Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Omsorgens materialitet: trygghet, teknologi og alderdom

The Materiality of Care: Safety, Technology and Old Age
Postdoktor , Institutt for tverrfaglige kulturstudier

Temaet for artikkelen er hvordan teknologi, omsorg og alderdom veves sammen, i en tid hvor samfunnets tro på teknologi og innovasjon dominerer. Kritiske perspektiv på teknologi i omsorg skisserer en fremtidig kontrollert alderdom, levd med omsorgsarbeidere på så stor avstand at deres ansikter forblir i skyggen. Denne artikkelen retter seg i stedet mot omsorg på «bakkenivå», hvor omsorg gjøres gjennom velferdsteknologi − og hvor den skjøre eldre kroppen må passe inn. Artikkelen analyserer omsorgens koreografi i samspillet mellom pleiere, brukere og trygghetsalarmer i praksis. Dette krever lyttende omsorg, idet pleiere må lære å tolke innmeldte behovs akutt-nivå over mobil. Ofte oppstår et samtidig prioriteringsarbeid, hvor noens behov må settes til side − men alarmer skaper også påskudd for omsorg.

Omsorg og teknologi er ikke motsetninger eller «representanter for ulike verdener» når de gjøres sammen, men sammenvevinger som lager gode eller dårlige omsorgserfaringer. Teknologiens praktiske omsorgsverdi kan derfor ikke defineres på forhånd. Når den likevel blir det, uttrykker dette at velferdsteknologiens politikk er en egen institusjonell prosess, med foreløpig større effekter i omsorgssektoren enn hva det enkelte tekniske system har.

Nøkkelord: Omsorg, materialitet, trygghet, velferdsteknologi, trygghetsalarm, alderdom

This article explores how technology, care and old age combine, in a time when society's belief in technology and innovation dominates. Critical perspectives on technology in care often outline the future of old age as instrumentally controlled and surveilled with care workers so distant that their faces remain in the shadows. This article analyzes care at «ground level» in municipal homecare services where care is done with welfare technology – and the fragile old body needs to fit in. The safety alarm plays an especially important role in the shaping of the interactions between care workers and service users in order to achieve care. This technocare-practice requires that the care workers learn to interpret and sort user needs as reported through the mobile phone. Incoming alarms often demand that they prioritize between users, while also creating pretexts for care.

Care and technology are not contradictions or «representatives of different worlds», but interconnections that make good or bad care experiences. Therefore, the practical value of welfare technology cannot be defined in advance. When that still happens, this reflects the policy of welfare technology as an institutionalizing process with currently larger effects in the care sector than the individual technical systems.

Keywords: Care, materiality, safety, welfare technology, safety alarm, old age

Innledning

Den politisk-praktiske rammen for norsk eldreomsorg har gjennomgått store forandringer siden 90-tallet. I korte trekk har det skjedd en dreining fra institusjonell omsorg til en prioritering av hjemmebasert omsorg som «det de eldre ønsker».1 Det finnes heller ikke én «eldreomsorg» lenger, men «individtilpassede tjenester». I samme periode har helse- og omsorgssektoren dessuten vært gjenstand for økt systematisering av kvalitetsarbeidet, for kalibrering av tjenesteutførelse med ledelsesprioriteringer på alle nivå. Videre har en markant optimisme vokst fram, for hva teknologi og innovasjon kan gjøre for omsorgssektoren. Optimismen og dens løfter kommer særlig til uttrykk gjennom «oppfinnelsen» velferdsteknologi, som nå anses som uunnværlig for å løse fremtidens tjenesteutfordringer knyttet til omsorgssektorens kapasitet og kvalitet. Gjennom velferdsteknologi-satsingen har tæring blitt næring2, mens sentrale humanistiske verdier som «trygghet», «verdighet» og «selvstendighet», har blitt midler for å oppnå «bærekraftig omsorg» som mål.

Teknologi, omsorg og alderdom skal altså veves sammen til «fremtidens eldreomsorg», som i økende grad skal ytes gjennom digitale tråder og informasjonstekniske nettverk. Denne artikkelen analyser empirisk hvordan denne veven utspiller seg i relasjonene mellom tjenestebruker, omsorgsutfører og velferdsteknologi in action. Hvordan gjøres teknologi og omsorg sammen, og hva kan dette si oss om omsorg som grunnleggende fenomen?

Jeg vier særlig plass til trygghetsproduksjonen i denne «teknologi/omsorg/alderdom-veven». Å lage trygghet gjennom teknologi er et hovedanliggende i velferdsteknologifeltet. I den politiske fortellingen om trygg alderdom via teknologi er digitale alarmsystem tiltenkt en sentral plass.3 Empiriske studier bekrefter at hjemmeboende eldre kan oppleve økt trygghet og selvstendighet med velferdsteknologi (Devik & Hellzen, 2012; Isaksen, Paulsen, Skarli, Stokke & Melby, 2017). Samtidig skjærer dette hovedanliggendet seg mye lengre tilbake i tid enn til velferdsteknologisatsningens oppstart og Hagen-utvalgets utredning Innovasjon i omsorg fra 2011. Begrepet «trygghetsalarm» har vært forankret i velferdsstatens institusjonelle vokabular om hjemmebasert omsorg siden 90-tallet. Enda er ideen eldre. Varslingssystem ble drøftet allerede på starten av 70-tallet, for å «finne fram til et best mulig tryggingssystem, som gjør at eldre enslige kan få snarlig hjelp om noe kommer på» (NOU 1973: 26, s. 5−7).

I dag er trygghetens vokabular ytterligere utvidet, og favner for eksempel «trygghetspakker», «trygghetsstandarder» og «trygghetsavdelinger» i kommunene. Samtidig løftes den tradisjonelle trygghetsalarmen fram som et forbilde for videreutviklingen av «trygghetsteknologi», og symbol på teknologiens suksess i omsorg generelt. Å spore «trygghet» fungerer slik som linse til institusjonaliserte måter å tenke eldreomsorg på, og det er slik jeg tilnærmer meg fenomenet.

Å temme omsorgen – eller slippe den fri

Velferdsteknologi-satsingen bygger altså på et premiss om at det er for lite materialitet i statsomsorgen for de eldre. Materialet som verdisettes høyest, er digital teknologi som kan tilby omsorg på avstand. Mer av dette skal heve omsorgens kvalitet og kapasitet − og redusere det individuelle behovet for omsorg til gjengjeld for økt selvstyring. Dette er ikke overraskende, i en tid hvor styringsmentaliteten retter sitt blikk mot alle slags hardware − fra teknologi til standarder og tall – som kan tenkes å fungere som verktøy i tråd med rådende New Public management-idealer (Larsen & Røyrvik, 2017; Tøndel, 2014). Med «velferdsteknologi» er det altså ikke snakk om flere vaskekluter i omsorgen, men «styringsteknologi» som kan innfri mange løfter på samme tid:

«Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon» (NOU 2011: 11, s. 99).

Statlig teknologibruk har bakenforliggende formål, som reflekterer sosiale, politiske og økonomiske vilkår. Velferdsteknologi skal produsere merverdi. Den skal ikke reparere sår, men forebygge dem. Den skal styrke enkeltindividet, pårørende, tjenestebudsjettet lokalt og omsorgssektoren nasjonalt. Teknologioptimismen bokstavelig talt renner ut fra denne definisjonen. Teknologiens effekter bestilles før de har vist seg i praksis, og er således som Martinsen (2017) beskriver, politisk skyldige.

Store visjoner kan oppleves mistenkelige. Kanskje er det grunnet den tilsynelatende grenseløse optimismen til hva teknologi i omsorg kan gjøre, at kritikere blir like tvilende. Dermed beskyldes også teknologi for mye. Frykten for hva teknologi kan gjøre med omsorg, kommer for eksempel tydelig til uttrykk gjennom metaforene om «kald teknologi» og «varm teknologi». Dette er virkelighetsforståelser med politisk kraft. Førstnevnte knyttes gjerne til døde objekter og teknologisk rasjonalitet, mens sistnevnte assosieres med levende mennesker og omsorgsrasjonalitet (Corneliussen & Dyb, 2017, s. 175). Det handler om frykten for teknologiens objektivisering og fremmedgjøring av det personlige (Cussins, 1996; Martinsen, 2017). I ytterste konsekvens brukes metaforene som støtte for et skeptisk syn på teknologi som slutten på menneskeheten (Pols & Moser, 2009; Roberts, Mort & Milligan, 2012). Teknologi blir et krav om tillit og balansering av goder − hvor mer av det ene krever mindre av det andre. Også i forskningen finnes dette skillet, idet instrumentaliseringen og kommodifiseringen av det myke og kjærlige som teknologiutvikling kan føre med seg, har fått mer oppmerksomhet enn for eksempel de sosiale og affektive relasjonene mennesker kan utvikle til teknologi (Pols & Moser, 2009).

Ulike perspektiv på teknologi åpner og lukker for ulike løsninger i praksis på problemene som de behandler. Dette poenget skulle ført til stor interesse i management-litteraturen for materialitetens rolle i det organisatoriske liv, men i stedet oversees den stort sett (Barad, 2003; Orlikowski, 2009). Hva omsorgsfeltet angår, er dens materielle dimensjon ofte påtagelig synlig. Hva ville omsorg vært uten kropper, medisin og kaffe med/uten melk, som gir omsorgens øyeblikk en identifiserende ramme? Å ha et håndlag for tingene ut fra et hjertelag for de syke, har da også stått sentralt i sykepleiefaget (Martinsen, 2017, s. 23). Man skulle derfor tro at dette feltet er veldig åpent for å tenke i termer av det materielle. Dette innebærer at i stedet for å se ting som dødt, så kan vi studere hvordan de endrer relasjoner og hva de skaper (Lie & Sørensen, 1996). Å overgå skillet mellom det teknologiske og det humanistiske åpner for eksempel for å studere hvordan omsorg og teknologi former kollektiver eller fellesskap − som produserer opplevelser av omsorg (Roberts et al., 2012). Som Orlikowski (2007) ville sagt, i disse kollektivene er de materielle former og rom som mennesker handler gjennom, sentrale: De iscenesetter dem, samtidig som de «mønstrer» rommene og kollektivene om til noe annet. Og hvordan de gjør dette, er ikke frakoblet omsorgens øvrige vilkår, som også befinner seg her.

Raskt kunne man anta at et slikt perspektiv bærer likheter med Hagen-utvalgets ønske om å endre omsorgens rom ved hjelp av velferdsteknologi. Derimot rammer Hagen-utvalget inn omsorgen som noe annet enn innovasjon og teknologi, med profesjonene som så regulerings-lydige at de er en barriere for velferdsteknologi-satsingen. For utvalget har kommunene, i samarbeid med profesjonene, vist seg som for lite kreative og frie til alene å kunne påberegnes ansvaret med å transformere den nye omsorgen innenfra. De har stivnet i sine praksiser − men kan reddes av innovasjonens entreprenører, som representerer en «driftig, dristig og eksperimenterende form» (NOU, 2011: 11, s. 45). Dette innebærer at den tradisjonelle oppfatningen av hva omsorg er, må videreutvikles i innovasjonens verdensbilde:

«Innovasjon og omsorg framstår ikke umiddelbart som et naturlig begrepspar. Snarere vil mange oppfatte ordene like meningsfylte som ild og vann … Innovasjon er det nye og ukjente, det risikable og eksperimenterende. Omsorg er det forutsigbare, det trygge og det tilvante» (NOU, 2011: 11, s. 35).

Det ansvarlige blir å gjøre det uansvarlige: å satse på det risikable, som ikke kan garantere avkasting i et kommunalt budsjett. Samtidig sier dette like lite om hva innovasjon er, som hva omsorg er.

Omsorg beskrives ofte som en menneskelig tilstand, et moralsk imperativ eller ideal, et mellommenneskelig forhold eller en terapeutisk intervensjon (Klette, Kleiven, Kalfoss, Halvorsrud & Owe, 2016). Omsorg kan også bety å være nærværende, hvor uendeligheten av menneskelig verd aksepteres og ivaretas (Holm, 2016). Oppfatningen av nærvær er videre tett koblet til «det trygge». «Det forutsigbare», som utvalget peker på, bærer også trygghet med seg, mens «det tilvante» er mer ambivalent. Sistnevnte kan handle både om det utrygge, repetitivt vonde og aksepten av det ensomme – og det trygge, repetitivt gode og et fellesskap tatt for gitt. Samtidig er det intet i omsorg som ikke tilsier at omsorg også innebærer risiko, eksperimentering og nyskaping. Å yte omsorg kan like gjerne handle om å tørre å ta utrygge valg, i risikofylte situasjoner uten kjennskap til utfallet på forhånd (se også Martinsen, 2017). Med en forståelse av omsorg som noe annet enn innovasjon og teknologi, er vi tilbake der vi startet, med teknologioptimisme som omdreiningspunkt. Dette innebærer ikke at innovasjon og teknologi ikke bærer på et omsorgspotensiale. Men i forsøket på å overgå det tradisjonelle skillet mellom teknologi og omsorg, så gjør utvalget seg avhengig av et nytt skille, hvor innovasjon og omsorg blir ytterpunkter. Omsorg settes i bur – for å kunne frigjøres igjen.

Metode og materiale

Velferdsteknologi-satsingen var utgangspunktet for studien som denne artikkelen rapporterer fra. I 2014 og 2015 utførte jeg en mobil etnografi med det eksplorative formål å studere velferdsteknologi i eldres liv. Betegnelsen mobil etnografi viser til et flersteds-orientert eller multi-site etnografisk feltarbeid. Dette er for eksempel et særs gunstig design for studier av infrastrukturelle fenomen, som karakteriserer moderne organisering (Czarniawska, 2007), og teknologi- og kunnskapsprosesser (se for eksempel Tøndel, 2014). Flersteds-orienteringen innebærer at forskeren ikke begrenser sitt opphold til en spesifikk lokalitet under feltarbeidet, men reiser mellom lokaliteter – guidet av nøye utvalgte sporingsstrategier (Marcus, 1995).

En sentral sporingsstrategi i min mobile etnografi var å følge «trygghet». Grunnlaget for beslutningen var en gjennomgang av offentlige politikk-dokumenter om omsorgssektoren og velferdsteknologi-satsingen, hvor «trygghet» institusjonaliseres i en management- og teknologi-diskurs. Min hovedinteresse var å utforske fortellingen om hvordan «trygghet» lages, fra den nasjonale velferdspolitikken til de kommunale helse- og omsorgstjenestene og det konkrete samspillet mellom pleier og tjenestemottaker. Fordi jeg skulle studere velferdsteknologi, endte jeg dermed i hovedsak med å spore trygghetsalarmen i feltarbeidet, noe som ofte medfører også å følge menneskene som bærer alarmen eller mottaket på seg.

Sporingsstrategien genererte et bredt kvalitativt datamateriale, bestående av offentlige og organisatoriske dokumenter, intervjudata og observasjonsdata. Dokumentmaterialet inkluderer nasjonale politikk-utredninger og -anbefalinger om velferdsteknologi og trygghetsalarmen spesifikt og utviklingen av den kommunale helse- og omsorgssektoren i et lengre tidsperspektiv. Resultatet er at utvalget for eksempel inkluderer dokumenter som Innovasjon i omsorg (NOU 2011: 11) og stortingsmeldingen Morgendagens omsorg (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013) og Helsedirektoratets rapporter om gevinstrealisering og trygghetsskapende teknologier, men også grunnlagsdokumentet for Samhandlingsreformen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009). Jeg samlet videre lokale dokument fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene som jeg utførte datainnsamling i, så som tilpassede bruksanvisninger for implementering og bruk av velferdsteknologi, og tilsvarende organisatorisk-tekniske dokument som ligger åpent tilgjengelig på internett.

Intervjumaterialet inkluderer kvalitative intervju med ledelse, pleiere og brukere i kommunale pleie- og omsorgstjenester (hovedsakelig hjemmesykepleien) (N = 25). Intervjuenes form og varighet varierte, fra ustrukturerte felt-intervjuer «on the run» (Kusenbach, 2003) til forhåndsavtalte semi-strukturerte dybdeintervju. En hovedvekt av intervjuene ble utført i forbindelse med observasjon av velferdsteknologi i omsorgsarbeidet. Observasjonen innebar å følge hjemmesykepleiere i arbeid gjennom dag- og kveldsvakter i hjemmesykepleien, inkludert hjemmebesøk – med særlig oppmerksomhet knyttet til alarm-arbeidet.

Selve observasjonen utførte jeg i løpet av to separate arbeidsuker. Observasjonen ble utført i én kommune som regnes som liten målt i befolkning (ca. 3000), men «stor» målt i tidlig velferdsteknologi-innføring. Intervjuene med brukere ble utført under observasjonen. Kommunen har vært involvert i den nasjonale velferdsteknologi-satsingen siden oppstart. Intervjuene med tjenesteansatte ble utført i tre ulike kommuner, inkludert kommunen nevnt over. De andre to kommunene representerer to tilfeldig valgte kommuner; en stor bykommune og en liten bygdekommune. Formålet med inklusjonen av disse var å peke vei for videre datainnsamling etter innledende fase.

Observasjons- og intervjumaterialet ble transkribert i sin helhet, og analysert etter inspirasjon fra situasjonell analyse (SA). SA innebærer å «åpne opp» data ved hjelp av koding og situasjonelle og relasjonelle kart som verktøy. Analysetilnærmingen bidrar særlig til å synliggjøre aktører, elementer og tema i situasjonene, og relasjoner mellom dem (Clarke, 2005). Analysen har deretter vært veiledet av mine forskningsspørsmål og sporingsstrategier, i tett veksling mellom data og teori.

Påfølgende analyse tar hovedsakelig for seg hvordan trygghetsalarmen og omsorgen blir en gjensidig formende prosess. Som en introduksjon starter jeg imidlertid på et helt annet sted. Hender er kanskje noe av det mest menneskelige med omsorg, og jeg åpner med den symbolske forståelsen av hender i omsorg – som også teknologien kan representere.

Omsorgens håndtrykk – gjennom teknologi

Bilde 1.

Omsorgens håndtrykk.

Etter over ti år med velferdsteknologi-satsing så er den nevnte debatten om «varme hender» og «kald teknologi» fortsatt ikke avsluttet, men supplementert med for eksempel «klamme hender» (se for eks. Valmot, 2014 og Løvås, 2018). Når disse referansene fortsatt brukes som bilder i fortellinger om teknologi i omsorg, så kan dette forstås som uttrykk for den produktive, politiske kraften som slike metaforer er knutepunkter for. Håndens verdi som metafor har vært kjent lenge før teknologioptimismens gjenbruk. Håndtrykket brukes som et internasjonalt symbol på omsorg og kjærlighet, og på velferdsstaten. For eksempel finner vi ofte håndtrykk i offentlige fremstillinger av helse- og omsorgstjenestene, hvor de blir satt til å illustrere tjenestenes identitet utad. Stortingsmelding nr. 47 (2008−2009), grunnlagsdokumentet for Samhandlingsreformen, inneholder tjue illustrasjoner, hvorav ti har hender i fokus. Bildet til høyre er klippet ut fra en større illustrasjon i stortingsmeldingen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009, s. 46), og er i denne sammenhengen helt klassisk. En yngre person holder en eldres hånd.

På bilder av omsorgens håndtrykk anonymiseres gjerne personene bak hendene. Bildet kuttes ved håndleddet, som om omsorgen springer ut fra et større sosialt kollektiv. Samtidig er hender et virkemiddel med ambivalente assosiasjoner. Vi kan for eksempel bruke hendene våre for å skjule oss − eller andre. I en institusjonell kontekst kan fysiske berøringer også inneholde elementer av tvang og uønsket kroppsliggjøring, som aksepteres grunnet den asymmetriske maktrelasjonen mellom den som mottar og den som yter omsorg (se også Tøndel, 2014).

Bilde 2.

Statsomsorgens håndtrykk på avstand

I utgangspunktet kan man se for seg at avstanden mellom omsorgsmottakerens kropp og omsorgsyterens hender som trygghetsalarmen innfører, nettopp lufter relasjonen mellom dem – slik at «klamheten» i relasjonen fordunster. Trygghetsalarmen uttrykker slik sett statsomsorgens håndtrykk, som grenseobjekt mellom bruker og tjenesteutfører − eller som Martinsen (2017, s. 24) beskriver teknologi, som «den forlengede arm til pasientens kropp». Den store forskjellen er at statsomsorgens håndtrykk fungerer gjennom en rekke tekniske overflater og forbindelser, og over geografisk avstand. Dette er ikke et håndtrykk som overfører varme i seg selv. Når alarmen hviler i brukerens hånd, er den kald, inntil brukeren har varmet den opp. Det er brukerens hånd som er varm, og alarmen kan ikke gripe den trengende. Den trengende må selv gripe alarmen, hvis behovet oppstår. I utgangspunktet er alarmen bare dødt materie, inntil den eldre trykker på alarmknappen − og aktiverer «trygghets-nettverket» som alarmen er koblet til. «Trygghets-nettverket» består av alle aktører, elementer, emosjoner, relasjoner, situasjoner og så videre, som knytter alarm, alarm-responssenter, uttrykkende enhet, tjeneste og bruker sammen. Hele denne strukturen har trygghetsproduksjon definert som sitt mål, og den tjener således en kjerne-oppgave i eldreomsorgen.

Den tradisjonelle trygghetsalarmen har i dag fått tillagt flere digitale funksjoner, og varsler for eksempel om brann. De finnes også i ulike design, fra å henge rundt halsen som «et smykke», til å sitte rundt armleddet som en noe stor klokke. Trygghetsalarmens estetikk iscenesetter imidlertid en virkelighet som i liten grad gir assosiasjoner til moderne innovasjon. Den klassiske grå og røde utgaven følger heller de gamle institusjonenes estetikk. Det er som om alarmen er smeltet om av plast fra særomsorgens tid, som om institusjonens kjærlighet for passiv alderdom nekter å gi slipp. Samtidig gir alarmens røde knapp assosiasjon til rask respons og ekstraordinære hendelser − men også til institusjonenes boligfaste ringesnor. Studier viser da også at det er stor variasjon i eldres bruksmønstre, fra å bruke alarmen som ringeklokke (noe som internt i alarm-tjenesten gjerne betegnes som «falske alarmer» eller «misbruk»), til unnlatelse av bruk selv i krisetilfeller (Lopez, Callén, Tirado & Domenech, 2010; Roberts et al, 2012). Like fullt, uansett om alarmen i praksis glemmes, ignoreres, foraktes eller foretrekkes, så representerer trygghetsalarmen et av velferdsteknologi-feltets tydeligste uttrykk for myndighetenes desentraliserte trygghets-prosjekt. Samtidig sier trygghetsalarmen verken noe om hvor tryggheten starter eller hvor den slutter – samtidig som den på papiret representerer kontinuitet i omsorg, kun gjennom å være til i den eldres liv. La oss derfor se nærmere på hvordan alarmen gjøres i praksis, i samspillet mellom tjenesteutfører og tjenestebruker.

Lyttende omsorg

Alle landets kommuner tilbyr trygghetsalarmtjeneste enten ved at de utfører tjenesten selv, i samarbeid med andre kommuner eller gjennom avtale med privat tilbyder, men med svært ulike kriterier for tildeling (Helsedirektoratet, 2016). Oftest vurderer kommunen behovet for trygghetsalarm etter hvorvidt søker har en sykdom eller tilstand som medfører akutt hjelpebehov, reell fare for fall og problemer knyttet til utrygghet og engstelse (Direktoratet for e-helse, 2015). Ifølge PA Consulting (2014) er det vanligst at trygghetsalarmtjenesten er organisert med hjemmetjenesten som responstjeneste, eller ved å kjøpe tjenester fra en privat tjenesteleverandør. Det er ingen lovfestet rett til å få trygghetsalarm (Direktoratet for e-helse, 2015), men generelt anses kommunenes terskel for å vedta trygghetsalarm ved søknader å være lav.

Mange har fått mye hjelp fra trygghetsalarmen. Samtidig opplever hjemmetjenestene anrop fra trygghetsalarmtjenesten ofte som forstyrrende i arbeidshverdagen, ifølge Svagård, Boysen, Fensli & Vatnøy (2016). Som Svagård et al. (2016) har funnet, så gjelder dette både når hjemmetjenestene er førstemottaker av varsel eller som utførende tjeneste. Forstyrrelsene angår særlig planlagte oppgaver, etikken knyttet til å bli forstyrret når man er hos en annen tjenestemottaker, og risikoen for feil bedømmelse i slike situasjoner. Det er også stort sprik i hvordan trygghetsalarmtjenesten tilbys og praktiseres i kommunene, tjenesten evalueres sjelden eller aldri, og det er liten detaljert kunnskap om hvordan tjenesten oppleves av brukere og ansatte.

Når vi entrer scener for hyppige alarmer i omsorg, så trer alarmenes forstyrrende effekt på den langsomme omsorgen og planlagte arbeidsplanen raskt fram – selv når man ikke ser etter. Omsorgens korridorer, hjemmesykepleie-biler og hjelpesituasjoner komprimeres med innkommende alarmer. Forstyrrelsen er en forventet konsekvens av alarmteknologi, i den forstand at alarmer per definisjon skal forstyrre. Hverdagens kriser planlegges ikke, men inntrer når de skjer. Samtidig har denne forventede forstyrrelsen en utilsiktet dimensjon. Den enes akutte hjelpebehov stykker opp andre brukeres samspill med tjenesten. Dette er det vanskelig å planlegge for, fordi det er få muligheter for å kontrollere kvantiteten og frekvensen av innkommende alarmer. En pleier beskriver hverdagen som følger:

«Vi har jo en arbeidsplan vi går etter, som vi fordeler oss på alle sammen. Men det kan skje mye i løpet av dagen som ikke står der. Som alle alarmene da. Det er mange alarmer i løpet av en dag som ikke blir registrert heller. For det går ikke. Mange ganger så bruker de alarmen som en liten ringeklokke.»

Usikkerheten ved alarmens plutselige ankomst inngår i ansamlingen av hjemmesykepleierens arbeid, som også er forutsigbart uforutsigbar i sin arbeidsinstruks. Som reisende mellom hjem, omsorgsboliger og andre institusjoner, kan de ikke alltid vite på forhånd hva som venter dem – eller hvilke ressurser de kan mobilisere. Som en annen hjemmesykepleier sier:

«Du er jo alene når du er rundt omkring, du blir vant til at du kan møte nesten hva som helst. Det er regelen at vi drar én med mindre det er en kjent … situasjon [med en bruker] … Eller hvis det er god tid. Det er sjelden … men da kan det hende at man drar to. Ressursene … folkene er spredd over alt.».

I utgangspunktet står pleieren ofte i den situasjonen at hun må mobilisere kraft til handling i møte med bruker, ut fra et fravær av ressurser. Pleieren er derfor forberedt på at hun i stor grad må gjøre samspillet med bruker alene. Alarmen og de andre tilkoblede tekniske systemene med direkte kommunikasjon til andre, som naboer, responssenteret og kolleger, tilfører den opplevde en-somheten selskap. Selv om tjenestenes folk er spredt i kommunen, forbindes de gjennom teknologiens muligheter for kontakt – som teknologiens oppdrag definerer. Det pleieren ikke inkluderer i denne fortellingen om alene-het, er hvordan for eksempel også bilen, veien og trafikken bidrar til å forhandle om realiseringen av hennes omsorgsprosjekt. De påvirker for eksempel oppfatningen av «god tid» ved hvert enkelt hjemmebesøk. Mye kunne vært sagt om effekten av slike materielle forbindelser for omsorgens aktører, men i det følgende vil jeg fokusere på et annet hovedpoeng: At alarmene oppleves som en forstyrrelse, kan også forstås som et uttrykk for en utvidelse og vridning av omsorgen. Samtalen under beskriver en pleiers kvantitative opplevelse av alarmer i omsorg og komprimeringen av omsorgsarbeidet som forstyrrelsene innebærer − og hvordan hun skjuler tidspresset overfor bruker:

Pleier: «Noen kvelder har vi 20 alarmer, noen kvelder har vi ikke alarmer. På vakter det er stille, da har du litt bedre tid til dem du faktisk er hos, i stedet for at du har i bakhodet at du faktisk er 2 timer på etterskudd.»

Intervjuer: «Men da vi var på besøk, fremsto du som at du hadde god tid?»

Pleier: «Det har vi alltid. … Når jeg står på trappa til noen, så rister jeg av meg det som er utenom. For da er du der. Også har jeg egentlig den oppfatning at ting tar så lang tid som ting tar. … Jeg er veldig oppmerksom på det å sette meg ned, ikke stå over folk: jeg setter meg ned på huk foran dem, for veldig mange hører og ser dårlig, så du må på en måte bare være nær.»

I møte med skrøpelige eldre bruker pleieren sin egen kropp som verktøy for å imøtekomme dem i overensstemmelse med vedkommendes kroppslige vilkår. Kontrollen over egen kropp, og hvilken positur hun velger seg i møte med den andre, stenger eksterne krav til forvaltningen av pleieren som ressurs ute. Kravene er der – men omsorgen foregår på stedet mellom kroppene. Pleierens blikk avgrenser omsorgen, til noe som skjer mellom henne og personen hun møter.

Observasjoner av den eldres framtoning og ytre, helsemessige uttrykk er sentrale i pleieres kalkulering av omsorgens nødvendige innsats. Men med flere alarmer i relasjonen til bruker, så blir pleierens øre viktigere i omsorgens prosesser. Øret blir bokstavelig talt en aktør på linje med alarmen, som ikke fungerer uten en slik oversetter. Dette innebærer at pleierne må trene sin kapasitet og kompetanse i å lytte på avstand etter tegn på assistansebehov og å fortolke dem, til data om brukerens helsesituasjon. Pleiere har selvsagt også lyttet på brukere tidligere, for eksempel etter pustens og hjertets rytme. Omfanget av lytting har imidlertid vokst eksponentielt med utvidelsen av alarm-konseptet i pleie- og omsorg, og den krever at pleieren lytter over mobil – uten umiddelbare observasjoner av bruker i samme rom. Pleiernes umiddelbare planlegging av neste respons gjøres dermed på bakgrunn av en annen sammensatt mengde data enn tidligere. Vignetten under beskriver ulike handlingskurser som innkommende alarmer peker ut, ifølge en pleier:

«Vi må uansett svare alarmsentralen og vurdere ut fra hva de sier og om bruker har sagt noe i det hele tatt [om vi skal besøke bruker]. Hvis det er en stille alarm da må vi dra. … men er det noen som ringer og sier at ... nå vil jeg stå opp, for vi har dem også som ringer på alarmen og sier det, så må de faktisk bare vente. … Også er det mange som ikke bruker alarmen sin. Når de først ringer da skjønner du at da er det noe … [Det kan bli veldig stressende] i morgenstellet, ihvertfall hvis du har dem som ringer mange ganger og som du vet ikke er like.. seriøse, det er mange av dem, falske alarmene … og det er jo det som er skummelt, at til slutt så ignorerer du dem kanskje for at … ikke at jeg har opplevd at noen har ignorert, også har det faktisk skjedd noen ting, men det er jo en fare for at det kan bli sånn til slutt da.

Alarmbruken bidrar til å skape fortolkningskrevende bilder av brukerne bak alarmknappen, i samspill med erfaringer med individenes alarmbruks-vaner. I tillegg har uformelle kategorier for å sortere alarmbruk kommet til, så som «stille alarm». Bildene og kategoriene lever dels sitt eget liv, da pleierne handler på bakgrunn av dem. Dermed kan det ha konsekvenser å bli sortert som en som utløser «falske alarmer», for eksempel i form av forsinket responstid. Mangel på tegn å lytte etter over mobil avkrever øyeblikkelig respons fra pleierne. I verste fall kan det bety et traume i medisinsk og eksistensiell forstand, men pleierne har oftere opplevd at det ikke representerer en akutt situasjon. At pleieren overhodet tenker at hun kan komme til å ignorere alarmer, uttrykker at hun opplever dem som en inflasjon – målt i forhold til hvor raskt alarmene krever at hjelp ytes. Samtidig har de blitt en helt sentral aktivitet i omsorgsarbeidet, eller som en annen pleier sa: «Det er dette som er jobben min». Alarmene er ikke et eget element i arbeidet; de er i arbeidet.

Prioritering – og påskudd for omsorg

Eldre som bor alene i kommunale omsorgsboliger, kan i dag være så skrøpelige at de tidligere hadde fått vedtak om sykehjemsplass. Alarmen skal bistå dem til likevel å oppleve trygghet, eller for å bistå tjenesten til å legitimere at de bor i omsorgsbolig til tross for sitt lave funksjonsnivå. Å bo hjemme er også det å være mest mulig seg selv. Alarmen bidrar til å muliggjøre dette, men denne muligheten skaper også mange problem. Hjemmesykepleien jeg fulgte under feltarbeidet, opplevde at «det er noen som ordner seg litt selv, bestiller drosjer og drar på egenhånd, men mange er ikke i stand til det. Halvparten av de må følges opp, så middagstiden er ofte ganske travel da. Også er det mange som må ha hjelp rett og slett til å dele opp maten også … de er jo, skrøpelige mange av dem som bor her, selv om de bor i eget «hjem»».

Med disse kroppene og livene som arbeidsmateriale, så oppstår det ofte situasjoner hvor pleierne må gjøre prioriteringer når alarmer kommer inn: «Altså, du kan aldri vite 100 % sikkert. Står du midt i noe annet, så, skal du gjøre deg ferdig med det du holder på med, eller hive fra deg alt og springe? Det er en avveining da, men som sagt så vet vi mange ganger hva som er mest sannsynlig».

Jo flere alarmer i omløp, desto flere valg – og pleierne må rangere behov i situasjoner hvor teknologien legger ned veto. Som en dommer sier alarmen «nå, gå!» − samtidig som aktiviteten pleier står i sier «nei, bli!». Hvem teller mest? De må alltid vurdere, selv om de av erfaring vet at alarmens akutte framtoning ofte overdriver sin egen «akutt-het». Når de kjenner bruker, mener de at de også kjenner til hvordan brukeren anvender alarmen.

Opplevelsen av at teknologien har vetorett kommer fra alarmens instruks om å være et verktøy for akutt hjelp – men denne opplevelsen endrer seg over tid, og er ulik i samspill med forskjellige brukere. Den kan forhandles om. Pleierne beskriver omkostninger knyttet til vurderingsarbeidet, men omkostningene oppfattes som ulike i ulike ansamlinger av omsorgskrav: «[N]oen ganger så er det et dilemma, men som regel sier det seg selv, for du vet jo litt hvor akutt ting er. Men det er jo sånn, får du en alarm fra noen som ikke svarer … kanskje vet du det at dette er en do-tur, meeeeen.» Det er som om teknologien tilfører sårbarhet til pleiernes beslutningsprosesser. Dette skjer dels ved faktisk å skape flere situasjoner hvor pleiere må respondere på en alarm under et annet stell, og dels ved synliggjøring av sårbarheten som omsorg allerede bærer på: at de må handle på grunnlag av usikkerhet om beslutningens utfall. I samspillet med pleierne splitter alarmen opp omsorgen rundt den enkelte bruker, for å gi kontinuitet til en annen bruker. Risikoen knyttet til oppsplittelsen og usikkerheten blir større jo skjørere kroppen de velger å forlate, er. Men, når skjørheten dominerer, kan alarmen også brukes som alliert mot arbeidsplanens stramme tidsregime − og dermed styrke pleiernes beslutningsprosesser. Den skaper påskudd for omsorg, gjennom å stjele tid fra pleierne:

På vei til vaskerommet ringer alarmen som pleieren har i lomma. Det er alarmsentralen. Hun svarer. Vi må gå til en av omsorgsboligene. Alarmen hadde gått, og sentralen hadde ikke skjønt hva kvinnen sa. Vi banker på, og går inn. Kvinnen sitter i en lenestol ved et lite stuebord. En plante har veltet på bordet, og det renner vann ned på gulvet og over den ene tøffelen hennes. Pleieren spør, «hei, var det du som ringte? Har du fått blomster? Fra hvem da? Skal vi se, du har fått ettermiddagskaffe også? Nei? Er denne fra morgenen av, som har stått siden da? Jeg skal hente ny, og tørke opp på gulvet for deg. Jeg må gå ned på kne jeg da, jeg tror ikke jeg klarer å flytte deg. Sånn. Nå blir det greit du, det var ikke så mye bløtt. Har du styra med blomstene dine du da?» Kvinnen svarer et stille «ja». Pleieren fortsetter praten: «Må ordne den også, få se litt, var det den du holdt på med?» Kvinnen gir henne vannglasset sitt uten å si noe, men med tydelig henvisning til at pleieren kan gi blomsten vannet. Pleieren tar imot og tømmer litt vann opp i vasen. «Trenger ikke fylle på mer nå, trenger vi det da? Ble det greit?» Bruker svarer igjen et stille «ja».

Det konkrete helse- og omsorgsarbeidet har en kontinuitet i seg på tvers av situasjon og sted, som gjør at det kan fremstå som «gammeldags» (Jacobsen, 2010), både fra utsiden og kanskje også fra innsiden. Et utvidet teknologi-repertoar og store endringer i politisk innramming endrer ikke på dette. Tjenestenes politiske vilkår sildrer likevel gjennom omsorgens praksiser og inn til «den gammeldagse kontinuiteten», og her blir skillet mellom teknologi og omsorg kunstig. Uten alarmen hadde ikke pleieren fra observasjonsnotatet over besøkt kvinnen på akkurat samme tidspunkt. Hennes behov for å se noen der og da, og bli sett, hadde kanskje ikke en gang blitt møtt – før vannet selv hadde tørket opp. Det hadde ikke nødvendigvis vært en dårligere omsorg, ettersom den hadde figurert i et samspill uten forventning til hastig besøk «på bestilling». Men når alarm-systemet først er der og brukes som så, så inngår det i omsorgen som noe som ikke plutselig kan tas ut, uten at omsorgen endrer form. Å få blomstene vannet er ikke noe en tjenestebruker har umiddelbart behov for, men å vanne blomster er en handling som gir mening i relasjonen mellom bruker og tjeneste. Meningen handler blant om å utvise forståelse, og vise at tiden kan være evig – selv om ingen prosedyre sier at dette er så. Trygghetsalarmen handler i dette tilfellet ikke primært om trygghet. Heller fungerer den som en dør til omsorg, som gir pleieren et påskudd for å besøke en person og bare være nær. Pleieren kunne ha valgt annerledes, etter å ha kartlagt situasjonen bak den utløste alarmen – men hun gjorde nettopp ikke det. Den utløste alarmen har rettferdiggjort hennes tilstedeværelse. Når hun nå står her, i skyggen av alarmen, så står hun for en stakket stund utenfor tjenestens tidsregime. Alarmen gir henne tid til omsorg. Men, etterpå må hun ta den tilbake, når hun lukker døren til boligen bak seg.

Diskusjon

Jeg åpnet innledningsvis med å si at jeg ville gi trygghets-produksjonen i «teknologi/omsorg/alderdom-veven» særlig oppmerksomhet. Hvor ble så trygghetstemaet av, i beskrivelsene av samspillet mellom pleiere, brukere og alarmene? I møte mellom kroppen, teknologien og intensjonen om det gode fungerer «trygghet» som et tekno-politisk omsorgsverktøy i den lokale reguleringen av statsomsorgens håndtrykk. I det praktiske omsorgsarbeidet smuldrer «trygghet» som konkret begrep opp, til å handle om en kontinuerlig omsorg − og vissheten om at bruker og tjeneste gjøres sammen etter behov. Trygghet produseres like mye gjennom aktsomheten for verdighet og inkludering, som pleiere utøver i møte med den enkelte bruker, som gjennom alarmen. Samtidig kan det motsatte skje. Alarmen gir muligheter, men resultatet er aldri mer enn summen av det konkrete samspillet med og rundt alarmen, eller handlingskraften som summen produserer.

I dette samspillet inngår både alarmen og den oppsøkende pleierens erfaring og relasjon til tjenestebrukeren (se også Lopez et al., 2010), men også brukerens egen erfaring og relasjon til alarmen, pleierne og tjenesten. For eksempel må brukere opparbeide seg kompetanse i hvordan presentere sine behov til alarmmottaket. Videre inngår pleierens øre som en sentral aktør, i realiseringen av en desentralisert omsorgsmodell, hvor geografisk avstand til brukerens behovssituasjon er utgangspunktet. Pleieres øre til innkommende alarmer utvikles blant annet i samspill med den lokale tjenestenes ressurssituasjon. Presset kapasitet i hjemmesykepleien medfører flere alarmer på færre pleiere. En høy alarm-frekvens kan nedjustere ørets sensitivitet for omsorg. Prioriteringspress oppstykker omsorgen for én, mot at en annen bruker blir møtt. Samtidig skaper innkommende alarmer, uten akutte hjelpebehov til grunn, et rom for pleierne til å være sammen med bruker som de ikke kunne skapt uten. «Trygghetsalarm» er et legitimt ord for å gi omsorg utenfor arbeidsplanens rammer. Den representerer en knapp for omsorg – og en knapp omsorg på samme tid.

Omsorgens sosiale og materielle vilkår må ikke være konstante for at god omsorg skal finne sted. Omsorgsutøvelse tilpasses etter kontekst. Hvorvidt alarmen skaper omsorg, avhenger således av hvordan alle menneskelige og ikke-menneskelige elementer i omsorgens vev virker sammen. I denne veven kan omsorg gjøres både med, av, mot eller på tross av teknologien. At omsorg kan produseres gjennom teknologi, er derfor fullt mulig, men det innebærer ikke at den skaper omsorg alene − det er det fortsatt bare menneskene som kan.

Takksigelser:

Takk til Christian Sørhaug, Margrethe Aune, Ida Marie Henriksen, fagfelle og redaktører for svært verdifulle innspill på ulike tidspunkt i skriveprosessen. Takk også til alle informanter og kontaktpersoner i kommuner hvor jeg utførte feltarbeidet, som artikkelens datagrunnlag er hentet fra.

Referanser

Barad, K. (2003). Posthumanist Performativity: Toward an Understanding of How Matter

Comes to Matter. Signs, 28(3), 801−831. https://doi.org./10.1086/345321

Clarke, A. (2005). Situational analysis: grounded theory after the postmodern turn. Thousand Oaks, Calif: SAGE Publications.

Corneliussen, H. G. & Dyb, K. (2017). Om teknologien som ikke fikk være teknologi – diskurser om velferdsteknologi. I J. R. Andersen, E. Bjørhusdal, J. G. Nesse & T. Årethun (Red.), Immateriell kapital. Fjordantologien 2017 (s. 165−181). Oslo: Universitetsforlaget. Hentet fra https://www. idunn.no/immateriell-kapital/kapittel-9

Cussins, C. (1996). Ontological Choreography: Agency through Objectification in Infertility Clinics. Social Studies of Science, 26(3), 575−610. https://doi.org/10.1177/030631296026003004

Czarniawska, B. (2007). Shadowing and Other techniques for Doing Fieldwork in Modern Societies. Malmö: Liber.

Devik, S. A. & Hellzen, O. (2012). Velferdsteknologi og hjemmeboende eldre. Hvilke gevinster er oppnådd med velferdsteknologi som kommunikasjonsstøtte for hjemmeboende eldre i kommunehelsetjenesten? Og hva kan påvirke utbyttet? En systematisk litteraturstudie (Rapport nr. 79). Steinkjer: Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Direktoratet for e-helse (2015, 15. oktober). Trygghetsalarm. Hentet fra https://helsenorge.no/hjelpetilbud-i-kommunen/trygghetsalarm

Helsedirektoratet (2016). Anbefalinger om responstjenester for trygghetsskapende teknologier (Rapport IS-2552). Oslo: Helsedirektoratet.

Helse- og omsorgsdepartementet (2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid (St.meld. nr. 47 2008−2009). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Helse- og omsorgsdepartementet (2013). Morgendagens omsorg (Meld. St. 29 2012–2013). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Holm, H. (2016). Hvordan kan vi tenke nærvær i omsorgen? En filosofisk betraktning. Tidsskrift for omsorgsforskning, 2(2), 60−65.

Isaksen, J., Paulsen, K. B., Skarli, J. Stokke, R. & Melby, L. (2017). Hvilken nytte har hjemmeboende med hjelpebehov av velferdsteknologi? Tidsskrift for omsorgsforskning, 3(2), 117−127. http://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2017-02-09

Jacobsen, F. (2010). Omsorgens kroppslige og arkitektoniske vilkår: et fokus på kontinuitet framfor endring i omsorgsarbeid i norske sykehjem. Michael Quarterly, 7(2), 198−217.

Klette, T., Kleiven, T., Kalfoss, M. H., Halvorsrud, L. & Owe, J. (2016). Omsorgens innhold og mangfold: Fenomenet omsorg sett fra et flerfaglig perspektiv. Tidsskrift for omsorgsforskning, 2(1), 12−23.

Kusenbach, M. (2003). Street phenomenology: The go-along as ethnographic research tool.

Ethnography, 4(3), 455−485. https://doi.org/10.1177/146613810343007

Larsen, T. & Røyrvik, E. (2017). Trangen til å telle. Objektivering, måling og standardiserings om samfunnspraksis. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Lia, S-H. H. (2018, 9. februar). Tar i bruk ny teknologi: − En trygghet for oss. Eikerbladet. Hentet fra https://www.eikerbladet.no/nyhet/eikertun-helsehus/helsevesen/tar-i-bruk-ny-teknologi-en-trygghet-for-oss/s/5-58-49627

Lie, M. & Sørensen, K. (1996). Making technology our own? Domesticating technology into everyday life. Oslo. Scandinavian University Press.

Lopez, D., Callén, B., Tirado, F. & Domenech, M. (2010). How to become a guardian angel: providing safety in a home telecare service. I A. Mol, I. Moser, og J. Pols (Red.), Care in Practice: On Tinkering in Clinics, Homes and Farms (s. 71−90). Bielefeld: Transcript.

Løvås, J. (2018, 19. januar). Bent Høie vil ha flere private initiativ, og færre «klamme hender». Dagens Næringsliv. Hentet fra https://www. dn.no/grunder/2018/01/19/1437/Helse/bent-hoie-vil-ha-flere-private-initiativ-og-faerre-klamme-hender

Marcus, G. E. (1995). Ethnography in/of the World System: The Emergence of Multi-Sited Ethnography. Annual Review of Anthropology, 24(1), 95−117. https://doi.org/10.1146/annurev.an.24. 100195.000523

Martinsen, K. (2017) Fra diakonisse til robot. Klinisk Sygepleje, 31(1), 20−33. https://doi.org/10.18261/issn.1903-2285-2017-01-03

Munkefjord, M. C., Eggebø, H. & Schönfelder, W. (2018). Hjemme best? En tematisk analyse av fortellinger om omsorg og trygghet i eget hjem. Tidsskrift for omsorgsforskning, 4(1), 6−16. http://doi.org/10.18261/ISSN.2387-5984-2018-01-03

NOU 1973: 26 (1973). Eldres helse, aktivitet og trivsel. Oslo: Komiteen for eldreomsorgen, Sosialdepartementet.

NOU 2011: 11 (2011). Innovasjon i omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Orlikowski, W. J. (2007). Sociomaterial Practices: Exploring Technology at Work.

Organization Studies, 28(9), 1435−1448. https://doi. org/10.1177/0170840607081138

Orlikowski, W. J. (2009). The sociomateriality of organizational life: considering technology in management research. Cambridge Journal of Economics, 34(1), 125−141. https://doi.org/10.1093/cje/bep058

PA Consulting (2014). Organisering av alarmmottak i Norge og utlandet. Kartlegginger og anbefalinger. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://helsedirektoratet.no/Documents/Velferdsteknologi/Organisering%20av%20alarmmottak%20i%20Norge%20og%20utlandet.pdf

Pols, J. & Moser, I. (2009). Cold technologies versus warm care? On affective and social relations with and through care technologies. ALTER, European Journal of Disability, 3(2), 159−178. https://doi.org/10.1016/j.alter.2009.01.003

Roberts, C., Mort, M. & Milligan, C. (2012). Calling for Care: «Disembodied» Work, Teleoperators and Older People Living at Home. Sociology, 46(3), 490−506. https://doi.org/10.1177/0038038511422551

Svagård, I., Boysen, E. S., Fensli, R.W. & Vatnøy, T. K. (2016). Responssentertjenester i helse- og omsorgstjenesten: Behov og fremtidsbilder. Delrapport 1-2016 fra M4ALMO. (SINTEF-rapport A27689.). Hentet fra http://hdl.handle.net/11250/ 2394795

Terjesen, M. (2016, 20. september). Jakten på «den nye olja». NRK Rogaland. Hentet fra https://www.nrk.no/rogaland/xl/jakten-pa-_den-nye-olja_-1.13135367

Tøndel, G. (2014). Øyeblikkbildenes autoritet. Om tall som styringsteknologi i de kommunale helse- og sosialtjenestene (Doktoravhandling). Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Hentet fra http://hdl.handle.net/11250/268788

Valmot, O. R. (2014, 30. januar). Helse- og omsorgsminister Bent Høie: Slik vil han styrke helsevesenet med ny teknologi. Teknisk Ukeblad. Hentet fra https://www.tu.no/artikler/slik-vil-han-styrke-helsevesenet-med-ny-teknologi/225084

1Se Munkefjord, Eggebø & Schönfelder (2018) om boliggjøringen av eldreomsorgen og det politiske idealet om «hjemme best».
2Velferdsteknologi anses å ha et stort næringspotensial og omtales som «den nye oljen» (se for eks. Torjesen, 2016).
3Media forsterker oppfatningen av denne koblingens selvfølgelighet, for eksempel gjennom suksess-rapporter om eldre teknologi-brukere, under titler som «En trygghet for oss» (Lia, 2018).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon