Frimodig ytring om Mika-dommen Rt. 2012.1729 (HR 8. november 2012)

Høyesterett har avsagt en viktig dom om hvilke krav som skal settes til entreprenørenes forståelse av elementer i konkurransegrunnlaget for oppdrag innen bygg og anlegg. Byggherren har etter tidligere domspraksis i utgangspunktet risikoen for uklarheter og tvetydigheter i konkurransegrunnlaget – og må normalt påse at det finnes prisbærende poster for det arbeid som skal gjøres. Offentlige byggherrer så som Statens Vegvesen bruker ikke bransjens NS-standarder men egne prosesskoder med beskrivelser som tilbyderne skal forholde seg til. Høyesterett legger i Mika-dommen til grunn at prosesskodenes hierarkiske oppbygning må studeres ved prisingen – og da ble det ansett som rimelig klart at entreprenøren skulle skaffe, transportere og montere en natursteinmur til et tunnelprosjekt – selv om den prisbærende post manglet. Ved dette er spørsmålet om dommen stadfester Rt. 2007 s 1489 «Byggholt» eller går lenger i retning av å fastslå en «undersøkelsesplikt» for tilbyderne.

1. Tvist om konkurransegrunnlagets forståelse – et gjennomgangstema i anbudskonkurranser om BA-oppdrag

Ved anbudskonkurranser er det begrensede muligheter for å kommunisere om oppdragets substans og omfang. Byggherrens konkurransegrunnlag ved utførende entrepriser1 er målskiven for entreprenørens pristilbud og må derfor være utformet slik at det ikke under arbeidets gang oppstår tvist om hva som skal innregnes i kontraktssummen. Det tekniske hjelpemiddel for BA-bransjen er oftest de digitaliserte prosessbeskrivelser i NS 3420, som i de fleste tilfeller – når systemet anvendes på rett måte – avverger omstridte endringsordre der entreprenøren og byggherren ikke har samme oppfatning om hva det antatte tilbud omfatter.2

I offentlig sektor har de store byggherrene – så som Statsbygg, Forsvarsbygg og Statens Vegvesen – utarbeidet egne standarder med håndbøker og prosesskoder tilpasset de enkelte arbeidsoperasjoner i prosjekter av ulike slag. Kontrakten er da oppdelt på den måten at hver enhet (prosess) i utførelsen forutsettes bindende prissatt av tilbyderne, dvs. at byggherren har risikoen for at mengder og utførelsesdetaljer er tilpasset den aktuelle enhet, mens den antatte entreprenør har risikoen for at den pris han har tilbudt dekker omkostninger og påslag som enheten (prosessen) omfatter. Dekker ikke prosesskoden utførelsens detaljer, har entreprenøren krav på endringstillegg (nå NS 8405 kap. IV),3 eventuelt må uenighet mellom partene løses ved såkalt «omstridt endringsordre» (NS 8405 pkt. 26 som etterfølger NS 3430 pkt. 28).

Tildeles kontrakten ved forhandlinger, kan tolkningsspørsmål knyttet til prosjektets enheter avklares før avtaleinngåelse, slik at tilbudet tilpasses byggherrens spesifikasjoner. Offentlige byggherrer kan velge «Konkurranse med forhandling» hvis kontrakten ikke når opp i EU/EØS terskelnivå (Forskrift om offentlige anskaffelser FOR 2006-04-07-402 (foa) 2006 del II). Ligger oppdraget over terskelnivå, er byggherren henvist til anbudskonkurranse uten forhandlingsmulighet (foa 2006 § 14-1).

Det kan uansett tenkes at spørsmål knyttet til prosjekteringsunderlaget avklares før tilbudene utarbeides – ved befaringer arrangert av byggherren sammen med entreprenørene – eller ved at tilbyderne stiller spørsmål til byggherren i forkant. Konkurransegrunnlaget kan i slike tilfelle – før tilbudsfristens utløp – justeres etter foa 2006 § 17-2. Høyesterett har i Byggholt-saken, Rt. 2007.1489, ved premiss (74) allikevel avvist at tilbyderne har plikt til å stille slike spørsmål – og dette synspunkt er ikke senere fraveket.4

Det er også den mulighet at tilbyderne som oppdager tvetydigheter og uklarheter selv innarbeider presiseringer og forbehold i det tilbud som innleveres. Gjøres dette i tilbud som antas, er byggherren avskåret fra å legge sin egen avvikende oppdragsforståelse til grunn.5 Avvik og forbehold er imidlertid «risikoseilas» siden avvikende tilbud kan ende med avvisning – enten etter forskriften om offentlige anskaffelser (foa) § 20-13 / § 11-11,6 eller ved at oppdragsgiver uttrykkelig har varslet, og derfor bundet seg til avvisning ut over det som følger av forskriften.

Avklaringer med tilbyderne enkeltvis kan bidra til å løse uklarheter ved tilbudet, men denne utveien er meget snever etter foa 2006 § 21-1 (2) bokstav a. Tilbudets substans kan selv med tilbyders samtykke ikke «forbedres» for å oppnå tilpasning til konkurransegrunnlaget. Oppdragsgiver på sin side kan ikke endre tilbudet, dels fordi oppdragsgiver må iaktta likhetsprinsippet i loa 1999 § 5, dels fordi oppdragsgiver ikke kan «reparere uklarheten» ved å justere sitt eget konkurransegrunnlag der det er uklart. Uansett gjelder at avklaringer under anbudsevalueringen som i realiteten endrer tilbudet, bryter enten med forhandlingsforbudet etter foa § 21-1 / § 12-17 eller med forbudet mot å endre konkurransegrunnlaget etter tilbudsfristens utløp – foa §§ 17-2 / 8-2.

Den mulighet kommersielle kontraktsparter ellers har til å løse slike spørsmål i den pre-kontraktuelle fase består altså ikke her, verken ved offentlig eller privat anbudskonkurranse om entrepriseoppdrag.

Erfaringsmessig oppstår det ofte strid om slike spørsmål – og to høyesterettsavgjørelser i nyere tid handler om dette – Byggholt-dommen Rt. 2007.1489 og senest Mika-dommen som ble avsagt 8. november 2012 om Statens vegvesens bygging av Stedjeberg-tunnelen ved Sogndal – Rt. 2012.1729.

I Byggholt-saken ble kommunens forutsetning om at tilbyderne skulle ha priset tiltransporterte sideentreprenører, uten at det fantes en post for dette i konkurransegrunnlaget, ikke tillagt virkning.

Mika-saken som skal omtales her var et offentlig tunnelprosjekt håndtert som en anbudskonkurranse der Mika AS vant kontrakten som lavbyder.

I saken var spørsmålet om Høyesterett har videreført Byggholt-dommen – eller lagt presiserende begrensninger som aktørene i BA-bransjen heretter må forholde seg til. Førstvoterende har selv i Mika (102) forutsatt at situasjonen i Mika var en annen enn i Byggholt, men det kan allikevel synes som om den rettslige vurdering av det prinsipielle spørsmål om hva som utgjør en byggherrerisiko for «uklarhet» langt på vei er sammenfallende i de to sakene. Mika-dommens hovedanliggende ligger ved spørsmålet om hva som kan utledes som rimelig klare føringer i konkurransegrunnlaget i vid mening, der uklarhetsregelen ikke lenger berger entreprenørenes feiloppfatning.

2. Historikken – Veidekke 2003 – og Byggholt 2007

Utgangspunktet for risikoplasseringen ved uklarhet kan tas i et BFJR8-sitat gjengitt i Rt. 2003.1531Veidekke:

«Rådet vil fortsatt ikke utelukke at det kan forekomme tilfelle der anbudsinnbyderen ikke kan bygge på de tilbudte priser. Det kan f eks tenkes tilfelle der entreprisen totalt sett kommer ut med en pris som ut fra en forstandig vurdering ikke kan være riktig. Eller det kan gjelde tilfelle der anbudsgrunnlaget er tvetydig eller uklart, slik at anbyderens misforståelse leder til at hans tolkning må legges til grunn.»

Siste setning i sitatet kan leses som en første tilslutning til en «uklarhetsregel» om at tvetydigheter i konkurransegrunnlaget ved anbudskonkurranse må bli byggherrens risiko, så langt tilbyderne baserer seg på at postoppstillingen i konkurransegrunnlaget er uttømmende for hva tilbudsprisen omfatter.

Synspunktet ble videreført i en annen sak som også hadde sin opprinnelse i BFJR9 – Rt. 2007.1489Byggholt. I saken kunne konkurransegrunnlagets tekst leses som en forutsetning om at tilbyderne måtte medta og prise betaling for tiltransporterte sideentreprenører på byggherresiden. Teksten omtalte sideentreprenører, men det fantes ingen post for prising. Den kommunale byggherre anførte at sideentreprenørene skulle anses omfattet av kontraktssummen. Dette førte ikke frem. Høyesterett avviste en anførsel som hadde ført frem i lagmannsretten, nemlig at entreprenøren Byggholt burde ha varslet om at det manglet post for sideentreprenører og derfor måtte dekke kostnaden. Regelen om at ikke utfylte poster skulle anses innregnet i andre poster (foa § 21-2 / § 12-2) var uanvendelig når det manglet post overhodet for sideentreprenører.10 En anførsel om at posten for rigg og drift omfattet sideentreprenører førte heller ikke frem:

«(64) [---] Det er på det rene at den korresponderende posten i NS-3420 ikke er utformet med sikte på prising av tiltransport av sideentreprenører. Det synes også å være på det rene at det heller ikke er vanlig å prise tiltransport av sideentreprenører som rund sum under kapittelet Rigg og drift.»

Om forståelsen av konkurransegrunnlaget anmerket førstvoterende med tilslutning fra øvrige dommere:

«(62) Det vil på denne bakgrunn være av vesentlig betydning at anbudsgrunnlaget som legges fram for anbyderne, er grundig gjennomarbeidet med sikte på å få fram en klar og presis prosjektbeskrivelse. Det samme gjelder for de enkelte utgiftsposter som forutsettes priset. Av samme grunn vil det være av vesentlig betydning at anbudsgrunnlaget er basert på en korrekt og konsekvent bruk og forståelse av de standarder som er anerkjent i byggebransjen, jf. i denne sammenheng forskrift om offentlige anskaffelser § 3-9. Det sier seg selv at det vil være byggherren som ved utformingen av anbudsgrunnlaget vil måtte bære ansvaret for at en slik målsetting blir oppnådd.

[---]

(75) Som jeg tidligere har påpekt, er det anbudsinnbyderens ansvar å sørge for et klart og entydig anbudsgrunnlag. Jeg finner det da ikke riktig å pålegge anbyderen risikoen for uklarheten med mindre det ut fra en objektiv betraktning framstår som klart hva anbudsinnbyderen har ment.»

Byggholt-dommen er i litteraturen blitt forstått som en tilslutning til at byggherren har risikoen for tvetydigheter og uklarheter i konkurransegrunnlaget, selv om tilbyderne under forberedelsen av tilbudene kan ha sett og forstått at konkurransegrunnlaget var mangelfullt og ufullstendig uten å foreta seg noe i den anledning.11

I dette kan det fremholdes at uklarhetsrisikoen synes best i overensstemmelse med EU-domstolens prinsipielle syn på det anbudsrettslige klarhetskrav i SIAC-dommen C-19/00 (2001-10-18):

«42 More specifically, this means that the award criteria must be formulated, in the contract documents or the contract notice, in such a way as to allow all reasonably well-informed and normally diligent tenderers to interpret them in the same way.»

3. Statens vegvesens prosjekt «Stedjebergtunnelen» – prosjekteringsunderlaget

Den seneste dom på området – Mika (Rt. 2012.1729) – kan forstås som en konsolidering av Byggholt-dommen, som en presisering av uklarhetsregelens avgrensning – eller som et skritt tilbake i dette landskapet. Dette er temaet i det følgende.

Saken gjaldt en tunnel-entreprise på RV55 vest for Sogndal sentrum. Den utførende entreprenøren Mika AS skulle blant annet oppføre natursteinmur i skjæring og i fylling, men konkurransegrunnlagets omtale reiste spørsmålet om kontraktssummen omfattet steinmasser til anlegget, nærmere bestemt om entreprenøren Mika AS ut fra vegvesenets prosjektunderlag skulle ha forstått at prosessen «oppføring av stein til natursteinmur» betød at entreprenøren selv måtte skaffe og prissette kjøp og frakt av steinmasser som ville medgå til utførelsen – eller om byggherrens dokumentasjon på dette punkt var uklar, slik at entreprenøren tilkom tilleggsbetaling for å skaffe og frakte stein.12

I Sogn tingrett (dom 15.10.2010) tapte entreprenøren fordi kravet ble ansett for sent fremsatt. I Gulating lagmannsrett (LG-2010-202086 – 2012-02-03) fikk entreprenøren medhold av rettens flertall, med henvisning til at konkurransegrunnlaget var uklart – og Mika ble tilkjent ca. 2.8 mill. Mindretallet kom til at entreprenøren måtte ha oppfattet oppdraget slik at stein var omfattet, og dermed konkludent var forpliktet til å skaffe og betale for steinen.

Høyesterett kom enstemmig til at kontraktsgrunnlagets forutsetning om at steinen var inkludert fremkom klart nok i konkurransegrunnlaget og ga vegvesenet medhold.

Entreprisen var en utførende entreprise, der tildeling skjedde ved anbudskonkurranse (foa Del III). Det gjaldt en lavpriskonkurranse, dvs. at tildeling skulle skje til tilbyder med lavest pris. Kontrakten var en vanlig enhetspriskontrakt for utførelse (NS 3430)13 – dvs. at arbeidet skulle utføres i henhold til byggherrens prosjekteringsdokumenter (konkurransegrunnlaget), der de enkelte enheter i arbeidet skulle prises som «prosesser». I et slikt tilfelle har byggherren risiko for at mengdene for hver enhet er korrekt beregnet, mens entreprenøren har den økonomiske risiko for at hans priskalkyler vil sikre kostnader og fortjeneste.

Førstvoterende i Høyesterett omtaler først det generelle hovedsynspunkt at kommersielle kontrakter skal tolkes objektivt og at dette synspunktet har særlig styrke i entrepriseforhold.

«(58) [---]For at tilbyderne skal kunne konkurrere på like vilkår, må anbudsgrunnlaget – som danner basis for den senere kontrakten – være klart formulert. Uklarhet må i utgangspunktet gå ut over anbudsinnbyderen, som ensidig utformet det grunnlaget tilbyderen må forholde seg til. Er det – til tross for enkelte uklare punkter – etter en objektiv fortolkning likevel klart hva som er ment, må tilbyderen holde seg til dette. For at tilbyderne skal kunne konkurrere på like vilkår, må anbudsgrunnlaget – som danner basis for den senere kontrakten – være klart formulert»

Førstvoterende omtaler deretter sitatet (ovenfor) fra BFJR fra Veidekke-saken Rt. 2003.1531 med tilføyelse:

«(61) Det er situasjonen som beskrives i siste setning i sitatet, som aktualiseres i herværende sak. Dette var også problemstillingen i den andre dommen fra den senere tid som jeg vil omtale, nemlig Rt-2007-1489 Byggholt. Denne gjaldt spørsmål om hovedentreprenøren kunne gjøre gjeldende tilleggskrav på vederlag for tiltransport av sideentreprenører. Høyesterett kom her til at anbudsgrunnlagets bestemmelser om prising var uklare, at dette var anbudsinnbyderens ansvar, og at uklarheten derfor måtte gå ut over denne. På denne bakgrunn fikk entreprenøren dekning ut fra sin oppfatning av anbudsgrunnlaget.»

Deretter viser førstvoterende til Rt. 2010.961 og siterer en betraktning i dommen om at kontraktsforholdet

«(44) [---] må da avgjøres ut fra en objektiv fortolkning av bestemmelsene. Det at bestemmelsene må tolkes objektivt, innebærer imidlertid ikke at de utelukkende skal tolkes ut fra hva en naturlig språklig forståelse av bestemmelsen tilsier. Bestemmelsens ordlyd må blant annet leses i lys av de formål de skal ivareta, og andre reelle hensyn. »

- med tilføyelse (67) om at også «systembetraktninger» kan ha betydning og at det «vil være nødvendig å se samtlige kontraktsdokumenter i sammenheng».

Byggherren Statens vegvesen anvender i sine anbudsdokumenter ikke bransjens ellers vanlig brukte NS 3420. Etaten har utarbeidet egne håndbøker og prosesskoder tilpasset prosjekttypen – her tunnelentreprise. Vegvesenets Håndbok 025 var sentral i saken.14 I denne var redigeringsmåten og systematikken slik forklart («Prosesskode 1»), sitert i dommens premiss (11):

«Den hierarkiske oppbyggingen er gjennomført også når det gjelder de spesifiserende tekster. Tekster angitt på et høyt nivå (lite antall sifre) gjelder også for underordnede delprosesser (større antall sifre), dersom ikke ny tekst om samme emne er angitt i den underordnede delprosessen. [---]»

Anbudsdokumentene var inndelt i kapitler, herunder C: «Kontraktsbestemmelser», D2: «Spesielle kontraktsbestemmelser», E: «Beskrivelse og mengdefortegnelse». Beskrivelsen av de arbeider som skulle utføres og prissettes var inntatt i kapittel E.

Håndbokens Hovedprosess 7 «Vegutstyr og miljøtiltak», med underprosess 71 «Murer», har i bokstav a en overgripende arbeidsbeskrivelse som etter sitt innhold pålegger entreprenøren levering av nødvendige materialer og utførelse av murarbeidet:

«Prosessen omfatter levering av materialer til og alle arbeider med bygging av murer av naturstein, plasstøpt betong, betongelementer, metall, steinkurver m.v., inklusive evt. forblending og mønsterforskaling.[---]»15

Anbudsdokumentasjonen skiller imidlertid mellom håndbokens overgripende tekster og anbudsdokumenter for den enkelte utførelse. I saken var det på det rene at murprosessen var ufullstendig gjengitt i den prisbærende mengdefortegnelse i konkurransegrunnlagets kapittel E.

Førstvoterende reiser derfor korrekt i premiss (85) spørsmålet om sitatet fra prosess 71 bokstav a gjelder som en del av Stedjeberg-kontrakten – og hvilken betydning det i så fall skal ha at omtalen av materialleveranse ikke er gjentatt i kapittel E. Om bruken av håndbokens prosesskoder (her prosess 71) heter det om anbudsgrunnlagets utforming i håndbokens pkt. 4.1:

«Som en del av anbudsgrunnlaget gjelder Prosesskoden (Håndbok 025 og 026), tegninger, rapporter, forskrifter, standarder etc. i den grad disse er listet opp i pkt. A.4 «Anbudsgrunnlag med vedleggsliste », eller henvist til i noen av disse dokumenter. I pkt. E skal det være tatt inn eller henvist til de enkelte prosesser i Prosesskoden. Hele prosesskoden (Håndbok -025 og 026) gjelder imidlertid som et av anbudsdokumentene når denne er nevnt som vedlegg til anbudsgrunnlag. »

Det var på det rene at anbudsdokumentets kapittel E «Beskrivelse og mengdefortegnelse» for natursteinanlegget (som fungerer som dokument for prissetting) ikke hadde noen uttrykkelig henvisning til prosess 71 bokstav a. Den følgende tekst under kapittel 71.1 om «Murer i naturstein» omhandlet utførelsen:

«a) Prosessen omfatter nødvendig graving utover vegens prosjekterte profil, samt evt. avstempling eller spunt, eventuell sprenging av fot, nødvendig fundament, eventuell støpt såle, fuging og baktopp inkl. armering, nødvendig mellomlagring og ekstra transport, samt oppføring av mur. Dimensjon og høyde som vist i planene. Uttak i linjen eller sidetak av stein, samt transport er medtatt under hovedprosess 2.»

Hovedprosess 2, omtalt i siste setning, omhandler «Masseforflytning av sprengt stein» med ulike varianter basert på stedlig uttak og lokaltransport, men omtaltaler ikke anskaffelse og frakt av naturstein fra annet sted til anlegget. Teksten spesifiserte «Mur i skjæring» (71.13) og «Mur i fylling» (71.14). Den innledende tekst til 71.1 «Murer av naturstein» hadde verken henvisning til håndbokens overgripende forutsetning i 71 bokstav a om «levering av materialer» (sitert ovenfor), eller til annen tekst om levering og frakt av naturstein. Det oppsto dermed en viss motsetning mellom håndbokens pkt. 4.1, som forutsetter uttrykkelig henvisning lest mot siste setning i punktet om at hele prosesskoden skal gjelde som anbudsdokument når denne er nevnt som vedlegg til anbudsgrunnlag (og håndboken var uomstridt nevnt i konkurransegrunnlagets dokumentfortegnelse).

Steinmassene til natursteinmurene ble kjøpt og transportert fra en leverandør i Førde, og beløp seg til ca. 2.8 mill. Det ble ikke utarbeidet endringsmelding før sluttoppgjøret, fordi Mika først senere (ved sluttoppgjøret) oppdaget at det kunne reises tvil om forståelsen av konkurransegrunnlaget. Tingretten anså varselet for sent fremsatt, men dette tok Høyesterett ikke standpunkt til.

Førstvoterende foretar en konkret drøftelse av utvalgte avsnitt fra prosesstekstene i konkurransegrunnlaget, herunder at det fremgikk at entreprenøren ikke kunne regne med å nytte stein fra anlegget, dvs. at entreprenøren måtte regne med at stein skulle tilføres utenfor anlegget – men uten at det dermed var avklart hvem som skulle bære kostnadene ved anskaffelse og frakt av steinen – entreprenøren eller byggherren (Statens vegvesen):

«(82) [---] Min foreløpige konklusjon vil derfor måtte bli at dersom beskrivelsen av hva som skal prissettes i forbindelse med murarbeidet begrenses til det som er tatt inn i anbudsdokumentene kapittel E under hovedprosess 7, så må Mika gis medhold i at det ikke med tilstrekkelig klarhet framgår at anskaffelse og frakt av stein er inkludert i det som skal prissettes.»

Det sentrale i fortsettelsen synes å være at man ved å sammenholde ulike elementer i dokumentasjonen utenom den prisbærende tekst i kapittel E måtte kunne trekke den slutning at entreprenørene forutsettes å prise også steinen til anlegget fordi det

«(94) [---] (a)v anbudsdokumentene kapittel D2: Spesielle kontraktsbestemmelser punkt 12 følger at «[a]lle kostnader for utføring av arbeidet, eks. mva, skal vere inkludert i tilbodsprisane ». Det samme følger av innledningskapitlet i Håndbok 025 punkt 4.4, hvor det heter:

‘Enhetsprisene for hver delprosess skal generelt omfatte alle ytelser som er nødvendig for å levere delarbeidene i henhold til prosjektdokumentenes krav. Enhetsprisene skal bl.a. inkludere: * materialer og hjelpemidler …’»

Førstvoterende legger til grunn at anbudsdokumentets kapittel E, «Beskrivelse og mengdefortegnelse», for Stedjeberg-tunnelen måtte leses i sammenheng med den overgripende tekst i Håndbok 025 – selv om den enkelte arbeidsprosess under kapittel E «Beskrivelse og mengdefortegnelse» med underliggende arbeidsbeskrivelser, 71.1 «Murer av naturstein», 71.13 «Mur i skjæring» og 71.14 «Mur i fylling», ikke klargjorde at entreprenøren skulle skaffe og frakte natursteinstein.

Av håndboken fremgikk under prosess 71 bokstav a som innledningstekst at

«prosessen omfatter levering av materialer til alle arbeider med bygging av murer av naturstein…».

Førstvoterende anså det som klart nok at sitatet fra håndboken måtte omfatte levering av stein til selve utførelsen, selv om teksten herfra ikke var inntatt i anbudsdokumentene eller henvist til slik som forutsatt i Håndbok 025 pkt. 4.1 «Anbudsgrunnlag». Mika skulle derfor ha forholdt seg til vegvesenets Håndbok 025 for å supplere anbudsdokumentets kapittel E «Beskrivelse og mengdefortegnelse».

Med dette som utgangspunkt var førstvoterendes hovedbetraktning:

«(95) Den løsning Mika har lagt opp til – at entreprenøren skal skaffe steinen uten at den er priset, slik at betaling finner sted i ettertid – bryter med det som framstår som et grunnleggende prinsipp i det systemet som konkurransegrunnlaget bygger på, nemlig at alt materiale og arbeid som er forbundet med de enkelte delprosesser, skal prises. Skal en normalt forstandig tilbyder legge en annen forståelse til grunn, må det ha framkommet på en mer tydelig måte enn det Mika her har vist til.»

Det springende punkt var imidlertid om vegvesenet hadde sørget for å klargjøre at ikke bare mengdebeskrivelsen for tunnel med muranlegg, men også håndbokens overordnede tekster (som sitert ovenfor) gjaldt som en del av kontrakten.

En enkel tilnærming kunne vært å si enten at når sprengstein fra tunnelanlegget ikke kunne påregnes brukt til natursteinmur, måtte oppdraget nødvendigvis bety at Mika måtte forstå at steinleveransen inngikk i tunnelentreprisen16eller at «utføring» uten videre må bety at materialer til utførelsen skal skaffes innenfor tilbudsprisen.

Men det er ikke slik dommen kan forstås. Det anses tvert om som nødvendig å lokalisere og utlede en tekst som klargjør at entreprenøren skal skaffe naturstein til anlegget.

Førstvoterende drøfter dette spørsmålet inngående i sekvensen (86)-(94) og ser i (88) bort fra at anbudsdokumentene faktisk mangler henvisning til håndbokens prosesskode 71 fordi håndboken selv overgripende forutsetter at en slik henvisning ikke er nødvendig – premiss (89)

«(89) I innledningskapitlet til Håndbok 025 er bruken av prosesskoden omtalt i punkt 4. Under punkt 4.1 Anbudsgrunnlag heter det:

‘Som en del av anbudsgrunnlaget gjelder Prosesskoden (Håndbok -025 og 026), tegninger, rapporter, forskrifter, standarder etc. i den grad disse er listet opp i pkt. A.4 «Anbudsgrunnlag med vedleggsliste’, eller henvist til i noen av disse dokumenter. I pkt. E skal det være tatt inn eller henvist til de enkelte prosesser i Prosesskoden. Hele prosesskoden (Håndbok -025 og 026) gjelder imidlertid som et av anbudsdokumentene når denne er nevnt som vedlegg til anbudsgrunnlag. »

Der de to siste setningene i sitatet spriker – hvis nemlig hele prosesskoden inngår i konkurransegrunnlaget, er det overflødig å si at kapittel E, «Beskrivelse og mengdefortegnelse», skal ha en henvisning til håndboken. For førstvoterende legges allikevel den siste forståelsen til grunn i premiss (90):

«[---] At det ikke er gjort henvisning til prosess 71 i kapittel E får derfor ingen betydning for dens anvendelse.»

Deretter påpeker førstvoterende (92) at når hovedprosess 7 under den prisbærende mengdefortegnelse i kapittel E ikke sier noe om hvem som skal skaffe steinen, foreligger ikke avvik fra den overordnede tekst 71 bokstav a, som dermed slår inn. Tilbyderne forventes etter dette å forholde seg direkte til håndbokens hierarki:

«(91) Som jeg har redegjort for innledningsvis med henvisning til innledningskapittelet i Håndbok 025 side 13, vil prosess 71, i egenskap av en prosess på høyere nivå, også gjelde for prosess 71.1, 71.13 og 71.14, så lenge «ny tekst om samme emne » ikke er angitt i den underordnede delprosessen. Det må derfor undersøkes om prosess 71.1, 71.13 eller 71.14 inneholder noe som står i motstrid til prosess 71.»

Undersøkelsen av konkurransegrunnlagets kapittel E, med de prisbærende poster, innebærer at fremskaffelsen av stein ikke fraviker håndbokens generelle forutsetninger. Dette betyr etter førstvoterendes syn at håndbokens sitat ovenfor kan legges til grunn. Førstvoterende medgir (93) allikevel at det virker inkonsekvent at den presist relevante prosess 71 bokstav a for steinarbeidene (fra håndboken) ikke var tatt med i anbudsdokumentene under den hovedprosess 7 som på rett sted i anbudsdokumentet kapittel E «Beskrivelse og mengdefortegnelse» detaljerer natursteinmurene.17 Mikas argument – som ikke nådde frem – var her at når det underordnede punkt i seg selv utgjør ny tekst, er forbindelsen til den overgripende tekst fra håndboken brutt, og mengdefortegnelsen må leses som uttømmende – uten prisbærende spesifikasjon vedrørende levering og frakt av stein.

Resonnementet i (92) og (94) er etter dette at både håndbokens overgripende Prosess 71 bokstav a, dens pkt. 4.4, samt konkurransegrunnlagets kapittel D2 om materialleveranser inngår i det prisbærende, men ufullstendige kapittel E om mengdefortegnelse.

Drøftelsen videreføres ut fra dette:

«(101) Til tross for at det på enkelte punkter kan påvises en viss inkonsekvens i beskrivelsen i anbudsdokumentene, finner jeg at dette likevel ikke rokker ved det som framstår som Vegvesenets intensjon, nemlig at stein til murarbeidet skulle hentes utenfor anlegget og prises av tilbyderen. Det er ved fastleggingen av innholdet i konkurransegrunnlaget av sentral betydning at dette leses i sammenheng med dets oppbygging og grunnleggende system, slik dette er redegjort for i anbudsdokumentene. Jeg er på denne bakgrunn kommet til at kravet om prising av steinen på en klar nok måte framgår av ordlyden.

[---]

(103) Jeg må etter dette konkludere med at Mika har foretatt en feilprising når anskaffelse av stein til mur etter selskapets eget utsagn ikke er medtatt i prisen, og at vederlag for dette derfor ikke kan kreves i ettertid.»

4. Sammenfatning

Den gode, men lite oppsiktsvekkende meldingen til entreprenørene etter Mika er at tilbyderne ikke kan skyte seg inn under uklarhetsregelen dersom konkurransegrunnlaget fornuftig lest etterlater som rimelig klar forutsetning at den omstridte utførelse skal prises. Dette er verken nytt eller provoserende – dette var også en klar melding i Byggholt (Rt. 2007.1489):

«(75) Som jeg tidligere har påpekt, er det anbudsinnbyderens ansvar å sørge for et klart og entydig anbudsgrunnlag. Jeg finner det da ikke riktig å pålegge anbyderen risikoen for uklarheten med mindre det ut fra en objektiv betraktning framstår som klart hva anbudsinnbyderen har ment.»

Den dårlige meldingen til bransjen er at de siterte premisser (101) og (102) lest i sammenheng med (90), (92) og (94) kan tolkes dit hen at tilbyderne har en overordnet undersøkelsesplikt i forhold til byggherrens interne tekniske litteratur for å klargjøre hvilke prosesser som skal prissettes i hvert tilfelle – både spesifikasjoner for den aktuelle entreprise og generelle forutsetninger som fremkommer mer indirekte som hierarkisk overgripende henvisninger. Dommen synes å tilsløre skillet mellom etatens egne retningslinjer for utarbeidelsen av konkurransegrunnlag18 og de opplysninger som faktisk inngår som konkurransegrunnlagets substans. Oppdragsgiver må under NS 3420-systemet sørge for en klar postredigering som klargjør hvilke operasjoner tilbyderne skal prise. Det er i ikke tilfredsstillende at tilbyderne forventes å sjekke mer og annet enn de konkrete prosesser som inngår i anbudsdokumentasjonen, her ved at momenter fra vegvesenets ikke-prosjektspesifikke håndbok (med 71a, D2 og 44) skal sammenstilles med anbudsdokumentasjonens konkrete beskrivelse og mengdefortegnelse for det oppdragets prissetting. I et NS 3420-scenario må tilbyderne spares for inngående studier med utplukk av generelle uspesifikke tekster i 025-boken for å supplere eller presisere tekster for prissetting.

I denne vurdering spiller det inn at de største byggherrene kan regulere og tilpasse sine konkurransegrunnlag uten tidsnød, mens entreprenørene i praksis har kort tid til å sette seg inn i prosjektet med sikte på å gi sine bindende pristilbud. Mika-dommen kan stimulere til at prisrelevante opplysninger i dokumentasjonen blandes med ikke-oppdragsspesifikk informasjon uten betydning for det aktuelle prosjekt. Dette forsterkes når oppdragsgiver sitter som redaktør av en avansert teknisk nomenklatur, som tilbyderne av gode grunner ikke kan forventes å være fullt fortrolig med. Mika anførte ikke uten grunn at Vegvesenets Håndbok 025 snarere måtte ses mer som et hjelpemiddel ved etatens egen utarbeidelse av konkurransegrunnlaget enn som en del av anbudsdokumentasjonen selv.

Til dette kommer et hjertesukk. Redegjørelsen for byggherredokumentasjonen, som underbygger det enkle poeng om ansvar for å skaffe og frakte naturstein til anlegget, strekker seg over først innledende tre sider (3)-(18), senere ytterligere fire sider (68)-(94) i domspremissene, med kronglete henvisninger fra adskilte elementer i et hierarkisk system, som byggherren har utarbeidet og opprettholder ved kontraktstildeling. Argumentasjonen må studeres nøye av leseren. Svekker dette argumentet om at konkurransegrunnlaget var utvetydig klart?

Den avgjørende passus om betaling for steinen var ikke gjort til en del av anbudsdokumentasjonen for Stedjeberg-tunnelen, men fremkommer indirekte i den standard håndbok, der visse utdrag er inntatt – men ikke den avgjørende prosesskode 71 bokstav a om frakt og betaling for stein. Det ligger nær å observere at lagmannsretten treffer bedre med sin enkle påvisning:

«Det fremstår etter en objektiv fortolkning i dette tilfellet ikke som klart hva Vegvesenet har ment, og når den enkelt anbyder som følge av en slik uklarhet trår feil og utelater en post i sin tilbudte enhetspris, er dette noe Vegvesenet må bære risikoen for på samme måte som lagt til grunn i Byggholtdommen.»

Det som burde vært klart for Mika var altså ikke klart for lagdommerne i Gulating.

Mika-dommen er etter mitt syn et betenkelig skritt tilbake i forhold til Byggholt-dommen fra 2007.