som foregikk i det rommet samboerens far disponerte.

Det er på det rene at en utleier kan bli ansvarlig som medvirker hvis det foregår straffbar virksomhet i eller fra de lokaler som leies ut – se for eksempel Rt 1995 820. Slik forholdene lå an i denne saken, kunne imidlertid A ikke rammes som medvirker. Rommet ble stilt til disposisjon for et legitimt formål og hadde også hele tiden vært benyttet til lagringsformål. Det var først etter en tid at A var blitt klar over at B hadde begynt å tilvirke brennevin der. Det dreide seg dessuten ikke om et ordinært utleieforhold, men snarere om en vederlagsfri bistand til et familiemedlem. A hadde heller ikke på noen måte hatt befatning med brennevinsproduksjonen eller gitt uttrykk for noe som kunne oppfattes som et implisitt samtykke. Han hadde tvert imot ved «kroppsspråk» overfor B vist at han mislikte virksomheten.

På denne bakgrunn kunne A ikke straffes for medvirkning til ulovlig brennevinsproduksjonen og frifinnelsesdom ble avsagt.

(26.06.2003/2003–00476)