Siktemålet med seksjonen Fra riksadvokaten er å gi korte omtaler og gjengivelser av de avgjørelser som er truffet av riksadvokaten og som antas å være av generell og/eller prinsipiell interesse, samt omtale av nye direktiver, lovgivningsinitiativ og høringsuttalelser som antas å inneholde synspunkter av generell interesse.

1 Innledning

Denne utgave av «Fra riksadvokaten» inneholder avgjørelser, uttalelser og direktiver for andre halvdel av 2001 og første halvdel av 2002 som antas å være av generelle interesse for det strafferettslige juristmiljø.

Det gjengis et ekstrakt av uttalelser fra to saker hvor riksadvokaten gir direktiver av generell karakter: Den første omhandler noen typetilfeller der allmenne hensyn krever påtale i vold- eller trusselsaker, og den andre gjelder bevisinnhenting og omfanget av vernet mot selvinkriminering i provokativ etterforsking.

I tillegg gjengis utdrag eller sentrale deler av tre rundskriv utarbeidet høsten 2001 om:

  • DNA-registrering.

  • Mål og prioriteringer for politiets straffesaksbehandling i år 2002.

  • Påtalemessige direktiver i tilknytning til lov om helsepersonell

2 Saksavgjørelser

2.1 Uttalelser om allmenne hensyn i noen volds- og trusselsaker

Et forsikringsselskap anmeldte i begynnelsen av 2001 en person for å ha fremsatt trusler mot en utreder i selskapet. Selskapet fremsatte samtidig påtalebegjæring. Vedlagt anmeldelsen var bl.a. en rapport fra utrederen hvor han beskriver alvorlige trusler mot seg og sin familie. Politiet iverksatte en innledende etterforsk-ing og utferdiget siktelse mot den anmeldte for overtredelse av straffeloven § 227, men meddelte samtidig forsikringsselskapet at også utrederen personlig måtte begjære tiltale og straff. Selskapet anmodet politiet om å vurdere om ikke allmenne hensyn krevde påtale og å ta saken under realitetsbehandling på dette grunnlag. Politidistriktet fastholdt imidlertid sitt standpunkt og statsadvokaten behandlet av formelle grunner ikke klagen fra forsikringsselskapet. Spørsmålet ble deretter tatt opp med riksadvokaten som i juli 2001 tilskrev statsadvokaten og uttalte:

Det fremgår av brevet at [statsadvokatembetet] ikke behandlet klagen fra [forsikringsselskapet] fordi det ikke foreligger klagerett etter straffeprosessloven § 59a. Det underliggende spørsmål er om allmenne hensyn krever påtale i en trusselsak (straffeloven § 227) slik at fornærmede ikke selv behøver å inngi påtalebegjæring. Riksadvokaten er enig i at dette ikke omfattes av klageretten etter straffeprosessloven § 59a, men ber statsadvokaten vurdere å behandle klagen i kraft av det alminnelige overordningsforholdet. Selv om det alltid vil bero på en konkret vurdering om allmenne hensyn foreligger, reiser saken et prinsipielt spørsmål av betydelig praktisk interesse.

Det er forståelig at ansatte som utsettes for trusler, vold eller lignende knyttet til utøvelsen av sitt yrke kvier seg for selv å anmelde, og begjære påtale overfor, lovbryteren. Det er derfor problematisk at flere av de aktuelle straffebestemmelsene (straffeloven §§ 227 og 228) i utgangspunktet krever påtalebegjæring fra den fornærmede og at foretaket i alminnelighet neppe kan anses som fornærmet. Det kan være grunn til å overveie å endre disse påtalereglene, for eksempel slik at foretaket fornærmede er knyttet til kan stå for påtalebegjæringen. Riksadvokaten vil følge opp dette i annen sammenheng.

Riksadvokaten uttalte i brev av 17. desember 1999 til Lærerforbudet:

Som De peikar på i brevet, krev straffeloven § 228 i utgangspunktet påtale frå den som er krenkt ved handlinga. Sjølv om kvart einskild tilfelle må vurderast for seg, reknar riksadvokaten med at «allmenne hensyn» i dei fleste saker krev påtale om ein lærar har vore utsett for vald av noko alvor frå ein elev. Det er derfor til vanleg ikkje naudsynt med personleg påtale frå den som har vore utsett for vald.

Det kan være grunn til å vurdere om de samme hensyn gjør seg gjeldende i den aktuelle sakstypen.

….

Etter straffeprosessloven § 229 siste ledd, jf. tredje ledd, «tas bare etterforskingsskritt som ikke uten skade kan utsettes» så lenge påtale ikke er begjært og det kreves påtalebegjæring fra fornærmede, se også den tilsvarende regel i påtaleinstruksen § 7–3 første ledd. Etter riksadvokatens oppfatning kommer disse bestemmelsene neppe til anvendelse dersom det allerede på anmeldelsestidspunktet er grunn til å tro at det foreligger et tilfelle hvor offentlig påtale vil være påkrevet av allmenne hensyn, jf. Innst. om rettergangsmåten i straffesaker side 270. Politiet kan således straks sette i verk etterforsking dersom det kommer til at allmenne hensyn krever påtale.

Saken ble deretter forelagt politiet på ny som ikke hadde ytterligere kommentarer. Statsadvokatembetet fant heller ikke grunn til å behandle klagen i kraft av det alminnelige overordningsforholdet fordi «… klageadgangen knyttet til spørsmålet om allmenne hensyn krever påtale vil bestå etter henleggelse av saken». Det prinsipielle spørsmål – om allmenne hensyn foreligger når ansatte utsettes for alvorlige trusler som følge av sitt arbeid – uttalte statsadvokaten seg ikke om. Riksadvokaten uttalte deretter:

Riksadvokaten ser ingen grunn til å avvente en formell henleggelse før klagen behandles. Politiet har i realiteten tatt sitt standpunkt og fristen for fremsettelse av påtalebegjæring løper snart ut, jf. straffeloven § 80. Det er lite rimelig å tvinge fornærmede til å velge mellom å fremsette påtalebegjæring før fristens utløp og å avvente en henleggelse, formentlig etter at fristen er utløpt, for så på ny å klage over at politiet ikke finner at allmenne hensyn tilsier påtale.

Det er etter riksadvokatens oppfatning ikke tvilsomt at allmenne hensyn tilsier offentlig påtale i denne saken. Både for samfunnsøkonomien og for den alminnelige rettferdighetsfølelse er det viktig at ikke noen kan oppnå uberettigede utbetalinger ved å fremsette alvorlige trusler mot ansatte i bl.a. forsikringsselskaper, jf. også at selskapets ansatte har plikt til å søke å hindre at noen oppnår utbytte av en straffbar virksomhet, se finansieringsvirksomhetsloven § 2–17 og straffeloven § 317.

Riksadvokaten omgjør politiets beslutning om ikke å gå videre med saken uten at utrederen personlig fremsetter påtalebegjæring idet allmenne hensyn foreligger. Ordinær etterforsking bes satt i gang og påtaleavgjørelse truffet på vanlig måte. Riksadvokaten bes orientert om sakens utvikling ved gjenpart av påtalebeslutninger og eventuelle rettslige avgjørelser.

Gjenpart av riksadvokatens påtegning, i anonymisert form, sendes samtlige statsadvokatembeter som bes orientere politimestrene ved en passende anledning.

2.2 Uttalelse om bevisinnhenting og vern mot selvinkriminering under provokativ etterforsking

Ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet i en konkret sak fremgikk det av saken at det under etterforskingen fra forsvarerhold var reist spørsmål om det var gjennomført provokativ etterforsking, om det herunder var innhentet ulovlige bevis, og hvilken betydning dette i tilfelle måtte få for det øvrige etterforskingsmateriale. Selv om spørsmålene i den aktuelle sak ikke tidligere var forelagt riksadvokaten, og dessuten i den konkrete sak syntes å ha fått sin løsning gjennom domstolsavgjørelser på etterforskingsstadiet, fant riksadvokaten på genereltgrunnlag grunn til å uttale seg om problemstillingene. Riksadvokaten delte den videre drøftelse av spørsmålene i to

(1) Er eventuell infiltrasjon og provokativ etterforsking skjedd på en slik måte at informasjonen på tradisjonelt grunnlag anses som ulovlig ervervet bevis, og hvilken betydning har i så fall dette?

(2) Har politiet eventuelt opptrådt på en slik måte at de har krenket det vern siktede har mot å bli truet, tvunget eller lurt til å inkriminere seg selv?

Riksadvokaten uttalte:

Ad (1): Bevisinnhenting skjedd ved metoder som er rettsstridig og derved ulovlige

Informasjon som politiet innhenter gjennom handlinger som i seg selv er straffbare, f.eks. innbrudd, brevbrudd, vold og trusler, vil alltid kunne karakteriseres som et ulovlig ervervet bevis. Det er imidlertid ikke opplysninger i saken om at politiet har skaffet seg informasjon ved slik rettsstridig atferd. For fullstendighetens skyld legges til: Selv om slike metoder blir benyttet, følger det ikke dermed automatisk at dette bevis skal avskjæres, og langt mindre at etterforskingsskritt som er blitt initiert av ulovlig ervervet materiale skal nektes brukt.

For den første del av spørsmålet beror avgjørelsen primært på om føring av beviset vil være en gjentakelse eller fortsettelse av den krenkelse som ble begått ved innhentingen. Hvis så er tilfelle vil avskjæring normalt skje. Vil føringen ikke være en fortsettelse av krenkingen, beror avskjæringen på en bred vurdering hvor det tas i betraktning grovheten av krenkelsen, sakens alvorlighet, betydningen av beviset, om ulovligheten påvirker bevisverdien og påtalemyndigheten kunne kreve å få beviset, jf. f.eks. avgjørelsene i Rt. 1991 side 616, 1997 side 795 og 1999 side 1269.

Materialet fra de etterforskingsskritt som informasjonen fra et ulovlig ervervet bevis gir politiet foranledning til å innhente, vil derimot som den store hovedregel ikke bli avskåret. Om en ulovlig ervervet forklaring gir politiet informasjon som setter dem i stand til for eksempel å rette mistanken mot nye personer, vil dette etterforskingsmaterialet og disse bevis, derfor normalt ikke bli avskåret, jf. f.eks. avgjørelsen inntatt i Rt. 1997 side 1778.

Ad (2) Bevis innhentet i strid med mistenkte/siktedes vern mot selv-inkriminering

Argumentasjonen fra forsvarerne slik den fremgår av dokumentene synes å bygge på den forutsetning at politiet aldri har adgang til å benytte som bevis informasjon de har fått tilgang til ved å lure mistenkte til å tro at opplysningene gis til andre enn politiet. Dette er ikke en korrekt rettsoppfatning, hvilket må være temmelig åpenbart:

På bakgrunn av avgjørelsen i Rt. 1999 side 1269 kan det legges til grunn at vernet mot selvinkriminering i nasjonal rett ivaretas etter de samme kriterier som i EMK. art. 6(1) og FN-konvensjonen og sosiale og politiske rettigheter art. 14 (3)g.

Vernet mot selvinkriminering etter disse konvensjoner gjelder først fra det tidspunkt den forfølgningen gjelder er «charged». Det er ikke tvilsomt at dette vern kan oppstå på et tidligere tidspunkt enn når mistenkte blir siktet gjennom formell erklæring fra påtalemyndigheten. EMD fant i Foti-saken (Serie A nr. 56 – 10.12.1982) at stillingen som «charged» fulgte også av «other measures which carry the implication of such an allegation and which likewise substantially affect the situation of the suspect». Det er bl.a. antatt at en offentlig etterlysing, ransaking på vedkommendes bopel og beslag av gjenstander hos vedkommende og i noen tilfeller politiavhør, innebærer stilling som «charged». I teoretiske fremstillinger knyttet til de aktuelle konvensjoner, fremgår

det forholdsvis klart at det i praksis er lagt til grunn at det særlige vern som følger av å være «charged» – herunder vernet mot selvinkriminering – ikke gjelder i etterforskingens helt innledende og «hemmelige» fase. Som Anfinn Bårdsen i Lov og Rett 1997 side 323 flg. på side 329–331 legger riksadvokaten til grunn at status som «charged» heller ikke utløses av at det gjennomføres hemmelig kommunikasjonskontroll.

I teorien kommer foranstående synspunkter klarest til uttrykk i Gomien, Harris og Zwaak: Law and Practice of the European Convention on Human Rights and the European Social Charter (1999) side 179: «On the other hand, they have not found the standard to be met by the launching of a police investigation, the questioning of witnesses, or other activities without a direct effect on the individual.»

Også Harris, O’Boyle og Warbrick: Law of the European Convention on Human Rights (1995) side 172 må nok forstås slik at rettighetene som «charged» ikke gjelder under hele etterforskingen: «This raises the question whether a person other than a prisoner is «substantially affected» while the police are questioning or otherwise investigating him as a suspect but before he is arrested and charged. An answer in the affirmative would be consistent with the «substantive», rather than «formal», meaning of «charge» that the Court has adopted. It would mean, however, that the point at which Article 6 began to apply in common law systems (as is sometimes already the case in civil law systems) would become a very uncertain one since there would be no formal occurrence that would clearly signify it.» Kommisjonen la i to saker mot Norge til grunn at klagerne var å anse som «charged» fra første politiavhør (Augustson mot Norge, 28. februar 1996 og Blehr mot Norge 24. april 1996). Tilsvarende følger – etter riksadvokatens syn – også av de eksemplene for når status som «charged» oppnås, som er nevnt i P. van Dijk og G.J.H van Hoof m.fl.: Theory and Practice of the European Convention on Human Rights (1998) side 407–408, og Manfred Nowak: U.N. Covenant on Civil and Political Rights (1993) side 244.

Med bakgrunn i konvensjonspraksis og teori må en kunne legge til grunn at ikke enhver opplysning som politiet gjennom infiltrasjon eller andre skjulte etterforskingsmetoder har «lurt» ut av en senere tiltalt, vil bli avskåret som ulovlig ervervet bevis under hovedforhandlingen. I saken som er omhandlet i Rt 1999 side 1269 var forfølgningen mot mistenkte utvilsomt for lengst passert det punkt hvor han var «charged», jf. bl.a. at han var avhørt seks ganger tidligere som mistenkt, og det var gjennomført ransaking og beslag hos ham. Slik riksadvokaten leser dommen, uttaler Høyesterett seg ikke om hvorvidt opplysninger som i etterforskingens initialfase frivillig – men under uriktige forutsetninger – gis av mistenkte til en infiltrerende polititjenestemann, vil bli avskåret som ulovlig ervervet bevis. Etter riksadvokatens oppfatning er dette også lagt til grunn av Høyesterett senere. I avgjørelsen inntatt i Rt. 2000 side 1345 inkriminerte de som ringte til den beslaglagte mobiltelefon seg selv. Beviset ble likevel ikke avskåret. På det stadium de ble lurt til å avsløre seg selv som narkotikakjøpere, var de ikke «charged» i EMK art. 6 (1), og derfor heller ikke vernet mot slikt «lureri». Først når forfølgningen rent faktisk har influert på mistenktes stilling, og han befinner seg i en situasjon hvor prinsippet om «equality of arms» i større grad gjelder, er politiet forhindret fra å bruke slike midler/metoder.

Det er heller ikke slik at informasjonsinnhenting av denne karakter anses som en etisk tvilsom politimetode. Tvert imot er siktemålet med de forskjellige former for infiltrasjon nettopp å skaffe politiet informasjon fra lukkede (kriminelle) miljøer, og det faller langt på vei på sin

egen urimelighet om slik informasjon ikke skulle kunne brukes som bevis. At infiltrasjon er og skal være en nyttig etterforskingsmetode er ikke tvilsomt, jf. NOU 1997: 15 Etterforskingsmetoder – side 82–83, Ot.prp. nr. 64 (1998–99) side 121–22, Andenæs: Norsk straffeprosess I (3. utg) side 285–288 og Auglend m.fl.: Politirett side 536.

Det følger av foranstående at en informasjon som politiet måtte ha skaffet seg gjennom infiltrasjon i miljøer på et stadium i etterforskingen hvor det verken var foretatt etterlysninger, besluttet pågripelser eller gjennomført formelle mistenktavhør i miljøet, ikke er innhentet i strid med reglene om selvinkriminering, men lovlig ervervede bevis. Dette gjelder både for opplysningene som stammer fra og inkriminerer personer som senere er blitt siktet, og for informasjon som inkriminerer andre personer og som politiet deretter har etterforsket og siktet.

3 Rundskriv

3.1 DNA-registrering

Adgangen til å innhente materiale til DNA-undersøkelse og -registrering er regulert i straffeprosessloven §§ 157 og 160a, samt i påtaleinstruksen kap. 11a. Riksadvokaten ga nærmere retningslinjer om påtalemyndighetens bruk av disse hjemler i et rundskriv av 20. desember 1998 (Del II – nr. 2/1998). Etter at DNA-registreringen fikk et visst omfang oppsto det forholdsvis raskt en viss -uenighet bl.a. om det var adgang til å innhente blodprøve ved tvang og om påtalemyndighetens registreringsvedtak kunne bringes inn for domstolen til prøving. Disse spørsmål er nå avklart, dels gjennom et presiserende tillegg til straffeprosessloven § 160a ved lov av 4. mai 2001 og dels gjennom rettsavgjørelse, jf. Rt. 2001 side 402. Med dette som bakgrunn ga riksadvokaten 17. september 2001 et tillegg til rundskrivet av 1998. De sentrale deler (avsnitt II – VI) av tilleggsrundskrivet (nr. 3/2001) gjengis nedenfor:

II. TVANGSMESSIG INNHENTING AV BIOLOGISK MATERIALE FOR REGISTRERING

Riksadvokatens oppfatning har vært at statsadvokatens beslutning om registrering i identitetsregisteret gav tilstrekkelig grunnlag for om nødvendig å ta biologisk materiale fra domfelte med tvang for å få gjennomført registreringsvedtaket. På grunn av den uklarhet som oppstod om spørsmålet, besluttet riksadvokaten likevel i mai 2000 at prøvetaking ikke skulle gjennomføres tvangsmessig inntil hjemmelen var presisert. Registreringsvedtak skulle imidlertid fortsatt fattes, og prøve tas, dersom domfelte ikke protesterte, jf. riksadvokatens brev av 30. juni 2000 til statsadvokatene (oppsummering fra statsadvokatmøtet, pkt. 16).

Ved et nytt tredje punktum i § 160a annet ledd er det nå uttrykkelig slått fast at dersom domfelte nekter å avgi biologisk materiale frivillig, kan blodprøve og andre prøver tas med tvang når det kan skje uten fare eller betydelig smerte, jf. lov av 4. mai 2001 nr. 16. Lovendringen trådte i kraft straks. Riksadvokaten antar det samme må gjelde dersom det i sjeldne tilfelle skulle bli aktuelt å ta blodprøve med tvang fra utilregnelige, jf. påtaleinstruksen § 11a-2 første ledd bokstav b) og d).

Riksadvokatens beslutning om å stanse tvangsmessig prøvetaking ble automatisk opphevet samtidig som lovendringen trådte i kraft. Avgir domfelte ikke blodprøve eller andre prøver frivillig, besørger politiet dette gjennomført med tvang etter å ha forvisset seg om at det ikke er forhold ved domfeltes helse som gjør at prøvetakingen medfører fare eller betydelig smerte. Påtaleinstruksen §§ 10–5 til 10–8 bør anvendes tilsvarende ved prøvetaking for DNA-analyse.

Spørsmålet om bruk av tvang kan ikke bringes inn for retten. Justisdepartementet uttalte i Ot.prp. nr. 18 (2000–2001) side 29 om dette:

Departementet vil ikke foreslå at spørsmålet om bruk av tvang skal avgjøres av retten. Rettslig prøvelse har lite for seg i disse tilfellene, siden vilkårene for registrering er detaljert utpenslet i lov og forskrift. Departementet legger særlig vekt på at det må foreligge en endelig domfellelse. Dermed må domstolene allerede ha vurdert saken.

Justiskomiteen sluttet seg i Innst. O. nr. 55 (2000–2001) til at prøver for DNA-analyser skal kunne gjennomføres med tvang. Komiteen kommenterte ikke spørsmålet om rettslig prøvelse.

Dersom det allerede er tatt prøve i medhold av straffeprosessloven § 157, er det ikke nødvendig å ta ny prøve i anledning registreringen. Dette må gjelde selv om prøven er tatt i en annen sak enn den som gav grunnlag for registrering.

III. RETTSLIG PRØVING AV REGISTRERINGSVEDTAKET

Høyesterett avgjorde ved kjennelse inntatt i Rt. 2001 side 402 at påtalemyndighetens vedtak om registrering i DNA-registeret ikke kan bringes inn for retten for overprøving etter straffeprosesslovens regler. Begjæringer om rettslig overprøving til forhørsretten skal således påstås avvist. Om det er adgang til sivilrettslig prøvelse av registreringsvedtak er ikke avklart, men slike søksmål bør uansett ikke stanse registreringen.

IV. KLAGE TIL RIKSADVOKATEN – OPPSETTENDE VIRKNING

Klage til riksadvokaten over statsadvokatens registreringsvedtak, jf. påtaleinstruksen § 11a-5 annet ledd, bør i alminnelighet ikke gis oppsettende virkning. Registrering gjennomføres således uavhengig av klagen, men slettes dersom den fører frem. Tvangsmessig prøvetaking bør likevel ikke gjennomføres før klagen er avgjort.

V. DEN FAKULTATIVE BESTEMMELSE – PRESISERING AV RETNINGSLINJENE FOR SKJØNNSANVENDELSEN

Etter påtaleinstruksen § 11a-2 annet ledd bokstav a) kan personer som nevnt i første ledd registreres ved overtredelse eller forsøk på overtredelse av bestemmelser i straffeloven kapittel 14, 19, 22 og 25 som ikke er nevnt i «skal-regelen». For å unngå en vanskelig, og stigmatiserende, vurdering av gjentakelsesfaren for den enkelte domfelte, gav riksadvokaten i rundskriv 2/1998 følgende retningslinjer for skjønnet:

Ved første gangs forsettlig overtredelse av en eller flere bestemmelser i straffeloven kapittel 14, 19, 22 og 25 som ikke faller inn under «skal-regelen», skal registrering normalt foretas dersom det er idømt ubetinget fengselsstraff i 2 år eller mer. Er domfelte tidligere domfelt for forbrytelse av samme eller lignende art, skal registrering likeledes i alminnelighet foretas dersom det nå er idømt ubetinget fengsel i 6 måneder eller mer for forsettlig forgåelse.

Omfatter domfellelsen også forhold som ikke gir grunnlag for registrering, bør registrering i alminnelighet foretas dersom det nå samlet utmåles en straff som nevnt ovenfor og minst ett av forholdene gjelder overtredelse av en bestemmelse i straffeloven kapittel 14, 19, 22eller 25 (jf. riksadvokatens avgjørelse i klagesak 31. mai 2000 som ble sendt statsadvokatene i gjenpart til orientering). Denne presiseringen er først og fremst begrunnet i rettstekniske hensyn. En hypotetisk bedømmelse av hvilken straff som ville blitt utmålt dersom forhold som ikke gir grunnlag for registrering ble holdt utenfor, måtte nødvendigvis bli svært usikker.

Presiseringen av skjønnsstandarden innebærer at også et betydelig antall domfelte som ikke nødvendigvis har begått særlig alvorlig kriminalitet skal registreres, for eksempel dem som flere ganger domfelles for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd. Dette ligger klart innenfor den ramme som er trukket opp i loven og påtaleinstruksen. Registrering i identitetsregisteret innebærer forhåpentligvis en vesentlig økning av den opplevde oppdagelsesrisikoen for de registrerte, og kan derfor – i beste fall – avskrekke en del fra nye lovbrudd. Dette innebærer at registrering som et utgangspunkt bør foretas når regelverket gir anledning til det, og domfelte idømmes fengselsstraff som nevnt ovenfor. Etter riksadvokatens skjønn kan ikke avgivelse av blodprøve og registrering ses som særlig inngripende overfor den domfelte. På samme måte som for fingeravtrykk er den viktigste konsekvens av registrering at den åpner en mulighet for entydig identifikasjon eller utelukkelse av den registrerte i forhold til spor på et åsted.

VI. REGISTRERING OG BRUK AV REGISTRENE

Muligheten for identifikasjon gjennom DNA-typing og registersøk kan, fornuftig brukt, være et svært nyttig verktøy i etterforskingen som riksadvokaten har store forventninger til. Men identitets- og sporregistrene kan bare bli effektive dersom det sørges for aktiv registrering og bruk.

Det er foretatt færre registreringer enn en kunne forvente. Kriminalpolitisentralen har i brev av 9. april 2001 til politimestrene gitt en oversikt hvor det fremgår at det er altfor få innrapporteringer både til identitetsregisteret og sporregisteret.

Det er grunnlag for å foreta langt flere registreringer i identitetsregisteret. Kriminalpolitisentralen oversendte ved brev av 6. juni 2001 til politimestrene en liste over personer som skal registreres i henhold til påtaleinstruksen § 11a-2 første ledd. Dette er formentlig et nyttig hjelpemiddel. Dersom politidistriktet ennå ikke har avsluttet gjennomgangen av pådømte saker («skal» og «kan-saker»), jf. rundskriv 2/1998 pkt V, må dette nå sluttføres, jf. nærmere nedenfor under pkt. VII.

Nye saker skal fortløpende vurderes og sendes statsadvokatene med innstilling om registreringsbeslutning.

For å få full nytte av sporregisteret må det rutinemessig vurderes om biologisk materiale fra åsteder i uoppklarte saker skal forsøkes analysert.

Etter påtaleinstruksen § 11a-3 første ledd kan «… DNA-profiler fra personer med ukjent identitet registreres når profilen antas å ha tilknytning til uoppklart straffesak». Saken må etter riksadvokatens oppfatning regnes som «uoppklart» i alle fall i hele perioden fra iverksettelse av etterforsking til det er truffet påtaleavgjørelse i saken. Det er således ikke nødvendig å avvente registrering til man vet resultatet av etterforskingen. Tvert om fastsettes i annet ledd i bestemmelsen at

registrering skal skje «så snart DNA-analyse av spormateriale er gjennomført.»

Hurtig registrering øker sjansen for rask oppklaring. For å spare tid bør politidistriktet i saker hvor det sendes inn spormateriale for analyse som ikke stammer fra en person med kjent identitet, vurdere å anmode Rettsmedisinsk institutt om å sende profilen til Kriminalpolitisentralen for registrering i sporregisteret. Instituttet vil da samtidig med at saken returneres rekvirenten sende eventuelle sporprofiler fra uidentifiserte personer til Kriminalpolitisentralen for registrering i sporregisteret. Kriminalpolitisentralen vil straks kontrollere profilen mot registrene og gi beskjed til politidistriktet dersom man får treff i identitetsregisteret, jf. § 11a-4 første ledd, eller dersom det finnes tilsvarende profil i sporregisteret, jf. § 11a-4 annet ledd. Videre vil Kriminalpolitisentralen orientere politidistriktet om hvorvidt profilen er lagt inn i sporregisteret. Anmoder politidistriktet ikke Rettsmedisinsk institutt om direkte oversendelse til Kriminalpolitisentralen, må distriktet så snart som mulig sende sporprofiler som stammer fra personer med ukjent identitet til Kriminalpolitisentralen for registrering. Rettsmedisinsk institutt og Kriminalpolitisentralen bør løpende arbeide med å finne frem til hensiktsmessige rutiner og gjøre disse kjent overfor rekvirentene.

DNA-teknologien er i stadig utvikling. Det har bl.a. medført at resultatene fra DNA-analyser foretatt før 1. desember 1999 vanskelig kan sammenlignes med resultater fra analyser foretatt etter dette tidspunktet. Det er imidlertid opplyst at verken spor- eller identitetsregisteret i dag inneholder analyseresultater fra før 1. desember 1999. Politidistriktene bør vurdere om det finnes biologisk materiale fra alvorlige uoppklarte saker som bør sendes inn til (ny) analyse og påfølgende registrering i sporregisteret.

Etter riksadvokatens skjønn er det ikke noe i veien for å kontrollere spor som mottas fra utlandet mot identitetsregisteret eller å registrere slike spor i sporregisteret under samme vilkår som for spor sikret på et åsted i Norge. Det overlates til Kriminalpolitisentralen å vurdere i hvilke tilfeller man skal bistå utenlandske myndigheter med søk i de norske registrene.

Påtaleinstruksen § 11a-4 første ledd fastslår at DNA-profil fra ethvert åstedsfunn kan kontrolleres mot DNA-profilene i identitetsregisteret og sporregisteret. Etter hvert som registrene øker i omfang bedres også mulighetene for treff ved søk i registrene. Søk bør ikke reserveres for de alvorligste sakene, men på samme måte som ved fingeravtrykk forsøkes i ulike typer saker. I § 11a-4 tredje ledd første punktum fastsettes at DNA-profilen til uregistrert person med kjent identitet ikke kan kobles mot sporregisteret. Det er imidlertid gjort unntak fra dette i annet og tredje punktum (ved skjellig grunn til mistanke eller samtykke). Også denne muligheten bør utnyttes aktivt. (Riksadvokaten antar at når det i bestemmelsene brukes uttrykkene «kontrolleres» og «kobles», siktes det i begge tilfeller til søk i registrene.)

3.2 Mål og prioriteringer for straffesaksbehandling i år 2002

Siden 1999 har riksadvokaten utgitt et årlig rundskriv som angir de mål og prioriteringer som gjelder for straffesaksbehandlingen i det aktuelle år. Kriminalitetsbekjempelse er imidlertid en langsiktig oppgave hvor det må arbeides med en videre horisont enn ett

år, og straffeforfølgning er dessuten en virksomhet som i stor grad bør være preget av forutberegnlighet. De grunnleggende mål og prioriteringer varierer derfor forholdsvis lite fra år til år. Mål- og prioriteringsrundskrivene er derfor i stor grad preget av gjentagelser fra foregående år, og rundskrivet for 2002 er derfor representativt for hovedlinjene i straffesaksbehandlingen i politi og påtalemyndighet.

Riksadvokaten har fastsatt fire grunnleggende krav for straffesaksbehandlingen:

  • høy kvalitet

  • høy oppklaringsprosent

  • kort saksbehandlingstid

  • adekvat reaksjon

Det understrekes i rundskrivene at høy kvalitet er et ufravikelig krav, samtidig som det er en forutsetning for at de øvrige kan nås. Det er imidlertid også den sammenheng mellom kravene at en høy oppklaringsprosent og kort saksbehandlingstid, samtidig som etterforskingsmateriale er av en slik karakter at det gir grunnlag for domfellelse og idømmelse av en adekvat reaksjon, indikerer at straffesaksbehandlingen er av god kvalitet.

Riksadvokaten har funnet det vanskelig samtidig å stille krav om en høyere oppklaringsprosent og en vesentlig kortere saksbehandlingstid. Siden altfor lang saksbehandlingstid har vært straffesaksbehandlingens svøpe i mange år, er det forbedringer på dette felt som har vært og er prioritert. Målsettingen er likevel at reduksjonen i saksbehandlingstiden skal skje uten at dette leder til reduksjon i oppklaringsprosenten.

Nedenfor gjengis punktene III/4 og 5 og IV/1og 2 i mål- og prio-riteringsrundskrivet til politiet for 2002. Punktene angir kravene for saksbehandlingstid og adekvat reaksjon, og angir de sentrale prioriteringer og gir direktiver for de regionale og lokale priori-teringer.

III. MÅL FOR STRAFFESAKSBEHANDLINGEN

4. Kort saksbehandlingstid

Hovedutfordringen i 2002 er – på samme måte som i 2001 – å redusere saksbehandlingstiden, jf. pkt. II foran. Innsatsen for å forbedre resultatene i straffesaksbehandlingen skal konsentreres om dette. I Budsjett-innst. S. nr. 4 (2001–2002) side 9 uttaler Justiskomiteen:

For å styrke rettssikkerheten legger k o m i t e e n vekt på å få en hurtigere straffesaksbehandling, herunder domsavsigelse og iverksetting av straff. K o m i t e e n understreker at jo raskere reaksjon som iverksettes ved lovbrudd, jo større forebyggende effekt vil reaksjonen ha. Dette gjør at fokus på økt tempo i straffesakskjeden fortsatt har første prioritet. Politiet må bruke sine ressurser slik at lovbrudd blir møtt med en reaksjon fra myndighetene. Hver dag som går før en forbryter møter reaksjon, dom og soning svekker sjansen for at samfunnets innsats har effekt. En hurtigere straffesaksavvikling må særlig tilstrebes i saker der unge er tiltalt.

I St. prp. nr. 1 (2001–2002) side 85 har regjeringen fastsatt disse resultatmål for 2002:

  • Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for påtaleavgjorte saker i politi- og lensmannsetaten skal reduseres.

  • I saker som gjelder legemsfornærmelse med skadefølge og legemsbeskadigelse (straffeloven §§ 228 annet ledd og 229), skal saksbehandlingstiden ikke overstige 90 dager fra anmeldelse til påtalevedtak i politiet, med mindre hensynet til etterforskingen eller andre omstendigheter gir grunn til det.

  • I saker mot personer som var under 18 år på handlingstiden, skal saksbehandlingstiden ikke overstige 6 uker, regnet fra gjerningspersonen fikk status som mistenkt og frem til positiv påtaleavgjørelse (forelegg, tiltale, siktelse for forhørsrettspådømmelse, påtaleunnlatelse etter opportunitetsprinsippet eller overføring til konfliktråd) treffes i politiet, med mindre hensynet til etterforskingen eller andre særlige omstendigheter gir grunn til det.

Politidistriktene må ha rutiner for å kontrollere at fristene overholdes. Av praktiske grunner tillates at oppfyllelsen for de nevnte voldsforbrytelsene måles ved hjelp av STRASAKs rapporter om gjennomsnittlig saksbehandlingstid for oppklarte saker. Det forutsettes imidlertid at det også utarbeides en manuell oversikt over de saker – oppklarte eller uoppklarte – som ikke er påtaleavgjort innen 90 dager med angivelse av årsaken til overskridelsen.

Saksbehandlingstiden i saker mot unge lovbrytere må inntil videre kontrolleres manuelt. Det må i den enkelte sak sikres notoritet om når mistenktstatus har inntrådt, og utarbeides periodiske oversikter som viser i hvor stor andel av sakene med positivt påtalevedtak 6-ukersfristen er overholdt. For de saker hvor fristen er oversittet må oversiktene også angi årsakene til dette. Etter det riksadvokaten har fått opplyst vil STRASAK i forbindelse med gjennomføringen av politidistriktsreformen bli endret slik at data om resultatoppnåelsen vil foreligge elektronisk.

Også i andre sakstyper er det særlig viktig at saksbehandlingstiden er kort. Dette gjelder for det første i de sentralt prioriterte saker, jf. pkt. IV 1. Disse skal etterforskes særlig raskt og grundig og må gå foran andre saker. De sentralt prioriterte saker utgjør en svært liten andel av den anmeldte kriminalitet. Det burde derfor ikke være vanskelig å påse at både etterforsking og påtalemessig behandling har tilstrekkelig fremdrift slik at det ikke oppstår unødig liggetid. Sakene er imidlertid så ulike både i omfang og kompleksitet at det ikke er hensiktsmessig å fastsette frister for saksbehandlingen.

Dernest kommer (andre) saker med varetektsfengsling. Det må her være god fremdrift i etterforsking og påtalemessig behandling så lenge siktede holdes fengslet. Politidistriktene må ha rutiner som sikrer at det ikke oppstår unødig liggetid. Den saksansvarlige påtalejurist har et særlig ansvar for å følge opp fremdriften. Når vinningskriminelle gjengangere er varetektsfengslet, må sakene også søkes pådømt innen utløpet av fengslingsperioden. Dersom det skulle oppstå konflikt mellom «frist-sakene» for vold og unge lovbrytere og saker med varetektsfengsling, går fengslingssakene foran.

Videre må behandlingen av saker om opphør av tvungent psykisk helsevern og prøveløslatelse fra forvaring påskyndes, jf. kravet om dette i straffeloven § 39b annet ledd siste punktum og § 39f tredje ledd. Betydningen av bestemmelsene er fremholdt både av Særreaksjonsut-

valget (NOU 1990: 5) og departementet (Ot.prp. nr. 87 (1993–94)). Påtalemyndigheten må behandle slike begjæringer som hastesaker og prioritere dem foran de fleste andre saker. Det vises også til EMK art. 5 (4) hvoretter enhver som er frihetsberøvet skal ha «… rett til å anlegge sak slik at lovligheten av frihetsberøvelsen raskt skal bli avgjort av en domstol …».

Kortere saksbehandlingstid skal ikke oppnås på bekostning av kravet om høy kvalitet eller oppklaring. Riksadvokaten understreker at saker ikke skal henlegges for å overholde frister dersom det er utsikt til at fortsatt etterforsking eller påtalemessig behandling etter utløpet av fristen kan lede til oppklaring. Politidistriktene må således påse at de særskilte frister som er fastsatt ovenfor, ikke får som konsekvens at oppklaringsprosenten synker.

De viktigste tiltakene for å redusere saksbehandlingstiden er

  • reduksjon av antall saker som er til behandling samtidig (restansenedarbeiding)

  • redusert liggetid (herunder ventetid) hos etterforsker og jurist

  • gode oppfølgingsrutiner

  • mer målrettet etterforsking

Mellom disse tiltakene er det nær sammenheng. Tiltakene er detaljert omtalt i mål- og prioriteringsrundskrivet for 2001 pkt. III 4.2 – III 4.4, og det vises til fremstillingen der. I tillegg bemerkes:

I oppsummeringsbrevet etter statsadvokatmøtet 2001 (brev av 10. juli 2001 til statsadvokatembetene pkt. 17) har riksadvokaten bestemt at inntil videre kan analyse av beslaglagt narkotika unnlates på nærmere vilkår:

Det vises til rundskriv nr. 1/1989 om analyser av beslaglagt narkotika. Her fremgår at beslaglagt narkotika som hovedregel skal analyseres, men at analyse kan unnlates i saker som søkes avgjort ved forelegg. Dersom forelegget ikke vedtas, skal analyse likevel foretas før saken sendes retten i medhold av straffeprosessloven § 268. Det fremgår av rundskriv nr. 1/1998 pkt. IV når forelegg kan brukes i narkotikasaker.

Som nevnt i mål- og prioriteringsrundskrivet for 2001 (rundskriv nr. 1/2001) side 8, har riksadvokaten – som et mulig tiltak for å redusere ventetiden i narkotikasaker – tatt opp med Sjefen for Kriminalpolitisentralen om analysevolumet kan reduseres, i hvilke sakstyper analyse i tilfelle kan unnlates og hvilken effekt en endring kan forventes å få for kvaliteten på bevismaterialet og responstiden. I svarbrev av 13. februar 2001 har Sjefen for Kriminalpolitisentralen vist til en rekke tiltak som er iverksatt for å redusere responstiden uten å svekke kvaliteten på analysearbeidet, og han ber om at man avventer effekten av disse tiltak før man vurderer prinsipielle endringer i reglene.

Riksadvokaten er enig i at man bør vente med varige endringer i rundskrivene til man ser effekten av de tiltak som er og vil bli gjennomført. Likevel tilsier hensynet til saksbehandlingstiden i narkotikasaker at visse midlertidige endringer bør iverksettes nå, og riksadvokaten mener dette kan gjøres uten at kvaliteten på straffesaksbehandlingen blir svekket.

Riksadvokaten bestemmer derfor at inntil videre kan analyse unnlates i saker hvor det foreligger en uforbeholden tilståelse dersom det etter en konkret vurdering anses ubetenkelig å fremme saken uten analyse. Det må ikke være tvil om hva slags stoff det dreier seg om. Først og fremst vil iretteføring uten analyse være aktuelt i saker som gjelder mindre kvanta cannabis.

Videre minner en om at straffeprosessloven § 13, slik bestemmelsen lyder etter lovendringen 3. mars 2000 nr. 13, skal brukes aktivt for å oppnå raskere straffesaksbehandling. I rundskriv nr. 1/2001 side 8 har riksadvokaten fremholdt:

Utgangspunktet bør være at sakene påtaleavgjøres og iretteføres separat med mindre hensynet til bevisførselen eller tungtveiende prosessøkonomiske forhold tilsier forening. I tillegg til å øke tempoet i straffesaksbehandlingen vil fortløpende pådømmelse redusere «kvantumsrabatten» og forenkle sakene. Overfor unge lovbrytere er det særlig viktig at pådømmelse skjer raskt og at de ikke gis anledning til å pådra seg nye straffbare forhold før pådømmelse.

I de fleste politidistrikter må betydelig innsats fortsatt rettes mot nedarbeiding av restanser. Liggetid er hovedårsaken til den lange saksbehandlingstiden, og en forutsetning for å begrense liggetiden er at det i så stor grad som mulig er samsvar mellom saksmengden i politidistriktet og etterforskings- og påtalekapasiteten. Særlig viktig er det å ha kontroll over de eldste restansene (saker eldre enn 12 måneder og saker mellom 6 og 12 måneder).

Saksbehandlingstiden hos påtalejuristene er fortsatt et betydelig problem, jf. også Justiskomiteens påpeking av dette i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2001–2002) side 9. Situasjonen er ikke akseptabel, men må i mange politidistrikter ses i sammenheng med at juristkapasiteten er for lav. Likevel kan nok atskillig oppnås ved bedre organisering av arbeidet, herunder større konsentrasjon om primæroppgaven, og bedre oppfølgingsrutiner. Dette er ikke minst viktig i de nye distriktene, og det forutsettes at politimestrene vier spørsmålet særskilt oppmerksomhet. For ordens skyld nevnes at riksadvokaten overfor departementet har tilrådd at underdekningen i juristbemanningen, jf. bl.a. rapport fra Arbeidsgruppe I i Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling, løses sentralt og ikke gjennom lokale forhandlinger, dessverre med negativt resultat (så langt).

5. Adekvat reaksjon

På de fleste kriminalitetsområder er oppklaring og rask reaksjon viktigere enn hvilken reaksjon som velges. Men også en adekvat reaksjon er nødvendig for at straffeforfølgningen skal nå sitt formål. Hvilken reaksjon som er adekvat, kan selvsagt ikke angis generelt. Det vises til mål- og prioriteringsrundskrivet for 2000 (rundskriv nr. 1/2000) side 8 for en nærmere angivelse av de sentrale hensyn som generelt bør styre straffutmålingen.

Nedenfor angis noen kriminalitetsområder der politiet skal vie reaksjonsspørsmålet særlig oppmerksomhet. På de områder som ikke er nevnt, skal dagens praksis videreføres. Endringer i reaksjonsvalg og straffutmåling er en langsiktig prosess, og retningslinjene faller i det alt vesentlige sammen med fjorårets. En har likevel i en viss grad valgt å gjenta direktivene, idet det antas hensiktsmessig at disse foreligger

samlet på et sted. En oppdatert gjennomgang av reaksjonsnivået for sentrale typer av straffbare handlinger vil for øvrig bli gitt i riksadvokatens rapport om straffesaksbehandlingen i 2000–2001 som blir utgitt i serien Riksadvokatens publikasjoner i mars/april 2002.

I rundskrivet her omtales i hovedsak straffbare handlinger som iretteføres av politiet, mens sakstyper som aktoreres av statsadvokatene, gjennomgås i mål- og prioriteringsrundskrivet for statsadvokatembetene (rundskriv nr. 2/2002).

Hovedoppmerksomhetsområdet for politiet vil som tidligere være reaksjonsnivået ved volds- og vinningskriminalitet. I Budsjett-innst. S. nr. 4 (2001–2002) side 10 fremholder Justiskomiteen at det «ved flere forbrytelser er manglende samsvar mellom forbrytelsenes alvor og straffereaksjon. Trygghet for liv og helse må prioriteres.»

For forbrytelser mot straffeloven §§ 228 og 229 har det alminnelige straffenivå økt vesentlig i løpet av det siste ti-år. Aktor må gjennom prosedyre og straffepåstand bidra til at det skjerpede nivå fastsatt av Høyesterett også følges av underordnede domstoler, og foreslå anke når så ikke er tilfelle. Det samme direktiv gjelder for saker om omfattende og gjentatt vinningskriminalitet. Gjennom avgjørelsene i Rt. 1997 side 1976 og Rt. 1999 side 1509 har Høyesterett slått fast at integritetskrenkelsene og frykten som ofrene utsettes for, skal tillegges større vekt enn tidligere, og at dette må gi seg utslag i strengere straffer. Ved siden av å følge opp straffenivået på dette felt, må påtalemyndigheten i politiet sørge for at samfunnet beskyttes mot de mest aktive vinningskriminelle gjennom målrettet bruk av kortvarig varetektsfengsling og rask iretteføring.

Alvorlige trusler er et meget følbart inngrep i den personlige frihet. En alvorlig trussel som oppleves som reell, kan prege enkeltpersoners livsmønster med redusert livskvalitet gjennom lang tid og innebære alvorlige psykiske belastninger. Det kan diskuteres om dette er tillagt tilstrekkelig vekt ved domstolenes straffutmåling. Høyesterett har avsagt en rekke dommer hvor det er understreket at det må reageres strengt overfor trusler mot polititjenestemenn og andre offentlig ansatte, f.eks. ansatte ved sosialkontor. Normalt vil allmenne hensyn kreve offentlig påtale etter straffeloven § 227 i slike tilfeller. Mye taler for at trusler rettet mot ansatte i enkelte private foretak, for eksempel banker, forsik-ringsselskap og transportbedrifter, langt på vei bør betraktes på samme måte når truslene har sammenheng med deres arbeid. Det vises også til pkt. IV 2 nedenfor om lokal prioritering av voldskriminalitet. Straffeloven § 132a om trusler og vold mot vitner og andre aktører i straffesaker omtales i mål- og prioriteringsrundskrivet til statsadvokatene (rundskriv nr. 2/2002) pkt. III 4. Riksadvokaten foreslo for øvrig i august 2001 overfor Justisdepartementet at det nedsettes et utvalg for å se på bekjempelse av trusler i bredt perspektiv.

Politiet og påtalemyndighet har i løpet av de senere år intensivert den strafferettslige bekjempelse av barnepornografi. I brev av 5. april 2000 til sjefen for Økokrim uttalte riksadvokaten om straffepåstanden i slike saker:

Det er likefullt riksadvokatens oppfatning at omfattende spredning av barnepornografi over internett, og som representerer en fortsatt og varig krenking av barnet, ved iretteføring i Norge må møtes med en påstand om ubetinget fengselsstraff. Det er i denne sammenheng grunn til å fremheve at strafferammen i straffeloven § 211 er bøter

eller fengsel inntil 2 år, og at det av bestemmelsens sjette ledd følger at avbildning av barn er et skjerpende moment.1

Påstandsdirektivet er gjentatt i oppsummeringen fra statsadvokatmøtet 2001 (brev av 10. juli 2001 til alle statsadvokatembeter pkt. 3). Det vises for øvrig til kompendiet «Barneporno: Håndtering i strafferettsapparatet – straffutmåling» (Økokrims skriftserie nr. 13 – mai 2001).

Ved lovendring av 15. juni 2001 nr. 64 ble det foretatt en mindre endring i straffelovens bestemmelser om uaktsomt drap og uaktsom grov legemsbeskadigelse. Siktemålet med lovendringen synes først og fremst å ha vært å utforme forarbeider som ga Stortinget grunnlag for å slutte seg til de retningslinjer for anvendelse av straffeloven §§ 238 og 239 som riksadvokaten trakk opp i brev av 29. mars 2000, jf. Ot.prp. nr. 46 (2000–2001) side 64–67 [64, 65, 66, 67]. Påtalepraksis skal derfor fortsatt følge disse retningslinjene. Straffutmålingen for dødsulykker i trafikken varierer betydelig. Den gjenspeiler både i hvilken grad motorvognførere kan klandres og hvor omfattende følger ulykken har fått: For de graverende tilfellene er straffen gjennomsnittlig 1 år og 4 måneder, i de ordinære tilfeller ca 5 måneder, og ca 75 dager hvor uaktsomheten er forholdsvis liten. I denne siste gruppe vil trolig en betydelig andel heretter bare bli iretteført som overtredelse av vegtrafikkloven § 31 jf. § 3. I de tilfeller motorvognførerne etter de nye retningslinjer ikke tiltales for en personlig integritetskrenkelse (straffeloven §§ 238 eller 239), må dette også påvirke straffutmålingen. Det kan således her påstås kortere ubetinget frihetsstraff enn tidligere. Der det bare er grunnlag for en meget liten strafferettslig bebreidelse kan det påstås betinget fengsel og helt unntaksvis reageres med forelegg på bot.

Med virkning fra 1. januar 2001 ble den lovbestemte påvirkningsgrense i vegtrafikkloven § 22 første ledd senket til en blodalkoholpromille på 0,2 og til 0,1 mg alkohol pr. liter utåndingsluft. Normalreaksjonen for første gangs overtredelse er etter vegtrafikkloven § 31 bøter. Basert på innberetninger fra politidistriktene i 2001 synes bøtenivået for overtredelser i det nykriminaliserte området å ligge på mellom kr 5 000 og kr 15 000 avhengig av forholdene, men med et normalnivå rundt kr 8 000 – 10 000. Riksadvokaten er ikke kjent med forhold som tilsier at dette bøtenivå bør endres, og praksis kan derfor videreføres i 2002. En kan ikke se at det er behov for ytterligere retningslinjer herfra.

Motorvognførere som i strid med vegtrafikkloven § 10 unnlater å stanse for politiets kontroll, utsetter gjerne både andre trafikanter og polititjenestemennene for betydelig fare. Det er grunn til å tro at en konsekvent streng reaksjon for slik atferd kan ha preventiv virkning. Reaksjonen mot overtredelser av denne karakter bør skjerpes og normalt være en kortere ubetinget fengselsstraff eller en meget følbar bot.

Basert på et forslag fra Arbeidsgruppe 1 i «Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling» om å lovfeste at retten ved straffutmålingen skulle legge vekt på om siktede har gitt en uforbeholden tilståelse, fremmet Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 81 (1999–2000) forslag om et nytt annet ledd i straffeloven § 59. Dette ble vedtatt som lov 2. mars 2001 nr. 7. Departementet uttaler i proposisjonen, på samme måte som riksadvokaten gjorde i sin høringsuttalelse, at «tilståelser bør tillegges

større vekt ved straffutmålingen enn tilfellet er i dag». Riksadvokaten skal utgi eget rundskriv om ulike spørsmål knyttet til reaksjonsvalg og straffepåstand. Det vil her bli gitt nærmere retningslinjer om anvendelsen av straffeloven § 59 annet ledd.

Et sentralt kriminalpolitisk mål er at straffbare handlinger ikke skal lønne seg. Dette har blant annet kommet til uttrykk i de skjerpede inndragningsregler i straffeloven §§ 34 flg, som ble vedtatt ved lovendring 11. juni 1999 nr. 39, jf. også Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2000 side 2043 og dom av 31. oktober 2001. Påtalemyndigheten må i tillegg til straff legge ned påstand om inndragning (eller utferdige inndragningsforelegg) der vilkårene for dette er til stede, jf. straffeloven §§ 34 og 34a. Også straffeloven § 35 skal brukes aktivt. Etter § 34 skal utbytte av en straffbar handling inndras i sin helhet. Fra denne hovedregel kan det etter annet punktum bare gjøres unntak der inndragning vil være klart urimelig. Etter forarbeidene, jf. også Høyesteretts dom av 31. oktober 2001, bør full inndragning normalt skje selv om utbyttet ikke er i behold og siktede har svak økonomi.

IV. PRIORITERING VED IVERKSETTELSE OG GJENNOMFØRING AV ETTERFORSKING

1. Sentrale og landsdekkende prioriteringer

Riksadvokatens sentrale og landsdekkende prioriteringer for iverksettelse og gjennomføring av etterforsking er fortsatt få og stabile.

At de sentralt prioriterte områder er få innebærer at det blir betydelig rom for lokale prioriteringer ved siden av de sentrale. Slik må det også være, fordi kriminalitetssituasjonen varierer fra politidistrikt til politidistrikt. Politimesteren må derfor – i samarbeid med statsadvokaten – planlegge og gjennomføre en målrettet og effektiv kriminalitetsbekjempelse, som er tilpasset de lokale behov.

At de sentrale prioriteringer er stabile medfører at det ikke kan ventes vesentlige endringer fra år til år. Selv om innsatsen selvsagt til enhver tid må være tilpasset kriminalitetssituasjonen og den forventede utvikling, vil hovedlinjene i kriminalitetsbekjempelsen ligge fast over tid.

Riksadvokaten har bestemt at følgende sakstyper skal være prioritert etter sin art:

  • Drap og andre alvorlige voldsforbrytelser, alvorlige seksualforbrytelser, ildspåsettelser og andre alvorlige forbrytelser som setter liv og helse i fare

  • Alvorlig narkotikakriminalitet

  • Alvorlige trafikklovbrudd

  • Økonomisk kriminalitet av alvorlig karakter, særlig den som rammer fellesskapet, og alvorlig miljøkriminalitet som rammer det indre miljø (arbeidsmiljøet) og det ytre miljø (natur og kulturminner)

Oppregningen gir ikke uttrykk for noen prioritert rekkefølge. De saker som riksadvokaten generelt har prioritert, er så få at det ikke er behov for dette. I tillegg til den generelle prioritering etter art, som omtales her, har riksadvokaten stilt særlige krav til rask saksbehandling i visse tilfeller. For sammenhengens skyld behandles dette i tilknytning til målet om kort saksbehandlingstid (pkt. III 4 foran).

Saker som omfattes av riksadvokatens prioriteringer, skal gis forrang når det er knapphet på ressurser. Disse skal (selvsagt) alltid etterforskes, og det stilles strengere krav til måloppnåelse. Sakene skal opp-

klares så langt råd er, og unødig liggetid skal unngås både hos etterforsker og jurist.

Riksadvokatens prioritering gjelder «alvorlige» overtredelser. Om den enkelte overtredelse skal karakteriseres som «alvorlig» vil som utgangspunkt bero på en helhetsvurdering. Innen kategoriene volds- og seksualforbrytelser mv. og narkotikakriminalitet skal som et generelt utgangspunkt straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 år, anses som prioritert. For ordens skyld bemerkes at ran her regnes som voldskriminalitet, selv om denne forbrytelsen i kriminalstatistikken er definert som en vinningsforbrytelse.

Dødsulykker i trafikken er prioritert. Det samme gjelder trafikkulykker hvor det kan være aktuelt å anvende straffeloven § 238 (uaktsom grov legemsbeskadigelse), og adferd i trafikken som bærer preg av at gjerningspersonen bevisst har tatt en risiko som har innebåret nærliggende fare for alvorlig ulykke.

Straffbare handlinger som synes rasistisk motivert, skal prioriteres. Slike saker skal undergis en grundig behandling med rask og konsekvent strafforfølgning.

Internasjonal og organisert kriminalitet vil normalt omfatte straffbare handlinger som allerede på grunnlag av sin art vil være prioritert. Selv om slik kriminalitet ikke utgjør noen stor del av det totale antall forbrytelser som begås hvert år, er den særlig ondartet og derfor viktig å bekjempe. Avdekking av denne form for kriminalitet er avhengig av politiets egen innsats. Det er derfor avgjørende at politiets kriminal-etterretning fungerer godt, og at etterretningsinformasjonen brukes til å generere straffesaker. De «verktøy» lovgiver har gitt gjennom lovendringene om etterforskingsmetoder, må benyttes aktivt, jf. pkt. III 2 ovenfor. Det vises til Riksadvokatens publikasjoner nr. 3/2001: Materialsamling – utradisjonelle eller ekstraordinære etterforskingsmetoder. Etterforsking rettet mot pengestrømmer er viktig både for å avdekke kriminelle nettverk og for å hindre at gjerningspersonene får beholde utbyttet fra den straffbare virksomhet, jf. pkt. III 5 ovenfor.

Som kjent ble det såkalte «Catch-prosjektet» etablert høsten 2001 med formål å bekjempe bakmennene i alvorlig narkotikakriminalitet og annen alvorlig organisert kriminalitet. Politimesteren må sørge for godt samarbeid mellom politidistriktet og dette prosjektet i aktuelle saker.

2. Regionale og lokale prioriteringer

Statsadvokatene og politimestrene må ta stilling til hvorledes den kriminalitet som ikke omfattes av riksadvokatens sentrale prioriteringer, skal behandles. Det er her betydelig rom for prioriteringer på regionalt og lokalt nivå. Ved slik lokal prioritering må det foretas en sammensatt vurdering. Prioriteringene bør ta utgangspunkt i kriminalitetens samfunnsskadelige virkning og hvordan den påvirker den alminnelige trygghetsfølelse i lokalsamfunnet. Dette vil normalt lede til at det legges stor vekt på å bekjempe den profesjonelle kriminalitet og straffbare handlinger som rammer særlig utsatte grupper. For vinningskriminalitet vil i tillegg graden av integritetskrenkelse, størrelsen på det tap handlingen påfører fornærmede, og størrelsen på gjerningspersonens utbytte være viktig. Dersom det lokalt har utviklet seg – eller er i ferd med å utvikle seg – kriminalitetsmønstre som skaper spesiell utrygghet, er særlig plagsomme eller som utfordrer den alminnelige rettsfølelse, bør dette gi seg utslag ved prioriteringen. Voldskriminalitet som er konsentrert til spesielle tider eller steder, bør vies særlig oppmerksomhet.

Ved den regionale og lokale prioritering må det tas i betraktning at alminnelig kriminalitet som vinningsforbrytelser, brukstyverier og skadeverk berører langt flere mennesker enn den sentralt prioriterte kriminalitet. Det er dessuten nær sammenheng mellom «ordinær» narkotikakriminalitet og vinningskriminalitet. Publikums tillit til politiet og den alminnelige trygghetsfølelse i lokalsamfunnet beror derfor ikke minst på hvordan alminnelig kriminalitet behandles.

Over tid må de tilgjengelige ressurser brukes slik at lovbrytere (og mulige lovbrytere) får forståelsen av at intet kriminalitetsområde er politiet fremmed. Derved økes den subjektive oppdagelsesrisiko, som er en viktig forutsetning for allmennprevensjonen.

De siste årene har en sett flere eksempler på at det som tilsynelatende er en ordinær saknetmelding, viser seg å gjelde en alvorlig forbrytelse. I tilfeller hvor personer forsvinner under påfallende omstendigheter må man sørge for at de etterforskingsmessige sider blir tilstrekkelig ivaretatt fra starten av, og at saken er under forsvarlig påtalemessig styring og kontroll. Riksadvokaten har under arbeid et rundskriv om saknede personer.

Særlig oppmerksomhet må vies kriminalitet begått av barn og ungdom, jf. også Budsjett-innst. S.nr. 4 (2001–2002) side 10. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at over 34 % av gjerningspersonene i de forbrytelsessakene som ble ferdig etterforsket i 2000, var under 21 år, og 7,5 % var under den kriminelle lavalder. Fra 1998 har antallet gjerningspersoner under 21 år økt langt mer enn antallet blant de eldre. Saker som gjelder unge lovbrytere, skal etterforskes raskt, jf. pkt. III 4 ovenfor. Det er også viktig med god samordning mellom forebyggende tiltak og straffesaksbehandling. Politiet bør i større grad enn i dag foreta etterforsking når personer under 15 år har begått en ellers straffbar handling, jf. straffeprosessloven § 224 tredje ledd. Etterforskingen antas å ha preventiv effekt i seg selv, og den vil også kunne danne grunnlag for behandlingen i andre organer.

I St. prp. nr. 1 (2001–2002) side 86 fremholder regjeringen at arbeidet for å redusere voldskriminaliteten skal intensiveres, og at spesiell oppmerksomhet skal rettes mot trusselutsatte kvinner. Det vises også til Justiskomiteens uttalelser i Budsjett-innst. S nr. 4 (2001–2002) side 10 og 19. Politimestrene må vektlegge dette ved sine lokale prioriteringer og sørge for at politidistriktet har rutiner for egenanmeldelser og for påtalemessig oppfølging. Ved straffbare handlinger hvor påtale krever begjæring fra fornærmede eller allmenne hensyn, jf. for eksempel straffeloven § 227, må påtalemyndigheten nøye vurdere om allmenne hensyn foreligger. Selv om hvert enkelt tilfelle skal vurderes for seg, er utgangspunktet at allmenne hensyn vil kreve påtale ved vold og trusler av noe alvor. Det samme har for øvrig riksadvokaten tidligere lagt til grunn for saker som gjelder vold eller trusler mot utsatte grupper.

3.3 Påtalemessige direktiver i tilknytning til lov om helsepersonell

Lov om helsepersonell av 2. juli 1999 nr. 64 trådte i kraft 1. januar 2001, etter at det ved lov av 21. desember 2000 nr. 127 ble foretatt en del endringer i loven.

Forsvarlighetsstandarden i lovens § 4 og straffebestemmelsen i § 67 foranlediget noen påtalemessige direktiver. Riksadvokaten ga slike retningslinjer i et rundskriv av 17. desember 2001 (Rundskriv nr. 5/2001). Rundskrivet ble utformet i samråd med Statens helsetilsyn, og må leses i sammenheng med tilsynets rundskriv av 10. desember 2001.

Rundskrivets avsnitt II–VI lyder:

II. FORSVARLIGHETSSTANDARDEN

Lovene om leger, tannleger og jordmødre hadde alle en forsvarlighetsstandard («plikter å utøve sin virksomhet forsvarlig»). Overtredelse kunne etter lovens ordlyd straffes også om det bare var utvist simpel uaktsomhet. For annet helsepersonell, for eksempel sykepleiere og hjelpepleiere, fantes det derimot ingen tilsvarende bestemmelser.

Den nye loven om helsepersonell omfatter alt helsepersonell og alle virksomheter som yter helsehjelp, jf. § 1. Etter § 4 første ledd skal helsepersonell «… utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.» I annet ledd fastsettes bl.a. at «Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner» og om nødvendig innhente bistand eller henvise pasienten til andre. Etter § 16 skal virksomheter som yter helsehjelp «organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter». Departementet gir i Ot.prp. nr. 13 (1998–1999) side 216 uttrykk for at «(B)estemmelsens materielle innhold er i hovedsak en videreføring, generalisering og synliggjøring av gjeldende rett.» Forsvarlighetskravet er utførlig omtalt i proposisjonen kap. 4 (side 33 flg.) og side 215 flg.

III. SAKKYNDIGE

Under etterforskingen må det regelmessig foretas en konkret vurdering av om helsepersonell som var involvert i hendelsen, eller institusjonen som foretak, har opptrådt forsvarlig og hvor alvorlig et eventuelt avvik fra forsvarlighetsstandarden var. Politi, påtalemyndighet og domstoler vil sjelden kunne foreta slike vurderinger uten sakkyndig bistand. De er derfor avhengige av sakkyndige, som enten kan engasjeres av påtalemyndigheten i medhold av straffeprosessloven § 148, eller oppnevnes av retten, jf. straffeprosessloven kap. 11. Riksadvokaten antar det i alminnelighet vil være mest hensiktsmessig at påtalemyndigheten selv engasjerer den ekspertise som er nødvendig i etterforskingsfasen. Ofte vil det, i alle fall under etterforskingen, være tilstrekkelig med en sakkyndig på det aktuelle fagområde, jf. hovedregelen i straffeprosessloven § 139, som eventuelt kan suppleres med ytterligere en sakkyndig etter oppnevnelse av retten dersom saken skal behandles av en domstol. Det er av stor betydning, ikke minst for de berørtes tillit til etterforskingen, at sakkyndige står fritt i forhold til dem som er under etterforsking. Det må også legges stor vekt på å finne frem til fagfolk som har ubestridt kompetanse på det felt som skal vurderes. Påtalemyndigheten kan få bistand til å finne frem til egnede sakkyndige fra fylkeslegene og Helsetilsynet.

Påtalemyndigheten må gi den sakkyndige et mandat, eventuelt foreslå et mandat overfor retten, jf. påtaleinstruksen kap. 12. Mandatet må så langt som mulig angi konkret hva det ønskes uttalelse om. Det vil i alminnelighet være grunn til å be den sakkyndige søke å beskrive normen for forsvarlig opptreden i den aktuelle situasjon, angi eventuelle avvik fra normen og gi en beskrivelse av hvor alvorlig avviket er. Det bør allerede ved utformingen av mandatet vurderes om det er behov for den sakkyndiges bistand for å opplyse saken med tanke på

mulig foretaksansvar. I kompliserte saker kan det være grunn til å be om råd fra fylkeslegen eller Helsetilsynet om hva mandatet bør omfatte, og hvordan det presist kan angis hva som ønskes belyst.

IV. SKYLDKRAV

Mens bl.a. legeloven etter ordlyden bare krevde simpel uaktsomhet for å anvende straff, er skyldkravet etter den nye lov om helsepersonell forsett eller grov uaktsomhet. Riksadvokaten har tidligere lagt til grunn at skyldkravet etter legeloven § 53 lå opp mot grensen for grov uaktsomhet. Høyesterett sluttet seg i Rt. 1997 side 1800 til dette:

For Høyesterett har det – som for lagmannsretten – vært enighet mellom aktor og forsvarer om at det – iallfall i utgangspunktet – kreves noe mer enn simpel uaktsomhet for straffbarhet etter § 53 til tross for at lovteksten bare angir et simpelt uaktsomhetskrav. Et slikt syn har støtte i lovforarbeidene.

Jeg er på denne bakgrunn enig i at det må kreves en kvalifisert uaktsomhet for domfellelse etter legeloven § 53. Etter min mening taler også reelle hensyn for å stille et slikt krav i profesjonsforhold, især hvor det foreligger et lovregulert administrativt reaksjons-system.

Påtalepraksis etter den tidligere legelov skal videreføres. Det innebærer at terskelen for å anvende straff ved uhell under pasientbehandling fortsatt bør være relativt høy, men at det reageres overfor de markante avvik fra forsvarlig virksomhet. Ved avgjørelse av påtalespørsmålet bør en ha i erindring at helsepersonale har som oppgave å yte behandling – ikke sjelden av livreddende karakter og under tidspress – hvor konsekvensene av små feil lett blir katastrofale. Det har også en viss vekt at en for intensiv straffeforfølgning kan lede til dårligere behandlingstilbud totalt sett. Overdreven engstelse for konsekvensene av å begå feil, kan medføre uheldig ressursbruk for å gardere seg mot kritikk og straffeforfølgning.

Foretaksstraff, jf. straffeloven kap. 3a, bør regelmessig vurderes ved feil og uhell i helseinstitusjon. Selv om ingen enkeltperson kan straffes, kan summen av enkeltfeil eller forsømmelser utgjøre et grovt uaktsomt forhold for institusjonen. Det er ikke nødvendig å identifisere hvem som har begått feil idet også «anonyme feil» kan danne grunnlag for straffeansvar. Etter helsepersonelloven § 16 første ledd skal som nevnt virksomhet som yter helsehjelp «… organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.» Svikter det her, bør straffansvar vurderes i grovere tilfeller. Ansvarssubjekt etter straffeloven kap. 3a er «et foretak». Skal straffansvar gjøres gjeldende overfor en virksomhet, bør ansvaret legges der det kan forventes å ha best preventiv virkning. Det er derfor grunn til å legge ansvaret «så nær feilen som mulig». Det kan tilsi at forelegget utstedes mot den aktuelle institusjon, ikke mot eieren.

I de aller fleste saker vil det bare være aktuelt å vurdere straffansvar etter helsepersonelloven. Tiltale etter straffeloven § 239 (uaktsomt drap) bør – til tross for at skyldkravet her som kjent er simpel uaktsomhet – bare være aktuelt ved de mest alvorlige forhold, se som eksempel Rt. 1977 side 639.

V. PÅTALEREGELEN – SAKSBEHANDLINGSRUTINER

1. Generelt

Etter forslag fra riksadvokaten fastsetter helsepersonelloven § 67 annet ledd at offentlig påtale bare finner sted hvis allmenne hensyn krever det, eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn. Bakgrunnen for den nye påtaleregelen er et ønske om å trekke tilsynsmyndigheten mer aktivt inn i vurderingen av om det er grunn til å anvende straff på forholdet. En fortløpende vurdering av sakene fra et sentralt, høyt kvalifisert og uavhengig organ bør kunne bidra både til at påtalemyndighetens avgjørelser holder høy kvalitet og at likeartede saker avgjøres likt. Påtalebegjæring fra Helsetilsynet bør derfor være det prinsipale.

Politiet vil regelmessig få kunnskap om dødsfall det kan være aktuelt å etterforske ved melding etter helsepersonelloven § 36. Bestemmelsen viderefører legeloven og fastsetter at leger skal gi politiet melding hvis det «er … grunn til å tro at dødsfallet er unaturlig». Ved forskrift av 21. desember 2000 nr. 1378 er det fastsatt at slik melding skal gis «snarest mulig» og det er nærmere angitt når «dødsfall anses unaturlig». Melding om betydelige personskader, eller hendelser som kunne ført til slik skade, skal bare gis til fylkeslegen som formentlig vil vurdere om det er grunn til å underrette politiet, jf. helsepersonelloven § 38 og lov om spesialisthelsetjenesten § 3–3. (Helsepersonelloven § 38 er foreløpig ikke satt i kraft.) I noen tilfeller får politiet også anmeldelser eller andre henvendelser om hendelser knyttet til behandling av pasienter. Uavhengig av hvordan politiet har fått kjennskap til saken, må den videre behandling ta hensyn til påtaleregelen.

Straffeprosessloven § 229 fastsetter i første ledd:

Når påtalemyndigheten antar at det er foretatt en straffbar handling, og påtale krever begjæring fra særskilt myndighet, skal den straks bringe de foreliggende opplysninger til vedkommende myndighets kunnskap for at denne kan ta standpunkt til om påtale skal begjæres.

I samme bestemmelse, tredje ledd, heter det:

Så lenge påtale ikke er begjært, tas bare etterforskingsskritt som ikke uten skade kan utsettes.

Det kan også vises til påtaleinstruksen § 7–3.

Bestemmelsene er ikke fullt ut hensiktsmessige ved behandling av saker mot helsepersonell.

For det første er det liten grunn til å forelegge bare de saker der «påtalemyndigheten antar at det er foretatt en straffbar handling». Behovet for å høre fagmyndighetens syn vil tvert om regelmessig være størst i de alminnelige tilfelle hvor det i initialfasen er uvisst om det er begått et straffbart forhold. Ofte vil det både være vanskelig og uheldig om påtalemyndigheten allerede ved mottak av en melding eller en anmeldelse skal måtte gjøre seg opp en mening om det er grunn til å anta at det foreligger et straffbart forhold. For det annet er det uhensiktsmessig om Helsetilsynet måtte ta stilling til påtalespørsmålet før saken er ferdig etterforsket. Derimot kan det være god grunn til å høre helsemyndighetens mening om hvorvidt saken bør etterforskes.

2. Foreleggelse for fylkeslegen før iverksettelse av etterforsking

Politiet skal forelegge meldinger etter lov om helsepersonell § 36 om «unaturlig dødsfall» som kan skyldes «feil, forsømmelse eller uhell ved

undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade», jf. forskrift av 21. desember 2000 nr. 1378 § 2 for fylkeslegen i distriktet. Det samme gjelder andre meldinger etter helsepersonelloven § 36 hvor det kan tenkes å foreligge brudd på helsepersonelloven og anmeldelser eller innberetninger fra helsemyndighetene til politiet om unaturlige dødsfall eller andre hendelser under behandling av pasienter. Fylkeslegen gir på vegne av helsemyndighetene råd om etterforsking bør settes i verk. Også hvor politiet på annen måte får kjennskap til slike forhold, og det ikke er grunnlag for umiddelbar henleggelse (for eksempel fordi det ikke er rimelig grunn til å sette i verk etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224 eller fordi anmeldelsen er åpenbart grunnløs), skal fylkeslegens uttalelse innhentes. Fylkeslegens tilråding er rådgivende. Politiet må selv avgjøre om vilkårene for å sette i verk etterforsking etter straffeprosessloven § 224 er til stede, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 3/1999 om etterforsking. Riksadvokaten antar at det sjelden vil være aktuelt å sette i verk etterforsking mot fylkeslegens tilråding, men utelukket er det ikke, jf. at også allmenne hensyn kan gi grunnlag for påtale. For ordens skyld understrekes at en anbefaling om etterforsking ikke sier noe om fylkeslegen mener forholdet bør påtales eller om det er begått straffbare handlinger. Uttalelse i påtalespørsmålet gis av Helsetilsynet, jf. nedenfor under pkt. 6. Riksadvokaten understreker også at opplegg og gjennomføring av etterforsking, her som ellers, er politiets ansvar.

Fylkeslegen bør gis best mulig grunnlag for sin uttalelse. Dersom det skjønnes hensiktsmessig, bør politiet foreta noen enkle undersøkelser som kan tjene til støtte for fylkeslegens tilråding, jf. nærmere riksadvokatens rundskriv om etterforsking pkt. II, 3 (nr. 3/1999). Formålet med slike forberedende undersøkelser er å gi fylkeslegen tilstrekkelig grunnlag for å kunne ta stilling til om saken bør etterforskes. Det kan ikke forventes at fylkeslegen selv undersøker saken med sikte på å avklare dette.

Melding etter påtaleinstruksen § 5–5 («Melding til offentlig myndighet om etterforsking mot person som driver virksomhet m.m. med offentlig tillatelse») antas unødvendig når saken er forelagt fylkeslegen.

Helsetilsynet har fastsatt en frist på 3 uker for uttalelse fra fylkeslegen, jf. vedlagte rundskriv fra tilsynet. Etter at saken er mottatt fra fylkeslegen med uttalelse må politiet umiddelbart beslutte om etter-forsking skal settes i verk. Beslutningen bør være skriftlig og det vil ofte være hensiktsmessig å gi en etterforskingsordre, jf. nærmere rundskriv nr. 3/1999 pkt. V.

3. Umiddelbar iverksetting av etterforsking

Etterforskingsskritt som ikke uten skade kan utsettes til fylkeslegens uttalelse foreligger, må foretas. Også hvor det allerede på grunnlag av meldingen/anmeldelsen er klart at saken må etterforskes, bør politiet sette i gang straks. (Bestemmelsene i straffeprosessloven § 229 og påtaleinstruksen § 7–3 kommer neppe til anvendelse dersom det allerede på anmeldelses- eller meldingstidspunktet er grunn til å tro at det foreligger et tilfelle hvor offentlig påtale vil være påkrevet av allmenne hensyn, jf. Innst. om rettergangsmåten i straffesaker side 270.)

Politiet må orientere fylkeslegen også hvor det er satt i verk etter-forsking uten å avvente fylkeslegens uttalelse.

4. Gjennomføring av etterforskingen – bistand fra Kriminalpolitisentralen

Etterforsking av saker mot helsepersonell og helseinstitusjoner kan være vanskelig. De impliserte i saken (mistenkte, fornærmede, vitner og sakkyndige) kommer gjerne fra et miljø politiet har lite kontakt med i etterforskingssammenheng og som er helt uvant med å være under etterforsking. Politiets innsats er ofte utløst av tragiske hendelser som preger både de pårørende og helsepersonellet, og saksfeltet er komplisert å trenge inn i for politiet som ikke har helsefaglig kompetanse. Sakene krever særlig omtanke fra politiet og påtalemyndigheten. Det må påses at personellet som settes inn, har de nødvendige egenskaper for å møte utfordringene. Det er gjennomgående nødvendig med aktiv, og kvalifisert, påtalemessig styring allerede fra innledningen av etterforskingen.

Kriminalpolitisentralen har fra 1996 bistått ved etterforsking av helsepersonell for feilbehandling hvor det er mistanke om, eller pretenderes, at slik behandling har medført pasientens død eller alvorlig legemsskade, eller nærliggende fare for dette. Fra 1999 er bistandstilbudet utvidet til også å omfatte saker hvor det er aktuelt å etterforske helsepersonell eller andre som kan mistenkes for å ha begått, eller forsøkt å begå, «barmhjertighetsdrap», «aktiv dødshjelp», «assistert suicid» eller lignende i helseinstitusjon.

Politimestrene bør vurdere å anmode om bistand fra Kriminalpolitisentralen i saker hvor det settes i verk etterforsking rettet mot helsepersonell eller helseinstitusjoner. Sjefen for Kriminalpolitisentralen har gitt uttrykk for at man har den nødvendige kompetanse og kan innrette sin virksomhet slik at bistand kan gis umiddelbart.

5. Frist for fremsettelse av påtalebegjæring

Straffeloven § 80 første ledd første punktum lyder som kjent:

Begjæring om offentlig påtale må settes fram senest 6 måneder etter at den berettigede er kommet til kunnskap om den straffbare handling og om hvem som har foretatt den.

Fristen etter § 80 vil i alle fall begynne å løpe fra det tidspunkt politiet forelegger saken for fylkeslegen. I en del tilfelle vil fylkeslegen kjenne til saken fra før, for eksempel som følge av melding etter spesialisthelsetjenesteloven § 3–3 (eller helsepersonelloven § 38 etter at den er trådt i kraft). Fristen for å begjære påtale kan da begynne å løpe før politiet sender inn saken. Det er derfor maktpåliggende at politiet raskt sender inn alle saker slik det er bestemt ovenfor. Kan ikke meldingen oversendes fylkeslegen umiddelbart, bør de foreløpige undersøkelsene og oversendelsen kunne skje i alle fall i løpet av 1 – 2 uker etter at meldingen er mottatt.

Selv om det er den påtaleberettigedes ansvar å overholde fristen, må politiet sørge for at det i tide foreligger et faktisk grunnlag som gjør det mulig for Helsetilsynet å ta stilling til om det skal begjæres påtale. Det kan i alminnelighet ikke forventes at Helsetilsynet skal ta stilling til om det vil begjære påtale før saken er ferdig etterforsket.

6. Foreleggelse for Helsetilsynet før avgjørelse av påtalespørsmålet – fire måneders frist

På grunn av 6 månedersfristen etter straffeloven § 80 må politiet senest fire måneder etter at saken ble sendt fylkeslegen første gang på ny sende saken til fylkeslegen med anmodning om at det tas stilling til om

det begjæres påtale. Saken bør da være ferdig etterforsket. I alle fall må faktum i saken være så godt klarlagt at det med rimelighet kan forlanges at Helsetilsynet tar stilling til om påtale begjæres. Dersom fylkeslegen har fått kjennskap til saken på annen måte enn ved oversendelse fra politiet, kan fristen på fire måneder være for lang til at det er mulig å overholde fristen for å fremsette påtalebegjæring. Politiet må derfor være forberedt på at fylkeslegen kan anmode om raskere etterforsking.

Fylkeslegen sender saken til Helsetilsynet som avgjør om det skal begjæres påtale og sender saken i retur til politiet med en begrunnelse for sitt standpunkt. Politiet kan forvente at dersom Helsetilsynet begjærer påtale, vil det vanligvis gi en beskrivelse av hvilke krav det er naturlig å stille for den aktuelle virksomhet (forsvarlighetsstandarden) og angi hvor alvorlig avviket synes å være i den aktuelle saken for involverte personer og eventuelt for institusjonen, jf. vedlagte rundskriv fra tilsynet.

Ved retur av saken fra Helsetilsynet med eventuell påtalebegjæring vil det ikke alltid være tatt stilling til om det skal reageres administrativt overfor helsepersonell eller institusjonen, men tilsynet vil ved retur av saken til politiet gi uttrykk for når avgjørelse kan forventes, jf. vedlagte rundskriv. Politiet må vurdere om det er nødvendig å avvente en eventuell administrativ avgjørelse før det treffes påtaleavgjørelse.

Påtalemyndigheten kan treffe positiv påtaleavgjørelse uavhengig av begjæring fra Helsetilsynet dersom allmenne hensyn krever det, men uttalelsen fra tilsynet i påtalespørsmålet bør tillegges stor vekt. Har fristen for å begjære påtale etter straffeloven § 80 løpt ut uten at Helsetilsynet har uttalt seg, må politiet på vanlig måte vurdere om allmenne hensyn krever påtale.

VI. AVSLUTNING

Hensikten med ovenstående rutiner er å bidra til at etterforskingen, påtaleavgjørelsen og helsemyndighetenes administrative avgjørelser blir best mulig fundert samtidig som sakene behandles effektivt. Den nye påtaleregelen medfører økt kontakt mellom helsemyndighetene og politiet. Det vil forhåpentligvis bidra til at begge etaters ekspertise utnyttes bedre enn før, men det understrekes at politiet har eneansvar for etterforsking og påtaleavgjørelse på samme måte som helsemyndighetene alene er ansvarlig for mulige administrative reaksjoner i anledning saken.

Av hensyn til begge etater må det ikke kunne stilles spørsmålstegn ved deres uavhengighet og selvstendige avgjørelser. Kontakten mellom helsemyndighetene og politiet under behandlingen av enkeltsaker bør i alminnelighet være begrenset til det som er beskrevet ovenfor: Melding fra tilsynsmyndigheten til politiet om hendelser det kan være aktuelt å etterforske, politiets foreleggelse av saker for fylkeslegen til uttalelse om etterforsking bør iverksettes, fremsettelse av påtalebegjæring fra Helsetilsynet og bistand fra helsemyndighetene til å finne frem til egnede sakkyndige og eventuelt utforming av mandat.