Denne seksjonen skal ta for seg nye avgjørelser fra Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Avgjørelsene er således hentet direkte fra nettet, ikke fra Retstidende. Det må selvsagt gjøres et bestemt utvalg, og det er avgjørelser som enten har et visst prinsipielt preg eller som tar opp spørsmål som ikke så ofte kommer opp i rettspraksis, som har den største interessen. Det trenger selvsagt ikke gjelde spørsmål knyttet til ansvarsvilkårene og kan med andre ord også gjelde et straffutmålingsspørsmål. Eller det kan gjelde et straffeprosessuelt spørsmål som for eksempel bruk av tvangsmidler, typisk varetektsfengsling som erfaringsmessig ofte kommer opp for Høyesteretts kjæremålsutvalg

1 Straffeprosessloven § 292 annet ledd – saksbehandling

I lagmannsretten ble tiltalte domfelt for overtredelse av straffeloven § 195 første og annet ledd, straffeloven § 209 og straffeloven § 212 annet ledd første straffalternativ. Straffen ble fastsatt til fengsel i 1 år og 6 måneder.

Domfelte anket over saksbehandlingen og anførte at det var en feil at lagmannsretten hadde tillatt bevisføring – vitneforklaringer og dokumentasjon – om mulige straffbare handlinger av tilsvarende art som de tiltalen omhandlet, men som gjaldt forhold som i tilfelle var strafferettslig foreldet. Videre ble det anført at det var en feil at tiltalte ikke hadde fått være til stede da de aktuelle vitner avga forklaring. Det ble ytterligere anført at det var en saksbehandlingsfeil at rettens formann under ankeforhandlingen hadde kommet med rosende kommentarer til måten dommeravhør var gjennomført på. Anken førte ikke frem.

Tiltalen gjaldt overgrep overfor stedatter og hennes venninne. Under etterforskningen fortalte tiltalte at han mange år tidligere var blitt beskyldt for overgrep mot sin egen datter fra et tidligere ekteskap. Han ga uttrykk for at han oppfattet beskyldningene som et kampmiddel fra den tidligere ektefellen i tvisten om hvem av foreldrene som skulle ha den daglige omsorgen for barna.

Under hovedforhandlingen i lagmannsretten ønsket aktor å føre As første ektefelle og datteren i dette ekteskapet som vitner.

Datteren skulle forklare seg om seksuelle overgrep fra tiltalte da hun var mindreårig. I tillegg ønsket aktor å legge frem en sykehusjournal som gjaldt spørsmål om seksuelle overgrep mot datteren. Aktor ønsket også å legge frem et bilde. Lagmannsretten tillot bevisførselen under protest fra forsvaret.

Bevisene gjaldt ikke tiltaltes «dårlige vandel», jf straffeprosessloven § 301 annet ledd, og vitne- og dokumentbevisene var for hånden. Bevisene kunne da bare nektes ført dersom de gjaldt forhold som var uten betydning for saken, jf straffeprosessloven § 292 annet ledd. Uttalt at bevisførsel vedrørende mulige straffbare handlinger av samme art som tiltalen gjelder, måtte anses som relevant for vurderingen av skyldspørsmålet.

Det var heller ingen feil at tiltalte måtte forlate retten mens datteren avga vitneforklaring selv om hun ikke var fornærmet etter tiltalebeslutningen. Det var likevel overgrep hun skulle avgi forklaring om og vitneforklaringen ville derfor langt på vei innebære den samme påkjenning for henne som om tiltalen hadde omfattet disse forhold. Tiltalte hadde fått mulighet til å gi tilleggsforklaring etter avhøret og forsvaret hadde dessuten kunnet eksaminere vitnet.

Avveiningen av hensynet til tiltalte mot hensynet til vitnet ble vurdert som forsvarlig.

Rettens formann hadde i retten kommet med rosende kommentarer til måten dommeravhør av fornærmede var gjennomført på. Uttalelsene kom i forbindelse med avspilling av videoopptak. Dette ble vurdert som mindre heldig, men ble ikke ansett som en saksbehandlingsfeil.

(08.05.2002/2002–43)

2 Straffeloven § 155 – straffutmåling

Saken gjelder straffutmåling for å ha overtrådt straffeloven § 155 ved å smitte en annen med hiv-virus.

I herredsretten ble tiltalte dømt for overtredelse av straffeloven § 155 til fengsel i 1 år og 6 måneder. I tillegg ble det gitt sikringsbemyndigelse etter straffeloven § 39 nr 1 bokstav a–f for et tidsrom på inntil 5 år.

Domfelte anket til lagmannsretten som opprettholdt fengselsstraffen men ikke sikringsbemyndigelsen.

Anken til Høyesterett over straffutmålingen førte delvis frem. Uttalt at overtredelse av straffeloven § 155 i relasjon til hiv-smitte må anses som en alvorlig forbrytelse, jf Rt 2000 side 195 hvor den domfeltes handlemåte var karakterisert som «et kynisk tillitsbrudd». Straffen ble i den saken satt til fengsel i 2 år og 10 måneder. Dette gjaldt mer alvorlige forhold enn den aktuelle saken som nå var påanket, men det var likevel tale om objektivt sett alvorlige lovbrudd. Det dreide seg om ubeskyttede samleier over lengre tid uten at domfelte hadde fortalt om smitten og om en fornærmet som var blitt hiv-smittet. Den straff lagmannsretten hadde fastsatt, ga i utgangspunktet uttrykk for et riktig nivå. På grunn av tidsforløpet og personlige forhold ble likevel 6 måneder av straffen gjort betinget.

(08.05.2002/2001–1362)

3 Straffeloven § 196 – straffutmåling og oppreisning

Saken gjelder utmåling av straff og oppreisning for to samleier med en 14 år gammel jente.

I herredsretten ble tiltalte domfelt for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd. Straffen ble satt til fengsel i 5 måneder, hvorav 60 dager ble gjort betinget med en prøvetid på to år.

I tillegg ble han dømt til å betale oppreisningserstatning med kr 20 000. Lagmannsretten opprettholdt straffen, men økte oppreisningen til kr 35 000.

Domfeltes anke over straffutmålingen og oppreisningen førte frem. Fornærmede var 14 år og 2 uker og domfelte 19 år og 2 måneder da den seksuelle omgang fant sted. Aldersforskjellen var for stor til at fjerde ledd om bortfall av straff kunne komme til anvendelse, jf Rt 1999 side 1892 med videre henvisninger. Det forhold at fornærmede nettopp hadde fylt 14 år talte i utgangspunktet for ubetinget fengsel når den seksuelle omgang er samleie. Det var likevel omstendigheter i saken som innebar at den straff lagmannsretten hadde utmålt var noe for streng. Straffen ble på denne bakgrunn fastsatt til ubetinget fengsel i 60 dager.

Oppreisningen ble hensett til gjerningsmannens og fornærmedes forhold redusert til kr 10.000.

(05.06.2002/2001–1530)

4 Straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 31, § 3, § 21 – aktsomhetsnormen1

Tiltalte ble i byretten domfelt for overtredelse av straffeloven § 239 første straffalternativ, vegtrafikkloven § 31 første ledd jf § 3 og vegtrafikkloven § 31 første ledd jf § 21 første ledd. Straffen ble fastsatt til 6 måneder ubetinget fengsel.

Grunnlaget for overtredelsen av straffeloven § 239 var at tiltalte som fører av en lastebil hadde kommet over i motgående kjørefelt og rett før en tunnelåpning kollidert med en personbil med den følge at føreren av personbilen døde.

Grunnlaget for overtredelsen av vegtrafikkloven § 21 første ledd var i tiltalen utformet slik at tiltalte hadde kjørt bil til tross for at han var så sliten og trøtt at han ikke var skikket til å kjøre på en trygg måte.

Tiltaltes anke til lagmannsretten førte ikke frem. Dommen i lagmannsretten ble avsagt under dissens. Et mindretall fant det ikke bevist at tiltalte hadde opptrådt uaktsomt, verken i relasjon til straffeloven eller vegtrafikkloven.

Domfelte påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, prinsipalt over rettsanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært over straffutmålingen. Han gjorde gjeldende at lagmannsretten hadde lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm.

Anken over rettsanvendelsen førte ikke frem. Aktsomhetskravet i straffeloven § 239 ble vurdert slik bestemmelsen må forstås etter lovendringen i 2001, jf Høyesteretts kjennelse 12. februar 2002 (HR-2001–01293). Høyesterett la i denne avgjørelsen til grunn at formålet med denne lovendringen var å foreta en viss lemping av aktsomhetsnormen i § 239 og at dette måtte bli retningsgivende for rettspraksis.

Når det gjelder de faktiske forhold, hadde lagmannsretten lagt til grunn at tiltalte plutselig hadde sovnet bak rattet. Høyesterett la til grunn at lagmannsrettens dom måtte forstås slik at tiltalte ikke var å bebreide for uaktsomhet i forbindelse med selve påkjørselen. Han hadde sovnet så plutselig at kollisjonen ikke var til å unngå. Lagmannsretten hadde ut fra en helhetsvurdering funnet at tiltalte var å bebreide for å ha kjørt bil denne dagen på grunn av den store arbeidsbelastning han hadde hatt i tiden forut for og også på ulykkesdagen. Ut fra det faktum lagmannsretten hadde funnet bevist, var det ingen feil ved rettsanvendelsen at straffeloven § 239 var lagt til grunn eller at rettsanvendelsen var uriktig når retten hadde funnet at tiltalte burde ha innsett at han var uskikket til å kjøre.

Når tiltalte i dette tilfellet hadde handlet uaktsomt i relasjon til straffeloven § 239, lå det implisitt at han uaktsomt også hadde overtrådt vegtrafikkloven § 3 og § 21 første ledd.

Tiltalte var å bebreide for ikke å ha tatt på alvor kravet i vegtrafikkloven § 21 om at ingen må kjøre bil når man er sliten og trett og ikke skikket til å kjøre på en trygg måte.

Ut fra den uaktsomhet det her var tale om, ble den straff lagmannsretten hadde fastsatt ansett som for streng og straffen ble redusert til 60 dager ubetinget fengsel.

(04.06.2002/2001–1580)

5 Straffeloven § 239 annet straffalternativ m fl – straffutmåling

I tingretten ble tiltalte som bilfører funnet skyldig i uaktsomt drap under særdeles skjerpende omstendigheter og for samtidig å ha tilført ytterligere to personer betydelig skade. I tillegg til overtredelse av straffeloven § 239 annet straffalternativ, straffeloven § 238 og straffeloven § 242 annet ledd jf første ledd, var han også funnet skyldig i overtredelse av flere bestemmelser i vegtrafikkloven. Straffen ble fastsatt til fengsel i 5 år.

Anken til lagmannsretten over straffutmålingen førte ikke frem. Domfeltes videre anke over straffutmålingen ble forkastet av Høyesterett. Han hadde utvist en uforsvarlighet og en hensynsløshet av særdeles grov karakter. Vilkårene for straff etter straffeloven § 239 annet alternativ – særdeles skjerpende omstendigheter – var utvilsomt til stede. Også innen dette straffalternativ dreide det seg om en særlig grov overtredelse. Som lagmannsretten hadde bemerket, måtte det nesten med nødvendighet skje en alvorlig frontkollisjon før eller senere.

I vurderingen av straffutmålingen ble tidligere domfellelser også tillagt stor vekt. Domfelte – som nå er 25 år – var siden 1995 domfelt 11 ganger. Mange av sakene gjaldt biltyveri, kjøring i påvirket tilstand, nektelse av å stoppe for politikontroll og bilflukt fra politiet. Kjøringen hadde i flere tilfeller ført til materielle skader og en gang var en passasjer blitt alvorlig skadet i ansiktet da bilen kolliderte. Bruk av bil hadde vært et gjennomgangstema, men domfelte hadde aldri hatt sertifikat.

Forsvarets anførsel om at det ikke tidligere har vært ilagt så lang fengselsstraff for uaktsomt bildrap og at den straff som var fastsatt innebar en klar heving av straffenivået, førte ikke frem. Sammenholdt med tidligere saker, særlig Rt 1992 side 330, Rt 1997 side 436 og Rt 2000 side 1597, fremstod denne saken som klart grovere. På denne bakgrunn og under hensyn til de mange tidligere domfellelser knyttet til bruk av bil, var det ikke grunn til å endre den straff som var fastsatt av de tidligere retter på 5 års ubetinget fengsel.

(18.06.2002/2002–203)

6 Straffeloven § 229 første straffalternativ jf § 232 – straffutmåling

Saken gjelder straffutmåling for legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap begått av en 15-åring.

I byretten ble tiltalte domfelt for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ jf § 232. Straffen ble fastsatt til fengsel i 1 år hvorav 10 måneder ble gjort betinget. Lagmannsretten endret dommen slik at 8 måneder av straffen ble gjort betinget på det særlige vilkår at domfelte i prøvetiden på 2 år skulle stå under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet.

Domfelte, som på gjerningstidspunktet var 15 år og 10 måneder, var funnet skyldig i å ha skadet en jevngammel gutt ved å stikke han i ryggen med kniv.

Domfelte påanket straffutmålingen til Høyesterett og gjorde gjeldende at dommen burde vært gjort helt ut betinget eller at det burde vært idømt samfunnstjeneste. Anken ble delvis tatt til følge slik at reaksjonen ble fastsatt til samfunnstjeneste, jf straffeloven § 28a slik bestemmelsen lød før lovendringen i 2001.

Legemsbeskadigelsen – slik forløpet var beskrevet – inngikk som ledd i et planlagt og uprovosert overfall. Selv om det ikke kunne legges til grunn at knivbruken fra først av var en del av planen, fremstod denne likevel som overveid; ikke som utslag av en øyeblikksreaksjon.

Lagmannsretten hadde fremhevet behovet for en streng reaksjon mot så alvorlige voldshandlinger også når gjerningsmannen ikke er eldre enn i denne saken. Uttalt at det er nødvendig med en reaksjon som vil kunne oppleves som effektiv i voldelige ungdomsmiljøer og at det i utgangspunktet bør fastsettes en ubetinget fengselsstraff ved forbrytelser av denne karakter selv om gjerningspersonen er ung. Det må likevel, når særlige omstendigheter tilsier det, gis rom for unntak på grunn av ung alder.

Det hadde i dette tilfellet skjedd positive endringer i domfeltes livssituasjon. Han hadde tatt skolegangen alvorlig og hadde – med hjelp av et behandlingsopplegg i regi av Alternativ til Vold – fjernet seg fra det gjengmiljø han tidligere tilhørte. Domfelte hadde vist en sterk vilje til å få bukt med sine voldelige tilbøyeligheter og bryte den faretruende utvikling han synes å ha vært på vei inn i. Hensynet til den alminnelige lovlydighet burde i en slik situasjon – med en positiv utvikling over tid – ikke være til hinder for en reaksjon i form av samfunnstjeneste med den oppfølging det forutsetter fra Kriminalomsorg i frihet. Straffen ble etter dette fastsatt til 100 timers samfunnstjeneste med en gjennomføringstid og en subsidiær fengselsstraff på 120 dager.

(07.06.2002/2002–286a)

7 Forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK Protokoll 7 art 4 nr 1 – gebyr

Saken gjelder spørsmål om det er i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr 1 at en person som er ilagt gebyr/tilleggsavgift i medhold av befordringsvedtekter senere blir straffet for overtredelse av straffeloven § 403.

A ble i tidsrommet mars 1998 – mars 1999 ved 10 anledninger ilagt gebyr på kr 500 per gang i medhold av selskapets beford-ringsvedtekter for ikke å ha vist gyldig billett ved kontroll.

I januar 2000 utferdighet politiet forelegg mot A for overtredelse av straffeloven § 403 for ved de samme 10 anledninger å ha reist med B uten gyldig billett. Forelegget ble ikke vedtatt. Saken ble sendt byretten til pådømmelse. A ble domfelt i byretten. Straffen ble fastsatt til en bot stor kr 2.500, subsidiært 5 dagers fengsel dersom boten ikke ble betalt.

A anket til Borgarting lagmannsrett. Anken førte ikke frem. A anket videre til Høyesterett og anførte at det er i strid med artikkel 4 nr 1 i Protokoll 7 å straffe ham for overtredelse av straffeloven § 403 når han for samme forhold allerede er ilagt gebyr i medhold av befordringsvedtektene. Det ble gjort gjeldende at ileggelse av gebyret er en straffeanklage – a criminal charge – etter EMK art 6 nr 1.

Anken førte ikke frem. Innledningsvis vises det i rettens premisser til de tre plenumsavgjørelsene av 3. mai 2002 hvor det er redegjort for generelle synspunkter på Menneskerettsdomstolens tolkning og anvendelse av de konvensjoner som gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven § 2.

Det sentrale spørsmål i saken er om ileggelse av gebyr i medhold av et transportselskaps befordringsvedtekter etter Protokoll 7 artikkel 4 nr 1 kan anses som en rettskraftig straffedom. Hvis så er tilfelle, beskytter den tidligere straffedommen mot en senere straffeforfølgning.

Det aktuelle gebyr var ilagt i medhold av transportselskapets befordringsvedtekter som har karakter av massekontrakt. Vedtektene er godkjent av Samferdselsdepartementet. Godkjennelsen hadde hjemmel i jernbaneloven § 2 bokstav g slik bestemmelsen lød etter lovendring i 1987, jf nå § 7 tredje ledd i den nye jernbaneloven av 11. juni 1993 nr 100, hvoretter (d)epartementet skal godkjenne tilleggsavgift for reisende uten gyldig billett.

Uttalt at ordningen med tilleggsavgift/gebyr bygger på avtalerettslige prinsipper gjennom befordringsvedtekten. Transportselskapene avgjør selv om de vil ha en gebyrordning. Avgiften tilfaller transportselskapet, ikke statskassen, og ileggelsen av tilleggsavgift gir ikke noe tvangsgrunnlag.

Om en reaksjon omfattes av begrepet straffeanklage i EMK artikkel 6 nr 1, beror på en vurdering av kriteriene nasjonal klassifisering, lovbruddets karakter og sanksjonens innhold og alvor.

Det er på det rene at gebyret ikke er straff etter norsk rett. Høyesterett var ikke enig i forsvarets anførsel om at gebyret er en avkriminalisert sanksjon for overtredelse av straffeloven § 403 og at man derfor står overfor en sanksjon som hører til strafferetten. Uttalt at karakteren av befordringsvedtekten trekker i retning av ikke å anse tilleggsavgiften/gebyret som en straffeanklage i konvensjonens forstand. Sanksjonen er heller ikke av et slikt innhold og alvor at det er grunnlag for å si at den er en straffeanklage etter EMK artikkel 6 nr 1. Det forhold at formålet med avgiften er å forhindre sniking og at den således har en allmennpreventiv karakter, tilsier ikke en annen vurdering idet dette også er tilfelle for erstatning og oppreisning og en rekke administrative sanksjoner som ikke uten videre kan forutsettes å falle inn under artikkel 6.

Oppsummeringsvis uttales det at en privatrettslig sanksjon som et transportselskap ilegger reisende som ikke kan vise gyldig billett ved kontroll, ikke kan anses som en straffeanklage etter EMK artikkel 6 nr 1. Når det var tilfelle, var det ikke grunn til å gå nærmere inn på de spørsmål som artikkel 4 i Protokoll nr 7 reiser.

(28.06.2002/2001/1009)