– Mediene lar de ulike partene spille sine roller i et drama som tilskuerne ofte ikke blir særlig mye klokere av, skriver Tor Inge Romøren. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Eldreomsorg kommer alltid høyt på listen over saker som velgerne er opptatt av. Derfor er valgtid også eldreomsorgstid. Kommunevalget i høst var intet unntak.

Valgkamper er langt på vei mediestyrte. Journalister konkurrerer om å gjør et «skup», og partienes medierådgivere lager strategier for å styre hva vi skal være opptatt av. Jeg registrerte ingen skandalereportasjer fra eldreomsorgen med riksdekkende omfang denne gangen. Antakelig fanget flyktningekrisen i Europa så mye oppmerksomhet at andre temaer kom i skyggen.

Det nærmeste vi kom en krise i eldreomsorgen under kommunevalgkampen 2015 var oppslag om betalingsordningene ved sykehjemsopphold, der både maksimumsbeløpet og ordningen med prisavslag når man må dele rom varierer mellom kommuner. Mot slutten av valgkampen fikk vi også en debatt om hva løftet om 12 000 nye sykehjemsplasser fra den forrige regjeringen egentlig betød (Tilsagn om tilskudd? Brutto nye plasser? Netto?), og hva endringen i sykehjemskapasiteten i perioden 2005–2013 egentlig innebar.

Det har imidlertid vært stor interesse for eldreomsorg i lokale medier. Et interessant trekk her er bruken av ny medie­teknologi. Jeg så et eksempel på dette i høst: En lokalavis benyttet video og nettbasert formidling for å vise «eldreomsorg for åpen scene».

I samarbeid med en pressgruppe sendte avisen ut en journalist for å video­intervjue en beboer, en pårørende, og noen ansatte ved et sykehjem. Intervjuene ble vist uanmeldt på et valgmøte og deretter lagt ut på avisens hjemmeside. Politikerne og administrasjonen i den aktuelle kommunen ble tatt på senga og overgikk hverandre straks i uttalelser om uverdige tilstander, og hvor viktig det var å få gjort noe med dem. En granskningskommisjon måtte nedsettes.

Sykehjemsbeboeren fortalte hvor godt han hadde det, og fornøyd han var, men at pleierne hadde liten tid, og noen ganger måtte de hjelpe andre som var dårligere enn ham. Det hadde hendt at han ikke kom seg på do i tide. Den pårørende hadde en 90 år gammel blind mor som bodde i fjerde etasje, og selv hadde han nå pådratt seg en sykdom som gjorde det vanskelig å hjelpe henne. Hun ønsket seg sykehjemsplass, men fikk det ikke. De ansatte fortalte om hvor slitne de var, hvor få de var, hvor dårlige beboerne var, og hvor liten tid de hadde til å ta seg av hver enkelt.

Hver for seg representerer disse historiene vanskelige situasjoner for dem det gjelder. Men styrt av en pressgruppe, og gjennomført av en journalist som nærmest legger ordene i munnen på intervjuobjektene, kan seeren likevel bli sittende usikker tilbake. I hvert fall gjorde jeg det, i motsetning til politikerne og administrasjonen på valgmøtet som gitt regien som gjelder i denne sjangeren bare kan si at dette er forferdelig.

For hvor ofte hadde beboeren ikke kommet seg på do tidsnok, og hvorfor var han likevel fornøyd? Og hvordan var den blinde 90-åringen med sitt sykehjemsønske blitt møtt? Hvorfor hadde ikke hjelpeapparatet greid å gjøre henne og sønnen trygg på at moren ville bli tatt vare på, men kanskje ikke på et sykehjem? Hvorfor hadde lederen på sykehjemmet med de frustrerte ansatte ikke maktet å håndtere klagene deres? Eller hadde hun forsøkt? Hadde hun i tillegg ønsket seg mer ressurser, men stått rådløs overfor en uforstående kommunalsjef som ikke ville fremme hennes sak, og nå ville hun ta igjen?

Mediene gir oss sjelden anledning til å reflektere over det vi ser, slik at vi kan forstå mer av årsakene bak, hvorfor ting er som de er. Mediene lar de ulike partene spille sine roller i et drama som tilskuerne ofte ikke blir særlig mye klokere av.

«Budbringerens overtak» het en bok om utviklingen av skriftkultur og medie­teknologi som idéhistorikeren Trond Berg Eriksen utgav for 15 år siden. Hans hovedpoeng er at de som har tilgang til den nyeste formidlingsteknologien, enten det er et alfabet eller noen videosnutter, alltid har et fortrinn når vår forståelse av verden formes, ja, de former verden.

Den beste motkraften mot forenklende medier er kunnskap, nøkternhet og en analytisk tilnærming. God, gammeldags opplysning altså. Her har alle forskere på omsorgsfeltet et stort ansvar. Under valgkamper får vi rett som det er sjansen til å uttale oss. Da gjelder det å insistere på rollen som opplyser, ikke som omsorgspolitiker. Og det er mye bedre å si «dette vet jeg faktisk ikke sikkert», enn å hoppe på en klagesang som journalistene legger oss i munnen.