Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Vitenskapelige publikasjoner
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
av Aina Schiøtz
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen, som gir oversikt over omsorgsfeltet i norsk historie, har som mål å gi innsikt i hvilke tradisjoner og verdier dagens praksis hviler på. For å forstå og forsvare gjeldende ordninger er det både nyttig og nødvendig å ha kjennskap til historien. Vår tids offentlige og private omsorgsordninger for fattige og hjelpetrengende er utviklet over århundrer. Men myndighetene, kirken og filantropiske foreninger har forholdt seg til disse gruppene på ulike måter, og ansvarsforholdene og samhandlingen partene imellom har variert. Ikke minst har skiftende ideologier vært retningsgivende for de ordningene som til enhver tid har vært rådende. Med utgangspunkt i noen teoretiske betraktninger skisseres utviklingstrekk fra middelalderen – med særlig vekt på Magnus Lagabøtes landslov av 1274, som implementerte det kristne barmhjertighetsprinsippet i lovgivningen – og fram til slutten av 1930-årene og framveksten av velferdsstaten. Innføringen av alderspensjonen i Norge i 1937 kan karakteriseres som en form for «offentlig omsorg». Her tjener pensjonen som eksempel på den grunnleggende betydning slike ordninger hadde og har for enkeltmenneskers livsvilkår, og for deres følelse av respekt og verdighet.

This article, which gives a historical overview over the field of care in Norway, has as its aim to give insight into which traditions and values today’s practices rest on. In order to understand and defend current arrangements, historical knowledge of the field is both useful and necessary. Our time’s public and private provisions for the poor and needy have developed through centuries. However, the authorities, the church and philanthropic organizations have met people in need in different ways, and their responsibilities and ways of cooperation have varied. Most of all, shifting ideologies have influenced caregiving and social welfare policy. On the backdrop of some theoretical considerations, the article sketches relief provisions over a span of centuries. The presentation starts in the Middle Ages – with emphasis on the Law of Magnus Lagabøte of 1274 that implemented the Christian principle of mercy in legislation – and ends by the end of the 1930s and the growth of the welfare state. The old age pension, introduced in Norway in 1937, might be characterized as a kind of “public care”. Here the pension serves as an example of the fundamental importance this kind of social security has had and still has in the lives of citizens in need, for their living conditions, and for their feeling of worth and dignity.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
av Cathrine Fredriksen Moe, Levi Gårseth- Nesbakk og Berit Støre Brinchmann
SammendragEngelsk sammendrag

Kunnskapsgrunnlaget for hverdagsrehabilitering er økende, men vi vet ennå lite om det tverrprofesjonelle samarbeidet i tjenesten. Denne studiens hensikt er å utforske hvilke faktorer som bidrar til medspill og motspill mellom profesjoner tilknyttet hverdagsrehabilitering i Norge. Det empiriske datamaterialet baserer seg på deltakende observasjon, intervjuer og dokumentstudier. De faktorene som er identifisert til å skape medspill, er å være med på noe stort, tverrprofesjonalitet, profesjonell autonomi og fleksibilitet samt å jobbe mot et felles mål. De faktorene som kan bidra til motspill er ulik profesjonsmoral, pleiekultur versus rehabiliteringskultur, ulik status blant profesjonene og forventninger om økonomisk lønnsomhet. Både medspill og motspill skaper dynamikk, noe som kan komme mottakerne til gode. Det er fremdeles behov for mer kunnskap om ulike dimensjoner av den tverrprofesjonelle praksisen i hverdagsrehabilitering.

The knowledge base of reablement practice is increasing, but there is still a lack of knowledge about inter-professional collaboration. This study aims to explore facilitators and barriers for collaboration. We have identified four facilitators: to be part of something big, inter-professionalism, professional autonomy and flexibility and working towards a common goal. The barriers are: varying morale of the professionals, care culture versus rehabilitation culture, varying status of the professionals and expectations of economic savings. Both the facilitators and barriers create a dynamic in the reablement practice, which can be advantageous for the service recipients. There is still a need for more knowledge about different dimensions of the inter-professional practice of reablement.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
av Kristin Briseid
SammendragEngelsk sammendrag

Essayet gjelder personorientering, universalisme og den norske velferdsstaten. Oppmerksomheten rettes mot kommunal eldreomsorg. Er det en realistisk ambisjon å implementere personorientering innenfor rammen av universalisme i fremtidens helse- og omsorgstjenester for eldre?

De siste tiårene har retorikk som betoner individuell tilpasning av helse- og omsorgstjenester vunnet terreng i Norge. Begrepet «personorientering» inngår her. Dette skjer i en tid der den nordiske tradisjonen for velferdsstatlig universalisme presses. Noen antyder at personorienteringsretorikken bygger oppunder en utvikling der forpliktelsen til universalisme undergraves. Essayet undersøker grunnlaget for slike antakelser. Det tar for seg rettslige forhold, holdningsmessige forhold, nivået på akademisk bevissthet samt organiserings- og kapasitetsmessige forhold: Hvilke indikasjoner gir forskning om hver av disse på at både personorientering og universalisme kan realiseres i fremtiden på det aktuelle feltet? Essayet konkluderer med at vektige argumenter taler både for og imot. Norges forutsetninger er trolig bedre enn mange andres. Hva utfallet blir, kommer trolig bl.a. an på håndteringen av kapasitetsproblemet i velferdsstaten.

This essay is about person-centredness and universalism within the context of the Norwegian welfare state. The focus is on municipal elderly care. Is it a realistic ambition for years to come to implement person-centredness in a setting of universalism in Norwegian municipal elderly care?

Political rhetoric emphasizing the value of adaptation of healthcare to individual needs has gained ground in Norway in recent decades. The term “person-centredness” is part of this rhetoric. This happens at a time when the Norwegian tradition of universalism is under pressure. Some authors suggest that an increased tendency to emphasize person-centredness may support ongoing developments undermining previous societal commitments to universalism. The essay explores the basis for these assumptions. It discusses the potential impact on the prospects for person-centredness/universalism of juridical conditions, popular attitudes, the level of academic consciousness, and conditions related to organization and economic capacity. To what degree does research about each of these conditions indicate that person-centredness and universalism may be realized in this field in years to come? It concludes that strong arguments both speak in favour of and against it. Norway is probably better equipped than many other societies for a combined commitment to person-centredness and universalism. However, what the future brings may depend on several factors, and probably above all on how the economic capacity problem of the welfare state is handled.

Åpen tilgang
Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester i Norge
Samarbeidsbasert innovasjonsarbeid i skjæringspunktet mellom statlige føringer, forskning og praksis i den kommunale helse- og omsorgssektoren
Vitenskapelig publikasjon
av Siv Magnussen og Jørn Isaksen
SammendragEngelsk sammendrag

Hensikten med studien er å få mer kunnskap om hvordan utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) opplever sin rolle som pådrivere for utvikling, implementering og spredning av ny kunnskap i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og hvordan de opplever samarbeidet med Senter for omsorgsforskning (SOF) når det gjelder forskningsfaglig bistand og veiledning. Vi søker gjennom dette å bidra til ny kunnskap om samarbeidsbasert innovasjonsarbeid i skjæringsfeltet mellom statlige føringer, forskning og praksis. Undersøkelsen er gjennomført som en questback-undersøkelse med både lukkede og åpne svaralternativer sendt til alle USHT. Resultatene viser at USHT er ulike når det gjelder oppbygging, organisering, antall ansatte, kompetanse og fagsammensetning. Disse ulikhetene har betydning for både deltakelse og fokus i innovasjons- og FoU-arbeidet som foregår i de ulike sentrene og for samarbeidet med SOF. En tettere dialog mellom Helsedirektoratet, USHT og SOF om forventninger og behov, samt en konkretisering av rammer for samarbeidet, vil kunne bidra til utvikling av en mer hensiktsmessig struktur for utvikling, implementering og spredning av ny kunnskap i helse- og omsorgstjenestene.

The aim of the study is twofold: First, it aims to investigate how the Centre for Development of Institutional and Home Care Services (CDIH) experiences their role as a driving force for the development, implementation and dissemination of new knowledge in the municipal health and care services. Second, it aims to explore how the CDIH experiences the collaboration with the Centre for Care Research (CCR) and the research-related assistance and supervision they provide. We seek to provide new insights into cooperation-based innovation efforts in the intersection between governmental leadership, research and practice. The study draws on data from a questback survey with both closed and open-ended questions distributed to all CDIH departments. The results show that the CDIH differs in terms of structure, organization, number of employees and competence. This is important for research & development work in the various CDIH departments, and for cooperation with the CCR. A closer dialogue between the Norwegian Directorate of Health, the CDIH and the CCR about expectations and needs, as well as a concrete framework for cooperation, can contribute to the development of a more appropriate structure for the development, implementation and dissemination of new knowledge in the municipal health and care services.

Åpen tilgang
Når skjema blir ein del av omsorga:
Førebygging av barseldepresjon på helsestasjonen
Vitenskapelig publikasjon
av Ellen Andenes
SammendragEngelsk sammendrag

Standardiserte kartleggingsverktøy har fått større fotfeste innan omsorgsyrka. Kva skjer når standardiserte kartleggingsverktøy blir ein del av omsorga? Spørsmålet blir drøfta på bakgrunn av ein studie der barselkvinner har delt sine erfaringar med bruken av The Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS) i møtet med helsesøster. Hensikta med studien er å få fram brukarperspektivet med barselkvinner sine eigne skildringar. Kunnskap om dette kan bidra til fagutvikling på helsestasjonen og vere eit kunnskapsgrunnlag for refleksjon over praksis også i andre delar av hjelpeapparatet. Studien bygger på intervju med sju barselkvinner i etterkant av ei spørjeundersøking blant 30 kvinner. Det kvantitative datamaterialet viser at dei fleste barselkvinner har gode erfaringar med å bruke EPDS. Den kvalitative analysen viser at bruken av EPDS-skjema både kan opne og lukke for samtale, bidra både til subjektivering og objektivering, refleksjon og kontroll, normalisering og sjukeliggjering og relasjon og avstand. Studien viser at det å bruke skjema til kartlegging kan opplevast ulikt, det rommar både positive og negative sider. På den måten kan skjema bidra både til god og dårlig omsorg.

Standardized methods are frequently used in care professions. This study investigates what happens when standardized questionnaires become part of caregiving. It is based on postpartum-women’s experiences with The Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS) in their meetings with public health nurses. The aim is to shed light on postpartum women’s own perspective. This knowledge can contribute to developing professional work in public health centers. It may also promote reflection on the use of standardized questionnaires and screening tools in other parts of the sector. Seven interviews were conducted after a survey among 30 postpartum women. The quantitative material shows that most of the women have good experiences with EPDS. The qualitative result shows that use of the EPDS-questionnaire can both facilitate and prevent communication, contribute to subjectivisation as well as objectivisation, reflection and control, normalisation and pathologisation and relation or distance. The study shows different experiences with the use of EPDS, both positive and negative sides. In this way questionnaires can contribute both to good and bad care.

Fagartikkel
Åpen tilgang
av Thomas Owren
Sammendrag

Alle som yter helse-, omsorgs- eller velferdstjenester, vil kunne møte pasienter og tjenestebrukere med funksjonsnedsettelse. Som regel vil tjenesteytere være tilknyttet virksomheter som er pålagt å arbeide for å fremme likestilling. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.

Tjenesteyternes første utfordring blir dermed å sikre at tjenestene i seg selv er tilgjengelige: Det skal ikke være mer besværlig eller mindre nyttig for en person med funksjonsnedsettelse å benytte dem enn det ville ha vært for andre. Tjenesteyternes andre utfordring blir at når faglige tiltak besluttes, må det tas høyde for at problemene som skal avhjelpes, like gjerne kan følge av trekk ved arenaene der de oppstår, som av trekk ved personen selv. Å ta for gitt at det er personen som skal tilpasse seg, kan bli å støtte opp om diskriminerende forhold.

Å ta disse utfordringene på alvor krever innsikt i hvilke omgivelsesforhold som kan utgjøre barrierer for personer med ulike former for funksjonsnedsettelse. Artikkelen bygger på norsk og internasjonal forskning som har undersøkt funksjonshemmedes egne erfaringer, og munner ut i ni innspill til tjenesteytere som ønsker å bidra til et mer tilgjengelig samfunn.

Omsorgspolitikkens ABC

1-2019, årgang 5

www.idunn.no/tidsskrift_for_omsorgsforskning

Redaksjonen

Ansvarlig redaktør

Oddvar Førland, forsker ved Senter for omsorgsforskning, vest, Høgskulen på Vestlandet og professor ved VID vitenskapelige høgskole.

red-tfo@hvl.no

Redaksjonssekretær

Bjørn Kvaal

bjorn.kvaal@ntnu.no

Redaksjon

Bodil Hansen Blix, førsteamanuensis, Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet

Bjørg Dale, professor, Senter for omsorgsforskning sør, Universitetet i Agder

Frode Fadnes Jacobsen, professor, Senter for omsorgsforskning vest, Høgskulen på Vestlandet

Rose Marie Olsen, førsteamanuensis, Senter for omsorgsforskning midt, Nord universitet

Hanne Marie Rostad, postdoktor, Senter for omsorgsforskning øst, NTNU - Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet

Torunn Wibe, fagkonsulent, Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester, Oslo

Redaksjonsråd

Tove Akre, teamleder FoU, Larvik kommune

Runar Bakken, dosent, Universitetet i Sørøst-Norge

Eva Fiskum, helsefaglig rådgiver, Namsos kommune

Helge Garåsen, kommunaldirektør, Trondheim kommune

Inga Karlsen, tidligere leder for Sametingets eldreråd

Karina Kolflaath, seniorrådgiver, Fylkesmannen i Troms

Kari Wærness, professor emerita, Universitetet i Bergen

Redaksjonens adresse

Tidsskrift for omsorgsforskning

v/ redaksjonssekretær Bjørn Kvaal

Senter for omsorgsforskning, NTNU Gjøvik

Postboks 191, 2802 Gjøvik

Nettsiden er oppdatert: https://www.idunn.no/tidsskrift_for_omsorgsforskning#/editorsse denne.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon