Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Omsorgens røtter – et historisk blikk

The origins of care – a historical view
Professor emerita i medisinsk historie, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

Denne artikkelen, som gir oversikt over omsorgsfeltet i norsk historie, har som mål å gi innsikt i hvilke tradisjoner og verdier dagens praksis hviler på. For å forstå og forsvare gjeldende ordninger er det både nyttig og nødvendig å ha kjennskap til historien. Vår tids offentlige og private omsorgsordninger for fattige og hjelpetrengende er utviklet over århundrer. Men myndighetene, kirken og filantropiske foreninger har forholdt seg til disse gruppene på ulike måter, og ansvarsforholdene og samhandlingen partene imellom har variert. Ikke minst har skiftende ideologier vært retningsgivende for de ordningene som til enhver tid har vært rådende. Med utgangspunkt i noen teoretiske betraktninger skisseres utviklingstrekk fra middelalderen – med særlig vekt på Magnus Lagabøtes landslov av 1274, som implementerte det kristne barmhjertighetsprinsippet i lovgivningen – og fram til slutten av 1930-årene og framveksten av velferdsstaten. Innføringen av alderspensjonen i Norge i 1937 kan karakteriseres som en form for «offentlig omsorg». Her tjener pensjonen som eksempel på den grunnleggende betydning slike ordninger hadde og har for enkeltmenneskers livsvilkår, og for deres følelse av respekt og verdighet.

Nøkkelord: Omsorgshistorie, velferdshistorie, fattighjelp, sosialpolitikk, Norge

This article, which gives a historical overview over the field of care in Norway, has as its aim to give insight into which traditions and values today’s practices rest on. In order to understand and defend current arrangements, historical knowledge of the field is both useful and necessary. Our time’s public and private provisions for the poor and needy have developed through centuries. However, the authorities, the church and philanthropic organizations have met people in need in different ways, and their responsibilities and ways of cooperation have varied. Most of all, shifting ideologies have influenced caregiving and social welfare policy. On the backdrop of some theoretical considerations, the article sketches relief provisions over a span of centuries. The presentation starts in the Middle Ages – with emphasis on the Law of Magnus Lagabøte of 1274 that implemented the Christian principle of mercy in legislation – and ends by the end of the 1930s and the growth of the welfare state. The old age pension, introduced in Norway in 1937, might be characterized as a kind of “public care”. Here the pension serves as an example of the fundamental importance this kind of social security has had and still has in the lives of citizens in need, for their living conditions, and for their feeling of worth and dignity.

Keywords: History of caregiving, welfare history, poor relief, social security-history, Norway

Innledning

Omsorgsforskning er i dag et relativt nytt forskningsfelt, men selve praksisfeltet er eldgammelt (jf. Førland, Alvsvåg & Tranvåg, 2018). På den annen side er velferdsforskningen, i første rekke knyttet til det 20. århundre og velferdsstatens framvekst, mer omfattende. Denne oversiktsartikkelen har som ambisjon å bidra med historisk innsikt til omsorgsfeltet der så vel forskningen som formidlingen i særlig grad befatter seg med dagsaktuelle problemstillinger. Å ha kunnskap om og forståelse for hvilke verdier og tradisjoner dagens praksis hviler på, er av vesentlig betydning for så vel praktikere som forskere innen feltet. Det gjelder både for å forstå dagens praksis, og for å skape en sterkere selvforståelse og tilhørighet.

Historisk innsikt kan også fungere som kunnskapsbase for (fag)politisk argumentasjon og debatt. Et stadig tilbakevendende tema i vår tids samfunnsdebatt handler om velferdsstatens «robusthet». Hvor lenge vil den vare, hvor lenge kan det offentlige og samfunnet som helhet makte eller være villig til å gi oss de mange ytelsene, materielle som immaterielle, vi i dag tar for gitt – og som ikke stigmatiserer oss som mottar dem? I en slik sammenheng er det ikke bare tankevekkende, men også nødvendig å kjenne til så vel omsorgens som velferdens røtter og deres århundrelange tilblivelseshistorie. Først da kan vi ane hvor mye som står på spill.

Hvem har gitt omsorg, og hvem har fått den? I det følgende går jeg inn på tiltak som vi i vår tid karakteriserer som både omsorg og velferd. Når disse ses i sammenheng, er det fordi de historisk sett er vanskelig å skille fra hverandre, noe jeg vil utdype.1 Jeg går tilbake i historien og ser hvordan det offentlige – dvs. staten og ulike myndigheter i lokalsamfunnene – har forholdt seg til de hjelpetrengende og hvilket ansvar offentlige instanser har vært pålagt gjennom lovverket. Videre er formålet å belyse hvilke andre instanser enn det offentlige som har påtatt seg et ansvar. Hvorfor og hvordan har kirken og filantropiske foreninger engasjert seg, og hvordan har arbeidsfordelingen og samhandlingen vært partene imellom? Innfelt i dette søker jeg å synliggjøre hvordan skiftende ideologier har vært retningsgivende for de hjelpetiltakene som er blitt satt i verk. Tidsmessig starter jeg i middelalderen og avslutter ved overgangen til velferdsstaten. Velferdsstaten karakteriseres som kjent ved en levekårspolitikk der omsorgs- og velferdsordningene er rettet mot hele befolkningen. Historiens omsorgstrengende handlet om grupper av fattige, gamle og syke, og ellers andre som ikke maktet å ta vare på seg selv, slik som funksjonshemmede, foreldreløse barn eller barn der foreldrene ikke evnet å ta seg av dem (Seip, 1994). Framstillingen bygger i hovedsak på autoritativ litteratur, men også på enkelte primærkilder.

Omsorg og velferd: noen teoretiske betraktninger

Hva er omsorg, og kan omsorg – slik den er blitt utøvd av myndighetene og i myndighetenes regi – skilles fra velferd? Ordet «velferd» knyttes i dag til velferdsstaten, men selve begrepet er atskillig eldre.2 Sett i lys av vår tids definisjon av begrepene, kan Det Norske Akademis Ordbok gi en pekepinn. Her defineres velferd i politisk forstand som «velstand og økonomisk trygghet for det store flertall av landets borgere» især som resultat av offentlig fordelingspolitikk og sosiale ytelser (Det Norske Akademis Ordbok, 2019). «Omsorg» på sin side defineres som det «å tilse og hjelpe» og «å vise omtanke og omhu (Det Norske Akademis Ordbok, 2019).3 Slik beskrives begrepene noe forskjellig, men det er neppe tvil om at de delvis overlapper hverandre.

Hvordan er så omsorgsbegrepet blitt forstått i politisk tenkning? Historikeren Anne-Lise Seip viser til at omsorg i sosialpolitisk sammenheng har to betydninger. Om dette sier hun:

Først betydningen livsopphold. Slik møter vi begrepet i «Lov om sosialomsorg» [av 1964]. Før brukte man gjerne det tyske ordet forsorg – Fürsorge. Det kom inn i vår lovgivning i 1948. Da bestemte man at «fattig» i alle forbindelser skulle erstattes med ordet «forsorg» (Seip, 2010, s. 136).

Hva så med Seips andre forståelse av omsorg – det som skiller det fra forsorgsbegrepet? Om dette sier hun at det handler om den hjelp, pleie og støtte som går utover pengehjelpen. Det innebærer et kvalitativt element. Hun godtgjør at dette omsorgsapparatet har en like lang historie som forsorgssystemet.

En litt annen formulering av begrepet forsorg finner vi i presten Helge Volds skrift Om Fattigforsørgelsens historiske Udvikling, utgitt i 1882. Volds forståelse av ordet forsørgelse synes å harmonere med forsorg, slik Seip beskriver det. På den annen side knytter han det også opp mot Det Norske Akademis Ordboks definisjon av omsorg, dvs. å gi immaterielle ytelser («det å se til og hjelpe […] å vise omtanke og omhu»), ikke minst slik ytelsene ble utøvd i regi av kirken og filantropien. Og som Seip påpeker, illustrerer Volds framstilling at det gjennom historien er vanskelig å skille forsorg og omsorg fra hverandre, nettopp fordi den gruppen som i lovverket ble definert som forsorgstrengende, som oftest også hadde behov for omsorg.

Omsorg er tradisjonelt og gjennom hele vår historie blitt definert som en særskilt kvinnelig en plikt. Evnen til å gi omsorg har vært sett som en naturgitt egenskap som hører kvinnene til, og som er løsrevet fra kulturelle og strukturelle forhold. Særlig på 1800-tallet, da en rekke europeiske land kom inn i det som betegnes som en sosial krise, var det, slik mange så det, et skrikende behov for så vel åndelig som materiell bistand. Det handlet om samfunn med kraftig befolkningsvekst, store folkeflyttinger innad og på tvers av landegrenser, omlegging i landbruket, industrialisering og urbanisering, og med påfølgende sosial og økonomisk nød, og om hva særlig kirken betraktet som et moralsk forfall. Det var under disse forholdene «den kvinnelige natur» for alvor ble aktualisert. Kvinnens potensial kunne i langt større grad materialiseres og profesjonaliseres.

Kirkehistorikeren Bente Nilsen Lein viser til at flere av kirkens menn hevdet at kvinnen kunne påta seg den typen virke utenfor hjemmet som i særlig grad var forenlig med hennes kvinnelighet, dvs. med hennes omsorgsfunksjon i hjemmet. Morskallet kunne utvides ved at hun utførte en rekke «kjærlighetsgjerninger», slik som omsorg for fattige, syke, gamle, barn og andre trengende (Lein, 1981, s. 200 ff., se også Seip, 1990). Illustrerende er en uttalelse av teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundt. I hans undersøkelse av fattigforholdene i Kristiania i 1860-årene, i en tid da nøden var stor, talte han varmt for at man i større grad måtte «tage kvindernes gave og evne i sagens tjeneste» (Sundt, 1978 (1870), s. 176).

Ikke minst i kraft av den formaliserte utdanningen av sykepleiere – som i en rekke vestlige land tok form fra midten av 1800-tallet – kunne den kvinnelige omsorgen komme samfunnet til gode over et bredt spekter. Den amerikanske historikeren Susan Reverby peker på at det er spesielle omstendigheter, ideologier og maktforhold som skaper betingelsene for at omsorg (forstått som et generelt fenomen) oppstår, for formen den tar og for konsekvensene den har for den som utøver den, og, vil jeg tilføye, for den som mottar den. Slik ble sykepleien en type arbeid som ble skapt av forpliktelsen til å gi omsorg, hevder Reverby. I et samfunn der dyptfølte religiøse læresetninger ble oversatt til kjønnede dyder, ble det erklært at de syke skulle betros kvinners velgjørende ansvarsområder. Sykepleien ble dermed kvinnens plikt, ikke hennes jobb (Reverby, 1987 og 2011).

Hvordan forstår så jeg begrepet omsorg? I denne artikkelen legger jeg til grunn en bred forståelse. Slik støtter jeg meg til Seips og Volds utlegninger ved at forsorg/«forsørgelse» neppe kunne ses isolert fra omsorg, siden den som hadde behov for støtte til livsopphold, som regel også trengte omsorg. Dermed rommer mitt omsorgsbegrep både et kvantitativt og et kvalitativt element, dvs. materielle og immaterielle ytelser og bistand. Som det vil framgå, benyttet de historiske aktørene da også begrepene om hverandre.

Middelalderen: det fireleddete omsorgssystemet

Myndighetenes omsorg for de svakeste har lange røtter. I Norge nedfelte dette ansvaret seg i lovgivningen alt fra middelalderen av. De første sporene finner vi i Frostatingsloven og Gulatingsloven, dvs. i to av middelalderens landskapslover (fire totalt). De ble samlet og nedtegnet på 1100- og 1200-tallet, men var trolig i bruk allerede fra 900-tallet, om ikke enda lenger tilbake i tid.4 I tråd med disse og med den noe senere Magnus Lagabøtes landslov av 1274 (bylov i 1276), var det slekten som hadde det primære ansvaret for sine nærmeste, mens ethvert herskap – som høvdinger og selveiende bønder, som hadde undersåtter – pliktet å hjelpe disse «undergivne». Bøndene ordnet dette gjennom kårordningen – der det første kjente tilfellet er fra Lom i Gudbrandsdalen i 1315 (Seip, 2010, s. 137). Det dreide seg om materielt underhold, men også omsorg for de i slekten som ikke hadde annet livsgrunnlag eller ikke lenger maktet å ta vare på seg selv og sitt.

Det er verdt å stoppe opp ved Magnus Lagabøtes landslov, nettopp fordi den representerte noe fundamentalt nytt i ivaretakelsen av de trengende. Ifølge tidligere lovgivning pliktet de mektige kun å beskytte og ta vare på sine egne, mens den nye loven gikk videre og slo fast at de med makt pliktet å bistå enhver som trengte hjelp, uansett byrd. Dette var i tråd med det kristne menneskesynet, som da også gjennomsyret loven. På denne tiden ble «Geistlige og verdslige interesser og insitamenter føyd sammen i en grad og med en kraft man ikke hadde opplevd maken til før», skriver historikerne Moseng, Opsahl, Pettersen og Sandmo (1999, s. 254, jf. også NRK, 2018).5

De hjelpetrengende, som familiene ikke kunne ta seg av, var etter loven lokalsamfunnets ansvar og kom til uttrykk i den såkalte legdsordningen. Ordningen, som var organisert rundt et sett av gårder (et legd), sto nedfelt så vel i Frostatingsloven som i Landsloven. Det var en århundrelang bestemmelse som først ble opphevet med fattigloven av 1900. I praksis innebar den at arbeidsudyktige, fattige, gamle og syke gikk på legd, dvs. at de ble sendt på rundgang blant de underholdspliktige bøndene. Det var en svært omstridt bestemmelse som til alle tider var hard for legdslemmene. De befant seg på bunnen av samfunnet og hadde lite eller ingenting de skulle ha sagt overfor sine stadig vekslende vertskaper. Tjenestejenta Johanne Anderson, født 1875 i Bø i Telemark, forteller om utbredt fattigdom i distriktet og om lemmenes uverdige kår:

Når de kom inn på en gard, satte de seg ved åren, og var til spott og spe for alle. […] Så fikk de noe mat, graut og slikt som var igjen etter måla. De som kunne gjøre noe, måtte sannelig arbeide […] Legdslemmene fikk ligge på fjøstrevet i sommertida i noe boss, og fikk noen filler over seg. Om vinteren fikk de seg en plass borti en krok i sjølvestua, eller så låg de i fjøset. Forholda til et legdslem var fryktelig, og Gud nåde den som blei gammal og utslitt (Mostue, 1954, s. 102).

Særlig hard var den såkalte straffelegden som innebar at legdslemmene gikk fra gård til gård med én natt på hvert sted. Ugifte mødre var blant dem som vandret slik fra sted til sted og var til spott og spe (Schiøtz, 1995, s. 14).

Kirken, som var det tredje leddet i omsorgssystemet, var fram til reformasjonen i 1536 trolig den viktigste bidragsyteren på dette feltet – sett bort fra familien. «Fattigforsørgelsen» ble med innføringen av kristendommen i egentlig forstand ikke kirkelig, skrev presten Helge Vold, men kristendommen bidro til å forbedre fattigpleien, umiddelbart og middelbart: «... umiddelbart derved at Kirken gav den et kristeligt Præg ved at formane til Barmhjertighed og til mild Behandling af de fattige og ved at lære, at Almisse og Gaver til de trængende var et Guds bragt og ham velbehageligt Offer» (Vold, 1882, s. 56). I andre halvdel av 1200-tallet, også under Magnus Lagabøtes regjeringsperiode, 1263–80, opprettet kirken, til dels i samarbeid med kongen, hospitaler som skulle ta seg av fattige og syke (Moseng et al., 1999, s. 241). Men også andre av kirkens institusjoner, som klostrene, påtok seg slike forpliktelser. Samlet var det 14 hospitaler og klostre i middelalderen, fordelt i ulike deler av det sørlige Norge (Grankvist, 1982). Mest kjent i ettertid er leprahospitalene.6

Endelig må tienden nevnes, betegnet som den første obligatoriske formen for skatt i Norge. Den ble innført tidlig på 1100-tallet (Moseng et al., 1999, s. 253). Men under Magnus Lagabøtes regjeringstid fikk kongen det såkalte riksmøtet med på å gi kirken fordel av et nytt og mer detaljert tiendesystem (Helle, 2009, Moseng et al., 1999, s. 211). Beskatningen innebar at man måtte gi en tiendedel av sitt innkomme til kirken. En fjerdedel av dette skulle gå til de fattige, den såkalte bondeluten, de øvrige fjerdedelene skulle fordeles mellom biskopen, prestene og til bygging og vedlikehold av kirkene.

Reformasjonen: sentralisering – en sterkere stat

Reformasjonen i 1536 innebar en dramatisk endring i norsk historie – for stat, kirke og befolkning – og for omsorgen for de fattige. Katolisismen ble avskaffet og lutheranismen innført – om enn med betydelig motstand fra befolkningen (Rian, 2017). Norge ble dessuten et lydrike under Danmark, og alle sentralinstitusjoner ble plassert i København. Heri lå det også en sammensmeltning mellom verdslige og kirkelige byråkratier. Flere har påpekt at reformasjonen var avgjørende for framveksten av en sterk stat i de protestantiske landene, og på lang sikt også for den tyngden offentlig sektor har fått innenfor velferdsområdet (se bl.a. Kuhnle, 2001).

Under katolisismen hadde styresmaktene akseptert de fattige som en del av befolkningen, og utover familien og lokalsamfunnet var det altså kirken som var hovedansvarlig for disse menneskene (subsidiaritetsprinsippet). I det «nye» samfunnet iverksatte konge og stat nye og harde tiltak for å få bukt med det såkalte fattigondet. Overgangen til den protestantiske læren fikk også store konsekvenser for kirkens institusjoner, ikke minst for hospitalene og klostrene. De fleste ble stengt og eiendommene forfalt, mens et fåtall ble videreført av kongemakten og staten. Som en del av det hele fikk den gammelnorske fattigforsorgen en brå slutt, med unntak av legdsordningen. Slik kom ikke tienden lenger de trengende til gode. Nå var det kongen, prestene og kirken som delte den mellom seg, og dermed tapte «fattigforsørgelsen» den største delen av sine inntekter. For å skaffe inntekter for utdeling til de fattige ble nå fattigbøsser plassert rundt i kirker og tollboder og i øl- og vintapperhus (vertshus), og ved hvert bryllup skulle det gis til de fattige. Videre, to ganger i året skulle klokkeren og to av stedets borgere gå rundt i alle hus for å be folk om de av fri vilje ville gi til de fattige. De mest velstående i sognet ble anmodet om å ta seg av barn under åtte år (Vold, 1882). Men de innsamlede midlene strakk ikke til, og resultatet var at tiggingen, eller betleriet som det het, tiltok. Det kom imidlertid andre ordninger som skulle «tilgodese» de fattige, og dermed syke, eldre og andre som av ulike grunner ikke maktet å ta vare på seg selv.

1700-tallet: utbygging av fattigstellet – økende offentlig engasjement

Fra tidlig på 1700-tallet, med økende befolkningsvekst, ble fattigdommen stadig mer påtrengende. Flokker av arbeidssky arbeidere og tiggere rekte langs veiene og truet til seg gaver, hevdet embetsmennene. Til og med kongen hadde observert dette på sin reise i Norge i 1733. «Betleriet» kom under heftig debatt, og myndighetene så behovet for et større offentlig engasjement (Seip, 1984, s. 36 ff.). Fra 1740-årene og utover i hundreåret – en periode som blir sett på som oppstarten av det offentlige og skattebaserte fattigstellet i Norge – ble det vedtatt såkalte fattigforordninger (fattiglover) i fire av landets stift: Akershus stift i 1741, Bergen stift i 1755, Kristiansand stift i 1786 og Trondhjems stift i 1789/90. I kraft av disse ble det opprettet fattigkommisjoner i de ulike sognene som skulle føre tilsyn med fattigstellet og forvalte de nyopprettede fattigkassene. Kommisjonene besto av presten, ulike medhjelpere og lensmannen – i byene også magistraten (borgermesteren). Det ble innført en egen fattigskatt, og med dette ble det påbudt å «gi» til de fattige. Fattigkommisjonen utlignet gjerne fattigskatten in natura fra gårdbrukere og i penger fra andre skattepliktige. Dermed ble fattigkommisjonen også ligningskommisjon – en ordning som varte ved til 1845 og den nye fattigloven (en for byene og en for landet) kom. Frivilligheten ble mindre og tvangen større.

Utover dette kom det bestemmelser om at arbeidsføre betlere skulle innsettes i tukthus og arbeidshus. Dermed ble det etablert nye institusjoner tiltenkt de «uverdige» fattige. Men det ble også reist institusjoner for de «verdig» fattige, slik som waisenhus (barnehjem) og hospitaler. Såkalte milde stiftelser ble også reist i kirkelig og i privat regi (Schiøtz, 2017a, s. 183–85). I behandlingen av disse menneskene var det dermed et klart skille mellom de verdige og uverdig, dvs. mellom dem som ble oppfattet som uforskyldte og som selvforskyldte fattige.7 Det ble etablert «en hård orden, som gjorde ordet omsorg nokså illusorisk», som Anne-Lise Seip uttrykker det (Seip, 2010, s. 139).

Ideologiske særtrekk: merkantilisme og humanisme

Hvilke ideologiske og politiske krefter var det som ga retning for denne utviklingen? 1600-tallet og særlig 1700-tallet blir gjerne omtalt som opplysningstid og en merkantilistisk periode i nord-europeisk historie. Det innebar at det ved hjelp av ulike virkemidler – som opplysning og ulike omsorgstiltak – ble lagt vekt på å skape en frisk og sterk befolkning, som kunne danne grunnlaget for nasjonens framgang og vekst. Som vi alt har sett, ble det satt i verk harde tiltak for å nå dette målet, men i andre halvdel av 1700-tallet skjedde det en dreining idet statsmakten tok i bruk mer humane metoder. Slik er denne perioden også blitt omtalt som sentimentalitetens tidsalder (se bl.a. Riskin, 2002). Heri lå forståelsen om at staten hadde et ansvar for å skaffe de fattige ikke bare arbeid og underhold, men også helseomsorg. Påfallende er den milde og vennlige behandlingen de fattige pasientene fikk ved det nyopprettede Kongelige Frederiks Hospital i København – et sykehus som åpnet dørene i 1757 (Løkke, 2007). Men også på andre måter kom humanismen til uttrykk, slik som et mildere straffesystem overfor lovbrytere – det gjaldt bl.a. kvinner som hadde født i dølgsmål (Schiøtz, 2009). At ambisjonene ofte overgikk realitetene, er en annen sak.

Et glimt fra Bergen kan gi et bilde: Byen fikk sitt første offentlige sykehus i 1759. Sykehuset kom som et direkte resultat av fattigforordningen av 1755, og det skulle oppfylle bestemmelsens «positive» og ikke-repressive element, nemlig underhold og pleie av de syke som måtte regnes blant de verdige fattige (Hammerborg, 2016, s. 217 ff.). Men sykehuset maktet ikke å oppfylle den ideelle målsettingen om tilsyn, kur og pleie av «disse Lidende, disse Elendige», og utover på 1800-tallet ble det stadig mer åpenbart at det ikke burde ha «livets rett». «Vort civile sygehus stod som et rædselssted for alle, som var ulykkelige nok til at maatte ty did», skrev legen Daniel Cornelius Danielssen (1815–94) om forholdene (sitert fra Hammerborg, 2016, s. 222).

Helsehjelp til de fattige – også de «uverdige» – ble særlig fra slutten av 1700-tallet et viktig anliggende – og må ses i sammenheng med tidens ideologiske klima. Slik kunne det bli gitt fri lege- og jordmorhjelp til innsatte i arbeidshus og fengsler, og hjelp til ugifte mødre og deres barn. Legenes ansvar for disse befolkningsgruppene ble flere ganger nedfelt i lovverket og i lokale forordninger. I de nyopprettete sykehusene for fattige syke – primært radesyke, venerisk syke og spedalske – fikk de også et ansvar (Schiøtz, 2017a).

Legen Frederik Holst (1791–1871), betegnet som «samfunnsmedisinens far», definerte de offentlige legenes ansvar på følgende måte: «… de have at drage Omsorg for det Offentlige Sundhedsvel og saaledes er ansatte for at varetage Statens eller den offentliges Interesse» (Udkast til lov om Medicinalvæsenet …, 1844, s. 96). Holst var utrettelig talsmann for at myndighetene måtte gripe sterkere inn i ivaretakelsen av de omsorgstrengende, men også for at hans egen profesjon måtte få større innflytelse (i dag ville vi kalle det medikalisering). Slik arbeidet han for å profesjonalisere og vitenskapeliggjøre omsorgen for barn, psykisk syke, fanger og fattige, og slik også utbedre de uverdige forholdene svært mange av disse levde under (Schiøtz, 2017b, jf. også note 2).

1800-tallet: økende fattigdom – en hardere linje

Tross 1700-tallets mange bestemmelser om å bistå de trengende, var dette langt fra tilstrekkelig for å få bukt med fattigdommen og de svakes omsorgsbehov. Dessuten ble det hevdet at de mange fattigkommisjonene skjøttet sine verv mer eller mindre etter forgodtbefinnende. Befolkningsveksten på landsbygda bidro til en økende strøm av fattige til byene og etter hvert til Amerika. I lovs form, nærmere bestemt gjennom den nye fattiglovgivningen i 1845, ville man søke å samordne og skape felles retningslinjer for fattigvesenet, men også å overlate det meste av ansvaret til kommunene. Her ble den kontroversielle bestemmelsen om hjemstavnsrett lovfestet.8 «Fattiglovene bragt nok orden og uniformitet i det ytre», skriver Seip. «Men fattigvesenets indre organisasjon var som før avhengig av kommunens ressurser og etablerte praksis» (Seip, 1984, s. 63).

Ideologisk sett, fra tidlig på 1800-tallet og utover i århundret, hardnet det til. Merkantilismen ble avløst av liberalismen – en ideologi og en statsordning som varte ved til godt inn i andre halvdel av århundret. Enhver ble sin egen lykkes smed, og statens ansvar for sine borgere ble tonet ned. Den allmenne oppfatning var at fyll, latskap og umoral var egenskaper som heftet ved dem som ble, var og forble fattige. Eilert Sundt var blant de fremste eksponentene for denne tenkemåten. Sundt og hans meningsfellers løsning var derfor moralsk. Folk måtte venne seg til å arbeide for arbeidets egen skyld, for dets «Ære og Velsignelses Skyld. Thi med saadant Sind følger den Nøisomhed, som holder ut en lang stund, om saa Pengefortjenesten er Liden» (Sundt, 1864, s. 154–55). Fattigloven av 1863, som etterfulgte loven av 1845, bar tydelig preg av dette tankegodset. Sundt hadde da også tatt del i det lovforberedende arbeidet. Lovens overordnete mål var å senke fattigutgiftene, som hadde økt sterkt siden 1845. Gamle, syke og «vanføre» fikk ikke lenger ubetinget fattighjelp, den skulle behovsprøves. Dertil kom bestemmelser om fattigpoliti og tvangsarbeid for løsgjengere, og nye bestemmelser om hjemstavnsrett.9

Nye aktører: filantropi og kvinneengasjement

Tallet på fattige, syke og trengende, som hadde behov for så vel forsorg som omsorg, fortsatte å øke utover på 1800-tallet.10 Myndighetene maktet ikke eller prioriterte ikke å følge opp. «Det offentlige Fattigvæsen bliver staaende ved med en karrig Haand og et koldt Hjerte at give dem, som melder sig. Men fra et kristent Synspunkt skylder man den fortrykte mere. Man skylder ham først og fremst Kjærlighed», skrev presten Vold om tilstanden i riket (Vold, 1882, s. 68). Hvilke løsninger var mulige? Det var i et slikt klima at kirkens og Eilert Sundts oppfordring ble fulgt – at «tage kvindernes gave og evne i sagens tjeneste» (Sundt, 1978(1870), s. 176). Filantropiske foreninger dukket opp i hopetall, og med etableringen av Diakonisseanstalten i Kristiania i 1868 startet den formaliserte sykepleieutdanningen.

Det var særlig kvinner tilknyttet ulike kirkesamfunn og misjonen, og kvinner fra befolkningens øvre sosiale lag, som tok affære, slik som i Drammen. Her tilbød «Foreningen for Omsorg for trængende Barselkoner på Bragernæs» (etabl. 1863) hjelp til verdig trengende. 27 damer fra «den bedrestilte klasse» samlet inn penger og organiserte hjelpen. De kokte mat, delte ut sengeklær og barnetøy og skaffet penger til jordmor og barnedåp. Men, for det var et stort men: «Ugifte Fruentimmer bør ikke nyde godt av Foreningens Virksomhed», het det i foreningens vedtekter, § 1 (sitert fra Seip, 1990, s. 134). Det var andre kvinner som tok seg av disse ulykkeligste av de ulykkelige – slik som slumsøstrene i Frelsesarmeen og søstrene i menighetspleien og Indremisjonen. I Vognmandsgaden i Kristiania slo de to første slumsøstrene seg ned i 1891:

Det ryktedes snart blant strøkets fattige, forpinte og til dels mishandlede mødre, at der bodde et par «frelsespiker» som vilde hjelpe dem i deres nød, og slumsøstrene fikk rik anledning til å vise hjertelag, og råd, trøst og hjelp til de mange som fant veien til deres lille beskjedne kvarter i kjelleretasjen (Tonning, 1937, s. 552).

I det hele utviklet det seg et omfattende privat omsorgssystem – ofte med utgangspunkt i kirken, misjonen og de religiøse vekkelsene, men også de store verdslige organisasjonene som Røde Kors (etablert 1865) og Norske Kvinners Sanitetsforening (1896) var viktige bidragsytere. Iøynefallende er den bredden i omsorgs- og velferdstilbud som den legendariske presten og vekkelsespredikanten Lars Oftedal (1838–1900) utviklet i Stavanger. Over tid, skriver sykepleiehistorikeren Kristin Adriansen:

… ble det etablert et imponerende antall sosiale institusjoner som gikk under betegnelsen Bethaniastiftelsene, trolig landets største private sosiale tiltak i 1870 og 80-årene. De rommet gårdsbruk, overnattingsherberge for reisende, «Thabitahjemmet» for sjømannsenker, fem barnehjem og «Magdalenahjemmet» for prostituerte kvinner, samt oppdragelsesanstalt for kriminalitetstruede gutter. Dessuten ble det drevet trykkeri, bokbinderi og posefabrikk som sysselsatte ungdommene som bodde på institusjonene. […] Den allsidige virksomheten kombinerte vekkelse og filantropi (Adriansen, 2015, s. 58, se også Furre, 1990).

De private hjelpetiltakene, om de så kom fra religiøse eller verdslige organisasjoner, økte altså i omfang i andre halvdel av 1800-tallet. Men innebar det at det offentlige kunne trekke seg tilbake og overlate ansvaret til andre? På ingen måte. Mot slutten av århundret – med en sterkere bevissthet om «de sosiale spørsmål» – utviklet det seg et privat-offentlig system, det Anne-Lise Seip begrepsfester som sosialhjelpstaten – statsformen som erstattet den liberalistiske stat og ses som forløperen til velferdsstaten. Det offentlige og de private gikk inn i et tett samarbeid. De private aktørene var gjerne initiativtakere og drivere, mens det offentlige bidro med penger til etablering og drift.

Overgang til et nytt århundre: lovgivning – beskyttelse, disiplinering og kontroll

Med ytterligere befolkningsvekst, industrialisering og urbanisering ble de sosiale og helsemessige problemene nærmest uoverstigelige. I de siste tiårene av 1800-tallet var det i de største byene en eksplosiv befolkningsvekst. Bare i Kristiania steg folketallet med om lag 90 000 i 1890-årene. De sosiale spenningene ble stadig sterkere, noe som også må ses i sammenheng med en arbeiderbevegelse på fremmarsj. Flere politikere tok affære, særlig representanter fra partiet Venstre (etabl. 1884) og Arbeiderpartiet (etabl. 1887). Landet gikk inn i en sosialpolitisk reformbølge med en rekke nye lover. På den ene siden skulle de beskytte og dra omsorg for borgerne, og skape et sikkerhetsnett ved uforutsette hendelser. På den andre siden ble kontroll- og disiplineringsmekanismene tydeligere. Vi fikk fabrikktilsynsloven av 1892 (vår første arbeidervernlov), ulykkesforsikringsloven av 1894, vergerådsloven av 1896 («lov om behandling av forsømte børn»), løsgjengerloven av 1900 og syketrygdloven av 1909. En sentral inspirasjonskilde bak denne lovgivningen var utvilsomt den tyske rikskansleren Otto von Bismarcks (1815–98) sosiallovgivning i 1880-årene, hvorav den første, tvungen ulykkesforsikring for industriarbeidere, kom i 1884. Bismarcks initiativ bunnet i politisk uro og frykt for revolusjon, og overbevisningen om at man gjennom statlige støtteordninger kunne pasifisere arbeiderklassen (jf. Kuhnle, 1981, s. 126 ff.)

De «uverdige» fattige, eller mer presist arbeidsføre alkoholikere, fattige og tiggere, ble skilt ut fra den norske fattigloven av 1900 og overført til løsgjengerloven. Med hjemmel i denne skulle disse gruppene utelates fra retten til fattigunderstøttelse og disiplineres ved hjelp av tvangsarbeid eller internering i tvangsarbeidsanstalt. Her skulle de tuktes til å bli nyttige samfunnsborgere. Slik kunne den omstridte fattigloven, i revidert form, videreføres med større grad av legitimitet (Seip, 1984). Videre innebar loven at «fattigauksjoner», såkalt bortlisitering, av hjelpetrengende – med opplesing på kirkebakken – falt bort (Nordstrand, 2014). Fattigkassen kunne nå tilby kontant betaling til dem som ville ta seg av de trengende – gjerne til lavest mulig pris. Det dreide seg altså om bortakkordering etter anbudsprinsippet. Med dette ble også den gamle legdsordningen fjernet. Videre fikk hjemstavnsretten mindre betydning.11

På dette tidspunktet var også andre grupper tatt ut av fattigloven og «forsørget» gjennom andre ordninger. Det skjedde over flere tiår og gjaldt blant annet ulike grupper syke. Vi fikk sinnssykeloven av 1848 (som tok seg av visse grupper sinnssyke), lepralovene av 1877 og 1885, og tuberkuloseloven av 1900.

På vei mot velferdsstaten: ideologi og politikk

Blant de fremste politikerne som ivret for reform, om ikke den fremste, finner vi Johan Castberg (1862–1926) som alt i 1880-årene engasjerte seg i sosiale spørsmål. Han talte for lovreformer og en mykere linje.12 I 1913, med opprettelsen av Sosialdepartementet under regjeringen Knudsen (V), ble han vår første sosialminister. Castberg plasserte seg politisk mellom sosialisme og konservatisme, i en form for sosialliberalisme. Det ideologiske målet var gjennom demokratisk og nasjonal sosialpolitikk å «forebygge revolutionære elementers fremgang».

Det er her verdt å minne om at tiårene rundt århundreskiftet var en periode da revolusjonære krefter ble betraktet som en overhengende fare, sett fra de borgerliges side. Staten var en institusjon over klassekampen, mente Castberg, og visjonen var å omgjøre staten til en arena og et instrument for en moderne velferdspolitikk, for slik å motvirke samfunnstruende krefter, men også for å skape en mer rettferdig fordeling.13 Strategien var samfunnsendring gjennom lovgivning. Reformpolitikken var tuftet på en ideologi og et samfunnssyn som Castberg begrepsfestet som solidarisme. Den skulle bygge på samvirke og fellesarbeid, men også på liberalisme og forestillingen om individets plikter og rettigheter. Den skulle være klasseutjevnende og ikke konfliktskapende (Seip, 1984, s. 290; Slagstad, 1998, s. 140 ff.). Med dette har Castberg fått mye av æren for å ha lagt grunnlaget for etterkrigstidens velferdsstat.

Nå var det ikke bare staten som ivret for et videre omsorgsansvar for de svake; også kommunene bidro, gjerne før staten. Eksempelvis ble alderstrygd, morstrygd og uføretrygd innført i enkelte kommuner i årene 1916–22 (jf. Næss et al., 1987).14 I tiårene etter 1900 fikk vi også en differensiering i språkbruken i omtalen av dem som mottok støtte. Man snakket stadig mer om forsorgsvesenet istedenfor fattigvesenet, og i 1948 ble som nevnt begrepet tatt inn i loven. Forsorg skulle forstås som noe mer; det var et utvidet hjelpebegrep – mer over mot det tosidige omsorgsbegrepet (Seip, 1987).

Hvordan kunne det arte seg for den som så seg nødt til å be om forsorg fra det offentlige? «Å komme på forsorgen» var en belastning man gjorde sitt ytterste for å unngå. Det var tungt å være blant dem som vakte medynk og avsky. Historikeren Hilde Ibsen (tidligere Ibsen Olaussen), som har studert fattigvesenet i Oslo i mellomkrigstiden, refererer til en fattigforstanders uttalelser. Forstanderen fortalte at noen fattige reagerte med ydmykhet, andre kom med loven i hånden og krevde sin rett. Men uansett opptreden, uansett trangsårsak, mente han at «når en mann eller kvinne vender seg til fattigvesenet for å få hjelp, så er det en svart dag i et menneskes liv» (Olaussen, 1988, s. 129–30).

Velferdsstaten i emning: alderstrygden som eksempel

Etableringen av etterkrigstidens velferdsstat innebar et skifte i norsk historie. I praksis, hva skilte velferdsstaten fra den tidligere sosialhjelpstaten? Endringene beskrives som en overgang fra behovsrelaterte og selektive ytelser finansiert etter forsikringsprinsippet, til mer rettighetsorienterte og universelle ytelser finansiert over skatteseddelen. Verdigrunnlaget er basert på likhet, trygghet og frihet, og at enhver borger er pålagt en moralsk plikt til å vise samfunnssolidaritet og tjene fellesskapet.15 Selve omsorgsbegrepet er knyttet til det offentlige tjenestetilbudet, hovedsakelig tilbudt gjennom kommunale omsorgstjenester i hjem og institusjoner. Velferdsstatens trygdesystem handler om pengeytelser – det som i tidligere tider ble omtalt som forsorg eller «forsørgelse».

Men det å yte midler til livsopphold handler også om omsorg, om «omtanke og omhu». Avslutningsvis vil jeg derfor vise til den betydning innføringen av alderspensjonen kunne ha for enkeltmennesker. Pensjonen pekte ikke bare framover mot velferdsstatens universelle ordninger, men også bakover idet spørsmålet ble tatt opp allerede fra midten av 1800-tallet.16 Tidligst ute både i Norden og på verdensbasis var Sverige som innførte universell folkepensjonen (alderstrygd) i 1914.17 Vi må helt fram til 1937 før norske borgere fikk rett til alderstrygd. Den var dessuten behovsprøvd, dvs. at de som hadde egen inntekt og/eller formue til å kunne leve av, fikk reduserte eller ingen trygdeytelser. Det store gjennombruddet kom først i 1957, da trygden ble universell. Lov om alderspensjon, som først var blitt vedtatt i 1923, ble ikke effektuert. Til det var de økonomiske tidene for usikre. Spørsmålet ble igjen tatt opp i 1930-årene, og loven ble på ny vedtatt under Nygaardsvold-regjeringen (Ap) i 1936. Den trådte i kraft året etter. Trygden kom i kjølvannet av en lang nedgangsperiode i norsk økonomi, med omfattende arbeidsløshet, tvangsauksjoner og økonomiske og sosiale problemer i store deler av befolkningen. Stat og kommuner hadde skåret sine sosialbudsjetteter til beinet – noe som innebar nedleggelser av institusjoner, inndragning av stillinger og nedbygging av det sosiale hjelpeapparatet. At loven ble vedtatt i 1936, bunnet også i de forutgående tiårenes kraftige nedgang i fødselstall og påfølgende «ubalanse» mellom generasjonene.18 Stadig færre måtte fø på stadig flere i uproduktiv alder. Utover dette hadde også troen på at forbrukervekst kunne stimulere økonomisk vekst, meldt seg. Samlet bidro dette til politisk gjennomslag for en statlig finansiert trygd (jf. Bjørnson & Haavet, 1994, s. 140–57 og Sociallovkomiteen av 1935).

Alderstrygden representerte en større trygghet for de mange småkårsfolkene. Den vernet dem fra alvorlig fattigdom, og ikke minst slapp de den ydmykende gangen til fattigforstanderen.19 Forventningene blant de eldre på det lille industristedet Nygård i Eidsvoll kommune kan illustrere dette gjennombruddet, som ikke minst var av stor følelsesmessig betydning. Lokalhistorikeren og journalisten Leif H. Eriksen forteller om da faren Karl – en tiltrodd mann i lokalsamfunnet – for første gang delte ut trygden ut til en spent forsamling av eldre kvinner, blant dem gamle Maren. Under overskriften «Da dom gamle fekk pennsjon» skriver han:

Pengene fant sine eiere. 30 kroner til hver. […] Marens penger lå foran henne på bordet. Hun satt og så på rikdommen […]

– Mener du je’ kan ta dessa penga da, Kal?

– Ja, Maren, det er penga dine det.

– Mener du je’ kan ta dessa penga og gå på butikken og kjøpe det je’ vil da?

– Ja visst, Maren. Dessa kan du gjøra med å du vil.

– Dom kommer itte etterpå og spør å je’ har brukt dom tel da?

Nei, Maren. Detta er penga dine. Dom bruker du som du vil! Og neste måne’ får du penger igjen.

– Ja, neste måne kommer det ny forsyning […] det er så en itte kan tru det er sant, falt en annen inn, mens de reiste seg for å gå.

– Nå må vi itte glømme å takke Gud for det han har gjort for oss gamle! Det var bestemor som sa det […]

Ja, sa far. – Og vi må itte glømme å takke for at Han har gitt oss’n Nygaardsvold.20 (Eriksen, 2005, s. 74).

«I mine øyne er alderstrygden en av de ruvende milepæler i vår sosialpolitiske historie», skriver Eriksen (s. 69). Han har rett i det, men i etterkrigstiden skjedde det en dreining mot en bredere sosialpolitisk likhetsideologi, og fram mot vår tid er det blitt innført en rekke ytelser og sosiale rettigheter som har kommet langt flere grupper til gode. De har alle føyd seg inn som deler av den «offentlige omsorgen».21

Referanser

Adriansen, K.K. (2015). Et kvinneyrke tar form. Sykepleie i Rogaland 1870–1970 (Doktoravhandling). Universitetet i Bergen.

Angell, H.O. (2001). Omsorg i mellomalderhospitalet. I Ruyter, K. W. & Vetlesen, A. J. (Red.), Omsorgens tvetydighet – egenart, historie, praksis (s. 128–158). Oslo: Gyldendal akademisk.

Backer, J. & Aagenæs, Ø. (1966). Dødeligheten blant spedbarn i Norge 1901–1955. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Bjørnson, Ø. (2015, 18. mars). Johan Castberg. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Johan_Castberg

Bjørnson, Ø. & Haavet, I. E. (1994). Langsomt ble landet et velferdssamfunn. Trygdenes historie 1894–1994. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Debes, I. (1937). Alderstrygd. I Storsteen, E. (Red.), Social Håndbok for Norge (s. 376–89). Oslo: Norsk Forening for Socialt Arbeide.

Det Norske Akademis Ordbok (2019): Hentet fra https://www.naob.no/ordbok/omsorg

Edebalk, P. G. (2013). 1913 års pensjonsförsäkring – den första allmänna socialförsäkringen. Socialventenskaplig tidskrift, no. 3–4, s. 241–47.

Eriksen, L. H. (2005). Andelva, treforedlingsindustrien og Nygård. Eidsvoll: Eidsvoll Historielag.

Furre, B. (1990). Soga om Lars Oftedal. Oslo: Det Norske Samlaget.

Førland, O., Alvsvåg, H., & Tranvåg, O. (2018). Perspektiver på omsorgsforskning. Tidsskrift for omsorgsforskning, 4(03), 196−214. doi: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2018-03-02

Grankvist, R. (1982). Nidaros kirkes spital 700 år. Trondhjems hospital 1700–1850. Trondheim: F. Bruns Bokhandels Forlag A/S.

Hammerborg, M. (2016). Gamle Bergen sykehus, 1759–1912. I Hove, L. M., Glambek, J. & Lærum, O. D. (Red.), Glimt fra den medisinske historie sett fra Bergen (s. 210–39) Bergen: Bodoni Forlag.

Hatland, A., Kuhnle, S. & Romøren, T. I. (Red.) (2018/1994). Den norske velferdsstaten. Oslo: Gyldendal.

Helle, K. (2009, 13. februar). Magnus 6 Håkonsson Lagabøte. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Magnus_6_H%C3%A5konsson_Lagab%C3%B8te.

Holst, F. (1820). Udtog af en norsk Reisendes Breve til Hjemmet under hans Ophold i Udlandet. Budstikken. Et Ugeblad av statistisk-økonomisk Indhold. No. 65 og 66, 17. Oktober, s. 515–53.

Innst. O. XXX. (1936). Innstilling fra Socialkomitéen angående lov om alderstrygd. (Ot. prp. nr. 59 – 1936).

Kuhnle, S. (1981). The Growth of Social Insurance Programs in Scandinavia: Outside Influences and Internal Forces. I Flora, P. & Heidenheimer, A. J. (Red.), The Development of Welfare States in Europe and America (s. 125–150). New Brunswick and London: Transaction Books.

Kuhnle, S. (2001). Den skandinaviske velferdsstat i det globale konkurransesamfunn. I Bay, A. H., Hvinden, B. & Koren, C. (Red.), Virker Velferdsstaten? Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Lein, B. N. (1981). Kirken i felttog mot kvinnefrigjøring. Oslo – Bergen – Tromsø: Universitetsforlaget.

Løkke, A. (2007). Patienternes Rigshospital 1757–2007. København: Gads Forlag.

Moseng, O. G., Opsahl, E., Pettersen, G. & Sandmo, E. (1999). Norsk historie 750–1537. Oslo: Tano Aschehoug. (Ny utg. Universitetsforlaget 2007).

Mostue, A. (1954). Ei tenestejente. I: By og Bygd. Norsk Folkemuseums Årbok IX (s. 91–106) Oslo: Norsk Folkemuseum.

Nordstrand, L. (2014). Liv og nød. Fattiglov og fattigvesen 1863–1900. Bergen: Bodoni Forlag.

NRK (2018). Hva skjer med Magnus Lagabøtes landslov? Hentet fra https://radio.nrk.no/serie/hva-skjere/DNRR62003318/02-12-2018

Næss, H. E., Hovland, E., Grønlie, T., Baldersheim, H. & Danielsen, R. (1987). Folkestyre i by og bygd. Norske kommuner gjennom 150 år. Oslo: Universitetsforlaget.

Olaussen, H. I. (1988). Fattigvesenet i Oslo gjennom krise og reform 1920–1940 (Hovedoppgave i historie), Universitetet i Oslo.

Renwick, C. (2017). Bread for All. The Origin of the Welfare State. London: Allen Lane.

Reverby, S. (1987). Ordered to Care. The Dilemma of American Nursing, 1850–1945. Cambridge: Cambridge University Press.

Reverby, S. (2011). A Caring Dilemma: Womanhood and Nursing in Historical Perspective. I Mason, D. J., Isaacs, S. & Colby, D. (Red.), The Nursing Profession. Development, Challenges and Opportunities (s. 102–114). San Francisco: Jossey-Bass.

Rian, Ø. (2017). Reformasjonen som katastrofe i norgeshistorien. En revolusjon ovenfra og utenfra i et katolsk land. I Haug, E. (Red.), Fra avlatshandel til folkekirke. Reformasjonen gjennom 500 år (s. 19–42). Oslo: Scandinavian Academic Press.

Riskin, J. (2002). Science in the Age of Sensibility. The Sentimental Empiricists of the French Enlightenment. Chicago and London: University of Chicago Press.

Roll-Hansen, H. (2002). Fattigstatistikk mellom økonomi og moral. Samfunnsspeilet/Statistisk sentralbyrå, nr. 2, 2–13.

Ruyter, K. W. & Vetlesen, A. J. (Red.) (2001). Omsorgens tvetydighet – egenart, historie, praksis. Oslo: Gyldendal akademisk

Schiøtz, A. (1995). Fattig på mat – fattig på glede. Om kvinner og fattigdom i annen halvdel av 1800-tallets Norge. I Kvinner og fattigdom – fattigdommens feminisering (s. 6–21). Oslo: Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO, Rapport fra heldagsseminar.

Schiøtz, A. (2009). Svarene ligger i kroppen – barnemord i lys av rettsmedisinens fremvekst 1750–1850. I Natvig, J. B., Swärd, E. & Hem, E. (Red.), Historier om helse (s. 19–33). Oslo: Den norske legeforening.

Schiøtz, A. (2017a). Viljen til liv. Medisin- og helsehistorie frå antikken til vår tid. Oslo: Det Norske Samlaget.

Schiøtz, A. (2017b). Samfunnsmedisinens pioner. Frederik Holst og det offentlige lege- og helsevesen. Michael, 14 (4), 272–87. Hentet fra

http://www.michaeljournal.no/i/2017/11/Samfunnsmedisinens-pioner-Frederik-Holst-og-det-offentlige-lege-og-helsevesen

Seip, A. L (1984/1994). Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Seip, A. L. (1987). Fattiglov og fattigvesen i mellomkrigstiden – et forsørgelsessystem under krise. Historisk tidsskrift, 66 (3), s. 276–300.

Seip, A. L. (1990). Sosialt arbeid – et kvinnerom. I Bergh, T., Halvorsen, S., Jensen, L-A., Lorenz, E. & Terjesen, E. (Red.), Arbeiderhistorie 1990 (s. 132–147). Oslo: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.

Seip, A. L. (1994). Veien til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920–75. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Seip, A. L. (2010). Omsorgsansvar og samfunn. Et historisk tilbakeblikk. Tidsskrift for samfunnsforskning, 51(1), s. 135–150.

Sociallovkomiteen av 1935. Innstilling III. Lov om alderstrygd. Socialdepartementet. Oslo 1936: Nikolai Olsens boktrykkeri.

Slagstad, R. (1998). De nasjonale strateger. Oslo: Pax Forlag.

Storsteen, E. (Red.) (1937). Social Håndbok for Norge. Oslo: Norsk Forening for Socialt Arbeide.

Sundt, E. (1864). Folkevennen (s. 154–55). Christiania.

Sundt, E. (1978/1870). Om fattigforholdene i Christiania. Verker i utvalg, bd. 11. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Tonning, O. (1937). Frelsesarméens sociale arbeide i Norge. I Storsteen, E. (Red.) (1937), Social Håndbok for Norge (s. 551–60). Oslo: Norsk Forening for Socialt Arbeide.

Udkast til Lov om Medicinalvæsenet i Norge med Motiver udarbeidet af en naadigst anordnet kongelig Commission (1844). Christiania: Chr. Grøndahl.

Vold, H. (1882). Om Fattigforsørgelses historiske Udvikling. Kristiania: Alb. Cammermeyer.

1I tobindsverket om norsk sosialpolitikk fra 1700-tallet og fram til 1975 knytter historikeren Anne-Lise Seip de to feltene sammen og ser dem i lys av hverandre (Seip, 1994). Også i andre arbeider behandler hun denne problematikken, bl.a. i artikkelen «Omsorgsansvar og samfunn. Et historisk tilbakeblikk» fra 2010 (jf. referanselisten).
2Den norske legen Frederik Holst foretok i årene 1819–21 en studiereise i en rekke europeiske land for å studere hygiene, fengselsvesen og omsorgen for fattige og «sindssvage». Hjem sendte han jevnlig rapporter om sine inntrykk. Han registrerte forhold som begeistret, men også det motsatte, og han brukte ordet «velfærd». Eksempelvis, under oppholdet i Paris, ble han oppbragt over den tidligere Ludvig XIVs (Solkongen) bruk av penger i etableringen av parken i Versailles. Kongen ville ha satt seg et verdigere minne hos en takknemlig etterslekt, mente Holst «… dersom han havde bortødet mindre af Statens Velfærd [uthevet her] paa en saare unyttig Park, og anvendt det Øvrige paa at bygge nye Forsørgelsesanstalter i sin Hovedstad [Paris].» (Holst, 1820, s. 521–22).
3I boka Omsorgens tvetydighet (Ruyter & Vetlesen, 2001) fins en bred diskusjon om omsorgsbegrepet med særlig vekt på det normative og på omsorgens etiske dilemmaer. Se også Førland et al., 2018.
4De øvrige landskapslovene var Borgartingsloven og Eidsivatingsloven.
5Ifølge historikeren Knut Helle hadde Magnus Lagabøte et nært forhold til fransikanerne i Bergen, i byen han tilbragte det meste av barndommen. Som konge var han bl.a. flittig tilhører ved fransikanersskolens undervisning i teologi. Gjennom denne kontakten ble han sterkt inspirert av den kristne barmhjertighetstankegangen (Helle, 2009).
6Om omsorg i middelalderhospitalene, se Angell, 2001.
7Loven delte de verdige fattige inn i tre kategorier: 1. De som på grunn av alderdom, sykdom, legemes eller forstands feil eller lignende årsaker ikke kunne ernære seg selv. 2. Fattige barn – foreldreløse eller hvis foreldre ikke kunne betros deres oppfostring og oppdragelse. 3. De som ikke klarte å skaffe tilstrekkelig til egen eller sin families underhold.
8En person kunne bare få fattigunderstøttelse dersom han eller hun hadde såkalt hjemstavnsrett i en kommune. I et samfunn med stor mobilitet og tilstrømning til byene, var det mange som ikke fikk fattighjelp der de bodde. For en bred framstilling av fattiglover og fattigvesen i andre halvdel av 1800-tallet, se Nordstrand, 2014.
9Fattigloven av 1863 slo fast at fattigkommisjonene hadde rett til å returnere en støttetrengende til det distriktet der vedkommende hadde sin hjemstavnsrett. Om nødvendig kunne transporten skje ved hjelp av politiet. Alle kostnadene skulle dekkes av hjemstavnsdistriktet. Stavnsordningen hadde alt eksistert i mange år flere steder i landet. Se: http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Bergen/Kjelder-og-arkiv/Hjemstavnforklaringer
10Om omfang og tidens forklaringer på fattigdomsspørsmålet, se Roll-Hansen, 2002. Om den skjeve kjønnsfordelingen blant de fattige i kvinners disfavør, se Schiøtz, 1995.
11Hjemstavnsretten ble stående helt fram til lov om sosiale tjenester av 1964.
12Mest kjent er Johan Castberg for de revolusjonerende Castbergske barnelover av 1915, utformet i samarbeid med kvinnesakskvinnen og svigerinnen Katti Anker Møller (1868–1945). Følgende ble slått fast: lik arve- og navnerett for barn født utenfor ekteskap, og at barnefaren ble pålagt bidragsplikt. Loven hjemlet også rett til fri jordmor- og legehjelp for ugifte mødre.
13Castberg var sterkt inspirert av den tyske moralfilosofen og politikeren Ferdinand Lassalle (1825–64), som var stifter av SPD – det tyske sosialdemokratiske partiet (Bjørnson, 2015).
14Et eksempel er Kristiania kommune som innførte morstrygd i 1919, mens en statlig lov om enke- og morstrygd kom først i 1964.
15For ulike framstillinger om velferdsstatens ideologiske fundament og utvikling vises til Bjørnson & Haavet, 1994, Flora & Heidenheimer, 1981, Hatland, Kuhnle & Romøren, 2018 og Seip, 1984 og 1994.
16Spørsmålet om alderstrygd ble første gang reist i 1844 av Jørgen Aall, assessor (dommer) i Bergen og fra 1846 amtmann (fylkesmann) i Bratsberg. Som stortingsmann foreslo Aall «tvungen livrenteforsikring for de mindre bemidlede». Disse skulle helt og holdent stå for innskuddene selv – for derigjennom å hindre «den sterke stigning i fattigutgiftene og den skadelige innflytelse som den offentlige fattigunderstøttelse fører med sig i flere henseender». Senere, gjennom 1800-tallet og i det tidlige 1900-tallet, ble spørsmålet reist en rekke ganger både i og utenfor Stortinget, og av så vel arbeidsgiversiden som arbeidstakerne representert gjennom arbeiderbevegelsen. Stridsspørsmålet sto hele tiden om finansieringen. Se Debes, 1937 og Sociallovkomiteen av 1935, se også Seip, 1984, s. 161 ff.
17I mai 1913 vedtok den svenske riksdagen å innføre en allmenn pensjonsforsikring som i hovedsak omfattet hele befolkningen. Unntaket var statstjenestemenn og prester som hadde egne ordninger. Ytelsen skulle gå til ikke-arbeidsføre personer og til alle over 67 år. Menn fikk mer enn kvinner ut fra antakelsen om at kvinner levde lenger enn menn. Ulikheten ble opphevet midt i 1930-årene. Folkepensjonen var verdens første universelle sosialforsikring, og den representerte det første skrittet inn i den svenske velferdsstaten (Edebalk, 2013). I Storbritannia ble behovsprøvd alderstrygd innført i 1908 (Renwick, 2017).
18Par som inngikk ekteskap i 1900, hadde etter 20 års ekteskap i snitt 4–5 barn som levde opp. Det tilsvarende tallet 25 år senere var 2,6 barn (Backer & Aagenæs, 1961, s. 13).
19Enslige over 70 år skulle få 360 kroner i året om de bodde på landet, 480 kroner om de bodde i by (Eriksen, 2005, se også Innst. O. XXX. (1936), s. 16)). Omregnet til dagens verdi tilsvarer 360 kroner 12 400 2017-kroner, mens 480 kroner tilsvarer 16 500 2017-kroner. http://www.norges-bank.no/Statistikk/Priskalkulator/ (hentet 3. mai 2018).
20Johan Nygaardsvold (1879–1952) var statsminister for Arbeiderpartiet i perioden 1935–45.
21Stor takk til Per Haave og Anne-Lise Seip for verdifulle innspill til denne artikkelen, og til Ebba Wergeland for tips om nyttige kilder. Takk også til to anonyme fagfeller.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon