1 Innledning

Straffeprosessloven (strprl) § 222 a om besøksforbud som ikke er ledd i en strafferettslig reaksjon, ble tilføyd ved lov 1 juli 1994 nr 50, og trådte i kraft 1 januar 1995. Loven ble endret ved lover 9 januar 1998 nr 2, 30 august 2002 nr 67 og sist ved lov 10 januar 2003 nr 2.

Bestemmelsen slik den lød ved lov 1 juli 1994 nr 50 er tidligere omtalt av Kjell V Andorsen, i tidsskriftet Nytt i strafferetten nr 1/1996, sidene 12 til 13, og av undertegnede i samme tidsskrift, nr 2/1996 sidene 48 til 54.

Ved lovendring 10 januar 2003 nr 3 ble det foretatt visse realitetsendringer i § 222 a i forhold til tidligere rett, både i vilkårene for å kunne nedlegge besøksforbud, og i saksbehandlingsreglene. Videre ble det foretatt visse lovtekniske endringer, samt innført en klar hjemmel for å kunne nedlegge besøksforbud i eget hjem. Dessuten ble det gitt hjemmel for å kunne gi begrensede besøksforbud. Fristen for påtalemyndigheten til å bringe saken inn for retten ble forlenget og partenes prosessuelle rettigheter ble utvidet. Loven trådte i kraft straks, og endringen i § 222 a gjelder for besøksforbud som påtalemyndigheten beslutter etter at bestemmelsen er trådt i kraft. Ved samme lovendring ble det foretatt visse endringer i andre av bestemmelsene i strprl og straffeloven (strl).

Tidligere var strprl § 222 a inndelt i to ledd. Nå har bestemmelsen fått seks ledd. Jeg skal nedenfor gi en oppdatert fremstilling av reglene om besøksforbud, herunder redegjøre for den siste lovendring. Forarbeidene til den seneste lovendring finnes i Ot prp nr 109 (Prp) (2001–2002), Innst O nr 29 (Innst) (2002– 2003) og Besl O nr 39 (2002–2003). 1

2 Besøksforbudets straffeprosessuelle stilling

Bestemmelsen om besøksforbud er plassert i strprl kapittel 17 a, under lovens fjerde del om tvangsmidler.

Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår. Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt. Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 342. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes. Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Som regel, og i praksis, anvendes § 222 a av politiet på etterforskingsstadiet i forbindelse med en straffesak. Det spesielle med § 222 a, i motsetning til de øvrige tvangsmidler, er imidlertid at den gir påtalemyndigheten adgang til å foreta en form for et tvangsinngrep overfor en person uten at dette nødvendigvis skjer som ledd i en strafforfølgning. 2 Bestemmelsen kan altså anvendes overfor en person uten at vedkommende faktisk begår eller har begått en straffbar handling, såfremt det er grunn til å tro at vedkommende i fremtiden vil begå nærmere angitte handlinger, jf nedenfor. Man kan for eksempel tenke seg at en person følger etter en annen eller til stadighet dukker opp på samme sted som en annen på en måte som vedkommende oppfatter truende, uten at trakasseringen nødvendigvis er straffbar. I slikt tilfelle må det kunne nedlegges besøksforbud dersom lovens vilkår for øvrig finnes å være til stede.

Påtalemyndigheten kan endatil nedlegge besøksforbud selv om den forbudet retter seg mot ikke kan straffes. 3

Tvangsmidlet må anses for å være av polisiær art.

3 Formålet med besøksforbud

Formålet med § 222 a er å øke tryggheten for ofre for vold, trusler og trakassering, særlig i forbindelse med familievold og kvinnemishandling, og et besøksforbud er derfor ment å virke forebyggende, for å hindre fremtidige lovbrudd. 4 Bestemmelsen er ment å beskytte enkelte, bestemte personer mot en fare som ikke truer samfunnet generelt eller den alminnelige ro og orden.

4 Anvendelsesområde

Strprl § 222 a gir påtalemyndigheten en generell adgang til å ilegge en person besøksforbud dersom nærmere fastsatte vilkår er oppfylt. Bestemmelsen er særlig praktisk i saker som gjelder vold, trusler og sjikane mot nærstående (nåværende eller tidligere ektefelle, samboer, partner, kjæreste eller barn), men er også anvendbar i andre saker hvor det er grunn til å tro at en person vil kunne begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person eller på annet vis krenke en annens fred og lovens vilkår for øvrig er oppfylt. Paragraf 222 a må for eksempel kunne anvendes i saker der den et besøksforbud rettes mot ikke er nærstående i forhold til den et forbud skal beskytte, hvor det har vært utøvet vold, trusler eller har funnet sted sjikane, og hvor det fryktes fremtidige krenkelser.

Bestemmelsen må videre kunne benyttes i sedelighetssaker 5 , saker som gjelder ran/utpresning 6 , i narkotikasaker hvor en hovedmann trakasserer en medmistenkt, i saker som gjelder rettsstridig tvang eller frihetsberøvelse, saker om skadeverk og i saker som angår motarbeiding av rettsvesenet (strl § 132 a).

Lovforarbeidene har forutsatt at det ikke kreves fare for særskilt grove eller voldelige overgrep, og besøksforbud må kunne nedlegges for å hindre trakassering eller psykisk terror, for eksempel i form av telefonsjikane (strl § 390 a). 7

5 Nærmere om vilkårene for å kunne nedlegge besøksforbud

5.1 Ordinære besøksforbud

For å kunne nedlegge et ordinært besøksforbud, må det etter § 222 a, første ledd, første punktum være «grunn til å tro» at en person ellers vil a) begå en straffbar handling overfor en annen person, b) forfølge en annen person eller c) på annet vis krenke en annens fred. Handlingene det må være fare for er nå splittet opp under bokstavene a til c, men de handlinger det må være fare for er de samme som etter tidligere rett, før den siste lovendring. I forhold til bokstav b) nevnes at det ikke er noe vilkår at forfølgelsen er en straffbar handling. Heller ikke etter alternativ c) kan det etter min mening kreves at handlingen er straffbar. Ved at loven benytter formuleringen «grunn til å tro» at en person vil begå nærmere bestemte typer handlinger, gis uttrykk for at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at en slik handling vil finne sted. Dette er i samsvar med tidligere rett. 8 Lovskravet må imidlertid forstås slik at det i avgjørelsen av om besøksforbud skal nedlegges, må foretas vurderinger av om det er noe i det konkrete saksforholdet som gir grunn til å tro at den forbudet rettes mot, ellers vil begå en av de aktuelle handlingene. Risikoen for krenkelse må med andre ord være reell og nærliggende uten at det kreves sannsynlighetsovervekt. 9 Det må foretas en helhetsvurdering, hvor risikoen bl a må vurderes med bakgrunn i tidligere handlinger, trusler eller andre særlige forhold som indikerer at det er fare for overgrep. 10

Et besøksforbud er ment å beskytte konkrete privatpersoner. 11 Bestemmelsen gir ikke adgang til å ilegge en person forbud mot å oppholde seg på et sted hvor det er den alminnelige ro og orden som forstyrres. Man kan for eksempel ikke anvende bestemmelsen for å hindre en notorisk bråkmaker i å oppholde seg i sentrum av en by for å beskytte alle som måtte oppholde seg der til enhver tid. 12 Derimot må bestemmelsen kunne anvendes om vedkommende trakasserer en bestemt person, bosatt på et bestemt sted i byen eller trakasserer en som er tilsatt i en angitt forretning i et kjøpesenter i byen. Lovforarbeidene forutsetter dessuten at et besøksforbud må kunne nedlegges for å beskytte en krets av personer, uten at alle personene i kretsen er utpekt eller navngitt. 13 En person må derfor for eksempel kunne forbys å oppholde seg på et bestemt skoleområde for å beskytte elevene på skolen eller i en bestemt butikk eller offentlig kontor for å beskytte personalet der. I Rt 2002 side 1243 la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at lagmannsretten hadde foretatt en korrekt lovtolking, når den kom til at et besøksforbud måtte kunne omfatte en nærmere avgrenset krets av ikke navngitte personer.

Besøksforbud kan, som tidligere, for det første nedlegges etter begjæring fra den forbudet er ment å beskytte. 14 Det er ikke noe vilkår at det foreligger anmeldelse, og besøksforbud kan nedlegges også på grunnlag av et ikke straffbart forhold, eller der fornærmede ikke ønsker å anmelde forholdet. Videre kan besøksforbud nedlegges av påtalemyndigheten ex officio, dersom allmenne hensyn krever det. Dette innebærer at besøksforbud kan nedlegges også i saker der den som har fremsatt begjæring om besøksforbud har trukket begjæringen tilbake. I forarbeidene til loven uttales at hjemmelen for å nedlegge besøksforbud bør vurderes benyttet særlig i situasjoner hvor det foreligger et avhengighetsforhold mellom «overgriper» og «offer». 15

Det går fram av henvisningen fra § 222 a, første ledd, siste punktum, til § 170 a, at besøksforbud bare kan nedlegges dersom det er tilstrekkelig grunn til det, og det må i den enkelte sak vurderes hva som fremstår som nødvendig og hensiktsmessig. Omfanget av besøksforbudet må med andre ord være forholdsmessig, og ikke mer omfattende enn at det gir tilstrekkelig beskyttelse. Det må foretas en interesseavveining, hvor hensynet til den forbudet skal verne veies opp mot hensynet til den forbudet rettes mot. Den krenkedes alder og risikoen for alvorlige overgrep vil være aktuelle momenter i vurderingen. 16

Hva et ordinært besøksforbud kan bestå i, fremgår av strprl § 222 a, annet ledd, første punktum, bokstav a til b. Besøksforbud kan gå ut på at den forbudet rettes mot forbys å oppholde seg på bestemt sted, eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte den forbudet skal beskytte. Utformingen av besøksforbudet kan være så konkret at en person forbys å oppsøke en bestemt bolig eller å besøke bestemte steder eller områder. Det er ikke foretatt noen endring i forhold til tidligere rett. Utformingen av besøksforbudets omfang bør, av notoritetshensyn, være så konkret som mulig. Om forståelsen av begrepet «et bestemt sted» i annet ledd, bokstav a, og som eksempel på et konkret utformet besøksforbud, vises til Rt 2002 side 1751.

Om forholdet mellom strprl § 222 a og ekteskapsloven § 92, annet ledd, som gir retten anledning til å forby en ektefelle å komme til den eiendommen eller boligen der den andre ektefellen oppholder seg, vises til Rt 2000 side 325.

Når det gjelder besøksforbudets geografiske utstrekning, er det antatt i motivene at det ikke kan være noe til hinder for at et besøksforbud for eksempel gis for en hel kommune. 17 Forutsatt at vilkårene for å nedlegge besøksforbud ellers er oppfylt, må det avgjørende for besøksforbudets omfang være om forbudet er et forholdsmessig tiltak. 18

5.2 Besøksforbud i eget hjem

I § 222 a, annet ledd, siste punktum, har man nå fått en uttrykkelig hjemmel for å kunne nedlegge besøksforbud i eget hjem. Vilkårene for å nedlegge besøksforbud i eget hjem er strengere enn vilkårene for å kunne nedlegge ordinære besøksforbud. Det kreves for det første at det er «nærliggende fare» for overgrep. Ved at loven benytter uttrykket «nærliggende fare» gis uttrykk for at det må foreligge sannsynlighetsovervekt. 19 For det andre må det være nærliggende fare for en straffbar handling, sml henvisningen fra annet ledd, siste punktum, til første ledd, bokstav a. Virkningen av et slikt forbud vil være at den det rettes mot må flytte ut, og kan ikke oppsøke hjemmet så lenge forbudet varer. Bestemmelsen er særlig aktuell når den et forbud skal verne har felles husholdning med den forbudet rettes mot, men også andre relasjoner kan i prinsippet omfattes. Motivene nevner som eksempel forholdet mellom huseier og leieboer, hvor leieboer opptrer for eksempel voldelig eller truende overfor utleier – eller omvendt. 20 I slike tilfeller forutsettes imidlertid at det bør kreves mer før forbud nedlegges. Det kan også være aktuelt å nedlegge forbud av kortere varighet i slike tilfeller.

Besøksforbud i eget hjem kan nedlegges uavhengig av hvem som eier boligen. Om den forbudet rettes mot eier boligen alene eller den forbudet skal beskytte selv eier boligen, eller om partene eier boligen i fellesskap, er ikke avgjørende. Eierforholdet vil imidlertid være et moment i den totalvurdering som må foretas når det vurderes hvorvidt besøksforbud skal nedlegges.

Begrepet «eget hjem» omfatter ikke fritidsbolig. 21 For nedleggelse av besøksforbud i en fritidsbolig vil derfor de ordinære regler i første ledd komme til anvendelse.

Besøksforbud i eget hjem kan kombineres med et ordinært besøksforbud utenfor hjemmet, slik at den forbudet rettes mot både forbys å oppholde seg i hjemmet og å forfølge eller på annet vis krenke den forbudet skal verne utenfor hjemmet.

6 Besøksforbud med begrensninger

Som hovedregel vil det ikke være rom for å nedlegge besøksforbud med begrensninger, for eksempel slik at en person forbys å besøke eller på annen måte å ha kontakt med en annen, men at vedkommende på visse vilkår allikevel gis anledning til en begrenset kontakt. En slik ordning vil i praksis lett kunne skape uklarheter og vil lett kunne utsette den forbudet er ment å beskytte for et utidig press. Før lovendringen i januar 2003 var det ikke tillatt å nedlegge begrensede besøksforbud. 22

Etter lovendringen er det imidlertid nå innført en adgang til å nedlegge begrensede besøksforbud. I lovforarbeidene forutsettes at det normalt fortsatt ikke vil være rom for begrensede forbud, men at det kan være behov for slike ordninger når det er til gode for en tredjeperson, og særlig i tilfeller der den forbudet er rettet mot har rett til samvær med felles barn, hvor det bare er grunn til å tro at barnets mor, og ikke barnet selv, vil bli utsatt for krenkelser. 23 Før det nedlegges begrensninger må det foretas avveininger hvor behovet for totalt forbud må veies mot faren for at begrensninger kan utsette den forbudet er ment å beskytte for press. Det er viktig at det klart angis på hvilken måte forbudet er begrenset, i hvilke situasjoner og på hvilke vilkår den forbudet er rettet mot allikevel kan besøke eller ta kontakt med den forbudet skal verne, og hvorvidt det er aktuelt å kreve at en tredje person er til stede dersom det tillates en begrenset kontakt. 24

7 Tidsbegrensninger av besøksforbud

Paragraf 222 a, fjerde ledd, fastsetter, som etter tidligere rett, at besøksforbud skal tidsbegrenses. Ordinære besøksforbud kan gjelde for høyst ett år av gangen, jf første punktum, mens besøksforbud i eget hjem ikke kan vare i mer enn tre måneder av gangen, jf annet punktum. Fristene er lengstefrister, og i normalsituasjoner vil det ofte være aktuelt å nedlegge besøksforbud av kortere varighet. Et besøksforbud kan forlenges om lovens vilkår for å opprettholde forbudet fortsatt er til stede, og skal på den annen side opphøre når vilkårene ikke lenger er oppfylt, sml fjerde ledd, tredje punktum.

8 Saksbehandlingsregler

8.1 Påtalemyndighetens beslutning

I § 222 a femte ledd, finnes reglene om påtalemyndighetens beslutning. Beslutninger om besøksforbud skal være skriftlige, og angi den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte. Videre skal grunnlaget for forbudet angis, jf første punktum. Det følger av annet punktum at også beslutninger om ikke å ilegge besøksforbud skal være skriftlige. De som berøres av besøksforbudet – den det er rettet mot og den det skal beskytte – skal underrettes ved kopi av påtalemyndighetens beslutning, jf tredje punktum. Av fjerde punktum fremgår at den forbudet rettes mot skal informeres om det straffansvar som følger ved å krenke et ilagt besøksforbud. 25 Dersom påtalemyndigheten avslår en begjæring om besøksforbud, skal fornærmede orienteres om sin rett til å bringe avslaget inn for retten etter reglene i sjette ledd, tredje punktum, se femte ledd, femte punktum. 26

I femte ledd, siste punktum åpnes for at beslutning om besøksforbud kan gis muntlig dersom det er «fare ved opphold», men den skal da snarest mulig nedtegnes. Begrepet «fare ved opphold» må forstås på samme måte i § 222 a som i § 175, første ledd, tredje punktum.

8.2 Rettslig prøving

Som etter tidligere rett, skal påtalemyndighetens beslutning om å ilegge besøksforbud alltid prøves av retten. 27 Den obligatoriske rettslige etterprøving gjelder dog ikke påtalemyndighetens beslutning om ikke å nedlegge besøksforbud, 28 men fornærmede kan her kreve at den negative beslutningen bringes inn for retten.

Fristen for å oversende de positive beslutninger om besøksforbud er utvidet i forhold til tidligere rett. Påtalemyndigheten skal (som tidligere) som hovedregel «snarest råd» bringe beslutningen inn for retten, og skal «så vidt mulig» bringe beslutningen inn for retten innen fem dager. Fristen regnes fra beslutningen om besøksforbud er forkynt. 29 Fristen for oversendelse antas å være en ordensforskrift, og dersom fristen overskrides, må politiet begrunne overfor retten hvorfor den ble overskridet, og grunnen skal opplyses i rettsboken, se sjette ledd, annet punktum. Det er i forarbeidene antatt at en overskridelse av fristen ikke får konsekvenser. 30 Dette innebærer at dersom en person er ilagt besøksforbud og krenker forbudet før retten har foretatt etterprøving, så kan vedkommende allikevel straffes etter strl § 342. Departementet uttaler imidlertid at man «likevel ikke [ser] bort fra at urimelig lange overskridelser i enkelttilfeller kan lede til at det ikke er grunnlag for å straffes etter straffeloven § 342», all den tid retten ikke har fått etterprøvet om vilkårene for å ilegge besøksforbudet var oppfylt.

9 Prosessuelle forhold

9.1 Varsel til rettsmøter

Den besøksforbudet rettes mot, og den det er ment å beskytte, skal varsles om rettsmøter. 31 For den forbudet rettes mot er dette en videreføring av tidligere rett, 32 men for den forbudet er ment å beskytte innebærer ordningen en nyskapning. Begge parter har anledning til å være til stede og å uttale seg. 33

9.2 Rettens avgjørelse

Rettens avgjørelse, som treffes ved kjennelse, 34 skal meddeles partene, 35 og partene har kjæremålsadgang. 36 Om det begjæres muntlige forhandlinger i kjæremålsinstansen, 37 og kjæremålsinstansen avslår begjæringen, så kan avgjørelsen ikke påkjæres. 38 I rettspraksis er dette forstått slik at den etterfølgende avgjørelse av kjæremålet heller ikke kan angripes med den begrunnelse at muntlige forhandlinger ikke ble holdt. 39

9.3 Siktetstatus for den besøksforbudet rettes mot?

Utferdigelse av besøksforbud gir ikke den det rettes mot stilling som siktet, jf strpl §§ 82 og 222a. 40

9.4 Rett til forsvarer og bistandsadvokat?

Sak om besøksforbud gir i seg selv ikke den forbudet rettes mot og den det er ment å beskytte rett til forsvarer eller bistandsadvokat på det offentliges bekostning. Spørsmålet om forsvarer og bistandsadvokat må løses etter de alminnelige regler i strprl §§ 94 flg og kapittel 9 a.

I sak om besøksforbud i eget hjem gis imidlertid den forbudet rettes mot rett til forsvarer når saken bringes inn for retten, og den det skal beskytte rett til bistandsadvokat. 41 Videre gis den et forbud er ment å beskytte rett til bistandsadvokat i sak om krenkelse av ilagt besøksforbud. 42

9.5 Straffansvar ved krenkelse av ilagt besøksforbud. Pågripelse og varetektsfengsling?

Krenkelse av ilagt besøksforbud straffes etter strl § 342, første ledd, bokstav c, med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. Lovens strafferamme åpner for adgang til pågripelse og varetektsfengsling, 43 og kurante saker kan avgjøres av politiet ved forelegg. Ved gjentakelse, 44 øker strafferammen til fengsel i 2 år. Medvirkning straffes på samme måte, og forsøk er straffbart. 45 Overtredelser av strl § 342 er plassert i lovens kapittel 34 om forseelse mot den offentlige myndighet, og politiet har full påtalekompetanse. 46

9.6 Samtykkekompetanse for den et besøksforbud skal verne, med straffriende virkning for den forbudet er rettet mot?

Det må antas at den et besøksforbud er ment å beskytte ikke kan samtykke med straffriende virkning for den forbudet er rettet mot, i at vedkommende tar kontakt. Dette må følge av at strl § 342, annet ledd beskytter både private og offentlige interesser, og av at besøksforbud kan nedlegges selv om den det er ment å beskytte motsetter seg det. Vedkommende kan derfor ikke ha samtykkekompetanse. 47

9.7 Kan krenkelse av besøksforbud ilagt i Norge straffes dersom krenkelsen finner sted i utlandet?

Krenkelse begått i utlandet, av ilagt besøksforbud i Norge, kan straffes her. Den som har fått et besøksforbud, for eksempel i form av forbud mot å forfølge en annen, kan altså straffes i Norge dersom han i utlandet følger etter den forbudet er ment å beskytte, for eksempel under dennes feriereise. 48

9.8 Avslutning

Ett spørsmål som jeg ikke kan se er nevnt i forarbeidene, er hvordan påtalemyndigheten skal forholde seg dersom den som et besøksforbud rettes mot påkjærer tingrettens stadfestelse av det forbud politiet har nedlagt, og i tiden mellom tingrettens stadfestelse og lagmannsrettens behandling av kjæremålet krenker det ilagte forbud. I og med at det er antatt at det er grunnlag for å straffe etter strl § 342 selv om den lovbestemte frist for å bringe en beslutning om besøksforbud inn for retten overskrides, antar jeg at vedkommende må kunne pågripes og straffes i en slik situasjon, idet spørsmålet om hvorvidt forbudet skal opprettholdes (stadfestes) i et slikt tilfelle er prøvet rettslig i første instans. Den forbudet er rettet mot har da også fått et varsel om at det var grunnlag for å nedlegge besøksforbud. På den annen side er det ikke gitt at påtalemyndigheten vil forfølge et slikt forhold før det foreligger rettskraftig avgjørelse.

Tilsvarende problemstilling kan oppstå dersom tingretten ikke stadfester påtalemyndighetens beslutning om besøksforbud, og påtalemyndigheten påkjærer tingrettens kjennelse. Her kan man tenke seg at den som ble ilagt besøksforbudet kontakter den forbudet var ment å beskytte, før lagmannsretten får behandlet kjæremålet. Om lagmannsretten skulle omgjøre tingrettens kjennelse og således stadfeste påtalemyndighetens ilagte besøksforbud, vil det reises spørsmål ved om vedkommende kan straffes for den «krenkelse» som fant sted før lagmannsrettens stadfestelse. Her tror jeg ikke at det vil være grunnlag for strafforfølgning, idet tingretten kom til at vilkårene for å nedlegge et forbud ikke var til stede, noe den forbudet var rettet mot kan ha innrettet seg etter.

Kilder

Andorsen Kjell V., Nytt i strafferetten, nr 1/1996, s 12–13

Bjerke Hans Christian og Erik Keiserud, Straffeprosessloven. Kommentarutgave, Bind I, 3 utg, Universitetsforlaget 2001

Innst O nr 39 (1993–94)

NOU 1992: 16 Sterkere vern og økt støtte for kriminalitetsofre

Ot prp nr 33 (1993–94)

Ot prp nr 109 (2001–02)

Thronæs Erik, Om politiets adgang til å nedlegge besøksforbud i Nytt i strafferetten, nr 2/1996

Den Norske Kriminalistforening avholder Debattmøte Onsdag 19. november 2003 kl 18.00 i Auditorium 14, Vestbygningen, Det juridiske fakultet i OsloBrukes de nye etterforskningsmetodene mot organisert / alvorlig kriminalitet for mye, for lite eller akkurat passe? Hvorfor? Og hva så?Innledere: Riksadvokat Tor Aksel Busch, førstelagmann Odd Jarl Pedersen, advokat Øystein Storrvik og politiadvokat Reidar Bruusgaard POD/CatchAlle interesserte er velkommen til møtet