Bakgrunn: Det er sterke helsepolitiske føringer for at personer med demens skal bo hjemme så lenge som mulig, og det forventes at pårørende skal bidra i omsorgsarbeidet. Pårørendeskolen skal bidra til læring og mestring hos pårørende.

Metode: Studien er basert på kvalitative intervju med 16 pårørende som hadde deltatt på pårørendeskoler i nordnorske kommuner i perioden 2010–2017. Intervjuene ble analysert ved hjelp av stegvis-deduktiv induktiv metode i lys av Antonovskys begrep om «opplevelse av sammenheng».

Resultater: Deltakerne i studien uttrykte i all hovedsak positive erfaringer med pårørendeskolen, og tilbudet bidro til å gjøre pårørendes livssituasjon mer begripelig, håndterbar og meningsfull. Deltakerne pekte også på utfordringer relatert til temaene organisering og styring, åpenhet og utlevering, at kunnskap kunne oppleves både godt og vondt, udekte tematikker, og behov for videre oppfølging.

Konklusjon: Studien tyder på at pårørendeskolen kan bidra til å gjøre pårørendes livssituasjon mer begripelig og håndterbar, og til mer åpenhet rundt demenssykdom. Tilbudet kan imidlertid ikke erstatte individuell og langvarig oppfølging av familier der en person har demenssykdom.

Blir befolkningens holdninger til å gi ubetalte frivillige en større rolle i eldreomsorgen påvirket av hvordan det argumenteres om mulige konsekvenser av en slik politikk? Mens tidligere forskning har diskutert ulike dilemma ved å involvere frivillig sektor, gir en survey-eksperimentell tilnærming mulighet til å avdekke hvilke argumenter som påvirker innbyggernes holdninger til slik involvering. Vi har undersøkt om befolkningens aksept for å øke innslaget av ubetalte frivillige i kommunens eldreomsorg er avhengig av argumentasjonen. Spørsmålet ble undersøkt med et surveyeksperiment gjennomført i 2019. Respondentene ble spurt om flere oppgaver i eldreomsorgen bør utføres av ubetalte frivillige, og spørsmålet ble koblet til fire ulike argument: a) økonomi (begrense økte kommunale utgifter), b) rekruttering (tilgang på helsefaglig personell), c) supplement (et utvidet tjenestetilbud), og d) ulikhet i tjenestetilbudet (muligheten for større forskjeller kommunene imellom i tjenestene til eldre). Vi finner at måten politikk begrunnes på, har betydning for innbyggernes oppslutning. Argument knyttet til ulikhet, og til en viss grad også økonomi, gjør respondenter mer negative til slik involvering, mens argument om supplement øker tilbøyeligheten til å godta en større rolle for frivillige i norsk eldreomsorg. Befolkningen synes altså å være skeptiske til økonomi- og bærekraftargumentet for økt frivillighet, i motsetning til den gjennomgående positive vurderingen vi finner i offentlige dokumenter. Videre har et knapt flertall en skeptisk grunnholdning til å overføre ansvar og oppgaver til frivillige i eldreomsorgen.

Systematiske dokumentanalysar av fagpolitiske forslag (1921–1929) og statlege føringar (1950–2019) for norsk tre-årig sjukepleieutdanning viser at omsorgsomgrepet har hatt ein marginal plass i slike dokument. Omgrepet omsorg blei introdusert i 1980, men dei statlege føringane for norsk sjukepleieutdanning har aldri vore fundert i omsorgstenking eller andre filosofiske, teologiske eller teoretiske konsept som kunne gjere sjukepleie som praksis og sjukepleie som teoretisk fag til ein distinkt autonom profesjon med ein eigen logikk og ein relativ autonomi. I 52 av dei 69 åra Noreg har hatt statlege føringar for sjukepleieutdanning, har den teoretiske delen av utdanninga vore dominert av medisinske og naturvitskaplege fag. Perioden 1975–1992 var eit unnatak. På den tida var det sjukepleiefaget som hadde den dominerande plassen i den teoretiske delen av studiet. I den perioden arbeidde Norsk sykepleierforund (NSF) intensivt for å gjere sjukepleie til ein autonom profesjon med ein eigen logikk. I år 2000 fekk naturvitskaplege fag attende den dominerande plassen i den teoretiske delen av utdanninga. Den medisinske dominansen utfordrar sjukepleie som profesjon, då sjukepleie må vere fundert i ein annan logikk enn medisin om sjukepleie vil vere ein autonom profesjon med sin eigen logikk.

Bakgrunn: Omsorg 2020 er regjeringens plan for omsorgsfeltet (2015–2020). I planen formuleres blant annet målsettinger knyttet til bo- og tjenesteformer, brukermedvirkning, velferdsteknologi og kompetanse. Artikkelen er et produkt av Omsorg 2020-evalueringen og omhandler brukermedvirkning i eldreomsorgen. Følgende hovedproblemstilling er belyst: I hvilken grad følger kommunene opp styringssignalene i Omsorg 2020 om brukermedvirkning i eldreomsorgen?

Metode: Artikkelens problemstillinger belyses ved hjelp av kvalitative intervjuer med kommuneledere og brukerrådsrepresentanter i ti kommuner. De kvalitative intervjudataene analyseres med utgangspunkt i tre teoretiske perspektiver på medborgerskap: det sosialliberale-, republikanske- og liberalistiske perspektivet.

Resultater og konklusjoner: Hovedkonklusjonen i artikkelen er at selv om innholdet i Omsorg 2020-planen er lite kjent blant casekommunenes informanter, forstår og arbeider de med brukermedvirkning i eldreomsorgen på en måte som samsvarer med perspektivene og styringssignalene i planen. Både Omsorg 2020-planen og kommuneinformantene gir forrang til brukermedvirkning i eldreomsorgen på individnivå, og legger en forståelse av brukermedvirkning til grunn som harmonerer med et liberalistisk perspektiv på medborgerskap. I artikkelen understreker vi at det trolig ikke finnes en årsakssammenheng mellom planen og kommuneledernes perspektiver på brukermedvirkningens område. Casekommunene følger dermed ikke direkte opp styringssignalene i Omsorg 2020. Det er snarere trekk ved samfunnsutviklingen – som eksempelvis OECDs reformprogram for offentlig sektor, satsing på brukermedvirkning i helse- og omsorgssektoren gjennom mange år og generelle tendenser i retning av økt individualisering – som har påvirket kommunenes planer for eldreomsorgen.

Studiar om fagpersonar sine erfaringar med samhandling om kvardagsrehabilitering er etterspurt. Hensikta med studien var å utforske og beskrive korleis tilsette erfarer samhandling om kvardagsrehabilitering. Gjennom 13 kvalitative intervju fekk vi innsikt i korleis tilsette i heimetenestene erfarer samhandlinga. Informantane beskriv ei ambivalens i samhandlinga. På den eine sida opplever informantane god samhandling i teamet, felles forståing for oppgåvene og lite konfliktar innanfor teamet. Samstundes erfarer informantane at samhandlinga med resten av heimetenestene er meir utfordrande. Denne ambivalensen kan forståast som at informantane opplever å stå i eit spenningsfelt mellom ope og lukka samarbeid. Vidare er fleksibilitet i samhandlinga viktig for at arbeidsoppgåvene skal bli gjort og kvardagen skal fungere. Informantane må ofte prioritere oppgåver i heimetenesta framfor kvardagsrehabilitering, og ta att oppdrag med kvardagsrehabilitering seinare på dagen. Fleksibiliteten er særleg utfordrande for informantane med delt stilling i kvardagsrehabiliteringsteam og ordinær heimeteneste. Prioriteringa av hasteoppgåver bremsar arbeidet med kvardagsrehabilitering. Informantane beskriv korleis digitalisering lettar samhandlinga mellom for eksempel fastlege, sjukehus og heimetenesta. Elektroniske verktøy fungerer som ein møteplass for samhandling. Det er behov for vidare utforsking av korleis digitalisering bidreg i samhandlinga om kvardagsrehabilitering.