Hva er Senter for omsorgsforskning sin særegne faglige ekspertise?

Omsorgstjenestene er et forskningssvakt felt. Det er derfor behov for kunnskap som speiler tjenestenes kompleksitet og egenart. Mandatet som Senter for omsorgsforskning er gitt av Helse- og omsorgsdepartementet, omhandler utvikling og implementering av kunnskap i tjenestene. Det legger føringer for hvordan vi kan innrette aktivitetene våre både organisatorisk og faglig.

I dag er Senter for omsorgsforskning organisert som ett nasjonalt nettverk med fem regionale enheter. Det gjør at vi totalt sett blir mer effektive, og vi kan utøve kjerneaktivitetene våre på en bedre måte enn hva vi kunne gjort som enkeltstående regionale sentre. For å få til ytterligere nytte av samarbeidet behøver vi nå også å videreutvikle en felles oppfatning av hva som skal være vår særlige faglige ekspertise. I denne kommentarartikkelen skal jeg diskutere hva denne faglige ekspertisen kan være.

Omsorgsforskning som akademisk forskningsfelt er relativt nytt. I artikkelen med tittelen «Perspektiver på omsorgsforskning» argumenterer Førland, Alvsvåg og Tranvåg (2018) for tematisk, metodologisk og normativ avgrensning av omsorgsforskningsfeltet og omsorgstjenesteforskningen. For å skape en sterkere bevisstgjøring av forskningsfeltets kjerne og identitet anbefaler forfatterne at omsorgsforskningen i hovedsak bør omfatte studier av omsorgstjenester som kan bidra til ‘en god hverdag’ for alle som lever i en livssituasjon preget av svekkelse, tilbakegang og død. Med utgangspunkt i en slik tematisk avgrensning av omsorgsforskningen foreslår de at sentrale områder for forskningen bør være omsorgens grunnlagstenkning, dens samfunnsvilkår og konsekvenser, samt teoretiske perspektiver på omsorg, omsorgsarbeid og omsorgstjenester. De oppfordrer også til et tettere samarbeid mellom de myndighetsfinansierte omsorgstjenestemiljøene og de mer teoretisk orienterte omsorgsforskningsmiljøene. Et slik samarbeid vil bidra til gjensidig styrking av miljøene, til utvikling av omsorgsforskning som forskningsfelt og til oppmerksomhet mot tjenestemottakere som i et økonomisk nytteperspektiv ansees som ‘resultatløse’.

Senter for omsorgsforskning gjør en lignende, men mer pragmatisk avgrensning av vårt forskningsområde, og samarbeid med andre fagmiljøer er en selvfølge. Gjennom mandatet tilskrives vi en rolle som ekspert i spørsmål knyttet til utvikling og implementering av kunnskap i tjenestene. Det gjør oss forpliktet til å ha tjenestene og beslutningstakerne som vårt primære publikum. Likevel, for at vi skal kunne utvikle praksisnær kunnskap med høy kvalitet, er aktiv deltakelse i akademiske forskningsfelt en nødvendighet.

Det fører imidlertid til forskningsfaglige og praktiske dilemmaer som det krever betydelig organisatorisk kapasitet og kompetanse til for å håndtere. Tjenestene, beslutningstakerne og de akademiske forskningsfeltene stiller forskjellige krav til kunnskap. Anvendt utviklingsarbeid og forskning i tradisjonell forstand er forskjellige aktiviteter. Senter for omsorgsforskning og omsorgsforskning som akademisk forskningsfelt er heller ikke det samme. Likefullt, for å styrke og bevare legitimitet som ekspert på utvikling og implementering av kunnskap i omsorgstjenestene, må vi levere kunnskap med riktig kvalitet og relevans for tjenestene, beslutningstakerne og akademia samtidig. Vi må kjenne igjen og håndtere grensene mellom kunnskapsområdene og til forventningene de stiller oss.

Derfor ligger den særlige ekspertisen til Senter for omsorgsforskning nettopp i å håndtere dette dilemmaet. Det vil kreve at vi videreutvikler samarbeidsstrukturene i nettverket og har stor evne til faglig og epistemologisk refleksivitet. De tematiske, metodologiske og normative avgrensningene av omsorgsforskningsfeltet og omsorgstjenesteforskningen som blir foreslått av Førland, Alvsvåg og Tranvåg (2018), er naturlige referanser for refleksjonene. Ekspertfunksjonen gjør det imidlertid nødvendig at vi også støtter oss på andre akademiske disipliner og tradisjoner for utviklings- og forbedringsarbeid når vi gjør bestemmelser om hvordan dilemmaene som oppstår fortløpende i forskningsarbeidet, skal håndteres. Det innebærer samtidig at vi gjør skiller mellom mål og forventninger til Senter for omsorgsforskning og omsorgsforskning som akademisk fagfelt.

Mandatet stiller krav til kompetanse

Senter for omsorgsforskning er et omsorgspolitisk virkemiddel for å styrke forsknings- og utviklingsarbeid knyttet til omsorgstjenestene og eldreomsorgen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2006). Omsorgstjenesten har behov for et eget kunnskapsgrunnlag som speiler tjenestens egenart og kompleksitet, og som skal brukes av tjenestene og beslutningstakerne i styring, utvikling og endring av tjenestene. Mandatet til Senter for omsorgsforskning springer ut av dette behovet som er konkretisert i forventninger om at vi skal samle, utvikle og formidle kunnskap for omsorgstjenestene. Vi skal utforme og gjennomføre forskningsprosjekter som beskriver utviklingstrekk og trender i tjenestene, evaluere utprøvning av pilotprosjekter i tjenestene, dokumentere lokale endrings- og innovasjonsprosesser, samt bidra til implementering og spredning av ny kunnskap og nye løsninger (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013). Gjennom disse oppgavene skal vi bistå kommunene i planlegging av tjenestene, støtte tjenestene i fagutvikling og bidra til at helse- og sosialfag-utdanningene ved høgskoler og universitet blir mer forskningsbaserte. Videre skal vi være en støttespiller når tjenestene, brukerne, frivillige aktører, næringslivet og forskningsmiljøer går sammen for å utvikle, spre og implementere nye løsninger.

Utvikling og implementering av ny kunnskap i tjenestene er vanskelig å få til samtidig som det er behov for kunnskap om tiltakene som utvikles og implementeres (Dixon-Woods, McNicol & Martin, 2012). Situasjonene som det skal fremskaffes kunnskap om, er varierte og gjerne uavklarte. Noen ganger er det en veldokumentert løsning som skal prøves ut i en ny kontekst. Andre ganger er det utvikling av en ny løsning for kjente utfordringer som er hensikten. I begge tilfellene diskuteres det gjerne om det er effektene av løsningen som skal dokumenteres eller selve utviklingsprosessene. Eller gjerne begge deler. Andre ganger er det utviklingstrekk i tjenestene over tid som skal kartlegges, og da oppstår gjerne usikkerhet om hva kommunene og tjenestene legger i allmenne kategorier og betegnelser.

For å utvikle og levere kunnskap med riktig kvalitet og relevans til tjenestene og beslutningstakerne må vi utforme og gjennomføre prosjektene på passende og fornuftige måter. Til det kreves det god forskningsfaglig kompetanse og vurderingsevne. Vi må sette av tid til dialog og forhandlinger med oppdragsgiver om oppdragenes fokus, omfang og økonomiske rammer samt hvordan resultatene skal brukes. Bestemmelsene vi gjør i hvert prosjekt må ses i sammenheng med pågående og planlagt prosjektportefølje i Senter for omsorgsforskning, kapasitet og kompetanse i staben, men også oppfatninger av hva som er riktig kvalitet på kunnskapen som skal utvikles, og om den er relevant. Det som er riktig for tjenestene, er ikke nødvendigvis riktig for beslutningstakerne eller omsorgsforskningsfeltet og omvendt. Derfor må vi justere våre tilnærminger til prosjektene og vurdere konsekvensene av kunnskapen vi utvikler, i lys av kunnskapsområdenes særegne logikker. Det er jo nettopp det som er Senter for omsorgsforskning sin særegnefaglige ekspertise; altså at vi sonderer i omsorgsforskningsfeltet, tjenestene og beslutningstakerne samtidig, og håndterer de dilemmaene som oppstår på en forskningsfaglig og praktisk relevant måte, når vi gjør valg om hvordan vi skal løse oppdragene, utvikle og presentere kunnskap.

Legitimitet som ekspert på omsorg

Styrking av praksisnært forsknings- og utviklingsarbeid i omsorgstjenestene har vært sentralt for omsorgsmyndighetene siden fremlegget av Handlingsplan for eldreomsorg i 1997 (Sosial- og helsedepartementet, 1996). Steinar Barstad, tidligere fagdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet, sier i et intervju med Senter for omsorgsforskning:

‘Da Senter for omsorgsforskning ble etablert, var vi enige om å bygge nedenfra, være praksisnære og relevante for brukere, pårørende og ansatte i omsorgssektoren, for utdanningene og for planleggere, administrasjon og politikere i kommunene. Jeg tror det vil være fornuftig å fortsette med den strategien i ti år til’ (Barstad, 2019).

Hensikten med en slik styrking er at utfordringene i tjenestene knyttet til økningen i oppgavenes omfang og kompleksitet skal håndteres gjennom utstrakte omstillinger i tjenestene. Forventningen til omsorgsmyndighetene er at kompetente og kunnskapsrike ansatte vil være motivert for å utføre oppgaver på nye måter. Barstad sier videre:

Denne [Senter for omsorgsforskning] tiåringen kan ta sin del av æren for at omsorg har blitt et forskningsfelt, og at interessen for omsorgsforskning har våknet i mange forskningsmiljøer slik at senteret etter hvert har fått konkurranse. Omsorgstjenestene er ikke lenger så ‘hemmelige tjenester’ (Barstad, 2019).

Likevel, vi kan ikke slå oss til ro med slike hedringer. På linje med andre eksperter i samfunnet er Senter for omsorgsforskning i kraft av sin ekspertise en vesentlig endringsagent og premissleverandør for forståelse av omsorgstjenestens innhold og utvikling (Andersen & Tellman, 2018). Vi er ambisiøse på egne vegne og er opptatt av at tjenestene og beslutningstakerne skal etterspørre og bruke den kunnskapen vi utvikler og kompetansen vi har. Vi må derfor – som argumentert over – utvikle kunnskap som tjenestene og beslutningstakerne finner relevant og gyldig. De må også være sikker på at utviklingen av kunnskapen ikke er påvirket av personlige og oppdragsgivers interesser (Ingierd et al., 2019).

En viktig premiss for at vi skal få dette til er vitenskapelig refleksivitet (Holland, 1999; Willig, 2013). Det innebærer at hver enkelt av oss har bevissthet om hvordan egne erfaringer, interesser og målsettinger spiller inn når vi utformer og gjennomfører oppdragene og om hvordan ulike løsninger kan påvirke forståelser hos dem som initierer og blir berørt av oppdragene og resultatene. For eksempel gjelder det hvordan resultatene og konklusjonene vi trekker, kan komme til å bidra til utviklingen av kunnskapsgrunnlaget til omsorgstjenestene, til forståelsen hos beslutningstakerne og til debattene i omsorgsforskning som akademisk forskningsfelt.

Dersom vi har med oss en slik kritisk innstiling til forskningsarbeidet vårt, vil vi samtidig bli tvunget til å ta stilling til de allmenne forestillingene om at forskere står ‘utenfor’ forskningsfeltet sitt og produserer nøytral og objektiv kunnskap, og at kunnskap flyter i en rett linje fra autonome vitenskapelige institusjoner til resten av samfunnet (Andersen & Tellmann, 2018). Uansett om den enkelte av oss avviser tradisjonelle kriterier for vitenskapelighet totalt eller aksepterer på en mer pragmatisk måte at forskningsarbeidet er farget av forskernes egne fordommer og faglige ‘legning’, forskningsarbeidets kulturelle og organisatoriske rammer, kan vi ikke uanfektet presentere oss som uavhengige og verdifrie observatører av det som skjer i omsorgstjenestene og omsorgspolitikken. Det kan gjøre oss sårbare for kritikk – både fordi tilliten til forskning og ekspertise er svekket i befolkningen (Ingierd et al., 2019) og fordi vitenskapelig kunnskap fremdeles er sentralt for videre utvikling i omsorgstjenesten.

Integritet gjennom ansvarlig håndtering av dilemmaer i forskningsarbeidet

Ved å håndtere dilemmaene i forskningsarbeidet vårt gjennom vitenskapelig refleksivitet vil det samtidig bidra til integritet. Integritet i forskning omfatter ikke bare fravær av juks, men også nettopp åpenhet og kritisk innstilling til egen forskningsprosess og vurderinger av resultatenes relevans for individer, fagområder samfunnet for øvrig (Hiney, 2015; Hjellbrekke et al., 2018). For oss betyr det altså at vi tematiserer og problematiserer hvordan vi har kommet frem til resultatene våre og hvordan de kan få betydning for videre utvikling av omsorgstjenestene og omsorgspolitikken.

Slik tematisering og problematisering vil uvilkårlig lede oss til spørsmål som Førland, Alvsvåg og Tranvåg (2018) tar opp i sin artikkel, nemlig hva omsorgsforskning som forskningsfelt skal være. Med grunnlag i en analyse av et utvalg av perspektiver fra noen sentrale nordiske omsorgsforskningstradisjoner foreslår de at omsorgsforskning skal omfatte ‘studiet av betalt og ubetalt omsorgsarbeid overfor personer som trenger langvarig eller kortvarig hjelp på grunn av sviktende helse, nedsatt funksjonsevne eller aldring, samt studiet av omsorgsbegrepet, omsorgsfenomenet, omsorgens ontologiske grunnlag og omsorgen samfunnsmessige vilkår og konsekvenser’ (Førland et al., 2018, s. 197). Videre foreslår de at omsorgsforskningen må fordype seg i studier av omsorgens grunnlagstenkning, dens samfunnsvilkår og konsekvenser for både dem som mottar og yter omsorg. Gjennom empiriske og teoretiske studier må den utvikle teoretiske perspektiver på omsorg, omsorgsarbeid og omsorgstjenester – ‘om hva omsorg kan være, hva omsorg innebærer, og hvordan menneskers behov for omsorg er blitt – og kan bli sett, forstått og møtt’ (Førland et al., 2018, s. 207). Fokus og fordypning i denne typen studier er nødvendig for at omsorgsforskningen skal bli en selvstendig premissleverandør i kunnskapsutviklingen og på selvstendig grunnlag etterspørre, identifisere og utvikle ny kunnskap om omsorg og omsorgsarbeid.

Ut ifra den avgrensningen av omsorgsforskningsfeltet som Førland, Alvsvåg og Tranvåg (2018) beskriver i artikkelen sin høres en slik anbefaling fornuftig ut. Vi må imidlertid ikke glemme at omsorgsforskningen er en del av samfunnet og at den må forholde seg til det for å sikre både legitimitet og ressurser. De ressursene som omsorgsforskningen har til rådighet og hvordan de organiseres, setter rammer for hva den kan gjøre. Riktignok anerkjenner forfatterne at det finnes andre forståelser av omsorgsfeltet og omsorgsforskningen og at det vil kunne lede til andre avgrensninger av forskningsfeltet. Men de materielle og menneskelige ressursene som må til, nevnes ikke og dermed heller ikke de spenninger det medfører i det daglige forskningsarbeidet vårt.

Konklusjon

Dersom Senter for omsorgsforskning skal få til ytterligere nytte av samarbeidet mellom de fem regionale sentrene for omsorgsforskning og med dette stå sterkere i møte med forventningene som følger med mandatet vårt, må vi forholde oss til de forskningsfaglige og praktiske dilemmaene som oppstår i spenningen mellom ressurser og legitimitet. I denne kommentarartikkelen har jeg argumentert for at vitenskapelig refleksivitet må være helt sentralt i diskusjoner om hvordan vi skal løse dilemmaene. Omsorgsforskningen som akademisk forskningsfelt vil være ett element blant flere i slike diskusjoner. Omsorgsforskning som forskningsfelt kan og skal leve og videreutvikle seg uten et Senter for omsorgsforskning, og Senter for omsorgsforskning som organisasjon kan ikke fungere uten ressurser og legitimitet relatert til mandatet vårt. Senter for omsorgsforskning sin særegne faglige ekspertise er å håndtere dette dilemmaet.

Les flere artikler om omsorgstjenesteforskning:

Perspektiver på omsorgsforskning

Referanser

Andersen, G. & Tellmann, S. M. (2018). Ekspertene i kunnskapssamfunnet. Norsk sosiologisk tidsskrift , 2(5), 357–362. https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2018-05-01

Barstad, S. (2019, 31. mai). En stor sektor vi vet lite om. Hentet fra http://www.omsorgsforskning.no/nyheter/en_stor_sektor_vi_vet_lite_om

Dixon-Woods, M., McNicol, S. & Martin, G. (2012). Ten challenges in improving quality in healthcare: lessons from the Health Foundation’s programme evaluations and relevant literature. BMJ Quality & Safety, 21, 876–884. http://dx.doi.org/10.1136/bmjqs-2011-000760

Førland, O., Alvsvåg, H. & Tranvåg, O. (2018). Perspektiver på omsorgsforskning, Tidsskrift for omsorgsforskning, 4(3), 196–214. https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2018-03-02

Sosial- og helsedepartementet (1996). Handlingsplan for eldreomsorgen Trygghet respekt – kvalitet (Meld. St 50 (1996–1997)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/st-meld-nr-50_1996-97/id191307/

Helse- og omsorgsdepartementet (2006). Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer (Meld. St 25 (2005–2006)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-25-2005-2006-/id200879/

Helse- og omsorgsdepartementet (2013). Morgendagens omsorg (Meld. St 29 (2012–2013)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-29-20122013/id723252/

Hiney, A. (2015). Research Integrity: What it Means, Why it Is Important and How we Might Protect it. Hentet fra http://www.scienceeurope.org/our-resources/briefing-paper-on-research-integrity-what-it-means-why-it-is-important-and-how-we-might-protect-it

Hjellbrekke, J., Ingierd. H. & Kaiser, M. (2018). Diskutabel forskningspraksis: holdninger og handlinger (Andre delrapport fra arbeidsgruppen i forskningsprosjektet RINO). Hentet fra https://www.uib.no/rino/123876/delrapport-2-diskutabel-forkningspraksis-holdninger-og-handlinger

Holland, R. (1999). Reflexivity. Human Relations, 52(4), 463–484. https://doi.org/10.1177%2F001872679905200403

Ingierd, H., Hauge, H. K. & Bay-Larsen, I. (2019). Introduksjon. I H. Ingierd, I. Bay-Larsen & K.H Hauge (Red.), Interessekonflikter i forskning (s. 7–18) Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Willig, C. (2013). Introducing qualitative research in psychology (3rd edition). Milton Keynes: Open University Press.