Denne seksjonen skal gi en oversikt over det som er utgitt av litteratur innen strafferett og straffeprosess. I tillegg til dette vil seksjonen inneholde noe om den forskning som foregår på området strafferett/prosess. Formålet er å gi leseren en oversikt over hva som finnes av nyere litteratur på fagfeltet, samt at leserne skal kunne holde seg à jour med nye utgaver etc. som kommer ut. I tillegg vil vi forsøke å tilgjengeliggjøre den forskning som foreligger og som kan være vanskelig tilgjengelig for de som ikke har førstehånds kjennskap til denne.

1 Krigsforbryterlitteratur

Advokat Erling Moss tok juridikum 1972; -forvaltningspraksis 1972–74, dommerfullmektig 1974–76, egen advokatpraksis i Mo fra 1976. Han har skrevet bøkene: Saken Per Liland (1997) og «… aldri mer slippes løs» (Torgersen-saken, sammen med Camilla Juell Eide, 1999).

Gary Jonathan Bass: Stay the Hand of Vengance. The Politics of War Crimes Tribunals. Princeton UP, 2. utg. 2002, 424 sider

Samantha Power: A Problem from Hell, Basic Books 2001, 610 sider

Det er ikke ofte en jurist kan lære straffeprosess av en bok som verken er skrevet av eller for jurister. Men for de som er interesserte i internasjonal strafferett, representert ved etablerte krigsforbryterdomstoler eller den nyetablerte Internasjonale strafferettsdomstol (International Criminal Court, ICC), kan boka til Gary Jonathan Bass1 gi en nyttig innfallsvinkel til de problemer slike organer står overfor. Han gir en velskrevet og detaljert historisk oversikt over de forsøk som har vært gjort på å straffe krigsforbrytere både ved hjelp av nasjonale og internasjonale domstoler, helt fra diskusjonen om hva seierherrene England og Preussen skulle gjøre med Napoleon etter slaget ved Waterloo i 1815 og til prosessen i Haag som nå pågår mot Slobodan Milosevic.

Mange organiserte internasjonale forsøk på å dømme krigsforbrytere har det ikke vært. Etter mye om og men ble det etter krav fra seierherrene og med hjemmel i Versaillestraktaten reist straffesaker i Leipzig i 1920, et forsøk som endte i farse og frifinnelser. Det ble da også ble gjort et tilsvarende hjelpeløst forsøk i Konstantinopel på å få dømt noen av de ansvarlige for folkemordet på armenerne. Nürnbergdomstolen i 1945 som avsa dom over de verste naziforbrytere ti måneder senere, fremstår derimot som en suksess i ettertidens øyne. Deretter endte hele problemstillingen i et politisk vakuum inntil Sikkerhetsrådet etablerte krigsforbryterdomstolene for Rest-Jugoslavia og Rwanda i 1993 og 1994. USA hadde i mellomtiden tiltalt noen av sine egne militære for krigsforbrytelser i Vietnam, men også disse rettssakene endte praktisk sett med frifinnelse, i alle fall for straffeutmålingen. Den viktigste arven etter Balkan kan faktisk bli opprettelsen av Den internasjonale straffedomstol, vedtatt i Roma i 1998.2

I tillegg til en beskrivelse av selve den politiske og diplomatiske prosess som ligger bak disse forsøk på å straffe krigsforbrytere gir Bass også en innsiktsfull redegjørelse for de holdninger og argumenter, både for og mot, som er blitt fremført for selve hensiktsmessigheten av slike prosesser. Hva oppnår man, om noe, og hvilken skade kan slike organer gjøre? Denne blandingen av moral, jus og politikk kan nok virke overraskende på mange, særlig de som på forhånd mener at utenrikspolitikk dikteres av samme holdninger og standpunkter som i innenrikspolitikken – der staten skal sørge for at de som har begått straffbare handlinger, også skal tiltales og straffes. Norske domstoler har bred kompetanse, både overfor nordmenn og utlendinger (straffeloven §§ 12–12a), men det følger ikke av dette at et lands standpunkt til en internasjonal krigsforbryterdomstol nødvendigvis må være basert på samme holdninger, og altså uten motforestillinger basert på Realpolitik. Og den som tror at utenrikspolitikk og diplomati styres av ensidige moralske standpunkter, kan fort få en overraskelse. Det er i det hele tatt sjelden at innenlandske politiske kriser dukker opp på grunn av utenrikspolitikk, både hos oss og i andre land. Det at den nederlandske regjering i april 2002 gikk av som følge av en nederlandsk rapport om landets FN-soldaters befatning med massakren i Srebrenica i juli 1995 er nok heller unntaket enn regelen. «Det internasjonale samfunn er stort og anonymt,» sa statsminister Wim Kok i parlamentet. «Vi har tatt konsekvensene av det internasjonale samfunns feil i Srebrenica.»3The Spectator kommenterte på lederplass at «Publisering av rapporten bør ikke bli en anledning for resten av verden til å gratulere seg selv og glemme sin egen medvirkning. For hvert fotografi av en nederlandsk offiser i hyggelig passiar med general Mladic, og som skåler med ham og aksepterer gaver fra ham, er det et foto av en britisk offiser som gjør det samme. Den skam som tilhører nederlenderne, tilhører i like stor grad britene» (Dutch Courage, 27. mai. 2002).

Om etableringen av en internasjonal straffedomstol har gått tregt, kan ikke det samme sies om internasjonale konvensjoner som gir nødvendig straffehjemmel både for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Samantha Powers4 bok beskriver to forhold: For det første tilblivelsen av FNs folkemordskonvensjon fra 1948, og dernest USAs manglende holdning til å forhindre slike folkemord i etterkrigstiden. USA ratifiserte folkemordskonvensjonen først 40 år senere, og selv da med viktige reservasjoner. Som Bass har hun en lang fortid som journalist under krigen i Jugoslavia (særlig Bosnia) i 1991–1995, i en situasjon der det ble utført mange journalistiske mesterverk.5 Før hun går igjennom folkemordene ett for ett vier hun en stor part av boka til fortellingen om en ukjent polsk jurist, Raphael Lemkin, oppvokst i Øst-Polen under russisk tsarvelde og pogromer. Han ble oppslukt av en enkelt idé – å få verden til å forby folkemord ved hjelp av lov. Selve begrepet «folkemord» (genocide) som juridisk term ble laget og definert av ham. Han fant lite gehør for ideen sin før verden ble mer mottakelig etter 2. verdenskrig, da han i USA utrettelig fortsatte arbeidet med konvensjonen, et arbeid han hadde påbegynt i 1933! At han til slutt lyktes er et testament over hans utholdenhet, en oppfordring og påminnelse til andre som ikke vil tie eller være likegyldige.

Mønstret av motvillighet i forhold til slike domstoler går igjen hele veien, men igjen med Nürnberg som unntak. Der var forholdet til gjengjeld spesielt: Ikke bare hadde de allierte allerede i 1943 ved den såkalte Moskva-erklæringen proklamert straff for nazistene, de hadde også vedtatt at bare ubetinget overgivelse var krigsmålet. De kunne altså til slutt lete etter de som skulle tiltales i et land de selv hadde okkupert. Men også på Balkan ble det tidlig stilt krav om internasjonal militær aksjon kombinert med trussel om straff for de skyldige. Nato hadde allerede høsten 1992 store luftstridskrefter (bl.a. de amerikanske hangarskipene J. F. Kennedy, Guam og Ivo Jima) til stede i Adriaterhavet, og Nato-flybasene Foggia og Bari i Italia, samt Sigonella på Sicilia (tunge bombefly) var heller ikke langt unna. «Man må demoralisere drapsmennene,» sa direktøren og spesialist i geopolitikk ved L’École des Hautes Études i Paris, Alain Joxe, til Le Nouvel Observateur. «Hvis en troverdig invasjonstrussel blir formulert, støttet av sammenfallende politiske deklarasjoner, og hvis faren for en slags ny Nürnbergprosess blir hengt over hodet på spesielt utpekte krigsforbrytere, kan mye endre seg på bakken og mange liv bli spart.»6 Forgjeves. En form for pessimistisk konservatisme regjerte, en benektelse av at det forelå et moralsk imperativ som tilsa intervensjon, en passivitet av og til også begrunnet med at «religionskriger» på Balkan var noe man måtte forvente! Mangel på handling for å stanse de grusomme overgrepene ble på sett og vis erstattet med at krigsforbryterdomstolen i Haag ble etablert. Men kritikken mot Nürnbergdomstolen ble – høyst forventet, men uten særlig hell – også gjentatt da det kom krav om en tilsvarende domstol for krigen på Balkan.7

Okkupasjonen av Tyskland i 1945 gjorde alt enklere for Nürnbergdomstolen, stort sett opprettet etter amerikansk ønske og modell. For det er nemlig feilen med andre forsøk, også for Jugoslavia og Rwanda. Ingen av de stater som støtter opprettelsen av internasjonale straffedomstoler er særlig villige til å risikere egne soldaters liv og helse for å pågripe forbryterne, verken før eller etter tiltale. Til å begynne med var det også dårlig stelt med å bevilge penger til domstolen, noe som har rettet seg senere, fra et budsjett på 2 million kroner i 1993 til nærmere 700 millioner i 2002.8 Og så kom virksomheten i veien for diplomatiet. Kunne man egentlig forhandle seriøst med folk som visste de risikerte tiltale etter en fredsslutning? Hensynet til å straffe de skyldige, var det et bidrag til fred og forsoning i Bosnia eller ikke?

Powers bok bygger på gransking av dokumenter fra USAs regjering og egne intervjuer, og hun viser ganske kaldt og med lite hysteri at USA har snudd seg bort fra de mange folkemord etter siste verdenskrig, selv om mange av dem har vært varslet på forhånd. Også i Bosnia visste USA på forhånd hva som foregikk uten å løfte en finger, heller tvert imot, påstår hun, også utenom boka.9 Bombingen av Jugoslavia våren 1999 for å stanse en tilsvarende massakre på 1,8 millioner albanere i Kosovo representerer derfor unntaket, men typisk nok «bare» som en luftkrig, uten bruk av bakkestyrker. Mønstret går egentlig tilbake til 1. verdenskrig da ambassadør Henry Morgenthau i Tyrkia i juli 1915 sendte telegram til utenriksdepartementet om det planlagte folkemordet på armenerne. Han fikk en kald skulder tilbake, begrunnet med USAs isolasjonisme og et overordnet ønske om ikke å bli innblandet i interne forhold i Tyrkia. Men dette folkemordet beredet grunnen for Holocaust. «Hvem husker armenerne?» spurte Hitler sine bødler i august 1939, en ukes tid før angrepet mot Polen. «Og hvem husker navnene på de mange boyarer Ivan den grusomme drepte? Ingen.» skal Stalin ha kommentert mens han underskrev sine egne dødsdommer.10 Poenget med «Auschwitz» etter krigen er kort fortalt at «du slipper unna med det.» Derfor er serbergeneral Ratko Mladic og serberleder Radovan Karadzic enda på frifot i Bosnia, sju år etter Srebrenica-massakren.11

USAs forhold til Irak er kanskje et like godt eksempel. Selv om Power avslører både ubegripelig passivitet og løgner fra folk i Clinton-administrasjonen da serberne herjet som verst i Bosnia, er bildet også mørkt i forholdet til Irak. Både Reagan og Bush-administrasjonen støttet Irak i krigen mot Iran (1980–1988), og benektet også at beviser for Iraks bruk av giftgass eksisterte, også med den konsekvens at heller ikke kurderne ble beskyttet mot nye gassangrep fra Saddam Hussein under Gulf-krigen i 1991. Power registrerer ganske tørt at den gassen som ble utprøvd på kurderne nå også truer USA. Det kunne altså være i USAs langsiktige strategiske interesse å forhindre folkemord der muligheten forelå. Power har også satt fingeren på at både journalister i Kosovo og Clinton-administrasjonen visste hva Milosevic hadde planlagt for Kosovo-albanerne i 1998. Det ble snakket bort av alle sammen, sier hun, inntil det nesten var for sent!12

Jugoslaviadomstolen i Haag ville nok ikke vært det den er om det ikke var for sjefsaktorer som har hatt liten sans for diplomatiets og politikernes behov for å se en annen vei. Richard Goldstone (Sør-Afrika), Louise Arbor (Canada) og Carla del Ponte (Sveits) har nektet å unnlate tiltaler som ikke alltid kan ha vært like velkomne i andre miljøer, for å unngå den komedie at domstolen ble oversvømmet av småfisk mens de hovedansvarlige gikk fri.13 Spesielt kan nevnes Louise Arbors tiltale av Slobodan Milosevic i mai 1999 som det står stor respekt av, selv om den illustrerende nok bare gjaldt hans herjinger i Kosovo, ikke i Bosnia (tilføyd i tiltalen senere).

Milosevic får sterk støtte av Det demokratiske parti i Serbia. Så sent som 4. mai 2002 meldte Radio Beograd at partiet, ledet av landets president Kostunica, hadde uttalt at domstolen underminerte ethvert forsøk på å etablere normalt samarbeid med jugoslaviske statsorganer. «Når domstolen ikke kan fastslå skyld, opptrer den som Pontius Pilatus – korsfester den tiltalte og vasker hendene.»14 En uttalelse som i så fall bare får mening for en president som selv vedtok å utlevere Milosevic til Haag, om den betraktes som avgitt til internt bruk.

En journalist fra The Guardian hadde vært tilstede på grensen mellom Serbia og Bosnia våren 1992. Frakttogene rullet inn med tanks, granatkastere og rakettramper fra den jugoslaviske hær. Den gamle muslimske byen Visegrad ved elven Drina (grense mellom Serbia og Bosnia) var nettopp tatt. Sivile henrettet med kalt blod og kastet i elva fra byens gamle berømte bro.15 Omtrent likedan i byene Zvornik og Bijeljina. Sivile lastebiler fylt med serbiske soldater og materiell strømmet inn. Den massive militæroppbyggingen ved grensen skjedde rett etter at EU og USA uken før (7. og 8. april 1992) hadde gitt Bosnia-Hercegovina diplomatisk anerkjennelse som egen stat. Hvem som var militære og hvem som var paramilitære soldater var et spørsmål om hensiktsmessighet. Milosevics gammelkommunistiske regime var strengt og hierarkisk kontrollert, grensen mellom sivil og militærmakt utslettet, og det passet bra overfor det internasjonale samfunn å kunne la paramilitære styrker gjøre grovarbeidet først. «Redd oss! Redd oss!» sa et tusentalls vettskremte sivile muslimer som omringet bilen til FNs flyktningekommisær i landet, José Maria Mendiluce, da han påtraff dem i en avsides dal. «Milosevic fortalte meg, som han gjorde gjennom hele konflikten, at han ikke hadde noen kontroll over den bosniske hær, men at han ville prøve å bruke sin moralske autoritet,» forklarte Mendiluce senere. Like etter kom han til Zvornic, der han møtte serbiske styrker som var rasende over at det var et ubehagelig vitne til stede. Mendiluce ble pågrepet:

Jeg ble holdt tilbake i to timer. Jeg skjønte at jeg var i alvorlig fare. Jeg kunne se lastebiler fulle av lik. Jeg kunne se militæren ta flere lik av barn, kvinner og eldre ut av husene og laste dem på bilene. Jeg så minst fire-fem lastebiler fulle av lik. Da jeg kom, var den etniske rensingen ferdig. Det var ingen folk igjen, ingen i gatene. Alt var over. De plyndret og renset opp byen etter massakren. Jeg var overbevist om at de ville drepe meg.16

Offiserer fra hæren tok journalisten med til Vukovar, en kroatisk by bare 90 minutter fra Beograd. «Likene av gamle kvinner lå fremdeles strødd i gatene. Gigantiske grønne bulldozere fra den jugoslaviske hær fjernet lik slik at byen delvis kunne presenteres som opprensket,» skriver Ian Traynor ti år senere. USAs utsending Cyrus Vance slapp ikke inn i byen, og var rasende. «Det er ikke trygt der,» forklarte offiserene ham.

Sola skinte, og den varme våren ved elva var praktfull. Alle visste hva som var på gang, men hvordan formidle det til verden, og hvor skulle man begynne?17

Ti år senere bivånet Ian Traynor den første opptreden til Slobodan Milosevic i Haag. «Han trommet fingrene som en utålmodig skolemester som på ny måtte forklare til en spesielt undermåls gjeng at Bosnia ikke hadde noe med ham å gjøre, at det var et land langt borte som han omtrent ikke visste noe om. ‘Serberne startet ikke krigen,’ sa han.» Troverdig benektelse av alt. Det hadde vært mønstret, et triks han hadde kommet unna med i årevis. Og hvorfor da endre på en god gammel vane?

En annen erfaren Balkan-journalist, Ed Vulliamy, inntok vitneboksen. Han skrev etterpå:

Menn som Milosevic treffer man ikke ofte, og det å studere ham på få fots avstand i to dager er en forvirret opplevelse. Spørsmålet dukker uvegerlig opp: Tror han selv på det han sier? Hitler gjorde det bestemt; Goebbels gjorde det avgjort ikke. Tror virkelig Milosevic at han forsvarte samfunn som «aldri hadde noen nasjonal uenighet … og det var derfor de måtte ødelegges» av et «pyroman-Tyskland» og av et Amerika som «ville slukke ilden med bensin.» Når folk som Milosevic ser i speilet, ser de ofte sin egen fiende. Han beskriver seg selv og sine folk med de samme ord som blir brukt til å anklage ham. Overgriper blir offer og vice versa.18

Det fins ikke mange minnesmerker over ofre for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, om man unntar jødeforfølgelsene. Justizgebäude i Nürnberg står der fortsatt, en bygning som fortsatt er i domstolsbruk, og der rettssal 600 er en liten turistattraksjon for spesielt interesserte, utstyrt med et lite skilt som forteller om saken. «Sett fra utsiden vil ingen ha noen idé om hva som foregikk der,» skriver Bass. I enden av Trafalgar Square i London står en statue av sykesøsteren Edith Calvell, dømt til døden skutt av tyskerne under første verdenskrig for å ha skjult allierte soldater i Brussel. Et monument over henne i Paris ble av Hitler beordret fjernet da tyskerne hadde inntatt byen i triumf i juni 1940 (Bass, s. 62 og 203). Og noen minnesmerker vil vel etter hvert også komme i Bosnia og Kosovo. Grunnsteinen til et minnesenter ble lagt ned i Potocari i juli 2001, en seremoni bevoktet av 2300 politifolk!

Internasjonale straffedomstoler er seierherrenes justis, sa både Herman Göring og Slobodan Milosevic. De sa også mye annet nedsettende om domstolen. Men de slapp ikke unna.

2 Bokomtaler

Torbjørn SkarDhamar, Levekår og livssituasjon blant innsatte i norske fengsler. K-serien, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, ISBN 82–7100–129–9

Boken er en hovedoppgave i kriminologi. Det er den første så vidt omfattende studie knyttet til innsattes levekår i Norge.

Forfatteren har tatt utgangspunkt i ordinære levekårsundersøkelser og sammenliknet de innsattes levekår og livssituasjon med normalbefolkningen. Hovedkonklusjonen i boken er at de innsatte som gruppe er betydelig dårligere stilt enn normalbefolkningen på de aller fleste områder.

Forfatteren beskriver hvordan spørsmålsskjema ble til og diskuterer svakheter ved innsamlingen av data. Han tar opp hva som ligger i begrepet «levekår» og tar deretter for seg ulike elementer i dette og de statiske funn som han gjør.

Boken har innholdsfortegnelse, tabelloversikt og litteratur-register.

Henvendelser om boken kan rettes til Institutt for kriminologi og rettssosiologi, tlf. 22 85 02 51.

Petter Asp, Carl Erik Herlitz och Lena Holmqvist (red): -Festskrift till Nils Jareborg, Iustus Förlag, Uppsala 2002, ISBN 91–7678–487–8, Pris: SKR 1 140,-.

Boken inneholder flere artikler som kan være av interesse for dette tidsskriftets målgruppe:

Ståle Eskeland: Krig, fred og strafferett i det 21. århundre

Magnus Matningsdal og Asbjørn Strandbakken: Straffenivå og straffeteorier i norsk strafferett anno 2001

Svein Slettan: Hva bør straffes?

Peter Lødrup, Steinar Tjomsland, Magnus Aarbakke og Gunnar Aasland (red.): Rettsteori og rettsliv. Festskrift til Carsten Smith til 70-årsdagen13. juli 2002. Universitetsforlaget, Oslo 2002.

Boken inneholder flere artikler som kan være av interesse for dette tidsskriftets målgruppe:

Johs. Andenæs: Noen konsekvenser av det autonome straffebegrepet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon

Tor-Aksel Busch: Påtalemyndighetens uavhengighet – bl.a. om forholdet mellom politiske myndigheter og riksadvokaten for så vidt gjelder mål og prioriteringer i straffesaksbehandlingen

Arild Kjerschow: Minoriteter i et «hvitt» rettsvesen. Flerkulturelle utfordringer for domstolene

Magnus Matningsdal: Hvordan kan Stortinget påvirke straffe-nivået?

Erik Møse: Internasjonale straffedomstoler

Jens Edvin A. Skoghøy: Høyesteretts bruk av menneskeretts-konvensjonene som rettskilde før og etter menneskerettsloven

Eivind Smith: Grunnlovsendring eller grunnlovsbrudd? Norge og den internasjonale straffedomstolen

Jørgen Aall: Høyesterett som prosessrettsskaper – særlig på området for utilbørlige bevis

Harmonisation and Co-operation between Prosecutors at European level – Proceedings. Bucarest, mai 2001 (2002), 112 sider, ISBN 92–871–4829–5, pris: 17,- Euro.

The European Code of Police Ethics – Recommendation Rec (2001) 10 and explanatory memorandum (2001). 73 sider, ISBN 92–871–4831–7, pris: 14,48 Euro.

Ovennevnte to bøker kan bestilles fra Council of Europe Publishing, 67076 Strasbourg Cedex, faks: +33 (0) 3 88 41 27 80, e-post publishing@coe.int, web book.coe.int.