ESA henla høsten 2017 en omfattende klagesak mot Norge der spørsmålet var om adgangen til å forbeholde offentlige kontrakter til ideelle leverandører av helse- og sosialtjenester er forenlig med EØS-regelverket om offentlige anskaffelser. Vedtaket er etter sin ordlyd begrenset til å vurdere rettstilstanden etter det nå opphevede direktiv 2004/18/EC. Hvordan nasjonale velferdsordninger skal sikre en viss deltakelse av ideelle leverandører, er et spørsmål som har stor politisk interesse i alle de skandinaviske landene.

Denne artikkelen drøfter dette spørsmålet i lys av det nye direktivet om offentlige anskaffelser, direktiv 2014/24/EU, som utfordrer tidligere ordninger i alle de skandinaviske landene. Praksis fra EU- og EFTA institusjonene står her sentralt, særlig saker fra EU-domstolen. Innholdet i sekundærlovgivningen analyseres også opp mot traktatsrevisjonene i EU på området for velferd. Artikkelen er en oppfølging av et av temaene i en mer omfattende rapport til Nærings- og fiskeridepartementet våren 2017 om bruk av ideelle leverandører av helse- og sosialtjenester. Artikkelen tar imidlertid utgangspunkt i den fellesskandinaviske utfordringen, og innarbeider blant annet henleggelsesvedtaket fra ESA som har interesse for det nasjonale handlingsrommet. Artikkelen kaster lys over prinsippet om statenes frihet til selv å organisere de nasjonale velferdsordningene, og særlig statenes mulighet til å sette rammer for private aktører som skal levere helse- og sosialtjenester.

Nøkkelord: offentlige anskaffelser, ideelle leverandører, helse- og sosialtjenester, direktiv 2014/24/EU