Fortelling og forskning er en bok beregnet på studenter, klinkere og forskere som arbeider med menneskers erfaringer uttrykt gjennom fortellinger – narrativer. Boka har 14 kapitler og er inndelt i to hoveddeler. Kapittel 1−7 utgjør en teoretisk og metodisk del, mens kapittel 8−14 representerer en antologi av studier som på ulike måter har anvendt narrativer som forskningsmetode. I etterordet betraktes forskerens egen rolle gjennom redaktørenes tilbakeblikk på egen og hverandres narrative forskningspraksis og kunnskapsutvikling.

I de innledende kapitlene gir redaktørene Rita Sørly og Bodil Hansen Blix en grundig innføring i narrativ teori; hvordan tradisjonen historisk sett har utviklet seg og hvordan narrativ forskning kan gjennomføres i praksis. Her behandles ulike definisjoner på narrativ, narrativet på mikro-, meso- og makronivå, etikk og refleksivitet, narrativ identitet og narrative analyser. For den uinnvidde kan den første delen av boka være krevende og noe preget av implisitt innhold. Samtidig gis det mange gode litteraturhenvisninger for den som ønsker å fordype seg i emnet. Når det gjelder målgruppen studenter, vil det nok derfor være studenter på doktorgrads- eller mastergradsnivå som vil ha størst utbytte av boka.

Redaktørene gir stadige frampek til de narrative studiene som blir presentert senere i boka. Dette kan øke leserens nysgjerrighet, men også virke forstyrrende om man fristes til å bla mye fram og tilbake. Ellers fungerer bruken av eksempler som takknemlige brytninger og gode illustrasjoner der teorien kan virke tungt tilgjengelig. Både Sørly og Blix anvender dessuten egen forskning på en refleksiv og inspirerende måte, henholdsvis om brukermedvirkning i psykiatrien og om identitet og helse i den samiske befolkningen. Inspirerende er også påfølgende kapitler (kapittel 8 til 14) der sju forskere presenterer egne studier, både nasjonale og internasjonale, som eksemplifiserer anvendelsen av narrativ forskning. De sju forskerne er Johanna Svahn, Marcela Douglas, Monika Ayala Mira, Marie Karlsson, Oddgeir Synnes, Linda Nesby og Helena Blomberg. Her tas leseren inn i ulike kontekster og fagfelt der den narrative forskningspraksisen viser stor bredde og kreativitet. Fortellingene omhandler selvforståelse hos ungdom med ADHD, vold og overgrep i Chile, sosial ulikhet i Mexico, lærerstudenter og sosial praksis, mennesker med alvorlig sykdom, sykdomsforståelse uttrykt gjennom poesi og profesjonsidentitet i en sykepleieblogg. Forskerne presenterer kortversjoner av studienes bakgrunn, hensikt og metode, og legger hovedvekt på fortellingene som utgjør materialet og på hvordan de fant mening gjennom ulike narrative analyser. Til tross for, eller kanskje på grunn av, at språket varierer mellom bokmål, nynorsk, svensk og engelsk flyter lesningen godt gjennom disse kapitlene. Leseren berøres både emosjonelt og kognitivt av fortellingene. Interessant er det også å få innblikk i forskernes refleksjoner over hvordan de selv er med på å skape mening gjennom funnene de har endt opp med. Både klinikere og forskere får pirret sin nysgjerrighet her, og tolkningene som presenteres, kan vekke tanker hos leseren lenge etter at boken er lukket. Fokus på forskerens egne følelser av tilkortkommenhet, usikkerhet og endog til skam, behandles av redaktørene i etterordet. Her rettes oppmerksomheten mot deres egen narrative forskningspraksis med dybdeintervju. Muligheten for gjenkjennelse og ettertanke hos forskerpublikummet er stor i denne delen av boka, samtidig som åpenheten også kan øke forskningsprosessens troverdighet hos det øvrige publikum. Ydmykheten i etterordet fungerer derfor som en fin tilbakevending til de teoretiske kapitlene som framhever narrativet som en arena for samskaping av, og dialog om, mening.

Så er det kanskje nettopp det som har vært hensikten hos redaktørene – å vekke interesse og skape dialog om fortellingens muligheter sett som en relativt ung forskningstradisjon. Man kan derfor trygt tilbakevise forfatternes bekymring i forordet: – No you did not waste my time!