Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

– Har vi ikke tro på de eldre, så gjør vi dem til pasienter

«Vi er redde for de gamles ben, ikke deres sjel».

– Mennesker skal få mulighet til å leve et helt vanlig hverdagsliv – hvor sosialt fellesskap bør være sentralt. Dette vil være aktivitet som bidrar til å opprettholde fysisk og psykisk funksjon og derved livskvalitet. Sudoku og strikking kan være like viktig som fysisk trening, sier professor Kjersti Vik, lærer og forsker ved ergoterapiutdanning ved NTNU. (Foto: Privat)

Professor Kjersti Vik bruker gjerne ordene fra en svensk geriater som hun hørte på kurs i 1980, når hun skal beskrive hvordan hun mener vi tenker om alderdom og de gamle i Norge.

Tryggest i stolen

– De pårørende er noen ganger mest opptatt av at de gamle sitter godt og trygt i stolen på institusjonen eller i egen bolig. For da kan de ikke ramle og brekke hoftebenet. Hva de gamle selv ønsker, er vi mindre opptatt av, sier Vik.

Hun ble utdannet ergoterapeut i 1979. Senere tok hun doktorgrad i emnet eldre og rehabilitering. Hun er i dag lærer og forsker ved ergoterapiutdanning på Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap ved NTNU i Trondheim.

Samarbeid ga de ansatte et løft

I en artikkel i denne utgaven av Tidsskrift for omsorgsforskning skriver hun om ansatte i eldreomsorgen som har jobbet tverrfaglig innen hverdagsrehabilitering. De ble stolte over hva de oppnådde i fellesskapet til pasientens beste.

– Overrasket over funnet?

– Egentlig ikke, for dette er jo nokså opplagt. Det overraskende er at vi må forske på slike tilsynelatende åpenbare ting. Samarbeid skulle jo vært helt naturlig, sier Vik.

Som nyutdannet ergoterapeut ble hun overrasket over hvor mange av brukerne eller pasientene hun skulle jobbe med, som var gamle. I dag møter hun studenter som tar ergoterapiutdanning og som hun foreleser for – og opplevelsene er den samme hos disse.

Møter flest eldre

– De fleste vil jobbe med barn og unge. Men i Norge er vi så heldige at svært få barn blir syke. Og vi er så heldige at vi lever et langt liv. De fleste helsepersonell møter de gamle. Likevel er vi redde for å bli gamle. Mange ganger blir ikke eldre spurt om hva de ønsker og mener, sier Vik.

Hun mener kort sagt at det er en tendens til at eldre blir gjort til pasienter når de får pleie- og omsorgsbehov. I stedet ønsker Vik at vi skal ha tro på de eldre, at de klarer å organisere sine liv til beste for seg selv ut fra sine behov og sin helsetilstand.

Ville ha sin faste frisør

Hun bruker som eksempel den eldre damen som en dag takket nei til å bruke frisøren som kom hjem til henne. Tilbudet var en del av hjemmebasert omsorg. Den ansatte var redd for at det skyldes at frisøren ikke gjorde en god nok jobb. I stedet viste det seg at den eldre brukeren nå hadde fått drosjerekvisisjon. Denne brukte hun for å kjøre til sin faste frisør som hun hadde gått til i 20 år. Her fikk hun stelt håret sitt, drukket kaffe og pratet en hel formiddag når de to møttes. Dette var gode og viktige stunder for begge to og noe som de ville beholde. Men kommunen hadde ikke spurt på forhånd hvordan kvinnen vanligvis stelte håret og hva hun ønsket selv, før tiltaket ble iverksatt.

– I Norge har vi fått en rekke lover som skal ivareta yngre menneskers rettigheter, og holdninger til unge med for eksempel funksjonsnedsettelser har blitt bedre. Tilsvarende har ikke skjedd for de eldre. Er du 67 år og har ryggmargsskade, får du ikke de samme hjelpemidlene som om du hadde vært ung, for eksempel, sier Vik.

Sparer penger, øker livskvalitet

Hun betegner hverdagsrehabilitering som lønnsomt for samfunnet ved at eldre holder seg friske og selvhjulpne lenger. Og det gir dem bedre livskvalitet, noe alle mennesker har krav på.

– Står lovverk og yngre menneskers holdninger i vegen for at eldre kan leve et selvstendig liv?

– Politikere gir en del rammer for livsutfoldelse, for eksempel når de bestemmer hvor bussruter skal gå, om eldre skal få støtte til å ta drosje, om og hvor mange tilpassede boliger til eldre som skal bygges, tilgang på hjelpemidler og så videre, sier Vik.

Hun utdyper:

– Eldre vil ta ansvar for egen alderdom, men da må de ikke møte så mange barrierer. Vi må også snu vår tilnærming til de eldre ved å spørre hvordan de vil ha det, og ikke bestemme oss for hvordan de eldre vil leve sine liv. Når vi vet hva de ønsker, kan vi fortelle om eventuelle hjelpetiltak som da kan være nyttige og hva kommunen eller andre kan yte som de så kan velge selv fra. Da må vi tro dem når de sier hva de ønsker, og ikke tenke at vi som er yngre vet best.

Frykter kritikk

Vik mener mange ansatte innen pleie og omsorg mener de vet best hva eldre trenger fordi utdanningene ennå i for liten grad tar inn over seg at eldre i dag er langt mer oppegående og friske enn tidligere. Dessuten er de ansatte redde for negative, kritiske oppslag i media hvor eldre eller pårørende står fram og forteller om det de mener er dårlig tjenestetilbud.

I en undersøkelse Vik gjorde, ble hundre eldre intervjuet. Her kom det fram at det å ha familie og slekt i nærheten og et godt forhold til disse samt tilgang på tekniske hjelpemidler var de tre viktigste tingene som påvirket mest de eldres mulighet for å delta i egen hverdag.

– Blir eldre i Norge ensomme på grunn av vår eldrepolitikk?

– Unge mennesker rapporterer om mer ensomhet enn det eldre gjør. Men for alle aldersgrupper er det dokumentert at et aktivt liv forbygger ensomhet. Det må være et godt utgangspunkt for å sette inn gode tiltak, enten man er ungdom i en skolegård eller gammel i egen bolig eller på institusjon, sier Vik.

Men hva er hverdagsrehabilitering?

Hun blir litt usikker på hvordan hun skal forklare hva hverdagsrehabilitering er, fordi det kan romme så mye. En årsak til en manglende klar definisjon er at utdanningene vektlegger hverdagsrehabilitering ulikt, en annen er at denne formen for rehabilitering varierer mellom kommunene. Noen sier mestring, noen sier rehabilitering. Og innholdet i begrepet går i bølger, og ansatte definerer det ulikt.

– Det tenker jeg er helt greit, det viktigste er at de eldre får tilbud som er tilpasset dem slik at de blir mest mulig selvhjulpne lengst mulig. Det som uroer meg er at det er for tilfeldig i hvor stor grad hverdagsrehabilitering er forankret i kommunene. Når min forskning viser at ansatte som jobber tverrfaglig, er svært fornøyd med denne arbeidsformen og hva de oppnår, er det et paradoks. Med det mener jeg at kommunene skulle ha lagt til rette for mer tverrfaglig samarbeid fordi det nesten alltid kommer noe godt ut av slike arbeidsformer. Ansatte forteller at de får tatt i bruk utdannelsen på en god måte, og mottakerne får et bedre liv. Kvaliteten på arbeidet blir bedre. I kommuner hvor tverrfaglighet ikke får gode kår, er det en fare for at brukerne må betale prisen blant annet i form av isolasjon, oppgitthet og lav trivsel, sier Vik.

Vil bo nær matbutikken

Hun er selv født i 1955. Hun går på ski, synger i kor og driver med håndarbeid. Hun har nytte av hverdagstrim som å gå i trapper og å jobbe i hagen. Hun vet at folk flest er snille og at det vil være hjelp å få når hun blir gammel, og hun kommer ikke til å lide noen materiell nød. Men hun vil forberede seg. Hvis hun en dag flytter i en leilighet, vil hun for eksempel bosette seg i nærheten av matbutikk.

– Noe av det første vi trenger hjelp til når helsen svikter, er å handle. Kort gangavstand vil matbutikk vil derfor gjøre meg selvhjulpen en god stund når jeg ikke lenger er så fysisk sterk eller kan kjøre bil, sier 63-åringen.

– Kan det bli lagt for stor vekt på aktivisering i eldreomsorgen? Hva med dem som ikke orker å trene lenger?

– Når jeg snakker om aktivitet og deltakelse, handler det om medbestemmelse, det vil si mulighet til å styre sin egen hverdag og delta i de gjøremål en person ønsker og har mulighet til. Jeg er definitivt ikke opptatt av trening. Det viktige for meg at mennesker skal få mulighet til å leve et helt vanlig hverdagsliv – hvor sosialt fellesskap bør være sentralt. Dette vil være aktivitet som bidrar til å opprettholde fysisk og psykisk funksjon og derved livskvalitet. Sudoku og strikking kan være like viktig som fysisk trening, sier Vik.

Mye av dette er omtalt i hennes bok «Mens vi venter på eldrebølgen».

Tar ikke i bruk ny kunnskap

– Hva ville du ha forsket på hvis du skulle ha gått i gang med et nytt prosjekt nå?

– Jeg er litt desillusjonert når det gjelder hvordan helse- og omsorgstjenesten møter eldre. Vi har så mye kunnskap på individnivå om hva som skal til for blant annet å kunne gi eldre et mer selvstendig liv. Hvorfor tas ikke denne kunnskapen i bruk? Jeg ville ha samarbeidet med en statsviter for å finne ut hvorfor de ansatte ikke implementerer forskningsfunn i sitt arbeid. Og så skulle jeg ha undersøkt hvorfor pressen ikke skriver mer positivt og nyansert om eldre og om forskningen rundt denne delen av befolkningen. Her viser forskning for eksempel at pressen i Sverige ligger et godt stykke foran sine norske kolleger, sier Vik.

– Hva kommer til å prege tjenestetilbudet til eldre i årene som kommer?

– Den nye generasjonen eldre vil organisere seg selv. Samtidig må også vi alle regne med å bli syke eller få behov for å motta hjelp. Utfordringen blir å forene selvstendighet med rett tjenestetilbud og -nivå, sier Vik.

Ville ha fotfulgt en kommune

Derfor skulle hun gjerne ha forsket med og på en kommune som hadde kartlagt hva som er viktig for de eldre og deres livsutfoldelse. Deretter skulle politikere og rådmannen lagt til rette for en hverdag hos de eldre slik de selv ønsket det. Hva ville dette ha gjort med livskvaliteten for de eldre, hva ville det ha kostet eller spart kommunen for av utgifter? Hva hadde det gjort med arbeidsdagen til de ansatte, hadde det påvirket deres valg og hvordan de tok i bruk ny kunnskap?

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon