Straffelovgivningen inneholder mange bestemmelser som retter seg mot uaktsomme handlinger. De fleste finner vi i spesiallovgivningen, men også straffeloven har en del slike straffebud. I denne artikkelen drøftes noen spørsmål som oppstår i straffesaker der skyldkravet er uaktsomhet, og der straffbarheten er betinget av en bestemt følge eller skade (følgedelikt). Artikkelen tar utgangspunkt i saker om uaktsomt drap (strl. § 239), men problemstillingene har relevans også til saker om andre uaktsomme straffbare handlinger der straffbarheten er betinget av en følge.

Ved anvendelsen av et følgedelikt der skyldkravet er uaktsomhet, må tre separate vurderinger gjøres:

  • Er det påregnelig årsakssammenheng mellom en bestemt hand-ling og den aktuelle følge?

  • Er den årsakende handlingen uaktsom?

  • Er den aktuelle følgen omfattet av gjerningsmannens uaktsomhet?

I denne artikkelen skal jeg knytte noen bemerkninger til disse vurderingene og forholdet mellom dem.

1 Litt bakgrunn

Den 8. juli 1988 ble strl. § 239 endret slik at uaktsomme drap begått med motorvogn ble uttrykkelig nevnt; ordene «herunder ved bruk av motorvogn» ble tatt inn i lovteksten. Denne tilføyelsen innebar ikke noen endring av rettstilstanden, idet uaktsomme drap i trafikken også tidligere hadde vært omfattet av strl. § 239. Men denne tilføyelsen var uttrykk for at lovgiveren ønsket at flere dødsulykker i trafikken som skyldtes uaktsom kjøring med motorvogn, skulle resultere i domfellelser etter strl. § 239. Etter den tidligere rettstilstanden ble det bare tatt ut tiltale i de grovere tilfellene av klanderverdig kjøring som tok liv. Samtidig ble også strpl. § 6 endret, og ved endring av strpl. § 373 året etter fikk man den ordning at disse sakene nå skulle gå for meddomsrett og ikke jury. Dette skulle medvirke til den endring i rettspraksis som lovgiveren ønsket. Andenæs har gjort nærmere rede for disse forholdene i sin artikkel i Lov og Rett 1996 s. 294 flg. Disse lovendringene medførte en klar økning i antallet domfellelser etter strl. § 239. Men allerede i 1991 kom det signaler fra regjeringen om at endringen muligens hadde hatt en sterkere virkning enn forutsatt, jf. St.meld. nr. 23 (1991–92) s. 120–121. Det ble foreslått en justering av påtalemyndighetens praksis, slik at det ikke skulle tas ut tiltale etter strl. § 239 i de tilfelle der det er svært lite å bebreide bilføreren. Dette sluttet justiskomiteen seg til i Innst.S. nr. 192 (1991–92) s. 44. Det ble lagt vekt på at ikke en hvilken som helst uaktsomhet fra bilførers side som medførte en dødsulykke, skulle medføre tiltale for uaktsomt drap. Disse signalene fra lovgiver, som må betraktes som «etterarbeider», har vært fulgt opp av påtalemyndigheten. Det er altså påtalemyndighetens praksis man har påvirket, ikke aktsomhetsnormen i seg selv.

Det misforholdet som man ved lovendringen i 1988 etter hvert fikk mellom rettspraksis og den alminnelige rettsfølelse, fikk store oppslag i pressen. I Lov og Rett 1996 kritiserer Andenæs Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1990 s. 1021. En bilfører ble der dømt etter strl. § 239 fordi han hadde gjort seg skyldig i en kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten mellom trafikkenhetene. Andenæs konkluderer med at bilføreren i realiteten var dømt fordi han ikke var en god nok sjåfør.

Aktsomhetsnormen etter strl. § 239 og etter vegtrafikkloven § 3 var etter Høyesteretts praksis den samme. Dette ble senest fastslått av Høyesterett i Rt. 2000 s. 1788. Ved en lovendring 15. juni 2001 ble strl. §§ 238 og 239 endret. Endringen består i at ordet skytevåpen er tatt inn i lovteksten, slik at uaktsomme drap med skytevåpen er framhevet på linje med uaktsomme drap med motorvogn. Det spesielle med denne lovendringen er at det ikke er bruken av skytevåpen som har interessert lovgiver, men et ønske om å få gjennomført en endring av aktsomhetsnormen i strl. §§ 238 og 239 slik at det skal en noe mer kvalifisert uaktsomhet til for å bli domfelt etter strl. §§ 238 og 239 enn etter vtrl. § 3. Det er uttrykkelig sagt at man derved ønsker at domstolene skal legge til grunn en aktsomhetsnorm i tråd med de senere års påtalepraksis slik Riksadvokaten har gitt uttrykk for den. Denne lovgivningsteknikk har jeg omtalt i Lov og Rett, 2001 side 193. Riksadvokatens rundskriv og bakgrunnen for lovendringen i 2001 er det redegjort for i en artikkel av førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer i TfS nr. 2/2001, side 103.1

Først i denne artikkelen vil jeg drøfte noen problemstillinger rundt kravene til årsakssammenheng og aktsomhetsnorm i forbindelse med saker om uaktsomt drap. Dernest vil jeg gå nærmere inn på den nevnte påtalepraksisen i saker om uaktsomt drap, og spørsmålet om hva som nå er gjeldende rett.

2 Årsakssammenheng og aktsomhetsnorm

I 1963 avsa Høyesterett en prinsippavgjørelse om kravet til aktsomhet i saker etter strl. § 239 (Rt. 1963 s. 744). Høyesterett fastslo der at det ikke er noen forskjell på den uaktsomhet som krevdes etter daværende motorvognlov § 17 (nåværende vegtrafikkloven. § 3) og strl. § 239, men uttalte deretter følgende:

Det må … kunne tilregnes bilkjøreren som uaktsomhet at han ikke regnet med den mulighet at kjøringen kunne føre til dødsulykke.

Dette har også kommet til uttrykk i Rt. 1991, s. 678:

Det er riktig fremholdt i herredsrettens dom at det ikke kreves større uaktsomhet for domfellelse etter straffeloven § 239 enn etter vegtrafikkloven § 3, men det er et tilleggskrav at tiltalte burde ha innsett muligheten av en dødsulykke.

Dette innebærer at man for å domfelle for uaktsomt drap, først må vurdere om den tiltaltes handling var uaktsom.

Deretter må man vurdere om den tiltalte i tillegg kunne bebreides for ikke å ha innsett muligheten av følgen. Det er denne delen av aktsomhetsvurderingen jeg vil drøfte nærmere. I rettspraksis blir dette svært ofte til et spørsmål om uaktsomheten omfatter følgen, jf. for eksempel Rt. 1995 s. 1685:

Jeg forstår det slik at lagmannsretten har lagt til grunn at muligheten for den utvikling som fant sted, måtte fremstå som liten. Slik lagmannsretten har beskrevet situasjonen, må etter mitt syn hendelsesforløpet anses så ekstraordinært og muligheten for skader på forulykkede som befant seg et godt stykke nede i bakken, som så fjern, at det ikke kan sies å foreligge uaktsomhet med hensyn til dødsfølgen.

Det første spørsmålet blir så: Hva ligger det i denne vurderingen som Høyesterett her foretar? I et følgedelikt som det man har i strl. § 239, er det selvfølgelig et krav om påregnelig årsakssammenheng. I tillegg kreves det altså at tiltalte må kunne bebreides for ikke å ha innsett muligheten av dødsfølgen. Dette betyr at spørsmålet om uaktsomheten omfatter dødsfølgen, består av to vurderinger, nemlig av en årsaksvurdering og en aktsomhetsvurdering. Ulempen med denne måten å formulere seg på, er at en lett kan komme til å blande de to vurderingene sammen.

Disse to elementene kommer klart fram i bl.a. Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1997 s. 1764 (s. 1765):

På bakgrunn av rettspraksis legger jeg til grunn at aktsomhetskravet i det vesentlige er det samme ved de ulike overtredelsene denne saken gjelder. Men samtidig understreker jeg at domfellelse for uaktsomt drap forutsetter årsakssammenheng mellom uaktsomheten og dødsfølgen. Uaktsomheten må dessuten omfatte denne følgen.

Denne avgjørelsen slår klart fast at man her står overfor to forskjellige vurderinger.

3 Rettspraksis

Flere ganger i løpet av de siste ti år har Høyesterett drøftet lovanvendelsen i saker om overtredelse av straffelovens § 239. Det er ikke alltid like lett å ta stilling til om Høyesteretts formuleringer referer seg til kravet om påregnelig årsakssammenheng, eller tiltaltes aktsomhet mht. dødsfølgen. Ved første øyekast er det ikke lett å se hva som er forskjellen mellom disse to vurderingstemaene. Spørsmålet om hvorvidt årsakssammenhengen er påregnelig leder tanken lett til en vurdering av hva den mistenkte har innsett av mulige konsekvenser av sin handling. Ved å la tanken følge disse baner synes ikke avstanden til en vurdering av om mistenkte burde innsett muligheten av dødsfølgen særlig fjern. Av den grunn er det av betydning å se nærmere på hva disse to vurderingstemaene skal omfatte.

I kravet om at årsakssammenhengen skal være påregnelig, ligger det ifølge Johs. Andenæs tre krav2:

  • Handlingen må ha en generell farevoldende evne.

  • Ulykken må ha en viss sammenheng med det farlige ved handlingen, eller sagt på en annen måte: Ulykken må ligge i farens retning.

  • Sammenhengen mellom handlingen og ulykken må ikke være for fjern og indirekte.

Hvorvidt årsakssammenhengen mellom handlingen og følgen er tilstrekkelig påregnelig, er en objektiv vurdering. Her skal man vurdere den faktiske årsakssammenheng i det konkrete tilfellet.

Vurderingen av tiltaltes aktsomhet mht. følgen skal derimot ikke basere seg på en vurdering av det faktiske hendelsesforløp, med alle dets særegenheter, men skal kun inneholde en vurdering av om tiltalte burde ha innsett muligheten av at hans handling kunne medføre en slik type følge – dødsfølgen. Dette er således en subjektiv vurdering.

Forskjellen kan illustreres med et eksempel: En bilfører er en morgen på vei til flyplassen. Han er i ferd med å miste flyet til et viktig møte og kjører for fort. Han passerer en skole der barna er på vei til første time. Føreren er klar over at han tar sjanser. En dypt deprimert mann som står like ved skoleporten, kaster seg foran bilen for å ta sitt eget liv. Mannen dør. Dødsulykken hadde ikke vært til å unngå selv om føreren hadde holdt forsvarlig hastighet. Det er åpenbart at føreren burde innsett muligheten av at kjøringen kunne medføre en dødsfølge. Men her er sammenhengen mellom det konkrete hendelsesforløpet; kjøring i høy hastighet forbi skolen, og det at han kjører i hjel en mann som kaster seg foran bilen, så fjern eller indirekte at føreren ikke kan tiltales/ må frifinnes for uaktsomt drap da den faktiske årsakssammenhengen ikke er tilstrekkelig påregnelig.3

Med bakgrunn i denne forskjell i temaet for vurderingene vil jeg se nærmere på noen av Høyesteretts avgjørelser. Dette innebærer at jeg tolker Høyesteretts resonnement og legger avgjørende vekt på dette når det er i strid med den begrunnelse Høyesterett selv gir, jf. min gjennomgang av Rt. 1995 s. 1685 ovenfor. Ved tolkning av Høyesterettsdommer (prejudikater) er det i juridisk teori vanlig å skille mellom tre forskjellige tolkningsmetoder.4 Den ene er dommens anførte begrunnelse (anført ratio decidendi) som har prejudikatvirkning, jf. plenumsloven § 1. Den andre metoden er at den som tolker dommen anfører at dommen er utslag av en generell regel som ikke framgår av dommens begrunnelse (konstruert ratio decidendi). Dette er den vanlige metode i anglo-amerikansk rett. Den tredje metoden innebærer bare at like saker skal behandles likt uten at man tolker dommen som uttrykk for en bestemt rettsregel. Etter norsk rett er den tradisjonelle holdningen at det er den første metode, dommens anførte ratio decidendi som har prejudikatvirkning. Men også den andre metoden benyttes i norsk rett.5 Når jeg i det følgende legger større vekt på Høyesteretts resonnement enn på den anførte begrunnelse, så fraviker jeg den tradisjonelle metode. Men jeg bygger ikke på min egen vurdering om hvordan dommen burde vært begrunnet, men holder meg til Høyesteretts resonnement. Denne metoden ligger etter mitt syn mellom de to skisserte metoder.

Nedenfor gjennomgår jeg de fleste av Høyesteretts dommer om uaktsomt drap i trafikken fra 1991 og fram til i dag, der lovanvendelsen har vært et tema:

  • Rt. 1991 s. 196. Høyesterett legger i denne dommen til grunn følgende uttalelse fra byretten:

Retten finner imidlertid å måtte legge til grunn at det ikke kan sees å være noen naturlig sammenheng mellom tiltaltes uaktsomhet i dette tilfellet og den dødsulykke som fant sted. Det påregnelige og forutsigbare hendelsesforløp ville etter rettens skjønn her ha vært at avdøde stoppet opp i sperrefeltet og ventet til tømmerbilen hadde passert. Sperrefeltet var godt oppmerket, gav forholdsvis god avstand til trafikken i begge retninger og representerte et – etter forholdene – relativt trygt oppholdssted. Retten finner det naturlig å karakterisere avdødes egen handlemåte som den direkte årsak til ulykken. Selv om tiltalte var blitt oppmerksom på fotgjengeren i tide, men valgte å fortsette i samme fart, ville det ikke kunne tilregnes tiltalte som uaktsomt at han ikke regnet med den mulighet at kjøringen ville føre til dødsulykke. Det ville i tilfelle vært all mulig grunn til å tro at fotgjengeren ville bli stående i sperrefeltet til kjøretøyet hadde passert.

Sitatet fra byrettens premisser viser hvorledes en drøftelse av momenter av betydning for årsakssammenhengen kan ende opp i en konklusjon om hva tiltalte burde innsett muligheten av. Dette er en avgjørelse der tiltalte, slik jeg leser dommen, er frifunnet fordi årsakssammenhengen var for indirekte, og referer seg således ikke til den subjektive vurderingen av om uaktsomheten omfatter følgen.

  • Rt. 1991 s. 678. Saken gjaldt en lastebilsjåfør som kjørte på et barn i en barnevogn som stod parkert rett foran lastebilen:

Selv om kjøring av motorvogn generelt kan sies å inneholde et faremoment som gjør at uaktsomhet lett kan føre til en alvorlig ulykke, er det ikke slik at enhver uaktsomhet i trafikken med dødsulykke til følge, vil rammes av straffeloven § 239.

I denne saken har ikke Høyesterett framhevet noen bestemte momenter i sin drøftelse. Det er derfor vanskelig å vite om det er en vurdering av det konkrete hendelsesforløp eller en generell drøftelse av om tiltalte burde innsett at handlingen representerer en fare for dødsulykke. Den siterte uttalelse tyder imidlertid på at kravet til uaktsomhet er oppfylt. Det ligger derfor nær å tro at det er det meget spesielle hendelsesforløpet som har vært utslagsgivende, og at det har vært vurdert som upåregnelig fordi årsakssammenhengen var for indirekte.

  • Rt. 1991 s. 888.

Domfelte utviste uaktsomhet ved sin kortvarige uoppmerksomhet som, blant annet ved oppbremsing av forankjørende bil, kunne føre til sammenstøt. … Ved sammenstøt i hastigheter på 70 – 80 km/t vil det være fare for betydelig personskade, og det vil ikke være upåregnelig med dødsfølge. Det var nok i dette tilfelle et sammentreff av flere uheldige omstendigheter, men hendelsesforløpet hadde ikke en så ekstraordinær karakter at man av den grunn kan si at uaktsomheten ikke omfattet dødsfølgen.

Her har Høyesterett foretatt en vurdering av både den faktiske årsakssammenheng, som retten finner påregnelig, og den tiltaltes aktsomhet. I 1. setning fastslås det at føreren handlet uaktsomt. I 2. setning finner Høyesterett at uaktsomheten omfatter dødsfølgen. I den siste setningen vurderer Høyesterett det konkrete hendelsesforløpet. Etter min oppfatning er det årsakssammenhengens påregnelighet som drøftes her. Høyesterett formulerer seg imidlertid som om retten vurderer om dødsfølgen er omfattet av uaktsomheten.

  • I Rt. 1995 s. 668 ble en bilfører frifunnet for overtredelse av strl. § 239 fordi bilføreren ikke burde tatt i betraktning det årsaksforholdet som faktisk oppstod:

Lest i sammenheng må lagmannsrettens premisser forstås slik at det ikke er ansett bevist at A burde ha blitt oppmerksom på at for-ulykkede forberedte en venstresving i så god tid at dødsulykken kunne ha vært avverget. Lagmannsretten konkluderer med:

‘Etter lagmannsrettens mening var den aktuelle trafikksituasjonen ved forbikjøringen ikke slik at muligheten for ulykke med døden som resultat fremsto som konkret påregnelig for tiltalte.’

Situasjonen, slik Høyesterett vurderer den, er altså at på det tidspunktet da tiltalte kunne ha avverget ulykken, hadde han enda ikke handlet uaktsomt hva gjelder sammenstøtet. På det tidspunkt da tiltalte hadde blitt klar over faremomentet og handlet uaktsomt i den grad han ikke forsøkte å avverge ulykken, så var det for sent å avverge ulykken. Derved var det ikke årsakssammenheng mellom uaktsomheten og ulykken. Denne avgjørelsen viser at Høyesterett har frifunnet fordi det ikke er årsakssammenheng mellom tiltaltes uaktsomhet og ulykken – det var for sent for tiltalte å avverge dødsulykken. Lagmannsrettens konklusjon som Høyesterett viser til, synes derimot å tyde på at det er en subjektiv vurdering av om føreren burde innsett muligheten for en dødsfølge.

  • Rt 1995 s. 1685. Her ble tiltalte frifunnet for overtredelse av strl. § 239 fordi årsaksrekken var brutt, idet hendelsesforløpet var for ekstraordinært og muligheten for skade for fjern. Det er imidlertid interessant å se hvorledes Høyesterett har formulert dette:

Jeg forstår det slik at lagmannsretten har lagt til grunn at muligheten for den utvikling som fant sted, måtte fremstå som liten. Slik lagmannsretten har beskrevet situasjonen, må etter mitt syn hendelsesforløpet anses så ekstraordinært og muligheten for skader på forulykkede som befant seg et godt stykke nede i bakken, som så fjern, at det ikke kan sies å foreligge uaktsomhet med hensyn til dødsfølgen.

Her vurderer retten det konkrete hendelsesforløpet, og etter mitt syn er det årsakssammenhengen som drøftes, til tross for den avsluttende formuleringen som kunne tyde på at dette er en vurdering av om tiltalte burde ha innsett muligheten for en dødsfølge.

  • Rt. 1996 s. 884.

Etter min mening har herredsretten her stilt for små krav til tiltaltes aktsomhet med hensyn til risikoen for en dødsulykke. – Etter forholdene på stedet var det på ingen måte upåregnelig at fotgjengere krysset veien der. Veistrekningen var oversiktlig, og det er ikke opplysninger i herredsrettens dom om vesentlige vansker i vær- eller trafikkforhold. Ut fra det som fremgår av dommen – også med hensyn til annen trafikk – mener jeg at den tiltalte med vanlig oppmerksomhet ville ha sett ekteparet allerede fra de begav seg ut i veibanen, og fra da av burde han vært særlig aktpågivende. Det må videre klart gi uttrykk for en uriktig aktsomhetsnorm når herredsretten legger til grunn at den tiltalte kunne basere seg på at fotgjengerne ikke ville fortsette ut i hans kjørebane, men stoppe midt i veien.

Her drøfter retten tiltaltes aktsomhet, som den ikke finner god nok, og om uaktsomheten omfatter dødsfølgen. Herredsrettens frifinnende dom oppheves.

  • Rt. 1997 s. 13. Høyesterett skriver her følgende om lovanvendelsen – aktsomhetsnormen:

Vogntoget hadde et meget stort farepotensiale, og når det er utvist uaktsomhet med hensyn til å innrette farten etter vær- og føreforhold i møte med annen trafikk, vil det foreligge uaktsomhet også i forhold til dødsulykke.

Dette er en ren vurdering av tiltaltes subjektive aktsomhet, og ikke en vurdering av hendelsesforløpet. Høyesterett opphevet for øvrig lagmannsrettens dom i denne saken pga. saksbehandlingsfeil.

  • Rt. 1997 s. 1764. Saken gjaldt overtredelse av vtrl. § 3 og strl. § 239. Det var anket over både saksbehandling og lovanvendelse. Her skriver Høyesterett om lovanvendelsen:

På bakgrunn av rettspraksis legger jeg til grunn at aktsomhetskravet i det vesentlige er det samme ved de ulike overtredelsene denne saken gjelder. Men samtidig understreker jeg at domfellelse for uaktsomt drap forutsetter årsakssammenheng mellom uaktsomheten og dødsfølgen. Uaktsomheten må dessuten omfatte denne følgen.

Her påpeker Høyesterett at både årsakssammenheng og aktsomhet skal vurderes, og at det er to forskjellige vurderingstema. Lovanvendelsen ble ikke drøftet idet lagmannsrettens dom ble opphevet pga. saksbehandlingsfeil.

  • I Rt. 1999 s. 1985 foretok Høyesterett en grundig drøftelse av aktsomhetsnormen i strl. § 239:

Domfellelse for uaktsomt drap representerer en alvorlig karakteristikk av en handlemåte fra samfunnets side. Det er imidlertid ube-

stridt at et vogntog har et stort farepotensial(e), og at det må kreves en meget høy grad av aktsomhet av føreren av vogntoget, bl.a. at farten avpasses etter kjøreforholdene. Det oppstår en uhyre farlig situasjon dersom en tilhenger kommer ut av kontroll og over i motsatt kjørebane.

Og noe senere uttales det:

Det samlete bilde som domsgrunnene tegner av vegstrekningen hvor ulykken skjedde, reiser etter min mening spørsmålet om trailersjåføren i dette tilfellet burde ha lagt inn en ekstra sikkerhetsmargin, slik lagmannsrettens mindretall peker på. Jeg har funnet det vanskelig å prøve dette på grunnlag av flertallets domsgrunner.

Slik jeg leser flertallets domsgrunner, kan det dessuten se ut som om flertallet gir uttrykk for tvil med hensyn til årsaksforholdet, jf. uttalelsen om at det «hefter usikkerhet ved om en reduksjon av farten ville hindret skrens og dermed ulykken. Det er under enhver omstendighet ingen gitt å si hvor mye han eventuelt skulle ha redusert farten». Dette kan være en frifinnelsesgrunn, men jeg finner det vanskelig ut fra domsgrunnene å legge til grunn at flertallet har funnet dette bevist.

Det siterte viser hvordan Høyesterett skiller mellom en vurdering av bakgrunnen for den tiltaltes vurdering, som har betydning for hva den tiltalte burde innsett, og en vurdering av om det faktisk foreligger årsakssammenheng mellom den tiltaltes uaktsomme handling og ulykken.

  • I Rt. 2000, s. 1788 er det aktsomhetsnormen ved passering av fotgjengerfelt som er tema:

En bilkjører har en absolutt vikeplikt for gående som befinner seg i et gangfelt eller er på veg ut i det, jf. trafikkreglene § 9. En bilfører må ta høyde for at en fotgjenger kan begi seg ut i fotgjengerfeltet eller fortsette over vegen uten å se seg for, slik det er lagt til grunn i denne saken, og at en fotgjenger kan være mørkkledd.

Passering av fotgjengerfelt påkaller en særlig aktpågivenhet. En situasjon med dårlig opplyst vegbane og blending fra møtende kjøretøy, slik lagmannsrettens bestemmende mindretall legger til grunn, stiller ekstra krav til en bilførers oppmerksomhet når bilen nærmer seg et fotgjengerfelt.

Lagmannsrettens dom med hovedforhandling ble opphevet.

  • I Rt. 2001, s. 115 gjaldt det en traktor som kjørte på og drepte en kvinne som krysset en sentrumsgate ca. 8–10 meter fra et fotgjengerfelt. Her viser Høyesterett til lagmannsrettens premisser:

Premissene lest i sammenheng oppfatter jeg likevel slik at flertallet – ut fra de konkrete forhold og i lys av den usikkerhet som forelå om faktum – la til grunn at det ikke var mulig for A å oppdage forulykkede i tide til å kunne forhindre ulykken. Frifinnelsen beror da ikke på uriktig anvendelse av aktsomhetsnormen, og jeg finner domsgrunnene tilstrekkelig.

Anken ble forkastet. Her ser man at Høyesterett har ansett årsakssammenhengen som ikke påregnelig.

  • Rt. 2001, s. 890. Saken gjaldt en bilfører som kjørte på en syklist i et gangfelt. Bilføreren holdt 70 km/t til tross for at fartsgrensen på stedet var 60 km/t:

Lagmannsretten har funnet at A ikke har utvist uaktsomhet i så henseende, og retten har ved sin bedømmelse lagt vesentlig vekt på forulykkedes forhold. Jeg er enig i at hennes opptreden anses som ekstraordinær ved at hun syklet så fort og uten å se seg for. Om syk-listen også har vært uaktsom, fritar imidlertid ikke bilføreren for et mulig uaktsomhetsansvar. Jeg kan ikke se at forulykkedes forhold medfører at det ikke kan tilregnes bilføreren som uaktsomt at han ikke tok hensyn til den mulighet at kjøringen kunne føre til en dødsulykke. Under forutsetning av årsakssammenheng innebærer ulykken nettopp en realisering av den risiko som den uaktsomme kjøring i for høy hastighet inn mot et uoversiktlig trafikkbilde medførte. Dersom retten finner at dødsulykken – på grunn av avdødes forhold eller av andre grunner – ville ha inntrådt selv om domfelte i denne relasjon hadde opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet, foreligger det derimot ikke grunnlag for domfellelse etter strl. § 239.

Lagmannsrettens dom med hovedforhandling ble opphevet fordi retten hadde stilt for små krav til førerens aktsomhet.

  • I Rt. 2002, s. 190 har Høyesterett for første gang drøftet bruken av strl. § 239 etter lovendringen av 15. juni 2002. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor. For øvrig drøfter retten den alminnelige aktsomhetsnorm. Dommen reiser ingen spørsmål om årsakssammenhengen var påregnelig, og jeg finner derfor ikke grunn til å kommentere dommen her. På samme måte forholder det seg med Høyesteretts dom på området av 4. juni 2002 – HR 2001-01580. Heller ikke her er spørsmålet om påregnelig årsakssammenheng eller om følgen er omfattet av uaktsomhet drøftet, og jeg kommer tilbake til dommen nedenfor.

I noen av disse dommene resonnerer Høyesterett omkring det faktiske hendelsesforløpet og hvorvidt dette er påregnelig, mens drøftelsen avsluttes med en uttalelse om hvorvidt uaktsomheten omfatter følgen. Dette kan muligens ha sin forklaring i at en avgjørelse som fastslår at årsakssammenhengen ikke er påregnelig, lettere vil binde domstolene i andre saker på grunn av sin prejudikatvirkning, enn om avgjørelsen begrunnes med at den tiltaltes skyld i den konkrete sak ikke omfattet dødsfølgen. Dette kan ha spilt inn når Høyesterett har begrunnet sine avgjørelser.

Det er etter mitt syn interessant å se hvordan Høyesterett i sine premisser i de første dommene som jeg her har gjennomgått, ikke har gitt klart uttrykk for at årsaksvurdering og aktsomhetsvurdering er to separate vurderinger. I de senere avgjørelsene fra Høyesterett har derimot retten gitt tydelig uttrykk for at årsakssammenhengen og aktsomhetsnormen er to selvstendige vurderingstema.

Denne utvikling i Høyesteretts premisser kan tyde på at vurderingen av påregnelig årsakssammenheng underlegges noe strengere rammer enn hva som har vært det vanlige syn, slik Andenæs gir uttrykk for at kravet til påregnelig årsakssammenheng er6:

en slags sikkerhetsventil som gjør det mulig å utelukke et ansvar som dommeren ikke finner rimelig. Ved avgjørelsen vil ikke bare graden av påregnelighet bli tillagt betydning, men også andre omstendigheter, for eksempel skyldgraden, …

Høyesteretts premisser i de to siste dommene jeg har referert, tyder på at domstolens frihet til å benytte påregnelighetsvurderingen som en sikkerhetsventil, ikke er så stor som Andenæs gir uttrykk for. Det er etter min mening ikke behov for en slik sikkerhetsventil når tiltaltes grad av skyld i saker etter strl. § 239, vil ha betydning for om den tiltalte burde ha innsett muligheten av en dødsfølge, og således kan medføre en frifinnelse på dette grunnlag. Et klarere skille mellom de to vurderingstemaene er etter mitt syn positivt. Derved kan vurdering av om årsakssammenhengen er påregnelig i Høyesteretts premisser lettere sammenlignes og brukes som rettesnor i nye saker. Slik styrkes også forutberegneligheten.

3 Aktsomhetsnormen – påtalepraksis og lovendringen av 15. juni 2001

Inntil 15. juni 2001 var aktsomhetsnormen etter strl. § 239 og vtrl. § 3 den samme. Dette er senest slått fast av Høyesterett i Rt. 2000 s. 1788. Men regjeringen har i St.meld. nr. 23 (1991–1992) og justiskomiteen i Innst.S. nr. 192 (1991–1992), gitt uttrykk for at påtalemyndigheten ved saker om uaktsomt drap i trafikksaker skal vurdere om det er rimelig at man fra samfunnets side knytter karakteristikken «uaktsomt drap» til handlingen. Denne rimelighetsvurderingen skulle etter dette inngå i påtalepraksis, men endret ikke lovens aktsomhetsnorm.

I et brev fra Riksadvokaten til Justisdepartementet av 29. mars 2000 har Riksadvokaten oppsummert påtalepraksis i saker etter strl. §§ 238 og 239. Denne redegjørelsen er også inntatt i Ot.prp. nr. 46 (2000–2001) s. 58, venstre spalte. Det gis her uttrykk for at saker der det tas ut tiltale etter disse bestemmelsene:

regelmessig vil inneholde en eller flere av følgende karakteristika:

  • Fører har vært alkoholpåvirket eller sovnet ved rattet.

  • Fører har holdt en markant for høy hastighet ut fra de rådende kjøreforhold.

  • Fører har vist mangel på aktsomhet i situasjoner som påkaller en særlig aktpågivenhet som for eksempel passering av fotgjengerfelt, buss som har stanset på holdeplass, små barn i vegbanen m.v.

  • Det gis ingen forklaring på hvorfor fører ikke i tide er blitt oppmerksom på eller har innrettet seg på åpenbare faremomenter (markant ubevisst uaktsomhet).

  • Fører har bevisst tatt en sjanse.

  • Fører har konsentrert sin oppmerksomhet om forhold som er føringen uvedkommende.

Ulykker som kun blir iretteført med tiltalte etter vegtrafikkloven § 3 vil på den annen side oftest høre hjemme i en av følgende grupper:

  • Det kan gis en forstandig forklaring på hvorfor fører ikke i tide er blitt oppmerksom på faremomenter, for eksempel at det er særlig glatt på den aktuelle strekning, jf. Høyesteretts avgjørelse av 22. desember 1999.

  • Ekstraordinær eller ulovlig trafikkatferd fra forulykkede utgjør et sentralt ledd i årsaksrekken.

  • Fører har i et komplisert trafikkbilde kortvarig feilfordelt sin oppmerksomhet om trafikkrelevant, men ikke den mest sentrale informasjon.

Man kan vel si det slik – som en oppsummering – at påtalemyndigheten i dag finner det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen.

I Ot.prp. nr. 46 (2000–2001) foreslo departementet den endring i strl. §§ 238 og 239 som nå er vedtatt. Hensikten er at domstolene i trafikksaker skal legge til grunn en aktsomhetsnorm som er noe mildere enn hva man tidligere har gjort, og mildere enn den aktsomhetsnorm som gjelder etter vtrl. § 3. Denne nye aktsomhetsnormen ønsker Regjeringen skal være i tråd med den påtalepraksis som Riksadvokaten har gitt uttrykk for, jf. Ot.prp. nr. 46 (2000–2001) s. 66 høyre spalte, der departementet skriver:

… i og med at Høyesterett ikke har funnet rom for å tolke § 239 slik at aktsomhetsnormen ikke er helt sammenfallende med normen i vegtrafikkloven § 3, synes det å være grunn til å justere lovgivningen noe. Departementet foreslår derfor en justering av straffeloven §§ 238 og 239 for å sikre en rettspraksis i samsvar med det som i proposisjonen her er lagt opp til på grunnlag av påtalemyndighetens praksis.

Någjeldende strl. § 239 har følgende ordlyd:

Den som uaktsomt ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte forvolder en annens død, straffes med fengsel inntil 3 år eller under særdeles skjerpende omstendigheter inntil 6 år. Under særdeles formildende omstendigheter kan bøter anvendes.

Denne lovgivningsteknikk er etter mitt syn meget uheldig. Jeg skal imidlertid ikke si noe mer om det her, idet jeg har gitt uttrykk for mitt syn på dette i Lov og Rett 2001 side 193.

På bakgrunn av forarbeidene til lovendringen av 15. juni 2001 er det av interesse å se nærmere på Riksadvokatens retningslinjer.

3.1 Momenter til en mildere aktsomhetsvurdering

I Riksadvokatens retningslinjer er det to grupper momenter (se ovenfor). I den første delen nevnes det seks momenter som taler for en tiltale etter strl. §§ 238 eller 239, og som etter forarbeidene til lovendringen av 15. juni 2001 skal tale for at aktsomhetsnormen er overtrådt. Denne momentlisten kan åpenbart ikke tolkes antitetisk.

I den andre delen nevnes tre momenter som derimot positivt taler for at tiltale ikke tas ut etter strl. §§ 238 og 239. Disse momentene må etter lovendringen få betydning for tolkningen av aktsomhetsnormen. I tillegg må den oppsummerende uttalelsen om at man «finner det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen», få betydning for fastleggelsen av den nye aktsomhetsnormen. Disse to «listene» med momenter må forståes slik at de samlet skal gi en antydning av hvordan grensen går mellom de sakene der tiltale skal tas ut og der tiltale ikke skal tas ut. Som en retningslinje for påtalepraksis er dette en utmerket måte å gjøre det på. Når imidlertid denne retningslinje, ved en henvisning i forarbeidene til loven gjøres til aktsomhetsnorm, er det noe mer problematisk. De tre momentene som ifølge retningslinjene skal tale mot at tiltale tas ut etter strl. §§ 238 og 239, må etter lovendringen være momenter som taler for at mistenkte ikke har overtrådt aktsomhetsnormen etter strl. § 239.

Av disse tre momentene er det ett som jeg mener ikke kan tas hensyn til ved fastleggelsen av aktsomhetsnormen. Det dreier seg om momentet som refererer seg til forulykkedes ekstraordinære eller ulovlige trafikkadferd. Dette er et forhold som ikke har noen sammenheng med førerens aktsomhet. Hvis den forulykkede har opptrådt på en slik måte at årsakssammenhengen mellom førerens uaktsomme handlemåte og ulykken ikke er påregnelig, så må føreren frifinnes fordi dette straffbarhetsvilkåret ikke er oppfylt. Hvis derimot årsakssammenhengen ikke er upåregnelig, kan det etter mitt syn ikke tillegges noen vekt for vurderingen av førerens uaktsomhet hvorvidt forulykkede har opptrådt ekstraordinært eller ulovlig. Det er førerens uaktsomhet man vil straffe, og den blir ikke mindre uaktsom selv om også forulykkede har handlet uaktsomt. Dette har også Høyesterett uttalt i en kjennelse inntatt i Rt. 2001 s. 115. Dette gjaldt en sak etter strl. § 239 der det var anket over en frifinnende dom. Anken ble forkastet:

Flertallets premisser inneholder riktignok en uheldig uttalelse om at «I den utstrekning en fotgjenger, som må ha befunnet seg bak varebiler som sto parkert i kjørebanen – uten å se seg for, i full fart og utenfor oppmerket gangfelt – tar sjansen på å krysse en trafikkert sentrumsgate, vil fotgjengerens egen uaktsomhet være den dominerende årsak-en til ulykken». Om en påkjørt fotgjenger også har vært uaktsom, fritar ikke dette føreren av kjøretøyet for et eventuelt uaktsomhets-ansvar. (Min utheving).

Senest i en kjennelse fra Høyesterett i Rt. 2001 s. 890 har dette spørsmålet vært oppe:

Lagmannsretten har funnet at A ikke har utvist uaktsomhet i så henseende, og retten har ved sin bedømmelse lagt vesentlig vekt på forulykkedes forhold. Jeg er enig i at hennes opptreden må anses som ekstraordinær ved at hun syklet så fort og uten å se seg for. Om syklisten også har vært uaktsom, fritar imidlertid ikke bilføreren for et mulig uaktsomhetsansvar. Jeg kan ikke se at forulykkedes forhold medfører at det ikke kan tilregnes bilføreren som uaktsomt at han ikke tok hensyn til den mulighet at kjøringen kunne føre til en dødsulykke. Under forutsetning av årsakssammenheng innebærer ulykken nettopp en realisering av den risiko som den uaktsomme kjøring i for høy hastighet inn mot et uoversiktlig trafikkbilde medførte. Dersom retten finner at dødsulykken – på grunn av avdødes forhold eller av andre grunner – ville ha inntrådt selv om domfelte i denne relasjon hadde opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet, foreligger det derimot ikke grunnlag for domfellelse etter strl. § 239.

Den siste setningen i dette sitatet vil jeg knytte noen ytterligere kommentarer til. Her berøres problemstillinger rundt såkalte samvirkende årsaker. Den gir uttrykk for den såkalte betingelsesteorien: «Enhver nødvendig betingelse er å betrakte som årsak». Dette innebærer at hvis dødsulykken ville inntrådt selv om føreren hadde handlet aktsomt, så foreligger det ikke påregnelig årsakssammenheng mellom førerens uaktsomhet og dødsulykken. Betingelsesteorien innebærer at uansett hvor mange samvirkende årsaker man står overfor, må man for hver enkelt mistenkt ta stilling til om dødsulykken ville inntrådt hvis den mistenkte hadde opptrådt tilstrekkelig aktsomt. Hvis svaret blir ja, må den mistenkte frifinnes.

La meg gi et eksempel med utgangspunkt i det eksemplet jeg ga tidligere med bilføreren som kjørte for fort forbi en skole om morgenen når elevene var på vei til skolen. La oss si at en skolegutt A, inngikk et veddemål med noen av de andre barna om han turte å hoppe baklengs ut i gata når skoleklokka ringte, uten at han så seg for. Hvis gutten så hoppet ut i gata rett foran bilen til den tidligere omtalt føreren og gutten døde i sammenstøtet med bilen, så er det åpenbart at guttens handlemåte var ekstraordinær og trafikkfarlig. Samtidig blir ikke førerens uaktsomhet mindre av den grunn, og ulykken er, for å bruke Høyesteretts ord fra Rt. 2001, s. 890, «en realisering av den risiko som den uaktsomme kjøring i for høy hastighet» representerte. Dette innebærer at de subjektive vilkår for å dømme føreren er tilstede. Imidlertid må man ta stilling til om det objektive vilkåret om påregnelig årsakssammenheng er oppfylt, og da må man stille det spørsmålet som Høyesterett har stilt i Rt. 2001, s. 890: Ville dødsulykken inntrådt selv om føreren hadde opptråd med tilstrekkelig aktsomhet? Dette spørsmålet ville bare kunne besvares etter en konkret vurdering av bilens hastighet, sikt og føreforhold. Ved passering av skoleport i skoletiden vil jeg imidlertid anta at kravet til førerens aktsomhet vil være så strengt at en tilstrekkelig aktsom kjøring ville forhindret ulykken. Påregnelig årsakssammenheng ville da foreligge mellom førerens uaktsomme kjøring og dødsulykken.

Hvis eksemplet endres noe, nemlig slik at gutten A kom i krangel med noen andre skolebarn og en av disse, en gutt B på 15 år, dyttet A ut i gaten foran den aktuelle bilen, så vil man måtte stille spørsmål om dødsulykken ville inntrådt hvis mistenkte hadde handlet tilstrekkelig aktsomt, både i forhold til førerens handlemåte og i forhold til Bs handlemåte. Denne vurdering ville være bestemmende for om det var påregnelig årsakssammenheng mellom både førerens uaktsomme kjøring i for høy hastighet og dødsulykken, samt mellom Bs dytt ut i veien foran en passerende bil og dødsulykken. Når det gjelder den subjektive siden, så blir verken førerens eller Bs uaktsomhet noe mindre av at også den andre har handlet uaktsomt. Under forutsetning av at årsakssammenhengen var påregnelig, kunne både føreren og B bli dømt etter strl. § 239. B kunne endog dømmes etter strl § 233 hvis han handlet forsettlig.

Hvis betingelseslæren ikke fører til at føreren er ansvarsfri, til tross for at forulykkede eller tredjeperson har påvirket årsaksforløpet, så kan dette få betydning for straffutmålingen. Dette skyldes etter mitt syn ikke at førerens uaktsomhet nødvendigvis er mindre graverende fordi forulykkede eller tredjeperson har et visst ansvar for årsaksforløpet. Dette har etter mitt syn grunnlag i at strl. § 239 setter straff for visse uaktsomme handlinger hvis de fører til dødsfølge. Hvis førerens uaktsomme handling ikke medfører noen dødsfølge, vil han kunne straffes etter vtrl. § 3, men da er straffen normalt meget lavere. Hvis flere personer har et ansvar for dødsfølgen, er det naturlig å la dette få betydning for straffutmålingen, ved at de ansvarlige får noe strengere straff enn om de var tiltalt etter vtrl. § 3, men mildere enn om de hadde blitt dømt etter strl. § 239, og de hadde vært eneansvarlig for dødsfølgen. Et eksempel på at forulykkedes uaktsomme handlemåte kan få betydning for utmålingen av straff for føreren finner vi i Rt. 1992 s. 808:

Etter min mening er den utviste uaktsomhet så vidt alvorlig at det må reageres med ubetinget fengselsstraff. Ved fastsettelsen av straffens lengde må det imidlertid etter min mening legges vesentlig vekt på at fotgjengeren – en voksen mann – som må ha sett bilen komme, umotivert forsøkte å krysse veien like foran den på det glatte føret. Selv om en aktsom bilfører ikke kunne utelukke at dette kunne skje, kan jeg ikke se at forholdet kan bedømmes som så alvorlig at det er grunnlag for en så lang fengselsstraff som aktor har påstått.

Her har altså den forulykkedes handling ikke grepet inn i årsaksrekken på en slik måte at årsakssammenhengen har blitt for fjern eller indirekte eller på annen måte upåregnelig, men den forulykkedes opptreden får betydning for utmålingen av straffen for bilføreren. Høyesterett begrunner her straffnedsettelsen med at forholdet ikke «kan bedømmes som så alvorlig». I den grad dette er å forstå som en vurdering av graden av førerens uaktsomhet, så er jeg av den oppfatning at det gir uttrykk for en uriktig rettsoppfatning. Den vurdering som her skal gjøres er ikke del av vurderingen av førerens subjektive skyld, men en vurdering av objektiv årsakssammenheng. Står man overfor samvirkende årsaker, herunder forulykkedes påvirkning av årsaksforløpet, så er det et moment for nedsettelse av straffen. Det naturlige ville være å si at det på grunn av forulykkedes opptreden er rimelig å nedsette straffen noe.

Nå kan man jo spørre hvilken betydning det har om man holder strengt på skillet mellom subjektive og objektive vurderinger, eller om man gjør som i denne høyesterettsdommen fra 1992 der man karakteriserer førerens forhold som mindre alvorlig når forulykkede selv har bidratt til årsaksrekken på en uheldig måte. I straffeutmåling vil ikke dette ha noen betydning. Men når man blander subjektive vurderinger inn i de objektive, får man en mer uoversiktlig rettstilstand, der synsing kan bli utslagsgivende og der forutberegneligheten blir skadelidende. Særlig er det fare for at det kan bli resultatet i meddomsrettene, der det kan bli svært krevende for lekdommere å gå inn i disse vanskelige vurderingene uten å ha klare retningslinjer å holde seg til. Nå mener ikke jeg at et strengt skille mellom objektive og subjektive vurderinger i denne typen saker er det eneste saliggjørende. I saken fra 1992 ville ikke resultatet bli noe annet om man valgte den ene eller den andre lovforståelsen. Men i noen saker vil nok et strengt skille mellom objektive årsaksmomenter og subjektive momenter til aktsomhetsvurderingen lettere medføre domfellelse, men med en mild straff som resultat. Hvis man skulle mene at dette blir for strengt, så får man heller gjøre noe med aktsomhetsnormen, slik det blant annet er foreslått av Straffelovkommisjonen i NOU 2002: 4, jf. nedenfor.

Et forhold som forarbeidene ikke sier noe om, er hvorvidt den endrede aktsomhetsnorm i strl. §§ 238 og 239 kun er ment å få betydning i forhold til ulykker i trafikken, eller om den skal gjelde for alle saker om uaktsomt drap og uaktsom forvoldelse av betydelig skade. Riksadvokatens retningslinjer som forarbeidene mener å gjøre til gjeldende lov, referer seg kun til ulykker i trafikken. Omfatter dette togtrafikk, båttrafikk og lufttrafikk der veitrafikkloven ikke gjelder? Dessuten framheves det i Riksadvokatens retningslinjer at det er hverdagsbilisten som er målgruppen for denne lempeligere håndheving. Er yrkessjåførene hverdagsbilister i forarbeidenes forstand? Etter min oppfatning er det grunn til å stille større krav til en profesjonell yrkesutøver enn til en som bare kjører til jobb eller butikk.

Generelt sett så er det etter mitt syn uheldig å ha forskjellige aktsomhetsnormer for den samme straffebestemmelsen avhengig av hvilket livsområde forholdet gjelder. Særlige forhold hva gjelder de enkelte livsområder bør heller reguleres i særlovgivningen.

3.2 Den videre utvikling

Et interessant spørsmål er hvordan domstolene, særlig Høyesterett, vil stille seg til lovendringen. I følge lovteksten kreves det fremdeles bare simpel uaktsomhet. Høyesterett har i Rt. 2002, s. 190 behandlet den første sak om uaktsomt drap etter de nye -regler:

Det fremgår av de lovforarbeider som her er gjengitt, at meningen har vært å lempe noe på bindingen mellom aktsomhetsnormen i straffeloven § 239 og aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3. Denne endring er imidlertid ikke kommet til uttrykk i den nye lovteksten, og lovendringen kan – isolert betraktet – vanskelig oppfattes som en presisering i den retning som forarbeidene gir uttrykk for. Siden det imidlertid her er tale om å foreta en lemping av aktsomhetsnormen i forhold til tidligere praksis og dette også har fått tilslutning fra en enstemmig justiskomité, finner jeg at de forutsetninger som er lagt til grunn i forarbeidene må bli retningsgivende for rettspraksis. Det fremstår likevel som uklart hvor langt lovendringen har ment å lempe på aktsomhetskravet i § 239, ut over henvisningen til riksadvokatens påtalepraksis og en mer generell avgrensning mot uaktsomhet «av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen». Meningen må særlig antas å være å avgrense mot saksforhold av den type som er omtalt i Rt 1990 1021 og Rt 1991 216.

… For så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av vegtrafikkloven § 3 har lagmannsretten derfor bygd på en feilaktig anvendelse av aktsomhetsnormen. Spørsmålet er da om justeringen av aktsomhetsnormen ved lovendringen i 2001, som jeg har omtalt tidligere, medfører at frifinnelsen etter straffeloven § 239 må opprettholdes. Jeg bemerker at hvis det først anses straffbart uaktsomt at B kjørte mot kjøreretningen, var dødsfølgen utvilsomt påregnelig. Med hensyn til det rettslige utgangspunkt her viser jeg blant annet til Rt 2001 890.

Selv om skiltingen burde ha vært bedre, og det er opplyst at andre har feiltolket trafikkbildet på samme måte som B gjorde, finner jeg at hans kjøring ikke var i den lave uaktsomhetskategori lovendringen er tenkt å omfatte. Det dreier seg ikke om et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten, som erfaringsmessig er noe alle bilister kan gjøre seg skyldig i, men om en vedvarende feilvurdering av trafikkbildet i en situasjon der han hadde både tid og mulighet til å handle annerledes Jeg er derfor kommet til at konklusjonen må bli den samme som etter den tidligere lov, og finner at lagmannsrettens frifinnelse også på dette punkt bygger på en uriktig lovanvendelse.

Ved denne kjennelsen fastslår Høyesterett at lovendringen av 15. juni 2001 har medført en endring av aktsomhetsnormen. Den mildere aktsomhetsnormen er beskrevet som den lave uaktsomhetskategori lovendringen er tenkt å omfatte. Videre er momentet om kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten fra Riksadvokatens retningslinjer trukket fram som et relevant moment for fastleggelsen av den nye aktsomhetsnormen. I den konkrete saken brukte ikke de forulykkede bilbelte. Jeg finner det av en viss interesse at dette moment ikke er trukket fram som en ekstraordinær eller ulovlig trafikkatferd, jf. dette momentet i Riksadvokatens rundskriv og det jeg har skrevet ovenfor.

I Høyesteretts dom av 4. juni 20027 har den nye aktsomhets-normen i strl. § 239 påny vært til behandling, og Høyesterett ut-taler:

Lagmannsrettens flertall har, som det fremgår, ut fra en helhetsvurdering funnet at domfelte må bebreides for å ha kjørt på lørdagen, på bakgrunn av den store arbeidsbelastningen han hadde hatt i tiden forut for og også på ulykkesdagen. Ut fra det faktun flertallet har funnet bevist, kan jeg ikke se at retten har lagt noen uriktig forståelse av aktsomhetskravet i straffeloven § 239 til grunn, eller at rettsanvendelsen er uriktig, når flertallet har funnet at domfelte burde innsett at han var uskikket til å kjøre, og at hans uaktsomhet rammes av § 239.

og noe senere

Det faktun flertallet har beskrevet, viser at det ikke er tale om en slik mindre uaktsomhet som bilførere flest gjør seg skyldig i fra tid til annen. Det dreier seg om tilsidesettelse av et grunnleggende krav til enhver sjåfør, et krav som skjerpes for yrkessjåfører i tunge biler, hensett til den økte risiko for alvorlige skader som kjøretøyene medfører.

Her ser man at den nye aktsomhetsnormen ikke gis anvendelse overfor en yrkssjåfør med en stor tung bil.

I stedet for å ha en egen aktsomhetsnorm for trafikkulykker forårsaket av hverdagsbilister, ville det vært en fordel om domstolene gjennom sin praksis kunne utforme en generell aktsomhets-norm for strl. §§ 238 og 239.

På bakgrunn av den lovendring man nå har fått synes det imidlertid vanskelig å tenke seg en slik utvikling, og i Rt. 2002, s. 190 gis det signaler om at man forsøker å legge seg nært opp mot uttalelsene i forarbeidene.

Straffelovkommisjonen har i sin delutredning VII8 foreslått at skyldkravet skal være grov uaktsomhet for å kunne domfelle etter forslagets § 27–12 som svarer til nåværende strl. § 239. De simpelt uaktsomme overtredelser vil da være henvist til å forfølges etter særlovgivningen. Dette vil etter mitt syn være en tilfredsstillende løsning. Det som imidlertid er mest interessant, er hvorledes kravet til grov uaktsomhet vil bli tolket av domstolene. Her må det legges til grunn at det stilles strengere krav til en profesjonell utøver (yrkessjåfør) eller hvis skadepotensialet er særlig stort (fører av et stort tungt kjøretøy, jfr Høyesteretts dom av 4. juni 2002). Loven må da tolkes slik at det skal klart mindre til for at en yrkessjåfør eller fører av stort kjøretøy anses å ha handlet særlig klanderverdig, enn for «hverdagsbilisten». I motsatt fall er det fare for at Straffelovkommisjonens forslag vil bli oppfattet som en vesentlig nedkriminalisering. Hvert år dør det 300–400 mennesker i trafikken. Vi må ikke risikere at dette antallet øker som følge av lovendringen. Det bør derfor gis signaler om at overtredelser av vtrl. § 3 som fører til dødsfølge skal straffes like strengt som etter dagens lovgivning ved domfellelse etter strl. § 239. Kanskje kunne man tenkt seg en minstestraff i slike saker?

4 Kravet til aktsomhet med hensyn til følgen

Etter strl. § 239 har regelen vært at uaktsomheten skal omfatte dødsfølgen. Dette innebærer at gjerningsmannen burde innsett muligheten av at den uaktsomme handling kunne få en slik type følge.

I følgedelikter der kravet til skyld er forsett, er det slik at noen ganger skal følgen være omfattet av forsettet, andre ganger ikke. Ved legemsbeskadigelse må skaden være omfattet av forsettet for at man skal kunne domfelle for overtredelse av strl. § 229. Dette betyr at gjerningsmannen må ha innsett at handlingen med sikkerhet eller overveiende sannsynlighet ville medføre en skade – sannsynlighetsforsett, eller at gjerningsmannen innså at handlingen kunne få en slik følge og besluttet å gjennomføre handlingen likevel – dolus eventualis. Hvis legemskrenkelsen imidlertid har hatt visse følger som nevnt i strl. § 229 andre eller tredje straffalternativ, kan straffen skjerpes. Disse følgene trenger ikke være omfattet av forsettet. Her holder det at gjerningsmannen «kunne innsett muligheten av en slik type følge» – culpa levissima, jf. strl. § 43.

Straffeloven § 239 har ikke noen bestemmelse om straffskjerpelse ved visse følger. Derfor må følgen – dødsfølgen – være omfattet av uaktsomheten. Spørsmålet er imidlertid om kravet til aktsomhet med hensyn til å innse muligheten av dødsfølgen i strl. § 239 også skal endres når aktsomhetsnormen for den årsakende handling blir endret. Utgangspunktet er at det er samme aktsomhetsnorm for begge vurderinger. Men det er ikke noe i veien for å ha en annen aktsomhetsnorm for følgen enn for handlingen så lenge man holder seg innenfor samme skyldform, forsett eller uaktsomhet. Ikke overraskende er ikke spørsmålet drøftet i forarbeidene til lovendringen av 15. juni 2001. Spørsmålet er enkelt sagt om man fremdeles skal kreve at gjerningsmannen «burde innsett muligheten av en dødsfølge» eller om man må kreve at en mer kvalifisert grad av uaktsomhet omfatter dødsfølgen. De momenter som etter Ot.prp. nr. 46 (2000–2001) skal begrunne en mildere aktsomhetsnorm, refererer seg bare til den årsakende handling, og ikke til hva gjerningsmannen burde innsett muligheten av. Derfor er det etter min mening riktig å beholde den simple uaktsomhet som vilkår for at dødsfølgen skal være omfattet, selv om aktsomhetsnormen endres til en noe mer kvalifisert grad, hva gjelder den årsakende handling. I Høyesteretts dom av 4. juni 2002 ble ikke spørsmålet drøftet, men her ble jo heller ikke den nye mildere aktsomhetsnorm gitt anvendelse, jfr ovenfor. Der fant Høyesterett at lagmannsrettens lovanvendelse var korrekt «når flertallet har funnet at domfelte burde innsett at han var uskikket til å kjøre, og at uaktsomheten rammes av § 239.» (Min uthevning).

Hvis skyldkravet endres til grov uaktsomhet slik det er foreslått av Straffelovkommisjonen i NOU 2002: 4, vil det også måtte kreves at den grove uaktsomheten må omfatte følgen for å kunne domfelle.

5 Oppsummering

Rettstilstanden etter lovendringen av 15. juni 2001 er etter mitt syn høyst uklar. Det er grunn til å tro at Høyesterett gjennom sin rettsskapende virksomhet vil fastlegge retningslinjer som bringer noe mer forutberegnelighet på området. Det er mitt håp at man får en enhetlig aktsomhetsnorm for strl. §§ 238 og 239, enten det blir simpel uaktsomhet, eller en noe mer kvalifisert uaktsomhet, uavhengig av hvilket livsområde man befinner seg på. Videre er det på bakgrunn av Høyesteretts klare avgjørelser grunn til å tro at man avviser å la fornærmedes/avdødes adferd få betydning for tiltaltes aktsomhetsvurdering.

Forhåpentligvis vil en mildere aktsomhetsnorm også redusere antallet avgjørelser der årsakssammenheng og aktsomhetsnorm blandes sammen, ganske enkelt fordi domstolene kan frifinne lettere med bakgrunn i en endret aktsomhetsnorm og behovet for å «presse» jussen blir mindre.