Velferdsteknologi er et begrep som brukes svært vidt i norske helsepolitiske, vitenskapelige og andre tekster som er opptatt av helse- og omsorgstjenestene. Kritikerne av begrepet vil hevde at det at all teknologi brukt for å skape trivsel, velvære og gode levekår for enkeltpersoner og grupper ses på som velferdsteknologi, gjør at begrepet blir for vidt: Velferdsteknologi blir alt og ingenting. De hevder at andre og mer spesifikke begrep som for eksempel omsorgsteknologi («telecare»), gir en bedre pekepinn på hva verktøyene, utstyret og apparatene skal bidra til (Mort et al., 2015; Berge, 2016; Bentley et al., 2018). Forskere som forsvarer bruken av begrepet velferdsteknologi, peker imidlertid på at det ikke er gitte egenskaper ved teknologien, men bruks- og tjenestesammenhengene som definerer noe som velferdsteknologi. Videre peker de på at velferdsteknologi viser til verktøy, utstyr og apparater som skal brukes av personer som mottar helse-, omsorgs- og velferdstjenester, som gjør det mulig for ansatte å utøve tjenestene på avstand, og som involverer digitale eller IKT-løsninger (Thygesen, 2019). De fleste forfatterne av bidragene til dette tidsskriftnummeret har brukt begrepet velferdsteknologi, mens den overordnede tittelen på tidsskriftnummeret er «Teknologi i helse- og omsorg». Tittelen er nøytral i den forstand at den ikke signaliserer noen stillingstaging til om begrepene velferdsteknologi og omsorgsteknologi skaper riktige forestillinger om utstyret og apparatene som beskrives. Den speiler en forståelse av at også begreper er verktøy, som får fram visse aspekter og ikke andre, heller enn å representere en gitt virkelighet eller definere essensen til et gitt fenomen. Samtidig signaliserer tittelen at det ikke er hele spekteret av velferdstjenester som drøftes av bidragsyterne til dette spesialnummeret, men primært nye og digitale verktøy, utstyr og redskaper brukt i helse- og omsorgstjenestene.

Kommunene må balansere forventninger om tilgang og kvalitet på tjenestene med sine økonomiske rammer. De uttrykker fremtidstro og optimisme ved å presentere seg som endringsvillige og helhetsorientert (Schultz, 2017). Mange av bidragene til dette tidsskriftnummeret viser at tjenestene strever med å integrere nytt digitalt utstyr og apparater i tjenestene, men uten å miste troen på at når dette er blitt godt integrert i tjenestene, vil de fungere bedre og på mer hensiktsmessige måter enn før. Denne optimismen gjenspeiles i viktige nasjonale helsepolitiske tekster, slik om «Innovasjon i omsorg» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011) og «Morgendagens omsorg» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012–2013). Men, mens tjenestene tidligere kunne oppleve en utbredt skepsis blant tjenesteyterne mot mer, og særlig digital, teknologi i tjenestene (Nilsen et al., 2016; Berg et al., 2017), gir bidragene i dette tidsskriftnummeret i all hovedsak inntrykk av at slik skepsis er på retur. Dette kan i så fall tenkes å være et uttrykk for at politisk styring virker, men kan også være uttrykk for at tjenesteyterne har tatt til seg det de oppfatter som krav og forventninger knyttet til dagens informasjonssamfunn.

Likevel, i de virkelighetene som beskrives av bidragsyterne, kan det det se ut som om mange tjenesteytere oppfatter utstyret og apparatene primært som ting, objekter eller metoder som bærer i seg muligheter og som bare «må komme på plass» for at store gevinster skal kunne realiseres. Det virker med andre ord å være noen tause felt i det som informantene eller gjennomgått forskningslitteratur gir uttrykk for i studiene som presenteres. Tjenestene strever fremdeles med å integrere det nye utstyret og apparatene, og strevet ikke synes å være vesensforskjellig fra hvordan ansatte i norske helse- og omsorgstjenester strevet flere år tilbake i tid. Likevel synes det fremdeles å eksistere en utbredt tro på at det nye utstyret er robust i seg selv, og at det ideelt sett kan påvirke tjenestene på den ene eller andre måten. Det forutsetter selvsagt at utstyret er blitt integrert i tjenestene, og at når integreringsarbeidet er gjort, vil det bli et aspekt ved arbeidet som blir «tatt for gitt» og som fungerer «av seg selv» uten betydelig innsats fra dem som arbeider i tjenestene.

Annen forskning tilsier imidlertid at hverken brukssammenhengene som det digitale utstyret og apparatene inngår i og gjør mulig, eller den kommersielle organiseringen (firmaorganiseringen) rundt dem, nødvendigvis er robust og stabil (Berge, 2018). Og langt fra å være leverandører som bare vurderer utstyret og apparatene objektivt, har de kommersielle aktørene sterke egeninteresser og sin egen kulturelle horisont (Greenhalgh, Procter & Wherton, 2012). Det finnes heller ikke mye «hard evidens» for at utstyret og apparatene gir økonomisk gevinst (Oliver, 2017). Derimot understøtter en del litteratur at når teknologien fungerer i bestemte kontekster, i visse henseender og i bestemte situasjoner, kan folk oppleve bedre tjenester og økt trygghet (Berge, 2016; 2017). At noen, om ikke alle, opplever økt tjenestekvalitet, avhenger av hvilke brukssammenhenger utstyret inngår i og hvordan det samspiller med andre materielle og menneskelige aktører (ibid.), og at utstyret kontinuerlig holdes ved like gjennom justeringer av bruksmåter, påminnelser om oppdateringer og endringer i funksjonaliteter.

I artiklene i dette temanummeret får vi flere og ulike beskrivelser av hvordan utstyret og apparatene og helse- og omsorgstjenestene samspiller. Alle forfatterne anerkjenner imidlertid at integrering av det nye utstyret innebærer utfordrende situasjoner som krever betydelig innsats og ressurser å håndtere. Og, avhengig av hvilke teknologiforståelser – og korresponderende forståelser av praksis og brukere – som legges til grunn for studiene, presenteres ulike mulige forklaringer på utfordringene. Noen av bidragene forholder seg til og utforsker konkrete caser, mens andre primært baserer seg på litteraturstudier. Mens noen bidrag er svært spesifikke når det gjelder gjenstandsområde, slik som for eksempel bruk av GPS, innebærer andre bidrag mer generelle drøftinger.

Studien som presenteres i artikkelen av Stokke, Sogstad og Hellesø, som baserer seg på en kombinasjon av deltakende observasjon og individuelle intervju, viser hvordan selv kjent teknologi som vanligvis oppfattes som forholdsvis enkel, krever innsats fra både de ansatte og brukerne for å kunne fungere, nettopp fordi den inngår i komplekse omsorgspraksiser. Casen som presenteres, er trygghetsalarm, en veletablert teknologi i Norge. I artikkelen vises det godt hvordan det kompliserte samspillet mellom de ulike aktører, som erfarer og fortolker teknologien ulikt, utspiller seg, og hvordan dette samspillet faktisk utgjør og former deler av tjenestene.

Artikkelen av Mogensen undersøker hva som fremmer og hemmer implementeringen av et elektronisk pasientjournalsystem i en dansk kommune, ut fra et blandet metodedesign med kvalitative og kvantitative elementer. Begrepet «organisatorisk parathet» er særlig sentralt i analysen, noe som henspiller både på tjenesteyternes endringsvilje (change commitment) og deres handlekraft når det gjelder å skape endring (change efficacy), og der grad av organisatorisk parathet kan virke fremmende eller hemmende i implementeringsprosessen. Fremmende faktorer som identifiseres, er for øvrig både kontekstuelle og prosessuelle, slik som blant annet kollegialt samarbeid og ledernes rolle, mens andre hemmende faktorer er særlig knyttet til den innholdsmessige dimensjonen, slik som for eksempel kompatibilitet og brukervennlighet.

Artikkelen av Jøranson, Traaholt Hypher og Lausund utforsker hvordan bruk av telemonitorering kan ha betydning for sykepleieres omsorgsforståelser, basert på utvalgte studier av sykepleieres erfaringer fra prosjekter med avstandsomsorg. Omsorgsforståelser analyseres her både som relasjonelle og som del av spesifikke kontekster. Det påpekes at skepsis til teknologi kan være en viktig del av de kulturelle og faglige rammene for omsorgsarbeidet, som både former forståelsen av selve omsorgen som utøves og i hvilken grad implementering av apparatet i omsorgsarbeidet lykkes.

Wackers studie anvender lovlighetsbegrepet i sin drøfting av død i hjemmemiljøer. Det argumenteres for at lovligheten må sikres pro-aktivt og ikke bare post-hoc, og at dette er vel så viktig når døden skjer i eget hjem som når det for eksempel skjer i den mer regulerte spesialisthelsetjenesten, der flere profesjonelle er med og vurderer hva som skjer i livets siste fase. Artikkelen utforsker hvordan hjemmedødens lovlighet forsøkes sikret gjennom tre ulike styringsteknologier, i det som forfatteren omtaler som grenseoppgangen mellom aktiv dødshjelp og lindrende sedering. Det er med andre ord et utvidet teknologibegrep Wackers anvender, selv om teknologibegrepet også brukes i mer konkret forstand i hans skript-analyse av lindrende infusjonspumper og lindrende medikamentskrin.

I studien som artikkelen av Holen-Rabbersvik og medforfattere tar utgangspunkt i, utforskes erfaringene fra InnArbeid, et innovasjonsarbeid hvor hensikten er å forbedre overgangen fra skole til arbeidsliv for personer med utviklingshemming. Denne casen, hvor teknologien (i bred forstand) er en tjenesteinnovasjon, brukes for å belyse metodiske og etiske aspekter ved behovskartlegging for innovasjon. Tjenesteinnovasjonen innebærer en prosess med behovskartlegging, samskaping, evaluering og implementering. Studiens funn indikerer at tverrfaglighet og tverrsektoralitet, med tett samvirke mellom akademia, næringsliv og offentlig sektor, er viktige suksesskriterier. Studien, samt litteraturgjennomgang, har også identifisert behovet for en mer omfattende innledende fase enn det som beskrives i tradisjonelle innovasjonsprosesser når innovasjonsprosjektet involverer personer med utviklingshemming. Forfatterne hevder at i dette tilfellet er grundig kartlegging av konteksten for personer med utviklingshemming viktig, samt at disse personene selv får mulighet til å bidra til å identifisere utfordringer innovasjonen skal forholde seg til.

Studien som Johannessen, Storm og Holm presenterer, har et eksplorativt kvalitativt design basert på fokusgruppeintervju, og har som mål å beskrive hva ledere og helsepersonell opplever som viktig for trygg og sikker bruk av velferdsteknologi for eldre i hjemmebasert pleie- og omsorgstjeneste. Fasiliterende faktorer som identifiseres, er først og fremst nødvendig informasjon og opplæring om velferdsteknologien som benyttes av brukere og helsepersonell. Videre er det at både teknologi og bruken av den følges tett opp, at løsningene som tilbys, skreddersys for de individuelle brukerne og at alt dette krever mye ressurser og stor innsats.

Artikkelen av Bartlett, Brannelly og Tolo representerer en syntetiserende litteraturgjennomgang (synthesising review) der tilgjengelig forskningsfunn knyttet til bruk av GPS-teknologier av mennesker med demens og deres omsorgspersoner utforskes gjennom en «critical disability»-tilnærming der perspektivet til personer med demens, er utgangspunktet, samt deres rett til å leve og forbli i sitt eget lokalmiljø. Studien avdekker en økende interesse blant mennesker med demens for bruk av GPS. For disse menneskene synes bruk av GPS å være et viktig hjelpemiddel til å bo trygt og lenger hjemme. Derimot finnes det ingen evidens for at bruk av GPS redder liv.

Artikkelen av Hofmann utforsker systematisk ulike etiske problemstillinger og tilnærminger til temaområdet teknologi i helse og omsorg. Sentrale spørsmål som stilles, er: Hvordan skal vi innføre helse- og velferdsteknologi i den kommunale helse- og omsorgstjenesten på en god måte? Hvordan skal vi vurdere de etiske aspektene ved slik teknologi? Ut fra et overblikk over metoder som i dag brukes for å drøfte etiske aspekter innen helseteknologivurdering, drøfter forfatteren hvordan metodene kombinerer empiri og filosofisk analyse og angir også noen utviklingslinjer for disse metodene. Siktemålet med artikkelen er å presentere et spekter av metoder som man kan velge blant for å finne de beste teknologiene, også etisk sett, og den beste måten å implementere dem på.

Referanser

Berg, H., Zanaboni, P. & Alnes, R. (2017). Bruk av videokommunikasjon i hverdagsrehabilitering–utprøving og erfaring. Tidsskrift for omsorgsforskning, 3(2), 158–160. https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2017-02-13

Berge, M. S. (2018). How do we understand partnerships working? Experiences from a telecare project. Social Policy & Administration,52(1), 50–66. https://doi.org/10.1111/spol.12273

Berge, M. S. (2016). Telecare acceptance as sticky entrapment: A realist review. Gerontechnology,15(2), 98–108. https://doi.org/10.4017/gt.2016.15.2.023.00

Berge, M. S. (2017). Telecare – where, when, why and for whom does it work? A realist evaluation of a Norwegian project. Journal of Rehabilitation and Assistive Technologies Engineering,4, 1–10. https://doi.org/10.1177%2F2055668317693737

Bentley, C. L., Powell, L. A., Orrell, A. & Mountain, G. A. (2018). Making Telecare desirable rather than a last resort. Ageing and Society,38(5), 926–953. https://doi.org/10.1017/S0144686X16001355

Greenhalgh T., Procter R., Wherton J., Sugarhood, P. & Shaw, S. (2012). The organising vision for telehealth and telecare: discourse analysis. BMJ Open,2(4), e001574. http://dx.doi.org/10.1136/bmjopen-2012-001574

Helse- og omsorgsdepartementet. (2013). Morgendagens omsorg (Meld. St. nr. 29 (2012–2013). Oslo: Departementenes servicesenter.

Kirchhoff, R. & Berg, H. (2016). Bruk av videokommunikasjonsteknologi i hverdags- og/eller telerehabilitering. Sykepleien Forskning,11(2), 174–183. https://doi.org/10.4220/Sykepleienf.2016.57820

Mort, M., Roberts, C., Moser, I., Pols, J. & Demenench, M. (2015). Ethical implications of home telecare for older people: a framework derived from a multi-sited participatory study. Health Expectations,18(3), 438–49. https://doi.org/10.1111/hex.12109

Nilsen, E. R., Dugstad, J., Eide, H., Gullslett, M. K. & Eide, T. (2016). Exploring resistance to implementation of welfare technology in municipal healthcare services – a longitudinal case study. BMC Health Services Research16(1), 657. https://doi.org/10.1186/s12913-016-1913-5

Oliver, D. (2017). Telecare and telehealth need a different approach. BMJ, 359, j5108. https://doi.org/10.1136/bmj.j5108

Schultz, J. S. (2017). Managing innovation processes in eldercare: Lessons from Norwegian municipalities (Doktoravhandling, NTNU). Hentet fra http://hdl.handle.net/11250/2446643

Thygesen, H. (2019). Velferdsteknologi og nye løsninger. Definisjoner, kategorier, bakgrunn og etikk. I I. Moser (red.), Velferdsteknologi: En ressursbok (s. 25–44). Oslo: Cappelen Damm.