Den norske befolkningen blir eldre, og flere vil trenge helse- og omsorgstjenester fra sin kommune. St.meld. nr. 25 (2005−2006) Mestring, muligheter og mening lanserte i 2006 fem satsingsområder for å møte det økende behovet for tjenester fram til 2020. Et av tiltakene var investeringstilskudd som incitament for bygging og oppgradering av sykehjem og omsorgsboliger.

Ved hjelp av data fra Husbanken har vi sett på søknadene om investeringstilskudd, og antar at disse gir et bilde av hvordan norske kommuner planlegger utvidelse av kapasitet i sykehjem og omsorgsbolig.

Vi har analysert sammenhengen mellom antall plasser det er søkt om hvert år, eksisterende kapasitet forut for søknadene (målt som plasser i sykehjem og omsorgsboliger hentet fra SSB statistikkbanken), samt økonomiske og demografiske data for hver kommune (hentet fra SSB).

Analysen viser liten sammenheng mellom antatt behov for langtids omsorgsplasser for eldre i en kommune – og antall nye plasser under planlegging.1 Vi finner derimot en sterk sammenheng mellom nivået på kommunens frie inntekter og tallet på nye planlagte langtidsplasser.

Innføringen av investeringstilskuddet har ført til en sterk økning i antall omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsbolig i norske kommuner. Det er ifølge Husbanken gitt tilsagn om tilskudd til 17 606 plasser siden innføringen av ordningen i 2008 og t.o.m desember 2017.

I denne analysen har vi konsentrert oss om langtids omsorgsplasser for eldre, og hvilke faktorer som påvirker antall nye plasser under planlegging. Er det slik at vi får flere nye plasser i sykehjem og omsorgsboliger der behovet må antas å være størst?

Studien er gjort på kommunenivå og inkluderer alle norske kommuner som søkte om investeringstilskudd til langtids omsorgsplasser for eldre i perioden 2008−2014. Det er benyttet data fra Statistisk sentralbyrå for å korrigere for demografiske forskjeller mellom kommunene, eldre innbyggeres helsetilstand og eksisterende dekningsgrad.

Analysen er utført som en lineær regresjonsanalyse, og viser hvordan kommunens frie inntekter særlig påvirker antallet planlagte omsorgsplasser (IVit). Frie inntekter disponeres fritt av kommunen, det vil si uten føringer fra staten – og skal blant annet finansiere helse- og omsorgstjenestene.

Regresjonsligningen ser slik ut:

IV it = β 0 + β 1 R it + β 2 Z’ it + β 3 S it + U it (i = kommune, t = år)

R representerer her kommunens frie inntekter, Z er vektoren som fanger opp behovet for omsorgstjenester2, og S er eksisterende antall omsorgsplasser pr 1000 innbygger på planleggingstidspunktet.

Resultatene viser sterk statistisk signifikant sammenheng mellom planlegging av nye langtids omsorgsplasser (sykehjem og omsorgsbolig) og kommuneinntekt. Det betyr at det er de kommunene som har høye frie inntekter pr. innbygger som planlegger flest nye omsorgsplasser. Det synes dermed ifølge disse tallene å være kommunens økonomi som avgjør utbyggingsplanene, og ikke andelen eldre i kommunen eller de eldres helsetilstand.

Figur 1. Sammenheng mellom frie inntekter og antall nye heldøgns omsorgsplasser for eldre i norske kommuner, 2008–2014. Frie inntekter er oppgitt pr innbygger.

Kilder

Bruun, K. (2016) The Impact of Economic Incentives on the Planned Composition of Long-term Care Services in Norway 2008–2014 (Masteroppgave). Økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo.

Meld. St. 25. (2005–2006). Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.



Se også:

Hagen, T. & Tingvold, L. (2017). Planning future care services: Analyses of investments in Norwegian municipalities. Scandinavian Journal of Public Health. ISSN 1403-4948 doi: 10.1177/140349 4817730996