Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Beviskrav i sivile saker – kommentarer til HR-2016-2579-A om beviskrav for selvmord

Professor


Magne Strandberg er professor i rettsvitenskap ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen.

Høyesterett kom i desember 2016 til at beviskravet «sannsynlighetsovervekt» skulle anvendes når et forsikringsselskap har påberopt at et dødsfall var et selvmord. Ifølge Høyesterett var en anførsel om selvmord ikke et særlig belastende faktisk forhold, og det var da ikke grunn til å oppstille et skjerpet beviskrav. I artikkelen diskuterer forfatteren om dommen kan påvirke beviskravsreglene i sivile saker generelt, og når beviskravet kan skjerpes som følge av at det er blitt påberopt et faktisk forhold som er belastende for en part eller andre. Forfatteren er kritisk til Høyesteretts vurdering av om en anførsel om selvmord er særlig belastende.

Nøkkelord: beviskrav, selvmord, forsikring, sannsynlighetsovervekt, belastende rettsfakta

1. Sakens bakgrunn

Den 16. desember 2016 avsa Høyesterett dom i en sak om beviskrav for selvmord.1 En mann var 19. juli 2013 funnet død etter å ha falt ut av et vindu i fjerde etasje i arbeidsgiverens kontorlokaler i Stavanger. Han etterlot seg samboer og deres felles barn, som var født i 2013. Gjennom arbeidsgiver hadde avdøde en ulykkesforsikring som ved dødsfall ville gi hans samboer krav på 15 G og hans barn krav på 6,5 G. I forsikringsvilkårene var det angitt at forsikringen ikke dekket selvmord eller forsøk på selvmord, med mindre det var tale om selvmord som følge av akutt sinnsforvirring. En slik begrensning av ansvaret åpnes det for i forsikringsavtaleloven § 13-8 første ledd om forsettlig fremkalling av forsikringstilfelle:

«Har den forsikrede forsettlig fremkalt forsikringstilfellet, er selskapet ikke ansvarlig. Selskapet er likevel ansvarlig hvis den forsikrede på grunn av alder eller sinnstilstand ikke kunne forstå rekkevidden av sin handling. Selskapet kan ved ulykkesforsikring ta forbehold om at det ikke svarer for selvmord eller forsøk på selvmord som følge av sinnslidelse.»

Spørsmålet ble da om avdøde hadde begått selvmord, og dermed forsettlig hadde fremkalt forsikringstilfellet. Siden det var tvil om dette, ble det mer presise spørsmålet: Hva var beviskravet for at han hadde begått selvmord? Stavanger tingrett anvendte beviskravet «sannsynlighetsovervekt», og kom til at avdøde mest sannsynlig hadde begått selvmord.2 Gulating lagmannsrett kom derimot til at det strengere beviskravet «klar sannsynlighetsovervekt» skulle komme til anvendelse, noe som blant annet ble begrunnet med at det å bli beskyldt for å ha begått selvmord var særlig belastende for den avdødes ettermæle og for de etterlatte. Lagmannsretten kom til at det ikke var klar sannsynlighetsovervekt for at avdøde hadde begått selvmord, og tilkjente erstatning til samboer og barn.3 Selskapet anket over lagmannsrettens rettsanvendelse, og anken ble fremmet for Høyesterett. Beviskravet var det eneste temaet for Høyesterett. Høyesterett kom til at det å bli beskyldt for å ha begått selvmord ikke var et særlig belastende faktum, og falt tilbake på hovedregelen om vanlig sannsynlighetsovervekt. Lagmannsrettens dom ble da opphevet.

Som Høyesterett er inne på i sin dom, har den norske beviskravslæren i sivile saker blitt til i et samspill mellom norsk rettspraksis og norsk juridisk teori.4 For en norsk teoretiker er det da fristende å gi noen kommentarer til det siste tilskuddet fra Høyesterett. Kommentarene vil jeg legge opp slik: Jeg kommenterer først dommens mulige påvirkning av noen generelle trekk ved beviskravslæren (pkt. 2), deretter kommenterer jeg enkelte unntaksregler som dommen kommer inn på (pkt. 3 og 4), før jeg til slutt ser på Høyesteretts vurdering av beskyldninger om selvmord (pkt. 5).

2. Bidrar dommen til å avklare innholdet i de «alminnelige» reglene om beviskrav?

2.1 Innledning

Selv om denne dommen først og fremst dreier seg om beviskravet når et forsikringsselskap påberoper at et forsikringstilfelle har blitt fremkalt ved selvmord, kommer Høyesterett også inn på noen mer generelle aspekter ved beviskravslæren i sivile saker. Dette er i tråd med tidligere rettspraksis; det er vanlig at dommer som primært angår beviskravet for mer spesielle typetilfeller, også belyser de alminnelige reglene om beviskrav.5 De viktigste rettskildene i den ulovfestede delen av reglene om beviskrav består nettopp av uttalelser i dommer som primært angår spesielle materielle spørsmål. Innholdet i disse reglene kan derfor ikke fastlegges gjennom én dom alene, men må baseres på tolkninger av en lang rekke høyesterettsavgjørelser fra i hvert fall de siste 20–30 årene.6 Den nye dommen om selvmord er siste tilskudd i denne rekken av dommer, og det er derfor interessant å se hva som der er skrevet om beviskravslæren generelt.

2.2 Bidrar dommen til å avklare betydningen av «godtgjort»?

Høyesterett starter med å påpeke at beviskravet ikke er regulert i forsikringsavtaleloven § 13-8, og at lovens forarbeider heller ikke gir føringer av betydning (avsnitt 30–32). En sak hvor et forsikringsselskap nektet å utbetale ulykkesforsikring fordi man hevdet at et dødsfall var et selvmord, var imidlertid behandlet i Rt. 1969 s. 980. Om den dommen skriver Høyesterett:

«Rt-1969-980 nevnes som et eksempel på problemstillingen. I denne avgjørelsen fant Høyesterett det ʻgodtgjort’ at dødsfallet skyldtes selvmord. Formuleringen ʻgodtgjort’ trekker i retning av at Høyesterett bygget på det alminnelige kravet til sannsynlighetsovervekt i den saken» (HR-2016-2579-A avsnitt 32).

Denne tolkningen kan diskuteres. For det første er det slik at hovedregelen om alminnelig sannsynlighetsovervekt vanligvis blir regnet for å ha fått sitt endelige gjennombrudd først med Rt. 1992 s. 64 p-pilledom II.7Før dette var den dominerende oppfatningen at det i utgangspunktet krevdes noe mer enn simpel sannsynlighetsovervekt, ofte uttrykt som et krav om «rimelig sannsynlighetsovervekt».8 På denne bakgrunnen er det like nærliggende å tolke Høyesteretts bruk av ordet «godtgjort» i 1969 som et strengere beviskrav enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. For det andre virker det som Høyesterett i sin tolkning forutsetter at «godtgjort» ikke er et eget beviskrav, men at det er en måte å uttrykke beviskravet sannsynlighetsovervekt. Rent språklig er det ingenting i veien for en slik tolkning – man kan godt si at man har «godtgjort» noe når man har vist at det er mer sannsynlig enn noe annet. Men rent språklig kan man nok også si at noe er «godtgjort» når man har oppfylt et annet beviskrav enn sannsynlighetsovervekt. Og Høyesteretts tolkning harmonerer dårlig med tolkningen Høyesterett har gjort i andre saker, se særlig Rt. 2015 s. 24 der Høyesterett forklarer innholdet i beviskravet «klar sannsynlighetsovervekt»:

«Jeg nevner også at det med formuleringen ʻklar sannsynlighetsovervekt’ gjerne menes en sannsynlighetsgrad mellom ʻgodtgjort’, det vil si noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, og ʻåpenbart’, det vil si tilnærmet sikkerhet, jf. Skoghøy i Tvisteløsning, 2. utgave 2014, s. 876» (avsnitt 48).

Det spørsmålet Høyesterett i disse dommene ser ut til å ha gitt innbyrdes motstridende svar på, er dette: Hvor mange beviskravsnivåer har vi i norsk rett? Det er velkjent fra lovgivning, praksis og teori at det eksisterer et beviskrav «klar sannsynlighetsovervekt» som er strengere enn sannsynlighetsovervekt.9 Det som er mer uklart, er om det finnes et beviskravsnivå mellom sannsynlighetsovervekt og klar sannsynlighetsovervekt.10 I teorien er det vanlig å hevde at «godtgjort» er et slikt nivå mellom sannsynlighetsovervekt og klar sannsynlighetsovervekt. Skoghøy skiller slik sett mellom de seks beviskravene «mulig», «sannsynlig», «godtgjort», «klar overvekt», «åpenbart» og «sikkert»,11 Hov skriver at «godtgjort» ofte betyr mer enn sannsynlighetsovervekt, men mindre enn full sikkerhet,12 og Schei mfl. skriver at «godtgjør» ofte brukes i lovgivningen for å markere et strengere beviskrav.13 I rettspraksis har «godtgjør» noen ganger blitt tolket som et strengere beviskrav enn sannsynlighetsovervekt, jf. eksempelvis Rt. 2000 s. 199 der «godtgjør» i avhl. § 4-12 om utmåling av prisavslag ble tolket slik at det ble krevd noe mer enn sannsynlighetsovervekt. Andre ganger har «godtgjort» blitt tolket annerledes, for eksempel når Høyesterett i Rt. 2000 s. 845 tolket «godtgjør» i tvangsfullbyrdelsesloven § 14-14 slik at det var et krav om sannsynlighetsovervekt. Høyesteretts ferske dom om selvmord trekker i retning av at «godtgjort» ikke er et eget beviskravsnivå, men uten at premissene er klare nok til at dette spørsmålet nå kan anses avklart.

Selv om Høyesteretts tolkning av dommen fra 1969 kan diskuteres, hadde det neppe betydning for resultatet. Det fremgår uttrykkelig av avsnitt 32 at dommen fra 1969 ikke var avgjørende, og at saken måtte vurderes på bakgrunn av de alminnelige domstolskapte beviskravsreglene.14 Et sentralt premiss i Høyesteretts vurdering var dessuten at selvmord i dag ikke er forbundet med en slik stigmatisering som i eldre tider,15 slik at det uansett var begrenset veiledning i eldre rettspraksis.

2.3 Kritiske merknader til uttalelsene om begrunnelsen for overvektsprinsippet

I den videre drøftelsen tok Høyesterett utgangspunkt i det ulovfestede overvektsprinsippet, noe som bekrefter at hovedregelen i sivile saker er et krav om sannsynlighetsovervekt. Fremveksten av overvektsprinsippet er for øvrig et godt eksempel på det nevnte samspillet mellom rettspraksis og teori: Overvektsprinsippet ble først argumentert for av Eckhoff i 1943,16 og senere norske teoretikere sluttet seg til prinsippet,17 men det er som sagt vanlig å hevde at prinsippet ikke fikk sitt endelige gjennombrudd i rettspraksis før Rt. 1992 s. 64 p-pilledom II. Senere har prinsippet blitt uttalt, og anvendt, i en rekke høyesterettsdommer, og det har vært lagt til grunn i flere lovforarbeider.18 I dag er det ingen tvil om at overvektsprinsippet er utgangspunktet i norsk rett, men det er likevel interessant å lese det Høyesterett skriver om prinsippet i sin siste dom:

«Det alminnelige utgangspunktet i sivile saker er at domstolene skal bygge på det faktum som anses som mest sannsynlig, se for eksempel Rt-1996-864 på side 869 og Strandberg, Beviskrav i sivile saker, Bergen 2012, side 88 til 89. Begrunnelsen for dette utgangspunktet er at et krav om sannsynlighetsovervekt statistisk sett gir flest riktige avgjørelser» (avsnitt 33).

Det mest interessante her er begrunnelsen for overvektsprinsippet. Tradisjonelt har overvektsprinsippet blitt begrunnet på to måter. Prinsippet vil over tid gi flest materielt riktige dommer,19 og prinsippet likestiller partene, noe som er gunstig ettersom partenes interesser i sivile saker vanligvis er kontrære.20 I dommen er det særlig hensynet til å oppnå flest riktige dommer som fremheves som bærende for dette utgangspunktet, mens det i tidligere dommer har vært vel så vanlig å trekke frem at sivile saker består av parter med kontrære interesser.21 Den nye dommen skal neppe forstås slik at begrunnelsen nå bare er rettet mot målet om materielt riktige dommer. Det riktige må fortsatt være å forstå den samlede høyesterettspraksis – på samme måte som flertallet av norske teoretikere – slik at både målet om å likestille partene og målet om materielt riktige dommer er med på å begrunne overvektsprinsippet.

I denne forbindelse er det viktig å merke seg at overvektsprinsippet har blitt utfordret i nyere teori,22 noe som særlig gjelder for påstanden om at prinsippet over tid vil gi flest materielt riktige dommer: For det første er det ikke klart hva innholdet i denne påstanden er. Er påstanden at man vil få flest materielt riktige avgjørelser blant de sakene som av en eller annen grunn kommer til domstolen, eller er det at man får realisert flest materielle rettigheter uansett om det skjer innenfor eller utenfor domstolene? Det er ikke gitt at ett og samme beviskrav er gunstig for begge disse begrunnelsesvariantene; for eksempel kan det hende at overvektsprinsippet gir flest materielt riktige dommer blant de sakene som kommer for domstolen, samtidig som et annet beviskrav, for eksempel en presumsjon om at den som har søksmålsbyrden, har rett inntil det motsatte blir bevist, ville gitt flest realiserte materielle rettigheter.

For det andre vil man, uansett hvordan man forstår påstanden, støte på et empirisk problem. Hvor mange materielt riktige dommer som produseres, er et faktisk forhold, men det er umulig å undersøke empirisk hvor mange materielt riktige dommer som avsies. Siden ingen av oss har tilgang til det faktum som gjør en dom materielt riktig eller uriktig, kan vi heller ikke vite hvor mange materielt riktige dommer som avsies. Vi kan altså ikke vite om overvektsprinsippet gir flest materielt riktige dommer, vi kan i høyden ha mer eller mindre gode grunner til å tro noe om det.

For det tredje har man etter mitt syn ingen god grunn til å tro at overvektsprinsippet vil gi flere materielt riktige dommer enn ethvert annet beviskrav ville gitt. En noenlunde sikker antagelse om at overvektsprinsippet gir flest materielt riktige dommer, har vi bare hvis vi kan anta at de bevisene som faktisk kommer for domstolene, er noenlunde representative for det totale antall bevis som ville ha kommet til domstolen dersom alt ble produsert og lagt frem. Og selv om man har vidtrekkende regler om at partene, frivillig eller etter oppfordring, skal legge frem også bevis som taler til egen ugunst,23 forekommer det trolig at ugunstige bevis bevisst forties eller holdes tilbake. Summen av disse innvendingene gjør etter min mening at vi ikke har noen god grunn til å anta at overvektsprinsippet vil gi flere materielt riktige avgjørelser enn det vi ville ha fått med et annet beviskrav.

Til tross for disse innvendingene, og uten nærmere begrunnelse, synes altså Høyesterett primært å begrunne overvektsprinsippet med at det vil gi flest materielt riktige dommer. Uttrykket «statistisk sett» tyder imidlertid muligens på at forholdet mellom beviskravet og antall riktige avgjørelser ble ansett som noe mer usikkert enn det som har vært den dominerende oppfatningen i praksis og teori.24 En mulig tolkning av dette uttrykket er vel at sammenhengen mellom overvektsprinsippet og antall materielt riktige dommer er noe som følger av en teori eller modell, og at man ikke nødvendigvis får en slik sammenheng i virkeligheten. Utover dette er det vanskelig å få noe ut av Høyesteretts utsagn, og etter min mening står begrunnelsen for overvektsprinsippet like svakt som før dommen kom.

2.4 Begrunnelsen for overvektsprinsippet påvirker om og når det kan gjøres unntak fra dette prinsippet

Til tross for disse innvendingene er det på rene at utgangspunktet i norsk rett er overvektsprinsippet. Begrunnelsen for prinsippet kan imidlertid få betydning i vurderingen av om og når det kan gjøres unntak fra dette utgangspunktet. Jo bedre grunn man har til å oppstille et utgangspunkt, desto bedre grunn trengs før man med rimelighet kan fravike utgangspunktet. Når man har en hovedregel som det er vanskelig å argumentere for, skal det da mindre til for å fravike hovedregelen – i hvert fall dersom man er i en situasjon hvor et allerede etablert unntak muligens kommer til anvendelse. I dommen om selvmord var det nettopp en slik situasjon Høyesterett stod overfor; det kunne hende at unntaket for belastende påstander skulle komme til anvendelse, og i en slik situasjon bør det ha betydning om hovedregelen har gode eller mindre gode grunner for seg.

3. Unntakene fra overvektsprinsippet, særlig om belastende faktiske forhold

Det er flere unntak fra overvektsprinsippet. I en rekke tilfeller følger det andre beviskrav direkte av materielle lovregler.25 På ulovfestet grunnlag kan det gjøres unntak hvis konsekvensene av en uriktig dom vil bli mer tyngende for den ene parten enn for den andre parten,26 hvis den ene parten anfører et faktum som er belastende for motparten,27 og trolig også hvis bevissikringshensyn tilsier det. Det sistnevnte unntaket har vært omdiskutert i teorien,28 og vi har heller ikke noen høyesterettsdom hvor beviskravet uttrykkelig skjerpes basert på bevissikringshensyn.29 En slik entydig dom har man heller ikke fått med Høyesteretts avgjørelse i selvmordsaken, men det er verdt å merke seg at Høyesterett nevner bevissikringshensyn som relevant for fastleggelsen av beviskravet.30

I sin nye dom konsentrerer Høyesterett seg om unntaket for belastende faktiske forhold. Høyesteretts drøftelse er egnet til å belyse noen grunnleggende trekk i beviskravsreglene. Det kan for det første diskuteres om «belastende faktiske forhold» og «konsekvensene av en uriktig dom» er to separate unntak fra overvektsprinsippet, eller om dette er to sider av samme unntak. Skoghøy synes å anse dette som to separate unntak,31 mens Hov ser ut til å anse dem som to sider av unntaket for «konsekvensene av en uriktig dom».32

Etter mitt syn bør dette anses som to separate unntak ettersom begge alternativene hver for seg kan være tilstrekkelig til å fravike overvektsprinsippet. Dette viser seg ved at det noen ganger foreligger belastende faktiske forhold selv om konsekvensene av en uriktig dom ikke regnes som verre for den ene parten enn for den andre. Høyesteretts nye dom angår et slikt tilfelle. I den saken var det aktuelt å anvende vilkåret for belastende faktiske forhold selv om man neppe vil regne en uriktig domsvirkning som spesielt mye verre hvis den rammer skadelidte enn hvis den rammer selskapet – domsvirkningen er jo ikke noe annerledes enn den er i andre forsikringssaker. Dommen illustrerer dermed hvordan «belastende faktisk forhold» alene kan gi grunnlag for å fravike overvektsprinsippet. I andre saker kan en uriktig domsvirkning i den ene retningen være atskillig verre enn en uriktig domsvirkning i motsatt retning, selv om de etterspurte rettsfakta ikke er spesielt belastende. Og i atter andre saker kan det hende at begge de to vilkårene for å gjøre unntak er oppfylt. Dette skjer hvis en uriktig domsvirkning vil være verre for en part enn for motparten og det dessuten er slik at den ene parten har anført et belastende faktisk forhold. I mange saker om forvaltningssanksjoner er det slik at sanksjonen er ilagt fordi forvaltningen mener at motparten har utført en sterkt kritikkverdig handling.33 I så fall har man også to grunner til å gjøre unntak, og man har bedre grunn til å fravike overvektsprinsippet enn om bare én av de to er til stede.

Begrunnelsen for de to unntakene er imidlertid beslektet. Kjernen i begge unntakene er at man ser på konsekvensene av en uriktig dom; feil i retning av den ene parten betraktes som verre enn feil i retning av motparten. Men det er snakk om to feil knyttet til ulike deler av en dom. Unntaket for belastende faktiske forhold kommer til anvendelse når forhold ved de mulige domspremissene tilsier det, mens unntaket knyttet til konsekvensene av en uriktig dom kommer til anvendelse når de mulige domsvirkningene tilsier det.

Omfanget av de to unntakene kan også bli ulike. Hvis det gjøres unntak på grunn av konsekvensene av en uriktig domsvirkning, tilsier det at beviskravet skjerpes for alle rettsfakta som må bevises før rettsvirkningen kan idømmes. Hvis det gjøres unntak på grunn av at ett påstått rettsfaktum er spesielt belastende, tilsier det ofte at beviskravet skjerpes for bare ett av de rettsfakta som trengs for å idømme rettsvirkningen. Da er det bare for dette rettsfaktumet at man har begrunnet et unntak fra overvektsprinsippet. Hvis man tenker seg en erstatningssak der skadelidte hevder at skadevolder voldte skaden med forsett, vil det bare være for spørsmålet om ansvarsgrunnlag at beviskravet skal skjerpes – ikke for årsakssammenhengen, skaden og tapet.34

4. Nærmere om forståelsen av «belastende faktisk forhold»

Selv om Høyesterett i en rekke saker har anvendt et slikt unntak,35 har det nærmere innholdet i «belastende faktiske forhold» i liten grad blitt presisert. Etter å ha gått gjennom en rekke tidligere dommer og enkelte forarbeider skriver Høyesterett i sin nyeste dom om dette:

«Rettskildene kan sammenfattes med at det normalt oppstilles et kvalifisert beviskrav der det faktum det er spørsmål om å bygge på, er kvalifisert klanderverdig, belastende eller infamerende for den ene parten» (HR-2016-2579-A avsnitt 42).

Selv om Høyesterett ikke tidligere har formulert en slik oppsummering av hva som faller innenfor «belastende faktiske forhold», går formuleringen langs samme linje som tidligere praksis. For Høyesterett har også tidligere trukket frem at det kan «være et moment som taler for at det stilles strenge krav til beviset for å legge et faktum til grunn, at dette faktum er belastende og dommen kan tenkes å få alvorlige konsekvenser for en parts moralske omdømme».36 At noe kan svekke en parts moralske omdømme, er vel omtrent det samme som at det kan være «infamerende», men det er interessant at Høyesterett i sin siste dom i tillegg nevner de to alternativene «kvalifisert klanderverdig» og «belastende». For de tre alternativene må vel forstås slik at det er tilstrekkelig at ett av dem er oppfylt. Og det kan vel hende at en handling er klanderverdig uten at den er belastende for en persons moralske omdømme, og omvendt.

Ifølge Høyesterett er det altså «det faktum det er spørsmål om å bygge på», som må være kvalifisert belastende. Denne formuleringen er for så vidt treffende, men det kan likevel være grunn til å knytte et par bemerkninger til den: Hvilket faktum det er aktuelt å bygge på i en sak, kommer i første rekke an på hvilke faktiske forhold partene har anført. Dette skyldes at domstolen, i dispositive saker, bare kan basere dommen på de faktiske forhold som en part har påberopt og som det har vært kontradiksjon om.37 Det er likevel ingen automatikk i at en sterkt belastende anførsel gir grunnlag for å anvende dette unntaket. Beviskravet knytter seg jo bare til de såkalte rettsfakta, ikke til bevisfakta.38 Rettsfakta kan noe omtrentlig sies å være visse faktiske forhold som i seg selv gjør at en rettsregel kommer til anvendelse, fører til at et materielt rettsvilkår er oppfylt, eller som kan subsumeres under et materielt rettsvilkår. Hvis en anførsel bare angår bevisfakta, vil det dermed ikke anvendes noe strengere beviskrav selv om anførselen skulle ha et belastende innhold. Eller for å være mer presis: Hvis den belastende anførselen bare angår bevisfakta, vil det ikke anvendes noe beviskrav for denne anførselen. Hvis det er tvil om anførselen er sann, vil tvilen svekke bevisets bevisverdi. Hvis en anførsel inneholder en rekke ulike faktiske elementer, for eksempel hvis den danner en hel og sammensatt «fortelling»,39 kan det være vanskelig å skille mellom rettsfakta og bevisfakta. For eksempel er det ikke alltid lett å angi nøyaktig hva som er rettsfakta og bevisfakta i en vurdering av om «uaktsomhet» foreligger. I slike tilfeller kan det hende at de enkelte faktiske elementer henger så tett sammen at man i praksis tvinges til enten å akseptere eller ikke akseptere hele fortellingen, men i den grad det er mulig å skille mellom rettsfakta og bevisfakta bør beviskravet bare anvendes på rettsfakta. – Det er nok dermed mer presist å si at unntaket for såkalte belastende fakta kommer til anvendelse når en av partene har påberopt et belastende påstått rettsfaktum.40

I ordet «kvalifisert» ligger en viss terskel før unntaket kommer til anvendelse. En slik terskel er en nærliggende følge av at norsk rett bygger på overvektsprinsippet. Siden det i mange sivile saker påberopes rettsfakta med negative karakteristikker av en parts opptreden, vil et unntak uten en slik terskel kunne uthule det meste av hovedregelen. Ordet «kvalifisert» må nok forstås slik at et unntak fra hovedregelen bare kommer til anvendelse hvis et påberopt rettsfaktum er vesentlig mer belastende enn det som er ordinært i sivile saker. Ordinære karakteristikker som at en part har handlet uaktsomt eller opptrådt urimelig, vil ikke føre til et strengere beviskrav,41 men det vil nok lett bli strengere beviskrav dersom det er anført at noen har voldt en personskade med forsett, og muligens også dersom det anføres grov uaktsomhet og det er snakk om sterkt klanderverdige handlinger. I en del tilfeller vil det være begrenset veiledning i en slik «terskel», noe som særlig gjelder i saker hvor det ikke passer å snakke om grader av skyld eller klander. Og man bør ikke overdrive betydningen av slike terskler ettersom terskelen for å gjøre unntak fra overvektsprinsippet, som nevnt, bør bero på hvor god grunn man i utgangspunktet har til å følge dette prinsippet.

Om et påberopt rettsfaktum er «kvalifisert klanderverdig, belastende eller infamerende», beror på en normativ vurdering. Men vurderingen er langt fra fri. Vurderingen må holdes innenfor de rammene Høyesterett har trukket opp. Hvis Høyesteretts praksis ikke gir tilstrekkelig klargjøring, må man se hen til andre regler som indirekte kan si noe om en handling anses som klanderverdig, belastende eller infamerende. Det mest nærliggende er da å se hen til strafferetten. I de fleste tilfellene hvor Høyesterett har anvendt et strengere beviskrav på grunn av at et påberopt rettsfaktum er spesielt belastende, har det vært tale om svært grov kriminalitet som drap, grov vold og seksuelt misbruk.42 I tillegg har strengere beviskrav blitt anvendt i saker om forsettlig fremkalling av forsikringstilfelle.43 Beviskravet kan skjerpes også hvor det er snakk om mindre grov kriminalitet, men beviskravet skjerpes ikke i ethvert tilfelle hvor noen i en sivil sak beskyldes for å ha begått et straffbart forhold – det må gjøres en konkret vurdering av det enkelte påberopte rettsfaktum.44 I Rt. 2003 s. 1671 er det formulert slik at unntaket for belastende fakta kommer til anvendelse «hvor tiltalte i en straffesak av noe alvorligere karakter er blitt frifunnet for straff» (avsnitt 34). Bagatellforbrytelser som mindre trafikkforseelser, ulovlig parkering og en del uaktsomme forbrytelser er da neppe omfattet.

Hvis det påberopte rettsfaktum ikke er straffbart, vil rettsfaktumet som oftest ikke regnes som særlig belastende. Et eksempel på dette finnes i Rt. 1991 s. 520. Et dødsbo gjorde der gjeldende krav under en ulykkesforsikring, men forsikringen dekket ikke tilfeller der ulykken skyldtes ruspåvirkning. Spørsmålet var så om avdøde hadde vært beruset da han gikk gjennom isen på et vann mens han var på ferie i Østerrike, og i så fall om rusen var årsak til ulykken. Høyesterett skriver:

«Etter mitt syn er det tilstrekkelig med en alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det kan ikke trekkes bindende slutninger fra de beviskrav som stilles til selskapet i tilfeller hvor det hevdes at sikrede forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet for å oppnå erstatning eller på annen måte har gjort seg skyldig i et straffbart forhold» (s. 522).

En av grunnene til at beviskravet ikke ble skjerpet, ser ut til å ha vært at det ikke var tale om noe straffbart forhold. Avdøde var bare beskyldt for å ha vært påvirket av alkohol, og vurderingen kunne nok ha blitt annerledes hvis han var beskyldt for å ha kjørt i beruset tilstand eller for å ha brukt ulovlige rusmidler.

Det kan likevel hende at beviskravet skjerpes selv om handlingen ikke er straffbar. Dette kan i hvert fall skje hvis handlingen har mange likhetstrekk med en bestemt type straffebud. I Rt. 2014 s. 1161 kom Høyesterett til at beviskravet måtte skjerpes når en arbeidstaker hadde blitt avskjediget fordi han var beskyldt for å ha tilegnet seg penger fra arbeidsgiver. Det var noe tvilsomt om handlingen var straffbart underslag, men beviskravet måtte uansett skjerpes fordi innholdet i det påberopte rettsfaktumet måtte regnes som sterkt belastende for arbeidstakeren.45 Det kan også hende at et påberopt rettsfaktum er spesielt belastende selv om handlingen man beskyldes for å ha utført, helt klart ikke er straffbar. Dette kan for eksempel være tilfellet dersom det anføres at noen har begått utenomekteskapelig utroskap.

Beviskravet kan altså bli strengere enn sannsynlighetsovervekt når et påberopt rettsfaktum er særlig belastende. Men hvor mye strengere blir beviskravet? Her har formuleringene muligens variert noe, men i mange saker har Høyesterett endt opp med å kreve «klar», «sterk» eller «kvalifisert» sannsynlighetsovervekt.46 De tre uttrykkene «klar», «sterk» eller «kvalifisert» regnes som ulike uttrykk for samme beviskrav.47 Det er likevel ingen automatikk i at beviskravet legges på dette nivået i ethvert tilfelle der et påberopt rettsfaktum er spesielt belastende. Tvert om vil beviskravet bero på en avveining av flere forhold, og i selvmordsdommen trekkes dette mønsteret opp:

«Jo mer belastende faktum det er spørsmål om, jo større grunn vil det være til å skjerpe beviskravet. Samtidig kan kryssende hensyn medføre at det ordinære kravet om sannsynlighetsovervekt fastholdes, til tross for at faktum er belastende. Det vil i så fall bero på en avveining av det belastende forholdet mot de hensynene som taler mot et skjerpet beviskrav» (HR-2016-2579-A avsnitt 42).

De hensyn som taler mot å skjerpe beviskravet, vil typisk være den materielle regelens effektivitet eller bevissikringshensyn.48 Dette mønsteret er i tråd med tidligere rettspraksis.49 Det kunne imidlertid ha vært nevnt at man noen ganger også kan ha flere grunner til å skjerpe beviskravet. Det kan forekomme at det er påberopt noe som er spesielt belastende for en part, og at en materielt uriktig domsvirkning vil være atskillig verre for denne parten enn for motparten.50 Det kan også forekomme at saksøker anfører noe som er spesielt belastende for saksøkte, og at saksøker dessuten har unnlatt å sikre visse bevis som han hadde en klar oppfordring til å sikre. I begge tilfeller er argumentene for å skjerpe beviskravet sterkere enn dersom bare én av grunnene til å skjerpe beviskravet hadde vært til stede.

5. Vurderingen av selvmordstilfellene

Høyesteretts forståelse av unntaket for «belastende faktiske forhold» er altså godt forankret i domstolens tidligere praksis.51 Høyesterett påpekte imidlertid at ingen tidligere avgjørelser gjaldt et tilfelle som var parallelt med det som nå skulle avgjøres.52 Høyesterett hadde konsekvent anvendt et strengere beviskrav når et forsikringsselskap hadde påberopt at et forsikringstilfelle var fremkalt ved forsett,53 men Høyesterett følte seg ikke bundet av disse dommene. Tvert imot kom Høyesterett til at beskyldninger om selvmord falt utenfor unntaket for «særlig belastende faktum», slik at man måtte falle tilbake på hovedregelen om sannsynlighetsovervekt.54 I begrunnelsen for dette startet Høyesterett med å påpeke at partsforholdet i saken var annerledes enn i tidligere saker hvor unntaket for belastende påberopte rettsfakta var anvendt:

«Den foreliggende saken skiller seg fra den rettspraksisen jeg har gjennomgått til nå ved at det er de etterlatte etter den som eventuelt har frembrakt forsikringstilfellet, som er part i saken» (HR-2016-2579-A avsnitt 43).

Straks deretter gikk Høyesterett over til å se på hensynet til den avdøde. Høyesterett trakk igjen frem visse forskjeller mellom anførsler om selvmord og de tilfellene hvor Høyesterett tidligere hadde anvendt unntaket for belastende påberopte rettsfakta:

«At noen begår selvmord, blir normalt sett på som en stor personlig tragedie, men det er ikke lenger forbundet med tidligere tiders stigmatisering og fordømmelse. Hensynet til den avdøde gir dermed ikke grunnlag for å oppstille et skjerpet beviskrav ut fra tilsvarende betraktninger som i den rettspraksisen jeg har gjennomgått foran» (HR-2016-2579-A avsnitt 43).

Ifølge Høyesterett kunne heller ikke hensynet til de etterlatte begrunne et strengere beviskrav i selvmordstilfellene. Høyesterett anerkjente altså at det kan være svært belastende å være etterlatt etter en som har valgt å ta sitt eget liv, men også her understreket Høyesterett at man stod overfor en annen situasjon enn i tidligere rettspraksis:

«Ankemotpartene har fremhevet at det i første rekke er hensynet til de etterlatte som taler for et skjerpet beviskrav. Jeg er enig i at det kan være svært belastende å være etterlatt etter et selvmord. Den avdøde har valgt å forlate de etterlatte, og de etterlatte kan være plaget av skyldfølelse og/eller følelse av utilstrekkelighet. Det er imidlertid ikke grunnlag for å si at omverdenen generelt vil rette bebreidelser mot de etterlatte. Det er ikke i seg selv klanderverdig eller infamerende å være etterlatt etter en som har begått selvmord. De etterlattes belastninger er av en annen karakter enn de som i rettspraksis har gitt grunnlag for å oppstille et skjerpet beviskrav» (HR-2016-2579-A avsnitt 44).

Etter kort å ha diskutert pulveriseringshensynet og bevissikringshensynet konkluderte Høyesterett ut fra følgende betraktning:

«Avgjørende for mitt standpunkt er imidlertid at gjennomgangen av rettspraksis viser at det vil innebære en endring av beviskravsreglene å oppstille et skjerpet beviskrav i dette tilfellet. Det vil utvide området for unntak fra hovedregelen om sannsynlighetsovervekt – noe jeg ikke kan se at det er tilstrekkelig tungtveiende grunner til» (HR-2016-2579-A avsnitt 45).

Høyesteretts begrunnelse for å falle tilbake på overvektsprinsippet i stedet for å anvende unntaket for belastende påberopte rettsfakta preges altså av kontrasteringer mellom anførsler om selvmord og de tilfellene hvor Høyesterett tidligere har anvendt dette unntaket.

Det er i og for seg lett å være enig i at selvmordsaken avviker fra tilfellene hvor Høyesterett tidligere har anvendt unntaket for belastende forhold, men det er vanskelig å være enig i slutningene Høyesterett trekker fra disse forskjellene. Det at saken om selvmord skiller seg fra tidligere dommer hvor unntaket for belastende påberopte rettsfakta har vært anvendt, tilsier jo i seg selv bare at tidligere praksis ikke uten videre kan styre utfallet av saken. Det er vanskelig å forstå hvorfor Høyesterett anser sin tidligere praksis som avgjørende når Høyesterett selv trekker frem at det ikke fantes tidligere avgjørelser som var parallelle til tilfellet som nå skulle avgjøres.55

I stedet for en slik tilbakeskuende anvendelse av egen praksis kunne man forvente at Høyesterett gjorde en åpen og selvstendig vurdering av hva som er den beste løsningen for selvmordstilfellene. En slik vurdering kunne gjerne tatt utgangspunkt i formålene som unntaket for belastende påberopte rettsfakta skal ivareta. Dette unntaket er som sagt basert på en form for konsekvenshensyn (se punkt 3), og unntaket skal komme til anvendelse når det vil være vesentlig verre å feilaktig gi medhold til den som har påberopt dette rettsfaktumet, enn det vil være å feilaktig ikke gi medhold. Man skjerper da beviskravet for å redusere risikoen for den feilen som anses som den verste.

Det primære spørsmålet er dermed: Er det verre å feilaktig regne en ulykke som et selvmord enn å feilaktig regne et selvmord som en ulykke? For å svare på dette må man både kunne legge vekt på hensynet til den avdøde og hensynet til de etterlatte. Hensynet til avdøde er relevant selv om vedkommende ikke er part i saken, noe også Høyesterett forutsetter i sin vurdering.56 I denne vurderingen trekker Høyesterett, som nevnt, frem at selvmord i dag ikke blir stigmatisert og fordømt på den måten som det ble tidligere, og det må også være riktig å vurdere hvordan en anførsel oppfattes her og nå – det som tidligere var belastende, trenger ikke å være det nå. Det er nok også riktig at synet på selvmord har endret seg noe i løpet av de siste tiårene, og det er vel ikke slik at noen i dag vil bebreide noen for å ha tatt sitt eget liv.

Et uttrykk for denne endringen er at man i dag oftere opplever at et selvmord omtales i pressen, og at det generelt er større åpenhet rundt selvmord. Men selv om det har skjedd en viss endring i synet på selvmord, kan det være grunn til å trekke frem noen nyanser her. For selv om den offisielle oppfatningen av selvmord – den «politisk korrekte» holdningen – er å vise forståelse for at noen kan finne livet for tungt å leve, kan nok fortsatt mange oppleve at selvmord er sterkt tabubelagt. Og selv om det har skjedd en endring i retning av å vise større forståelse for at noen kan velge å ta sitt eget liv, må man vel skille mellom situasjoner der man vet at noen har begått selvmord, og situasjoner der man under usikkerhet skal ta stilling til om noen har begått selvmord. Når man vet at noen har begått selvmord, er det ingen grunn til å bebreide avdøde for et slikt valg, men hvis man er usikker på om noen har begått selvmord, kan det være god grunn til å være varsom med å tro at vedkommende begikk selvmord. Uten å ha mulighet for å dokumentere det vil jeg også fremme følgende påstand: Hvis vi kunne velge mellom to typer feil gjort etter at vi har omkommet under spesielle omstendigheter, vil de fleste av oss sterkt foretrekke at et selvmord feilaktig anses som en ulykke fremfor at en ulykke feilaktig anses som et selvmord.

Også av hensyn til de etterlatte kan det være grunn til å være varsom når man under usikkerhet skal ta stilling til om et dødsfall er et selvmord. En av grunnene til dette er, som Høyesterett er inne på i sin dom, at de etterlatte etter et selvmord gjerne vil oppleve det som en tilleggsbelastning at avdøde valgte å forlate dem. Og her er det viktig å være oppmerksom på at denne tilleggsbelastningen først inntrer når dødsfallet av de etterlatte og andre blir ansett som et selvmord. Hvis den avdøde faktisk begikk selvmord, men de etterlatte og andre oppfatter dødsfallet som en ulykke, så vil ikke denne tilleggsbelastningen komme. Tilleggsbelastningen er altså til stede dersom en ulykke anses som et selvmord, men ikke dersom et selvmord anses som en ulykke. Det kan vel dessuten være grunn til å tro at det vil oppleves som en ny tilleggsbelastning dersom de etterlatte eksplisitt får høre at andre oppfatter dødsfallet som et selvmord, og også denne effekten vil inntreffe først når noen oppfatter dødsfallet som et selvmord – effekten inntrer uavhengig av om det faktisk var et selvmord. Man kan vel anta at denne tilleggsbelastningen vil være spesielt sterk når en domstol regner noe som et selvmord. Dermed har vi også av hensyn til de etterlatte en situasjon som tilsier at det å feilaktig anse et dødsfall som et selvmord trolig får negative konsekvenser som man ikke får dersom man feilaktig anser et dødsfall som en ulykke.

Både av hensyn til den avdøde og av hensyn til de etterlatte kan det dermed være grunn til å være varsom med å konkludere med at noe er et selvmord. Antagelig er en slik varsomhet også noe man finner i alminnelige, sosiale normer. Man vil aldri finne på å si til de etterlatte at den avdøde begikk selvmord dersom det var tvil om dette, og man ville også være meget påpasselig med ikke å uttrykke seg på en måte som kunne tolkes i den retningen. Et uttrykk for en slik sosial norm finner man i pressens Vær Varsom-plakat punkt 4.9: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov.» Dette punktet ble tatt inn i plakaten i 2006, og erstattet et generelt forbud mot omtale av selvmord. I veiledningen til det nye punktet trekkes det frem at man ønsker mer åpenhet om selvmord, men man skriver også:

«Med i vurderingen om vi skal omtale selvmord eller ikke, må vi ta hensyn både til de etterlatte og avdødes ettermæle. Trass i økt åpenhet, er dette fortsatt et tabubelagt tema.»57

Nå kan man innvende at en slik tilbakeholdenhet er umulig å gjennomføre for domstolene ettersom domstolene har beslutningsplikt. I motsetning til aviser og mennesker som opptrer i dagliglivet, kan ikke domstolen bare la være å ta stilling til noe som er nødvendig for å løse en rettssak. Beslutningsplikten er til stede også når det er usikkerhet om faktum, og det er dette som gjør at domstolene har behov for et beviskrav som angir hvordan det skal dømmes under usikkerhet.58 Men i håndteringen av beslutningsplikten må vi skille mellom pliktens betydning for domsvirkningen og pliktens betydning for domspremissene. Domstolene har plikt til å ta stilling til det partene krever dom for, men domstolene har en betydelig frihet i utformingen av premissene. Og når et forsikringsselskap påberoper at noe er et selvmord etter fal. § 13-8 første ledd første punktum, er det fullt mulig for domstolene – særlig hvis et ganske strengt beviskrav anvendes – å bare formulere premissene slik at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse fordi man ikke har fått sterke nok bevis for at avdøde begikk selvmord. Domstolen må gjøre rede for sin bevisbedømmelse, jf. tvl. § 19-6 (5), men konklusjonen på det faktiske spørsmålet trenger ikke å være mer presis enn å vise at forsikringsselskapet ikke har oppfylt beviskravet for at noe var et selvmord.

Nå vil enkelte muligens hevde at disse grunnene ikke er sterke nok til å begrunne et strengere beviskrav, og at det kan være grunner som taler for å være tilbakeholden med å gjøre unntak fra overvektsprinsippet. Rene forenklingshensyn, det vil si hensynet til å få et enkelt og oversiktlig sett av beviskravsregler, kan nok tilsi at man er noe forsiktig med å gjøre unntak fra overvektsprinsippet. Men når Høyesterett allerede hadde etablert et unntak for de fleste tilfeller av forsettlig fremkalling av forsikringstilfelle etter fal. § 13-8 og andre bestemmelser i forsikringsavtaleloven, så trekker forenklingshensynet i motsatt retning av hva det vanligvis gjør. I en slik situasjon tilsier hensynet til enkle og klare regler at man anvender samme beviskrav – gjerne et krav om «klar sannsynlighetsovervekt – i alle tilfeller hvor et forsikringsselskap anfører at fal. § 13-8 kommer til anvendelse. Det vil være enklere enn å gjøre et slags unntak fra unntaket.

Rettstilstanden slik den er blitt etter Høyesteretts dom i selvmordsaken, vil være at man innenfor fal. § 13-8 får ulike beviskrav avhengig av hva som blir påberopt. Og det virker som man nå kan bli stilt overfor noen vanskelige problemer knyttet til å avgjøre når beviskravet skal være «sannsynlighetsovervekt» og når det skal være «klar sannsynlighetsovervekt»: For det første kan man tenke seg situasjoner hvor det både foreligger mistanke om at noen har fremkalt skade på egen ting, og mistanke om selvmord. Man kan for eksempel tenke seg at en person blir funnet død i sin egen nedbrente bolig, og man mistenker at personen med vilje har satt fyr både for å ta livet av seg selv og for at de etterlatte skal kunne hente ut erstatning for boligen. I Høyesteretts praksis kan man da lese at beviskravet skjerpes til klar sannsynlighetsovervekt når noen mistenkes for å ha satt fyr på sin egen bolig,59 men man kan også lese at beviskravet bare er simpel sannsynlighetsovervekt når noen mistenkes for å ha tatt sitt eget liv.60 Hvilke tidligere dommer Høyesterett da vil anse som «avgjørende», kan man vel bare gjette seg frem til. Det er vel også mulig at man i et slikt tilfelle må skille mellom ulike forsikringstyper, for eksempel at det gjelder ett beviskrav for forsikringen av huset og et annet beviskrav for ulykkesforsikringen. For det andre kan man tenke seg tilfeller der forsikringsselskapet hevder at forsikringstilfellet skyldes et mislykket forsøk på selvmord. Er beviskravet da «sannsynlighetsovervekt» eller «klar sannsynlighetsovervekt»? Disse problemene hadde vært unngått hvis Høyesterett hadde kommet til at beviskravet skal være klar sannsynlighetsovervekt også for anførsler om selvmord.

Etter min mening er det altså gode grunner for å anvende beviskravet «klar sannsynlighetsovervekt» når et forsikringsselskap påberoper at et dødsfall var et selvmord. Når Høyesterett nå først har avsagt denne dommen, må man nok likevel akseptere at rettstilstanden nå er at simpel sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig for å nå frem med slike påberopte rettsfakta. Men jeg håper at den konservative metodiske tilnærmingen som preger denne dommen, ikke er noe som kommer til å prege Høyesteretts holdning til beviskravslæren generelt fremover. Det kan riktignok ofte være på sin plass at Høyesterett er varsom med å utvikle retten, men en slik tilbakeholdenhet er det vanskelig å gi et konsekvent forsvar for når man er på et rettsområde som Høyesterett selv har utviklet. Hadde Høyesterett alltid holdt seg med en så konservativ rettskildebruk som man ser i denne dommen, ville man verken ha fått utviklet hovedregelen om sannsynlighetsovervekt eller unntaket for belastende faktiske anførsler. Det blir ikke lettere å akseptere dette når effekten blir at man faller tilbake på en hovedregel som ingen – verken Høyesterett eller teoretikere – klarer å gi en overbevisende begrunnelse for.

1HR-2016-2579-A.
2TSTAV-2014-207510.
3LG-2015-104150.
4HR-2016-2579-A (avsnitt 41). Samspillet er nærmere beskrevet av Nils Nygaard, «Faktum og jus, rettskjeldelæra og bevisreglane», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2001, s. 33–61 (på s. 53–54), og Nils Nygaard, Rettsgrunnlag og standpunkt, 2. utg., Bergen 2004, s. 124 og 319–320, mens utviklingen i rettspraksis er beskrevet av Jens Edvin A. Skoghøy, «Domstolsskapt prosessrett», i Rettsavklaring og rettsutvikling. Festskrift til Tore Schei på 70-årsdagen 19. februar 2016, Oslo 2016, s. 60–87 (på s. 67–68).
5F.eks. Rt. 2015 s. 1246 vaksinedom II der Høyesterett kom med en definisjon av «sannsynlighetsovervekt» selv om beviskravet i saken klart var regulert av en særregel i pasientskadeloven § 3. Nærmere: Magne Strandberg, «Beviskravet i vaksineskader etter Rt. 2015 s. 1246», Tidsskrift for Erstatningsrett 2016, s. 7–29.
6F.eks. Rt. 1985 s. 211, Rt. 1990 s. 1082, Rt. 1992 s. 64, Rt. 1997 s. 1, Rt. 1998 s. 1945, Rt. 1999 s. 1473, Rt. 2000 s. 199, Rt. 2003 s. 338, Rt. 2004 s. 118, Rt. 2005 s. 1322, Rt. 2007 s. 1217, Rt. 2008 s. 1409, Rt. 2010 s. 584, Rt. 2011 s. 910, Rt. 2011 s. 1481, Rt. 2012 s. 1310, Rt. 2012 s. 1556, Rt. 2015 s. 1246.
7Bl.a. Jo Hov, Rettergang i sivile saker, 2. utg., Oslo 1994, s. 438, Nygaard 2001, s. 53–54, Nygaard 2004, s. 124, Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utg., Oslo 2014, s. 878, Jo Hov, Rettergang i sivile saker, 3. utg., Oslo 2017, s. 252.
8F.eks. Rt. 1974 s. 1160, Rt. 1979 s. 1224. Nærmere Nils Nygaard, Ole Hagen og Siri Nome, Årsak og bevis ved ansvar for skade, Bergen 1986, s. 134 med videre henvisninger, sml. Hov 2017, s. 251–252.
9Voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd, skadeserstatningsloven § 3-8, Rt. 1999 s. 1363, Rt. 2001 s. 1062, Rt. 2003 s. 1671 (avsnitt 34), Rt. 2007 s. 1217 (avsnitt 67), Rt. 2008 s. 1409 (avsnitt 64), Tore Schei mfl., Tvisteloven Kommentarutgave, 2. utg., Oslo 2013, s. 779, Henry John Mæland, Kort prosess, 3. utg., Bergen 2013, s. 198, Skoghøy 2014, s. 876.
10Til sammenligning anerkjenner man i engelsk rett bare to beviskravsnivåer: «balance of probabilities» og «beyond reasonable doubt», se Ian Dennis, The Law of Evidence, 5. utg., London 2013, s. 484–487. I amerikansk rett anerkjenner man også mellomnivået «clear and convincing evidence», som trolig omtrent tilsvarer «klar sannsynlighetsovervekt» hos oss, se Kenneth Broun, McCormick on Evidence, 7. utg., St. Paul 2014, s. 723–724.
11Skoghøy 2014, s. 876. Tilsvarende Inge Lorange Backer, Norsk sivilprosess, Oslo 2016, s. 308.
12Hov 2017, s. 250.
13Schei mfl. 2013, s. 777.
14HR-2016-2579-A avsnitt 32.
15HR-2016-2579-A avsnitt 43, nærmere i pkt. 5 nedenfor.
16Torstein Eckhoff, Tvilsrisikoen (Bevisbyrden), Oslo 1943, s. 64.
17F.eks. Per Augdahl, Norsk civilprosess, 3. utg., Trondheim 1961, s. 101–102, Anders Bratholm og Jo Hov, Rettergang i sivile saker, Oslo 1973, s. 299, Hov 2017, s. 249, Schei mfl. 2013, s. 777, Skoghøy 2014, s. 874–879.
18F.eks. Rt. 1996 s. 864, Rt. 1997 s. 1, Rt. 2001 s. 320 (s. 329), Rt. 2003 s. 1671 (avsnitt 34), Rt. 2006 s. 1657 (avsnitt 31), Rt. 2007 s. 172 (avsnitt 42), Rt. 2010 s. 224, Rt. 2014 s. 1134 (avsnitt 45), Rt. 2015 s. 1246 (avsnitt 35), NOU 2001: 32 Rett på sak s. 459, NOU 2003: 15 Fra bot til bedring s. 80–82, Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.), s. 123.
19Eckhoff 1943, s. 64, Hov 2017, s. 249, Skoghøy 2014, s. 876, Markus Jerkø, Rettslig bevisvurdering – Om dens rammer, redskaper og grensene for vår erkjennelse, Oslo 2015, s. 239 f. Se henvisninger til øvrig teori hos Magne Strandberg, Beviskrav i sivile saker – en bevisteoretisk studie av den norske beviskravslærens forutsetninger, Bergen 2012, s. 464.
20Se særlig Skoghøy 2014, s. 877. Se henvisninger til øvrig teori hos Strandberg 2012, s. 494.
21F.eks. Rt. 2003 s. 1671 (avsnitt 34), Rt. 2005 s. 1322, Rt. 2012 s. 519 (avsnitt 72). I Rt. 2008 s. 1409 avsnitt 39 nevnes begge begrunnelsene.
22Se Strandberg 2012, s. 461–514.
23F.eks. tvisteloven §§ 5-3, 21-4 og 21-5.
24Sml. Høyesteretts mer bombastiske uttalelse i Rt. 2008 s. 1409: «Dette kravet til bevisets styrke begrunnes gjerne med at partenes interesser er likeverdige og kontrære, og at en ved å nøye seg med sannsynlighetsovervekt totalt sett sikrer flest materielt riktige dommer» (avsnitt 39).
25F.eks. «godtgjort» i avhendingslova § 4-11, «åpenbart» i yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd og «utvilsomt» i ekteskapsloven § 51 første ledd.
26F.eks. Rt. 1939 s. 365 (adopsjon), Rt. 2011 s. 1481 (asylavslag), Rt. 2007 s. 1217 (inndragning av fangst), NOU 2001: 32 s. 459. Nærmere Skoghøy 2014, s. 894–896, Hov 2017, s. 252–254, Jerkø 2015, s. 207–209.
27F.eks. Rt. 2014 s. 1161 med henvisninger til annen rettspraksis. Nærmere Schei mfl. 2013, s. 778–779, Hov 2017, s. 253–254, Mæland 2013, s. 198, Skoghøy 2014, s. 896–897, og Backer 2016, s. 307. Se også Prop. 62 L (2015–2016) s. 123.
28Schei mfl. s. 778, Mæland 2013, s. 198, og Skoghøy 2014, s. 897–898, er positive til å anse dette som en grunn til å fravike overvektsprinsippet, mens Eckhoff 1943, s. 67 f., Hov 2017, s. 254–255, og Jerkø 2015, s. 210 og 289–303, er mer skeptiske.
29Se imidlertid Rt. 1976 s. 239, Rt. 1989 s. 674 og Rt. 1990 s. 688 hvor man er inne på slike betraktninger.
30HR-2016-2579-A avsnitt 38.
31Skoghøy 2014, s. 894–897.
32Hov 2017, s. 252–253.
33Prop. 62 L (2015–2016) s. 123–124.
34Høyesterett kom riktignok i Rt. 2014 s. 1134 til at et strengere beviskrav også skulle gjelde for dødsfølgen, altså for årsakssammenhengen. Men dommen preges av så klare mangler – både i forståelsen av det materielle årsakskravet og i forståelsen av beviskravet – at man ikke bør være bundet av den, se Are Stenvik, «Når betingelseslæren kommer til kort – en kommentar til Rt. 2014 s. 1134», Tidsskrift for Erstatningsrett 2016, s. 239–244. Tvert om kan det hende at skadevolder får bevisbyrden for årsakspørsmålet hvis det først har blitt funnet sterkt nok bevist at han handlet grovt klanderverdig, se Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utg., Oslo 2007, s. 341, Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett, Oslo 2015, s. 392–393, Skoghøy 2014, s. 883.
35Bl.a. Rt. 1985 s. 211, Rt. 1987 s. 657, Rt. 1990 s. 1082, Rt. 1995 s. 1641, Rt. 1996 s. 1635, Rt. 2005 s. 1322, Rt. 2012 s. 5, Rt. 2014 s. 1161.
36Rt. 1996 s. 864 (s. 869–870).
37Jf. tvisteloven § 11-2 (2), se også § 11-1 (3).
38Jf. Per Henrik Lindblom, Sena uppsatser: Om domstolsprocessen, processmaterialet och den alternativa tvistlösningen, Stockholm 2006, s. 178, Per Olof Ekelöf, Henrik Edelstam og Lars Heuman, Rättegång IV, 7. utg., Stockholm 2009, s. 83, og Strandberg 2012, s. 50 og 411.
39Nærmere om fortellinger: Eivind Kolflaath, «Bevisbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger?», Jussens Venner 2004, s. 279–304.
40Men heller ikke dette er helt fullgodt. For formuleringen passer best for saker der domstolens kompetanse er begrenset av partenes prosesshandlinger. Hvis domstolen ikke er bundet av partenes prosesshandlinger, noe som etter tvl. § 11-4 kan skje hvis en sak er helt eller delvis indispositiv, kan det bli aktuelt for domstolen å vurdere om en part har utført en belastende handling selv om ingen av partene har påberopt dette. I et slikt tilfelle kan det strengere beviskravet komme til anvendelse, så lenge den belastende handlingen knytter seg til et rettsfaktum.
41Skoghøy 2014, s. 897, og Hov 2017, s. 253.
42F.eks. Rt. 1999 s. 1363 (drap), Rt. 2003 s. 1671 (voldtekt), Rt. 2005 s. 1322 (grov påkjørsel med båt), Rt. 2014 s. 1134 (legemsbeskadigelse med døden til følge). I mange av sakene var skadevolder frifunnet for straff, og så ble spørsmålet om han kunne idømmes erstatningsansvar for samme handling. Men beviskravet blir ikke strengere bare fordi en person har vært frifunnet for straff for samme handling, jf. Rt. 2005 s. 1322 avsnitt 26. Og beviskravet for det sivile kravet skal bli det samme uansett om kravet behandles som borgerlig rettskrav eller i en separat rettergang, se Schei mfl. 2013, s. 779. Det er innholdet i anførselen som er avgjørende, ikke hvilket prosessuelt spor anførselen håndteres i.
43Rt. 1985 s. 211, Rt. 1987 s. 657, Rt. 1990 s. 1082, Rt. 1996 s. 1635.
44Rt. 2005 s. 1322 (avsnitt 26 og 28), Rt. 2012 s. 5. Skoghøy 2014, s. 896.
45Rt. 2014 s. 1161 avsnitt 23.
46Rt. 1985 s. 211, Rt. 1990 s. 1082, Rt. 1996 s. 864, Rt. 1996 s. 1635, Rt. 1999 s. 1363, Rt. 2014 s. 1161. I Rt. 1987 s. 657 kom Høyesterett til at det «overhodet ikke fantes noen annen rimelig forklaring på den påståtte brannen enn at den ble voldt av ekteparet A og B», men det er ikke nødvendigvis slik at dette uttrykker et beviskrav.
47I den retning Rt. 2014 s. 1161 avsnitt 22.
48HR-2016-2579-A avsnitt 38.
49Rt. 1990 s. 1082, Rt. 1996 s. 864, Rt. 1996 s. 1635, Rt. 1999 s. 1363.
50Slik er det f.eks. i avskjedssakene etter arbeidsmiljøloven § 15-14. Det er noe skuffende at Høyesterett i Rt. 2014 s. 1161 utelukkende vurderte om det påberopte rettsfaktum var belastende og ikke så hen til konsekvensene av en uriktig domsvirkning.
51Høyesterett hadde også noen betraktninger om andre rettskilder. Man trakk frem at en god del anførsler om selvmord var behandlet av Finansklagenemnda, men Høyesterett kom til at denne praksisen ikke hadde noen videre rettskildemessig betydning (HR-2016-2579-A avsnitt 40). Det er noe uklart om dette skyldes at praksisen ikke var entydig, eller om det skyldtes mer prinsipielle grunner. Dessuten hadde Høyesterett noen bemerkninger om betydningen av utenlandsk rett. Også dette ble ansett som å være av mindre interesse fordi det i «vår sak er […] spørsmål om å tolke og anvende de norske beviskravsreglene, som er blitt til ved samspill mellom norsk rettspraksis og norsk juridisk teori» (avsnitt 41). Høyesterett gikk ikke inn på betydningen av at deler av forsikringsavtaleloven ble til i et nordisk samarbeid, se NOU 1983: 56 Lov om avtaler om personforsikring s. 22–23 og NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring s. 20.
52HR-2016-2579-A avsnitt 34.
53Rt. 1985 s. 211, Rt. 1987 s. 657, Rt. 1990 s. 1082, Rt. 1996 s. 1635.
54HR-2016-2579-A avsnitt 43–45.
55HR-2016-2579-A avsnitt 34.
56Også Rt. 1991 s. 520 bygger på at unntaket for belastende anførsler kan anvendes for å beskytte en avdød, selv om man i den konkrete saken kom til at anførslene ikke var spesielt belastende.
57Veileder for omtale av selvmord, s. 3.
58Jf. Nygaard 2004, s. 47.
59Rt. 1985 s. 211, Rt. 1996 s. 1635.
60HR-2016-2579-A.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon