Hensikten med denne fagartikkelen er å belyse helsefagarbeideres erfaringer med deres nye rolle som «hjemmetrenere» i hverdagsrehabiliteringsteam. Åtte helsefagarbeidere fra seks fylker ble intervjuet. Resultatene viser at overgangen fra å være en tradisjonell «hjelper» til å bli «trener» i hverdagsrehabilitering medførte en betydelig og utfordrende rolleendring. Avklaring av rolleforventninger var viktig for samspillet mellom hjemmetrener og bruker, spesielt knyttet til motiveringsarbeidet. I hverdagsrehabilitering ligger en forventning om deltakende og aktive eldre, og helsefagarbeidernes motiveringsarbeid innebærer en «dulting» av brukere mot en mer ønsket adferd. Helsearbeiderne uttrykte frustrasjon om manglende likestilling og anerkjennelse av egen fagkunnskap i det tverrfaglige teamet.
Artikkelen tar opp hvordan beslutninger om når en pasient kan utskrives fra sykehus for å få oppfølging i hjemkommunen, fattes. Bakgrunnen er samhandlingsreformens forventning om økt behandlingsansvar for kommunene, økt formalisering av hvordan utskrivning skal skje og observert nedgang i liggetid. Hovedtyngden av forskningslitteraturen omhandler hvordan samhandlingsreformen har påvirket kommunehelsetjenesten. Vi ser på hva som skjer på sykehusene, før pasientene meldes utskrivningsklare til kommunene. Med grunnlag i kvalitative intervju og en kvantitativ spørreundersøkelse ses kjennetegn ved legenes utskrivningsbeslutninger i lys av regel- og konsekvensorienterte beslutningsmodeller.
Samlet bekrefter svarene fra legene, både i den kvalitative og kvantitative undersøkelsen, deres muligheter til å fatte individuelle og faglig baserte utskrivningsbeslutninger. Forsterkningen av formelle rammer for utskrivningsbeslutninger synes å ha liten betydning. Prosedyrekravene forvaltes av sykepleierne; legene synes ikke å oppfatte at reguleringene begrenser suvereniteten til de rent faglige vurderingene. Samtidig tyder våre funn på at individuelle faglige vurderinger er under press og at forhold internt i sykehuset kan ha betydning for hvilke utskrivningsbeslutninger som fattes. Flertallet mener pasientene skrives ut på riktig tidspunkt, men mange kjenner seg igjen i situasjoner der pasienter har blitt skrevet ut for tidlig.
The article addresses how decisions are made about when a patient is ready to be discharged from a hospital to receive further care in the home municipality. The context is the Coordination Reform’s expectation of increased treatment responsibility for the municipalities, increased formalization of how discharge should take place, and the observed decrease in bedtime. Most of the research has emphasized the reform’s impact on primary health care. We explore what goes on in the hospitals before the patients are declared ready for discharge. Based on qualitative interviews and a quantitative questionnaire, the characteristics of doctors’ discharge decisions are seen in the light of rule- and impact-oriented decision models.
Overall, in both the qualitative and quantitative survey, the responses from the doctors confirm their ability to make individual and professionally based discharge decisions. The strengthening of the formal framework regulating these decisions seems to be of little significance. The nurses manage the formal requirements, and the doctors do not seem to perceive that the regulations limit the sovereignty of the purely professional assessments. At the same time, our findings suggest that individual professional assessments are under pressure, and that conditions within the hospital may impact discharge decisions. The majority believe patients are discharged at the right time, though many are familiar with situations where patients have been discharged prematurely.
Med samhandlingsreformen fra 2012 fikk kommuner og helseforetak en lovpålagt plikt til å inngå samarbeidsavtaler om en rekke forhold. Artikkelen sammenligner forhandlingsprosessene og resultatene av de nye lovpålagte avtalene med de frivillige avtalene som ble inngått før samhandlingsreformen. Den er basert på spørreundersøkelser blant lederne av de kommunale helse- og omsorgstjenestene og medlemmer av samarbeidsutvalgene mellom kommuner og helseforetak.
Resultatene kan tyde på at forhandlingsprosessene ble preget av at helseforetakene har hatt noe større innflytelse på utformingen av avtalene enn kommunene. Et flertall av de spurte mente at det er blitt for mange og for omfattende avtaler, men de var uenige i at avtalene bør avvikles og erstattes med statlig fastsatte regler. De nye avtalene kan ha bidratt til en klargjøring av oppgavefordelingen mellom helseforetak og kommuner, men har sannsynligvis ikke redusert problemet med pasienter som blir «kasteballer» mellom helseforetak og kommuner.
The coordination reform from 2012 included a statutory provision that state-owned health enterprises and municipalities should negotiate cooperation agreements on a comprehensive list of topics. This article compares the negotiation processes and effects of the new statutory agreements with the voluntary agreements established before the reform. It is based on surveys among the top administrative leaders of the municipal health and care services and members of coordination committees representing municipalities and health enterprises.
The results show that health enterprises were more influential than the municipalities in the negotiation processes. A majority of the respondents agreed that there are too many and too far-reaching agreements, but they want to maintain negotiated agreements instead of letting the state determine the rules regarding coordination between health enterprises and municipalities. The new agreements have clarified the responsibilities between municipalities and hospitals. However, there are hardly any differences between the effects of old and new agreements with regard to the problem with patients that are «thrown back and forth» between hospitals and municipal health and care services.
Den kommunale helse- og omsorgstjenesten er i en oppbyggingsfase i etablering av Startkurs. Startkurs er gruppebasert opplæring for personer med diabetes type 2. Hensikten med denne studien er å belyse hvilken betydning kommunale Startkurs kan ha for påvirkning av levevanene hos personer med diabetes type 2. Studien har et kvalitativt design, basert på individuelle dybdeintervju med syv personer med diabetes type 2. En tematisk analyse viser to hovedfunn: 1) kunnskap som veiviser og 2) vaner og repetisjon for å mestre livet med diabetes. Studien tyder på at slike startkurs kan bidra til kunnskap og motivasjon til å endre levevanene og mestre livet med diabetes type 2, men dette er ikke tilstrekkelig til å opprettholde livsstilsendringer over tid. For at livsstilsendringene skal vare, er sosial støtte, repetisjon av tidligere kunnskap og ny kunnskap nødvendig.
The Municipal Health Care Services has established local patient education programmes for the optimum treatment of people with type 2 diabetes, called the Start Course. The aim of this study was to gain an extended understanding of how patient education programmes influence the daily life of people with this disease. A qualitative design was made based on individual in-depth interviews of seven people living with type 2 diabetes. A thematic analysis showed two main themes: (1) knowledge as navigator; and (2) habits and repetition for managing life with diabetes. The study indicates that patient education programmes like the Start Course contribute to knowledge and motivation for coping and healthy living. In order to maintain the motivation and self-reliance required for healthy living, there was a need for social support, repetition of knowledge and new knowledge.
I et kvalitativt forskningsprosjekt om hjelpsomme relasjoner i kommunale bofellesskap innen psykisk helse og rus, har vi intervjuet sju beboere og ni ansatte om relasjonen dem imellom. Da de ble spurt om det var noe de gjerne skulle gjort mer av, beskrev både beboere og ansatte erfaringer med og ønsker om ulike former for bilbruk. Ved hjelp av tematisk analyse har vi analysert disse beskrivelsene og utviklet fire tema: 1) å bli kjørt, 2) å komme seg ut (sammen), 3) å komme seg vekk (sammen) og 4) å samkjøre(s). Videre har vi drøftet bilen som et særpreget rom i bevegelse, mulighetene i det uplanlagte og hverdagslige knyttet til bilbruken, samt kjøring som hjelpsom handling. Studien viser at bilens relasjonsstyrkende potensial bør tas med i diskusjoner om faglig grunnlag, disponering av økonomiske ressurser og organisering av ansattes oppgaver i psykisk helsetjenester generelt og i kommunale bofellesskap spesielt.
In a qualitative research project about helpful relationships in supportive housing, we interviewed seven residents and nine staff members about their interpersonal relationship. When they were asked if there was something they would like to do more of, they described car-related experiences and desires. Using thematic analysis, we have analysed these descriptions and developed four themes: (1) Being driven, (2) Getting out and about (together), (3) Getting away (together) and (4) Finding each other while driving together. Furthermore, we have discussed the car as a distinctive space in motion, the possibilities of the unplanned and ordinary, and driving as a helpful doing. The study shows that the relationship-enhancing potential of the car should be included in discussions about professional development, utilization of resources and organization of professional tasks in mental health services in general and staffed supportive housing in particular.
Bakgrunn: Kommunene har ansvaret for tjenestetilbudet til mange brukere med nevrologiske tilstander, med store variasjoner i funksjonsnivå. Myndighetene har en målsetting om brukerorienterte tjenester, samtidig som de erkjenner at det mangler kunnskap om hvor godt tjenestene legger til rette for mestring og egenverdi for disse brukerne. Artikkelen retter søkelys på hvordan kommuner gjennom en brukerorientering i offentlige tjenesteinnovasjoner tilrettelegger for brukernes mestring og verdiskaping. Dette gjøres ved å kombinere en tradisjonell forståelse av brukerorientering i omsorgstjenestene med verdibegrep fra tjenesteforskning, hvor verdi forstås som bruksverdi for brukeren.
Metode: Artikkelen bygger på en dokumentstudie av rapporter fra 19 kommunale prosjekter som mottok tilskudd fra Helsedirektoratet for å utvikle tilbud til målgruppen. Datamaterialet er analysert ved bruk av kvalitativ innholdsanalyse.
Resultat og konklusjon: Studien illustrerer at brukerorientering i form av tilgjengelighet, individuell tilpasning, samordnende og helhetlige tjenester og brukermedvirkning kommer til uttrykk i kommunenes beskrivelser. I prosjektenes utviklingsfase fremkommer dette først og fremst på gruppenivå, mens det i større grad er knyttet til den enkelte bruker i gjennomføringsfasen. Samtidig gir brukernes sammensatte behov og variasjoner i funksjonsnivå kommunene utfordringer knyttet til å etablere og tilby tjenester som fanger opp bredden av målgruppen, og samtidig ivaretar den enkelte brukerens behov. Studien synliggjør et behov for ytterligere kunnskap om bruksverdi for brukerne, samt forholdet mellom kommunenes tilrettelegging av tjenestene og slik bruksverdi.
Background: The municipalities have gotten responsibility for providing services to many users with neurological conditions, who have large variations in functional level. The authorities have a goal of user-oriented services, while acknowledging that there is a lack of knowledge about how well the services facilitate value creation. The article highlights how the municipalities describe their facilitation of value creation among users, through user orientation in service innovations. This is done by combining a traditional theoretical understanding of user orientation in the care services with a value understanding from public service research. This clarifies that value for the user is co-created through the interaction between the care services and the users and that the understanding of value should be linked to the users’ experience of their own quality of life.
Method: The article is based on a document study of reports from 19 municipal projects that received grants from the Directorate of Health to develop services for this group. Data is analysed using qualitative content analysis.
Outcome and conclusion: The study illustrates that user orientation is expressed in the municipalities’ descriptions. In the development phase of the projects, this emerges primarily at the group level, while it is largely linked to the individual user in the implementation phase. At the same time, the users’ complex needs and variations in functional level challenge the municipalities when establishing and offering services that capture the entire breadth of the target group and at the same time take care of the individual user’s needs. There is a need for further knowledge about value for the individual user, as well as the relationship between the municipalities’ facilitation of the services and the users’ actual experience of value in use.