Are Stenvik: Patentrett, 2. utgave, Cappelen Akademisk Forlag, 2006, 524 sider, kr 698.-

Birger Stuevold Lassen og Are Stenvik: Designrett. En innføring, Cappelen Akademisk Forlag, 2006, 156 sider, kr 338.-

To sentrale norske bøker innen patentrett og designrett er nylig kommet ut, og de avhjelper den faglige fattigdom vi har hatt i Norge når det gjelder teoretiske framstillinger innenfor immaterialretten.

Verken Birger Stuevold Lassen eller Are Stenvik behøver noen nærmere introduksjon for lesere av immaterialrettlig litteratur, men det kan nevnes at Stenvik de senere år må sies å ha etablert seg med en usedvanlig sterk posisjon innen norsk industrielt rettsvern, gjennom sitt forfatterskap av dette standardverk innen patentrett, medforfatterskap i den seneste utgaven av Stuevold Lassens allerede eksisterende standardverk innen varemerkerett og i denne nye boken om designrett, samt ved sin deltakelse i Patentstyrets Annen Avdeling med dermed tilhørende utvikling av forvaltningspraksis.

I Norge var Are Stenviks Patentrett fra 1999 den første samlede fremstillingen av dette rettsfelt i nyere tid, og for designrettens vedkommende er den nå utkomne bok også et norsk nybrottsarbeid. Begge kan sies å være etterlengtede på et felt med rask rettsutvikling og få norske kilder. Gjennom de to forfatteres innsats gjennom de siste 30 år – som vel startet i 1975 med Stuevold Lassens første kapitler til en bok om varemerkerett utgitt i Institutt for privatretts (UiO) stensilserie – har vi endelig fått en rimelig oppdatert moderne og framstilling av patent-, varemerke- og designretten. Den siste byggesteinen her (om designretten) kommer 70 år etter utgivelsen av Ragnar Knophs Åndsretten (1936) hvor dette sist var behandlet. Det må sies å være på tide!

Utviklingen i rettskildebildet med redusert fokus på norske og nordiske kilder til fordel for europeiske kilder innebærer delvis at norske teoretiske fremstilinger får redusert verdi. Samtidig åpner det europeiske perspektiv for et meget omfattende rettskildemateriale som langt på vei kan framstå som for omfattende for praktikere som arbeider innenfor begrensede tidsrammer. Ved å sammenfatte og trekke opp hovedlinjene i dette materialet vil de to nå utkomne bøker bidra til at praktikerne lettere kan tilegne seg og holde seg à jour med rettsutviklingen.

Det økte fokuset på europeiske kilder som fremgår av senere norsk høyesterettspraksis er velkjent, og kan illustreres av en nyere dom innen varemerkeretten avsagt 23. november 2006 (Vesta Forsikring AS mot Trygg-Hansa AB). I dommen fraviker Høyesterett uttrykkelig egen praksis fra 1998 (Rt. 1998 s. 1809 BUD) og ordlyden i dansk og svensk varemerkelov, til fordel for nyere praksis fra OHIM om de tilsvarende regler i varemerkeforordningen. Høyesterett begrunnet også avgjørelsen ved å henvise til nyere europeisk juridisk teori (Jeremy Phillips; Trade Mark Law, Oxford University Press 2003).

Høyesteretts vektlegging av mer «perifere» rettskilder som europeisk administrativ praksis under en forordning og juridisk teori illustrerer utfordringene norske praktikere står ovenfor når det gjelder kildeomfanget. Den norske juridiske teoriens kanskje vesentligste oppgave kan i lys av dette sies å være å redegjøre for det omfattende europeiske rettskildematerialet og å introdusere dette i norsk rett. Samtidig er det selvsagt fortsatt uavklarte spørsmål på europeisk nivå, herunder områder som ikke er forsøkt harmonisert, og her har norsk juridisk teori en mer selvstendig betydning som rettskilde. Et eksempel på et slikt område er ekvivalenslæren i norsk patentrett, hvor Stenvik i denne nye utgaven som i første, står mer fritt til å utlegge innholdet i ekvivalenslæren i henhold til ulike europeiske kilder.

Are Stenvik, Patentrett, Annen utgave

Annen utgave av Patentrett er utvidet og omskrevet på en rekke punkter. I antall trykte sider er boken noe kortere enn første utgave, men det skyldes at de omfattende vedlegg fra første utgave inneholdende lovtekster etc. ikke er videreført i annen utgave. Prioriteringen av plass til forfatterens juridiske drøftelser fremfor vedlagte kildetekster må sies å være et heldig grep, og de utelatte tekster er lett tilgjengelige fra andre kilder.

Boken har en begrenset rettspolitisk diskusjon av patentsystemets berettigelse, som vel for så vidt også er litt på siden av bokens hovedtema. Stenvik nevner at det nesten ikke er noen som i nyere tid har stilt spørsmålstegn ved patentsystemets berettigelse. I denne sammenheng kan det nevnes at danske Jens Schovsbo nylig presenterte kritikk i denne retning. I foredrag i København i september 2006 med tittel «trends in IPR law» spår Schovsbo at IPR-lovgivningen i tiden som kommer i økende grad vil komme i miskreditt. Og på spørsmål om ikke nettopp den høye patenteringsaktivitet i økonomisk velstående land bekrefter systemets økonomiske berettigelse, repliserte Schovsbo at denne opplysning forteller at «rike mennesker patenterer» og ikke forklarer sammenhengen mellom patentering og økonomisk vekst. Det blir uansett spennende å følge utviklingen i tiden som kommer, og faktorer som økende samhandel trekker kanskje i retning av et økende, og ikke redusert beskyttelsesnivå.

Og nettopp når det gjelder omtalen av Internasjonalt patentsamarbeid i Patentrett er særlig redegjørelsen for TRIPS-avtalen meget bredere enn i den forrige utgave. Avtalens betydning og sentrale posisjon er blitt klarere siden den gang og vi har bl.a. fått avgjørelser fra EF-domstolen om tolkning av avtalen. Stenvik omtaler også denne avtale for «den vesentligste nyskapning på immaterialrettsområdet noensinne», selv om hovedbetydningen av avtalen og tilhørende heving av beskyttelsesnivået primært har praktisk betydning for land med lavere beskyttelsesnivå enn bl.a. Norge.

Norges tilslutning til EPC (Europapatentkonvensjonen) er meget kort behandlet, idet det kun refereres at den nåværende regjering har signalisert at Norge vil slutte seg konvensjonen. Som kjent er dette opplyst å senest ville skje fra 1. januar 2008. De konsekvenser som dette vil få for Norge og norsk næringsliv er ikke direkte behandlet i boken, men gjennom framstillingen av den harmonisering av lovgivning og praksis som allerede er skjedd ved at Norge som følge av EØS-avtalen må følge de materielle reglene i konvensjonen, illustreres at tilslutningen ikke vil nødvendiggjøre større endringer.

Som i første utgave redegjør boken grundig for patentsøknadens oppbygning og søknadsbehandlingen. Boken behandler gjennomgående nyere EPO-praksis og nyere nasjonal praksis, samt ulike europeiske juridiske fremstillinger. Blant annet er fremstillingen av hva som skal anses patenterbart utvidet og oppdatert, og nyere praksis og kilder knyttet til det sentrale spørsmål patentering av dataprogrammer eller forretningsmetoder er langt bredere behandlet enn i forrige utgave. På dette området står begrepet «teknisk karakter» sentralt i hva som skal anses som patenterbart. Tidligere var det et krav for å anse noe som patenterbart at de tekniske karaktertrekk måtte ligge i det som var det nye og karakteristiske ved oppfinnelsen. Dette er ikke lenger nødvendig; i dag er det tilstrekkelig at oppfinnelsen som sådan inneholder et teknisk element, og dette kan godt være kjent på tidspunktet for søknadens inngivelse. Stenvik redegjør for denne utvikling med særlig henvisning til en rekke avgjørelser av EPOs apppellkamre, men understreker at spørsmålet om «technical contribution» nå i større grad er flyttet over til å bli en del av oppfinnelseshøydevurderingen, slik at resultatet ikke behøver å bli så forskjellig fra tidligere når det patentsøkte nå skal vurderes som helhet.

Videre er patenter på bioteknologiområdet med tilhørende etiske utfordringer langt mer utførlig behandlet i denne utgave enn tidligere. Unntakene i patentlovens § 1b første og tredje ledd er kommet inn i loven siden forrige utgave utkom, og de reiser en rekke spørsmål som Stenvik vier ganske bred oppmerksomhet med henvisning særlig til Oncomus II-saken. Dette er naturlig ikke minst på bakgrunn av den diskusjon som var knyttet Norges forhold til Biopatentdirektivet.

Kapitlene om arbeidstakeroppfinnelser, lisensiering og forholdet til konkurranserettslige spørsmål er også utvidet. Fremstillingen av disse emner er imidlertid fortsatt forholdsvis kortfattede, og det ville vært ønskelig at disse kapitlene var utvidet ytterligere. Særlig for praktikere er dette meget aktuelle spørsmål hvor vi mangler samlede og utdypende framstillinger.

Stenviks behandling av stoffet er generelt meget klar og poengtert. Stenvik har også valgt en framstillingsmåte med bruk av omfattende sitater fra forarbeider, avgjørelser osv. fremfor å gjengi dette i sammendrag med egne ord. Dette gjør kanskje tilegnelsen av stoffet noe tyngre for leseren, men det skaper på den annen side et overbevisende bilde av etterettelighet.

Boken har et bredt siktemål rettet så vel mot de som arbeider med patenter i praksis, som for bruk som lærebok. Som helhet tror vi boken fyller dette behov og de forventninger som første utgave skapte.

Birger Stuevold Lassen, Are Stenvik Designrett. En innføring

Boken Designrett er som nevnt en velkommen fremstilling av et felt som har vært lite behandlet, og den nylige gjennomføringen av designdirektivet i norsk rett ved designloven av 14. mars 2003 gjør utgivelsen særlig aktuell.

Som det fremgår av tittelen er boken kortfattet. Bokens innledning gir en informativ oversikt over designretten og den øvrige immaterialretten. Boken gir videre en nyttig oversikt over designretten, og forfatternes kunnskap om de øvrige deler av immaterialretten kommer til sin rett, dels ved at kilder fra disse områder direkte trekkes inn i tolkningen av designloven, og dels ved at designretten mer generelt plasseres i en større immaterialrettslig sammenheng.

Etter vedtakelsen av designloven har naturlig nok designlovens forarbeider vært den sentrale norske kilde, og det er interessant å lese forfatternes drøftelse av tolkningsspørsmål i lys av direktivet og europeiske kilder, til dels opp mot uttalelser i de norske forarbeider og lovgivers tolkning av direktivet. Som forfatterne selv påpeker i forordet, er det på et vis noe tidlig å utgi en teorietisk fremstilling av feltet, siden det fortsatt er mange tolkningsspørsmål som ikke har fått noen avklaring i europeisk praksis. Og siden designloven gjennomfører et direktiv oppstår en del interessante rettskildemessige spørsmål om forholdet mellom norske rettskilder og EU-kilder. Et eksempel på dette er spørsmålet om forbenyttelsesrett. Noen forbenyttelsesrett i designloven er ikke videreført fra den tidligere mønsterloven, da dette iht. forarbeidene ikke ble ansett for å oppfylle designdirektivets krav. Etter forfatternes oppfatning har lovgiver imidlertid her bygget på en uriktig forståelse av direktivet, som altså har resultert i en manglende lovhjemmel for forbenyttelsesrett i designloven. Spørsmålet om hvorvidt en forbenyttelsesrett i denne situasjon kan oppstilles på ulovfestet grunnlag er, som forfatterne påpeker, usikkert.

Når det gjelder eksemplifiseringen av tolkningsspørsmål i boken, lider nok utvalget av eksempler noe under mangelen på praksis, og ikke alle eksemplene er like klargjørende for grensedragningen. Konstruerte eksempler kunne nok på en klarere måte illustrert en del av tolkningsspørsmålene. Imidlertid er som nevnt situasjonen at mange spørsmål er uavklarte, og klare konstruerte eksempler på hvordan loven skal tolkes kan nok i ettertid vise seg å gi uttrykk for en uriktig tolkning av direktivet.

Når det gjelder kilder ellers henvises det løpende til bl.a. europeisk juridisk teori om designrett. I fravær av avklarende praksis kunne det kanskje vært ønskelig med enda mer utførlig gjengivelse av oppfatningene i øvrig europeisk juridisk teori på feltet. Forfatterne trekker ellers på klargjørende vis inn formålsbetraktninger ved både redegjørelsen for reglenes bakgrunn og ved drøftelsen av ulike tolkningsalternativer.

Alt i alt kan boken anbefales for alle som kommer i berøring med feltet designrett.