I den seneste tidens debatt om juryordningen har forskjellige symbolord blitt anvendt som forsvar for ordningen. Symbolord uten substans kan bli svake argumenter. Enkelte avisredaktører har særlig trukket inn «demokrati» som et argument for å beholde juryen. Redaktørene har pekt på at det å være jurymotstandere er det samme som å være motstandere av demokrati i rettssalen. Men skal det være demokrati i rettssalen? En annen motsetning som har blitt trukket fram er «folkets makt» mot fagdommernes makt. Men er maktkamp dekkende for forholdet lekfolk–fagdommere i domstolen? Et tredje argument er at «jurister ikke er bedre enn andre til å avgjøre faktum i en straffesak». Men hvor er dokumentasjonen for at lekfolk alene er bedre enn lekfolk og fagdommere i fellesskap til å vurdere fakta? Et fjerde argument for dagens juryordning er likemannsargumentet. Men hva sier at like-menn alene er bedre enn likemenn som samarbeider med fagdommere?

Demokratiargumentet

Juryordningen utgjør en viktig del av demokratiet og folkestyret, påstås det. Da juryspørsmålet ble diskutert på 1800-tallet, var demokratiargumentet viktig. Da gjaldt det å få plassert et folkelig innslag i rettssalen som motvekt til statens embetsmenn. I den folkelige deltakelsen lå en viss sikring mot embetsmisbruk. På 1800-tallet ble lekdommere (i første rekke juryen) oppfattet som en politisk garanti, dvs. som en beskyttelse for den personlige friheten mot regjeringsmakt og embetsmannsvelde. Fagdommeren sto for lovlydighet og representerte staten, mens lekdommere sto for legitimitet og representerte folket – folket mot staten. I dag holder ikke det argumentet. Dagens dommerstand representerer neppe «regjeringsmakt og embetsmannsvelde» slik som 1800-tallets dommere.

At framveksten av juryordningen er forankret i en demokratisk ånd er én ting, at lovgivningsprosessen er demokratisk er en annen, men det betyr ikke at det skal være demokrati og folkestyre i rettssalen? Nei, i rettssalen er det rettssikkerhet og forutberegnelighet som skal stå i fokus og da begrenses naturlig nok demokratiet og folkestyret.

Maktargumentet

Hvis vi aksepterer at rettssikkerhet og forutberegnelighet skal stå i fokus ved konkret konfliktløsning i rettssalen så betyr ikke det at lekfolk får mindre makt og juristene større makt – at det er et motsetningsforhold.

I et historisk perspektiv kan man likevel se at det har vært en viss motsetning mellom fag- og lekdommere. Lekdommernes økende innflytelse i 1800-tallets Europa henger nemlig sammen med ønsket om fri bevisvurdering. Juryordningen var et skritt vekk fra den legale bevisteorien. Gjennom jurysystemet ble sakens faktaside holdt atskilt fra de rettslige spørsmålene. Lekdommerne fikk prøve bevisenes verdi på fritt grunnlag. Gjennom lekfolkdeltakelsen ble fagdommernes innflytelse på resultatet begrenset – folket mot juristene. Her representerte lekdommerne en viktig motmakt til juristenes tradisjonelle måte å vurdere bevis på. Men den legale bevisteorien er historie og både fag- og lekdommere skal i dag prøve bevisene på fritt grunnlag.

En ofte framført motsetning er at dommerne er på hjemmebane og av den grunn lett kan kjøre over de uerfarne meddommerne. Her finns vitnemål som trekker i begge retninger. Med mer erfarne meddommere, slik Lekdommerutvalget (NOU 2002: 11) legger opp til (hyppigere tjenestegjøring) og en bevisstgjøring av problemet hos domstolsledelsen, bør dette antatte problemet kunne minimaliseres. Med en meddommerordning kan også eventuell uenighet mellom fag- og lekdommere synliggjøres i dissenser. Den eventuelle uenighet eller «maktmissbruk» som kan forekomme blant jurymedlemmene kommer jo aldri til syne, fordi stemmetall er hemmelig og begrunnelser og derved åpne dissenser ikke forekommer.

En annen motsetning ligger i at fag- og lekdommere har forskjellige kvalifikasjoner. Men dette skal være kompletterende kvalifikasjoner og ikke motstridende.

Kvalifikasjonsargumentet

Noen debattanter er overrasket over «juristers tro på egne kvalifikasjoner og evner», og påstår at jurister ikke er bedre enn andre til å avgjøre faktum i en straffesak. Men er det bedre å isolere uerfarne lekfolk for å avgjøre skyldspørsmål enn å la lekfolk i flertall samvirke med jurister? Det er dette som er alternativet, og ikke et fravær av lekfolk. Den tiltro som saksordfører Bull hadde til lekfolks evne til å gi seg i kast med juridiske problemer er det neppe grunnlag for (verken i 1915 eller i dag):

… jeg har den opfatning, at det er mig bekjent intet andet folk, som har de forutsætninger for å kunne gi gode lægdommere som det norske folk for tiden. Jeg vet intet andet folk siden de gamle romeres tid, som I sin

store almindelighet sidder inne med de betingelser for juridisk tænkning og den lyst til at gi seg ikast juridiske problemer som det norske folk.1

Å avgjøre faktum i en straffesak er ikke så enkelt som det høres ut. Å vurdere sakens faktaside er ikke «kjemisk fri» fra juss. Lekdommerne må for eksempel ta stilling til om handlingen har skjedd med forsett (i alle dets ulike former), om handlingen har skjedd i nødverge, om gjerningsmannen har medvirket til handlingen, om han/hun har vært i villfarelse eller om det foreligger forsøk eller tilbaketreden fra forsøk. Dette er innfløkte juridiske spørsmål. Folkelig erfaring er ikke nok når man skal ta stilling til også disse spørsmålene (jf. rettsbelæringens betydning). Her kan juridisk kunnskap og metode i fellesskap med lekfolks erfaringer og kvalifikasjoner komplettere hverandre slik at resultatet blir helhetlige og gode vurderinger av det som blir presentert i rettssalen.

Likemannsargumentet

At man skal dømmes av sine likemenn er et krav som det er vanskelig å si seg uenig i. Det er heller ingen som har gjort det. Derfor treffer heller ikke likemannsargumentet når det trekkes fram i debatten som argument for juryordningen. Få, om noen, står for totalt fravær av lekfolk i strafferettspleien. Det er ikke det som er alternativet. Det er heller ingen som har argumentert for at man skal dømmes kun av sine likemenn. Da er vi tilbake til det første temaet om folkestyre i rettssalen. Og det er allerede drøftet og avvist.

En annen sak er at det er vanskelig å svare på hvem som er tiltaltes likemann? Er det alle andre enn fagdommere, advokater og enkelte andre øvrighetspersoner som skal utelukkes som likemenn, slik kriteriet er i dag? Går likemannskravet ut på at det er et ønske om at man skal dømmes av folk som kan identifisere seg med tiltalte? Hvis det er hensynet til tiltalte som står i fokus for kravet om å dømmes av sin likemann, så er det et paradoks at 90 % av de tiltalte er menn og at de skal dømmes av lekdommere som i inntil 50 % består av kvinner. Kjønnsfordelingen er i dag den eneste faste variabelen med hensyn til lekdommergruppens sammensetning. Ellers vet vi fra Lekdommerutvalgets innstilling at sammensetningen av utvalgene ikke er representative for folkeflertallet: aldersgruppen 50–64 år er kraftig overrepresentert; andelen meddommere og lagrettemedlemmer med politisk bakgrunn er høy; andelen meddommere og lagrettemedlemmer med minoritetsbakgrunn er lav; meddommere og lagrettemedlemmer har generelt enten høyere utdannelse enn folk flest, eller svært lite utdannelse; blant meddommere og lagrettemedlemmer er det overvekt av ansatte i offentlig sektor og av selvstendig næringsdrivende, mens det er underrepresentasjon av ansatte i det private næringsliv; inntektsnivået er betraktelig bedre blant meddommere og lagrettemedlemmer enn i befolkningen totalt. Lekdommerutvalgets forslag med en utvelgelsesmodell som sikrer en likere sammensetning av lekdommerutvalgene på makronivå er en forbedring av dagens modell som gjelder både for lagrette- og meddommerutvalgene.

På tross av likemannbegrepets uklarhet er det stor støtte blant jurister for at lekfolk i flertall skal være med å dømme i straffesaker. Det er derfor usaklig å antyde at juryskeptikere skulle være motstandere til et sterkt lekmannsinnslag i rettspleien. Argumentene for lekmenn er mange. De går bl.a. på at lekdommerne har et friskt blikk, har med seg erfaring og kunnskap og motvirker rutinemessig atferd fra fagdommernes side.

De gjentatte argumentene for juryordningen – henvisningen til demokrati, lekfolk som motmakt, kvalifiserte lekfolk og ønsket om å bli dømt av likemenn – er i dag, slik jeg ser det, ikke alene gode nok for å beholde ordningen. Argumentene refererer, til dels, til en annen historisk kontekst. Det må i stedet graves fram nye gode argumenter hvis man ønsker å overbevise om at uerfarne lekfolk i isolasjon er bedre rustet for å avgjøre faktum i en alvorlig straffesak enn lekfolk i flertall i et fellesskap med jurister.